APECALYPSO

Referanse til video på YouTube: How Riga became Europe’s Art Noveau Capital

En av de tingene som stadig nevnes i denne bloggen er at smak kan ikke diskuteres. Det finnes i prinsippet ikke noe sånt som dårlig smak, fordi dette bli et relativistisk synspunkt. For eksempel kan jeg påstå at min smak er “bedre” enn den til mange andre – noe jeg forsåvidt også gjør av og til – men dette er strengt tatt bare en fordom. En antagelse basert i min litt ufordragelige personlighetstype som har klare tendenser til skamløst snobberi. Hva kan jeg si? Det er hva det er. At mange er enig med meg i hva slags kriterier som definerer “god smak” betyr ingenting fra eller til. Dette handler jo ikke om å “ha rett” men om å ha ett av mange mulige synspunkter i en matrise hvor rett og galt ikke er relevante størrelser. Men når det er sagt er det vanskelig å forholde seg til de som misliker art noveau.

Art nouveau er en stilbevegelse som oppsto på 1890–tallet, hvor hovedideen var å skape kunst basert på naturlige former. Dette grunnkonseptet ble delvis arvet fra William Morris og The Arts and Crafts Movement og var en reaksjon mot mekaniseringen og industrialiseringen som preget det moderne samfunnet. Et særlig kjennetegn for art nouveau var bruken av kurvede linjer som etterlignet formene til planter og blomster.

(Store norske leksikon)

Den sannsynligvis mest kjente arkitekten som jobbet innenfor art noveau var Antoni Gaudi, som satte sitt preg på byen Barcelona, hvor hovedverket hans – Basilica i Temple Expiatori de la Sagrada Familia – fortsatt bygges på, snart 150 år etter at prosjektet ble påbegynt, i utgangspunktet med en annen arkitekt. Det må imidlertid nevnes at stilretningen art noveau kalles el modernismo i Spania, mens i Tyskland – tildels også i Norge – brukes ofte benevnelsen jugendstil, fordi bevegelsen ble først omtalt i tidsskriftet Die Jugend — og som alle vet brant jo den gamle trebyen Ålesund ned i året 1904, midt under jugendstilens storhetstid, slik at da den ble gjenoppbygd i 1904-1907 – under “murtvang” – ble arkitekturen sterkt preget av dette. Jeg vet ikke om Ålesund noensinne kommer til å få sin egen episode av HENI Talks slik som Riga, som er linket ovenfor, men det er ikke usannsynlig. I mellomtiden oppfordres de nysgjerrige til å selv besøke Ålesund, med sin særpregede sentrumsarkitektur og interessante lokalhistorie. I historisk sammenheng er det å si at selvsagt var det tragisk at byen brant ned. men når så galt først skulle skje var de stilmessig heldig med timingen.

Vi avslutter med denne moderne varianten av Carl Bellmans sang fra året 1790.

Hva er poenget med å ha meninger om det verdenspolitiske maktspillet? Gudene vet. Det virker jo ikke klokt å kaste bort verdifull levetid på å spekulere rundt ting som man uansett ikke har noen makt som helst til å påvirke. På den annen side blir det vel som å se filmer, lese romaner og den typen ting. La oss kalle det observasjoner av det menneskelige, som kan ha et slags filosofisk erkjennelsesformål uten noen tilknytning til det praktiske livet. Jeg mener, hva er poenget med å studere historie, arkitektur, kunst, statsvitenskap, teologi eller hva som helst annet som ikke er umiddelbart matnyttig men som ikke desto mindre “gjør noe med sjelen” og kanskje også utvider perspektivene dine? Jeg tror man skal være bra fette forsiktig med å avskrive selv tilsynelatende unyttig mental virksomhet som bortkastet tid. Du vet jo aldri hva som kan komme til nytte i fremtiden. Som alle vet er det notorisk vanskelig å forutse engang hva resten av dagen vil bringe, så i den grad noen føler at de har kapasitet og forstand til å “følge med på ting” så bør de definitivt gjøre dette.

Saken er uansett at jeg ser litt på nyhetssendinger fra diverse utenlandske mediekanaler, så som BBC, France24, DW News og mange flere. Sånn er det bare. Denne vanen medfører at jeg danner et verdensbilde som – sammen med en livslang sans for historie og samfunnsvitenskap – ofte gjør meg “bedre informert” enn de som bare orienterer seg med vibber og alskens følelser. Det er hva det er. Folk danner sine meninger på slikt faktagrunnlag som de synes er godt nok og deretter setter de igang med å diskutere. Selv skriver jeg – åpenbart – en del om diverse saker og ting, men jeg er ikke særlig begeistret for “debatter”. Det er mer interessant å lytte og stille spørsmål. Kanskje jeg burde ha blitt psykolog? Vi beveger oss uansett videre og peker på at de avholder valg i Russland nå. Tør noen å tippe hvem som vinner? Det vil sannsynligvis ikke bli noen overraskelser slik sett, hvilket er omtrent like mengder latterlig og tragisk. Han idioten som sitter med makten i Russland – som han har gjort siden år 2000 – har jo fader meg kjørt hele landet i grøfta noe så aldeles grønnjævlig at ting ser like deprimerende ut nå som på 1990-tallet, som forsåvidt også var Putins beste år, altså mens han fortsatt var gangster og “fikser” i Sankt Petersburg. Siden har det jo gått nedover med hele kisen, i samme takt som det landet han liksom skal styre men som istedet har mistet all respekt på verdensbasis.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På diverse nyhetskanaler som jeg følger snakker folk nærmest på autopilot om at “vi behøver USA som beskyttelse” mot et Russland som er så svekket at ledelsen der begynner å bli desperat. Jeg vet ikke. Kall meg enkel, men for meg er det geografien som bestemmer i hvilken retning handel og internasjonalt samarbeid bør gå. Det er tragisk at Russland har malt seg inn i et hjørne såpass grundig som de har gjort med alle disse diktatornykkene hans Vladimir Putin. Selvsagt finnes det ingen gode ordninger for avgang og pensjon for folk i hans stilling, men hvis russerne kunne velge fritt ville de sannsynligvis ha satset på noe annet — i håp om en mer internasjonalt åpen og samarbeidsvillig stil. Etter min mening er jo Russland en del av Europa – ihvertfall minst like mye som en del av de mer marginale deltagerne i Eurovision – og det er bent frem urealistisk å tro at USA er en venn av Europa fordi sannheten er at USA har ingen venner lenger. Det har de selv sørget for gjennom å velge en gal mann som president. Du vet. En sånn type som bøller, truer og fornærmer folk. Eller nærmere bestemt det som evneveike troll oppfatter som en “sterk mann” — muligens fordi de selv først og fremst er styrt av sin egen angst så de tror at alle andre er slik også. Så nå finnes det diktatorer både her og der, enten de havner i stillingen på grunn av “folkeviljen” eller på andre måter. Det er forutsigbart hva som vil skje med valget i Russland, mens det fortsatt går an å lure på hva som vil skje med mellomvalget i USA om en drøy måned.

Vi avslutter dette med noen som kalte seg “totalitær kunst” i året 1986 og de synger om staten.

Av alle idiotiske uttrykk på engelsk – og det er mange – er put your money where your mouth is blant de verste. Det er jo mildt sagt uhygienisk å putte penger i munnen, fordi fysiske penger er teknisk sett blant de mest urene ting vi typisk er i berøring med på en daglig basis. Både sedler og mynter vandrer gjennom tusevis av hender og blir oppbevart på gudene vet hva slags måter. Laboratorieundersøkelser har vist at en gjennomsnittlig pengeseddel kan bære tusenvis av bakterier, virus, sopp og spor etter alskens kjemikalier. Derfor er det en god idè å være nøye med håndhygienen hvis man uansett av hvilken grunn har vært i berøring med et antall fysiske penger i løpet av dagen, særlig før man begynner å lage mat og den typen ting. (På kokkeskolen er det første du lærer at du alltid skal vaske hendene som det første du gjør når du kommer inn på kjøkkenet, uansett hvor du har vært og hva du har gjort.)

Når det er sagt så skjønner jeg jo at uttrykket er ment “i overført betydning” slik at meningen med det er at du skal følge opp dine egne ord med en konsistent vilje til å handle i samsvar, slik at “å putte penger” handler om å satse, eventuelt å investere, på en måte som viser at du ikke er bare en flippete vinglepikk, men at du faktisk står for det du sier. Her er det store forbedringspotensialer for svært mange med tendenser til breiflabb. Du vet hvordan mennesker er. Mange prater hvor fagert som helst om hva som er bra, smart, moralsk korrekt og det ene med det andre, men når det kommer til å følge opp sine egne ord med håndfast handling dukker det opp en telefonkatalogs tykk liste over gode grunner til å vente, utsette, se det an og alt hva som ellers er brukelig som unnskyldninger. Skal vi ikke bare kalle det typisk menneskelig? Ettersom man vokser til og beveger seg inn i de aldersgruppene som har mer fortid enn fremtid har tålmodigheten med slike ting en tendens til å falle ganske kraftig. De fleste ender med den innstillingen at å holde kjeft er et mye bedre valg enn å prate i øst og vest om alt mulig som man aldri faktisk gjør noe med.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det skjer temmelig sjelden – men oftere enn aldri – at noen “gir meg fingeren” slik som herforleden da en eller annen kis åpenbart var misfornøyd med kjørestilen min, fordi han dro forbi i stor fart mens han både tutet og viste meg fingeren selv om min eneste synd var å holde meg til fartsgrensen der på stedet. Du vet. Jeg er jo en gammel og konservativ mann som ikke kan tillate seg oppførselen til brunstige tenåringer og andre jyplinger. Noblesse oblige, som franskene sier om sånt. Jeg hører at de verste bøllene i trafikken typisk pleier å være menn i 50-60 årene, men til dette er det å si at jeg gjør en innsats for å trekke ned denne begredelige statistikken. Jeg synes jo – og mange er sikkert enig – at det er bent frem upassende for “godt voksne menn” å oppføre seg som unge gutter uansett hvordan dette manifesterer seg på bakken, om vi snakker om kjørestil, motepreferanser eller oppførsel mot unge kvinner. Det er noe som heter injurierende kraft og det er mitt eget ansvar til hvilken grad jeg velger å dele ut slik kraft til alskens tilfeldig forbipasserende idioter, men som regel blir det til – slik som i det eksempelet jeg har nevnt her – at jeg føler rett og slett ingenting. Jeg oppfattet det ikke som en fornærmelse å bli vist fingeren av en evneveik stakkar noe mer enn jeg tolker det som et personlig angrep på min integritet og livsstil dersom det kommer en flue inn av vinduet. Jeg mener, herregud. Det skulle da ha tatt seg fint ut om alle slags laverestående livsformer skulle ha blitt tildelt injurierende kraft.

Vi avslutter dette skrivestykket med enda mer positiv gladpop fra de gode gamle dager.

Som alle vet var det Alfred Sauvy som i året 1952 oppfant konseptet “den tredje verden” – i artikkelen Trois mondes, une planète, publisert i magasinet L’Observateur den 14. august – modellert etter den franske “tredjestanden” som fremkom i tilknytning til Den franske revolusjonen (1789-1799). Tanken var at “vesten” utgjør den første og “kommunistblokken” den andre verden, mens røkla – i hovedsak diverse fattige land og tidligere kolonistater – altså var den tredje verden. Hva kan jeg si? Det var slik folk tenkte den gangen. Det har skjedd mye siden 1952, men ikke så mye. I løpet av 1980-tallet ble det vanlig å snakke om third world blindness – tredje verdens blindhet – uten at det går an å stadfeste eksakt når og hvor dette uttrykket først dukket opp – og det skal innrømmes at jeg selv brukte det relativt hyppig gjennom mange år, for å sette lys på en særlig form for fornektelse av humanitært ansvar som du typisk finner blant diverse evneveike troll som tror at alt handler om penger, nærmere bestemt den inneværende regnskapssesongens profitthensyn.

Jeg vil imidlertid ikke karakterisere meg selv som snill, snarere som superkynisk, fordi “tre verdener på èn planet” er jo en modell som åpenbart har sine problemstillinger, hvorav den fremste av dem er at trøbbel sprer seg alltid, i den forstand at hvis det skjer noe jævelskap i den ene enden av verden så vil du snart også merke dominoeffekten i den andre enden. Sjekk hvor mange historiske referanser som helst. Den eneste variabelen er tid, og den har skrumpet inn til å være en nærmest ubetydelig skrukk i vår egen tidsalder av internett og global handel. Poenget mitt er at det er en investering i eget hjemlands sikkerhetspolitikk å yte bistand til nødstedte og kriserammede regioner i andre deler av verden, fordi hvis vi ikke tar hånd om problemene der de er – og så snart de dukker opp – så vil det jo raskt oppstå en spredningseffekt som “smører” elendigheta ut over et større område, særlig i form av flyktninger og folkevandringer. Det er uansett hvordan du måler det mye billigere å ta tak i problemene på en robust måte så snart de oppstår heller enn “å vente og se” eller en hvilken som helst annen handlingsforlammet mellomløsning. Jeg mener, alle vet jo allerede dette i og fra sitt eget liv og sin egen husholdning, gjør de ikke? Når du utsetter problemene vil de bare vokse.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den tredje verden både som uttrykk og som fysisk realitet har til en stor grad forsvunnet nå i 2026. Det har tilkommet flere og annerledes konfigurerte “politiske blokker” enn det typiske opplegget med øst og vest fra Den kalde krigens tid, men vi har også fått nye og uventede problemer, som for eksempel at konstellasjonen USA og Israel – med sine lakeier og allierte – nå utgjør de fremste fiender av menneskeheten både i tanker, ord og gjerninger. Men dette er åpenbart ikke noe som folk “ønsker å se” og langt mindre forholde seg til i praktisk handling. Det kom inn en nyhet i morgentimene her om at USA nå “har overtatt sikkeheten på permanent basis” overfor Grønland, hvilket betyr at danskene – slik danskene gjør – har bøyd kne foran nazistene. Igjen. Det er for tidlig å si hva dette vil utarte til, men det virker svært sannsynlig at det vil bli igangsatt noe slags prosjekt med oljeboring på Grønland før presidentperioden hans Donald Trump utløper, altså innenfor en tidshorisont på to år. Det blir sikkert noe annen jævelskap også, men det er jo som alle vet vanskelig å forutse hva en uberegnelig type kommer til å finne på rundt neste hjørne. Det eneste vi kan si med sikkerhet er at det kommer til å bli både stygt og dumt. Et annet innkommende “signal” er at tyskerne nå har mottatt sine første F-35 fly, som betyr at Europas sentrale forsvarsmakt kommer til å være sårbar overfor USA og Israel, som jo samarbeider om å bygge denne flytypen. Det er mye avansert elektronikk i flyene og den kan selvsagt “skrus av” slik at flyene i praksis blir ubrukelige dersom tyskerne skulle finne på å si eller gjøre noe som ikke behager leverandøren. I mellomtiden fortsetter den mildt sagt idiotiske krigen i Iran, som også sakte men sikkert sprer seg utover i regionen og ellers, og den fremste av alle konsekvenser dette trekker med seg er verdensomspennende inflasjon. Alt blir dyrere. Foreløpig har det ikke vært særlig merkbart, men det skal snart komme noen smertefulle hopp i globale matvarepriser.

Vi avslutter med kapitalismens nasjonalsang – “alle mot alle” – fra 1994.

Det korte svaret på spørsmålet i overskriften er at jeg drikker akkurat så mye øl som hva jeg har lyst til. Verken mer eller mindre. Saken er at det er ikke særlig stor varians i “de lave prisklassene” for norsk øl – type Ringnes, Hansa, Borg eller noe annet som kan kalles vanlig pilsenertype – mens det er mulig å får kjøpt ganske dyre varer både i butikken og ikke minst på Vinmonopolet. Hele dette opplegget er helt annerledes i Spania. Det finnes idiotisk billige varer å få kjøpt, men jeg er ikke så sugen på det. Jeg liker Estrella Galicia – som forsåvidt alle i Spania gjør – og betaler hva det koster for å få denne merkevaren som likevel er langt billigere enn noe som selges i Norge. Jeg er litt usikker på hva som teller som dyrt i Spania, men det finnes sikkert “håndverksøl” i små opplag til høye priser, uten at jeg har lagt merke til dette. Som sagt har jeg ikke behov for noe mer fancy enn Estrella Galicia — og jeg drikker dessuten ikke særlig mye øl.

Jeg lagde opp to typer salat i dag: Tzatziki og “mikset tomatsalat” (tomat, løk, persille, pepper, olivenolje, sitronsaft) som begge vil vare noen dager i kjøleskapet mens selve hovedretten for denne lørdagen var lomo de cabeza, som betyr benfrie nakkekoteletter fra svin – av de aller øverste stykkene – som er skåret i centimetertynne skiver, slik som jeg liker. Det er jo et problem i Norge at de skjærer svinekotelettene alt for tykt, slik at de blir ikke gjennomstekt på den måten jeg foretrekker – lang historie – men det har altså skjønt det i Spania, så jeg er fornøyd. Litt interessant det der. Du vet. Hvis vi for eksempel skal lage lammestek så vil vi at den skal være “rosa” og hvis vi skal steke et stykke storfèkjøtt så skal det helst dannes en markant Maillardreaksjon i overflaten – det betyr i klartekst “godt brunet” – mens det skal være nærmest rått i midten. Sånt er totalt uaktuelt med svinekjøtt, som må gjennomstekes etter alle kunstens regler, om nødvendig skal det en tur i stekeovnen for å gjøre seg ferdig, men hvis stykkene er skåret tynt nok så er pannesteking nok.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi setter strek der med en salme fra 1989 som blir fremført av en svensk syngemann.

Helga og Bertram Salvesen fikk fire sønner: Fredrik, Ulrik, Henrik og Didrik. Mens alle de tre eldste valgte å begynne på medisinerstudiet for å bli lege var det slik at Didrik – mot sine foreldres ønske – bestemte seg for å bli journalist. Du vet hva folk sier: I enhver familie må det være et svart får og blant Salvesensønnene var dette Didrik, muligens fordi han var en aldersmessig “attpåklatt” som kom til verden ti år etter Henrik, som igjen var to år yngre enn Ulrik og tre år yngre enn Fredrik, slik at da Didrik kom i skolealderen hadde han tre “voksne” brødre som var litt nedlatende overfor både ham og de jevnaldrende vennene hans. Vi skal imidlertid ikke dvele ved psykologiske spekulasjoner, fordi historiens vesentlige aspekt er at Didrik Salvesen ble berømt mens hans tre brødre bare oppnådde vanlig anonym borgerstatus som lege — uten at dette skal være til forkleinelse for noen. Legeyrket må da være respektabelt nok.

Saken er at Didrik tilfeldigvis befant seg på Svalbard den 5. november 1962 fordi han ville samle materiale til en sak om ulykkene tilknyttet gruvedriften i Ny Ålesund mellom årene 1948-1953 som samlet sett tok livet av 55 gruvearbeidere før driften ble stanset for en periode av noen år — slik at da eksplosjonen i gruven Ester skjedde den kvelden var Didrik Salvesen den eneste reporter som befant seg fysisk der på stedet og det var i løpet av dagene som fulgte at han ble rikskjendis under kallenavnet reportarzan. Det er jo av sine egne man skal ha det, som ordtaket sier, fordi det var faktisk Carl Just – rektor ved det daværende Journalistakademiet – som satte dette navnet på Didrik mens han var student der i året 1957 og demonstrerte visse tendenser i forhold til pågangsvilje og vågemot. Klassekameratene hans fra den tiden sørget for at dette ble gjort kjent for hele Norge og det ble slik at dette navnet festet seg for resten av hans karrière. Om han selv syntes noe om dette sa han det aldri, han bare tok det med et skuldertrekk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Selv om det var Kings Bay-saken som gjorde Didrik Salvesen berømt uttalte han selv mange år senere at det var jakten på den såkalte Julussjævelen – han ble aldri funnet og saken er fortsatt uløst – som påvirket han mest personlig. Det var den gangen i 1974 da fire tenåringer på campingtur ble drept med kniv av en eller flere gjerningsmenn. Åstedet ble rotet til av de som først fant ungdommene slik at det var vanskelig i ettertid å si noe kategorisk om det var en eller flere som begikk ugjerningen, men politiet jobbet hele veien ut ifra en teori om at det enslig og sannsynligvis psykotisk person som sto bak, men den (eller de) ble altså aldri funnet. Dette ble en personlig belastning ikke bare for Didrik men også flere av de som var tilknyttet etterforskningen som syntes det var vanskelig å leve med at en slik type sak forble uoppklart. Det endte med at de utviklet en slags uformell “klubb” som møttes en gang i året for å streife litt rundt i Julussdalen, mer for å finne sjelefred enn egentlig noen spor. Det var noen fæle greier som satte preg på alle som var borti saken, ikke minst famile og venner av de drepte som hadde vondt for å fatte at noe slikt overhodet går an. Hvem gjør sånt?

Reportarzan døde i 2020. Noen sier at det var covid, men sannheten er at ingen egentlig vet. Han ble jo ikke obdusert men fordi han var 85 år gammel ved det tidspunktet ble det oppfattet som en naturlig død. Det var hjemmehjelpen som fant ham og da hadde det gått to dager siden sist noen så ham i live. Hun forklarte at hun ankom boligen hans som vanlig, låste seg inn og startet sin rutine. Det gikk omtrent en time før hun fant ham død i sin egen seng. Videre fortalte hun at han hadde vært litt skral de seneste par månedene, men hun ble likevel sjokkert av å se ham slik. Han var jo så full av liv og vittigheter, som hun sa. Hvorfor Didrik Salvesen aldri giftet seg og stiftet familie er det ingen som vet, men folk spekulerer jo. Var det noe tragisk? Var han homofil? Var han uinteressert i romantikk? Uansett hva svaret er så ble det begravet sammen med ham. Det spiller ingen rolle nå, med mindre noen bestemmer seg for å nøste opp alle løse tråder i denne menneskeskjebnen og skrive bok om ham. I så falle er det bra å vite at han hadde et ganske omfattende privat arkiv etter sitt liv som journalist og dette ble donert til Nasjonalbiblioteket, som ekspederte det videre til Riksarkivet, hvor det formodentlig befinner seg den dag i dag. Ingen direkte arvinger meldte seg innenfor den tillyste fristen og hans etterlatte formue, bolig og andre eiendeler ble derfor delt mellom barna og barnebarna til brødrene hans.

Vi avslutter med den sangen som ble spilt i Didrik Salvesens begravelse.

Vi skal se på to forskjellige adjektive anglisismer som er henholdsvis doomer og groomer. Jeg har påtatt meg oppgaven med å fornorske dem til dumer og grumer fordi jeg kan. Man prøver jo å unngå doble vokaler i det norske språket så langt dette er mulig. Forsåvidt kan vi si at dumer og grumer er netthipster-varianter av pessimist og optimist, men mer spesialisert mot teknosfæren og da særlig hele konseptet med kunstig intelligens. På nettet finnes memer illustrert av karakteren Wojak – med sin svarte hettegenser og sigarettsneip – som tar for seg hele dumerkulturen og bygger den ut med moter, musikk og så videre; slik at det oppstår en egen kategori av identitet. Ordet groomer er problematisk fordi det ofte henspeiler på individer som manipulerer mindreårige og sårbare personer inn mot en situasjon med seksuelle overgrep, men det handler i utgangspunktet om stell, omsorgsfag og den typen ting; mens innenfor memer på nettet er grumere representert av karakteren Chad, som er en grotesk karikatur av “seksuelt vellykkede menn”.

Hvorom allting er, når det kommer til teknosfæren er jo saken at de som jobber med disse tingene i hovedsak er noen temmelig verdensfjerne tullinger. Rike som faen, men også fullstendig sosialt evneveike. En grumer innenfor faget er alltid en teknologisk optimist og gjerne også en akselrasjonist i forhold til “en ny teknologisk verdensordning” preget av maskinstyring innenfor byråkrati, overvåkning og helsespørsmål. En dumer er ikke det eksakt motsatte, men snarere et individ som har resignert i forhold til den fremtidige skjebnen under en maskinstyrt stat som alltid “vet bedre enn du selv” hva du behøver og når du behøver det. Dumere ser for seg en slags oppgradert versjon av Orwells 1984 hvor livet blir enda mer meningsløst fordi “maskinene tar seg av alt” slik at mennesker i prinsippet ikke behøver å gjøre noe, de kan bare drifte rundt i en kjøpesenterlignende megavirkelighet befridd for plikter, ansvar og ambisjon. Når maskinene overtar kommer de ikke til å drepe menneskene, men snarere forvandle oss til mer eller mindre velstelte pudler, som lever bare for å behage herren i kraft av vår artige natur og vår evne til å gjøre kunster, være søte og så videre. Du vet. Vi blir til maskinherrene hva en typisk “selskapshund” er til den mennesketypen som liker denslags.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi setter strek der med en – fortsatt – fremtidsrettet tysk teknosang fra året 1981.

Blant de mest dustete tingene jeg liker finner vi diverse innholdsprodusenter på YouTube som dokumenterer prosessen med å pusse opp et gammelt hus. Du vet. Håndverk i fristil. Ofte er det så jeg må holde meg for øynene og stønne fordi det de holder på med er så mange mil unna fagmessige standarder – særlig når det gjelder (manglende) sikkerhetsutstyr – men i det store og hele finner jo folk ut av ting selv om det ofte er “på sin egen måte”. I en slags generell og overordnet forstand er jeg en sterk tilhenger av hele idèen med å kjøpe en “rønne” og pusse den opp til en levelig standard. For eksempel går det an å finne svært gode objekter i Spania i prisklassen 2-300.000 kroner som man siden må regne med å bruke noen tusen arbeidstimer og noe i landet rundt like mye penger på å pusse opp til en romslig millionverdi. Dette er realistisk og det er noe “alle kan få til” hvis de er normalt utrustet med armer, ben og tid til å gjøre jobben.

For de som er litt kompetente går det an å komme enda lavere i pris og finne aktuelle objekter for under 100.000, men dette er ikke noe jeg vil anbefale folk som ikke allerede har litt innsikt i byggarbeider. Selvsagt er det slik at “veien blir til mens du går” men innenfor rammene av en slik metafor må vi også skille mellom enkelt og vanskelig terreng. Generelt sett er jo regelen at du ikke bør starte opp noe du ikke vet hvordan du skal fullføre. Det anbefales derfor å bruke mye tid på planer og tegninger før arbeidene startes. Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor viktig det er å ha en konsis og realistisk forestilling om hva ordet “ferdig” betyr – helst også et budsjett – så kan du heller gjøre endringer underveis når og hvis dette blir nødvendig. Dessuten er det som regel slik at man bruker dobbelt så mye tid som man tror på alskens irriterende småting som dukker opp uten at de var en del av planen. På NRK gikk det en serie om “Ronny og Tuva som kjøper hotell” i Hellas (som imidlertid er et land jeg aldri engang har vurdert) og der fremkom det mange interessante betraktninger om hvor mye vanskeligere jordnær praksis er enn luftig teori. Bra hvis du har noen i familien som har den innsikten i bygningstekniske forhold som behøves, men om ikke så vil det utvilsomt lønne seg å betale noen for å reise nedover og se på sakene. La oss kalle det konsulentbistand. Til sist vil jeg si det er viktig å være klar på hvorfor du gjør noe slikt. Det bør helst være noe mer enn bare et “feriehus” for å si det sånn.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi avslutter med litt populærmusikalsk aktivisme fra det mest typiske 60-tallet.

Det skal innrømmes at jeg vet strengt tatt ingenting om Ed Sheeran, annet enn at han er en populær syngemann som tjener latterlig mye penger på kunsten sin, slik som popstjerner ofte gjør. Det lille jeg har hørt av arbeidene hans gikk imidlertid “inn av det ene øret og ut gjennom det andre”. Det tilhører en kulturkrets som jeg ikke forstår. Smaken min går i helt andre retninger — men det er ikke dermed sagt at jeg kritiserer de som liker Ed Sheeran. Det er jo ikke min sak hva andre liker og ikke liker så lenge de ikke krever at jeg skal forholde meg til opplegget deres. Denne artisten – som heller kanskje bør betegnes som en forretningsmann nå, siden han “forvalter en merkevare” i større grad enn han driver med skapende virksomhet – har vært i nyhetene det siste døgnet på grunn av en skandale tilknyttet sin amerikaturnè. Som alle vet pleier jo sceneartister å ha med seg “oppvarming” som kan være en eller flere andre artister som er tenkt å skulle få publikum igang, skape noen bølger, få opp stemningen og den typen ting, slik at når selveste stjerna kommer på scenen så er det allerede “høy puls” ute i salen. Alle har gjort det siden hvor lenge som helst.

Til dette formålet hadde altså Ed Sheeran med seg en ræpper kalt Macklemore – samt noen andre – og skandalen består i at Macklemore snakket om Palestina fra scenen, uten at jeg vet – eller engang interesserer meg for – eksakt hva han sa. Dette er jo som sagt ikke innenfor min musikkverden – og jeg driter i hva disse vaniljemusikerne mener – men det må ha vært såpass injurierende at den amerikanske milliardæren Robert Kraft satte ned foten og sa at Macklemore er å regne som persona non grata – han får ikke opptre – på scenene som Robert Kraft eier eller på andre måter kontrollerer. Javel? Det er jo litt spesielt. Tør vi spørre hvorfor? Til pressen har Kraft uttalt at Macklemore sine ytringer “føyer seg inn i en lang tradisjon av antisemittisme” — og dette er noe han – vi kan kalle ham en israelsk kraftpatriot, med et ordspill både på navnet hans og at han eier det amerikanske fotballaget New England Patriots – vil ha seg frabedt. Så det så. Vi hørte også fra artisten Pink som sa at som jødisk mor føler hun sterk frykt på grunn av sånne ting. Det er en salig suppe kokt på en spiker av galvanisert idioti. Jeg mener, hvem faen ville brydd seg om hva Macklemore sa på scenen hvis ikke en brunstig milliardær hadde kommet her og satt jetmotor på saken? Du snakker om PR-geni.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ed Sheeran selv sier at han på prinsipielt grunnlag ikke uttaler seg om politiske saker – selv om han var på nett og ga sin støtte til “det ukrainske folket” – fordi det finnes så mange forskjellige oppfatninger om politikk blant fansen hans og han vil ikke støte noen av dem. Vi kan anta at han imidlertid holder stram fokus på lommeboken deres. Sånn er det å være popstjerne. Aldri fred å få. Og nå har alle de andre oppvarmingsartistene – og backingbandet hans – også trukket seg fra turnèen til Ed Sheeran. Dette er jo ikke akkurat hjernekirurgi. Sheeran “vil ikke ta stilling” mens ethvert anstendig menneske føler avsky for hva den israelske staten gjør mot den palestinske befolkningen. Dette har ikke noe med “jøder” å gjøre, men hvis folk inisterer på å viske ut skillelinjene mellom Israel som politisk entitet og jøder overalt i verden som egen kategorisk folkegruppe så klarer de sikkert å få til dette med litt iherdig innsats for å mikse sammen snørr og barter til en eneste ufyslig skulptur. Det er ikke noe jeg vil anbefale men mange gjør det likevel, både blant jøder og de som av “årsaker” støtter det sionistiske prosjektet uten å selv være en del av det. Saken er at jøder har eksistert i flere tusen år mens sionisme som politisk ideologi bare har eksistert i rundt 150 år. Idèen om at jøder er en egen rase oppsto blant en av de mer radikale fraksjonene av det sionistiske prosjektet i Wien like før år 1900, noe som ikke akkurat var noen dundrende suksess over de neste 40-50 årene, men det er et veldig effektivt angstobjekt som er politisk nyttig for sionister av den mer radikalt ekstreme sorten, slik som for eksempel den nåværende regjeringen i Israel. Skrekk og gru kan jo som alle vet få helt normale mennesker til å begå bestialske ugjerninger. Vi ser det hver dag – det rapporteres fra Gaza og Vestbredden uten stans, med hvor mye billedmateriale som helst – men likevel virker det som om mange er både blinde, døve og dumme i forhold til folkemordet på palestinerne. Det er ikke til å begripe.

Vi avslutter – og vasker ørene – med litt normal musikk laget av noen normale musikere fra Haugesund.

Når skal man si at noe er ekstremvær? Det føles jo litt “galt” å bruke et slikt ord om noe som er normalt, selv om det er dramatisk — og jeg tenker da på det berømte værfenomenet DANA – Depresion Aislada en Niveles Altos – også kjent som gota fria, altså “kalddråpe”, som inntreffer hver høst i Sør-Spania. Det som skjer er at den kalde jetstrømmen som til enhver tid suser rundt Nordpolen bukter på seg slik at en “utposning” slipper taket i resten av luftmassen og flyter sørover som en “dråpe” av svært kald luft som suger til seg varme – og fuktighet – fra overflaten av Middelhavet og danner massive skyformasjoner som er fulle av haggel, torden og det ene med det andre, men altså først og fremst vann. Du vet. Aldeles idiotiske mengder med vann som kommer ramlende ned som regn over de ulykksalige bosettingene som ligger slik til i landskapet at vannet renner i denne retningen. Fjernsynsnyhetene er fulle av slike bilder i dag. Vi har sett dem mange ganger før. Oversvømte hus og gater, biler som dras med av vannmassene og den typen ting. Ekstremvær i Katalonia, Valencia og Murcia, for å være helt eksakt. Det skjedde nå i natt.

Samtidig virker det urimelig å anta at normalt fornuftige mennesker – som de fleste tross alt er – flytter til et sted hvor de opplever oversvømmelse av huset sitt med jevne mellomrom. Sånt er jo brysomt. Flomvannet er fullt av alskens skitt og søle som blir liggende igjen når ting tørker opp slik at det blir en vaskejobb på industriell skala. Hvor mange ganger gidder du å gjøre noe sånt før du bestemmer deg for at nå får det faen meg være nok og flytter? Inntil jeg hører noe annet kommer jeg til å anta at kalddråpene har dratt seg til og blitt både flere og hyppigere over de seneste tiårene. Det er som sagt vanskelig å se for seg at folk frivillig la seg i veien for flomvannet i gamle dager. Det er greit nok at åker og eng står under vann av og til, men du vil jo helst ha huset ditt litt sånn oppi høyden i forhold til forutsigbare ting. Ergo har vi forlatt den forutsigbare sonen og bevegd oss inn i en ny virkelighet. Jeg kan ikke bevise dette med tall og statistikk, men det virker som en rimelig slutning, alt tatt i betraktning. Her hvor jeg bor har vi nå hatt sesongens første kalde natt, med like under ti grader, mens i sør har de altså apokalyptisk uvær med gater som forvandles til elveløp og hele pakka. Sic transit gloria mundi. Konsekvensene av klimaforandringer har blitt fysisk merkbare for alle.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi avslutter med et klassisk – og til temaet relevant – amerikansk musikkstykke fra året 1976.