Hierofani, åpenbaring av noe hellig, er et religionsvitenskapelig begrep særlig anvendt av Mircea Eliade (1907–1986). I hans religionstolkning er et hierofani en hvilken som helst naturlig eller tilvirket gjenstand, naturfenomen eller institusjon i samfunnet som, innen en gitt kultur, uttrykker eller synliggjør en bakenforliggende hellighet.
(Store norske leksikon)
Som alle vet er apokalypse et annet navn for “åpenbaring”, selv om de fleste forbinder det med dystopier og undergang. “Et apokalyptisk syn” betyr med andre ord ikke en visjon av undergangen, men en plutselig innsikt av den typen folk noen ganger får etter at noe har ligget og gjæret en stund i underbevisstheten deres. Mange kunstnere – men også faktisk vitenskapsfolk – jobber på denne måten. Det kan gå mange år mellom den første gangen noe liksom begynner å trykke mot bevisstheten deres og til selve apokalypsen inntreffer. Kanskje er det et motiv. Kanskje er det en formulering. Kanskje er det en årsaksrekkefølge. Apokalypsen er uansett dette berømte øyeblikket av innsikt; når dørene åpner seg og man kan se helt krystallklart hva man er nødt til å gjøre.
Knud Rasmussen (1879-1933) var selv født på Grønland og er kjent for sitt store arbeid med å kartlegge historien og skikkene til befolkningene lengst der i nord. Han nevner et sted i skriveriene sine fenomenet qvartsiluni – jeg aner ikke hvordan det skal uttales – som er en spesiell sinnstilstand av indre stillhet som hele husholdningen (eller stammen) må tre inn i mens de “venter på ordene” fordi det er nødvendig for jaktlykken at de synger de korrekte ordene før de setter i gang med noe. Disse forandrer seg jo fra sesong til sesong, som alt annet her i verden. Det er da bare logisk. De synger for at ånden til dyrene de jakter på ikke skal “ta det personlig” og søke hevn på noe slags grusomt og overnaturlig vis. Dette er viktige affærer. Ting må gjøres riktig helt fra begynnelsen av for at de skal ende riktig. Som alle forstår er jaktlykke viktig når man bor blant isflak og fokksnø året rundt.
Teknisk sett er den sangen som kommer til eskimoene etter “qvartsiluni” en apokalypse. En åpenbaring. Vi kan kalle dette sjamanisme, og samtidig påpeke at “sjamanisme” er et ord som ble oppfunnet av den selvsamme Mircea Eliade som nevnes i sitatet ovenfor. Faktisk så skrev han en bok som bare heter Sjamanisme og som fortsatt regnes som et antropologisk hovedverk om temaet. Ordet sjaman i seg selv er hentet fra tunguskisk språk – det er et folkeslag i Sibir – og betyr “vismann”. Det er også en spesifikk funksjon innenfor en bestemt form for “landsbyøkonomi” hvor man sjelden eller aldri ser, langt mindre bruker penger. Det innebærer en god del av en helt annen type ansvar enn sånt som markedsføres av de som kaller seg “sjamaner” på internett og ellers i vesten. De bør strengt tatt heller kalle seg terapeuter. Jeg tror ikke dette er noen beskyttet tittel. Kan ikke terapi være nesten hva som helst da? Helst sortert i kategoriene “virker” og “virker ikke” — vennligst ingen lang historie om hvordan alt henger sammen. Det er hva det er. Sjaman er ihvertfall ikke noen beskyttet tittel, annet enn at det bør være en varselbjelle for potensielle klienter når noen kaller seg sjaman. Herregud. Hva slags evneveik kovn er dette?
Det er ingen som synes det er noe galt med en showmann, så lenge det er forstått at dette dreier seg om underholdning. Han lurer deg med knep og triks sånn at du ikke greier å forstå hvordan han fikk til noe sånt – og han kommer ikke til å fortelle deg det heller – men det hele utgir seg aldri for å være noe annet enn en kunstferdig utført illusjon som lurer publikum trill rundt. Det er nærmest rutine blant dagens tryllekunstnere – som driver med dette på heltid – å gjøre “umulige” ting foran øynene på publikum. Det er jo hva vi forventer og forlanger. Verre blir det når de som har talent for å skape kunstferdige illusjoner gir seg i kast med kriminelle prosjekter, eller ihvertfall ting som er svært uetiske om ikke direkte forbudte. Du vet. Svindel. Vi har jo til enhver tid den berømte placeboeffekten, som er dokumentert målbar og reell, det vil si at hvis man tror at noe slags remedie skal ha en positiv effekt så vil dette bidra til en viss grad av positiv effekt. Ikke i noen dramatisk grad, men altså nok til at det er “statistisk signifikant” som man sier. Det virker. Det samme gjør noceboeffekt, som er mer eller mindre det stikk motsatte, det vil si angsten for at noe skal skade deg, gjøre deg syk, og så videre. Sånt har i seg selv en negativ effekt på folk; som fremkommer i den samme grad, av de samme årsaker og på den samme måte som placebo i forskningen. Vi ser her at en passe karismatisk trollmann har makt til å skremme pisset av folk som befinner seg i kulturkretsen – noe de da også tradisjonelt har hatt rykte for å gjøre – sannsynligvis også skade dem mer alvorlig uten å anstrenge seg mye, altså bare ved å “psyke” dem. Sinnet er som alle vet et svært mektig organ enten det jobber for deg eller mot deg. Sjamanen har makt til å “snu” sinnet ditt sånn sett, til det verre eller det bedre. Visse tryllekunstnere innenfor sjangeren “mentalisme” jobber litt på den samme måten, med hypnose og suggesjon, for å “bearbeide” de som melder seg frivillig til å delta i nummeret. Er det da “sjamanisme” de driver med? Showmannssjamanisme?
Som jeg stadig gjentar: Den åpenbaring som det største antall mennesker i dagens syke verden behøver aller mest er den om hvor dypt uvitende de egentlig er. På den ene siden innebærer dette sikkert en lammende følelse av avmakt. På den andre siden kommer det med et “skjult” positivt budskap om at alle mennesker har mange flere evner og egenskaper enn de engang aner. De har bare ikke lært å bruke dem, eller engang blitt fortalt at de eksisterer — på noen måte som ikke låter så mye som en slesk svindel – toppet med fjollete atferd – at selv om det eventuelt er ekte vare så vil man uansett føle seg både nedverdiget og irritert av hele opplegget. Man behøver verken å kle seg eller te seg som en klovn, heller ikke omgås med sånne som gjør det, for å oppnå “åndelig fremgang”. Den beste strategi hvis man planlegger å tilegne seg “personlig makt” – trollkraft – er faktisk å presentere utseende i den pene enden av “normalt” så godt man får til. Det man ihvertfall ikke ønsker er å tiltrekke seg oppmerksomhet. En trollmann har stått til eksamen når det folk senere sier om ham er at “han virket som en hyggelig kar men jeg kan ellers ikke huske noe spesielt om ham”. Selv er jeg ganske mislykket sånn sett fordi ryktet er at folk legger merke til det når jeg kommer inn i et rom, uansett hvor diskrèt jeg prøver å være. Jeg er visstnok karismatisk. Dessuten er jeg jo en jævel, det vil si at det bor en showmann i meg. Eller et stykke Loke, om du vil. Jeg har uansett en tendens til å henfalle til diverse evneveike opplegg som er morsomme der og da, men loco i det lange løp. Uansvarlige. Hva kan jeg si? Moro her og nå er alltid en prioritet. Selv om det går på mitt gode navn og rykte løs som “vismann”, som jeg forsåvidt ikke oppfatter som noe viktig aktivum. Det eneste som egentlig begrenser meg er at alder kommer med visse “komplikasjoner” i fysikken, først og fremt det at man bruker mye lengre tid på å “komme til hektene igjen” etter noen slags utmattende affære. Sånt var uproblematisk da jeg var ung. Det er det ikke lenger. Sånn er livet. Til gjengjeld har jeg ikke egentlig lyst til å holde på med store fysiske utskeielser heller, så det ene passer sammen med det andre og regnestykket går opp med både røde streker under og det ene med det andre. Hurra.
