Referanse fra NRK.no — Om å bevare det norske språket
Som alle vet er etymologien til ordet pølse mildt sagt uklar, men det antas å stamme fra en gammel indoeuropèisk rot som også er opphavet til ordene bule, pule og pute, hvor det handler om å stappe noe inni noe annet. Nederlandske og tyske ord for belg og hylser antas å ha det samme opphavet. Så slik er det med den saken. Alt har et opphav som i vår kontekst av språk – hvis vi skal tro på Charles Darwin – startet med sang. Mennesker gikk plystrende rundt og trallet med klappetakt mot låret før de utviklet et byråkratisk språk som er noe mindre dansevennlig, men jeg liker tanken. Bra språk skal jo teknisk sett kunne synges enten som sjelfull selvstemme eller som fullt englekor – eller i det minste ræppes på en litt tøff måte – for at det skal låte fint og flytende.
Skrift har visse andre formalkrav for å fremstå som “naturlig” men det er ikke desto mindre en kunst som det går an å lære, hovedsaklig gjennom mye øvelse. Du vet. Akkurat sånn som folk lærer å spille gitar. Ingen bare plukker den opp og utgyter imponerende gitarsololøp fordi de er noe slags jævla naturtalent. Alt er en funksjon av øvelse og mer øvelse. Vi snakker om “ti tusen timer” for å lære et instrument, fag eller håndverk. Ikke fordi det er noe eksakt mål av tidsforbruk i løpet av treningsprosessen, men for å anslå en rimelig mengde tid som du må regne med å investere i saken for at du skal bli god. Forskning viser at barn er flinkest til å lære språk, noe som topper seg rundt ti års alder, deretter går det sakte nedover til de er ute av puberteten, før det faller dramatisk. Dette er selvsagt en individuell sak, men statistisk sett er “godt voksne” mennesker de dårligste til å lære språk, inkludert sitt eget morsmål.
Den linkede artikkelen ovenfor berører fenomenet anglisismer. Det virker rimelig å anta at folk slenger rundt seg med engelske ord og vendinger fordi dette føles mer “verdensvant” men jeg er ikke så sikker på det. Selv oppfatter jeg det mer som når unge gutter går rundt og er “tøffe i trynet” — det vil si at hensikten er å kamuflere en fundamental usikkerhet bak en falsk fasade av eplekjekkasseri. Du vet. Rollespill. Fake it until you make it, som de sier på engelsk. Det handler jo om å være kul. En av gjengen og alt det der. Kjapp i replikken og morsom. Sånt gir sosial kapital, som vel er den ultimate hensikten med å sprite opp språket sitt med hippe vendinger. Ganske morsomt noen ganger, bare ikke alltid like frivillig komisk. Folk røper jo noe om hva slags kulturell næring de tar til seg gjennom sine ordvalg. Jeg vet ikke om det forskes på sånt, men min anekdotiske erfaring er at min egen generasjon har vært ganske fæle på dette viset. Det var liksom litt flaut og kultent å være norsk på 70-tallet og videre fremover i enda 10-20 år, så mange kompenserte med å slenge rundt seg med både direkte og indirekte anglisismer fordi dette sa noe om språkmakt. Selv slenger jeg rundt meg med både engelsk, fransk, tysk og spansk når jeg synes dette passer sånn. Det ser sikkert helt evneveikt ut mange ganger men det driter jeg i. Poenget er at det er gøy der og da. Så da så.
Vi avslutter med et av verdens beste band på sitt minst hippe stadium.












