Analog teknologi handler i prinsippet om at èn kontinuerlig fysisk prosess representerer en annen — for eksempel som når kvikksølv utvider eller trekker seg sammen på grunn av temperaturforandringer og vi bruker dette som en illustrasjon, altså en analogi, til hvordan luftens relative agitasjon befinner seg på sitt molekylære nivå. Du vet. Opphisset luft føles varmere enn luft som gjesper og kjeder seg. Kvikksølvets bevegelse i et analogt termometer setter et tall på det som skjer. Det motsatte – teknisk sett det kontrapositive – prinsippet er digital demarkasjon, det vi si når informasjonen gjøres om til en selvens av kode, typisk i form av alfanumeriske enheter. Hvor komplekst ønsker du at det skal være? Du kan finne hvor mye stoff som helst om saken på nettet, men her og nå er det nok å understreke at analog og digital teknologi ikke egentlig er “motsetninger” i noen meningsfull forstand, bare ulike strategier for måling og benevnelse av fysikken, med videre applikasjon i en verden av apparater og alskens tekniske hjelpemidler i samfunnet og menneskelivet hvor den aller viktigste forskjellen selvsagt består i hva ting koster.
Her om dagen leste jeg en greie på NRK.no — om hvordan artisten Lars Kilevold enten allerede er i gang med opplegget eller har planer om å etablere en Melodi Grand Prompt – med alle sine åpninger for artig ordspill på norsk – fordi han synes vi behøver en konkurranse for musikkstykker fremstilt ved hjelp av kunstig intelligens (KI), som altså inntil videre representerer selveste multekrem-avantgarden av digital teknologi. KI er mors kjøttkaker og verdens beste iskrem på en sommerdag. Skikkelig bra saker. Sånt som fremkaller en brusende lykkefølelse fordi nå går alt så bra og bedre skal det bli. Jeg er ikke godt orientert om hvordan KI-assistert musikkfremstilling foregår i praksis, men jeg antar det finnes både gratis nettsteder for hverdagslig lek med konseptet og profesjonelt orienterte kjøpetjenester på diverse nivåer. Poenget er uansett at “du kan ikke høre forskjell” på vanlig kommersiell popmusikk og sånt som lages med KI. Om dette stemmer vet ikke jeg, men det er sannsynligvis sant. Ihvertfall fra mitt perspektiv, som er fullt av forakt for “billig drit” av alle slag, også når det kommer til musikk, kunst, arkitektur, matlaging og annet som gjerne trekkes frem når det skal snakkes om “ånd” og de beste tingene menneskeheten har klart å krote sammen. Jeg er en jævla sjåvinist. Melodi Grand Prix – eller hva de enn kaller greia nå – er uansett et dusteopplegg av og for talentløse tullinger i begge ender. Ingen seriøse musikere vil ha noe å gjøre med MGP. Det er et skittent og korrupt spill som kompromitterer kunsten.
Lars Kilevold er selvsagt en konseptartist som gjennom hele sin karrière har vist interesse for å blande sammen kunst og reklame, krysse grensene mellom god og dårlig smak, utfordre publikums rammer for forståelse og den typen ting. Han har sin egen greie og det passer definitivt inn i mønsteret at han griper KI-fremstilt musikk med begge hender og prøver å skape et opplegg rundt det. Jeg er ikke forbauset. Det appellerer ikke til meg, men det forlanger jeg jo ikke at andres ting skal gjøre heller. Som mange har antydet med mange forskjellige ordvalg og setningsoppstillinger, så er KI-assistert musikkproduksjon bare enda et skritt videre på den digitale veien som den kommersielle musikkbransjen bega seg inn på med synthesizere og elektronisk popmusikk utover 80-tallet. Teknisk sett fantes fenomenet som visjon allerede 50-60 år tidligere, men den gangen var det mildt sagt avantgardistisk og sært, mens nå et “datamusikk” det de fleste bruker til å skrive og spille inn sine komposisjoner. Dessuten har vi jo nettet. En gjennomsnittlig PC som hvem som helst kan gå og kjøpe for noen tusenlapper har kapasitet til nedlastning og innspillingsarbeid med musikkprogrammer som man måtte gått til et profesjonelt studio i prisklassen “mange millioner” for å kunne gjøre for bare førti år siden. I praksis har “alle” tilgang til alt utstyret de behøver for å skrive, spille inn og distribuere en hitlåt av typen “whoppa gangnam style” som ble lastet ned mange milliarder ganger (og som sikkert fortsatt er populær partymusikk).
For mitt eget vedkommende gåt det et tydelig mønster av estetisk humanisme gjennom alt jeg er, sier og gjør. Jeg vil ikke ha “maskinfremstilt” vare såfremt dette er mulig å unngå. Du vet. Håndverk er tingen. Når vi snakker om film liker jeg den typen som legger mest vekt på skuespillerarbeidet. Når vi snakker om musikk vil jeg ha den typen som er laget av musikere som vet hva fanden de driver med. Og ikke engang spør meg om mat. Ultraprosessert fabrikkføde er djevelens verk. Det som er greia med sånne som liker KI-assistert musikkproduksjon er at dette handler ikke egentlig om KI, men om at de ikke er musikere i noen egentlig forstand. De ser ikke poenget med å tilbringe gudene vet hvor mange timer med å øve på å mestre et instrument, men oppfatter vel dette som bortkastet tid hvis alternativet er at en maskin kan “fylle inn de blanke områdene” og produsere noe som er “bra nok” i forhold til formålet med å skape liv, få folk til å danse og så videre. Skillelinjen går et helt annet sted enn i selve detaljarbeidet rundt det å ferdigstille et musikkstykke, montere et arkitektonisk element i et byggverk, koke opp en gryte med suppe, eller hva som helst annet det er mulig å syntetisere og automatisere helt eller delvis. Eller altså digitalisere, om du vil. Bryte naturen ned til et slags minste kvantenivå av informasjon som siden kan behandles som abstrakte legoklosser i et kybernetisk byggverk. Dette er bra i forhold til et opplegg hvor enheter er meningsfullt – for eksempel i en kontekst av prissetting – men mindre bra i den analoge verden av naturkreftenes kontinuitet og “glidende overganger”.
Vi avslutter med en passende sang som ble utgitt av noen tyskere i året 2017.











