Vituð ér enn – eða hvat?
Hvis du ikke ønsker å vite svaret bør du la være å stille spørsmålet.
Kringla heimsins, sú er mannfólkit byggir, er mjök vágskorin; ganga höf stór or útsjánum inn í jörðina.
To filmer som kom ganske tett på hverandre på 80-tallet gjorde dypt inntrykk på meg, av noenlunde samme grunn. Den ene var Blue Velvet (David Lynch, 1986) og den andre var Hellraiser (Clive Barker, 1987). Jeg oppfattet dem begge som “studier i det umenneskelige”. Hvordan man beveger seg fra det barnaktig naive til den kyniske voksenerfaringen gjennom et landskap av grusomhet. Eller rettere sagt, hvordan man ikke gjør dette, fordi foran porten til de ytterste erfaringer som er menneskelig mulig å kjenne står en vokter og hans navn er frykten. Hans våpen er en stram klo rundt hjertet som får kroppen til å skjelve og pusten til å hikste. Vokteren ser på deg og smiler. Han kjenner alle dine hemmeligheter. Han vet hvor han har deg. Hva er det hjertet ditt begjærer? spør han deg, men du tør ikke å svare.
Ordet sadomasochisme er sammensatt av to personnavn, etter henholdsvis Donatien Alphonse Francois, Marki de Sade, og Leopold von Sacher-Masoch. Begrepene sadisme og masochisme ble imidlertid oppfunnet av Richard von Krafft-Ebing (som også oppfant begrepene homoseksualitet, biseksualitet, transvestisme, med mye mer) i løpet av sitt livsprosjekt, som handler om å kartlegge det han anså å være “parafilier”, eller unormale seksuelle objektsvalg, senere publisert i boken “Psychopatia Sexualis” (1886) som man trygt kan si har hatt en viss påvirkningskraft i forhold til menneskers idèer om det seksuelle. Sannsynligvis var Krafft-Ebing inspirert av Sigmund Freud, som ofte kaller “psykologiens far” og som muligens i noen grad overbetonte det seksuelles viktighetsgrad i de fleste menneskers liv. Imidlertid er det rimelig å påstå (som også var Freuds poeng) at de tyngste og mest komplekse nevroser man finner hos menneskelige individer har oppstått som en følge av seksuell dysfori, at man ikke klarer å godta seg selv som seksuell skapning. Dette kan bli hvor komplisert som helst ettersom man køler på med stadig flere lag av selvfornektelse, bortforklaringer og ubehag over egen kropp, eget utseende, og så videre.
De som husker 80-tallet husker også da AIDS ble noe folk begynte å snakke om. Fordi dette lot til å være en ihvertfall delvis seksuelt overførbar sykdom ble det igangsatt et stort arbeid med å kartlegge og kategorisere hva slags seksuelle uttrykk og aktiviteter som fantes der ute. Som et ledd i denne prosessen ble akronymet BDSM introdusert, som en sekkebetegnelse for ritualiserte seksuelle aktiviteter preget av sadomasochisme, seksuell dominans og underkastelse, fetisjisme, transvestisme og mye mer. Psykodramatiske rollespill som sammenfaller noenlunde med det man i enda eldre tider kalte seksualmagi, hvor man typisk har en “utøver” (eller “medium”) og en “seremonimester” og poenget er å “åpne dører” innvendig gjennom diverse mer eller mindre kontrollerte seksuelle ritualer. (Det er ikke vanskelig å finne stoff om dette på nettet dersom man er nysgjerrig.) En ikke ualminnelig fordom mot BDSM er at dette bare handler om dekadente menneskers degenererte søken etter stadig “sterkere stoffer” i sin jakt på nytelse. Til en viss grad er dette korrekt, men bare når vi snakker om BDSM som en cargo cult (søk på nettet hvis du ikke allerede vet hva det betyr), altså at man kopierer kostymer og kulisser, hermer etter aktivitetene og deretter forventer at “noe skal skje”, hvilket det selvsagt ikke vil gjøre fordi man mangler jo selve nøkkelen til det hele.
Postmoderne mennesker har en tendens til å preges av forbrukermentalitet. Vi vil typisk ha raske belønninger for kort tids halvhjertet innsats, ellers gidder vi ikke. Utålmodigheten preger våre travle liv. Raske årsaker, raske virkninger, alt sentrert rundt individets eksistens i et evig øyeblikk hvor man skriker som en sulten fugleunge etter flere og bedre stimulanser. Høyere! Raskere! Lysere! Fremskritt! Vi har på mange måter mistet kontakten med en dypere, mørkere og mer saktegående verden. Dette tapet er den sorgen folk bærer i hjertet når de leter etter noe “ekte”. Men som i den gamle historien om han som hadde mistet bilnøklene sine og lette etter dem under gatelampen fordi det var der det var lyst, kommer vi ikke til å finne det vi har mistet hvis vi ikke leter der vi var da vi sist hadde det. Kan du huske noe? Ved et tidspunkt i livet mistet man den inspirerte gnisten som man ble født med. Og hullet ble umiddelbart fylt av bekymringer. Portvokteren kom. Grensene ble etablert. Angsten eter sjelen. I filmen Hellraiser møter vi “cenobitter”. Engler for noen, demoner for andre. Slik presenterer de seg når de kommer, fordi noen har løst koden i en magisk boks (som det er vanskelig å tro at ikke Clive Barker baserte i landeplagen Rubiks kube som “alle” hadde på 70-tallet) og dermed “åpnet dører” til en annen verden, hvor smerte og nytelse går opp i en høyere enhet av eksistensiell erkjennelse. Cenobittene er legemliggjørelser av fryktens objekter. Det verste man kan tenke seg, bare enda mye verre. De er Guds sendebud og de kommer for å gjøre ende på deg. Men først skal de vise deg hva som bor i lidelsen. Først skal du få smake på alt du frykter mest av alt, og mens de systematisk demonterer både kroppen og sinnet ditt vil du erfare Kristuspasjonen, det å bli torturert ihjel av skapninger fullstendig blottet for empati. (Hellraiser er en veldig katolsk skrekkfilm.)
I filmen Blue Velvet blir vi presentert for den typen småbyidyll med hvitmalte gjerder og lykkelige mennesker som så mange drømmer om. Men så finner noen et avkappet menneskeøre og derfra og ut er det full berg-og-dalbane gjennom en underverden befolket av bisarre individer som tåler en sammenligning med eloidene og morlokkene fra Herbert George Wells’ debutroman “Tidsmaskinen” fra 1895. Det er naturligvis en variant av den klassiske “heltens reise” gjennom et sett med prøvelser som etterhvert leder ham frem til et høyere selv. Men filmen er også en skarp kritikk av den postmoderne menneskehetens virkelighetsfornektelse. Blue Velvet er ikke eksplisitt i sitt valg av sadomasochistisk tematikk slik som Hellraiser, men man blir tidlig introdusert for skremmende og uforståelig seksualitet hos filmens store skurk – som imidlertid ligner mer på selveste Satan enn på noen normal kriminell filmkarakter – og filmens hovedperson Jeffrey ender med å omfavne den voldeligheten i seg selv som han frykter og fornekter. Det går ikke an å beskrive den følelsen av lamslått wow som denne filmen gav meg da den kom, men den førte til en livslang elsk for det kunstneriske arbeidet til David Lynch. Siden har jo mye skjedd i livet og ved denne alder ligner jeg mer på Frank enn på Jeffrey, men det får bli en annen historie, en annen gang.
