APECALYPSO

En apostat er en som har tilhørt en religion, men siden har forlatt den, en frafallen. 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Apostolisk betegner noe som stammer fra apostlene og som er i overensstemmelse med deres ånd og lære.

(Store norske leksikon)

Apokatastasis er en forkortet uttrykksmåte for apokatastasis panton, «alle tings gjenopprettelse». I teologien brukes uttrykket om en forståelse av frelsen som i siste instans universell, altomfattende, både for mennesker og naturen, ikke bare i sin hensikt, men også i sin virkning.

(Store norske leksikon)

Det er stadig like komisk at de som kaller seg religiøse nesten aldri vet noe om religion. Hvorfor er det slik? Jeg tenker at det henger sammen med menneskers generelle tendens til slurv og latskap. De gir jevnt faen i alt og alle, bortsett fra sin egen komfort. Eller selvfølelsen, om du vil. Det koker jo alltid ned til hvordan de “føler seg” — noe jeg personlig driter en lang marsj i, uansett hvem de er og hva det handler om. Du vet. Meg selv inkludert. Vi har laget en samfunnstype som ikke bare tillater men oppfordrer til svakhet, ynkelighet og meningsløst føleri. Tilstanden er temmelig kritisk og verre skal det bli. For eksempel vet vi ved dette tidspunkt at utstrakt bruk av “digitale medier” fører til hjerneskade, like sikkert som gjentatte slag mot hodet. Likevel er det ikke måte på hvor mye penger som skal investeres i datasentere og alskens elektroniske duppeditter fordi dette “gjør livet enklere” (eller noe). Hvor mange historier har du hørt om individer som gikk gjennom en detox i forhold til smarttelefon og sosiale medier? Jeg vedder skoene mine på at svaret nesten alltid er “mer enn null”. Det har blitt en sær form for hverdagslig frigjøringsprosess som mange søker.

Det har fremkommet noen historier om hacking av kjøleanlegg hos et antall supermarkeder og butikkjeder. Noen skaffer seg adgang til programmene som styrer temperaturen og skrur jævelskapen opp til 50-60 grader, slik at alle matvarene blir ødelagt, eller i det minste usalgbare i forhold til lovens krav om oppbevaring og behandling. Ingen vet hvem de er eller hvorfor dette skjer, men det er sannsynligvis rimelig å spekulere i retning av “asymmetrisk krigføring” utført av stater og sammenslutninger som jobber for å spre kaos og undergrave samfunnets viktigste aktivum: Sosial tillit. Du finner det samme på nettet i form av ondsinnet propaganda og desinformasjon som får folk til å miste vettet overfor følsomme tema som innvandring, trygdemisbruk og det ene med det andre. Ting vil helst gå bra er et gammelt ordtak som spiller på at folk flest er normale og anstendige i sitt moralsyn, det vil si at de går ikke typisk inn for fusk og snyteri, men opplever det som naturlig å gjøre skikkelig arbeid, holde inngåtte avtaler og den typen ting. Imidlertid svekkes dette av utstrakt eksponering overfor digitale media og “tonen på internett” som litt i overkant ofte bærer preg av hatefull negativitet og sosial sadisme. Det er akkurat som om selve nettet er en tillatelsesstruktur som nuller ut betydningen av folkeskikk og normal ærlighet. Vi har – åpenbart – ennå ikke sett hva slags langtidsvirkningger dette vil ha, men prognosen så langt gir ingen grunn til optimisme. Se bare på hva som skjedde i forbindelse med pandemien.

Vi avslutter med et 70-talls “retroband” som synger en fem dager gammel sang om diktet til Percy Shelley.

Ovenfor ser du et etterhvert veldig godt kjent bilde av de to mest notoriske seksualforbryterne vår nyere verden kjenner: Den avdøde finansmannen Jeffrey Epstein og den fortsatt levende amerikanske presidenten Donald Trump. Bildet er tatt utenfor Mar-a-Lago, Florida i 1997. Arbeidet med å kartlegge omfanget av overgrepene disse mennene enten sto bak eller var involvert i pågår ennå, selvsagt noe hemmet av at Trump er president og derfor rår over visse maktmidler, men sannheten vil frem. Saken er for stor og stygg til å holdes skjult. Alle som har vært involvert i dette opplegget – av noen grunn og på noe nivå – vil bli trukket frem i lyset og eksponert. Hvis de er skyldige i noe straffbart vil de settes under tiltale men hvis de “bare” er skyldige i å hjelpe og støtte overgriperne i deres arbeid for å skjule sannheten vil de “bare” bli stilt ut til alminnelig spott og spe. Straff eller skam? Det vil vise seg. Uansett slipper ingen unna.

En som har fått merke dette på kroppen er Terje Rød Larsen, som selv var en “nettverksbygger” med høy sigarføring i de samme kretsene som Epstein fokuserte på. Det skal bemerkes at selv om jeg personlig ikke liker sånne typer som Terje Rød Larsen, med all sin sosiale glatthet og “fiksermentalitet”, så tror jeg ikke han var noen deltager i Epsteins opplegg for seksuelt misbruk av mindreårige. Han virker ikke som en “sånn type” uansett hvor sleip han ellers måtte være. Jeg er mer usikker på Torbjørn Jagland. Han virker mer ondskapsfull i sammenføyningene og liksom ikke helt tilstedeværende sånn mentalt sett. Du vet. En type som lever i sin egen fantasiverden av muligheter og alternative forklaringer. Det ville ikke forbauset meg det aller minste om det kommer frem at han har vært involvert i illegale sex-perversiteter. Jeg så en fransk dokumentar om Epstein, som rimeligvis fokuserte på de franske delene av operasjonen hans – særlig dette med unge modeller som ble sendt til USA – men de skildret også hvordan Epstein etablerte sitt vennskap med Woody Allen. Han ble jo dømt i Florida selv om rettsprosessen var skandaløs på mange måter, slik at senere fremkom det at Epstein var en dømt seksualforbryter hvis man googlet navnet hans — og PR-agentene han hyret inn for å “renvaske seg” anbefalte at han gikk hardt inn for nettverksbygging i forhold til diverse høyprofilerte navn, så dette var hva han gjorde. Ryktet som en velgjører overfor kunst og vitenskap ble etablert for å motvirke “de andre greiene”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mange har stusset på at Noam Chomsky var en omgangsvenn av Epstein, men også han er jo bare et menneske, som for eksempel var dypt imponert – etter eget utsagn – over at Epstein bare kunne ringe til “diplomaten som sydde sammen Osloavtalen” (altså Terje Rød Larsen) og snakke kameratslig om vær og vind med ham. Det handler som vanlig om hvem du kjenner og hvordan du spiller dem opp imot hverandre. Ordet nettverksbygger er jo egentlig bare et synonym for at du er en manipulerende kødd, men sånn er visstnok jobben hvis du skal sno deg og få ting gjort i den diplomatiske verden. Selv er jeg på ingen måte utrustet med sånne talenter og har som nevnt ingen stor sans for de som er det, men jeg er jo ikke dummere enn at jeg skjønner hva slags smøring av alskens ufyslige ego-troll som må til for at du skal få gjennom en multilateral politisk avtale. Sånn er dessverre menneskenes verden. Slik har det vært i tusenvis av år. De fleste som jobber innenfor utenrikstjenesten og diplomatiet er selvsagt ikke seksualforbrytere, men du er fette naiv hvis du tror at Epstein og hans kumpaner var de første, siste eller eneste av dette slaget. Saken er at folk som mingler med “eliten” og kanskje også føler seg litt spesielle selv ofte synes at de har flere og bedre rettigheter enn røkla. Du vet. De viktige blant oss må få bedre mat, fetere biler, mykere senger, større lommebok og det ene med det andre. Privilegier og luksus. Det er ikke noe stort skritt å rote seg inn i en psykotisk vrangforestilling om at du også har “særlige seksuelle rettigheter” hvis du allerede føler deg spesiell og høyt hevet over det vemmelige “folket”. Dine behov har rang foran alle andres behov.

Hvorom allting er, dagen i dag er når mellomvalget skjer i USA, det vil si nye og gamle representanter til kongressen, senatet og diverse funksjoner uti delstatene. Frigivning av de siste Epstein-papirene er etterspurt (det er fortsatt noe rundt tre millioner filer som blir holdt tilbake) men Trump-administrasjonen har laget alle mulige slags vanskeligheter for å forsinke denne prosessen så lenge som mulig. Det er forventet at Demokratene vil oppnå flertall fordi Republikanerne er såpass historisk upopulære som de har blitt på grunn av sin knehønementalitet overfor Trump og agendaen hans. Ved dette tidspunkt kan jo selv de blinde se at denne massive idioten er i ferd med å kjøre landet i grøfta. Spørsmålet er bare om valget vil foregå på normalt vis eller om Trump kommer til å stelle istand noe slags jævelskap. Det vet vi ikke svaret på før om noen dager. Det eneste noen kan gjøre – ihvertfall sett fra utlandet – er bare å vente.

Til sist en politisk trudelutt fra Sverige — med håp om at amerikanerne vil oppnå “slike tilstander”.

Overskriften må leses høyt for å gi mening. Du vet. Ord uttales ikke alltid nøyaktig slik som de skrives og noen ganger er de homofone – det betyr likelydende – med andre ord som har en helt annen betydning. Ifølge Sigmund Freud er dette den mest elementære form for humor: Ordspillet. Han var ikke selv noen mann av sjarm og karisma, men han hadde jo en favorittvits: Kongen møter en dag sin dobbeltgjenger på slottet. Pleide moren din å jobbe her, spør han. Nei, svarer dobbeltgjengeren, men det gjorde faren min. Om du ikke forstår den er ikke så farlig. Poenget ligger i det som ikke blir sagt, hvilket også var Freuds generelle holdning til humor: Det handler om å kommunisere med underbevisstheten. En godt fortalt morsomhet vil snike seg rundt alle tabuer og blokkasjer for å fremkalle latter hos lytteren, som er en måte å slippe fri muskelspenninger og løse opp fordommer. Det er jo ganske universelt at folk liker frekk humor, av den typen som gjør autoritetene mindre fryktinngytende og det forferdelige mindre depressivt.

For snaut tyve år siden skrev jeg en absurd historie om den daværende britiske statsministeren Gordon Brown, basert på hans medlemsskap i Fabian Society – slå det opp hvis ukjent for deg – og navnelikheten med Giordano Bruno, som er en mye misforstått italiensk helteskikkelse fra 1500-tallet. Bruno var jo (som nesten ingen vet) spion på vegne av den machiavelliske Francis Walsingham da han oppholdt seg i London, særlig i forbindelse med visse politiske komplotter sentrert rundt striden mellom protestanter og katolikker på den tiden, som til sist kulminerte med at Bruno ble arrestert av paven og endelig henrettet i år 1600. Du vet. Lang og innviklet historie. Les deg opp på egen hånd hvis du er interessert i europèisk politikk for 500 år siden. Det er ganske fascinerende saker. Poenget her og nå er imidlertid at diverse idioter i USA – av den typen som skriver blogg og ellers driver med privat politisk påvirkningsarbeid på nettet – har oppdaget at Fabian Society er en greie. Opplegget har tatt navnet sitt fra den romerske generalen Quintus Fabius Maximus, kjent som Cuncator, altså “forsinkeren”, på grunn av sin preferanse for gradualisme og langsom men grundig krigføring mot Romas daværende hovedfiende Hannibal Barkas (som byen Barcelona er oppkalt etter). Han med elefantene. Uansett, alle som “er noen” i det britiske Arbeiderpartiet – Labour – er eller har vært medlemmer av Fabian Society. Det betyr ikke i seg selv noe, men amerikanerne er jo ofte ekstremt paranoide i forhold til “hemmelige selskap”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Morsomheten handler om at George Bernard Shaw selvsagt var medlem av Fabian Society, også da han skrev sitt berømte skuespill Pygmalion, senere best kjent fordi musicalen My Fair Lady er basert på stykket. Som alle vet er det en scene i My Fair Lady hvor karakteren Eliza Doolittle skal uttale setningen the rain in Spain stays mainly in the plain uten å henfalle til sin Cockney-dialekt (“the ræin in Spæin”) og strever litt med dette. Det er jo et åpent spørsmål om en typisk amerikaner vet hvem George Bernard Shaw er – sannsynligvis ikke – så det er derfor ikke rimelig å anta at de fatter poenget med å snakke om the train in Spain (on the plain) som uansett kanskje er litt upassende å vitse om inntil videre, men de virker både forferdet og indignert over at Fabian Society historisk sett har brukt en fane med motivet ulv i fåreklær og mener at dette må bety noe i forhold til nåtidens britiske tilstander, som grovt sett er at samfunnet råtner på rot fordi alle pengene går til å sikre profitt for de forretningsdrivende mens befolkningen ellers betaler stadig mere penger for stadig dårligere offentlige tjenestetilbud. Så for å besvare spørsmålet om hvorfor “the train in Spain” kræsjer opptil flere ganger i året bør vi sannsynligvis se på hvordan opplegget finansieres og drives. Åpenbart er det jo slik at når de skal prioritere aksjeutbytte til selskapets eiere så må jo utgiftene kuttes et eller annet sted, som før eller siden vil gå på bekostning av sikkerheten. Men nå får det være nok vrøvling for en mandags formiddag. På tide med en luftetur.

Vi setter over til våre pseudo-danske venner i Trondheim, her fra året 1980.

Teknisk sett er det mulig – men svært sjelden – at folk kan være allergiske mot hvitløk. I så fall reagerer de allergisk på stoffene allilin, allicin og allinase, som er felles for hele slekten av allium, det vil si løk, hvitløk, purre, gressløk, ramsløk og så videre; altså alle planter som har typisk “løksmak”. Noe mindre dramatisk er intoleranse overfor løk og hvitløk, som typisk kan arte seg som mageknip, tarmgassdannelse og den typen ting. Sånt forekommer. Hele greia med alliumslekten er jo at de har utviklet disse stoffene for at plantespisende skapninger skal kjenne igjen lukten og holde avstand. Mange sier at løkplanter har visse medisinske virkninger, men dette vet jeg ikke nok om til å uttale meg. For meg handler det om smak. Jeg liker smaken av løkplantene. Både vanlig gul løk og hvitløk er nærmest hjørnesteiner i min personlige matvei, og dette er såpass vanlig at jeg våger å gjette at det på verdensbasis er flere som liker løk enn som ikke gjør det. Dette kan jeg imidlertid ikke bevise så påstanden får bare henge der som “rimelig antagelse”.

En gang på 1950-tallet var det en amerikansk “matguru” som het James Beard og han hadde visstnok vært i Frankrike og studert matretten Poule au Pot, som er en mildt sagt klassisk fransk måte å tilberede høne, hane, kylling (mest aktuelt i våre dager), eller hva det nå skal være av gårdsoppdrettet fjørfe som skal kokes veldig sakte og lenge sammen med diverse grønnsaker og aromatiske urter. (Søk på nettet for en mer detaljert forklaring.) Saken er at James Beard utviklet en rett han kalte 40 Clove Chicken som ble berømt etter at matskribenten Julia Childs plukket opp tråden og skrev om den på 1960-tallet. Deretter kom Richard Olney med sin berømte kokebok Simple French Food i 1974 og siden da har retten dukket opp både her, der og overalt, for eksempel i regi av britiske Nigella Lawson (som jeg mener har hatt en greie på norsk fjernsyn også). Jeg så en kis på YouTube som tilberedte 40 Clove Chicken og tenkte underveis at dette er jo egentlig bare en oppskalert versjon av Pollo al Ajillo – kylling med hvitløk – som jeg lager opptil flere ganger i uken. Om spanskene har fått oppskriften av franskene er imidlertid en debatt jeg ikke skal blande meg inn i. Radikalt mye hvitløk er – har jeg hørt – noe som skremmer mange, men selv betrakter jeg det som noe helt naturlig. To kyllinglår bør da ha såpass som 10-12 fedd hvitløk for at det skal bli noe av opplegget. Herregud.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi avslutter med en annen klassiker, denne i musikalsk form og fra året 1976.

Herregud for et deprimerende nyhetsbilde. Men hva kan du gjøre? På den ene siden lønner det seg å ha en viss grad av overblikk over utviklingen, mens på den andre siden skal man jo beholde både fokus og sinnsro. Det finnes allerede nok mennesker som flyr rundt og bare skriker i eksaltert panikk over en eller annen greie som plager dem. Det er ikke sånn man får gjort ting. Hvis du henger deg opp i noe så henger du jo der. Du er i praksis satt ut av spill på grunn av noe som fjetrer oppmerksomheten din og fengsler fokuset i et smalt område men som stenger for handlingsfriheten. Du vet. Det man kaller et hamsterhjul. Uansett hvor mye og energisk du løper så kommer du aldri av flekken. Ordet kjepphest er også vanlig. En greie du bringer ut av stallen med jevne mellomrom sånn at du kan dundre dramatisk rundt i borggården for en liten stund. Vise saken din frem for folk. Markere posisjon. Blotte hjertet. Den typen ting.

Handling er noe annet. Handling medfører forandring i materielle grunnforhold. Jo flere og større kjepphester du har på stall, jo mindre handlingsfrihet har du. Hva betyr det å være resultatorientert? Den enkleste definisjonen er når noen er mer fokusert på sluttproduktet enn på arbeidsprosessen. Det betyr ikke at prosessen er uviktig, bare at man har blikket festet på prosessens formål mer enn på dens egenskaper. Et hamsterhjul er ikke resultatorientert. Vi kan faktisk beskrive det som unyttig aktivitet designet for å tilfredsstille en indre psykologisk trang til å “gjøre noe” selv om man vet – eller burde vite – at dette ikke går noen steder. Det er på stedet marsj inntil man oppnår noen grad av utmattelse. På slikt vis går det an å leve hele livet sitt i skyggen av et selvbedrag. Sånt er faktisk ganske vanlig. Behøver du noen eksempler? Ikke vær lat. Jeg er sikker på at du har evnen til å komme på både det ene og det andre. Her og nå skal det bare nevnes at politisk svartekunst handler om å utnytte den menneskelige tendensen til “engasjement uten forpliktelse” basert på meningsløst føleri uten perspektiv og formål hinsides noe annet enn “øyeblikkets tilfredsstillelse”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi avslutter med noen trivelige visesangere fra Trøndelag.

Et klassisk mareritt innenfor romantikk og forholdsteori er å havne sammen med noen som bare ikke klarer å holde kjeft om eksen sin. Det er alltid noe. Hvor fine de var, eventuelt hvor jævlige. Eller klaging og skryting om hverandre, poenget er at ingen kan konkurrere mot noen som allerede fyller hodet og hjertet til den man prøver å være sammen med. De har aldri kvittet seg med sitt gamle forhold. Skjønner du hva jeg snakker om? Dette er et etter måten vanlig komisk poeng å bruke innenfor film og litteratur, selv om greia egentlig er mest tragisk. Uansett, du skjønner i det minste at sjansen er stor for at du blir den neste eksen som kommer til å bli baksnakket foran den nye kjæresten, så hva er vitsen? Dette var hva jeg tenkte da jeg leste at Øystein Stray Spetalen – ufyslig rikmann av verste slag – har flyttet til Sveits og han tenker ikke å noensinne returnere til drittlandet Norge. Hva kan man si? Jeg håper han snakker sant.

Ingen rik investor og den typen folk har noensinne gjort noe av verdi. Sånt forekommer bare aldri. Det er ikke korrekt å si at Spetalen og resten av hans klassekamerater er verdiløse. Saken er at de har negativ verdi. De er og representerer en ond kraft som bent frem suger livslysten ut av skikkelige mennesker med alt jåsset sitt. Ingen rikmann på noe sted og til noen tid har noensinne tilført verden noe verdifullt. At de sitter der med feit bankkonto og større eiendommer enn hva en middels by behøver er tilstrekkelig bevis for saken: Livet deres har hele veien handlet om å ta fra andre og gi til seg selv. Eller ren parasittvirksomhet, om du vil. Forskjellen er enkel, naturlig og lettforklarlig: En symbiont gir og tar i et forhold som handler om transaksjonelle utvekslinger av informasjon og materialer mens en parasitt bare utnytter og tar fra sin vertsorganisme. Dette er verken magisk eller metafysisk, det er målbart og fullstendig synlig for alle med åpne øyne. Og der finner vi problemets kjerne: Blindebukkene blant oss og deres Stockholmsyndrom.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det har vært valg i Brasil og Serbia. I likhet med de fleste fryktet jeg – selv om noen ville brukt ordet håp – at Lula skulle tape valget og Bolsonaro bli ny president i Brasil. Isolert sett er det jo fullstendig fette galskap å hyre inn en fossilisert olding fra det tyvende århundre til å lede et land i dagens politiske klima (Lula er 80 år gammel) men det ser ut som om brasilianerne har fulgt “den franske regelen” (som har holdt Macron ved makten så lenge): Ikke stem på den kandidaten som er nazi. Så langt Brasil. De har nå fire år på seg til å dyrke frem en ny statsleder. Det vil vise seg hvordan dette går. Kanskje Lula vil sabotere alle som kan “true hans stilling” eller kanskje han tar til vettet. Når det gjelder Serbia så har de nå kvittet seg med den russiskvennlige presidenten de hadde og fokuset rettes derfor i retning av Europa, som i praksis betyr et program for fremtidig EU-medlemskap, som ikke akkurat er hva Russland håper på. Hva vil det bety for de som skal gjøre jobben? Det er vanskelig å si. Vi må bare vente og se. Det neste som skjer på valgfronten her i verden er jo det amerikanske “mellomvalget” — som handler om kongressen, senatet og diverse greier i delstatene. Trump har enda to år igjen som president, men hvis det blir en såpass overlegen valgseier for Demokratene i USA som mye kan tyde på så kan dette bli to ganske vanskelige år, preget av mange og lange “høringer” designet for å gjøre livet vanskelig for den sittende regjeringen, for ikke å si kvitte seg med de verste blant dem. Vi får se.

Til sist et musikalsk bidrag fra OS MUTANTES, et brasiliansk kultband fra 1968.

Det skjer ganske ofte at jeg er fullstendig fette idiot. Du vet. Treig i pæra. Evneveik. Fatter ikke hva som skjer før det er ferdig med å skje — og knapt nok da. Slik er det med den saken. Sånn er livet. Det er ikke annet å gjøre enn å ta det til seg og gå videre. Altså mer eller mindre rett inn i neste patetiske ulykke og misforståelse. Få seg en på trynet. Skjære seg i fingeren. Brekke en tå. Den typen ting. Herregud for et styr. Er det ikke det ene så er det det andre. Selv tror jeg at dette er grunnen til hvorfor folk typisk liker mørke kriminalserier på fjernsyn og over nettet. Det dystre og tragiske virker sannsynlig sett mot et bakteppe av det livet man selv lever. Jeg vet ikke. Kanskje behøver det ingen forklaring, men det er uansett slik at veldig mange har en bisarr sans for det morbide og uhyggelige. Tenk bare på kriminalromaner. Alle vet at hvis en forfatter skal tjene penger så bør de satse på krim. Jo fælere jo bedre. Seriemordere sett fra innsiden, terror i lokalsamfunnet, seksuelle overgrep og det ene med det andre. Hårreisende greier.

Jeg fant en kanal på YouTube som heter Demand Drama og de har den walisiske serien Hinterland tilgjengelig i flere formater (episode for episode, hele sesonger, alle sesonger, valget er fritt). Mange har beskrevet serien – den begynte i året 2013 – som en britisk variant av Nordic Noir, tydeligvis en egen sjanger som har gjort litt inntrykk på markedet der ute med sin typisk innadvendte dysterhet og håpløse stemning av ondskap og undergang. Ingen skal komme og si at ikke Skandinavia blir respektert på den internasjonale scenen. Når det er sagt så snakker de jo engelsk i serien Y Gwyll, som den heter på walisisk, og bilene har rattet på høyre side, men ellers kunne handlingen godt ha vært i Trøndelag eller Østfold, litt sånn utenfor der de store bilveiene går. Det er mye dryppende vann, søle og gråblå farger. Perfekt for de som liker denslags, men om man skal dømme etter kommentarfeltet på YouTube så er ikke dette “alle”. Filmkritikere av alle typer og fasonger uttaler seg tildels veldig negativt om negativiteten i serien, uten å se noe ironisk i dette. I løpet av tre sesonger så jeg aldri noen som smilte. Folk sier de merkeligste ting. Hva forventer de egentlig av noe som markedsføres som et “mørkt drama” kan man spørre om. Herregud. Serien leverer hva den lover, verken mer eller mindre. Selve ordet Hinterland betyr jo “bakevjen” og “landet bortenfor” eller “stedet Gud glemte”. Den typen ting. Altså det minst hippe noen kan klare å tenke på, hvor de lokale beboerne ikke desto mindre er normale mennesker — det vil si ondskapsfulle terroraper.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Med en vinkende hånd til Brasil avslutter vi dette med en passende mengde råkkenråll.

Produksjonsmidler er et økonomisk begrep som viser til de konkrete elementene som det menneskelige arbeidet tar i bruk i produksjonen av varer og tjenester. Dette inkluderer både råmaterialer og andre naturgitte ressurser (som omformes gjennom arbeidet) og arbeidsinstrumenter som redskaper, maskiner, anlegg og infrastruktur (som benyttes i arbeidsprosessen).

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den såkalte Generasjon Z består av individer født mellom årene 1997 og 2012. De anslås til å utgjøre omlag 2 milliarder mennesker på verdensbasis, altså noe i underkant av en fjerdedel av jordens befolkning. Generasjon Z er de første som har vokst opp med Web 2.0, det vil si det interaktive nettet som drives fremover av brukeraktiviteter, særlig tilknyttet de sosiale mediene. Generasjon Z er også de første som har vokst opp med full bevissthet om at de aldri kommer til å ha sikker jobb, egen bolig og ordnede økonomiske forhold ellers. Har dette gjort dem kyniske i ung alder? Hvem vet. Det er vanskelig å si noe entydig om sånt. Hva vi imidlertid vet er at det er i hovedsak Generasjon Z som demonstrerer i gatene og krever radikal politisk omveltning såvel i dagens Europa som i andre verdensdeler. Hva betyr dette? Det korte svaret er “ustabilitet” — og det noe lengre svaret er at vi har en generasjonskamp mer enn en gammeldags klassekamp, langt mindre den rasekrigen som de høyreorienterte runkenissene fantaserer om. Som vanlig handler det om økonomi, mer spesifikt om samfunnets økonomiske fordelingsnøkkel. Hva skjer med alle pengene?

Frankrike har ikke hatt balanse i statsbudsjettet siden året 1974. Hele driften av landet er lånefinansiert, av gammel vane ved dette tidspunktet, som har vært relativt grei skuring så lenge rentene var lave, men nå har de steget. Frankrike må i skrivende stund betale 5,37% rente på tredveårige statsobligasjoner mens tiåringen går for 4,79%. I praksis betyr dette at en stadig stigende andel av statsbudsjettet spises opp av rentekostnader ettersom de gamle lånene må refinansieres til en høyere rente. Dette er overkommelig – Frankrike er jo et rikt land, med verdens 7. største økonomi – men de må, ikke desto mindre, “gjøre noe” med denne situasjonen jo før jo heller. Franskenes gjeld utgjør nå cirka 120% av det samlede bruttonasjonalproduktet, som er det høyeste siden 1946 og – litt avhengig av hvordan man tyder tallene – et problem som er i ferd med å vokse ut av kontroll. Så vidt jeg vet har de ennå en AAA kredittrating, slik at ingen vil nekte dem flere lån med det aller første, men situasjonen påkaller jo litt skepsis. Vi kan trygt si at dette er hovedutfordringen til hvem det enn er som blir ny president etter at Macron nå har brukt opp hele sin lovlige tid i stillingen. Ingen av de opplagte løsningene er populære. Enten må skattene opp og det offentlige forbruket ned, eller så må pensjonsalderen forhøyes samtidig som den styrte innvandringen av individer i arbeidsdyktig alder økes ganske kraftig.

Det bærende prinsippet innenfor den åndsretningen vi kaller nyliberalisme er at private finansinstitusjoner skal styre et lands pengepolitikk, mens den demokratisk valgte regjeringen bare skal fungere som “tilrettelegger” og ellers forholde seg passiv til det markedet ønsker. Alle europèiske land og mye av verden forøvrig – særlig den såkalte “vesten” – har vært underlagt et nyliberalistisk regime siden sent på 70-tallet. Hva dette i korthet handler om er lønnsomhetsstruktur i private foretak på bekostning av velferdspolitikken i samfunnet forøvrig. Nyliberalismen har skapt et betydelig antall svært rike mennesker som i henhold til ideologiens fundamentale trosforestilling er “de som skaper arbeidsplasser” i kraft av sin driftige pågåenhet, vilje til lønnsomhet, og teknologiske oppfinnsomhet forøvrig. Dette er selvsagt bare pissprat, bløff og fanteri, noe alle med en rimelig funksjonell hjerne innser. Saken er at psykopater og parasitter ønsker seg et “system” som gir dem frie tøyler til å utnytte og mishandle alle andre, men dette er ikke nødvendigvis noe de har et bevisst forhold til. Du vet. Den menneskelige psykologien er kompleks og det går alltid an å skape et narrativ som støtter selv den mest bisarre “virkelighetsforklaring”. Så der har du mer eller mindre problemets kjerne.

De som har gjort opprør i det siste er unge mennesker som føler raseri fordi fremtiden deres har blitt stjålet fra dem av den nyliberalistiske ideologien. Frankrike har stått i kok i ukesvis og de siste dagene har det også brutt ut opprør i Spania. Dessuten finnes det “lignende tendenser” mange andre steder, inkludert for eksempel Sverige. Hele veien handler dette om penger og fint lite annet, nærmere bestemt det rådende regimet i “vesten” som i femti år har handlet om å tyne folk mest mulig til fordel for en relativt liten gruppe rikinger. Eller parasitter, om du vil, som selvsagt har en psykologisk greie gående for å “rettferdiggjøre” det de holder på med. Fra overgriperens synsvinkel er dette rasjonelt og riktig. Faktisk bent frem nødvendig for samfunnets generelle fremgang, ve og vel. Fra offerets synsvinkel – det vil si de unge opprørerne – ser det imidlertid ut som om de skal bli sittende med regningen for både klimakonsekvensene og de store underskuddene i nesten alle lands nasjonalbudsjetter. Vis meg ett eneste land i “vesten” hvor det går an for et ungt menneske å etablere seg med egen bolig innenfor en rimelig økonomisk horisont. Dette finnes ikke. Nyliberalismen har ødelagt boligsektoren gjennom å gjøre hva som er en menneskerett til et “marked” hvor alt handler om stigende priser fra år til år. Det er ikke rart at de er sinte. Det er heller ikke rart at “investorklassen” forsvarer seg med alt de har. Alt er kjedsommelig forutsigbart kanskje bortsett fra hvordan det hele vil ende. Skal vi tippe på en ny verdenskrig?

Vi avslutter dette skrivestykket med litt norsk cock-rock fra året 2003.

De eldste blant oss – i nettmessig forstand – kan huske GeoCities; et prosjekt som startet i 1995, ble kjøpt av daværende nettgigant Yahoo for 3 milliarder dollars i 1999, og til sist lagt ned i 2009. Opplegget var “hjemmesider” og det var typisk noen ganske glorete greier med mye blinking og bevegelse, dårlig musikk og det ene med det andre. Du vet. Sånn som teknologien var den gangen. Selve greia ble jo imidlertid mer eller mindre overtatt av “de sosiale nettverkene” tidlig på 2000-tallet, særlig Facebook, hvor det var enklere å etablere sin egen profil og – ikke minst – kommunisere med andre kjente og ukjente profiler. Selv var jeg aldri på GeoCities, men jeg hadde en Facebook-profil som jeg imidlertid la ned i 2012 fordi jeg begynte å få en dårlig følelse for opplegget. Siden den gangen har jeg holdt meg unna “sosiale medier” så det er egentlig et definisjonsspørsmål om jeg i det hele tatt “er på nettet” sånn som folk typisk mener når de bruker disse ordene. Det betyr vel en travel konto på Twitter, stadige nyheter på Facebook, og så videre.

Når det stadig plinger i telefonen betyr det vel at man er engasjert i en eller annen greie, kanskje flere, som etterspør din oppmerksomhet og oppfølging. Slik sett hadde jeg et litt problematisk forhold til mobiltelefonen på 1990-tallet, mens jeg var særlig aktiv med å drive firma og forretninger, noe som fortsatte et stykke utover 2000-tallet helt til jeg fikk nok av hele jævla mannskiten og flyttet utenlands for noen år. Jeg vil selv hevde at jeg “var på nettet” helt frem til året 2012. Da gikk jeg gjennom en stor revisjon av hele livsstilen min og endte med å skjære bort ganske betydelige mengder “daukjøtt”, litt motivert – men ikke bare – av de tragiske hendelsene på Utøya og den perverse debatten som fulgte. Det var saklig nok grunn til å melde seg ut av verden og det normale arbeidslivet. Hva dette siden har betydd for meg personlig har ingen interesse for andre, men jeg er fornøyd med beslutningen og dens konsekvenser. Imidlertid har det jo skjedd dramatiske ting i samfunnet i løpet av de siste 15-20 årene, ikke minst på grunn av folk som “er på nett” og lar seg påvirke av det som foregår der. Jeg vil si det har påvirket bunnlinjen for den alminnelige virkelighetsoppfatningen.

Vi kan sannsynligvis snakke om “før og etter pandemien” som et kulturelt vannskille, fordi det var jo en verdenskrig i sin kulturelle betydning, selv om verken dødeligheten eller de materielle ødeleggelsene fortjener et slikt navn. Hva jeg mener er at mentaliteten endret seg. Vi har åpenbart ennå ikke sett langtidskonsekvensene av alle løgnhistorier og ondsinnet politisk og annen propaganda på nettet, men det er neppe noen grunn til optimisme. Spør du meg så vil jeg si det virker som om vi må gjennom enda en runde med autoritære politiske tendenser, krig og massemord før folk tar til vettet igjen og innser at internasjonalt samarbeid er den eneste veien å gå, særlig med tanke på at klimaforandringene har kommet så langt nå at alle kan merke det på kroppen overalt i verden. Jeg ser problemene men jeg har ingen mening om hvordan de bør løses. Hva kan jeg si? Jeg er jo en gammel mann nå så det er ikke engang min fremtid vi snakker om – jeg har for det meste brukt opp all den fremtiden jeg en gang hadde – men den verden mine (og våre) barn og barnebarn skal arve. Folk på min alder har i grunnen gjort nok skade og jævelskap, så det er like greit å holde kjeft. Ikke desto mindre ser vi politiske ledere som er 60-70-80 år der ute, tilsynelatende uten noen stor interesse for å gjøre det nødvendige for å rette opp den skjeve kursen hele menneskeheten – med alle våre snurrepiperier – beveger oss i.

Vi avslutter der, med en klassiker fra året 1971.

Fra barneskoleårene kan jeg huske at vi så veldig opp til ungdommene – det vil si sånne som gikk på ungdomsskolen – og det var vanlig å farte rundt på sykkel i utkanten av der de oppholdt seg. Noen ganger når det passet slik var det også aktuelt å “spionere” på dem. Du vet. Sånn at man kan lære noe. Jeg antar at dette tidvis var irriterende som faen, fordi det hendte jo at de jaget oss bort med hytting og skjellsord, kastet stein og flasker etter oss, og det ene med det andre. Da gjaldt det å hive seg på sykkelen og tråkke så fort som mulig opp i så høy hastighet som mulig for å unnslippe hva som enn ventet deg hvis de fikk tak i deg. Spennede saker. Alt er jo veldig dramatisk når du er liten. I ettertid ser jeg det var lite sannsynlig at vi noensinne svevde i noen realistisk fare, men der og da fikk det sannelig pulsen opp på et rimelig idrettsnivå når noen av de store kom løpende etter deg for å gi deg bank eller noe. Jeg mener, senere i livet – og da snakker vi bare om noen få år – ble jeg jo selv “stor” og opplevde det som morsomt å skremme pisset ut av småungene som stadig svermet rundt der vi gjemte oss bort for å drikke øl, røyke hasj og den typen ting. Sånn var livet i 1976. Der jeg bodde var alle kjeltringer. Vi visste ikke om noe annet. Dette var vårt hjem.

Tredve år senere kjørte jeg rundt i California – på måfå – i en leiebil av merket Lexus. Jeg tror det er en slags finere versjon av Toyota. Du vet. Bedre utstyr og kjørekomfort, dyrere interiørdetaljer og den typen ting. Amerikanerne var optimistiske på den tiden. Hun jeg var sammen med hadde alle mulige slags planer for å “investere i boligmarkedet” fordi dette var hva folk gjorde i 2006. Jeg var skeptisk. Negativ var ordet som ble klistret på meg, fordi jeg sa det er alt for enkelt å låne penger. Det er noe som ikke stemmer med dette bildet. Jeg vil ikke være med på noe opplegg under sånne forhold. Det skulle senere vise seg at jeg hadde rett – mildt sagt – men det er lett å si etterpå. Det er når det gjelder at det gjelder å være en sta faen og stå på sitt — selv om dette betyr at kjerringa blir sur og forholdet går i vasken. Jeg mener, alle har da vel sett et pyramidespill før? Hvis du ikke kommer deg inn blant de aller første så kan du bare glemme hele greia, fordi det er de som kommer inn senere som blir sittende med regningen etter at festen er over. Pump and dump heter dette på det engelske språket, som de mer eller mindre bruker i Amerika. Forretningsetikken der borte ligner ikke på den vi har i Norge – ihvertfall i den lovlige enden av markedet – men den ligner på sånt som er vanlig praksis blant kjeltringer. Altså i den typen miljøer hvor det har gått sport i det å føkke hverandre over. Herregud. For en galskap. Det verste er at folk tror på mannskiten, ikke bare èn gang men igjen og igjen. Hva kan jeg si? Håp har aldri vært min greie.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi avslutter med litt progressiv fransk popmusikk.