APECALYPSO

Det vulgære, norske skjellsordet «kukskalle» betyr bokstavelig talt «kuk-hode» (av mannens kjønnsorgan og ordet skalle/hode). I dagligtale brukes det på samme måte som det engelske uttrykket «dickhead». Det brukes for å beskrive en person som oppfører seg: 1) Idiotisk eller utrolig dumt. 2) Uforskammelig, usympatisk eller drittsekk-aktig. Siden uttrykket inneholder et tabuord, regnes det som svært grovt og støtende. Det egner seg overhodet ikke i formelle eller høflige sammenhenger.

(Google Gemini, kunstig intelligens)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Selv ville jeg ha definert det i mer psykologiske termer: En kukskalle er en person som i stor grad identifiserer seg med sin penis og oppfatter kjønnsorganets form og funksjon som hjørnesteiner i livet. Jevnfør til kastraksjonsangst, et uttrykk fra psykoanalysen som betyr frykt for å miste sin makt, styrke, autoritet og maskulinitet. Sigmund Freud postulerte at kastraksjonsangsten oppstår i små gutter ved 3-5 års alder – når de oppfatter at jenter ikke har penis – og det handler om frykt for å få stellet kappet bort av sin far på grunn av rivalisering om morens oppmerksomhet. (Se “Ødipuskomplekset”.) Her bør man kanskje ta med i betraktningen at Freud var jødisk og innenfor denne kulten er jo skikken slik at de allerede har utført beskjæring av smågutters penis – ritualet brit milah skal tradisjonelt utføres i løpet av guttebarnets åttende dag i livet – slik at “konseptuelt bevis” for at noen skal komme og angripe utstyret ditt med kniv er blitt etablert lenge før gutten utvikler noen spesifikt egen penisbevissthet. Frykten er med andre ord ikke irrasjonell hos de som allerede har vært utsatt for religiøst motivert kjønsslemlestelse. Det er jo en del av livserfaringen deres.

Hvorom allting er, uttrykket kastraksjonsangst brukes sjelden innenfor moderne psykologi, annet enn som en metafor for tap av maskulin identitet, særlig i forbindelse med erektil dysfunksjon – altså at de ikke får den opp og stå – men også i noen grad som sosial abstraksjon, for eksempel tilknyttet konspirasjonsteorier på nettet og ellers om hvordan feminister og andre interessenter har dannet forbund som jobber for å undergrave eksistensberettigelsen til “tradisjonelle menn” og latterliggjøre maskuline egenskaper, verdier og identitetsmarkører. Selv synes jeg dette er litt på den hysteriske siden av ting, fordi det er jo ingen som stanser deg hvis du går inn for å fullrigge din maskuline identitet med alt mulig slags jåss som “sender ut mandige signaler” — men det kan godt hende at noen vil le av deg. Ironisk nok er det jo ikke mandig å være redd for at du ikke er tilstrekkelig mandig. Dette er en balansegang som kan gjøres hvor vanskelig som helst, men du bør sannsynligvis vokse det av deg så tidlig som mulig, typisk i løpet av tyveårene, hvis ikke kan det utvikle seg i patologisk retning og utarte til kvinnehat, overgrep og den typen ting. Saken er jo at alle mennesker kan “lese tankene” til alle andre mennesker, selv om dette hovedsaklig foregår på et ubevisst nivå. Du vet. Man “får en følelse” av hva slags person man har foran seg ganske tidlig, selv om man ikke kan gjøre rede for hvorfor og hvordan man får denne følelsen. Det handler typisk om stemmeleie, ansiktsmimikk, kroppsspråk og det ene med det andre, saken er uansett at vi “danner oppfatninger” på hundre små måter.

Vi avslutter med en relevant popsang fra året 1976.

Det er ikke alle som får noe ut av en opphetet diskusjon om brunoise. Du vet. Meget presist finkuttede grønnsaker som skal brukes for eksempel til mirepoix – løk, gulrot, selleri – og som skal være fra 1-3 millimeter store terningformer. Det er ikke tillatt med over eller undermål. Det er ikke tillatt med andre polygonformer enn terninger. Den noe mer slurvete metoden kalles paysanne og da kan de ha slik form som følger naturlig av grønnsakenes konturer og være opptil en centimeter store. Sånt er viktig. Når du kommanderer kjøkkenslaven din til å lage brunoise og krapylet senere kommer og presenterer paysanne er det på tide å slå i bordet, sparke i stolen, kaste stekepannen i veggen og skrike sånne ord som det er 18-årsgrense på. Man skal da tross alt ha disiplin på kjøkkenet. Herregud. Anarkiet ditt kan du faen slakte og speke meg legge igjen der mor di bor, din evneveike skonrokk. Fatteru?

Jeg startet denne dagen med eksekursjon til supermarkedet for å handle ingredienser til mine to stabile grunnsalater: Zatziki og tomatsalat, begge i sin forenklede form. Førstnevnte laget av yoghurt, agurk, hvitløk og oregano. Sistnevnte av tomat, løk, persille, olivenolje og sitronsaft. Begge med “en passende mengde” salt og pepper. Dette er saker som tjener på å stå et par dager i kjøleskapet, men helst ikke særlig mye mer. Av smaksmessige årsaker foretrekker jeg å ha disse salatene for hånden til enhver tid, så du kan forsåvidt si at de er “nødvendigheter” innenfor min kjøkkenpraksis. Jeg har ingen mening om andres, men på generelt grunnlag er det jo sunt å spise en del ukokte grønnsaker og urter enten man lager det som en type salat eller noe annet. Sånn er det med den saken. Helse er viktig. Behøver jeg å gjenta det jeg til stadighet sier om ultraprosessert mat? Det er – bokstavelig talt – djevelens verk. Det er ikke mitt problem hva slags motbydelig guffe folk trøkker i trynet sitt – jeg kan lage bedre mat enn det der med rasshølet – men på generelt grunnlag bør ingen noensinne ta imot noe som er laget av folk som ikke har yrkesstolthet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Av årsaker har det etterhvert blitt sånn i livet mitt at jeg nesten ikke kan se for meg en pastasaus som ikke starter med et grunnlag av sofrito – hvor den klassisk italienske skal være det samme som mirepoix, men jeg pleier å frike ut i retning av både Spania, Karibien og Latin-Amerika – og siden blir det å bygge dette ut i den retningen jeg måtte ønske, som regel til det man kaller rød saus i Italia. Du vet. Tomatbasert. Det går jo ikke an å jukse med “aromatisk friskhet” som selve bærebjelken i det smaksmessige byggverket, men det går an å komplisere sausen med så mange elementer at ingen vil klare å gjette hva du har puttet oppi denne gryten. For eksempel er jeg glad i å putte hakkede svarte oliven oppi den røde sausen min, som jo også må ha såpass mye chili at den biter godt fra seg. (Jeg pleide å skrive chilli – med dobbel L – før om årene, men på grunn av spanske uttaleregler har jeg snudd i den saken.) Dessuten behøver jeg et episk megatonn med hvitløk i det meste jeg spiser. Hvilket utlagt betyr “noe mer” enn hva folk flest foretrekker. Uansett ender det med noe som ingen noensinne har klaget på, ikke engang jeg selv (og jeg er ganske kresen). Men så får det være nok habla habla for nå. Tiden har kommet for å entre kjøkkenet og starte opp dagens arbeider.

Vi avslutter med den best egnede musikken å lage mat til.

En av de mest klassiske manipulasjonsteknikkene er dette med å skuffe noen som tror på deg. Onde foreldre bruker det til stadighet i sin barneoppdragelse og det er en bærebjelke innenfor typisk syk kjærlighet. Hensikten er selvsagt å utøve makt på en passiv aggressiv måte, gjerne mens man flekker tenner i et troskyldig smil. Hvem, jeg? De dydige er også de uskyldige. De er blitt gitt retten til å dømme. For et par år siden fant jeg opp superhelten Skuffegutt som en av befolkingen innenfor mitt private Marvel-univers. Han har evnen til å gjøre folk helt matte og kraftløse av skuffelse, slik at de ikke vet sin arme råd og bare må sette seg ned og gråte. På slikt snedig vis har Skuffegutt kraften til å beseire både konger og keisere med alle deres væpnede styrker, bare ved hjelp av sin totalt overlegne mentale manipulasjonsteknikk. Hva synes du om det? Fette genialt, spør du meg.

En litt mer interessant psykologi dukker opp hos mennesker som – etter eget utsagn – er skuffet over seg selv. De hadde noe slags opplegg eller mål som de ikke greide å nå. I sin egen forhåndsfantasi genererte de bildesekvenser av hvordan ting kom til å gå, men så gikk det ikke slik likevel. Jeg mener dette er ganske vanlig blant idrettsfolk. Når det kommer en påtrengende journalist og spør dem hva de føler nå svares det ofte noe som har med skuffelse å gjøre. Sånn blir det vel når man går “all in” i en konkurranse som man håper å vinne, men så var det noen andre som stakk av med premien. Vi skjønner såpass — men skal likevel stille spørsmålet: Er du en dårlig taper hvis du blir skuffet når du ikke vinner? Jeg vet ikke, men det virker kanskje slik, gitt at ingen kan få til noe bedre enn det beste de klarer der og da, så hvis dette ikke er nok i den aktuelle konkurransen har du rett og slett bare møtt noen som er bedre enn deg. Er det er problem? I så fall bør du sannsynligvis ikke drive med konkurranser.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Til sist har vi menneskers ambisjoner i arbeidslivet. Hvor mye jern skal man egentlig gi? Det finnes visstnok yrker hvor du er nødt til å trampe flatt og yte ditt maksimale til enhver tid, med 70-80 arbeidstimer og mer hver uke hvis du i det hele tatt skal ha noen sjanse til å hevde deg innenfor bransjen eller firmaet som krever såpass av sine ansatte. Dette er perverst, men slett ikke uvanlig blant for eksempel forretningsadvokater og pengemeglere. Det går sannsynligvis døgnet rundt på toppnivå i departementer og direktorater også hvor det som gjelder er “vinn eller forsvinn” fordi hvis du ikke kan eller vil så finnes det alltids noen andre som er villig til å ofre alt annet til fordel for en profesjonell karrière. Hvordan oppleves en skuffelse i slike miljøer? Du får sannsynligvis sparken tvert hvis du ikke presterer på toppnivå — eller ihvertfall er det ikke særlig mange “second chances” å få når du føkker opp noe. Men hva vet jeg? Selv har jeg jo aldri engang vurdert å bli noe annet enn håndverker, hovedsaklig på selvstendig basis. Du vet. Ting tar den tiden de tar når du jobber med praktiske oppgaver. Hvorfor skal jeg skynde meg? Hastverk er lastverk, som de sier, og dette er uten tvil sannheten når du for eksempel skal lage en mur. Det er jo meningen at tingen skal stå der i tusen år. Ha litt perspektiv.

Etter å ha danset til denne avslutningslåten behøver du aldri mer å være flau eller skamfull for noe. Det er vaksinen.

Maktutøvelse fungerer best når den er irrasjonell og uforutsigbar. Det er når ingen skjønner hva som skjer – og enda mindre hvorfor – at folk er på sitt mest lydige. Selvstendighet er kjetteri. Egenvilje er opprør. Du vet at noe forventes av deg men du vet ikke eksakt hva. Straffene er harde og tilsynelatende umotiverte. Alle gjør så godt de kan for at de ikke skal bli lagt merke til. Ingen ønsker å bli utvalgt. Ingen vet hva som skjer med de som blir hentet. De bare forsvinner. I denne fangeleiren er alle like, fordi dette er den beste strategien for overlevelse fra dag til dag. Alt du gjør blir sett. Alt du sier blir hørt. Alt du tenker kan føre til din fortapelse og undergang. Hva er dette? Hva er det jeg beskriver nå? Bare noe jeg drømte nå i natt. Det er en historie om fjernamputasjon av personlighetsstrukturen din i et totalitært system. Saken er at du gjør det selv. Du tilpasser deg. Du gjør det som er nødvendig.

Alle som eier og bruker en såkalt smarttelefon befinner seg under konstant overvåkning. Alle som går på nett og deltar i sosiale medier befinner seg i påvirkningssonen som kontrolleres av maskinherrene. Det er frivillig. Du har signert på et juridisk bindende dokument som er utformulert slik at ingen deler av deg og livet ditt skal være utilgjengelig for de som eier og driver informasjonsteknologien. Slik er den nye verdensordningen. Det handler ikke lenger om hvem som eier produksjonsmidlene men om hvem som kontrollerer oppmerksomhetsrommet. Den klassiske økonomien er død. Spillet har fått nye regler. Prosjekt K er en historie om Dimitri Kulak og hans forvandling – fra det han en gang var og alt han noensinne kunne ha blitt – til et perfekt nymenneske. Han representerer ikke lenger noen form, bare en funksjon. Alt han gjør er reaktivt og oppmerksomhetsstyrt. Alle hans prioriteringer er programmer som oppdateres over nettet. Han har ikke lenger noen sinnstilstand som kan kalles våken, bare den påloggede oppmerksomhetens konstante alarmberedskap overfor signaler. Dimitri føler selv at han har forstått noe. En sammenheng.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi avslutter med denne ganske profetiske sangen fra året 1980.

De som for tiden sitter med regjeringsmakten i Spania heter Partido Socialista Obrero Español (PSOE) – “Spanias sosialistiske arbeiderparti” – under ledelse av Pedro Sánchez og de har vært i regjering siden året 2018, da de etterfulgte det konservative Partido Popular (PP) – “Folkepartiet” – under ledelse av Mariano Rajoy, som hadde regjeringen fra 2011-2018, etter at den forrige PSOE-regjeringen under ledelse av José Luis Rodriguez Zapatero styrte i perioden 2004-2011, som igjen avløste PPs José Maria Aznar sin regjering fra 1996-2004. De intelligente blant oss kan ane et tilløp til mønster her. Regjeringsmakten går frem og tilbake mellom PSOE og PP, sannsynligvis i takt med vingling i befolkningen, som typisk aldri får det de ønsker seg, men de blir da i det minste kvitt hva de ikke ønsker seg. Regjeringsslitasje er navnet på det som foregår i Spania. De kommer inn, styrer i åtte år, så blir de forkastet. Den som kvesser kniven i dagens Spania er selvsagt PPs Alberto Núñez Feijóo fordi han regner sikkert med at mønsteret blir fremført. Vi får se.

For meg personlig har det sannsynligvis liten betydning hvem som sitter med makten i Spania, hvor “business as usual” er hovedregelen for hva du kan forvente ettersom landet sjangler videre i sin relativt stødige sikk-sakk fra det ene til det andre mens tiårene går. Den største kalkunen som ligger på bordet nå for tiden og venter på å bli partert er den stadig pågående boligkrisen, som kort oppsummert handler om at markedsprisen – enter du eier eller leier – har fordoblet seg over det seneste tiåret. Vi snakker da selvsagt om de attraktive områdene – Madrid, Barcelona, Bilbao – hvor ting skjer og det går an å finne en jobb, fordi som mange påpeker: Omkring èn million boligenheter står ubebodd i dagens Spania. For eksempel der jeg bor. I denne blokken er det seks leiligheter og to av dem er ubebodd. Du kan se det samme hvis du vandrer litt rundt i gatene her. Skilt som annonserer at eiendommen er til salgs er plastret opp i alle landsbyens kvartaler bortsett fra akkurat de travleste sentrumsgatene. Du kan kalle dette La España vacia – “det tomme Spania” – eller La España vaciada; “det fraflyttede Spania”. Problemet er mangel på økonomiske muligheter i distriktene, som både fører til fraflytting og forfall av eiendomsmasse i lokalsamfunnene og økt press på boligmarkedet – samt alskens andre sosiale problemer, kriminalitet og det ene med det andre – i storbyene og de mest populære turistområdene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Samtidig kan du observere de samme tendensene til radikalisering langs de politiske ytterfløyene i Spania som i resten av Europa – og forsåvidt alle andre land med en “vestlig” type postindustriell økonomi – bortsett fra at i Spania har de hatt en mye sterkere vekst enn i andre land som det er naturlig å sammenligne dem med, særlig på grunn av hva vi kan kalle Spanias hemmelige våpen: Omtrent 500 millioner spansktalende mennesker såvel i Latin-Amerika som i andre tidligere kolonistater som ikke ugjerne kunne tenke seg å flytte hit for å forbedre sine livsvilkår. Selvsagt er dette kontroversielt og denne skremselstaktikken med fremmedkulturelle migranter er like hyppig brukt her som i andre land, men det er ikke like enkelt å legge seg på en rasistisk vinkling. Du skal jo ikke lese særlig mye spansk historie før du oppdager at landet har vært et etnisk lappeteppe siden den jævla bronsealderen. Men de klarer likevel å kryste relativt mye skriking ut av den lille mengden med ull som de har, for eksempel den stadig pågående “migrantkrisen i Ceuta”. Hver dag har de noe om denne saken på nyhetene, selv om den er relativt ubetydelig i det store bildet. Overturisme er også et begrep som kastes litt rundt, særlig i tilknytning til presset på boligmarkedet, Airbnb og andre opplegg for korttidsutleie, som i siste instans utkrystalliserer seg i et krav om “færre men bedre turister” — mindre fyll og mere kultur, om du vil. Pensjonister og andre fra Nord-Europa – i det siste også ganske mange fra USA – viser også en økende interesse for å flytte til Spania og nyte de relativt gunstige livsvilkårene man finner her, ihvertfall sammenlignet med de fleste andre steder. Så hvem vinner valget i november? De fleste tipper PP, men det er jo ikke umulig at PSOE tryller frem et mirakel og blir valgt inn for enda en periode, bare usannsynlig.

Vi avslutter med en klassiker av to italienske syngemenn fra Torino som konsekvent foretrakk spansk språk.

Svenskene har sin vargtime – særlig godt kjent av de som liker Ingmar Bergman sine filmer – som egentlig er to timer, fra 3 til 5 om morgenen; når søvnen er på sitt dypeste, marerittene er mest livaktige og de søvnløse er mest deprimerte. Vi skal imidlertid snakke om regnskapstimen, som ikke har noen fast tid på timetabellen men som inntreffer når som helst du setter deg ned med penn, papir og kalkulator for å filosofere over pengene og livet. Hvilke betalinger kan utsettes og hvilke er det kritisk viktig å få ut av verden med èn gang? Du vet. Sånne spørsmål. Jeg kjenner faktisk ingen som ikke på det ene eller andre viset er plaget av regnskapstimen. Som folk pleier å si: Regnskapets time skal komme. Det er noen slags overtro som henspiller på skjebnemaktenes spill, karma, poetisk justis og den typen ting — men det er også den trygge vissheten om at ingen slipper unna. Kemneren kommer til deg også.

Den 15. mars i året 1984 ble den såkalte blindetieren sluppet. Altså den særlig tykke tikronesmynten som i året 1995 ble avløst av den tikroningen vi ennå bruker. Jeg er jo som jeg er – og slik har jeg alltid vært – så jeg var naturligvis i banken samme morgen for å veksle til meg et antall av dem for å se hvordan de fungerte uti butikkene. Jeg ble ikke skuffet. Det var mange som nektet å ta imot den nye tikroningen fordi de følte at det var noe galt med dette bildet. De var jo vant til seddelen, altså blåtieren, og konseptet med tiermynt var så fremmed for dem at de ikke ville ta noen sjanser. Selvsagt var det ikke alle som reagerte slik, men det var mange nok til at jeg fikk uttelling for min “practical joke”. Skal vi kalle det et uformelt eksperiment i privat regi? Det mest interessante som skjedde med meg og den nye tikroningen var imidlertid litt senere – noen dager eller uker, jeg husker ikke eksakt – når jeg satt ved skrivebordet og knipset mynt eller kron på en åndsfraværende måte. Plutselig skjedde det at tieren ble stående på høykant. Hva skal det liksom bety? Herregud. Har mynter også en tredje side? Du er jo vant til å tenke fifty-fifty. Det ene eller det andre. Slå mynt og kron er jo noe alle gjør for å tvinge frem et utfall når de ikke kan bestemme seg for alternativ A eller alternativ B. Før dette skjedde hadde jeg faktisk aldri engang vurdert muligheten for at mynter har en tredjeside — men det har de naturligvis. En mynt er jo hva vi med matematisk terminologi kan kalle en svært lav sylinder, ikke noe todimensjonalt objekt, og blindetieren – som var ny den gangen – hadde jo tilstrekkelig tykkelse til at høykanten ble et aktuelt alternativ. Sånn kan det gå. Man lærer noe nytt hver dag.

Vi avslutter med litt aktuell svensk folkerock fra året 1998.

Vi må begynne med litt språkakrobatikk. Ordet resignere kommer fra latin og betyr “åpning av noe forseglet”, men i den vanlige dagligtalen bruker vi begrepet resignasjon om å frivillig gi opp å streve med noe håpløst, eventuelt å slutte i en jobb. Du vet. Når vi resignerer overgir vi oss til hva enn skjebnen har på lager. (Det motsatte er insignere som selvsagt også kommer fra latin og betyr “å sette merke på noe”, eventuelt skrive under på en kontrakt og den typen ting.) Det vi skal ekspandere dette inn i er en kategori av mening som handler om substantivering, det vil si å transportere et verb over i ordklassen for substantiver. Slik kan vi snakke om resignanten (den som resignerer) og resignatet (det som blir resignert). Rent konkret tenker jeg på den gangen – for et års tid siden – da jeg konfronterte det fryktinngytende spanske byråkratiet for å registrere meg som “fastboende utlending” slik loven krever. Hvis jeg hadde hatt økonomiske muskler til det så ville jeg uten tvil ha engasjert en lokal advokat til å ta seg av denne affæren, men det koster typisk minst 2-3000 euro som jeg ikke med god samvittighet kan kaste ut av vinduet. Derfor ble det å gjøre jobben selv.

Hvorom allting er, jeg tenker at dersom du hyrer en advokat til å gjøre noe så må du sannsynligvis gi en fullmakt til å operere på dine vegne, som kan tolkes som et resignat. Du har gitt fra deg myndigheten til noen andre som skal gjøre denne jobben i stedet for at du gjør greiene selv. Du har resignert. Nå er det opp til de som har greie på slike saker å løse problemet ditt. Virker ikke det logisk da? Selv har jeg faktisk aldri engasjert en advokat så jeg vet strengt tatt ikke hvordan slikt foregår, men jeg kan jo fantasere. Hvilket bringer meg til den tanken at det er noe ligende som foregår når du stemmer i et politisk valg: Som resignant overfor det demokratiske systemet overfører du myndigheten din til noen som samler opp et stort antall lignende fullmakter, eller ihvertfall tilstrekkelig mange resignater til at de kan presentere denne samlingen foran kongen som så gir sitt samtykke til at du kan danne regjering og styre landet på vegne av både de som har stemt på deg og alle andre. Parlamentarisme i praksis, om du vil. Fordi det spiller jo ingen rolle hva slags fine idèer du måtte ha hvis folk ikke stemmer på deg. Så hva gjør du? Dette er på mange måter et “salgsproblem” hvor du er nødt til å komme med noen argumenter og fraser som er tilstrekkelig overbevisende til at folk resignerer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi avslutter med en førførerisk gresk syngemann fra året 1973 som ber om stemmen din.

Referanse: Donald Trump uttaler seg om Nobels fredspris på NRK.no

Det går an å spekulere på hva fremtidens historikere – i den grad menneskeheten har noen fremtid – vil si om han som nå for tiden er president i USA. Det er jo, som man sier, litt av en type. Hvorfor har de ansatt en sånn en i toppjobben? Det er vanskelig å forstå allerede nå i dag og verre skal det bli om 100-200 år. Som jeg har pleid å si om Donald Trump så går det jo per definisjon ikke an å forutsi hva en uberegnelig type kommer til å si og gjøre, men i hans tilfelle kan vi uten å regne særlig mye feil anta at det vil komme til å være både stygt og dumt. Er dette den verste statslederen noensinne? Det finnes mange amerikanere som mener det stikk motsatte; at Trump nærmest er guddommelig i all sin visdom og handlekraft. Dette er fascinerende. Jeg mener, alt jeg kan se er en dement fjøsnisse som ikke engang er kompetent til å styre en pølsebu, omgitt av et veritabelt menasjeri av klovner uten sidestykke i noe lands politiske historie. Selvsagt kommer dette opplegget til å gå til helvete, men eksakt hvordan er ennå i det blå.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Om dette årets fredspris er det å si at jeg personlig er hundre prosent fornøyd med at de velger å støtte prinsippet om internasjonal lov og rett. Halleluja. Det virker jo direkte urealistisk å tro det går an å skape fred i en verden som mangler såvel samtykke som samarbeid om et sett med lover og regler som alle er nødt til å følge. Men igjen, det finnes faktisk mennesker i vår verden som synes at Donald Trump er genial, at Covid var en planlagt hendelse designet for å etablere en “verdensregjering” – noe som såvidt ble unngått på grunn av heltemotet til de som våget å protestere mot vaksinene – og at det beste ville vært om alle selv fikk bestemme over alt som angår dem og deres livsførsel. Du vet. Noe som ligger i krysningspunktet mellom eksalterte nerver og frittflytende fantasier. Eller altså “noe psykiatrisk” om du vil. Folk er gale og alle vet det. Så hva skal vi gjøre? Det vet ikke jeg og ikke har jeg noen mening om saken heller. Så vidt jeg kan se har jeg jo bare ansvaret for meg selv og mine egne tanker, ord og gjerninger. Hva andre gjør får bli deres sak. Dette er hva vi kan kalle en kriminell legning, også kjent som sosiopati. Du vet. Når man ikke føler noe ansvar for samfunnet, fellesskapet og nasjonens fremtid. Er det ikke fascinerende at jeg – som har en ubestridt kriminell legning – er en sterkere tilhenger av lov og rett enn de som per definisjon er ansatt til å forvalte mannskiten? Jeg synes dette er ganske komisk.

Vi avslutter med litt nyere tungrock fra delstaten Oregon i USA.

Tanken er at det er jeg selv – og bare jeg – som lager reglene i mitt eget liv. Følgelig er det en privatsak om jeg følger dem eller bryter dem, eventuelt når dette skjer, hvorfor, hvordan og det ene med det andre. Ikke sant? Sånn fungerer det for alle andre også enten de innrømmer dette eller ikke. Du er til syvende og sist den som bestemmer — og derfor har du da også det hele og fulle ansvar for alt du gjør (eller ikke gjør) i såvel moralsk som juridisk forstand. Blant de, hva skal vi si, litt halvinteressante tingene i hverdagslivet finner vi begrepet skyld. Du vet. Noe (eller noen) å “skylde på” når det er noe. Når lærer man sånt? Som erklært ateist har jeg selvsagt ingen problemer med å sitere bibelen – selv om jeg ikke ser den som noe godt moralsk referanseverk – hvor blant annet apostelen Paulus i sitt brev til romerne sier at den som dømmer andre fordømmer samtidig seg selv, uten at dette ser ut til å ha påvirket de som går ut med høy kølleføring i forhold til sin angivelige kristne identitet. Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn hykleri av verste slag. Det har seg nemlig slik at dømmesyke ser ut til å være et typisk karaktertrekk blant mennesker som identifiserer seg som kristne. Selvsagt ikke hos alle, men hos et tilstrekkelig antall til at dette fremstår som en integrert del av pakkeløsningen — sammen med diverse andre manipulerende hersketeknikker og grelle eksempler på sosial sadisme.

Men nok om det. Jeg snakker alt for mye om religion for noen som gir seg ut for å ikke ha noen interesse for denslags. Det raker jo strengt tatt ikke meg hva folk tror og ikke tror så lenge de ikke prøver å trekke meg inn i greiene sine. For de fleste formål er det sannsynligvis bedre at mennesker engasjerer seg i noe slags metafysisk system enn at de henfaller til det formen for eksistensiell nihilisme som best kan oppsummeres med uttrykket forbrukerkultur. Handle en masse tøys på Temu og den typen ting, bare for å fylle det store hullet i livet sitt. Vi – altså menneskene – er jo noen temmelig føkka skapninger som på en måte har “forlatt jorden” men uten å på noe vis ha entret himmelen. Fortapt et sted mellom himmel og jord, antar jeg at vi kan si. Det er svært alminnelig å kunne føle dette. Folk vet intuitivt at “det er noe som ikke stemmer i dette bildet” men de aner ikke hva det er eller engang hvor de skal lete for å finne ut hva det er. Derfor blir det å engasjere seg i en masse unyttige aktiviteter for å distrahere det inkvisitive sinnet og “tenke på noe annet”. Mange er eminent dyktige til dette, mens andre henfaller til nervepiller, alkohol eller ulovlige rusmidler for å bedøve påtrykket fra sin egen perverse natur. Du vet. Det tause skriket fra naturen som Edvard Munch oppdaget og gjenga i det som blir regnet for å være verdens nest mest berømte motiv innenfor malerkunsten. Bare Mona Lisa er en større kjendis enn det som Munch så da han sto i bakken nedenfor Ekeberg og skuet utover Oslo by.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi avslutter med en ganske velkjent trudelutt om livet i storbyen fra året 1987.

Fra den gangen for hundre år siden da jeg hadde eget kontor henter vi nå en historie om hvordan jeg påførte en kis litt eksistensiell angst på grunn av et broderi jeg selv hadde laget – tenk det – og hengt på veggen. ORD LYVER. Hvordan skal man tolke denne påstanden? Problemet er jo at du bruker ord til å si at ord lyver, som visker ut distinksjonen mellom sant og usant — fordi hvis påstanden er usann er den sann, og omvendt. Tenk nøye gjennom saken så vil du etterhvert oppdage problemet. Det er mulig å gå hvor mange runder som helst med denne påstanden, som i prinsippet er en kort versjon av Epimenides sin gamle lignelse om “løgneren fra Kreta” (søk på nettet for nærmere forklaring). Hensikten med sånne paradokser er beslektet med zenbuddhismens møysommelige arbeid med å bryte ned “språkets tyranni” innenfor virkelighetsoppfatningen. Saken er jo at den verden vi tror vi observerer ikke er den virkelige verden, men bare et bilde vi selv har konstruert i sinnet. Den egentlige virkeligheten er i sin essens uerkjennbar og uforståelig.

Et litt uhøflig korrelat til det nevnte paradokset er når jeg til stadighet gjentar at alle mennesker er idioter, bortsett fra de som vet at de er idioter, fordi denne kunnskapen gir dem et forsprang på de andre. Du vet. Da kan de jo ta høyde for dette når de forholder seg til fremmede mennesker (og deres fremmede skikker), ny informasjon og den typen ting. Fordi det er aldri noensinne noen form for tvil om saken: Du tar alltid feil, om alle ting. Spørsmålet er bare på hvilken måte du tar feil og hva slags konsekvenser dette vil kunne ha for de valgene du må foreta gjennom livet. Et typisk symptom på at noen er fullstendig fette idiot er at de tror det kan finnes sikker kunnskap om livet og tingene i verden. Forsåvidt noe som er ganske vanlig blant de unge, men som alle etterhvert vokser av seg når de samler opp mer livserfaring og lærer hvor små og ustabile marginene egentlig er. Filosofisk sett er “sannhet” et absurd konsept, men det har likevel sin anvendelse for eksempel i juridiske sammenhenger (når det å lyve om en sak i seg selv er et straffbart forhold) og ikke minst i forhold mellom mennesker (når tillit er en skjør ting som bygges opp sakte men kan rives ned på et øyeblikk). De som har prøvd å stable på bena et samliv med en løgner vet hva jeg snakker om: Det går til en viss grad an å samarbeide med bløffmakere, men det krever en litt slitsom form for konstant vaktsomhet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi avslutter med litt tungrock fra Brasil.