Måned: desember 2023

Potemkinby eller Potemkinkulisse er en betegnelse for en falsk fasade eller overflate for å skjule det virkelige utseende, vanligvis i propagandaøyemed. Slike kulissebyer har også blitt bygget for å forvirre fiendtlige bombefly, særlig under andre verdenskrig. Betegnelsen skal ha kommet fra den russiske fyrsten Grigorij Potemkin som før keiserinne Katarina IIs besøk til Krim 1787 sørget for å bygge opp kulisser av fasader uten bakgrunn langs de øde breddene av Dnepr som skulle gi et inntrykk av større velstand og utvikling enn hva det virkelig var. Slik kunne han gi et inntrykk av at han hadde kommet lengre i utviklingen av den nylig erobrete halvøya under den russisk-tyrkiske krig (1787–1792).

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Som alle vet handler det mer om “hvordan man blir sett” enn om hvordan man egentlig og faktisk er. Et hverdagslig eksempel på dette er hvem som plukkes ut for en nøyere sjekk når de passerer gjennom tollen. Det påstås at tollere som er erfarne i faget utvikler noen slags “sjette sans” for hvem som ikke har rent mel i posen — men jeg tror ikke på dette. Faktisk vil jeg si ai det er svært farlig å tenke på denne måten. Tollerne er selvsagt ikke idioter, men det er ikke smuglerne heller. Kanskje amatører og privatfolk – som snusker med seg mer enn den tillatte kvoten av sprit, eller kanskje litt hasj, noen piller og det ene med det andre – oppfører seg “nervøst” fordi de er redde for å bli tatt på fersken, men de som virkelig driver med smugling og andre kjeltringstreker på et profesjonelt grunnlag oppfører seg ikke typisk på måter som tiltrekker noens oppmerksomhet. Hele faget deres handler jo om kunsten å “fly under radaren” mer eller mindre bokstavelig talt.

Det ligger i sakens natur at det er vanskelig å beregne størrelsen på den globale kriminelle økonomien – altså alle “svarte penger” som tjenes på alle ulovlige vis – men bare den globale narkoøkonomien anslås til omlag 10.000 milliarder kroner, som tilsvarer et ganske respektabelt bruttonasjonalprodukt i et middels rikt land som for eksempel Nederland, og man sier at narkoøkonomien står for omtrent en fjerdedel av alle svarte penger i verden — slik at hvis den svarte økonomien hadde vært bruttonasjonalproduktet til et land så ville det vært den femte største økonomien i verden. Røft regnet og basert i tallmateriale som fremkommer via googling. Det alle ønsker å vite er selvsagt hva som skjer med disse pengene. Vi vet hvor de kommer fra. Ulovlige aktiviteter er hva det er. De fleste kriminelle gjør det på grunn av pengene, selv om mer mystiske psykologiske årsaksforhold også forekommer. Spørsmålet er hvor alle de svarte pengene havner. For å finne svaret må vi se på diverse “skjulte formuer” og det internasjonale systemet for å unndra beskatning i såkalte finansparadiser som for eksempel Caymanøyene i Karibien og i de senere år Dubai i Emiratene. Har man en koffert full av penger så finnes det “ordninger” som tar vare på interessene dine, for å sette det litt på spissen. De samme konsulentfirmaene som hjelper rike mennesker med å unndra skatt har også diverse opplegg for hvitvasking av kriminelt ervervede formuer. Og alle vet dette. Det er ikke hemmelig.

I en nyere dokumentar fra Tyskland – produsert av det uavhengige fjernsynsselskapet Deutsche Welle – uttaler en politimann at det sier noe om narkomarkedets stabilitet at selv om de beslaglegger femti tonn kokain i løpet av noen måneder så merker man ingen forskjell på hvor tilgjengelig stoffet er på detaljistnivå. Prisen forblir også den samme, omtrent hundre euro per gram. Å få kjøpt et gram kokain er enklere enn å få kjøpt en pakke sigaretter i dagens Tyskland. “Alle” bruker stoffet — og “alle” kjenner noen som kan skaffe det, når som helst på døgnet. Hva skal man tenke om dette? For meg selv sier jeg det samme som jeg alltid gjør: Det er en politisk beslutning at det skal være slik. Prisen for den narcissistiske helteglorien hos moralistene som tror at et forbud handler om å “sende de riktige signalene” er en global narkoøkonomi på størrelse med bruttonasjonalproduktet til Nederland. Det dreier seg om absurd mye penger — som siden hvitvaskes og pumpes inn i den lovlige økonomien på tusen forskjellige måter uten at noen har makt til å stanse mer enn en liten brøkdel av denne overveldende flommen av narkotika og svarte penger. Jeg vet ikke selv noe om forholdene i dagens Oslo fordi jeg har ikke “gått på byen” på over tyve år, men jeg antar at det er omtrent som i Tyskland. Kokain har blitt “normalisert” ute blant folk. Alminnelig rettfølelse later til å være at stoffbruk nå er en synd på størrelse med å bryte fartsgrensen, det vil si sånt som ingen egentlig reagerer på før det blir ekstremt, og man kaller det “uflaks” hvis man blir tatt i en stikkprøvekontroll. Man har jo ikke gjort noe ordentlig galt, liksom. Jeg har en følelse av at røyking betraktes som mer sosialt upassende enn kokainbruk nå for tiden, men jeg kan jo ta feil. Imidlertid er det et problem at dette ikke umiddelbart fremstår som en absurd tanke. Bare det i seg selv tyder på at grensene har forflyttet seg ganske langt i løpet av de tredve årene som har gått siden Pablo Escobar var det store navnet innenfor kokainhandelen og visstnok “verdens første narkomilliardær”. Siden har det tilkommet mange flere. Markedet tar åpenbart unna alt de klarer å fremstille og politiet sier selv – i den foran nevnte dokumentaren – at de neppe noensinne klarer å spore opp og beslaglegge mer enn ti prosent av alt som kommer, mer realistisk bare to-tre prosent.

Det er et problem å forby ting som folk uansett kommer til å gjøre. Det styrker ikke den alminnelige respekten for lov og rett. Det styrker ikke engang den samfunnsmoralen som det er ment å skulle representere, fordi det skaper et Potemkinsamfunn av snusk og løgn skjult bak en staselig fasade av borgerlig dyd. Er det sånn vi skal ha det? Skal livet være noe slags jævla Ibsenskuespill? Sannheten er at vi lever med en svært integrert narkoøkonomi som ingen befinner seg mer enn toppen to graders separasjon unna. Det vil i praksis si at selv om man ikke har noen slags fette peiling på noe som helst, så vil det neppe ta særlig lang tid før man klarer å få tak i noe stoff hvis man først går inn for det. I Tyskland har det blitt slik at man kan bestille og betale varer på nettet så vil “noen kontakte deg” for fysisk avlevering av varen. Om det fungerer slik også i Norge vet jeg imidlertid ikke noe om, men det ville ikke forbause meg. Hva skjer med norske narkopenger? Mye går sikkert ut av landet men mye investeres sannsynligvis også i fast eiendom, kapitalvarer og det ene med det andre. Jeg er for lat til å gidde å etterforske det og dessuten så er hele dette sakskomplekset ganske deprimerende. Selve hovedproblemet ligger jo et helt annet sted enn de kjeltringene vi får, nærmest av naturnødvendige årsaker, nemlig i viljen til å skjule alle skjønnhetsflekker i samfunnet bak en falsk maske av respektabilitet og “gode hensikter”. Så lenge folk har penger og etterspør stoff så vil alltid noen se dette som sin store mulighet til å tjene raske penger. Er det overhodet noen slags tvil om dette? Det ser for meg ut som om den eneste måten å bekjempe narkotikaproblemet med makt er å etablere en type politistat som ingen ønsker seg, så da gjenstår egentlig bare grim realisme: Om vi noensinne skal få kontroll over faenskapet så må alle stoffene legaliseres og staten må kontrollere utsalgsstedene etter mønster av Vinmonopolet. Jeg vet imidlertid ikke hvordan noe sånt eventuelt skulle gjennomføres i praksis, må jeg skynde meg å legge til. Hele leverandørkjeden domineres jo av mildt sagt lyssky typer og forretningen er vel strengt tatt ikke lovlig noe sted, selv om man kommer langt med generøse provisjoner og honorarer som motiverer samfunnets kontrollfunksjoner til å blendes av sola for noen øyeblikk mens varepartiet transporteres forbi dem. Sånn er det i vår postmoderne verden. Alt er en forretning. Det finnes et marked for alt. Tilbud og etterspørsel har tatt plassen til sola og månen i vårt nyeste religiøse påfunn. Markedskreftene jobber som Tor og Odin med å designe menneskenes verden i henhold til sitt guddommelige forsyn.

“Profittmotivet” er egentlig bare et perverst påfunn som ofte kommer i konflikt med nødvendighetene. Selv definerer jeg arbeid som “ting som behøver å bli gjort” — la oss for eksempel si ting som å vedlikeholde skolebygningene til barna våre og helsetjenestene for oss selv. Det er nødvendigheter, men de er ikke i utgangspunktet profitable. Dessuten er det etisk upassende å gjøre forretninger med utdannelse, helse og en rekke andre allmenformål som danner selve samfunnsfundamentet for oss alle. At private foretak kontrollerer strømmarkedet er allerede på grensen av det utålbare. Man kan jo ikke velge å ikke fyre når temperaturen ramler ned i tredve kuldegrader, som de har meldt her hvor jeg bor om et par dager. Ihvertfall ikke hvis man har tenkt å overleve, som er min generelle plan “inntil videre” (jeg har ikke fastsatt noen tidsbegrensning for prosjektet, men jeg gidder ikke å planlegge for mer enn tredve år til for å si det slik). Når kulda kommer må man fyre med alt man har helt til det blir “mildvær” igjen, det vil si bare ti-femten kalde. Det er perverst innenfor en sosial horisont at strømmen skal bli dyrere når man behøver den som mest, men det er logisk i forhold til markedstenkningen. Så snart flere etterspør mer av en “vare” så vil prisene automatisk stige. Så hvorfor skjer ikke dette med kokainen? Det som bekymret han tyske politimannen var at en så problematisk vare var så stabil i sluttleddet. Altså liten til ingen varians i pris og tilgjengelighet, selv om de tilsynelatende beslaglegger enorme mengder. Hva skal man tenke om dette? I den praktiske verden er det jo ingen tvil om at alle kan få tak i alt de måtte ønske seg uten urimelig store anstrengelser og med små sjanser for at de skal bli tatt. Sånn har det blitt. Dette er sluttproduktet av femti års “kamp mot narkotika” hvor alt folk har kunnet komme på av tiltak har vært prøvd. Kostbare “soningsdøgn” i fengsel som tilsammen sikkert løper opp i tusenvis av år har blitt generøst utmålt som straff for alskens narkotikaforbrytelser uten at dette har påvirket markedssitiasjonen selv det aller minste. Det er jo for fanden galskap. Folks private forbruk av rusmidler er et sosialmedisinsk problem som bør fjernes fra jussens verden.

Jeg vet ikke hva jeg skal tenke om moderne krim — det vi si den formen for kriminallitteratur (og/eller film) hvor man virkelig har gått av skaftet for å finne opp karakterer som skremmer og støter med alt de er, gjør og står for men som likevel er tiltrekkende typer, som for eksempel Hannibal Lecter. En psykiater som dreper og spiser folk. Er ikke det et genialt konsept? (Sannsynligvis best portrettert av vår danske venn Mads Mikkelsen i fjernsynsserien Hannibal, som dessverre bare kom i tre sesonger.) Mange hevder at “true crime” er en svær greie nå, innenfor både tradisjonelle og alternative media, slik at det foregår en viss grad av konkurranse mellom de som produserer og publiserer denne typen innhold. Hvem kan gå lengst? Hvor går grensen? Finnes det egentlig noen grense? Det gjelder å ta tak i alt man kan finne av sadistiske og perverse forbrytelser som man siden pumper opp med “sensasjonalisme” for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Hvorfor er mennesker så morbide? Hvorfor tiltrekkes vi av det forferdelige?

Ingen har noe svar ut over det åpenbare: Det er biologisk fordelaktig å holde fokus på sånt som er farlig. De som ønsker å overleve må jo unngå alt sånt som tar livet av dem så lenge de kan. Det er selvinnlysende. Men mennesket har altså dette særtalentet (så vidt vi vet er vi de eneste) med en såpass avansert hjerne at vi kan fantasere om ting som ikke finnes og siden forholde oss til dem som om de finnes. Mye av alt vi tenker på som høyverdig litteratur hviler på dette konseptet. Det samme kan man si om mange paranoide vrangforestillinger. Hvordan lønner det seg å forholde seg til en trussel man ennå ikke vet er sann, men den kan være det? Inntil dette er avklart er det åpenbart best å forholde seg til trusselen som om den er seriøs og fremsatt av noen med evne til å gjennomføre den. “Feilmarginer” endrer karakter når de får dødelige konsekvenser. Folk er selvsagt forskjellige, men de fleste foretrekker å holde “trygg avstand” til alt sånt som kan skade dem alvorlig eller til og med ta livet av dem på plutselig og uforutsigbart vis. Isbjørner er vakre dyr, kan man si, men ikke prøv å ta selfie med dem. De er ikke trygge skapninger. Det samme kan man si om mennesker.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Folk forteller meg at det finnes et “Disneyfilter” på tiktok slik at man kan få sine egne bilder til å se ut som “noe fra en Disneyfilm” og dette tar jeg til inntekt for noe jeg selv allerede tenker: At Disneys bruk av fjes og ansiktsuttrykk er så manipulerende og kalkulert som det kan få blitt. De har standarder for øyne, nese, munn, ansiktsform og det ene med det andre. Intet overlates til tilfeldighetene. Det skal appelleres til den typen dype menneskelige instinkter som vi ikke engang vet at vi har. Disneyfjeset skal se ut som uttrykket hos et spebarn som ennå ikke har lært noe om noenting, alt de har er umiddelbar nysgjerrighet og kontaktsøkende tillit. Det er meningen at man skal fatte umiddelbar sympati for disse figurenes sjarm. Det er meningen at vi skal “holde med dem” uten reservasjoner, som om de var våre egne barn.

Så langt så vel. Alle vet at Disney bruker eksperter på kommunikasjonspsykologi når de skal manipulere følelseslivet hos kundene sine, men det færre vet er at “Disneymetoden” har spredt seg til de delene av oppmerksomhetsøkonomien hvor man “teller klikk” og de inntektene man har fra nettaktiviteten sine er direkte avhengige av at på noe slags vis klarer å få folk nysgjerrige nok til å klikke på linken til innholdet man har laget (fordi da blir man også eksponert for annonsørenes meldinger). Hva som helst som virker er gyldig vare. Poenget er å tiltrekke seg oppmerksomheten til potensielle kunder av de firmaene man jobber for når man lever av reklameinntekter. Ditt eget innhold er forsåvidt ikke interessant. Jo mer intetsigende bla bla ukeblad stil man kjører, jo bedre. Det vil si sånt som man typisk leser eller ser på fordi det er “ganske interessant” men ellers helt harmløst. Du vet. Underholdning. Det folk vil ha.

Over ganske lang tid nå har jeg systematisk “kansellert” alle som bruker Disneymetoden for å tiltrekke seg klikk. Jeg vil ikke ha noe med slikt å gjøre. Jeg vil ikke ha det i livet mitt, jeg vil ikke støtte det på noen måte og jeg vil ikke verken tolerere eller tilgi de som benytter seg av slik manipulasjon for å tjene penger — eller hva fanden det nå måtte være for slags privilegier de høster etter det de sår. Dette er i seg selv ikke noe å skrive om. Det er bare mine private preferanser og idiosynkrasier. Vi må jo alle stå i det livet vi har skapt for oss selv, ikke sant? Jeg er på alle måter en intolerant jævel, men jeg plager for det meste ikke andre med dette. Jeg bare holder avstand til sånt som “trigger” meg og forpester hverdagen min, som for eksempel religiøse mennesker. Jeg kan ikke fordra dem og gidder ikke engang å prøve å forstå dem. Den åpenbare løsningen er å holde seg unna dem men ellers la dem være i fred. Hva skal man ellers gjøre? Saken er at jeg får den samme følelsen av å være konfrontert med en psykopatisk overgriper når jeg snakker med noen som “har troen” som når jeg observerer bruk av Disneymetoden innenfor markedsføring og annen propaganda. Men – som sagt – nok om det. Resultatene av kanselleringsmetoden min er det interessante, ikke det private følelsesgrumset som motiverer meg.

Det som har skjedd er at jeg har blitt sittende igjen med bare profesjonelle nyhetskanaler på for eksempel YouTube. Det vil si de som opererer under prinsippet om “nøytralitetspolitikk” i forhold til hva de formidler og de metodene de bruker for å formidle det. Nulltoleranse for manipulasjonsteknikker medfører så langt denne anekdotiske metoden angår det samme resultat som mangel på interesse for “personlige vitnesbyrd” — hvilket er ganske interessant i det store bildet. Journalistutdannelse virker. En fagmessig og profesjonell holdning til hva det enn er man driver med har betydning. Hvem bryr seg om hva Roger fra Tromsø eller Ola fra Sandefjord mener om noe som helst? De er jo ikke interessante mennesker. De er ikke engang seriøse mennesker. Det de driver med er bare tull og fjas, hvilket ikke nødvendigvis er noe problem, men ting blir kompliserte når de forlanger å bli tatt på alvor litt av tiden (men ikke alltid). Det er jo derfor vi har slike ting som høyere utdanning innenfor journalistfag. Fordi det finnes visse ting som man bare ikke gjør hvis man ønsker å bli tatt seriøst, som for eksempel det å lyve om ting, dikte opp historier og det ene med det andre. Imidlertid fremstår sånt som spennende og alternativt for de evneveike trollene som vanker på nettet i hvileløs jakt på livsmening. Problemet med folk som har en løsaktig omgang med informasjon er jo hvor gammelt som helst: Man kan rett og slett ikke stole på noe av det de sier etter at de har vist gjennom handling at de ikke bryr seg om hva som er sant og usant, bare om sin “popularitet” innenfor en krets av andre evneveike troll som heller ikke har høye standarder for ting.

I psykiatri og psykologi har begrepet narsissisme en viktig tilleggsdimensjon, nemlig at personen ikke bare er opptatt av seg selv, men også nyter seg selv, sine egenskaper, evner, suksesser og ytelser. Dermed skiller man narsissisme fra egoisme. Sistnevnte begrenser seg til tendensen til å bare tenke på seg selv og sin egen vinning. Egoismebegrepet forutsetter altså ikke det selvnytende og selvbeundrende aspektet som ligger i narsissismebegrepet.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter å ha tilbrakt over tolv timer foran speilet “på syre” og i intens diskusjon med “mitt andre jeg” ble vi enige om en felles plattform for samarbeid og videre personlighetsutvikling. Vi bare later som om vi er en og ikke to (eller enda flere) som er den egentlige sannheten. Av praktiske årsaker medfører dette at “den verste blant oss” vinner, ikke minst fordi alle de andre er ganske sjenerte. Jeg vil jo ikke at folk skal vite sannheten om meg og de alternative utgavene av meg. Jeg vil at de skal tenke det jeg ønsker at de skal tenke. Det er best sånn. Det er mindre å forklare. Ingen kommer jo uansett til å se noen forskjell og enda mindre forstå det jeg sier.

Jeg har bestemt meg for å dele ut en pris.

Den ligner på visse andre priser som har blitt utdelt på blogg.no, bortsett fra at jeg ikke slikker noens rygg. Jeg er ikke opptatt av hva som er og ikke er “politisk korrekt” i forhold til nesten hva som helst som de evneveike bruker til å sortere og holde greie på tingene i verden. Jeg er jo bedre enn dem. Mer utviklet. Sterkere. Mer intelligent. Den typen ting. Du vet. De egenskapene man behøver for å overleve og formere seg som biologisk art i denne verden. Hva kan jeg si? Ting blir jo bare veldig kleine når folk skal til med å liksom bevise at de tilhører en høyerestående art. De ender som regel med å bevise det motsatte. Jeg har – riktignok uten interesse – fulgt med på Gryxen, Axen og Buxen. De gir hverandre priser som om det var kjønnssykdommer i et hippiekollektiv. Jeg var selv nominert som “meningsblogger” — hvilket er noe bortimot den verste fornærmelse man kan gi en filosof: “det og det er bare meninger”. Herregud. Hvem bryr seg om meninger?

Mer følger etterhvert som juryen blir ferdig med arbeidet sitt.

Kulturelt referansepunkt (på engelsk): Joe Rogan and the Hard Men

Rasjonalisme er en filosofisk strømning som anser fornuften (latin ratio) og tenkningen som grunnlaget og hovedforutsetning for all erkjennelse. Den står dermed i motsetning til empirismen (og dens ekstremform, sensualismen), som anser erfaring og sansing for å være den viktigste forutsetningen for erkjennelse. Av antikkens filosofer regnes både Platon og til en viss grad Aristoteles og Sokrates som forløpere av rasjonalismen. Platons idélære antar for eksempel at det ligger uforanderlige essenser bak alle fenomener, og at disse bare er tilgjengelige gjennom tenkning, mens sansingen bare forteller noe om enkelttingene (essensialisme).

(Wikipedia)

Egentlig heter det akselrasjonisme og betyr omtrent det samme som “krisemaksimering” men jeg er jo meg så jeg kan ikke dy meg for å koble det sammen med et platonistisk verdenssyn og diverse andre menneskelige fantasier om “evige idèer” som storhet eller hva det nå skal være fra det narcissistiske verktøyskrinet. Skyldfølelse er for eksempel noe annet som plasserer individet i begivenhetenes sentrum og tillegger dem en vekt de ikke fortjener. “Det er min skyld” sier i prinsippet akkurat det samme som “det er min ære”. Man forlanger i begge tilfelle en spesiell posisjon av betydning i forhold til hva det enn var som skjedde. Men nok om det.

Saken er at mange nålevende mennesker hevder at vi lever i en endetid. Samfunnet står for fall og det ene med det andre. Det finnes ulike oppfatninger om årsakssammenhengene, men alle er enige i den ultimate virkningen; den typen økonomi vi har praktisert på artsnivå siden slutten av Den andre verdenskrig kan ikke fremføres særlig mye lengre før hele korthuset kollapser og selveste sivilisasjonen går tapt. Hva som siden følger er noe omdiskutert, men det virker som om mange tror at løsningen på noe slags vis er assosiert med det å være “en hard mann” (hva nå enn det betyr). Det finnes fortsatt ingen egentlig konsensus rundt begrepet styrke, verken som personegenskap eller som egnet adjektiv for den kulturen man lever i. Er man sterkest alene eller ligger styrke i “samhold” mellom mange?

Jeg har ingen svar. Filosofer søker jo ikke “svar” — bare bedre spørsmål. Som for eksempel om akselrasjonistene har rett i sin påstand om at det eneste som kan redde menneskeheten er bedre teknologi. Jeg er uenig i premisset. Det er jo teknologi som har brakt oss til dette punktet av sivilisatorisk sammenbrudd, i den grad det faktisk eksisterer. Det er “geskjeftighet” som fremkaller miljøproblemer, ikke latskap. De som ikke gjør noe gjør jo ikke noe, verken ondt eller godt. Hvor er det de har tenkt seg hen? Jeg vil oppfordre alle til å betrakte med den største mistenksomhet alle de som snakker om å gjøre menneskeheten til en “multiplanetarisk” art. Hvorfor trenger vi en koloni på Mars? Vi vet jo med sikkerhet – i den grad vi overhodet vet noe om astrofysikk – at menneskene aldri kommer til å forlate dette solsystemet, så det eneste vi eventuelt kan få til er en ekstremt dyr – når man ser på relasjonen mellom kostnad og vinning – koloni på både Mars og månen. Så da må spørsmålet bli: Hvorfor? Hva har de der som vi ikke har her? Er det noe vi behøver?

Kaffe er en drikk laget av frukten fra kaffeplanten. Både skall og fruktmasse fjernes, og bare kjernen, det vi kaller bønnene (frøet), blir tørket, brent og malt. Finheten på kaffepulveret varierer etter hvordan kaffen skal tilberedes. Kaffen blandes på forskjellige måter med vann, og drikkes i de fleste tilfeller varm. Kaffebønnen inneholder koffein, som er et sentralstimulerende rusmiddel. Finland er det landet der man konsumerer mest kaffe per innbygger (12,0 kg), etterfulgt av Norge (9,9 kg) og Island (9,0 kg) (Disse tallene er fra 2006 til 2008.) Senere års statistikker over konsum plasserer de nordiske landene blant de 6–7 øverste, ofte med Finland og Norge på topp. Avlinger fra Brasil og Colombia utgjør omtrent 40 % av kaffeproduksjonen på verdensbasis. Etter olje er kaffe den største, lovlig omsatte råvaren på verdensmarkedet. Man regner med at omtrent 100 millioner mennesker er involvert i kaffeproduksjon og handel totalt.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Begrepet “svart kaffe” handler egentlig om at man tar kaffen bar, det vil si uten melk eller noe.annet oppi. Imidlertid kan kaffebønner brennes mye – som åpenbart gjør dem svartere – eller lite, slik at de kan være alt fra ganske lys brune til hva som regnes som normalt i Norge, det vil si middels brun kaffe. Eller borgerkaffe (og noen ganger “husmorspeed”) som vi mer snobbete typer kaller det. Mange nordmenn har jo vært i Spania på pakketur – med mer eller mindre heisa – og der oppdaget de at kaffen man får servert generelt sett er mye svartere i Spania enn hva man typisk får her hjemme (selv om “mørkbrent” kaffe har blitt vanlig å se i butikkene i løpet av de siste tyve år). Dette gir en annen og “dypere” smak som foretrekkes av mange, inkludert meg. Den kaffen jeg lager til hverdags hjemme er som regel basert i Löfbergs Lila espressobønner som jeg maler selv og fremstiller under strengt hygieniske forhold — og jeg har liten toleranse for det avskyelige geitepisset man typisk får servert av folk som ikke forstår seg på kaffe. Da tar jeg heller noe annet. En kopp te eller varm sjokolade.

Jeg lager jo kaffen min i en tradisjonell dryppmaskin (“kaffetrakter”) slik at det jeg fremstiller teknisk sett er “Cafe Americano” slik man får den servert i Colombia. Jeg er ikke spesielt begeistret for espresso og annet som trykkokes eller “steames” og typisk serveres i ørsmå kopper med masse sukker. Det samme gjelder tyrkisk, libanensisk og etiopisk metode. Herregud noe så motbydelig. Æsj. De ødelegger jo for faen kaffen på den måten — først og fremst på grunn av sukkeret. Som alle vet er jo sukker et ekstremt farlig giftstoff som har hatt ødeleggende virkninger i alle verdens samfunn, særlig i form av fedme/overvekt men også såkalt “sukkersyke”. Det er vel bare alkoholen som er et ondere fenomen i vår kultur enn sukkeret når det kommer til ting man klassifiserer som “nytelsesmidler”. De som liker å drodle litt rundt propaganda og konspirasjonsfantasier burde egentlig klø seg litt i hodet over hvordan det finnes så mye baluba rundt “tilsetningsstoffer” og så lite rundt sukker, i den grad folk overhodet bryr seg om hva de spiser. Det virker jo ikke sånn mesteparten av tiden.

Teknisk sett er kaffe en rusgift som virker omtrent på den samme vis som tradisjonell bruk av kokablader i Andesfjellene (og khat i Etiopia), det vil si oppkvikkende og “energiserende” for eksempel om morgenen før man skal på jobb og det ene med det andre. En venninne av meg hadde et kaffekrus som sa “ikke snakk til meg før jeg har fått morgenkaffen min” og det oppsummerer jo ganske greit det forholdet folk ofte har til kaffe. Det er et dopingmiddel. Et prestasjonsfremmende stoff som mange helt usjenert innrømmer at de er avhengige av for å kunne fungere i hverdagen. Det føles helt normalt, ikke sant? “Kaffekulturen” er verdensomspennende og i det store og hele sosialt akseptert. Jeg tror mange ville oppleve det som støtende å bli beskrevet som narkomane på grunn av kaffeforbruket sitt, fordi de har allerede en etablert fantasi om hva “narkomani” betyr og det inkluderer absolutt ikke deres egne vaner. Imidlertid er det jo sant, ikke sant? Hvis man vet med seg selv at man vil fungere vesentlig mye dårligere hvis man ikke får morgenkaffen sin så er dette selve definisjonen av narkomani. Sånn er det med diverse andre stoffer også, inkludert visse legemidler. De zombiene man kan observere ute på gata er jo egentlig bare ekstreme utslag av det samme prinsippet som fremkommer når man føler at man bare må ha det eller det stoffet for å fungere “som normalt”, inkludert ikke minst kaffe. Imidlertid opplever jeg det som ganske udramatisk. Kaffe er ikke ufarlig, men det er relativt harmløst så lenge man ikke overdriver til en sånn grad at man får nervøse rykninger (som er et kjent fenomen).

Selv kjenner jeg bare noen få som er virkelig troverdige med kaffeavhengigheten sin – inkludert hun jeg nevnte med den komiske koppen – men ingen av dem ville identifisere seg selv som “narkomane” — og det ville sannsynligvis ingen andre heller. De er jo flinke folk som går på jobb og i det hele tatt. Jeg vet ikke. Hva skal man kalle det da? Igjen må jeg henvise til at de synlig narkomane bare er toppen av dette isfjellet, selv når vi snakker om tunge stoffer som heroin og kokain. Det brukes veldig mye av det der ute og de fleste brukerne har “kontroll” i den forstand at de holder styring på livet sitt selv om de bruker stoff. Selv blant idrettsfolk og de med typiske “toppjobber” finnes det tidvis ganske utstrakt bruk av både lovlige og ulovlige stoffer som påvirker prestasjoner, humør, sosiale egenskaper og det ene med det andre. Et av dem er kaffe, men kaffen har vi et helt opplegg for. Det er faktisk ikke urimelig å si at vi har en kaffekult både i Norge og andre land, som imidlertid støtter kapitalkulten i sin posisjon som dominant verdensreligion og derfor hører man nesten aldri noen protester mot bruken av kaffe som hverdagslig dopingmiddel særlig på jobb. Kaffen leverer et lite men betydelig bidrag til “å holde hjulene i gang” innenfor den større samfunnsøkonomien, hvor “bevegelser av mennesker, gods og kapital” er hva alt handler om. Dette er selveste systemet, det vil si den uroen som medfører kapitalvekst hos de som har posisjonert seg godt. De er jo avhengige av at ting beveger seg. Den rikeste ene prosenten blant oss – som kontrollerer over halvparten av alle verdier og all eiendom – tjener ikke penger når økonomien stanser opp. Si for eksempel når samfunnet stenges ned på grunn av pandemitiltak. De som utnytter, misbruker og føkker andre mennesker for å generere kapital til seg selv – og tjenerskapet deres, det vil si “den politiske høyresiden” – er derfor sterke motstandere av alt som forhindrer folk fra å dra på jobb og utføre “aktiviteter” ellers. Sånt rammer jo kapitalflyten.

På språk som engelsk og spansk er indian og indio, som betyr det samme, nå forsøkt erstattet av mer korrekte og bredere indigenous og indígena. Dette gjelder ikke bare om urfolk i Amerika, men ordene brukes også om urfolk fra resten av verden. Den norske tilsvarende betegnelsen er urfolk, som for eksempel brukes av og om samene. Bruken av norske ordet indianer står imidlertid sterkere i Norge ettersom det norske ordet ikke er identisk med betegnelsen for mennesker fra India i motsetning til på engelsk og spansk. Dette har Norge til felles med de fleste andre europeiske land.

(Wikipedia)

Jeg bruker selv tvilsomme ord som “indianer” eller “neger” noen ganger, når det passer best slik i setningen, men jeg ville ikke beskrevet noen av gruppene – eller andre “grupper” som historisk sett er plaget av mobbing og forfølgelse for den saks skyld – på denne måten i noen slags akademisk nøytral sammenheng, inkludert ordet “hvit” som også brukes som et rasistisk skjellsord. Problemet består jo i at man fratar folk deres individualitet og heller betrakter dem som “representanter for en gruppe” som man har ferdig utarbeidede “meninger” om, hvilket bringer meg til dagens poeng — meninger. Hva er de og hvem bruker dem til hva slags formål?

Jeg vil påstå at en “mening om en sak” utgjør et metafysisk holdepunkt for idioter, og “idioter” er definert som individer som tror at de forstår noe. Ingen er idioter i sin naturtilstand, men alle kan bli idioter i sin kulturtilstand. Forstår vi hverandre så langt? Det er litt subtilt dette her, men poenget er uansett at idioti ligner på tro, og at det til syvende og sist handler om en kulturbetinget nevrose. Si for eksempel hvordan man ved å bruke visse ord henfaller til ordenes definisjonsmakt, som det ovenfor nevnte ordet indianer. Jeg har hørt folk fnyse og kalle det politisk korrekthet når man oppfordres til å heller kalle denne gruppen “den amerikanske urbefolkningen” og min umiddelbare reaksjon er at denne protesten som folk føler er et interessant fenomen. La oss kalle det en mening.

En svært vesentlig egenskap ved meninger er at de behøver ikke å være basert i fakta (og er det som regel heller ikke). De er subjektive mentale konstruksjoner designet for å støtte individets mentale likevektstilstand, det vil si danne bolverk mot den eksistensielle angsten som er en del av alle menneskers livsopplevelse og som grunner seg i fysikkens fundamentale foranderlighet, eller usikkerhetsrelasjonen om du vil. Man kan for eksempel mene at indianere er morderiske villmenn til støtte for sin egen individuelle livsopplevelse av å være en heroisk nybygger langs frontlinjen av et stort sivilisasjonsprosjekt. Det fungerte for amerikanere på 1800-tallet. Noe lignende fungerer for israelere i dag. Slik sett kan vi si at meninger danner byggesteinene til en mer holistisk mentalitet som skiller ens egen virkelighetsopplevelse fra den som “de andre” forholder seg til. Man opererer rett og slett med divergerende “verdensforklaringer” selv om alle objektive forhold forblir de samme. Jeg har ved forskjellige anledninger brukt ordet adjektivitet – som en slags tredje posisjon i forhold til motsetningsparet subjektiv og objektiv – om den typen mentalitet som legger vekt på folks meningsbaserte verdensforklaringer. Man oppfatter seg selv som “medlem av kulturen” i motsetning til de som på forskjellige måter er annerledes, eller utenfor, og dermed har man rett til å bruke kulturens adjektiver for å beskrive seg selv. Du vet. Sivilisert, avansert, sofistikert, demokratisk, frihetselskende, høyt utviklet. Den typen ting. Sånt som vi kaller oss selv i nyttårstaler og når vi ellers skal feire vår “bedrehet” som kultur i verdens politiske historie og geografi.

Når jeg beskriver folk – inkludert meg selv – som evneveike så mener jeg akkurat hva jeg sier. Enten mangler de dem eller så bruker de dem ikke. Uansett evner de ikke å komme seg forbi en mental sperre eller eventuelt evner ikke å komme seg ut av en rekursiv logisk loop – eller et sirkelargument om du vil – og de forblir dermed fanget i en labyrint av dårlige argumenter som de er nødt til å improvisere rundt hver dag og hele tiden for å “forklare” sin tilstand av idioti, både for seg selv og andre som gidder å høre på den ynkelige klynkingen. Enten man faktisk er mentalt tilbakestårnde og av den grunn ikke får til noe bedre eller man er lat og gidder ikke å utvikle sine egne mentale egenskaper forbi barnehagestadiet så er man uansett evneveik i forhold til en saklig diskurs om begreper og deres betydning. Alt man har er følelser og det duger rett og slett ikke. Kompetanse er nødvendig. Disiplin er nødvendig. Men først og fremst er det nødvendig å utvikle en fullkomment nådeløs kritisk sans, som tar utgangspunkt i selvkritikk. Man behøver ikke å lure på om man tar feil. Man tar alltid feil. Spørsmålet er bare på hvilken måte man tar feil og hva dette betyr for ens eget forbedringspotensiale.

Referanse: Sveriges folkehelseinstitutt

Streptococcus pyogenes – invasive “Gruppe A” streptokokker (GAS) – er populært kjent som “kjøttetende bakterier” når de kommer totalt ut av kontroll, men er ellers den vanligste årsaken til halskatarr (“tonsilitt”) hos mennesker, skarlagensfeber og en rekke andre manifeste symptomer på infeksjon, inkludert blodforgiftning (sepsis). GAS-infeksjoner er meldepliktige overfor sentrale helsemyndigheter i Sverige, formodentlig på grunn av hvor ondartede sykdomsforløpene noen gang kan være. Jeg vet ikke — og jeg gidder ikke å etterforske saken noe mer enn jeg allerede har gjort, som inkluderer det å gå til kilden, altså den nettsiden som er linket ovenfor og som viser en røft regnet femti prosents økning av antall GAS-infeksjoner per 100.000 innbyggere i Sverige fra året 2018 til 2023. Den statistiske tabellen viser selvsagt mye mer enn bare dette, men det er dette de har valgt å trekke ut av konteksten og presentere som faktapunkt innenfor den propagandakrigen med uklare strategiske målsettinger som ble igangsatt av høyreekstreme ideologer under covidpandemien. Hva er det de vil? Ingen vet, ikke engang de selv, men vi vet hvem som tjener på at det finnes en kontingent med evneveike fjøsnisser som begjærlig griper fatt i – og sprer på sosiale media – alle skremsler de kan finne for å “bevise” at tiltakene mot covidpandemien var mer skadelige enn selve syldommen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den gamle vitsen om at man på effektivt vis blir kvitt tannverk hvis man amputerer hodet illustrerer medisinens dilemma. Så lenge pasienten lever og beveger seg uhindret rundt i miljøet vil de komme i kontakt med all mulig slags jævelskap som kan fremkalle sykdom og det som verre er, og de vil i mange tilfeller selv bli bærere av giftstoffer, smitte og det ene med det andre, inkludert ikke minst “giftige idèer” som får dem til å gjøre vanvittige ting. På nettet foreligger en nyhetshistorie om GAS-infeksjoner i Sverige hvor hovedpoenget later til å være kritikk av pandemitiltakene. Denne knurrende hundevalpen gir ikke fra seg denne tøffelen frivillig. Et covidtroll gir på lignende vis ikke slipp på en fin og feit sjanse til å gishe – bruk googlemaskinen til å undersøke fenomenet “gish-gallopp” – greia si, som regel bare et gjespende opplegg om hvordan de “egentlig hadde rett” hele tiden når de mistenkte at det var noe galt med hele bildet av pandemien med diverse vernetiltak og vaksineprogrammer. Er det ikke akkurat som om Illuminati prøver å iverksette noen slags stor operasjon? Paranoide vrangforestillinger er ikke nødvendigvis en “sykdom” som kan diagnostiseres og behandles, men mer et “syndrom” som pasienten bare må leve med — i form av hva vi litt humoristisk kan karakterisere som mental allergi som trigges av visse nøkkelord og begreper. På den samme måte som folk med sterke plager fra bjørkepollen ofte foretrekker å ikke foreta eksekursjoner i naturen mens bjørka blomstrer bør kanskje de med paranoide anlegg unngå debatter og nyhetshistorier som umiddelbart trigger konspirasjonsfantasiene deres. Som alle vet er jo en allergisk reaksjon det som skjer med noen når immunforsvaret deres fungerer “bedre” enn det skal — eller altså når man har fått styrket immunforsvaret om du vil. Det bør ikke være vanskelig å forestille seg et “mentalt immunforsvar” som går inn i anafylaktisk sjokk hver gang de ser tallet 666 og den typen ting, som virker “meningsfulle” for pasienten men som rene tilfeldigheter krydret med sludder og vås for normalt fornuftige mennesker.

Om denne typen ting er det å si at jeg gidder ikke å ta frem hele pikken bare for å pisse på noe så lite, så jeg skal ikke navngi syndere og den typen ting, men folk vil finne historien om GAS-infeksjon i Sverige smurt utover både her og der — og bare bruken av tall og begrepet med “vitenskapelig lydende navn” er nok til at alarmklokkene kimer, men ikke av den grunn som covidtrollene tror. Jeg vil karakterisere meg selv som en ganske evneveik etterforsker, men selv jeg trengte bare noen minutter på å grave meg ned til fast fjell i saken. Det er intet mer eller mindre enn vanlig feilsitering av statistiske momenter som fremkommer “tendensiøst” bare fordi man har foretatt et tendesiøst utvalg av tallmateriale. I selve tabellen er det jo ingenting som støtter noen generell påstand om at “overdreven hygiene” tilknyttet pandemitiltak har bevirket en tilbakeslagseffekt i form av økte GAS-infeksjoner. De samme streptokokkene som lever naturlig på huden og i miljøet vårt vil noen ganger fremkomme i “ondartede manifestasjoner” som gir sykdomsforløp av varierende alvorlighetsgrad. Den vanlige historien om “kjøttetende bakterier” har så langt vært – siden på 80-tallet – at det skyldes økt forbruk av antibiotika i behandlingen av infeksjoner, det vil si at “straffen” også her er at vitenskapen møter veggen i form av monstere som bare Gud kan håndtere, eller noe i den retningen, men ingen hadde fantasi nok til å skylde for eksempel på kondomer som virkemiddel i kampen mot HIV-smitte – eller rettere sagt, jeg vet ikke om noen men jeg vil ikke bli forbauset om de finnes – slik som man nå anklager kirurgiske munnbind for de mest fantasifulle ting som det er tildels fysisk umulig at de kan ha forårsaket. Uansett, en kraftig lokal forekomst av GAS-infeksjon med alvorlig forløp bør testes mot lokal varians i bakterienes DNA-materiale – mutasjoner – slik at dette kan utelukkes før man trekker frem andre og mer fantasifulle forklaringer. For å ta dette skipet til havn: Affærens mest komiske element er å observere en lege som kritiserer hygienen blant folk som “for god”. Når ser man noensinne sånt? De typiske klagemålene har jo handlet om det stikk motsatte i hundrevis av år.

Lingchi (kinesisk for «ydmykende og langsomt»), i den vestlige verden gjerne omtalt som de tusen kutts død, var en kinesisk torturpreget henrettesesmetode kjent siden 900-tallet og som tidvis ble benyttet i Kina til den ble avskaffet fra straffeloven i 1905. Straffen innebar at den dømte, levende eller død, ble langsomt skåret i og til slutt delt i små biter. Lovbøkene beskriver ikke fremgangsmåten i detalj, og utførelsen varierte dermed. Noen keisere forlangte at den straffedømte skulle leve i tre dager etter at prosessen ble påbegynt; det var også tidvis et mål at han skulle levende oppleve hele amputeringer. Det finnes fotografier fra den siste lovlig utførte lingchi, den 9. april 1905. Det var Fu Zhu Li, en vakt i den mongolske prins Ao-Han-Quans tjeneste, som ble henrettet fordi han til nyttårsfesten i februar hadde drept sin herre.

(Wikipedia)

Jeg antar det norske ordet seigpining dekker litt sånn mer eller mindre denne kategorien av mening. Det å “drepe dem sakte” fremstår typisk som det mest tilfredsstillende man kan fantasere om hvis man hater noen. Ihvertfall dukker temaet til stadighet opp i diverse hevnfortellinger både med og uten rot i virkeligheten. Alle skjønner konseptet. Skjerpet dødsstraff var jo også en greie i Danmark-Norge som imidelertid dabbet av utover 1700-tallet og forsvant helt etter unionsoppløsningen. Det besto som regel i at den dødsdømte ble dratt etter en kjerre til retterstedet og underveis ble han kløpet med noen rødglødende tenger, kastet stein på av almuen og det ene med det andre. Siden ble det å piskes, henges, brennes, skjæres opp eller hva det nå måtte være. Poenget var definitivt overkill. Storhetstiden for skjerpet dødsstraff faller delvis sammen med den berømte heksejakten, og ikke minst den lutheranske reformasjon og omvendelse med alt det innebar av alskens utrenskninger både blant kirkens personale og på symbolsiden. For ikke urimelig lenge siden var det ganske harde forhold i Norge. Åpenbar sadisme var en legitim del av spillet. Henrettelser var offentlige folkefester med markedsplass, gjøglere, skjenking og full baluba. Men per i dag betraktes vi – både av oss selv og resten av verden – som en rettsstat med edruelige lover og prosedyrer.

Særlig innenfor engelskspråklig film og fjernsynsdrama påtreffer vi death by a thousand cuts som metafor for en seigpinende vei mot den sikre undergang si for eksempel i en historie om et forhold som skjærer seg eller en virksomhet som går konkurs. Vi følger karakterenes kamp mot skjebnen og sympatiserer med dem etterhvert som tragedien går sin gang, men alle skjønner hvor det bærer hen. Dette kommer ikke til å ende bra. Alle kjenner temaet. Skrekkfilm, thriller, kriminalroman, film noir. Det finnes mange hyllekilometer med fortellinger om undergang, både av den personlige og den kollektive typen. Mennesker har typisk en morbid fascinasjon for det bisarre. Visst kan vi like noen oppbyggelige sagaer hvor alt ordner seg for alt og alle, men det røsker mer i rasken med en saftig historie om ulykke og undergang. Vi vil ha “spenning” men på en avmålt måte. Folk med skytevåpen hører hjemme på film. Den typen ting. Vi behøver dem ikke i samfunnet. Verken politi eller røver skal behøve å bevæpne seg i Norge. Sånn er samfunnskontrakten og det er politikernes jobb å få det til å skje. Det finnes så vidt jeg vet ingen gode resultater med bruk av skytevåpen innenfor konflikthåndtering. Alt man kan bruke dem til er jo å skyte folk, som er nettopp hva vi prøver å unngå, i alle ledd av alle kjeder som danner den norske hverdagen. Siden kommer problemet med trusler. Det virker åpenbart at et skytevåpen i kriminelle hender oftere vil bli brukt til å true med enn til å skyte med. Folk er jo ikke typisk ute etter å drepe hverandre, men de går ikke av veien for å rane hverandre. Og alle skjønner at en raner ikke vi bli tatt seriøst hvis han ikke har noe slags troverdig ransvåpen. Så hva så? Her bruker vi Cheneydorktrinen og sier at hvis det er èn prosents sjanse for at trusselen er reell så skal du oppføre deg som om det er hundre prosents sjanse for at raneren er dødelig seriøs og kommer til å skyte deg hvis du ikke adlyder ordre. Kort fortalt: Man skal aldri yte motstand mot en væpnet raner, bare oppføre seg rolig og ikke snakke men lytte, altså gjøre som man blir bedt om og svare på spørsmål men ellers holde kjeft. Noe annet er ekstremt uprofesjonelt. Han med skytevåpenet kan jo skyte både deg og andre hvis han blir uroet. Gi ham det han vil ha og gjør det enkelt for ham å forlate stedet, så er man i det minste ferdig med den akutte muligheten for at noen skal bli skutt. Situasjonen har forbedret seg.

Generelt sett kan man si det er “spennende” på en helt annen måte å ferdes rundt i bygatene om natten hvis man er i Colombia enn hvis man er i Norge. Riktignok kan mye bemerkelsesverdig skje også her, men forholdene kan egentlig ikke sammenlignes. Det er for eksempel mye viktigere i Colombia at man følger de rådene man får om å ikke gå inn i det og det strøket, ikke engang om dagen og ihvertfall ikke når det har blitt mørkt. Seriøst. Lytt til erfarne fjellfolk. Posisjoner deg så godt du kan slik at det er mer brysomt å ta livet av deg enn å ikke gjøre det. Å bli ranet er ikke det verste som kan skje. Hvor mye er det verd å ikke bli skutt eller stukket? Auksjonen går der og da. Utropsprisen er alt du har på deg av verdisaker. Hvor mye verre ønsker du å gjøre det? Det er viktig at man forstår hva det er man forhandler om. Det finnes ikke noe typisk scenario hvor man “går til motangrep” og lykkes med å oppnå noen forbedring av situasjonen. De gangene folk blir skadet eller drept under ran handler det nesten alltid om at de gjorde motstand. Det skjer nesten aldri at noen overvinner en raner og blir dagens helt i alle aviser. Det andre alternativet er det typiske resultatet. De som overlever rapporterer invariabelt at hvis de kunne ha gjort alt sammen om igjen ville de ikke ha konfrontert raneren men heller bare ha levert fra seg verdisakene og gått derfra uskadet. De smarte skjønner dette tidlig nok til å klare seg bedre gjennom en ranserfaring. De enda smartere unngår å plassere seg på galt sted til gal tid. Jeg nevner alt dette fordi det er en metafor. Menneskearten som helhet befinner seg i en ranssituasjon. Vi har en virtuell pistol mot hodet og kravet er at vi må gi fra oss alt som medvirker til karbonutslipp. Hva gjør vi? Det er spørsmålet. Vi lever i en simulasjon, ikke sant? Det må jo være noe slags absurd teater når en føkkings oljesjeik arrangerer årets klimatoppmøte i kjeltringparadiset Dubai. Herregud. Man må ha en god porsjon humoristisk sans for å ta den på strak arm. Det virker nesten som et hån. Ikke mot “saken” men mot selve fornuften. Så ble det da heller ingen forhandlingsresultater verd å ramse opp på julekortet i år heller. Sjeiken som var vert sier i etterkant av COP28 i Dubai i år at “energisikkerhet bare kan sikres gjennom fortsatt oljeproduksjon” som selvsagt er en nominelt fornuftig ting å si når alt man har er olje, men til gjengjeld har man mye olje. Er det flere som sier det samme? Hvem er de og hvorfor sier de noe så åpenbart evneveikt? Oljesjeiken og de andre gutta i oljeklubben tjener pengene sine på denne måten. Motivene deres er lettforståelige. Nihilistiske men rasjonelle. Det er verre med klimaskeptikerne — de som ikke tror på det alle kan se med sine egne øyne ved dette stadium.

Pryd og komfort er klassiske motsetninger innenfor klesdesign. Vi kan si det koker ned til hvem man prioriterer når man kler seg. Hvis man bryr seg mest om seg selv velger man komfort. Hvis man bryr seg mest om “de andre” velger man pryd. På bildet ovenfor ser vi britenes dronning Elizabeth – ikke hun nylige men hun før der igjen – kledd for noen slags anledning som kategorisk utelukker det å slå hjul ute i hagen, men antrekket er forsåvidt imponerende på sitt vis. Nå bærer hun riktignok ikke maske, men ellers er det full Maskorama. Jeg tror vi må dra en skillelinje mellom kostyme og antrekk. Hvis man så personen på bildet ovenfor sprade rundt i en bygate så ville de fleste mest sannsynligvis tenke at de skal på noe slags kostymeball. Eller at de er gale. Det finnes uansett ingen “normale” grunner til at folk skal kle seg sånn. Men så er da heller ikke dronningyrket noe særlig mange behøver å sette seg inn i. Det er klart de behøver å se litt “alternative” ut. Sånt vil fjerne tilløp til “kameratslig” tonefall når man henvender seg til denne utenomjordisk utseende skapningen. Dronningens kostyme hjelper ikke for hennes personlige bevegelighet, men det gjør rutiner og ritualer ved hoffet mer bevegelige.

Folk kler seg for høytid i denne høytiden. Mange kjenner på litt ubehag i grenselandet mellom pryd og komfort. Folk kler seg typisk mer “for hverandre” enn “for seg selv”, Det skal være litt ubehagelig. Skoen skal klemme litt. Snippen skal gnage litt. Og svett må det for guds skyld alltid være. Formelle krav og tradisjoner er jo som de er. Det å “være seg selv” og det å “representere seg selv” er to forskjellige ting. Hvordan har du det nå om dagen? Bare bra. Jeg har det alltid bare bra. Hvorfor si noe annet selv om det eventuelt skulle “være” noe annet? Det er ikke nyttig på noen måte. Jeg vil for det første faen ikke ha noen råd fra de der. Herregud. Vi skal bare hilse og smile. Si noen ting som ikke betyr noe men som høres passe hyggelige ut. Det kom snø til jul i år også. Jepp. Sånn er livet. Noen ganger henger man i balansen mellom antrekk og kostyme. Når og hvorfor bærer man dress? Dåp. Bryllup. Begravelser. Juleselskap. Har jeg utelatt noe? Det spiller ingen rolle, poenget er uansett at “dress som arbeidsantrekk” signaliserer at folk på en eller annen måte jobber med makt, eventuelt at de ønsker seg en slik jobb. Mørk dress med rødt slips er toppsjefens antrekk. Røkla fordeler seg utover et subtilt kodesystem for slips kontra dressfarger (ikke engang alle kjenner til dette) som så å si utgjør deres gjengsymboler eller “fotballfarger”. Sånn er menneskene. Hell i dem nok rusmidler og en regressiv tilstand inntreffer. Vi blir til gryntende aper uten mål og mening. Er det noen som står på kjøkkenet og joiker? Åja. Det er min onkel Herman. Han har funnet den flaska med maltwhisky som jeg fikk til jul. Nei onkel Herman. Fy onkel Herman. Jeg har allerede lovet å åpne den flaska ved en spesiell anledning sammen med noen. Eksakt da og ikke før. Kom igjen. Jeg kan sjarmere meg ut av at den er åpnet og prøvet littegrann men jeg kan ikke bortforklare det hvis den er halvfull eller det som verre er. Det blir galt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Alle disse juleselskapene som kom og gikk. Ikke visste jeg at det var de som var livet. Imidlertid er det mye man kan gjøre også utenfor selskapslivets sone av marginal diskomfort. Man kan for eksempel fordype seg i artister som kom og gikk i løpet av 2023. Det er slik fatt med meg at jeg setter pris på teater når de skal sette sammen promosjonsvideoene sine. Jeg vet ikke engang hva det betyr å “være naturlig”, men jeg liker generelt sett ikke det jeg ser når folk inisterer på å være inspirert av “det naturlige”. Kort fortalt, kostyme er et viktig element innenfor konseptet rockestjerne. Det nytter ikke å stille som “en av gutta” hvis ikke det er selve markedsføringspoenget. Etter at noe er spilt inn, regissert, koreografert, redigert og publisert på nettet i digitalt format er det bra fette langt vekk fra naturen, er det ikke? Jeg synes det. Derfor er det best at man er bevisst på hvor dette produktet kommer til å havne fra første øyeblikk av, eller profesjonell om du vil. Det er ikke, skal ikke være og kan aldri bli “personlig”. Man representerer ikke “seg selv” som individ og person når man står på scenen, enten dette er bokstavelig ment som teater/konsert eller i en filmsammenheng for å lage musikkvideo, man skal fremføre en kunstig karakter som møter publikum litt som hvordan dronning Elizabeth i portrettet ovenfor møtte hoffet sitt. Makt handler ikke om å finne seg selv. Det handler om å finne de andre. Tiltrekke seg oppmerksomheten med et eller annet overdådig flæsjete og beholde den med fjetrende ritualer om ting som knapt er til å forstå, man må bare dyrke dem og hengi seg til guden som bor i den store lyden og som treffer deg fra alle kanter samtidig som trykkbølger fra et jetfly som står og ruser motorene. Sånn skal en rockekonsert være. Scenemakt er et ord som ikke brukes ofte nok. Men alle vet at visse artister har det i fleng mens andre sliter med å bli lagt merke til. De som har scenemakt er de som “har publikum i sin hule hånd” men fordi det er vanskelig å peke på hvorfor det er slik ender folk ofte med å kalle det “scenemagi”. Eventuelt karisma. Hvem vet. Det vi observerer er ihvertfall at produksjonsteknikk hjelper – høyt budsjett gir ting som ser finere ut – men bare hvis talent allerede foreligger.

Åpenbart liker jeg den “ubeskjedne” typen rockestjerne som både er veldig talentfulle og som vet at det er slik. Det er ikke produktivt innenfor opplegget til en sceneartist å være beskjeden, det ser bare falskt og tilgjort ut. Det finnes bare ett gir som funker innenfor rock’n’roll og det er hundre prosent flatt jern uten frykt eller nøling. Det er tre regler som gjelder. Kom til saken. Fremfør saken. Avslutt fremføringen. Bare de som mestrer alle tre kan bli rockere. Hvis man har alle tre inne, men bare disse tre tingene, ender man som tregreps pønk’n’roll som går over stokk og stein i hundreogfemti, men bare i toppen tre minutter og uten gitarsolo. Wham. Bam. Slam. Ferdig. Alle liker sånt, bare se på hvor mange Ramones t-skjorter man ser til enhver tid og overalt, men folk liker typisk også noen litt mer progge ting. Mer Led Zeppelin kan du si. Eller hva som helst blant de mange tusener av band som har tilkommet siden. Jeg er selv ikke særlig “trofast” som musikkelsker, i den forstand at jeg har en favorittartist som jeg “holder med” uansett hva slags musikk de kommer med. Mange har det. Jeg har sett folk med Metallica tatovering, for å si det på den måten. Herregud. Det er minst tredve år siden Metallica var et vanlig band. De er et multinasjonalt selskap nå. Er de på børsen? Jeg aner ikke men det ville ikke forbauset meg. Hele opplegget er komisk — men det betyr lite fra eller til for meg. Jeg liker de Metallicaproduktene jeg liker. Generelt sett de tingene som ble laget før Cliff Burton gikk tapt. Resten kan de andre få ha i fred for meg. Jeg ville ikke gått på konsert med dem heller. Jeg så dem i 1986 for å si det sånn. Ingen av oss er de vi var den gangen. Jeg så forresten at Saxon har blåst liv i det gamle fantasikjøretøyet fra midt på 70-tallet. Det er på turnè. De gir ut plate. Hva er de nå, 70-80 år gamle? Herregud. Saxon fremtår også vel så mye som et stort internasjonalt firma som et rockeband befolket at et antall musikere. Det er en stor produksjon. Brian Tatler jobber for Saxon nå. Det var på tide at han ga opp å prøve å få igang Diamond Head igjen. Mye har jo skjedd siden året 1980. Den gangen var “de fire store” henholdsvis Iron Maiden, Saxon, Judas Priest og Diamond Head. Teknisk sett er alle de fire fortsatt i drift som “foretak” med opphavsrett til en samling musikk, noe merchandise og så videre, men måtelig aktive som kunstnere. Jeg er uansett ikke interessert hvis de ikke leverer noe som holder mål i dagens miljø, uansett hvor hotte de var på 80-tallet. Hvis alt de har å komme med er samme gamle leksa så vil jeg heller ha noe nytt. Som for eksempel deathcore.