APECALYPSO

Hvordan måler vi verdien av en ting? Nyliberalistisk ideologi vil svare at en ting er verdt hva enn markedet er villig til å betale for den. Verken mer eller mindre. Problemet med dette er at en markedsstyrt verdifastsettelse låser tingen i tid, fordi alle vet jo at markedet svinger. Det går opp og ned. For eksempel kan aksjekursen til et selskap stige eller falle ganske dramatisk uten at noen objektive forhold tilsier dette, fordi det handler om tro. Hvis folk tror at vedkommende selskap vil stige i verdi – eller det motsatte – så kan dette påvirke aksjenes børsnoterte verdi i en aldeles idiotisk grad. Behøver du eksempler? Jeg tror ikke det. Alle vet at markedet er styrt av følelser, ikke fakta. Børsen er en spillehall mer enn en institusjon som måler økonomiske størrelser basert i objektive kriterier.

Spørsmålet er aktuelt i forhold til skattlegging av eiendom og formue. Hvor mye er eierandeler så og så i selskaper slik og slik verdt målt i forhold til hva da? Vi kan selvsagt bruke aksjens pålydende og ignorere børskursen, men dette kan også være sterkt misvisende i forhold til sakens realiteter. Heldigvis er det ikke min jobb å bestemme hva som er hva i denne saken, men hvis det var opp til meg så ville jeg sprengt hele mannskiten til helvete. Du vet. Legg ned hele børsen og ta bort muligheten til å etablere og drive “selskaper med begrenset ansvarsrett” – aksjeselskaper med videre – til fordel for en godt synlig eierstruktur i privat sektor. Drep hele finansindustrien, om du vil. Utrydd dem alle sammen. Dette er jo så ondartede skadedyr at det går ikke engang an å sammenligne med noen forhold i naturen. Det går en rettlinjet relasjon mellom “strukturerte finansprodukter” og klimaproblematikken, bare for å begynne et sted.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ved dette tidspunkt er det mye støy rundt konseptet kunstig intelligens (KI) og nødvendigheten av å etablere stadig større datasentere for å håndtere alle megawattene med elektrisk energi som behøves for at internettmenneskene skal kunne lage artige kattevideoer, for å sette ting litt på spissen. Imidlertid er ikke dette spissformulering i noen urimelig grad. Mesteparten av all kapasitet innenfor KI retter seg mot jåss og fjas som ingen trenger, mens de fjollete skikkelsene som pusher denne greia forteller så groteske historier både om nytteverdi og almennfare at du bare må klø deg i hodet fordi det er så vanskelig å fatte at ikke bare er dette voksne mennesker, de er også på toppen av statistikken over hvor rik det går an å bli i vår verden. KI-herrene har mange tusenvis av milliarder med tryllepenger som de strør rundt seg som fargerikt eventyrstøv og de grådige psykopatene som lever av “investeringer” sitter der helt fjetret av showet. Herregud for et dusteopplegg. Selvsagt kommer denne greia til å gå noe så jævlig på trynet.

Det virker passende å avslutte dette med litt hypnotisk dansemusikk som egner seg for rusmidler.

Klokken er 12 middag i Villafranca del Bierzo – hvor jeg bor – og det er 10 grader der ute. Her inne er det imidlertid 19 grader, på grunn av calefaccion, som spanskene kaller det, altså oppvarming. Du vet. Hva enn man gjør for å “lage varme” og distribuere den noenlunde jevnt til inneluften, en prosess som teknisk sett heter konveksjon. Store norske leksikon definerer konveksjon som “forflytning av stoff, varme, energi eller elektrisitet fra ett sted til et annet ved hjelp av en strøm av væske eller gass” som til de fleste hjemmeformål betyr at luften rører “naturlig” på seg. Det er effektivt nok for vårt formål, som er å skape følelsen av at huset er varmt og trivelig. Hvis du vil sette ekstra fart på sakene kan du plassere en vifte i nærheten av varmekilden, slik at luften i rommet beveger seg raskere — men akkurat der jeg bor er dette mest aktuelt om sommeren, når formålet er å kjøle ned luften rundt sin egen kropp.

Når jeg leser ting føler jeg meg ofte usikker på om folk virkelig er så kørka eller om de bare gjør seg til. Spiller dum. Den typen ting. Jeg vet ikke hvorfor de eventuelt skulle gjøre nor slikt, men jeg kan ikke kategorisk avvise at dette er en av de aktuelle mulighetene i bildet. Hvorfor tror folk at det er kaldt i verdensrommet? Eller formulert på en mer presis måte kan vi heller spørre hvorfor de tror at temperaturer distribueres hurtig der ute. Problemet er jo at det finnes ikke noe medium som kan skape konveksjon, slik at “varmestråling” blir den eneste formen for varmetap som er tilgjengelig. Følgelig kan vi ikke snakke om effektiv avkjøling av ting i verdensrommet, for eksempel datasatellitter. Hvor skal varmen gå? Jeg tenker det er to forskjellige problemer hvis de som fantaserer om å plassere datasentre i rommet ikke vet dette, eller om de bare later som de ikke vet det. Fysikken er jo temmelig banal. Du vet. På barneskolenivå. Følgelig må spørsmålet bli om det er en direkte svindel eller om det bare er en evneveik fjott som fantaserer om ting han ikke har greie på. Ingen av dem er noe bra alternativ, men det har betydning i forhold til hva man i jussen kaller skyldspørsmålet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi avslutter med en sang laget av et progressivt metallband fra Ukraina.

Apologet er et uttrykk som i dag brukes om personer som forsvarer en lære eller ideologi ved hjelp av intellektuelle eller vitenskapelige argumenter. Opprinnelig var apologeter juridiske tjenestemenn i de greske bystatene.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kakistokrati er en styreform hvor landet er styrt av de verste, minst kvalifiserte og mest skruppelløse innbyggerne. Ordet er av gresk kakistos (verst) og kratos (styre) og ble først tatt i bruk av den engelske forfatteren Thomas Love Peacock i 1829. 

(Wikipedia)

Fra og med valget av Ronald Reagan som president i USA i året 1980 har det vært vanlig å beskrive den amerikanske styreformen som kakistokratisk. Reagan var jo en 24 karats idiot, fullstendig blottet for intellektuelle krefter, men dette er og var tydeligvis hva mange amerikanere liker: En statsleder de synes de kan forstå. Altså det man i Norge ville kalt en likandes kar. En som ligner på oss selv. Du vet. Noen du føler at du kan ha det hyggelig sammen med. En person som kunne vært din venn. Selv grøsser jeg bare av tanken. Jeg kjenner jo faktisk mange hyggelige typer men ingen jeg ville likt å ha som statsminister i Norge. Herregud. Det skulle tatt seg ut. Spør du meg så er det best å ha et “arbeidsjern” i en slik stilling, foruten at de selvsagt bør ha den typen personlig etikk som gjør dem sosialt kjedelige. En sånn som drikker svært forsiktig – om i det hele tatt – og som helst går hjem før midnattstimen kommer.

Ved dette tidspunkt har alle åpenbart fått med seg at valget i USA på tirsdag endte med et kembo nederlag for Donald Trump og – i bredere forstand – hele hans MAGA-bevegelse. Folk har fått nok av tøyset. Det holder nå. Som mange har påpekt er ikke demokratiet noen ideell styringsform, men det er bedre enn alt annet som har vært prøvd, særlig fordi et demokratisk valg gir folket anledning til å forkaste regjeringen. Nei betyr nei. Ryk og reis. Det er ikke sikkert at det neste som kommer vil bli noe bedre men det er i det minste noe annet. Du vet. Litt sånn som når folk bytter kjæreste. Det er nesten helt sikkert at de kommer til å bli skuffet og desillusjonert ved et tidspunkt litt lengre ned i lysløypa, men akkurat her og nå er det bare å nyte beruselsen som følger av “en grundig oppvask”. Sånn er menneskene. Uansett hvordan vi måtte føle oss så viser statistikken at vi dessverre ikke er særlig smarte. Har du først tilegnet deg en personlig feil som føkker opp ting for deg gang etter gang, så er dette sannsynligvis hvordan resten av livet ditt kommer til å foregå. Det beste du kan gjøre er å ta det “på strak arm” med litt sunn humoristisk sans.

Det virker passende å avslutte dette med en nyutgivelse fra noen 80-talls spøkelser.

En apostat er en som har tilhørt en religion, men siden har forlatt den, en frafallen. 

(Store norske leksikon)

Apostolisk betegner noe som stammer fra apostlene og som er i overensstemmelse med deres ånd og lære.

(Store norske leksikon)

Apokatastasis er en forkortet uttrykksmåte for apokatastasis panton, «alle tings gjenopprettelse». I teologien brukes uttrykket om en forståelse av frelsen som i siste instans universell, altomfattende, både for mennesker og naturen, ikke bare i sin hensikt, men også i sin virkning.

(Store norske leksikon)

Det er stadig like komisk at de som kaller seg religiøse nesten aldri vet noe om religion. Hvorfor er det slik? Jeg tenker at det henger sammen med menneskers generelle tendens til slurv og latskap. De gir jevnt faen i alt og alle, bortsett fra sin egen komfort. Eller selvfølelsen, om du vil. Det koker jo alltid ned til hvordan de “føler seg” — noe jeg personlig driter en lang marsj i, uansett hvem de er og hva det handler om. Du vet. Meg selv inkludert. Vi har laget en samfunnstype som ikke bare tillater men oppfordrer til svakhet, ynkelighet og meningsløst føleri. Tilstanden er temmelig kritisk og verre skal det bli. For eksempel vet vi ved dette tidspunkt at utstrakt bruk av “digitale medier” fører til hjerneskade, like sikkert som gjentatte slag mot hodet. Likevel er det ikke måte på hvor mye penger som skal investeres i datasentere og alskens elektroniske duppeditter fordi dette “gjør livet enklere” (eller noe). Hvor mange historier har du hørt om individer som gikk gjennom en detox i forhold til smarttelefon og sosiale medier? Jeg vedder skoene mine på at svaret nesten alltid er “mer enn null”. Det har blitt en sær form for hverdagslig frigjøringsprosess som mange søker.

Det har fremkommet noen historier om hacking av kjøleanlegg hos et antall supermarkeder og butikkjeder. Noen skaffer seg adgang til programmene som styrer temperaturen og skrur jævelskapen opp til 50-60 grader, slik at alle matvarene blir ødelagt, eller i det minste usalgbare i forhold til lovens krav om oppbevaring og behandling. Ingen vet hvem de er eller hvorfor dette skjer, men det er sannsynligvis rimelig å spekulere i retning av “asymmetrisk krigføring” utført av stater og sammenslutninger som jobber for å spre kaos og undergrave samfunnets viktigste aktivum: Sosial tillit. Du finner det samme på nettet i form av ondsinnet propaganda og desinformasjon som får folk til å miste vettet overfor følsomme tema som innvandring, trygdemisbruk og det ene med det andre. Ting vil helst gå bra er et gammelt ordtak som spiller på at folk flest er normale og anstendige i sitt moralsyn, det vil si at de går ikke typisk inn for fusk og snyteri, men opplever det som naturlig å gjøre skikkelig arbeid, holde inngåtte avtaler og den typen ting. Imidlertid svekkes dette av utstrakt eksponering overfor digitale media og “tonen på internett” som litt i overkant ofte bærer preg av hatefull negativitet og sosial sadisme. Det er akkurat som om selve nettet er en tillatelsesstruktur som nuller ut betydningen av folkeskikk og normal ærlighet. Vi har – åpenbart – ennå ikke sett hva slags langtidsvirkningger dette vil ha, men prognosen så langt gir ingen grunn til optimisme. Se bare på hva som skjedde i forbindelse med pandemien.

Vi avslutter med et 70-talls “retroband” som synger en fem dager gammel sang om diktet til Percy Shelley.

Ovenfor ser du et etterhvert veldig godt kjent bilde av de to mest notoriske seksualforbryterne vår nyere verden kjenner: Den avdøde finansmannen Jeffrey Epstein og den fortsatt levende amerikanske presidenten Donald Trump. Bildet er tatt utenfor Mar-a-Lago, Florida i 1997. Arbeidet med å kartlegge omfanget av overgrepene disse mennene enten sto bak eller var involvert i pågår ennå, selvsagt noe hemmet av at Trump er president og derfor rår over visse maktmidler, men sannheten vil frem. Saken er for stor og stygg til å holdes skjult. Alle som har vært involvert i dette opplegget – av noen grunn og på noe nivå – vil bli trukket frem i lyset og eksponert. Hvis de er skyldige i noe straffbart vil de settes under tiltale men hvis de “bare” er skyldige i å hjelpe og støtte overgriperne i deres arbeid for å skjule sannheten vil de “bare” bli stilt ut til alminnelig spott og spe. Straff eller skam? Det vil vise seg. Uansett slipper ingen unna.

En som har fått merke dette på kroppen er Terje Rød Larsen, som selv var en “nettverksbygger” med høy sigarføring i de samme kretsene som Epstein fokuserte på. Det skal bemerkes at selv om jeg personlig ikke liker sånne typer som Terje Rød Larsen, med all sin sosiale glatthet og “fiksermentalitet”, så tror jeg ikke han var noen deltager i Epsteins opplegg for seksuelt misbruk av mindreårige. Han virker ikke som en “sånn type” uansett hvor sleip han ellers måtte være. Jeg er mer usikker på Torbjørn Jagland. Han virker mer ondskapsfull i sammenføyningene og liksom ikke helt tilstedeværende sånn mentalt sett. Du vet. En type som lever i sin egen fantasiverden av muligheter og alternative forklaringer. Det ville ikke forbauset meg det aller minste om det kommer frem at han har vært involvert i illegale sex-perversiteter. Jeg så en fransk dokumentar om Epstein, som rimeligvis fokuserte på de franske delene av operasjonen hans – særlig dette med unge modeller som ble sendt til USA – men de skildret også hvordan Epstein etablerte sitt vennskap med Woody Allen. Han ble jo dømt i Florida selv om rettsprosessen var skandaløs på mange måter, slik at senere fremkom det at Epstein var en dømt seksualforbryter hvis man googlet navnet hans — og PR-agentene han hyret inn for å “renvaske seg” anbefalte at han gikk hardt inn for nettverksbygging i forhold til diverse høyprofilerte navn, så dette var hva han gjorde. Ryktet som en velgjører overfor kunst og vitenskap ble etablert for å motvirke “de andre greiene”.

Mange har stusset på at Noam Chomsky var en omgangsvenn av Epstein, men også han er jo bare et menneske, som for eksempel var dypt imponert – etter eget utsagn – over at Epstein bare kunne ringe til “diplomaten som sydde sammen Osloavtalen” (altså Terje Rød Larsen) og snakke kameratslig om vær og vind med ham. Det handler som vanlig om hvem du kjenner og hvordan du spiller dem opp imot hverandre. Ordet nettverksbygger er jo egentlig bare et synonym for at du er en manipulerende kødd, men sånn er visstnok jobben hvis du skal sno deg og få ting gjort i den diplomatiske verden. Selv er jeg på ingen måte utrustet med sånne talenter og har som nevnt ingen stor sans for de som er det, men jeg er jo ikke dummere enn at jeg skjønner hva slags smøring av alskens ufyslige ego-troll som må til for at du skal få gjennom en multilateral politisk avtale. Sånn er dessverre menneskenes verden. Slik har det vært i tusenvis av år. De fleste som jobber innenfor utenrikstjenesten og diplomatiet er selvsagt ikke seksualforbrytere, men du er fette naiv hvis du tror at Epstein og hans kumpaner var de første, siste eller eneste av dette slaget. Saken er at folk som mingler med “eliten” og kanskje også føler seg litt spesielle selv ofte synes at de har flere og bedre rettigheter enn røkla. Du vet. De viktige blant oss må få bedre mat, fetere biler, mykere senger, større lommebok og det ene med det andre. Privilegier og luksus. Det er ikke noe stort skritt å rote seg inn i en psykotisk vrangforestilling om at du også har “særlige seksuelle rettigheter” hvis du allerede føler deg spesiell og høyt hevet over det vemmelige “folket”. Dine behov har rang foran alle andres behov.

Hvorom allting er, dagen i dag er når mellomvalget skjer i USA, det vil si nye og gamle representanter til kongressen, senatet og diverse funksjoner uti delstatene. Frigivning av de siste Epstein-papirene er etterspurt (det er fortsatt noe rundt tre millioner filer som blir holdt tilbake) men Trump-administrasjonen har laget alle mulige slags vanskeligheter for å forsinke denne prosessen så lenge som mulig. Det er forventet at Demokratene vil oppnå flertall fordi Republikanerne er såpass historisk upopulære som de har blitt på grunn av sin knehønementalitet overfor Trump og agendaen hans. Ved dette tidspunkt kan jo selv de blinde se at denne massive idioten er i ferd med å kjøre landet i grøfta. Spørsmålet er bare om valget vil foregå på normalt vis eller om Trump kommer til å stelle istand noe slags jævelskap. Det vet vi ikke svaret på før om noen dager. Det eneste noen kan gjøre – ihvertfall sett fra utlandet – er bare å vente.

Til sist en politisk trudelutt fra Sverige — med håp om at amerikanerne vil oppnå “slike tilstander”.

Overskriften må leses høyt for å gi mening. Du vet. Ord uttales ikke alltid nøyaktig slik som de skrives og noen ganger er de homofone – det betyr likelydende – med andre ord som har en helt annen betydning. Ifølge Sigmund Freud er dette den mest elementære form for humor: Ordspillet. Han var ikke selv noen mann av sjarm og karisma, men han hadde jo en favorittvits: Kongen møter en dag sin dobbeltgjenger på slottet. Pleide moren din å jobbe her, spør han. Nei, svarer dobbeltgjengeren, men det gjorde faren min. Om du ikke forstår den er ikke så farlig. Poenget ligger i det som ikke blir sagt, hvilket også var Freuds generelle holdning til humor: Det handler om å kommunisere med underbevisstheten. En godt fortalt morsomhet vil snike seg rundt alle tabuer og blokkasjer for å fremkalle latter hos lytteren, som er en måte å slippe fri muskelspenninger og løse opp fordommer. Det er jo ganske universelt at folk liker frekk humor, av den typen som gjør autoritetene mindre fryktinngytende og det forferdelige mindre depressivt.

For snaut tyve år siden skrev jeg en absurd historie om den daværende britiske statsministeren Gordon Brown, basert på hans medlemsskap i Fabian Society – slå det opp hvis ukjent for deg – og navnelikheten med Giordano Bruno, som er en mye misforstått italiensk helteskikkelse fra 1500-tallet. Bruno var jo (som nesten ingen vet) spion på vegne av den machiavelliske Francis Walsingham da han oppholdt seg i London, særlig i forbindelse med visse politiske komplotter sentrert rundt striden mellom protestanter og katolikker på den tiden, som til sist kulminerte med at Bruno ble arrestert av paven og endelig henrettet i år 1600. Du vet. Lang og innviklet historie. Les deg opp på egen hånd hvis du er interessert i europèisk politikk for 500 år siden. Det er ganske fascinerende saker. Poenget her og nå er imidlertid at diverse idioter i USA – av den typen som skriver blogg og ellers driver med privat politisk påvirkningsarbeid på nettet – har oppdaget at Fabian Society er en greie. Opplegget har tatt navnet sitt fra den romerske generalen Quintus Fabius Maximus, kjent som Cuncator, altså “forsinkeren”, på grunn av sin preferanse for gradualisme og langsom men grundig krigføring mot Romas daværende hovedfiende Hannibal Barkas (som byen Barcelona er oppkalt etter). Han med elefantene. Uansett, alle som “er noen” i det britiske Arbeiderpartiet – Labour – er eller har vært medlemmer av Fabian Society. Det betyr ikke i seg selv noe, men amerikanerne er jo ofte ekstremt paranoide i forhold til “hemmelige selskap”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Morsomheten handler om at George Bernard Shaw selvsagt var medlem av Fabian Society, også da han skrev sitt berømte skuespill Pygmalion, senere best kjent fordi musicalen My Fair Lady er basert på stykket. Som alle vet er det en scene i My Fair Lady hvor karakteren Eliza Doolittle skal uttale setningen the rain in Spain stays mainly in the plain uten å henfalle til sin Cockney-dialekt (“the ræin in Spæin”) og strever litt med dette. Det er jo et åpent spørsmål om en typisk amerikaner vet hvem George Bernard Shaw er – sannsynligvis ikke – så det er derfor ikke rimelig å anta at de fatter poenget med å snakke om the train in Spain (on the plain) som uansett kanskje er litt upassende å vitse om inntil videre, men de virker både forferdet og indignert over at Fabian Society historisk sett har brukt en fane med motivet ulv i fåreklær og mener at dette må bety noe i forhold til nåtidens britiske tilstander, som grovt sett er at samfunnet råtner på rot fordi alle pengene går til å sikre profitt for de forretningsdrivende mens befolkningen ellers betaler stadig mere penger for stadig dårligere offentlige tjenestetilbud. Så for å besvare spørsmålet om hvorfor “the train in Spain” kræsjer opptil flere ganger i året bør vi sannsynligvis se på hvordan opplegget finansieres og drives. Åpenbart er det jo slik at når de skal prioritere aksjeutbytte til selskapets eiere så må jo utgiftene kuttes et eller annet sted, som før eller siden vil gå på bekostning av sikkerheten. Men nå får det være nok vrøvling for en mandags formiddag. På tide med en luftetur.

Vi setter over til våre pseudo-danske venner i Trondheim, her fra året 1980.

Teknisk sett er det mulig – men svært sjelden – at folk kan være allergiske mot hvitløk. I så fall reagerer de allergisk på stoffene allilin, allicin og allinase, som er felles for hele slekten av allium, det vil si løk, hvitløk, purre, gressløk, ramsløk og så videre; altså alle planter som har typisk “løksmak”. Noe mindre dramatisk er intoleranse overfor løk og hvitløk, som typisk kan arte seg som mageknip, tarmgassdannelse og den typen ting. Sånt forekommer. Hele greia med alliumslekten er jo at de har utviklet disse stoffene for at plantespisende skapninger skal kjenne igjen lukten og holde avstand. Mange sier at løkplanter har visse medisinske virkninger, men dette vet jeg ikke nok om til å uttale meg. For meg handler det om smak. Jeg liker smaken av løkplantene. Både vanlig gul løk og hvitløk er nærmest hjørnesteiner i min personlige matvei, og dette er såpass vanlig at jeg våger å gjette at det på verdensbasis er flere som liker løk enn som ikke gjør det. Dette kan jeg imidlertid ikke bevise så påstanden får bare henge der som “rimelig antagelse”.

En gang på 1950-tallet var det en amerikansk “matguru” som het James Beard og han hadde visstnok vært i Frankrike og studert matretten Poule au Pot, som er en mildt sagt klassisk fransk måte å tilberede høne, hane, kylling (mest aktuelt i våre dager), eller hva det nå skal være av gårdsoppdrettet fjørfe som skal kokes veldig sakte og lenge sammen med diverse grønnsaker og aromatiske urter. (Søk på nettet for en mer detaljert forklaring.) Saken er at James Beard utviklet en rett han kalte 40 Clove Chicken som ble berømt etter at matskribenten Julia Childs plukket opp tråden og skrev om den på 1960-tallet. Deretter kom Richard Olney med sin berømte kokebok Simple French Food i 1974 og siden da har retten dukket opp både her, der og overalt, for eksempel i regi av britiske Nigella Lawson (som jeg mener har hatt en greie på norsk fjernsyn også). Jeg så en kis på YouTube som tilberedte 40 Clove Chicken og tenkte underveis at dette er jo egentlig bare en oppskalert versjon av Pollo al Ajillo – kylling med hvitløk – som jeg lager opptil flere ganger i uken. Om spanskene har fått oppskriften av franskene er imidlertid en debatt jeg ikke skal blande meg inn i. Radikalt mye hvitløk er – har jeg hørt – noe som skremmer mange, men selv betrakter jeg det som noe helt naturlig. To kyllinglår bør da ha såpass som 10-12 fedd hvitløk for at det skal bli noe av opplegget. Herregud.

Vi avslutter med en annen klassiker, denne i musikalsk form og fra året 1976.

Herregud for et deprimerende nyhetsbilde. Men hva kan du gjøre? På den ene siden lønner det seg å ha en viss grad av overblikk over utviklingen, mens på den andre siden skal man jo beholde både fokus og sinnsro. Det finnes allerede nok mennesker som flyr rundt og bare skriker i eksaltert panikk over en eller annen greie som plager dem. Det er ikke sånn man får gjort ting. Hvis du henger deg opp i noe så henger du jo der. Du er i praksis satt ut av spill på grunn av noe som fjetrer oppmerksomheten din og fengsler fokuset i et smalt område men som stenger for handlingsfriheten. Du vet. Det man kaller et hamsterhjul. Uansett hvor mye og energisk du løper så kommer du aldri av flekken. Ordet kjepphest er også vanlig. En greie du bringer ut av stallen med jevne mellomrom sånn at du kan dundre dramatisk rundt i borggården for en liten stund. Vise saken din frem for folk. Markere posisjon. Blotte hjertet. Den typen ting.

Handling er noe annet. Handling medfører forandring i materielle grunnforhold. Jo flere og større kjepphester du har på stall, jo mindre handlingsfrihet har du. Hva betyr det å være resultatorientert? Den enkleste definisjonen er når noen er mer fokusert på sluttproduktet enn på arbeidsprosessen. Det betyr ikke at prosessen er uviktig, bare at man har blikket festet på prosessens formål mer enn på dens egenskaper. Et hamsterhjul er ikke resultatorientert. Vi kan faktisk beskrive det som unyttig aktivitet designet for å tilfredsstille en indre psykologisk trang til å “gjøre noe” selv om man vet – eller burde vite – at dette ikke går noen steder. Det er på stedet marsj inntil man oppnår noen grad av utmattelse. På slikt vis går det an å leve hele livet sitt i skyggen av et selvbedrag. Sånt er faktisk ganske vanlig. Behøver du noen eksempler? Ikke vær lat. Jeg er sikker på at du har evnen til å komme på både det ene og det andre. Her og nå skal det bare nevnes at politisk svartekunst handler om å utnytte den menneskelige tendensen til “engasjement uten forpliktelse” basert på meningsløst føleri uten perspektiv og formål hinsides noe annet enn “øyeblikkets tilfredsstillelse”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi avslutter med noen trivelige visesangere fra Trøndelag.

Et klassisk mareritt innenfor romantikk og forholdsteori er å havne sammen med noen som bare ikke klarer å holde kjeft om eksen sin. Det er alltid noe. Hvor fine de var, eventuelt hvor jævlige. Eller klaging og skryting om hverandre, poenget er at ingen kan konkurrere mot noen som allerede fyller hodet og hjertet til den man prøver å være sammen med. De har aldri kvittet seg med sitt gamle forhold. Skjønner du hva jeg snakker om? Dette er et etter måten vanlig komisk poeng å bruke innenfor film og litteratur, selv om greia egentlig er mest tragisk. Uansett, du skjønner i det minste at sjansen er stor for at du blir den neste eksen som kommer til å bli baksnakket foran den nye kjæresten, så hva er vitsen? Dette var hva jeg tenkte da jeg leste at Øystein Stray Spetalen – ufyslig rikmann av verste slag – har flyttet til Sveits og han tenker ikke å noensinne returnere til drittlandet Norge. Hva kan man si? Jeg håper han snakker sant.

Ingen rik investor og den typen folk har noensinne gjort noe av verdi. Sånt forekommer bare aldri. Det er ikke korrekt å si at Spetalen og resten av hans klassekamerater er verdiløse. Saken er at de har negativ verdi. De er og representerer en ond kraft som bent frem suger livslysten ut av skikkelige mennesker med alt jåsset sitt. Ingen rikmann på noe sted og til noen tid har noensinne tilført verden noe verdifullt. At de sitter der med feit bankkonto og større eiendommer enn hva en middels by behøver er tilstrekkelig bevis for saken: Livet deres har hele veien handlet om å ta fra andre og gi til seg selv. Eller ren parasittvirksomhet, om du vil. Forskjellen er enkel, naturlig og lettforklarlig: En symbiont gir og tar i et forhold som handler om transaksjonelle utvekslinger av informasjon og materialer mens en parasitt bare utnytter og tar fra sin vertsorganisme. Dette er verken magisk eller metafysisk, det er målbart og fullstendig synlig for alle med åpne øyne. Og der finner vi problemets kjerne: Blindebukkene blant oss og deres Stockholmsyndrom.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det har vært valg i Brasil og Serbia. I likhet med de fleste fryktet jeg – selv om noen ville brukt ordet håp – at Lula skulle tape valget og Bolsonaro bli ny president i Brasil. Isolert sett er det jo fullstendig fette galskap å hyre inn en fossilisert olding fra det tyvende århundre til å lede et land i dagens politiske klima (Lula er 80 år gammel) men det ser ut som om brasilianerne har fulgt “den franske regelen” (som har holdt Macron ved makten så lenge): Ikke stem på den kandidaten som er nazi. Så langt Brasil. De har nå fire år på seg til å dyrke frem en ny statsleder. Det vil vise seg hvordan dette går. Kanskje Lula vil sabotere alle som kan “true hans stilling” eller kanskje han tar til vettet. Når det gjelder Serbia så har de nå kvittet seg med den russiskvennlige presidenten de hadde og fokuset rettes derfor i retning av Europa, som i praksis betyr et program for fremtidig EU-medlemskap, som ikke akkurat er hva Russland håper på. Hva vil det bety for de som skal gjøre jobben? Det er vanskelig å si. Vi må bare vente og se. Det neste som skjer på valgfronten her i verden er jo det amerikanske “mellomvalget” — som handler om kongressen, senatet og diverse greier i delstatene. Trump har enda to år igjen som president, men hvis det blir en såpass overlegen valgseier for Demokratene i USA som mye kan tyde på så kan dette bli to ganske vanskelige år, preget av mange og lange “høringer” designet for å gjøre livet vanskelig for den sittende regjeringen, for ikke å si kvitte seg med de verste blant dem. Vi får se.

Til sist et musikalsk bidrag fra OS MUTANTES, et brasiliansk kultband fra 1968.

Det skjer ganske ofte at jeg er fullstendig fette idiot. Du vet. Treig i pæra. Evneveik. Fatter ikke hva som skjer før det er ferdig med å skje — og knapt nok da. Slik er det med den saken. Sånn er livet. Det er ikke annet å gjøre enn å ta det til seg og gå videre. Altså mer eller mindre rett inn i neste patetiske ulykke og misforståelse. Få seg en på trynet. Skjære seg i fingeren. Brekke en tå. Den typen ting. Herregud for et styr. Er det ikke det ene så er det det andre. Selv tror jeg at dette er grunnen til hvorfor folk typisk liker mørke kriminalserier på fjernsyn og over nettet. Det dystre og tragiske virker sannsynlig sett mot et bakteppe av det livet man selv lever. Jeg vet ikke. Kanskje behøver det ingen forklaring, men det er uansett slik at veldig mange har en bisarr sans for det morbide og uhyggelige. Tenk bare på kriminalromaner. Alle vet at hvis en forfatter skal tjene penger så bør de satse på krim. Jo fælere jo bedre. Seriemordere sett fra innsiden, terror i lokalsamfunnet, seksuelle overgrep og det ene med det andre. Hårreisende greier.

Jeg fant en kanal på YouTube som heter Demand Drama og de har den walisiske serien Hinterland tilgjengelig i flere formater (episode for episode, hele sesonger, alle sesonger, valget er fritt). Mange har beskrevet serien – den begynte i året 2013 – som en britisk variant av Nordic Noir, tydeligvis en egen sjanger som har gjort litt inntrykk på markedet der ute med sin typisk innadvendte dysterhet og håpløse stemning av ondskap og undergang. Ingen skal komme og si at ikke Skandinavia blir respektert på den internasjonale scenen. Når det er sagt så snakker de jo engelsk i serien Y Gwyll, som den heter på walisisk, og bilene har rattet på høyre side, men ellers kunne handlingen godt ha vært i Trøndelag eller Østfold, litt sånn utenfor der de store bilveiene går. Det er mye dryppende vann, søle og gråblå farger. Perfekt for de som liker denslags, men om man skal dømme etter kommentarfeltet på YouTube så er ikke dette “alle”. Filmkritikere av alle typer og fasonger uttaler seg tildels veldig negativt om negativiteten i serien, uten å se noe ironisk i dette. I løpet av tre sesonger så jeg aldri noen som smilte. Folk sier de merkeligste ting. Hva forventer de egentlig av noe som markedsføres som et “mørkt drama” kan man spørre om. Herregud. Serien leverer hva den lover, verken mer eller mindre. Selve ordet Hinterland betyr jo “bakevjen” og “landet bortenfor” eller “stedet Gud glemte”. Den typen ting. Altså det minst hippe noen kan klare å tenke på, hvor de lokale beboerne ikke desto mindre er normale mennesker — det vil si ondskapsfulle terroraper.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med en vinkende hånd til Brasil avslutter vi dette med en passende mengde råkkenråll.