En dans om arkitektur

Jeg antar det er nødvendig å snakke om tankebaner.

Noen fortalte meg en gang at Frank Zappa hadde sagt at å skrive om musikk er som å danse om arkitektur, åpenbart underforstått at det å danse om arkitektur er noe urimelig eller absurd. Selve påstanden kan dermed brukes til å for eksempel avvise det en musikkritiker sier om et musikkverk, fordi dette bare er “dans om arkitektur”.

Jeg nektet å tro at Frank Zappa ville ha sagt noe så dumt, så jeg bestemte meg for å undersøke saken.

Selvfølgelig var det bare en vandrehistorie som folk trekker frem under henvisning til forskjellige musikere og andre kulturpersonligheter, som David Byrne, Laurie Anderson, Miles Davis, George Carlin, William Burroughs … men poenget er hver gang det samme, at det er ulogisk å skrive om musikk (originalsitatet fra 1918 sammenligner det med “å synge om økonomi”). Imidlertid er problemet også det samme hver gang folk trekker frem dette sitatet: Ingen kunstner av noe som helst slags format ville oppfatte det som usannsynlig at man kan lage en danseforestilling om arkitektur. Tvert imot. Det virker som er god idè. Hvorfor ikke?

Sitatet sier ingenting om forholdet mellom dans og arkitektur (eller sang og økonomi) men det sier noe om begrensningene hos den som bruker det. Jeg antar det er nødvendig å snakke om tankebaner. Den mentale labyrinten og følelsen av å “ha rett”. Det kan se ut som sitatet har oppstått som en metakritikk – kritikk av kritikken – i etterkant av noens kritiske uttalelser om musikk, som noen annen har mislikt og derfor prøvt å legge “dødt og maktesløst” gjennom å angripe selve premisset for musikkritikk: Man kan ikke skrive om musikk. Det blir som å danse om arkitektur. Eller synge om økonomi. Eller hoppe tau om fiskeripolitikken i Barentshavet. Noen har en gang vært ganske fornøyd med den metaforen de fant opp. Siden har mange andre fortsatt å bruke den, mer eller mindre justert for å passe til situasjonen.

Det første vi legger merke til er at den som ikke liker “dans om arkitektur” prøver å gjøre narr av danserne.

Klassisk argumentum ad hominem — de tar mannen, ikke ballen. Det er i virkeligheten verken urimelig eller uvanlig å skrive om musikk. Man behøver imidlerid ikke å like det som blir sagt og skrevet om musikken. Smak er som alle vet dårlig egnet som diskusjonstema. Vi kan snakke om god og dårlig smak, men ikke om korrekt smak. Folk liker det de liker, ferdig diskutert. Selvsagt finnes det uærlige kritikere, som prøver å fremstille sin egen kritikk som om dette er påstander med universell gyldighet, men dette betyr ikke at all kritikk er uærlig eller vondt ment. Det betyr ikke at kritikeren er inkompetent eller idiot. Det betyr bare at vedkommende gjør jobben sin. Kunstkritikk er ikke i seg selv mer objektiv og vitenskapelig enn kunsten den kritiserer — og kunstkritikere lider under de samme egosykdommene som kunstnere — men hvis man ikke tåler å få dårlige kritikker bør man sannsynligvis ikke stille seg opp i offentligheten og be om oppmerksomhet.

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 950

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top