For i Spania snakker folk spansk

Jeg var allerede ganske “spansk” i matveien før jeg flyttet hit, så det har ikke vært noen tilpasningsvansker. Det viser seg imidlertid at spansken min ikke var så bra som jeg innbilte meg, men den er heller ikke helt på trynet. Det var så jeg klarte meg gjennom hele den byråkratiske prosessen med å gå spissrot mellom offentlige etater for å registrere seg som “fastboende utlending” – som loven krever – og bare så det ikke er noen tvil om saken: Det spanske byråkratiet snakker ikke engelsk — og er på ingen måte “imøtekommende” eller forståelsesfulle overfor de som ikke kan noe spansk. Eller at du i det minste prøver å snakke spansk. Saken er at de blir jo hjelpsomme når de skjønner at det eneste problemet er at du er evneveik. Du kan ikke bedre. Det handler ikke om at du ser ned på spansk språk og kultur til en sånn grad at du ikke gidder å vise dem noen form for respekt, men bo i det pokkers landet skal du likevel. Fatteru? Dette er hva vi kan kalle turistsyndromet. Når du forlanger service. Kanskje du til og med vifter med noen penger. Folk hater jo sånt, og ikke bare i Spania. Har du for eksempel prøvd å være frekk og blærete på Biltilsynet noen gang? Tollen er heller ikke noe smart sted å “markere din selvstendighet og uavhengighet som individ”. Det ender jo bare med at de trekker på seg gummihansken og erklærer at tiden er kommet for å gjøre en grundig inspeksjon av endetarmen din.

Landsbyen der jeg bor har et assortert utvalg av butikker men der jeg handler mest heter Supermercado Dia og der får jeg det meste av “raske forbruksvarer” (som ikke dekkes, eller underdekkes, av kjøreturen til nærmeste gigabutikk for de store innkjøpene en gang eller to i måneden). Der fant jeg en flaske Faustino Rivero Ulecia Crianza 2021 til 2,99 euro, som tilsvarer 32 norske kroner, eller hva man bare må karakterisere som en latterlig lav pris etter norsk målestokk. Du vet hvordan dette funker. Du tenker at det må være noe galt med dette bildet. Fra Norge husker jeg jo at vinen skal koste noe i overkant av 150 kroner per flaske for å overhodet bli tatt seriøst, men Spania er altså annerledes. Det går an å finne vin som ikke bare er “drikkbar” – og jeg er ganske kresen sånn sett – men som faktisk har noe å komme med, til en pris som gjør deg mistenksom. Hvorom allting er, de har noe de kaller RCP her. Relacion Calidad-Precio. Det handler om forholdstallet mellom det du må betale og hva du får for pengene. Den vinen jeg fant befinner seg helt på toppen av statistikken som måles på slikt vis, så det blir vel til at jeg går tilbake til butikken i morgen for å kjøpe noen flere flasker, gitt at de ikke har solgt alt sammen allerede, hvilket kanskje virker litt sannsynlig. Du vet. De drikker jo en del vin i Spania. De nysgjerrige kan søke på nettet selv for å finne kritiske vurderinger av dette vinmerket, men hva jeg selv kan si er at det dreier seg om en typisk “dyp og mørk” rødvin av det slaget som anbefales til smaksrik ost og kjøttretter.

 

Vi avslutter med en kanonsang – bokstavelig talt – fra året 1981.

 

 

Det går til hælvete

Teleskopord er et forkortet sammensatt ord som består av første del av forleddet og siste del av etterleddet, for eksempel motell, som kommer av motorhotell. Termen teleskopord er ikke utbredt, men fenomenet oppstår som et resultat av det som kalles ellipse i språkvitenskapen.

(Store norske leksikon)

Noen har kanskje et forhold til det engelske konseptet portmanteau – riktignok er det et fransk ord (som betegner en type koffert designet for innvendig oppheng av dresser og kjoler) – og Språkrådet sier det også kan brukes på norsk, selv om de foretrekker at norske ord er Made in Norway slik som eksempelet vårt her i dag: Langsyn. Teleskop. Du vet. Sånn som i den kjente sangen For Auld Lang Syne – som på norsk betyr “for det gamle langsynet” – men nok om det. Vi skal ikke spikke fliser rundt ordenes provenans, men påpeke at målenhet ikke er en feilstavning av måleenhet, men en kort portmanteau jeg bruker fordi det er komisk. Penger er alle tings målenhet. Altså ikke bare en enhet som måler verdi men også et mål i seg selv. Saken er at det går an å danne et narkomant forhold til penger. Alle vet at dette er fette usunt, men mange henfaller likevel til den vemmelige lille uvanen — og en del av sykdomsbildet består i rasjonaliseringsmekanikken etterpå, det vil si når de fremstiller det å grafse til seg perverst mye penger som noe beundringsverdig.

Alle skjønner at du behøver en viss mengde penger for å finansiere en normal livsførsel. De fleste løser dette problemet ved å skaffe seg en jobb som betaler bra nok til at de får økonomien sin til å gå rundt. Dette betinger selvsagt at landet deres – fylket, kommunen, og videre – fører en sunn økonomisk politikk som gjør det mulig å finne en jobb, eventuelt at de løser saken på “alternative måter” (uten at vi behøver å gå nærmere inn i den saken), som i seg selv er en jobb som noen må gjøre. Det skjer jo ikke av seg selv. Regionsmessig økonomisk velstand handler om kløktig politisk styring av det foreliggende ressursgrunnlaget, inkludert den lokale befolkningen. Det ultimate målet er trivsel, som i praksis betyr at folk ønsker å leve der på stedet. Det er vanskelig å si noe detaljert om hvordan trivsel blir skapt og distribuert, men alle har en viss “magefølelse” for hva det betyr. Det koker jo ned til et ja eller nei spørsmål. Trives du? Siden kan vi drodle litt rundt detaljene. Hvorfor du trives, eventuelt hvorfor ikke, hva som må til for å øke trivselsfaktoren og den typen ting. Om du ikke trives på en plass kan det være en fornuftig nok grunn til å flytte et annet sted, men det kan jo også hende at du ser et forbedringspotensial – noe du kan gjøre eller bidra til – som kan øke trivselsfaktoren.

Nesten alle som “drømmer om å bli rik” mener egentlig at de skulle ønske de hadde mere penger som de bare kunne bruke på uansvarlig vis — fordi sannheten om å “bli rik” er jo i de fleste tilfeller at du må jobbe ræva av deg i mange år og ofre alle normale gleder i hverdagen på dette formålets alter. Til sist har du kanskje fått til å krafse sammen en viss grad av “investeringskapital” som du siden kan administrere fornuftig i noe slags forretningsopplegg. Da har du teknisk sett havnet i den posisjonen at “pengene jobber for deg” som er en slags minimumsdefinisjon av rikdomstilstanden, men det betyr ikke nødvendigvis at du får bedre råd i hverdagen enn du ville hatt med en såkalt vanlig jobb. Nesten alle som “driver for seg selv” gjør det jo fordi de ønsker å kontrollere tiden mer enn økonomien. Du vet. At du selv bestemmer når og hvor mye du skal jobbe, når du skal ta fri, reise på ferie og så videre. Lykkes dette? Tja. Det er nesten alltid mye mer slitsomt å være selvstendig næringsdrivende enn å være “lønnsslave”, men det stemmer forsåvidt at du får bedre kontroll over tiden. Dessuten slipper du å forholde deg til noen slags ubehagelig sjef, bortsett fra deg selv. Det folk ikke tar med i beregningen er jo at når du “er din egen herre” så er du også din egen slave. Hvem skal du da skylde på?

 

Vi avslutter med en hitsang fra året 1978. (Auld lang syne er skotsk dialekt for “i gamle dager”.)

Den analoge mennesketypen

Analog teknologi handler i prinsippet om at èn kontinuerlig fysisk prosess representerer en annen — for eksempel som når kvikksølv utvider eller trekker seg sammen på grunn av temperaturforandringer og vi bruker dette som en illustrasjon, altså en analogi, til hvordan luftens relative agitasjon befinner seg på sitt molekylære nivå. Du vet. Opphisset luft føles varmere enn luft som gjesper og kjeder seg. Kvikksølvets bevegelse i et analogt termometer setter et tall på det som skjer. Det motsatte – teknisk sett det kontrapositive – prinsippet er digital demarkasjon, det vi si når informasjonen gjøres om til en selvens av kode, typisk i form av alfanumeriske enheter. Hvor komplekst ønsker du at det skal være? Du kan finne hvor mye stoff som helst om saken på nettet, men her og nå er det nok å understreke at analog og digital teknologi ikke egentlig er “motsetninger” i noen meningsfull forstand, bare ulike strategier for måling og benevnelse av fysikken, med videre applikasjon i en verden av apparater og alskens tekniske hjelpemidler i samfunnet og menneskelivet hvor den aller viktigste forskjellen selvsagt består i hva ting koster.

Her om dagen leste jeg en greie på NRK.no — om hvordan artisten Lars Kilevold enten allerede er i gang med opplegget eller har planer om å etablere en Melodi Grand Prompt – med alle sine åpninger for artig ordspill på norsk – fordi han synes vi behøver en konkurranse for musikkstykker fremstilt ved hjelp av kunstig intelligens (KI), som altså inntil videre representerer selveste multekrem-avantgarden av digital teknologi. KI er mors kjøttkaker og verdens beste iskrem på en sommerdag. Skikkelig bra saker. Sånt som fremkaller en brusende lykkefølelse fordi nå går alt så bra og bedre skal det bli. Jeg er ikke godt orientert om hvordan KI-assistert musikkfremstilling foregår i praksis, men jeg antar det finnes både gratis nettsteder for hverdagslig lek med konseptet og profesjonelt orienterte kjøpetjenester på diverse nivåer. Poenget er uansett at “du kan ikke høre forskjell” på vanlig kommersiell popmusikk og sånt som lages med KI. Om dette stemmer vet ikke jeg, men det er sannsynligvis sant. Ihvertfall fra mitt perspektiv, som er fullt av forakt for “billig drit” av alle slag, også når det kommer til musikk, kunst, arkitektur, matlaging og annet som gjerne trekkes frem når det skal snakkes om “ånd” og de beste tingene menneskeheten har klart å krote sammen. Jeg er en jævla sjåvinist. Melodi Grand Prix – eller hva de enn kaller greia nå – er uansett et dusteopplegg av og for talentløse tullinger i begge ender. Ingen seriøse musikere vil ha noe å gjøre med MGP. Det er et skittent og korrupt spill som kompromitterer kunsten.

Lars Kilevold er selvsagt en konseptartist som gjennom hele sin karrière har vist interesse for å blande sammen kunst og reklame, krysse grensene mellom god og dårlig smak, utfordre publikums rammer for forståelse og den typen ting. Han har sin egen greie og det passer definitivt inn i mønsteret at han griper KI-fremstilt musikk med begge hender og prøver å skape et opplegg rundt det. Jeg er ikke forbauset. Det appellerer ikke til meg, men det forlanger jeg jo ikke at andres ting skal gjøre heller. Som mange har antydet med mange forskjellige ordvalg og setningsoppstillinger, så er KI-assistert musikkproduksjon bare enda et skritt videre på den digitale veien som den kommersielle musikkbransjen bega seg inn på med synthesizere og elektronisk popmusikk utover 80-tallet. Teknisk sett fantes fenomenet som visjon allerede 50-60 år tidligere, men den gangen var det mildt sagt avantgardistisk og sært, mens nå et “datamusikk” det de fleste bruker til å skrive og spille inn sine komposisjoner. Dessuten har vi jo nettet. En gjennomsnittlig PC som hvem som helst kan gå og kjøpe for noen tusenlapper har kapasitet til nedlastning og innspillingsarbeid med musikkprogrammer som man måtte gått til et profesjonelt studio i prisklassen “mange millioner” for å kunne gjøre for bare førti år siden. I praksis har “alle” tilgang til alt utstyret de behøver for å skrive, spille inn og distribuere en hitlåt av typen “whoppa gangnam style” som ble lastet ned mange milliarder ganger (og som sikkert fortsatt er populær partymusikk).

For mitt eget vedkommende gåt det et tydelig mønster av estetisk humanisme gjennom alt jeg er, sier og gjør. Jeg vil ikke ha “maskinfremstilt” vare såfremt dette er mulig å unngå. Du vet. Håndverk er tingen. Når vi snakker om film liker jeg den typen som legger mest vekt på skuespillerarbeidet. Når vi snakker om musikk vil jeg ha den typen som er laget av musikere som vet hva fanden de driver med. Og ikke engang spør meg om mat. Ultraprosessert fabrikkføde er djevelens verk. Det som er greia med sånne som liker KI-assistert musikkproduksjon er at dette handler ikke egentlig om KI, men om at de ikke er musikere i noen egentlig forstand. De ser ikke poenget med å tilbringe gudene vet hvor mange timer med å øve på å mestre et instrument, men oppfatter vel dette som bortkastet tid hvis alternativet er at en maskin kan “fylle inn de blanke områdene” og produsere noe som er “bra nok” i forhold til formålet med å skape liv, få folk til å danse og så videre. Skillelinjen går et helt annet sted enn i selve detaljarbeidet rundt det å ferdigstille et musikkstykke, montere et arkitektonisk element i et byggverk, koke opp en gryte med suppe, eller hva som helst annet det er mulig å syntetisere og automatisere helt eller delvis. Eller altså digitalisere, om du vil. Bryte naturen ned til et slags minste kvantenivå av informasjon som siden kan behandles som abstrakte legoklosser i et kybernetisk byggverk. Dette er bra i forhold til et opplegg hvor enheter er meningsfullt – for eksempel i en kontekst av prissetting – men mindre bra i den analoge verden av naturkreftenes kontinuitet og “glidende overganger”.

 

Vi avslutter med en passende sang som ble utgitt av noen tyskere i året 2017.

Supperådet har snakket ferdig

Bonusvideo fra YouTube: Kremet hvit bønnesuppe fra Spania

Det eneste suppen jeg laget – løslig basert på oppskriften ovenfor – hadde til felles med sin inspirasjonskilde var bønner og fortykningsmediet “gammelt brød stekt i olivenolje”. Selve substansen var imidlertid tungt vektet i retning av paprika; nærmere bestemt den typen stekt, flådd og syltet paprika som kommer på glass; kjørt i hurtigmikser sammen med en hel hvitløk (riktignok plukket fra hverandre og skrelt) samt diverse urter og krydderier. Totalt sett ble det en hott suppe som man sikkert ville kunne – kanskje til og med burde – kalt mexicansk hvis den ble presentert på en meny og solgt for penger til et sultent publikum som vil ha noe som “varmer i flere dimensjoner samtidig” nå som høsten er her med regn, kulde og alt annet sånt som hører denne sesongen til. Selv kaller jeg det imidlertid bare lunsj. En totalt typisk hverdag her i Villafranca del Bierzo.

Spørsmålet er om jeg skal eller ikke skal åpne en flaske vin. Det er jo ikke slik at man tradisjonelt serverer vin til suppe, hovedsaklig på grunn av paritetsprinsippet – i klartekst at det er vanskelig å “parre” noen kategori av vin med suppe – men på den annen side har jeg sannsynligvis lyst på et glass tørr hvitvin sammen med denne smakskomposisjonen. Det jeg har i kjøla er henholdsvis Albariño og Godello, som begge et typisk nordspanske hvitvinsdruer, hvorav den sistnevnte er mest stedstypisk for El Bierzo. (Jeg vet ikke om noen av dem selges på Vinmonopolet i Norge, men hvis de finnes der så koster de sannsynligvis like i underkant av 200 kroner. For de ekstra nysgjerrige så heter produsenten Mourama.) Jeg kjøpte begge flaskene her om dagen for cirka 6 euro hver. Det er hva man kaller en “midt på treet” prisklasse her i nabolaget og jeg vet av erfaring sånn omtrent hva jeg kan forvente rent smaksmessig fra disse sortene. La oss si at Albariño ligner mest på Sauvignon Blanc mens Godello er mer som Chardonnay når det skal sammenlignes med store, internasjonalt kommersielle varer. Altså klassisk hvitvin som går til det meste. Vi iverksetter…

 

Til sist enda en sang som er glimrende kjøkkenmusikk mens man jobber med å lage mat.

 

Suppesesongen ER kommet

Før ble VÆRE – ER – VAR regnet som det riktigste hjelpeverbet både ved bevegelsesverb (er kommet, er gått, er reist) og ved overgangsverb (er blitt, er begynt, er stilnet, er bleknet og lignende). Men også HA – HAR – HADDE har lenge vært godtatt og er nå det dominerende i bokmål.

(sprakradet.no)

Bonusvideo fra YouTube: W2 KITCHEN lager hvitløksbrasert tynnribbe

Den kommersielle delen av julesesongen starter i oktober, men det er sannsynligvis ikke så veldig mange som begynner å frike ut med “julemat” i alskens former og farger før i november. Selve dumpingen av masseprodukter kommer jo også først i desember, slik at de tingene som allerede har landet i kjøle og frysedisker rundt omkring er fortsatt priset for de spesielt interesserte. Hva pleier tynnribbe – det de på engelsk kaller pork belly – typisk å koste? Jeg husker det som et billig produkt fra Norge, men i Spania er det aldri noen kjøttvarer som er billige og alt er “i sesong” hele året, bortsett fra dyr spekeskinke (som jeg har snakket om før). Dessuten er det høytid for suppe fra midt i september og langt uti november.

Diskusjonen vil sannsynligvis gå en stund hvis vi begynner å snakke om supperegler, så la oss drite i det. Det finnes ikke noen regler for hva som går og ikke går i en suppe, bare visse mer eller mindre fastlagte oppskrifter som har sitt eget navn eller som kommer fra nedarvet familietradisjon og den typen ting. Du vet. Sånn som bestemor lagde den. Men generelt sett så kan hvem som helst frike ut i en hvilken som helst retning med suppemakeriet sitt. Det er imidlertid ikke sikkert at suppen blir god hvis man ikke til en viss grad holder seg innenfor konvensjonelle rammer for hva slags ingredienser som passer og ikke passer sammen. La det være en advarsel. Dessuten bør jo folk holde minst hundre meters avstand til “buljongterninger” og denslags. Jeg mener, les innholdsfortegnelsen. Dette er byggkjemi, ikke mat for mennesker. Det finnes god fond i form av “gelatiniserte reduksjoner” som du kan få kjøpt – hvis du ikke kan eller vil gjøre jobben selv – og det lønner seg definitivt å betale hva det koster for å få sunn mat. Herregud.

 

Vi avslutter med en melodisk tonetrall fra noen psykedeliske tungrockere.

Dårlig bloggforståelse

Det finnes i utgangspunktet ingen regler for hva som er og ikke er “korrekt” i en blogg, bortsett fra de spillereglene som er fastsatt av nettstedets eier (som i hovedsak sammenfaller med alminnelig norsk lov om ytringer). Om jeg siden forstår hva de andre driver med i så henseende er ikke relevant. De er jo mennesker. Det går ikke an å forstå mennesker — og du er en tosk hvis du prøver. Alt du kan gjøre er å observere dem, uten å “felle dom” over hva som foregår. Når det er sagt så skjer det ikke mye jeg personlig opplever som interessant på dette nettstedet. Mye bærer preg av “sosial syklubb” hvor folk snakker om seg selv i en runkesirkel av deltagere som klapper hverandre på skulderen og “forstår” det som blir sagt på en måte som for meg er totalt ubegripelig. Jeg skjønner rett og slett ingenting. Atferden er meg så fremmed at det kunne vært en helt annen dyreart, hvilket i seg selv er litt fascinerende.

Hvor vanskelig kan det være å skrive om noe? Verden er jo full av interessante ting, nettet er søkbart og det ene med det andre. Du ser noen ganger folk som prøver – det kommer noe saklig materiell om steder de har vært, ting som har skjedd i nærmiljøet og så videre – men snart faller de bakpå igjen og fyrer av en serie med “private” opplysninger. Hvem de er. Hva de liker. Hvordan de føler seg. Ting som ikke har noen betydning. Jeg sier ikke at man på kategorisk vis skal unngå dette, fordi det kan fungere veldig bra som “fyllmasse” i en skildring av noe annet, men at selvbiografi er en uheldig litterær sjanger selv blant sånne som har hatt et usedvanlig begivenhetsrikt liv. Da er det bedre å lyve; det vil si dikte opp noe som ikke har skjedd, slett ikke finnes, eller som på andre måter mangler objektivt faktagrunnlag — og så siden plassere seg selv inni narrativet som “tankeboble” tilknyttet en oppdiktet karakter i fortellingen. Du vet. En fortelling i fortellingen. Men det er sikkert alt for mye å be om. Kanskje det ikke engang fungerer dersom formålet er å bli populær og vinne venner, fordi det glasshuset jeg selv bebor blir jo ikke mye besøkt. Etter min egen mening skriver jeg om mange interessante ting med et ukonvensjonelt språk, men det er nesten ingen som leser det. Det får imidlertid ikke hjelpe fordi jeg vet ikke om andre måter å skrive på og kan ikke være noen annen enn meg selv.

 

Til sist en trudelutt av det mest progressive metallbandet fra Ukraina.

Tusen milliarder tryllepenger

Hvordan måler vi verdien av en ting? Nyliberalistisk ideologi vil svare at en ting er verdt hva enn markedet er villig til å betale for den. Verken mer eller mindre. Problemet med dette er at en markedsstyrt verdifastsettelse låser tingen i tid, fordi alle vet jo at markedet svinger. Det går opp og ned. For eksempel kan aksjekursen til et selskap stige eller falle ganske dramatisk uten at noen objektive forhold tilsier dette, fordi det handler om tro. Hvis folk tror at vedkommende selskap vil stige i verdi – eller det motsatte – så kan dette påvirke aksjenes børsnoterte verdi i en aldeles idiotisk grad. Behøver du eksempler? Jeg tror ikke det. Alle vet at markedet er styrt av følelser, ikke fakta. Børsen er en spillehall mer enn en institusjon som måler økonomiske størrelser basert i objektive kriterier.

Spørsmålet er aktuelt i forhold til skattlegging av eiendom og formue. Hvor mye er eierandeler så og så i selskaper slik og slik verdt målt i forhold til hva da? Vi kan selvsagt bruke aksjens pålydende og ignorere børskursen, men dette kan også være sterkt misvisende i forhold til sakens realiteter. Heldigvis er det ikke min jobb å bestemme hva som er hva i denne saken, men hvis det var opp til meg så ville jeg sprengt hele mannskiten til helvete. Du vet. Legg ned hele børsen og ta bort muligheten til å etablere og drive “selskaper med begrenset ansvarsrett” – aksjeselskaper med videre – til fordel for en godt synlig eierstruktur i privat sektor. Drep hele finansindustrien, om du vil. Utrydd dem alle sammen. Dette er jo så ondartede skadedyr at det går ikke engang an å sammenligne med noen forhold i naturen. Det går en rettlinjet relasjon mellom “strukturerte finansprodukter” og klimaproblematikken, bare for å begynne et sted.

Ved dette tidspunkt er det mye støy rundt konseptet kunstig intelligens (KI) og nødvendigheten av å etablere stadig større datasentere for å håndtere alle megawattene med elektrisk energi som behøves for at internettmenneskene skal kunne lage artige kattevideoer, for å sette ting litt på spissen. Imidlertid er ikke dette spissformulering i noen urimelig grad. Mesteparten av all kapasitet innenfor KI retter seg mot jåss og fjas som ingen trenger, mens de fjollete skikkelsene som pusher denne greia forteller så groteske historier både om nytteverdi og almennfare at du bare må klø deg i hodet fordi det er så vanskelig å fatte at ikke bare er dette voksne mennesker, de er også på toppen av statistikken over hvor rik det går an å bli i vår verden. KI-herrene har mange tusenvis av milliarder med tryllepenger som de strør rundt seg som fargerikt eventyrstøv og de grådige psykopatene som lever av “investeringer” sitter der helt fjetret av showet. Herregud for et dusteopplegg. Selvsagt kommer denne greia til å gå noe så jævlig på trynet.

 

Det virker passende å avslutte dette med litt hypnotisk dansemusikk som egner seg for rusmidler.

 

Temperaturforskjellene

Klokken er 12 middag i Villafranca del Bierzo – hvor jeg bor – og det er 10 grader der ute. Her inne er det imidlertid 19 grader, på grunn av calefaccion, som spanskene kaller det, altså oppvarming. Du vet. Hva enn man gjør for å “lage varme” og distribuere den noenlunde jevnt til inneluften, en prosess som teknisk sett heter konveksjon. Store norske leksikon definerer konveksjon som “forflytning av stoff, varme, energi eller elektrisitet fra ett sted til et annet ved hjelp av en strøm av væske eller gass” som til de fleste hjemmeformål betyr at luften rører “naturlig” på seg. Det er effektivt nok for vårt formål, som er å skape følelsen av at huset er varmt og trivelig. Hvis du vil sette ekstra fart på sakene kan du plassere en vifte i nærheten av varmekilden, slik at luften i rommet beveger seg raskere — men akkurat der jeg bor er dette mest aktuelt om sommeren, når formålet er å kjøle ned luften rundt sin egen kropp.

Når jeg leser ting føler jeg meg ofte usikker på om folk virkelig er så kørka eller om de bare gjør seg til. Spiller dum. Den typen ting. Jeg vet ikke hvorfor de eventuelt skulle gjøre nor slikt, men jeg kan ikke kategorisk avvise at dette er en av de aktuelle mulighetene i bildet. Hvorfor tror folk at det er kaldt i verdensrommet? Eller formulert på en mer presis måte kan vi heller spørre hvorfor de tror at temperaturer distribueres hurtig der ute. Problemet er jo at det finnes ikke noe medium som kan skape konveksjon, slik at “varmestråling” blir den eneste formen for varmetap som er tilgjengelig. Følgelig kan vi ikke snakke om effektiv avkjøling av ting i verdensrommet, for eksempel datasatellitter. Hvor skal varmen gå? Jeg tenker det er to forskjellige problemer hvis de som fantaserer om å plassere datasentre i rommet ikke vet dette, eller om de bare later som de ikke vet det. Fysikken er jo temmelig banal. Du vet. På barneskolenivå. Følgelig må spørsmålet bli om det er en direkte svindel eller om det bare er en evneveik fjott som fantaserer om ting han ikke har greie på. Ingen av dem er noe bra alternativ, men det har betydning i forhold til hva man i jussen kaller skyldspørsmålet.

 

Vi avslutter med en sang laget av et progressivt metallband fra Ukraina.

Apologeter og kakistokrater

Apologet er et uttrykk som i dag brukes om personer som forsvarer en lære eller ideologi ved hjelp av intellektuelle eller vitenskapelige argumenter. Opprinnelig var apologeter juridiske tjenestemenn i de greske bystatene.

(Wikipedia)

Kakistokrati er en styreform hvor landet er styrt av de verste, minst kvalifiserte og mest skruppelløse innbyggerne. Ordet er av gresk kakistos (verst) og kratos (styre) og ble først tatt i bruk av den engelske forfatteren Thomas Love Peacock i 1829. 

(Wikipedia)

Fra og med valget av Ronald Reagan som president i USA i året 1980 har det vært vanlig å beskrive den amerikanske styreformen som kakistokratisk. Reagan var jo en 24 karats idiot, fullstendig blottet for intellektuelle krefter, men dette er og var tydeligvis hva mange amerikanere liker: En statsleder de synes de kan forstå. Altså det man i Norge ville kalt en likandes kar. En som ligner på oss selv. Du vet. Noen du føler at du kan ha det hyggelig sammen med. En person som kunne vært din venn. Selv grøsser jeg bare av tanken. Jeg kjenner jo faktisk mange hyggelige typer men ingen jeg ville likt å ha som statsminister i Norge. Herregud. Det skulle tatt seg ut. Spør du meg så er det best å ha et “arbeidsjern” i en slik stilling, foruten at de selvsagt bør ha den typen personlig etikk som gjør dem sosialt kjedelige. En sånn som drikker svært forsiktig – om i det hele tatt – og som helst går hjem før midnattstimen kommer.

Ved dette tidspunkt har alle åpenbart fått med seg at valget i USA på tirsdag endte med et kembo nederlag for Donald Trump og – i bredere forstand – hele hans MAGA-bevegelse. Folk har fått nok av tøyset. Det holder nå. Som mange har påpekt er ikke demokratiet noen ideell styringsform, men det er bedre enn alt annet som har vært prøvd, særlig fordi et demokratisk valg gir folket anledning til å forkaste regjeringen. Nei betyr nei. Ryk og reis. Det er ikke sikkert at det neste som kommer vil bli noe bedre men det er i det minste noe annet. Du vet. Litt sånn som når folk bytter kjæreste. Det er nesten helt sikkert at de kommer til å bli skuffet og desillusjonert ved et tidspunkt litt lengre ned i lysløypa, men akkurat her og nå er det bare å nyte beruselsen som følger av “en grundig oppvask”. Sånn er menneskene. Uansett hvordan vi måtte føle oss så viser statistikken at vi dessverre ikke er særlig smarte. Har du først tilegnet deg en personlig feil som føkker opp ting for deg gang etter gang, så er dette sannsynligvis hvordan resten av livet ditt kommer til å foregå. Det beste du kan gjøre er å ta det “på strak arm” med litt sunn humoristisk sans.

 

Det virker passende å avslutte dette med en nyutgivelse fra noen 80-talls spøkelser.

 

Apostat, apostol, apokatastasis

En apostat er en som har tilhørt en religion, men siden har forlatt den, en frafallen. 

(Store norske leksikon)

Apostolisk betegner noe som stammer fra apostlene og som er i overensstemmelse med deres ånd og lære.

(Store norske leksikon)

Apokatastasis er en forkortet uttrykksmåte for apokatastasis panton, «alle tings gjenopprettelse». I teologien brukes uttrykket om en forståelse av frelsen som i siste instans universell, altomfattende, både for mennesker og naturen, ikke bare i sin hensikt, men også i sin virkning.

(Store norske leksikon)

Det er stadig like komisk at de som kaller seg religiøse nesten aldri vet noe om religion. Hvorfor er det slik? Jeg tenker at det henger sammen med menneskers generelle tendens til slurv og latskap. De gir jevnt faen i alt og alle, bortsett fra sin egen komfort. Eller selvfølelsen, om du vil. Det koker jo alltid ned til hvordan de “føler seg” — noe jeg personlig driter en lang marsj i, uansett hvem de er og hva det handler om. Du vet. Meg selv inkludert. Vi har laget en samfunnstype som ikke bare tillater men oppfordrer til svakhet, ynkelighet og meningsløst føleri. Tilstanden er temmelig kritisk og verre skal det bli. For eksempel vet vi ved dette tidspunkt at utstrakt bruk av “digitale medier” fører til hjerneskade, like sikkert som gjentatte slag mot hodet. Likevel er det ikke måte på hvor mye penger som skal investeres i datasentere og alskens elektroniske duppeditter fordi dette “gjør livet enklere” (eller noe). Hvor mange historier har du hørt om individer som gikk gjennom en detox i forhold til smarttelefon og sosiale medier? Jeg vedder skoene mine på at svaret nesten alltid er “mer enn null”. Det har blitt en sær form for hverdagslig frigjøringsprosess som mange søker.

Det har fremkommet noen historier om hacking av kjøleanlegg hos et antall supermarkeder og butikkjeder. Noen skaffer seg adgang til programmene som styrer temperaturen og skrur jævelskapen opp til 50-60 grader, slik at alle matvarene blir ødelagt, eller i det minste usalgbare i forhold til lovens krav om oppbevaring og behandling. Ingen vet hvem de er eller hvorfor dette skjer, men det er sannsynligvis rimelig å spekulere i retning av “asymmetrisk krigføring” utført av stater og sammenslutninger som jobber for å spre kaos og undergrave samfunnets viktigste aktivum: Sosial tillit. Du finner det samme på nettet i form av ondsinnet propaganda og desinformasjon som får folk til å miste vettet overfor følsomme tema som innvandring, trygdemisbruk og det ene med det andre. Ting vil helst gå bra er et gammelt ordtak som spiller på at folk flest er normale og anstendige i sitt moralsyn, det vil si at de går ikke typisk inn for fusk og snyteri, men opplever det som naturlig å gjøre skikkelig arbeid, holde inngåtte avtaler og den typen ting. Imidlertid svekkes dette av utstrakt eksponering overfor digitale media og “tonen på internett” som litt i overkant ofte bærer preg av hatefull negativitet og sosial sadisme. Det er akkurat som om selve nettet er en tillatelsesstruktur som nuller ut betydningen av folkeskikk og normal ærlighet. Vi har – åpenbart – ennå ikke sett hva slags langtidsvirkningger dette vil ha, men prognosen så langt gir ingen grunn til optimisme. Se bare på hva som skjedde i forbindelse med pandemien.

 

Vi avslutter med et 70-talls “retroband” som synger en fem dager gammel sang om diktet til Percy Shelley.

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top