Vårt daglige brød

Vårt dagliga bröd av Anders Zorn, 1886.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Brød er et stekt eller bakt produkt med mel og vann som hovedingredienser. Brød er et av de viktigste næringsmidlene i store deler av verden. Brødets fordøyelighet og næringsverdi er avhengig av melet. Grovbrød har beholdt mest av kornets mineralstoffer og vitaminer. Som følge av et høyt konsum er brød og andre kornvarer vår viktigste kilde til energi, hovedsakelig på grunn av et høyt innhold av karbohydratet stivelse.

(Store norske leksikon)

Jeg vet ikke om dette er fakta – folk sier så mye rart – men noen fortalte meg at skrifftegnet for mat er identisk med det for ris på kinesisk, og det virker jo rimelig sett i lys av at mange språk mener “mat” i generell forstand når de sier “brød”. Den gamle historien fra revolusjonen i Frankrike forteller jo at Marie Antoinette ikke forsto hvorfor folket var i opprør. De har ikke brød var svaret hun fikk. Da kan de spise kake sa den snusfornuftige dronningen. Jeg vet ikke om det er en sann historie heller, men den er i det minste komisk. Den sier noe om alternativene hun anså som selvfølgelige innenfor sin virkelighetsforståelse, eller ihvertfall brukes historien som regel slik når den gjenfortelles, som en klassisk lignelse for skylappene man får av å være vant til en priviligert livsstil.

Ingen gjenomsnittlig borger av kongeriket Norge som lever nå i dag har noensinne opplevd sult, i betydningen seriøs hungersnød som går på livet løs, eller engang så dårlige tider at de har tapt noen særlig mengde kroppsmasse på grunn av redusert næringsopptak over tid. Jeg sier ikke at ingen har opplevd dette – det vet jeg jo ikke noe om – men i den grad det forekommer regnes det som svært uvanlig, kanskje noe tilknyttet mental helse. Normalt sett er de fleste norskinger bra ernært og vel så det. Jeg antar at de fleste – også jeg – ville føle seg nærmest provosert hvis vi hadde hørt om noen som faktisk sultet i nabolaget der vi bor. Et sted må grensen gå. Norge er et rikt samfunn, kanskje det rikeste av dem alle, relativt sett og målt i forhold til et globalt gjennomsnitt, og derfor blir det for drøyt når noens nød blir så til de grader oversett at det medfører et helseproblem.

De som har normalt stabil helse og er normalt velfødde vil fint klare et par uker uten mat. Det vil selvsagt være ubehagelig men man vil ikke dø av det. Si for eksempel hvis man er skipbrudden i en livbåt langt til havs. Sånt har skjedd. Imidlertid vil man ikke klare mer enn et par dager uten vann før det får store konsekvenser for kropp og sinn. Jeg tror ikke man regner vann som et næringsmiddel i den forstand, men det er uten tvil den viktigste ressurs mennesker behøver for sin daglige overlevelse. Også der er vi godt vant i Norge. Vi har riktignok hatt noen tørkesommere og det snakkes om lite vann i magasinene, det ene med det andre, men det virker ikke sannsynlig at det skal bli noen alvorlig vannmangel noe sted her i landet. “Problemer med vann” betyr som regel at man får for mye av det. Ørkendannelse virker ikke som noe aktuelt problem som noe kommunestyre vil få på pulten sin med det første.

Lengre sør observerer vi imidlertid noen foruroligende signaler. Elver og vannreservoarer tørker ut, eller rettere sagt nivået på vannspeilet faller så lavt at det skaper alle mulige slags problemer, samtidig som vann overforbrukes innenfor et alt for intensivt og monokulturelt drevet landbruk. Steder Norge baserer seg på å importere matvarer fra kan snart oppleve at det blir vanskelig å levere slik som før, ihvertfall til den prisen som var før — og det er bare begynnelsen på en serie svært forutsigbare problemer tilknyttet endrede klimaforhold. På noe lengre sikt må vi påregne en stor omlegging av hele den økonomiske modellen vi lever med nå. Selvbergingsjordbruk vil komme tilbake, samtidig som matvarer fremstilt for salg vil komme fra mindre enheter (og med høyere priser) enn vi har i dag. For meg personlig er det poengløst å spekulere rundt hvordan samfunnet vil se ut om femti år, men for de som er unge nå er dette et meget aktuelt spørsmål. Det kommer helt sikkert til å være helt annerledes, men spørsmålet er om det skal være proaktivt styrt i slik retning eller om “det blir hva det blir”.