Kvinnefrykt er noe som kan få knærne til å skjelve hos selv den mest hardbalne parodi på maskulinitet. Den psykologiske mekanismen som er i spill her er velkjent. Folk er redde for å bli “avslørt” og latterliggjort. Dette gjelder alle mennesker, uansett kjønnsidentitet, men fenomenet er særlig fremtredende hos menn som legger ned mye innsats på å fremtre som “mandige”. Selvsagt forstår enhver middels intelligent kvinne at hun har denne heksemakten, men i den grad hun er et anstendig menneske er ikke dette noe som gleder henne, snarere noe hun på en oppgitt måte aksepterer som noe hun må leve med. Menn er skrøpelige skapninger. Store og sterke i fysisk forstand, men psykologisk sett på ingen måte like seige i veden som kvinner. Sånn blir det når man må vokse opp omgitt av fiender.
Det finnes ikke etter min mening noe slikt som “den kvinnelige mystikk”. Hele rumpedansen handler til syvende og sist om at kvinner (som regel) har en livmor og at menn fra naturens side er programmert til å deponere sædskvetten sin i nærheten av en livmorsåpning. Veien dit oppleves imidlertid som lang og kronglete for mange. De ser etter snarveier. Hvorfor ikke nyttiggjøre seg av den fysiske overmakten? Lene seg litt innover, så å si, og gjøre stemmen dyp og overbevisende. Forklare ting for henne. Blomster og bier og sånt. Mentaliteten er best beskrevet av islendingene med ordet hrùtskyring. Bukkemål. Eller “mansplaining” som de sier på engelsk. Marilyn French skrev en bok hvor en av karakterene sier til noen annen: Alle menn er voldtektsforbrytere. Denne ene setningen har siden den gangen blitt fremholdt som bevis for at feminister er mannshatere. Hvilket er, hva skal vi si, voldtekt av et litterært konsept tatt ut av sin sammenheng.
Jeg er ikke selv særlig velorientert om feministisk teori. Jeg er ikke kvinne. Det er ikke mitt problem. Det er tvilsomt at jeg har noe nyttig å bidra med så jeg holder meg unna hele greia. Det ligger i selve ordet at kvinnesak ikke er min sak. Jeg har ingen mening om hva det “betyr” å være kvinne. Jeg har ikke engang noen mening om hva det betyr å være mann. Jeg forholder meg til individer, ikke representanter for grupper, uansett hvordan dette eventuelt defineres. Om noen spør meg hva slags råd jeg ville gitt en ung mann vil det være å prøve å holde sutrekuken din nedi buksa når du ferdes ute blant folk. Ingen ønsker seriøst å høre om sexeventyrene dine, og ihvertfall ingen klagemål over mangelen på tilbud om spennende sexeventyr. Det regnes ikke som mandig å bekymre seg for om man er mandig nok.
Noen skjemtegauker har begynt å ferdes rundt i mediajungelen med spørmålet hva er en kvinne? Det korrekte svaret er naturligvis å først gi dem en springskalle, deretter to harde spark mot leversida av kroppen før man skriker nå vet du hvordan det føles! Nå er du en kvinne!. Men sånt kan man jo ikke bare gjøre sånn helt uten videre, uansett hvor moralsk korrekt det er. Kjønnsrolledebatten er jo først og fremst en saklig utveksling av intelleligente argumenter mellom dannede mennesker innenfor rammene av det ytringsfriheten er ment å brukes til. Så da så. Man får bare være høflig, smile pent og be dem ta seg en lang spasertur på en kort brygge. Hva er en kvinne? Det vet da vel for faen ikke jeg. Herregud for et dustespørsmål. Kan du ikke bare kle deg i kvinneklær og se hva som skjer?
Det vi kaller patriarkatet er i virkeligheten en kristenfundamentalistisk ideologi som handler om økonomiske enheter. De tenker ikke at samfunnet er sammensatt av et antall individer, men at kjernefamilien er hva alt handler om. Familiefedre sørger for enhetens inntekter mens husmoren steller hjemme, tar seg av alle barna og denslags. Samfunnet må tilrettelegges for familier, sier de. Kvinner bør settes i avl så tidlig som mulig mens mennene er ute i krigen og sørger for at fremskrittet beveger seg i riktig retning. Eventuelt kan de godta noen skjoldjomfruer som gjennom sin stålsatte kyskhet oppnår nærmest en slags æresstatus som “funksjonelle menn”. Men sex hører ekteskapet til, ihvertfall for kvinnene, siden det jo er de som kommer med den fruktbare mark som mannen stikker plogen sin nedi og “harver over” med det formål å skape nye arbeidsmaur til tua. Slik går verden videre, dag for dag.
