Det kategoriske imperativ er et prinsipp for moralsk handling formulert av Immanuel Kant i verket Grunnlegging til moralens metafysikk fra 1785. Kant forsøker i dette verket å «fastsette moralens øverste prinsipp». Han hevdet at det kreves universell gyldighet i de moralske pliktene, en moralsk plikt for en person må nødvendigvis være en moralsk plikt også for alle andre. Det vil si at man må velge sine prinsipper for handlinger etter hvilke prinsipper man vil at andre skal velge for sine.
(Wikipedia)
Som jeg stadig gjentar: Moral dreier seg om rett handling. Det spiller ingen rolle hva du tenker og snakker om i løpet av livets mange solskinnsdager, det er hva du gjør når sannhetens øyeblikk kommer som definerer din moralske standard. Dette er selve kjernen av det kategoriske imperativ. Alle kan snakke, men ikke alle klarer å praktisere det de til vanlig preker om. Alle vet dette. Folk er svake og redde. De vil ikke at noe skal skje med dem. Frykt er den sterkeste drivkraft i de fleste menneskers liv, både i direkte og indirekte forstand. Du vet. Frykten for å miste det man har viser en tendens til å vokse ettersom man skaffer seg flere ting og bedre sosial posisjon. De som ikke har noe å tape har heller ikke noe å frykte. Spillavhengighet kan slik sett være en konsekvens av “psykiatrisk selvmedisinering” i et forsøk på å konfrontere angsten. Når du “satser alt du har” kommer jo frykten frem i lyset og skaper en sitrende følelse i kroppen.
Alle som har vesentlig mye mer enn de behøver vet – på noe slags vagt nivå – at de er syndere. Derfor finner du ikke så mange “rene livsnytere” blant de rike og mektige som man kanskje skulle tro. Det typiske atferdsmønsteret hos denne kategorien av individer bærer mer preg av psykiatriske tvangsforstyrrelser enn den formen for tilfredshet de som stadig har “mindre enn nok” fantaserer om. Det kan jo være vanskelig å forstå hvorfor de som har mere penger enn det enkelt går an å bruke opp stadig engasjerer seg i alskens opplegg for å grafse til seg enda mer. De som har lite og som hver dag må jobbe hardt for det lille de har drømmer typisk om å ha råd til å “nyte livet” i en større grad enn budsjettet deres tillater. Du vet. Reise litt, oppleve ting, være sammen med familie og venner, engasjere seg i interessante hobbyer og det ene med det andre. Men så ser du på hva slags virkelighet de bemidlede samfunnsklassene lever under. Du ser på hva slags gjensidig hat, manipulerende atferd og brutale konkurranseforhold som eksisterer “på samfunnets topp” og tenker nei. Jeg har ikke lyst til å bli sånn som dem. De har det jo ikke bra.
Hvilke er de rike landene i verden? Det spørs hvordan man måler. Bruttonasjonalprodukt per innbygger sier “noe” men tallet bør justeres for eksempel i henhold til kjøpekraftsparitet – søk på nettet for nærmere forklaring – for et realistisk bilde av situasjonen. Grovt sett er det jo slik at alle varer og tjenester er høyere priset i nominelt rike land, slik at man må i mange tilfeller jobbe flere arbeidstimer for den samme handlekurven i et rikt enn i et fattig land. Følgelig blir det typisk til at begrepet “fattigdom” kommer tidligere til anvendelse i et land som Norge – som har høy statistisk BNP/innbygger – enn i for eksempel “ferieland” som Hellas, Italia og Spania. Interessant nok er strømmen billigere i Spania enn i Norge, mens en typisk handlekurv med dagligvarer (ikke alkohol) faller ut omtrent likt. Men det som virkelig er dramatisk annerledes er boligprisene. Jeg betaler 450 euro (cirka 5300 kroner) for en anstendig leilighet der jeg bor, men det er umulig å finne noe i denne prisklassen på det norske markedet for utleieboliger, selv ikke på mindre attraktive steder. Alt du kan få er ditt eget rom i et prosjekt for delt leie, som er en livsstil jeg har lagt bak meg. Det er ikke aktuelt ved denne alderen. Det går an å finne enda billigere leieobjekter i Øst-Europa, men da får jeg et problem med språket. Jeg snakker ikke bra spansk, men nok til at jeg klarer meg i dagliglivet, inkludert byråkratiske situasjoner. Ironisk nok er alkoholvarer idiotbillig i Spania, men jeg har ikke den samme gleden av dette nytelsesmiddelet som tidligere i livet, så det spiller ingen praktisk rolle. De sterkeste drikkene jeg inntar på vanemessig basis er te og kaffe, som koster omtrent det samme som i Norge.
Jeg avslutter – ikke uvanlig for meg – med litt tysk hardrock fra selveste gullalderen.
