Postmodernisme er en betegnelse for en rekke delvis forbundne nyorienteringer innen åndslivet etter andre verdenskrig.
(Store norske leksikon)
Definisjoner er noe jævelskap. Hvordan kan vi vite at vi snakker om det samme? Når vi henger endingen isme på et ord betyr dette i utgangspunktet at vi snakker om “et teoretisk system”. For eksempel kan vi godt si om en bok, en bygning eller et maleri at det er postmoderne i uttrykket, ut fra de kriteriene som gjelder, men ingen av disse uttrykksformene er i seg selv “postmoderne medier”. Uansett hva slags postmodernistisk teori man fyller den med så er ikke det å skrive en bok i seg selv noen postmodernistisk handling. Fenomenet er kjent siden antikken. Derimot er “det å være på nett” en tilstand som ikke har noen historisk presedens. Så her er vi.
Akkurat her og nå skal vi tenke at modernismen var et system for distribusjon av idèer som kom inn i verden med boktrykkerkunsten og dermed på fundamentalt vis endret hvordan menneskene typisk utvekslet informasjon med hverandre. Postmodernismen kommer inn i verden fordi dette forholdet endrer seg på en like dyp og grunnleggende måte nå som elektronisk informasjonsutveksling er den nye normalen. Vi kan snakke om andre aspekter av åndslivet; stilretninger innenfor kunst, arkitektur og industridesign, det ene med det andre, men akkurat som “skriften” ble et popularisert fenomen da massedistribusjon av trykksaker ble billig og enkelt utover 1500-tallet, har vi nå en situasjon som på like radikalt vis endrer spillereglene for hva slags informasjon som er hvor raskt tilgjengelig for hvem.
Av bekvemmeligetshensyn sier vi at modernismen kom i år 1500 og postmodernismen i år 2000. De som ønsker mer komplisert matematikk kan sikkert få til å stille opp noe, men det er ikke viktig. Poenget er at vi har havnet der hvor vi er — så dette er realitetene. Vi har fått en helt ny måte å kommunisere med “menneskeheten” både på sosialt og konseptuelt nivå. Jeg ser ikke for meg at det å selge leksikon på papir er særlig aktuelt som næringsvirksomhet lenger. Folk fisker frem telefonen når det blir spørsmål om ting. Et øyeblikk så skal jeg google det. Vi støter ikke på de samme barrièrene for informasjonsinnsamling på de samme tidlige tidspunktene nå. Alle har et leksikon i lomma. Foruten en lang liste med andre applikasjoner, naturligvis, at det også er en “telefon” (hvis man skulle behøve noe slikt) er nærmest en utilsiktet bivirkning av tradisjonelle oppfatninger om hva dette instrumentet er i sin sanne natur — det beste er sannsynligvis å beskrive det som en personlig nettportal. Instrumentet som forbinder oss med en dimensjon av hyperrealisme som vi med vår vanlige morbide sans for humor kaller The Matrix. Vi er imidlertid ikke tvangsoppkoblet for å tjene maskinherrenes formål, vi går dit frivillig fordi vi liker det.
Alle vet at det er en annen type problem å kjøre bil i hundre enn i tyve, så menneskers typiske problemer med informasjonshåndtering er ikke på noen måte “nye” — de bare kommer imot deg i et høyere tempo, slik ting oppleves fra ditt perspektiv, slik at å kalle det en “motorvei for informasjon” var slett ingen dum tanke, for det er mange ting som beveger seg raskt på nettet. Tungtrafikken er som vanlig de man bør være mest forsiktig med. Det finnes store udyr på nettet som kan kjøre over deg uten å oppleve deg som noe mer enn en ujevnhet i veibanen. At du “er noen” i din private psykologi – la oss si for eksempel en samfunnsborger som har visse rettigheter – anerkjennes ikke som virkelog av tungtrafikken. For dem er du bare en simulasjon. Det finnes jo teknisk sett ingen “personer” på nettet, bare programmer, som ikke uofte kan være direkte misvisende i forhold til det man karakteriserer som “personegenskaper” i den biologiske verden. Og selv der henger svaret på spørsmålet om “hvem du er” mye på hvem man spør.
Hva er verdens beste forretning? Å kjøpe en høyremann for det han er verdt og selge ham for det han tror han er verdt. Norsk veikhet, i den grad det finnes, ligger i det at vi er alle borgere nå, bortskjemte og selvtilfredse. Norge er faktisk verdens beste land å leve i. Som de rike ofte gjør henfaller vi til “veldedighetstenkning”. Vi må hjelpe de underpriviligerte. Men samtidig må vi passe butikken. Er det ikke derfor en rent ut sagt genial løsning dersom vi gir dem en jobb? Menneskets lykke ligger jo i å føle at de er til nytte. Gagnlig arbeid medfører egne penger som siden kan brukes på å forbedre egen tilværelse. Slik er livets sirkel. Hakuna matata og takk for maten.
Det norske boligmarkedet er ganske interessant. Det virker som man må ganske langt utenfor allfarvei før man finner noen gjennomsnittlig familiebolig for under en million. Når det gjelder de sentrale bystrøkene vet jeg ikke om det engang er mulig å finne noe til under millionen, det må i så fall være et ombygd bøttekott på ti kvadrat med et stearinlys til oppvarming og do på gangen. Det går bra inntil videre. Det er jo i byen man finner de store pengene. Kanskje slår man seg sammen med fire-fem andre og leier noe til tyve tusen i måneden. Man kan jo ikke uten videre regne med å få lån heller. Men etter noen år i leiemarkedet har man kanskje samlet opp litt egenkapital slik at tiden har kommet for å investere klokt — og innenfor horisonten av konvensjonell visdom er intet klokere enn å investere i egen fast eiendom.
Jobbmarked og boligmarked tenderer mot omvendt proporsjonalitet. Der man typisk finner billige boliger finner man ikke typisk gode jobber, og omvendt. Kanskje vi kan si ganske løslig at det balanserer seg ut i en “sone” fra halvannen til to millioner, som en “grei” pris på en ikke alt for staselig bolig på et ikke alt for spennende sted (men sikkert jevnt over det dobbelte i “hotte” områder), som imidlertid er i bra bruksstand, slik at det vil gå noen år før man pådrar seg vesentlige vedlikeholdsprosjekter. Det er sant at man kan finne mange “oppussingsobjekter” til rundt fem-syv hundre tusen — men hva beryr det hvis man må investere et tilsvarende beløp på oppgraderinger? (Og selv da forutsetter dette at man vet hva man driver med, hvilket de fleste ikke gjør, når det kommer til den biten man “gjør selv”.) Man ender uansett med å investere la oss si to millioner i den første boligen man kjøper, som med vanlig låneavtale lander på rundt det dobbelte av den opprinnelige kjøpesummen når alt er oppgjort og betalt, mens verdispørsmålet forblir åpent. Foreløpig er det stigning i boligmarkedet, som det vel har vært de siste tyve år eller deromkring. Folketallet øker etter hva jeg forstår hurtigere enn boligbyggingen, så matematikken der virker banal.
Man skulle tro at stigende boligpriser ville medføre økt boligbygging. Det er jo penger å tjene på å selge boliger. Imidlertid jevner det seg ut ved et punkt, når det blir usikkert om man kan oppnå de prisene markedet tilsynelatende tilbyr. Renteøkning og inflasjon har stor innvirkning på alle budsjett- og finansieringsspørsmål. Dessuten regnes allerede store segmenter av det potensielle lånemarkedet som “tvilsomme klienter” i forhold til betalingsdyktighet. Dårlig jobbsikkerhet og denslags. Det blir bare tvangssalg og alskens andre ubehageligheter når folk overvurderer sitt eget økonomiske potensiale. Ingen liker dette — annet enn de som eventuelt opererer som haier i markedet for raske prosjekter av typen “kjøpe-fikse-selge”. Veni vidi vici videci som Julius Cæsar ville ha sagt. Jeg har til og med hatt fingrene litt inni denne typen virksomhet selv ved et par anledninger. En gruppe kompetente håndverkere rekker å påføre en eiendom ganske betydelig påslag i pris i løpet av ganske kort tid. Ikke akkurat noen revolusjonerende forretningsidè, men den virker. Imidlertid er den arbeidskrevende og marginene er så små at man ikke har råd til å gjøre noen feil. Så … tenk to ganger før du begynner.
Så hva med leiemarkedet? Det beskrives best med adjektivet dyrt. Herregud. Ihvertfall hvis man tenker at man skal være eneboende i for eksempel en vanlig toroms i Oslo. Gang-kjøkken-bad-stue-soverom. Ingen luksus, helt vanlig. Øynene mine blør. Tjener folk virkelig så bra at de har råd til dette? På grunn av “folk jeg kjenner” og det ene med det andre ville jeg sikkert greid å grave meg frem til et leieobjekt til en fornuftig pris i Oslo, men det ville ikke vært enkelt. Dessuten har jeg ikke lyst til å bo i Oslo. Eller råd, for den saks skyld, basert i hva man kan finne på finn.no. For å finansiere det måtte jeg hatt ikke bare en vanlig lønnet stilling men også drevet noen slags tuskhandel og svartarbeid på fritiden, slik at jeg ikke ville bli deprimert fordi halve lønna og vel så det gikk med til å betale for boligen. Hvilket bare støtter den alminnelige hypotesen blant folk langt ute på landet, der jeg bor: Alle Oslofolk er kjeltringer. Det må de jo være for å overleve.
For millioner af år siden hærgede ‘terror’-fugle i Sydamerika. Med kraniets hjælp svingede de deres krogede næb ned i byttet. Fortidsfuglen Andalgalornis steulleti havde et 37 cm langt kranie. Ved hjælp af bevægelser frem og tilbage blev det til et frygtindgydende mordvåben.
(Videnskab.dk)
Så … det vi snakker om er altså en slags tobeint, tre meter høy og hurtigløpende ørnestruts på steroider som jakter på hest og andre dyr på den størrelsen. Genialt. Like greit at udyrene hadde vært utdødd i noen millioner år før mennesket kom inn på arenaen. Hvis folk før i tiden fant sånne skaller som den på bildet over må de jo ha tenkt “noe” — si for eksempel at ingen kan overleve å bli angrepet av en ørn som er så stor som nebbet antyder, men samtidig har ingen noengang sett noe sånt. Hva er det? Vi vet ikke til hvilken grad gamle sagn om drager og andre kryptider har sammenheng med knokkelfunn i fortid, men vi kan jo tenke det som er nærliggende å tenke.
Det vil sikkert ikke overraske noen av alle de ti-tolv som leser det jeg skriver å høre at jeg tidlig fattet interesse for arkeologi, fossiler og slike ting. Videre at det er en interesse som aldri forsvant. Jeg har ingen faglig trening på området men jeg følger litt med fra et hobbyperspektiv. Siden nettet kom har alle som er interessert i nesten hva det skal være blitt bortskjemt med hva som ser ut som endeløse mengder innhold av variabel kvalitet, ikke minst innenfor emneområdet forhistorie — hvilket bringer meg til poenget: Folk som levde for noen hundre år siden og mer fant jo også ruiner, fossiler og det ene med det andre, og de skrev ned hva de tenkte om saken, som imidlertid ikke alltid var like stødig sett ut ifra dagens vitenskapskrav. Kort sagt, det har vært mye vill spekulasjon — og det er det ennå.
Jeg tror ikke det finnes noen grenser for hvor langt vekk fra fakta og sunn fornuft folk er villige til å gå for å forfølge fantasiene sine. Eller la oss si “så langt som beina kan bære dem” inn i galskapen. Av årsaker jeg aldri har forstått finnes det en seiglivet myte om at det har eksistert en eller flere gamle sivilisasjoner som gikk under og/eller ble delvis utryddet i en eller flere naturkatastrofer mot slutten av siste istid. Denne fantasien finnes enten alene eller i kombinasjon med en konspirasjonsteori om at “skolevitenskapen holder dette skjult for folket” (men de tapre innholdsprodusentene på Tik Tok står på krava og forlanger at bevismaterialet blir fremlagt). Jeg kan som vanlig ikke gjøre annet enn å legge ansiktet i hendene og knurre. Herregud. Og det er ikke engang de galeste blant dem. Folk har definitivt tanker der ute. Jeg så en som var sur for at de bløffer om Tartaria. Du vet. Det gamle riket som de holder hemmelig. Uavhengige forskere har imidlertid funnet gamle kart som påviser eksistensen av et stort territorium kalt Store Tartaria og mener at dette dokumenterer eksistensen av et glemt imperium, eller rettere sagt, et som blir hemmeligholdt. Folk som lager innhold om dette har millioner av følgere.
Imidlertid er jo ikke dette akkurat noe mysterium. Hele den regionen vi i dag kaller Sentralasia – en håndfull land som ender på “stan” – pluss Mongolia, Nord-Kina, hele Sibir fra og med Uralfjellene og østover, i det hele tatt ganske mye land; alt dette ble betraktet som “der tartarene kommer fra” – Tartaria – uten at navnet i seg selv betydde noe mer enn at Afrika er “der afrikanerne kommer fra”. Se ellers det historiebøker sier om “Den gylne horde” og alt det der. Disse regionene var dårlig utforsket på den tiden disse kartmakerne jobbet. Som hovedregel er det dessuten ingen god idè å stole mer på folk som skrev bøker på 1700-tallet enn all den akademiske forskningen som har skjedd siden. Jeg forstår ikke hvorfor folk gjør dette. Jeg velger å tro at de rett og slett er smittet av den type “eventyrets ånd” som gamle tiders skattejegere og fribyttere presenterte så propagandistisk og sensasjonalistisk som mulig, fordi de ønsket å reise penger til neste eventyr. Sånn sett fremfører de forretningen, fordi de som har en million følgere på YouTube tjener godt i overkant av en vanlig arbeidslønn bare på reklamepengene, de fleste har i tillegg også ordninger for å “tipse” dem og ellers donere penger på annet vis. Du vet. En hundrelapp her og en hundrelapp der. Sånn fungerer denne jobben. Når det gjelder seriøse arkeologer og historikere så er de lite begeistret for disse bløffmakerne, og ikke bare fordi de fusker i faget, men også fordi det er provoserende at sjarlataner lever høyt på svindelopplegget sitt mens de selv må jobbe hardt for å skaffe finansiering til både feltoperasjoner og senere analysearbeid.
Hvis vi er så positive som det går an å være overfor pseudovitenskap kan vi velge å betrakte det som “underholdning” — men jeg må selv si at jeg faller ned blant dem som synes det er ugreit å fare med løgn og løse rykter om emneområder som allerede er vage og vanskelige å sette seg inn i. Dessuten er det provoserende at de tjener så mye penger på denne måten. Ordet Atlantis har for eksempel et ganske mye høyere antall søk enn ord som Egypt, Babylon, eller engang føkkings Stonehenge. Hva er det folk tror de skal finne? Hvorfor skal det ligge ute på nettet hvis det er en hemmelighet som en mektig konspirasjon beskytter? Det er så mange løse deler i dette maskineriet. Enden på visa blir at jeg tror folk søker billig spenning gjennom å fantasere og fabulere om alt mulig guggel som de finner på nettet. Kanskje leter de seg frem til et sosialt nettverk hvor interessante typer sier interessante ting og alt er veldig spennende. Sånn er inntrykket jeg får. Hva skal man tenke? Det er jo komisk. I mellomtiden går “skolevitenskapen” sin gang, med alle sine kjedelige beviskrav og langtekkelige prosedyrer. Da er det mye bedre å følge noen slags trailer trash utgave av Indiana Jones mens han vandrer gjennom gamle ruiner og forteller skrøner. Herregud. Men som sagt, dette handler om underholdning. Folk vil ha sensasjonelle og fantasifulle ting. Dette betaler de for.
Karakteren til høyre i bildet bærer den form for antrekk jeg foretrekker når jeg skal til landsbyen for å proviantere. Ekte mannfolk bør ha sko som kan sparke hull i bensintanken på en Land-Rover. Man vet aldri når det kan komme til nytte. En mektig ulveskinnspels er også hva man kaller klassisk eleganse her i Østerdalen. Får i ulveklær sier vi til hverandre, med kledelig påssmodernistisk ironi. Hvordan får du det i dag? Haha. Bare et tips til turister: Ikke snakk om ulv når du ferdes gjennom Østerdalen. Det ender aldri bra.
Men seriøst, kvesset vernetupp var en del av standardutrustningen til en ridder i middelalderen. Tanken var at man skulle kunne sparke ihjel en hest. Eller i det minste en mann. Sånn var omgangstonen mellom folk den gangen. I våre dager føkker vi hverandre på mindre direkte vis. Som regel involverer det manipulasjoner med penger og/eller eiendom, noe det forsåvidt gjorde den gangen også, men å slåss om ting har gått litt ut av repertoaret av akseptable metoder i dagens samfunn.
Samtidig har begrepet ære mistet sin sosiale verdi, annet enn i noen ganske spesielle miljøer. Hvis man for eksempel sier om noen at “han er en mann av ære” så vet ikke folk hvordan de skal forholde seg til denne informasjonen. Betyr det at han for det meste holder hva han lover? Det er jo i så fall bra, men det kan like så godt bety at han er en hårsår type som stadig føler seg æreskrenket av ting som strengt tatt ikke har noe med ham å gjøre. Å stille med ære i dagens sosiale marked ligner på å prøve å betale regninger med riksdaler. Denne valutaen har gått ut av bruk. Ingen forstår hvordan den skal måles mot slikt som brukes nå i dag, som for eksempel “popularitet”. Ingen seriøse aktører innenfor politikk eller media bryr seg om ære. Det å ha ære ligner på det å sprade rundt i en statselig uniform med gullknapper når det man egentlig trenger er en skuddsikker vest.
På den lyse siden, der man ikke har noen ære har man heller ingen skam. De løst organiserte samfunnstypene – hvor statsmakten er svak, korrupt eller fraværende – bruker ære og skam, gjerne i kombinasjon med religion, til å regulere folks atferd, men dette er eksplosive saker, som vi blant annet kan lese fra de norrøne sagafortellingene om blodige ættefeider og hevndrap som varte over generasjoner. Hva vi typisk finner i stedet for skam hos bedre organiserte samfunn er skyld. Skamvett er ikke noe man typisk finner hos moderne, liberale, ofte også høyt utdannede mennesker, men skyldfølelsen er noe som sitter tildels ganske løst, både som personlig nevrose og som angrepsvåpen. Vi bruker mye tid og ressurser på å utrede “hvem sin skyld” det var når noe skjer — og vi er som regel fornøyd når og hvis noen “tar det fulle ansvar” selv om alle forstår at det ikke var bare deres skyld. Bukk fra oven og bukk fra bunnen stangedes i den samme stunden, som han Peer Gynt sa i Ibsens episke dikt: Syndebukken er en virkelig ting. Rituell ofring av en gild bukk fjerner skammen fra alle de andre.
Dette er en komedienes uke og vi har allerede kommet til mandag. Hvem ler sist? Det vet vi ikke ennå, men til å begynne med ler vi av den typen mannfolk som klager på ting. Næmen stakkars lille bamsemums! Har du vondt i fitta di? Det er så mye lyd og så lite bevegelse i deg. Ta deg er par valium og en kopp te med hasj så går alt over. Se litt på fjernsyn, sprett opp en pose med potetgull. Utnytt samfunnsgodene. Eller gå på nett. Finn andre som har det som deg og gjør felles sak med dem. Finn ut hvem som har skylda for de dårlige tidene. Det er helt sikkert kvinnenes feil at du ikke får pult. Kvinnene har feil innstilling. De kritiserer deg hele tiden og kommer med urimelige krav. Det ville ikke vært slik hvis det ikke var for påssmodernismen. De prøver å feminisere menn og ta fra dem deres naturlig brunstvrinskende maskulinitet.
Ordet gripe betyr influensa på spansk, men på norsk betyr det å ta tak i noe. Håndgrep. Det er også en svært vanlig metafor vi bruker om det å fokusere på en sak, eller et forhold, noe som må gjøre; vi “tar tak i saken” eller “vi tar grep”, særlig når det handler om å rette opp noe slags misforhold som vi har tenkt å gjøre noe konkret med (uten å være spesifikk med detaljene). Vi kunne også sagt noe slikt som at “vi skal se på saken” men alle vet at det å se på en jobb ikke er det samme som å gjøre den, så det å “ta grep” lyder mer lovende. Da er man liksom litt igang allerede. Imidlertid er dette neppe et uttrykk man føler seg komfortabel med å bruke hvis man ikke har armer.
Det er ikke korrekt å påstå at jeg er en såkalt politisk korrekt type som er svært nøye med å ikke “tråkke i salaten” i forhold til andre folks følelser og det ene med det andre, men selv jeg forstår at hvis man ikke har armer har man heller ikke hender og hvis man ikke har hender mangler man slike griperedskap som andre tar for gitt. Det er ikke det at man er negativ og ikke vil “ta grep”, det handler om at man ikke har armer. Ting må løses på andre måter. Ville man bedt en blind person om å “se på saken”? Skroll ned til bunnen av siden og klikk tilbake til forrige bloggpost for konteksten her, men det handler kort fortalt om gårsdagens sterkeste søknad om medlemskap i dusteforbundet. Noen påpeker at det finnes deltagere uten armer i langrennsløp for handicappede, som svar på at forbundet krever bruk av skistaver. Lederen svarer med å si at de har tatt grep. Hvilket jo er en ting folk sier, men kanskje ikke når sammenhengen er ting folk uten armer ikke kan gjøre.
Hvis man har sans for humor er livet en komedie. Og hvis ikke? Det er tragisk når mennesker mangler humoristisk sans. Ikke minst fordi humor etter min mening (og sikkert mange andres også) er et tegn på “aktiv intelligens” — og at vedkommende har en personlighetstype som er både leken og forskende samtidig. Dessuten er det nødvendig å ha (eller utvikle) en robust sans for (svart) humor hvis man av noen som helst grunn er nødt til å forholde seg til livets grimme realiteter. Når man klarer å se det komiske i alle ting, ikke minst seg selv, har man kommet til en posisjon av “overskudd” og man føler seg sterkere enn man gjorde mens alt bare var smerte, avsky og usikkerhet. Som jeg stadig sier, på en delt førsteplass over de dummeste ting man kan gjøre med sine egne følelser er det å fornekte dem og det å la seg kontrollere av dem, noe som sikkert på et annet plan utgjør den samme type strategi. Man føler det man føler. Dette er ikke noe man kan styre. Der man bør sette inn viljen er i forhold til hva man gjør. Som alle vet er for eksempel det å “holde kjeft” nesten aldri det dummeste man kan gjøre i en situasjon. Dessuten bør man bruke litt tid på å trene opp evnen til å skjule latteren som gråt. En som bryter ut i hulking fremkaller andre reaksjoner i omgivelsene enn en som bryter ut i latter. Elementær skuespillertrening. Glimrende overlevelsesteknikk. Dessuten lønner det seg å drive med både sang og dans. Det gir frihetsfølelse i kroppen, hvis man synes man trenger det til noe. Selv er jeg hedonistisk orientert. Poenget er “velvære”. Eventuelt evnen til å føle uten at følelsene styrer. Kjært barn har mange navn.
Sannheten er at jeg kan ikke engang forestille meg hvordan livet mitt ville vært hvis jeg ikke hadde hatt armer. Den filosofiske siden av meg ville sikkert klart seg minst like bra, mens jeg ville jo definitivt ikke ha vært håndverker. Den tuklete siden av meg ville måtte ha funnet en annen type utløp. Fotmaleri? Noe i den gata. Jeg har ikke lyst til å fantasere om det — jeg vil heller fokusere på å gjøre det jeg kan med det jeg har. Mer kan ingen av oss gjøre, uansett hva slags begrensninger man er nødt til å leve med. Det å begripe noe er en form for grep som alle kan ta. Pågrep, angrep og overgrep er imidlertid mindre hyggelige ting. Bruker man ikke også begrepet forgripelse? Man kan forgripe seg i forhold til noe eller noen? Jeg tror det noen ganger er synonymt med overgrep, som i prinsippet definitivt er en form for “angrep”. Jeg er imidlertid usikker på ordsammensetningene omgrep og misgrep. De lyder som “brukbare” ord, jeg kan bare ikke huske å ha sett dem noe sted. Det er uansett slik at språket inneholder mange referanser til bruk av hendene. Det er jo ikke først og fremst hjernen som har gjort mennesket til en sær skapning i det store bildet, det er alt vi tukler med.
På 80-tallet hadde vi et galgenhumoristisk utsagn: Ingen armer ingen kake. Poenget var når at noen stilte krav det var fysisk umulig å etterkomme sa man dette, særlig om sammenhenger når det offentlige insisterer på at “regelverket er likt for alle” selv om ikke alle har de samme ressurser og den samme grad av bevegelighet i kropp og sinn. De setter et stykke kake foran en mann som ikke har armer og sier vennligst ingen albuer på bordet. Når han sier han vil behøve noen til å holde skjeen for seg svarer de ingen armer ingen kake. Eller altså, sånt skjer neppe i praksis, men det er en metafor for en bestemt type “offentlig uforstand” (som selvsagt også dukker opp i det private, men der er man som regel mer spontant løsningsorientert, siden ikke alt må “godkjennes av noen på høyere hold”).
Alt har ikke gått smertefritt etter at FIS overtok ansvaret for paralangrenn. Da forbundet krevde at utøverne skulle stake ut på sprinten, ble de vennlig påminnet om at ikke alle har armer. Ingressen i artikkelen på NRK.no oppsummerer hele problemet: Det internasjonale skiforbundet, som naturligvis er tilpasset de som konkurrerer med alle fysiske forutsetninger intakte, og vel så det, hadde ikke reflektert over at den såkalte handicapidretten krever “spesiell tilrettelegging”, hvilket forsåvidt ligger litt i navnet. Men greit nok, dette var en blemme av det slaget folk typisk gjør. Verden flyter jo til en stor del på “antagelser”. Men så kommer kommentaren:
Utviklingssjef for paralangrenn i FIS, Dimitrije Lazarovski, sier han ikke kjenner til at det ble krevd staking fra samtlige utøvere under verdenscuprennet. Lazarovski sier det er vanskelig å akseptere påstander om at FIS har trøblet etter overtakelsen av paralangrenn, og at de har tatt flere grep for å sikre en god utvikling videre. Ta-da. Der har du det Nav ville ha sagt dersom det ble gjort kjent om de forlanger at folk uten armer må bruke skje når de spiser kake. “De har tatt flere grep” er en genial kommentar i sammenhengen som perfekt illustrerer problemet. Man kan bare ønske dem lykke til med den gode utviklingen videre.
Rashomon-effekten er et psykologisk fenomen som er oppkalt etter en japansk film fra 1950, regissert av Akira Kurosawa (alminnelig kjent som en av gigantene innenfor klassisk filmkunst). Det handler kort fortalt om hvordan (og hvorfor) øyenvitneskildringer er noe bortimot verdiløse som datagrunnlag for å etablere en saks fakta. Folk ser forskjellige ting selv om de ser det samme. Selve objektet som betraktes forblir naturligvis uten varians, men “øynene som ser” sitter på mennesker som kan være tildels svært forskjellige. Det er som om det sitter et slags filter i personligheten som fjerner uønskede elementer og ellers “photoshopper” bildet i tråd med forventninger, preferanser og annet som styrer individets virkelighetsoppfatning. Konklusjonen blir at “det noen har sett” ikke nødvendigvis er “det som faktisk skjedde”.
For å kunne bevege seg rundt i verden og delta i det som skjer må man utvikle metoder for å “lese omgivelsene” — men folk har forskjellige ambisjonsnivåer for hvilken grad av forståelse de søker. Flertallet er opptatt av ting som er praktisk nyttige i forhold til slikt næringsvett som de har innenfor sin interessehorisont og trekker på skuldrene av om det eventuelt finnes “noe mer der ute”. Hvorfor skulle de bekymre seg om slikt? De har nok å stri med som de har. Jobb, familie, pengesorger, hele pakka. Imidlertid finnes det et ganske stort mindretall som har en dragning mot “det okkulte” — et begrep som i direkte oversettelse betyr det som er skjult men som folk ofte assossierer med overtro og mer eller mindre corny mysteriekulter, med alle sine kostymer og sære ritualer. Frimurere og ritualmagikere. Sånne typer.
Skal vi gå løs på saken med ostehøvel kan vi for eksempel poengtere at en okkultist ikke er det samme som en esoteriker (selv om de mer eller mindre forholder seg på den samme måte til de samme tingene). Magisk realisme er noe annet enn transcendental mystikk. Vi kan i grunnen si at det finnes både en materialistisk og en spirituell tradisjon innenfor dette emneområdet. En abstrakt og en konkret vei, men de leder begge til det samme målet: Å flytte sin personlige informasjonshorisont et stykke inn i det landskapet vi kaller “det ukjente”. Altså lære å lese omgivelsene på en mer detaljert måte enn det man får som fabrikkinnstillinger, så å si. Legge merke til andre ting på en annen måte. Alle har jo i utgangspunktet fått tildelt en kropp de kan bruke (eller ikke) etter eget forgodtbefinnende samt et hode som i større eller mindre grad samarbeider med denne kroppen. Tut og kjør. Livet er åpent. Siden tilkommer det vi plukker opp underveis. Læring, som det heter, selv om mye av det er ganske vrangt og propagandistisk av natur. Ingen styrer sine oppvekstforhold, men etterhvert som vi når voksen alder og tar styringen over eget liv har vi selv ansvaret for etablering og vedlikehold av den programvaren vi bruker til å forme virkelighetsbildet vårt.
Filosofer vil under normale forhold ikke berøre emnene okkultisme og esoterika med ildtang. Det siste de behøver er å bli assossiert med disse narkoinspirert dansende hippiene i indianerkostymer med rangler, krystaller og gud-vet-hva under merkelappen sjaman. Herregud. Man har da orden på sysakene. Vi studerer kunsten å tenke, vi driver ikke med teater. Problemet er bare at menneskesinnet ikke er noen rasjonell maskin. Elefanten i dette rommet er naturligvis “den biologiske komponenten” som for eksempel kunstig intelligens ikke behøver å ta med i beregningen. Vi er til syvende og sist mye mer tukleaper enn åndsvesener. Vi er ikke betraktere, vi er reparatører — riktignok mer som Pompel & Pilt enn som noen seriøs vedlikeholdstjeneste. Vi liker å justere ting i omgivelsene våre, men vi har som regel ikke noen stor plan med det hele, vi tar ting slik som de faller seg og det forekommer ofte stor varians i hvilke ting vi er opptatt av ettersom årene går. Om vi ikke er ekstremt disiplinerte – eller holder oss i konstant bevegelse – vil omgivelsene våre etterhvert fylles opp av uferdige arbeidsoppgaver og “ting som det er kjekt å ha”. Sånn fungerer menneskene, til arkeologers store tilfredsstillelse.
Jeg husker ikke hvem det var, men noen sa en gang at en filosofi som ikke handler om det levende livet er bare pompøst pratmakeri — og dette er vel hvordan mange typisk oppfatter filosofien: Store ord, men hva skal vi bruke dem til? Etter min mening lever vi nå i en tidsalder hvor det er viktig å reflektere over begrepet informasjonskvalitet. Filosofer har nå holdt på i flere tusen år med å piske skiten ut av hverandre med kritikk av informasjonskvaliteten, så det kan være verdt bryet å investere litt tid i å se på hva som har foregått på den fronten. Det finnes opptil flere bøker der ute som tar for seg filosofiens historie, både i Europa og ellers. Før man gir seg i kast med å lese Heidegger, Hegel og Kant bør man sannsynligvis ha lest seg opp på når og hvorfor filosofien oppsto som eget emneområde, samt hva som har skjedd siden. “Studiet av kunsten å tenke” har i løpet av disse to og et halvt tusen årene fått med seg de fleste variabler menneskesinnet er i stand til å frembringe, men på en edru måte. Man vil ikke finne noen form for “okkultisme” som ikke allerede er overdekket av for eksempel metafysikken til Plotinus, bare for å ta èn ting (det finnes mange). Forskjellen består bare i at filosofien ikke lover deg noen rosenhage, som uttrykket sier. Filosofer tilbyr ingen frelse, og heller ingen svar, bare bedre formulerte spørsmål. Bedre informasjonskvalitet. Og det er jo “noe”.
Når er det aktuelt å spørre noen om hvem foreldrene deres er? Svar: Hver gang genealogi er et aktuelt tema. Hvilket er så å si aldri i noen normal sosial sammenheng blant nålevende mennesker, men det var regnet som normal høflighet å “presentere familie” for ikke særlig lenge siden, noe det fortsatt er i visse kretser (vi kommer tilbake til dette senere), men det ville sannsynligvis bli oppfattet som et litt utidig forsøk på å “flyte på familiens rykte” hvis man introduserte seg for et fremmed menneske i dagens Norge med en kortfattet avhandling om sine slektningers mange bragder. Jeg tror ikke det ville etterlate et fordelaktig førsteinntrykk. I beste fall et spørsmålstegn. Hva fanden var det de prøvde å si med det der? Vi lever i individets tidsalder nå. Folk vil vite hvem du er, ikke hvem og hvor du stammer fra.
Når er det aktuelt å spørre noen om hvor de kommer fra? Det er et mer interessant tema, som henger mye på hva det er man tror man kan lære av dette. Sent på 80-tallet gikk jeg et år på kokkeskole. En av klassekameratene het Kumar. Familien hans flyttet fra Sri Lanka til Norge mens han var et spedbarn og hadde aldri siden besøkt sitt opprinnelsesland, uten at jeg vet noe om hvorfor. Uansett, Kumar hadde et typisk sørindisk eller tamilsk utseende. Kortvokst og liten, veldig mørk i huden men uten de typiske “negroide” ansiktstrekkene. Språket hans var imidlertid veldig norsk, preget av den tidens drabantbyslang. En dag tidlig i semesteret hadde en av faglærerne en presentasjonsrunde med sine nye elever. Han henvendte seg til Kumar: Og du, hvor kommer du fra? “Haugerud”, svarte Kumar. Læreren ristet på hodet. Nei, jeg mener ikke hvor du bor nå men hvor du egentlig kommer fra. Da sa Kumar “Drammen”. Det var jo det første stedet han kunne huske.
Rasist er hva man er hvis man legger merke til rasen før man ser mennesket, fordi man har forskjellige standarder for hvordan man skal forholde seg til folk basert i idèeer man har om de forskjellige rasenes medfødte egenskaper, eventuelt den “kulturelle bagasje” men tror tilligger de regionene vedkommende stammer fra. Afrikansk kultur er så fargerik. Begrepet rasisme er i seg selv alt for vagt og mangetydig til at det er noe poeng i å stille opp en strikt definisjon, men vi kan i det minste fastslå at en rasist oppfatter rase som en meningsfull kategori for klassifisering av individer innenfor en kvalitativ matrise: Om man er neger, hvit eller “asiatisk” betyr i seg selv noe for hva slags anlegg og evner man har for læring og samfunnstilpasning. Favorittbegrepet til en typisk rasist er integrering — uten at de noensinne spør om de selv er godt integrerte, noe de selvsagt ikke er, de er jo rasister. Følgelig er de per definisjon ikke integrerte i noe samfunn som inneholder mer enn èn kategori av raser. Imidlertid handler ikke problemet egentlig om integrering, men om “rang”. Man forlanger og forventer at “svartingene” skal vise ydmykhet og takknemlighet overfor herrefolket — det vil si de som eier landet. Men det kommer aldri til å bli “godt nok”. Annerledesheten er en permanent tilstand som man aldri kan jobbe seg ut av. En gang neger, alltid neger.
Livet er enklere for oss misantroper. Jeg gir i utgangspunktet fem forskjellige slags lang faen i rase, religion, kjønn, seksualitet og alt det der, jeg antar automatisk at folk er idioter, noe som nesten aldri slår feil. Selvsagt har jeg favoritter. Familie, venner, diverse folk jeg av forskjellige årsaker synes om. Det vanlige. Typiske egenskaper hos mennesker jeg liker bedre enn de andre er at de har “sin egen stil” men ikke på noen høytidelig måte; de bryr seg lite om hva “de andre” mener, men de respekterer at folk er forskjellige; de er nysgjerrige og lekelystne i forhold til livet og tingene i verden, men de skjønner hvor grensene går; og så videre, poenget er ikke å ramse opp hva jeg eventuelt ville ha skrevet i en kontaktannonse, men at de egenskapene jeg sorterer mennesker ut ifra handler om “personlighet” og ikke noe man kan se ved første øyekast (selv om det å ha “en interessant personlig stil” naturligvis alltid vil fremkomme på et synlig plan). Er jeg selv rasist? Jeg tror ikke det. Etter min mening trumfer min dype menneskeforakt alle andre og mer detaljerte hensyn som eventuelt ville spilt inn. Det finnes etter min mening ikke noe slikt som “gode mennesker”. Vi er alle stupide og brutale dyr, forskjellene ligger bare i hva som trigger oss. Det jeg mer enn noe annet sorterer mennesker ut ifra er om de kjenner og forstår sin egen ondskap eller om de later som ingenting.
Som jeg stadig gjentar, ingen kommer “innenfor” hos meg før jeg vet hvor de får pengene sine fra og hva de gjør med galskapen sin. Alle som er “utenfor” vil sannsynligvis oppleve meg som høflig og samarbeidsvillig, men samtidig kjølig og distansert. Ihvertfall hvis de ser meg slik jeg ønsker at de skal se meg. Det fungerer dårlig i praksis nå for tiden å si De til folk, men du kan ta deg bra mye faen på at jeg var blant de aller siste som sluttet med dette. Jeg er k-o-n-s-e-r-v-a-t-i-v på alle måter, bortsett fra i politisk forstand. Der er jeg sosialdemokrat, hvilket vi kan argumentere for som den mest konservative politiske posisjon det er mulig å ha i Norge, men det er ikke slik ordet blir brukt der ute. Alt står jo for faen på hodet i den påssmoderne verden. De romlingene som kaller seg konservative nå i dag er jo beinharde revolusjonister som blir aldeles ville i blikket når de snakker om idealsamfunnet sitt — mens jeg er fornøyd så lenge ting er rimelig stabile i maskineriet. Det vi fremfor alt burde vite ut ifra et forsiktig studium av menneskehetens historie er at de “forandringene” folk prøver å skape ikke ofte er de forandringene vi ser i praksis. “Tilpasning” er en bedre (og ikke minst mer økonomisk) strategi enn “design”. Når naturen selv forlanger at vi gjør forandringer bør vi gjøre forandringer, men ellers handler alle levende skapningers liv på denne kloden om å tilpasse seg naturen, på en mer eller mindre smart måte. Til de som fantaserer om å utnytte kosmiske kraftressurser kan jeg bare si at jeg skal høre på dem når de viser meg hvordan man henger seletøy på et gjennomsnittlig vulkanutbrudd. Herregud. Vi er små skapninger, men store tanker skal vi ha.
(PS — dette skrivestykket er inspirert av “den sene Martin Heidegger” sin filosofi om teknologien og poesien som motstridende grunnsyn i hvordan individet forholder seg til livet.)
Ifølge hva jeg hører finnes det noe som kalles dødssonen oppimot toppen av de høyeste fjellene her på jorda. Navnet kommer av at lufta er for tynn der oppe til at man kan overleve lenger enn “en stund” (som måles i timer heller enn dager). Det eneste man kan gjøre i forhold til denne problemstillingen er å enten følge veldig nøye med på klokka eller å ha med seg ekstra oksygen på tank. Hvorfor vet jeg dette? Aner ikke. Noen har sagt det en gang i løpet av en dokumentarfilm og så har det bare blitt sittende. Jeg har en tendens til å huske detaljer som de fleste andre typisk glemmer, eller aldri engang legger merke til. Folk synes dette er en rar egenskap. Det spiller jo ingen praktisk rolle for meg om det finnes en dødssone på åtte kilometers høyde, jeg har ikke noe ærend der oppe. Det er “unødvendig informasjon”. Hvordan vet jeg engang om det er sant? Det gjør jeg strengt tatt ikke, men det virker som en kuriøs ting å skrøne om når man står foran et kamera og prater om utstyrsbehovet under ekstreme ekspedisjoner, så jeg velger å tro på at kilden har undersøkt saken før han kjøpte inn utstyret.
Jeg har mine egne standarder for kildekritikk og etterrettelighet, som er basert i en “vitenskapelig” tilnærmelsesmåte — i praksis at jeg aldri “tror” på noe som helst, men jeg undersøker “det folk sier” om ting, forutsatt at det virker rimelig sannsynliggjort at de har peiling på hva de snakker om. Jeg bryr meg for eksempel lite om medisinske råd som ikke kommer fra medisinske fagfolk, eller “meninger om politikk” fra de som ikke engang gidder å stemme ved valg. Den typen ting. Det er antagelig rimelig å si at jeg er svært gjerrig med å dele ut tillit til mine medmennesker. Ikke har jeg høye forventninger heller. Postmoderne mennesker bryter jo for fanden sammen i gråt hvert femte minutt over ting i omgivelsene som ikke behager dem. Hvem har tid til sånt tøys?
Det sies at Norge er et land med høy grad av “intern tillit” i befolkningen. Vi stoler typisk på at folk er kompetente og gjør den jobben de skal i forhold til det ansvaret de har påtatt seg. Dette er et slags nullpunkt. Når ting går som normalt og det ikke er noe drama. Imidlertid er det ikke vanlig at det er slik. Mange samfunn har et mye lavere nullpunkt og omgangstonen blant folk preges av at alle er mistenksomme mot alle andre. De forventer å bli lurt og utnyttet hvis de ikke passer på og “står på krava”. Husene til folk er preget av sikkerhetstiltak. Piggtråd og annet som det virker alt for utrivelig å jobbe seg gjennom bare for å robbe et gjennomsnittshjem. Er alt dette virkelig nødvendig? Tydeligvis. De lave nivåene i samfunnet preges av mye og grov kriminalitet, mens de høye sysler med korrupsjon og alskens annen jævelskap. Hva med de i midten? Det er dette som er problemet. Det er ingen i midten. Folk er enten fattige eller rike, begge deler langt hinsides hva vi i Norge mener med disse ordene. Så å si alle er jo “middelklasse” her. Til en slik grad at dette drukner ut de som avviker i noen av retningene og alt noen kan se er en bastant masse av “ganske velstående” mennesker (ut ifra en global målestokk). Dette er det normale. De fleste som studerer disse tingene antar at de er de relativt homogene økonomiske tilstandene i Norge som skaper tilliten, men det er naturligvis vanskelig, kanskje umulig, å bevise dette. Kanskje skydes det at det er for kaldt her halve året til at folk har tid og ork til å holde på og føkke hverandre like entusiastisk som der man har et mer tropisk klima.
Kjæresten min er fra Venezuela men hun bor i Colombia. Lang historie. Unødvendig å forklare for de som kjenner regionen og for komplisert til å legge ut her og nå for de som ikke vet noe. La oss bare si at jobbmarkedet for tiden er bedre i Colombia enn i Venezuela. Kanskje vil dette endre seg over tid men akkurat nå er ting vanskelige. I utgangspunktet visste hun mer om Norge enn jeg om Colozuela (ingen sier det, jeg fant det opp her og nå), noe som kanskje skyldes at Norge har engasjert seg diplomatisk i de lokale forholdene. Fredsarbeid og den typen ting. Jeg vet ikke til hvilken grad dette gir “cred” i forhold til det å være norsk i regionen, men det gjør i det minste ikke det motsatte. Å være amerikaner – altså fra USA – er for eksempel ingen god idè, ihvertfall ikke på det lave nivået av det colombianske samfunnet. Dette er litt gjensidig. Det er ikke nødvendigvis noen god idè å være fra Colombia i USA heller, langt mindre Venezuela, mens jeg tror man i Norge ikke har like aggressive holdninger mot søramerikanere (selv om det finnes noen som ikke liker at de ofte ser litt brune ut). Det virker tvert imot som det er noe slags gjensidig flørteopplegg mellom latinere og skandinaver. Vi er minst like eksotiske for dem som de er for oss. Det er imidlertid ikke klokt å være naiv i de traktene. Les første vers av Håvamål tre ganger hver morgen — og lytt til erfarne fjellfolk, så å si. Når de lokale sier at du ikke bør gå inn i de og de bydelene så bør du ikke det. Punktum. “Bare kikke litt” er noen ganger verdens verste idè. De sier at hunder kan sanse det dersom du er redd og bortkommen. Jeg vet ikke om dette er sant, men det er definitivt sant at mennesker kan lese deg på denne måten. Siden blir det et spørsmål om de synes det er bryet verdt å rane deg. Sånt skjer — og det bør man være forberedt på når man er en fremmed fugl i et fremmed land. Selv klarer jeg meg bra. Det er ikke noe ved fremtoningen min som sier “bryet verdt”. Ihvertfall har det ikke skjedd så langt i livet, og jeg har vært på noen ganske tvilsomme steder noen ganger.
Jobbetiden er navnet på to spesifikke perioder i Norges historie. Den første var under de økonomiske oppgangstidene mot slutten av 1800-tallet, som endte med kollapsen i 1899, og den andre var de absurde fortjenestene norsk næringsliv, særlig skipsfarten, hentet ut under Den første verdenskrig — som blant annet ga oss det folkelige uttrykket “hummer og kanari” som betegnelse på det utsvevende luksuslivet mange førte ute på byen (inkludert men på ingen måte avgrenset til dyr og eksperimentell mat), samt den noe mindre hyggelge forbudstiden, som ikke oppnådde det de ønsket (å få ned alkoholforbruket), de bare skapte “den kriminelle overklassen” som kom til å dominere norske kriminelle miljøer like frem til narkotika overtok som det fremste fortjenestebringende produktet på samfunnets skyggeside. Felles for begge disse periodene var såkalte jobbere, et skjellsord som ble brukt omtrent på samme måte som dagens “finansrytter” eller “børshai”. Altså individer som spekulerte i å hoppe inn og ut av markedet ettersom muligheter for raske penger manifesterte seg.
På den tiden identifiserte man helt korrekt jobbing som parasittvirksomhet og vesensforskjellig fra arbeid, definert som “ting det er nødvendig å gjøre”. Selve ordet “jobb” ble hentet inn fra engelsk, hvor det opprinnelig betegnet isolerte arbeidsoppgaver som har en definert begynnelse og slutt – “dagens jobb” – men også i engelsk har betydningen av ordet job utviklet seg i retning av noe mer generelt ettersom samfunnet har beveget seg mer i retning av en såkalt “serviceøkonomi” — en tilstand som forsåvidt preger hele den såkalte vestlige verden, hvor pengejaget har antatt patologiske former siden slutten av Den andre verdenskrigen. I våre dager regnes det som beundringsverdig å være en luring som får til å grafse til seg store rikdommer uten å levere noen slags verdifull arbeidsinnsats. Det eneste store avviket fra denne trenden kom med nedstengningen av samfunnsøkonomien i 2020 da det for noen øyeblikk fremsto med grell klarhet hvem som er nyttige og hvem som bare er snyltere. Hvem leverer ekte vare og hvem er bare glorifiserte bløffmakere. Hvem har den kompetansen som kreves for å overleve i den naturlige verden og hvem er avhengige av å snylte på andre menneskers virksomhet for å overleve. Dette er problemstillinger det er viktig å reflektere over her hvor vi sitter på den grønne gren og sager febrilsk i treverket.
Mange lurer på hva som “egentlig” foregår i Sverige, hvor ungdomsgjenger later til å føre krig mot hverandre — ikke ulikt den såkalte “store nordiske MC-krigen” på 90-tallet. Svaret er banalt. Ett ord. Narkotika. Et annet ord. Penger. Vi liker ikke å snakke om dette fordi det passer ikke inn i det virkelighetsbildet vi foretrekker, men narkomarkedet flommer over både med de tradisjonelt plantebaserte (og arbeidskrevende) produktene og med de nye syntetiske varene som har helt idiotiske fortjenestemarginer innenfor forholdstallet “penger per vektenhet”. For eksempel Fentanyl kan fremstilles i kvanta som innbringer millionbeløp av et par karer i løpet av en formiddag, med noen titusener i investering (pjuss naturligvis produksjonsutstyr, men det er en engangsinvestering, selve fremstillingen er latterlig billig) — riktignok med en betydelig personlig helserisiko siden fremstillingsprosessen er både eksplosiv og usannsynlig giftig, men folk risikerer som kjent livet når de kan forvente millionfortjeneste i andre enden. Det største praktiske problemet (ved siden av fremstillingen) de må forholde seg til innenfor Fentanylbransjen er imidlertid å ikke ta livet av kundene sine. Overdosetallene blant de som bruker dette stoffet er ganske dramatiske. Men det er bare ett av mange nye synetiske stoffer som ikke krever store jordbruksarealer og høy eksponering på operasjonsnivået. Politikken som har vært ført – kampen mot narkotika – har ikke bare ikke fungert, den har fremstilt katastrofalt dårlige resultater. Ett av dem er at ungdomsgjenger med etikk på jernaldernivå ligger i åpen krig mot hverandre ute i både de rike og de fattige samfunnstypene, og der det ikke er åpen krig mellom bander av primitive villmenn er dette bare fordi mafiaen regjerer og de tillater ikke sånt. Voldsmonopol eksisterer også i den kriminelle verden — men det er som regel ikke politiet som styrer dette. Spør dem selv. De føler seg mest som tilskuere.
Det er et politisk valg at vi skal ha en kriminell økonomi som er på størrelse med transportnæringen og turistindustrien sammenlagt. Det er ikke mystisk hvorfor så mange involverer seg så sterkt med narkopengestrømmen, inkludert alle epifenomenologiske aktører slik som den i det siste mye omtalte Norsk narkotikapolitiforening, som jo er parasitter på narkoøkonomien. Første gang jeg så navnet antok jeg at det var en fagforening for politifolk som jobber innenfor narkosektoren og et underbruk av Norsk politiforbund, men i det siste har jeg oppdaget at det er et privat foretak som driver diverse lobbyvirksomhet mot det politiske miljøet og ellers noe som kalles “holdningsarbeid” (men det er uklart for meg hva dette betyr). Jeg ser det jeg ser. Alle penger som kastes inn i det fenomenet vi kaller “narkotika” – enten det handler om forbrukerøkonomien eller de politiske tiltaksbudsjettene – utgjør tilsammen narkoøkonomien som helhet. Narkotika er et fenomen som sysselsetter mange, både direkte og indirekte. Dersom A/S Narkotika var en bedrift som hadde monopol på all narkorelatert virksomhet i Norge ville det vært en av gigantene, som omsetter hundrevis av milliarder og sysselsetter titusener. Blir det feil å tenke slik? Det spiller ikke noen rolle, for det egentlige poenget er at denne imaginære bedriften A/S Narkotika eksisterer i en nihilistisk tidsalder hvor “alt er lov” med mindre det er eksplisitt forbudt (og selv da er det lov hvis man kan slippe unna med det), og hvis du først krysser den grensen kan du like godt gå hele veien: En gang kriminell, alltid kriminell. Dette er det budskapet vi markedsfører uansett. Rullebladet er permanent. For hundre år siden var det ganske mye kokain i omløp, men det fantes ikke noe “narkomarked” i den forstand, man kjøpte det på apoteket. Visste de ikke hvor farlig det var? Selvfølgelig visste de det, folk var ikke idioter før i tiden. Avhengighet og sosiale problemer var noe velkjent. For eksempel var det i sin tid ganske harde moralistiske kampanjer mot kaffe, siden man kunne observere at drikken hadde en nevrologisk effekt på brukerne og dette var noe utålelig i manges øyne, omtrent som hvordan man i dag betrakter røyking av hasj og heroin. Det vi typisk observerer når det kommer til menneskelig atferd er at de etterspør “stimulanser” og rusmidler av ymse slag. Dette er noe konstant som vi finner til alle tider og på alle steder, fra arkeologiske utgravninger til dagens situasjon. Fra historiske kilder til dagens “anekdata” (en neologisme som betyr anekdotiske vitnesbyrd om noe) fra miljøer som er berørt av narkotika på noen måte.
Jeg vet ingenting om hvordan vi skal kunne løse selve problemet, som etter min mening handler om lave moralske standarder på et helhetlig samfunnsnivå. Det regnes som helt god fisk å økonomisk rævkjøre andre på det groveste og kalle dette en respektabel jobb. Vi kan ikke regne med at unge kvikke hoder ikke er i stand til å se dette og “ta det til etterretning” som man sier. Hvorfor skal de underpriviligerte være slike prakteksemplarer på det samfunnet vi snakker om i festtalene når de rikeste og mektigste åpenbart ikke har noen moralske standarder overhodet? Hvorfor skal jeg “betale min skatt med glede” når alt jeg tar ut av penger er et par hundre tusen i året — mens det finnes individer som suger til seg millionbeløp uten å betale noenting? Jeg sier ikke at jeg ikke gjør det. Jeg har faktisk aldri klaget på skatten. Noe i overkant av tredve prosent virker rimelig i forhold til det tjenestetilbudet som ytes gjennom det offentlige, særlig når det gjelder helse, sosial og utdanning. De mest elementære og derfor viktigste aspektene av samfunnet. Imidlertid må jo folk få det inn i de kørka hodene sine at vi er alle brukere av det økonomiske systemet, bare med forskjellige innfallsvinkler. Det er ikke forbudt å “spille på systemet” og tjene penger på det viset – selv om dette strengt tatt er misbruk av opplegget – men hvis man gjør dette må man regne med å betale tilbake minst halvparten til det samfunnet som i sin helhet tilbyr denne muligheten og generøst nok tilbyr deg å beholde noen av pengene heller enn å arrestere deg og sette deg i fengsel for urettmessig erverv av finansielle midler. Capish?
Det globale menneskesamfunnet er kanskje bare en abstrakt idè, men internettet støtter en generell form for “global følelse” som aldri har eksistert tidligere. Man kan kommunisere i sanntid med hvem som helt hvor som helst uten å betale en arm og åtte tenner for hver samtale. For femti år siden måtte man hatt et komplisert og kostbart opplegg med radiosendere og gud-vet-hva for å få til en knitrende samtale med noen langt borte, men i dag er det som om de sitter i nabohuset. Dette har jo sine konsekvenser, ikke alle av dem gode. Også de onde benytter anledningen til utstrakt “fildeling” så å si, altså folk snakker jo sammen og alt man kan tenke seg ligger på nettet, pluss en enda større mengde med ting man aldri kunne ha tenkt seg. Sosiale media domineres av algoritmer som aksentuerer “engasjement” fra brukerne, hvor jo sinnet er selve nikotinen blant de emosjonelle rusgiftene. Et dypt magadrag med ekte indignasjon over “noe dumt på nettet” gir en øyeblikkelig rusopplevelse på det emosjonelle planet. Plutselig går fingrene som ville hakkespetter på amfetamin mens man hamrer frem et tilsvar innenfor den samme kategori av harmdirrende idioti. Og sånn går dagene. Det som er bra for global handel er også bra for global narkohandel. Man hører til stadighet om folk som prøver å etablere noe slags Amazon.com for narkoprodukter nede i kjellerdypet av svartnettet, på steder ingen respektable samfunnsborgere vet hvordan de skal finne. Du ringer vi bringer. Seriøst, jeg trodde jeg visste noe om fenomenet narkotika før jeg ganske nylig begynte å forske på diverse OSINT om ditt og datt ute i dagens samfunn. Det viser seg at alt jeg vet er basert på sånt som man holdt på med på 80-tallet — og i forhold til dagens situasjon er det omtrent like relevant som det folk gjorde på 1700-tallet. As above so below som den berømte smaragdtavlen hans Hermes Trismegistos sier, vi får de kjeltringene vi fortjener.
