Pornoskuespill er vanskeligere enn du tror

Metakommentarer til “nyhetene” må vel regnes som gatekjøkkenmat blant de skrivende klasser — så konklusjonen må bli at så lenge dette ikke er hele næringsgrunnlaget er det greit, på samme måte som billig og usunn klisj er greit – i stedet for skikkelig mat – så lenge det ikke tar overhånd og utvikler seg til en uvane. Trumputmattelse – “Trump fatigue” – er et ikke uvanlig begrep blant amerikanere, som er tildels drit lei av å høre både om og fra denne politiske frankensteinfiguren, men showet fortsetter for full musikk, og siste nytt er at nå har de tatt ut tiltale – angivelig – i en av mange juridiske saker denne kronidioten har pådratt seg. Hvorfor ville han bli president? Jeg antar det blir som å spørre hvorfor en narcissist vil ha mest mulig oppmerksomhet. Hele opplegget er jo patologisk, fra alle synsvinkler. Men der er vi, sånn er virkeligheten, og nå er det opp til fornuftige mennesker å utrede dette sakskomplekset for å etablere noen slags orden som folk kan leve med.

Dersom politiet noen gang setter deg ned i en stol, ser på deg med et strengt ansikt og ber om en forklaring på hva fanden det er du driver med, så er det mye verre å lyve enn å si “jeg vet ikke” (eller noe lignende, som “jeg husker ikke”), fordi det å avgi falsk forklaring til politiet er i seg selv en straffbar handling. Fra politiets synsvinkel er dette også bedre, fordi da vet de i det minste noen ting om deg, som at du ikke har lyst til å svare på dette spørsmålet og at du er smart nok til å ikke binde deg til en løgnhistorie som de må bruke ressurser på å motbevise, og siden kan de jobbe ut fra disse faktapunktene. Imidlertid er dette ikke en vanlig problemstilling for de fleste. Hva må man gjøre for å bli en “person av interesse” i en pågående politietterforskning? Det kan skyldes “uflaks” og tilfeldigheter, men som regel er det fordi man er en dust — og dette vet de også. De har sine metoder og de har “sett det meste” når det kommer til løgn og dikt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Dette er sånn omtrent hva saken handler om, dersom jeg har forstått det sånn noenlunde korrekt. It’s not the crime, it’s the cover-up, som de pleier å si i USA. Det er der de alvorlige problemene gror. Trump er selvsagt en gangster, både i mentalitet og metode, men han er ikke noen dyktig gangster. Er han overhodet dyktig til noe? Herregud. Han kunne landet på beina hvis han for eksempel hadde unnskyldt seg med å si at meningen med det hele var å holde denne snuskete affæren hemmelig for kona — og han er ikke stolt av det, men det virket fornuftig der og da, i en stresset livssituasjon og det ene med det andre, beklager så mye. Men sånn fungerer jo ikke Trump. Han er ikke smart. Han bare har en fantasi om at han kan utmanøvrere hvem som helst, noe som i praksis alltid ender med å utmanøvrere seg selv. Sjakk matt. Nå er det statsadvokatens tur til å jazze rundt med dette motbydelige materialet. Som sagt, trumputmattelse er et fenomen. Bortsett fra et stadig krympende antall “alternative typer” som lever på utsiden av den mentale normalsonen har folk fått mer enn nok av Donald Trump og hele menasjeriet hans av politiske vanskapninger.

Det snakkes en del om pornoskuespilleren Stormy Daniels – hennes navn er Stephanie Gregory Clifford og hun er en ekte person – men jeg tror ikke “pornoskuespiller” er et ekte ord. Det henger på hva man legger i ordet skuespill. De puler jo på ordentlig, så det ligger nærmere en dokumentarfilm – eventuelt et såkalt doku-drama – i form. Vi kan eventuelt reise et argument om at nei, ingen puler sånn på ordentlig, de er jo for faen akrobater og spesialister som ligger på musicalens nivå når det kommer til realisme. Uansett, jeg tenker på Robert Bresson og en av mine favorittfilmer, kriminaldramaet Pickpocket fra 1959, hvor han insisterte på at han jobbet med modeller, ikke skuespillere. Alle hadde fått streng beskjed om at de ikke skulle “spille” og gjøre seg til, bare utføre det som står i manus på en upersonlig og “effektiv” måte. Altså den korteste mulige rute fra A til B, uten noen unødvendige bevegelser. I pornofaget er det jo slik at man må “komme til saken” uten å legge for mye innsats i å etablere en “historie” som egentlig bare er et forstyrrende element i forhold til hva folk ønsker å få ut av en pornofilm. Så er de skuespillere eller er de modeller? Kanskje er det bare teknisk spissfinderi, men sånn blir det når man bryr seg om presisjon i språket. Selve poenget ligger imidlertid et helt annet sted, nemlig i den nevrotisk-kompulsive trangen til å overbetone at Stephanie Clifford er en pornoskuespiller – ikke et ekte ord – og således ikke en “seriøs person” som man bør respektere som individ med selvstendig integritet. Hun puler for penger. Vi holder i bakhodet at et av elementene i selveste åsgårdsreia – kaoskreftene som truer og beleirer menneskenes verden – benevnes som “løsaktige kvinner”. Folk har ofte en tendens til å bli snåle og forlegne når det kommer til de seksuelle emneområdene.

Selv tror jeg dette er omtrent like mystisk som hva Freud påpekte: Seksuelle nevroser handler om mistilpasset virkelighetsoppfatning. Jo mer løgn og bedrag man har investert i forholdet mellom selvet og verden, jo vanskeligere blir det å “levere” i forhold til hvordan man oppfatter seg selv i seksuelle situasjoner. Keiseren er jo ikke like imponerende når han er naken. Da kommer angsten. Jeg håper de ikke oppdager at det er noe galt med meg. Skal vi gå noen runder med fenomenet misogyni? Den eksistensialistiske filosofen Simone de Beauvoir utga i 1949 boken Le Deauxième Sexe – “andrekjønnet” – om kvinnens posisjon i det menneskelige tankelandskapet. Hvis man bare har tenkt å lese èn bok om feminisme i dette livet så bør man velge denne. Enten vi henter løpefart i Platons tanker om “universelle tankeformer” eller i Carl Jungs “dybdepsykologi” om arketyper i det ubevisste sinnet må vi erkjenne at begrepet kvinne er noe man forholder seg til på minst like mytologisk som realistisk vis ute blant befolkningen. Kvinner er jo selveste sexkjønnet. Det er de som kontrollerer forplantningen. Hvis ingen kvinner fantes – i det minste ikke i noen dekorativ forstand – ville det være mindre angstspastisk brunstskam der ute. Et klassisk forsvar hos voldtektsmenn er ofte at “det var hun som fikk meg til å gjøre det” og det virker som om dette er noe de oppriktig tror på. Uten å dykke for dypt ned i dette grumsete farvannet kan vi grovt sett si at dette er hva det såkalte voldtektsparadigmet handler om. For at en mann skal kunne bli (eller forbli) en supermann må han ha kontroll. Og det har han jo ikke hvis en kvinne danser marimba med følelseslivet hans slik at han blir desorientert og svekket i mandigheta si. Voldtekt gjenoppretter universets balanse slik sett. Det var hun som fikk meg til å gjøre det. Tradisjonelt sett har dette forsvaret virket. Til de som tror det har blitt flere voldtekter i samfunnet bør man si at flere anmeldelser og pådømmelser kan skyldes at de sakene som forekommer nå tas mer alvortlig, ikke at det har blitt flere av dem.