APECALYPSO

Det er selvsagt vanskelig å si hva hesthet består i. De som er mennesker vet noe om menneskehet men ikke til en slik grad at de kan uttale seg. Hva er typisk menneskelig? Du ser problemet. Det er vanskelig å lage en liste men det går an å krysse av for ja eller nei til en serie spørsmål om ting som kan være eller ikke være menneskelige basert i vår egen erfaring og ting vi har observert. Hvis vi skal beskrive det hestlige etter samme mønster blir det et spørsmål om hva som er rimelig. Alle har jo sett en hest eller to. Hva betyr det å være en hest? Etter å ha tenkt litt over saken bestemte jeg meg for at dersom jeg skulle vært en hest så ville jeg valgt henholdsvis Bukefalos og Rosinante som mine foreldre. Du vet. Den første er hesten til Alexander den Store – navnet betyr “oksehode” – som døde i år 326 etter slaget ved Hydaspes i det som nå heter Pakistan, nærmere bestemt regionen Punjab, der hvor Jhelum ligger, hvor de nå utvinner rosa himalayasalt fra Alexanders gamle saltgruve. Den andre er hesten til Don Quixote de la Mancha, navngitt etter et ordspill som kan tydes til å bety “en forhenværende skurk” (rocin på spansk kan bety både en utkjørt arbeidshest og en moralsk tvilsom slyngel, mens suffikset “ante” betyr noe som har vært før), beskrevet av forfatteren Miguel Cervantes – oppfinner av karakteren Don Quixote – som et bevisst valg denne storslagne ridderen foretok for å belyse hestens nye stilling i skapningenes rangorden som bæreren av et verdig formål, inkarnert i ridderens edle eksistens. Sånn er det altså med den saken. I denne fortellingen velger man foreldre.

Det hendte nemlig en gang at noen beskrev meg som en hestkuk. Hvis du kjenner den kulturelle konteksten så vet du at dette ikke nødvendigvis er en fornærmelse, selv om Hålogaland Lagmannsrett har fastslått i en dom fra året 2022 at ordet skal betraktes som “forulemping av offentlig tjenestemann” når man bruker det om politiet — mens det betyr noe i likhet med “gamle ørn” når det brukes mellom omgangsvenner. Det krever imidlertid at man ikke er en sånn en som går rundt og føler seg krenket over alt mulig. Du vet. I grunnen det samme som å si at noen er en jævel. Kontekst har alt å si. Eders lettkrenkelige høyvelbårenhet høres for eksempel ut som “prinsessen på erten” i forhold til noens forfinede og overmenneskelige natur, men jeg tipper at nesten alle ville kunne lukte sarkasmen. Det er ikke noe godt tegn hvis noen er følsom og sart overfor livets i grunnen ganske brutale vilkår. På en underbevisst måte skjønner jo alle at hvis noen ikke er i stand til å ta vare på seg selv så betyr det typisk at noen andre må ta seg av dem, enten dette blir deg eller meg eller Trallalei. Det er dette som ligger bak folks skepsis til “svakhet”. Det er ikke vondt ment, det er bare et uttrykk for at de ikke vil ha noe ansvar for denne greia, eventuelt personen, når og hvis sammenbruddet kommer. Derfor blir det å markere litt avstand mens leken ennå er god. Imidlertid er det ikke vanlig å kunne formulere psykologien i det som foregår. Som alle vet er jo mennesker i det store og hele bare aper som lever slik instinktene deres påbyr, uten at de tenker særlig ofte og mye gjennom de dypere årsaksforholdene tilknyttet livet, universet og alt det der. Vi gjør de kunstene vi gjør fordi vi er de skapningene vi er. Mer mystisk er det ikke.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi avslutter med en progressiv klassiker fra midten av 70-tallet (mens musikerne hersket over musikken).

Fullmektig Knut Gribb sluttet å eldes et sted i førtiårene, en alder han nå har beholdt i nesten hundre år. Særlig i de første 30 årene av Gribbs offentlige liv varierer beskrivelsen av hans utseende mye. Omkring 1929 barberer han bort et av sine sitt kjennetegn, den buskete barten.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En gang for lenge siden – gitt at tid er en subjektiv opplevelse – så jeg for meg at førtiårene må da være en deprimerende alder å ankomme, men jeg hadde ikke fantasi nok til å forestille meg hvordan sekstiårene fungerer. I en verdenshistorisk kontekst er verken tyve, førti eller seksti år noe særlig stort tall å snakke om — men i min personlige verden oppleves det som noe viktig. Hvis du vet så vet du allerede. Femti år er en betydelig mengde år i et individs liv, men hvis vi ser det mot en bakgrunn av “den store historien” så er jo femti år fader meg bare så mye tid som har gått siden året 1976. Jeg husker det godt. Jeg begynte i åttende klasse på ungdomsskolen i august måned av det året. Odvar Nordli ble statsminister og Mao døde. Jahn Teigen gjorde inntrykk på landet med sin skjelettdrakt under fremførelsen av sangen Voodoo i Melodi Grand Prix, men det var sangen Mata Hari som vant (selv om den endte på sisteplass i den internasjonale finalen). Jeg husker det godt. Hele opplegget var nærmest rystende i all sin pinlighet. Akk ja. Sånn var det. Svenskene trakk seg faktisk fra MGP i 1976 fordi de mente at de musikalske standardene var for lave, mens norskene – som vanlig – nøyde seg med å ringe inn til NRK og skjelle dem ut på det groveste.

Fra amerikanernes synsvinkel var året 1976 viktig fordi det var jo deres 200 års jubilèum som selvstendig stat, foruten at det også var presidentvalg det året. Gerry Ford hadde tatt over etter Ricky Nix på grunn av Watergate-affæren – som er en av de første utenrikspolitiske sakene vi hadde om på skolen, i det som nettopp hadde blitt døpt o-fag – men valget i 1976 ble vunnet av Jimmy Cartman, som danket ut Ronnie Raygun, men han skulle komme tilbake fire år senere og fullstendig omkalfatre Amerikas skjebne for de neste førti år, med det som mange kaller voodoo-økonomi, fordi hele det satans opplegget er fylt av symbolhandlinger som er ment å skulle frembringe magiske effekter, men dette har aldri skjedd og folk begynner nå i 2026 å bli drit lei av nyliberalismen, som er det tekniske navnet på Reagan/Thatcher-greia, fordi det finnes jo ingen observerbar “avrenningseffekt”. Alt som har skjedd er at de rike har blitt (mye) rikere mens alle andre har fått (mye) vanskeligere livsvilkår. Uansett feiret altså amerikanerne sitt 200 års jubilèum ganske så mye mer entusiastisk enn 250 års feiringen nå i sommer. Jeg husker det godt. Det er litt omdiskutert hva eksakt som er datoen for Norges grunnleggelse, men mange opererer med år 872, som er den konvensjonelle dateringen av slaget i Hafrsfjord og kong Haralds endelige seier med sitt rikssamlingsprosjekt, som sagaen påstår var på grunn av at et kvinnfolk forlangte dette av ham som dokumentasjon av tilstrekkelig mandig handlingskraft. Det er jo faen ikke klokt, men sånn var visstnok verden mens det fortsatt bare fantes tresifrede årstall. Uansett gjør dette Norge noe over 900 år eldre enn USA, slik at det vil være rimelig å forlange en større grad av voksen modenhet fra oss enn fra amerikanerne.

Enda eldre er imidlertid Kina, som i dette øyeblikk har sin Partiformann Xi på statsbesøk i USA, drøyt femti år etter at Ricky Nix åpnet en slags politisk allianse med Partifomann Mao etter sitt statsbesøk i Kina i 1972. Hvordan skal man datere Kina? Hvis vi regner fra starten av Shang-dynastiet i år 1600 før null snakker vi om drøyt 3500 år, men mange – ikke minst visse konsevativt nasjonalistiske deler av det kinesiske historiografimiljøet –  liker å inkludere enda 1500 år med noe mer mytisk eksisterende statsmakt, på grunn av at kulturell kontinuitet kan spores såpass langt tilbake. De har et argument men spiller det egentlig noen rolle? Uansett fantes det i Norge i 1976 et litt spesielt politisk miljø som dannet partiet Arbeidernes Kommunist Parti (marxist-leninistene) (AKP m-l) i 1973 — men det er bare at de stilte aldri til valg under sitt eget navn, men var med i Rød Valgallianse (RV) som senere ble slått sammen med restene av AKP m-l i år 2007 til hva som i dag heter Partiet Rødt. Poenget er at AKP var alltid hva vi kaller kinakommunister – som står i temmelig skarp og tildels voldelig motsetning til moskvakommunister (som i Norge alltid har vært representert av Norges Kommunistiske Parti (NKP) som ble stiftet i 1923 og som fortsatt eksisterer, med et typisk stemmetall på “noen få hundre” ved valg). Det er imidlertid ukjent for meg om Partiet Rødt har noen spesiell affinitet til Kina nå i dag, fordi det ser for meg mest ut som om de er pragmatisk opptatt av “hjertesaker” i venstrepolitikken uten å ha noen særlig ideologiske kjepphester sånn som AKP på 70-tallet. Kina har jo også forandret seg i ganske betydelig grad. Det har skjedd svært dramatiske ting i Kina over de siste femti årene, det kan ingen nekte for. Er de egentlig en kommuniststat nå i dag? Jeg vil påstå at Kina først og fremst er Kina. Det vi observerer nå er et dynasti som utpeker sine “keisere” på en litt alternativ måte i forhold til konvensjonelle tradisjoner, men de ligner mest på sitt 3500 år gamle selv.

Vi setter strek der, men en av de fortsatt høyt elskede monsterhitsene fra året 1976.

Baskerland er landområder som er bebodd av baskere. Baskerland omfatter tre provinser i Frankrike og fire i Spania. Til sammen er det 683 kommuner og totalt 2,2 millioner innbyggere i disse områdene. De tre provinsene Gipuzkoa, Bizkaia og Álava utgjør sammen en spansk autonom enhet med navn Euskadi. Hovedstad i denne enheten er Vitoria-Gasteiz. Tradisjonelt regnes syv provinser innerst i Biscayabukta og på begge sider av Pyreneene, delt av grensen mellom Spania og Frankrike til Baskerland.

(Store norske leksikon)

Den beste måten å ankomme Spania er – for å få det rette perspektivet på hva slags land det egentlig er – å ankomme med bil via Bordeaux og Bayonne i Frankrike, slik at du krysser grensen til Spania gjennom Baskerland. Det er hva man trygt kan kalle dramatisk terreng og motorveien i retning av Burgos har science fiction aktige kvaliteter over seg. Da jeg først ankom regionen i juni 2025 ble det litt surring og “sightseeing” i Baskerland, spesifikt orientert rundt byene Gernika og Durango. Du vet. Gernika – også kjent under navnet Guernica – er først og fremst berømt på grunn av det idiotisk store maleriet hans Pablo Picasso, som avbilder en hendelse i april 1937 da tyske og italienske fly gjennomførte en av verdenshistoriens første strategiske luftangrep med bomber. Seks år tidligere hadde jo José Antonio Aguirre proklamert den første selvstendige baskiske republikk innenfor et føderalt Spania, men dette ble en kortvarig greie på grunn av den borgerkrigen som ble igangsatt av Francisco Franco i 1936. Først i året 1978 fikk Baskerland tilbake sitt selvstyre som èn av 17 autonome regioner som tilsammen utgjør Spania. I mellomtiden var det mye ufred.

Sannsynligvis kan vi trygt fastslå at ikke alle er som meg – noe som sannsynligvis er en bra ting – men de få som har samme legning kan kjenne seg igjen i trangen til å samle sammen så mye informasjon som mulig om alt som er av noen som helst interesse, for deretter å plotte alle disse dataene inn i et system som er under kontinuerlig revisjon og oppdatering. Vi kan kalle dette bayesiansk statistikk, selv om dette ikke er helt presis. (De nysgjerrige kan utforske Bayes og opplegget hans på egen hånd.) Poenget her er at jeg begynte å jakte på mer informasjon om den baskiske byen Gernika etter at jeg var der på sightseeing i 2025, men uten å finne noe spesifikt minnesmerke etter bombingen i 1937. Jeg hadde sett for meg at det ville være noen slags godt synlig bauta eller noe, men om slikt finnes så oppdaget jeg det ikke. Nå lette jeg jo ikke særlig grundig, det skal sies, men jeg bevegde meg liksom litt sånn opp og ned hovedgatene uten å se noe annet enn en typisk småby med ganske moderne fremtreden. Følgelig ble det å gå på nettet. Navnet Aguirre ble raskt koblet sammen med Werner Herzog sin film fra 1972; Aguirre, Zorn des Gottes – norsk tittel “Jakten på El Dorado” (selv om originaltittelen i direkte oversettelse betyr “Guds raseri”) – som er en slags omvendt variant av elveturismen fra Apokalypse nå!, basert på en sann historie om adelsmannen Lope de Aguirre som ble født i året 1510 i Oñati, en småby i regionen Gipuzkoa i Baskerland, og som døde i året 1561 i Venezuela etter å ha seilt ned hele Amazonas – med utgangspunkt i Peru – på en flåte og siden startet en privat krig mot Spania. Han var ved det tidspunktet kjent som El Loco (den gale). Galskapen ble eminent formidlet av den litt ustabile skuespilleren Klaus Kinski og filmen er vel verdt å se.

Hvorom allting er, José Antonio Aguirre – og resten av Det baskiske nasjonalistpartiet – avholdt sin seremonielle erklæring av baskisk uanhengighet i 1931 ved foten av Gernikako Arbola – Gernikatreet – som er en eik opprinnelig plantet der da Gernika ble grunnlagt i 1366, men siden erstattet med flere generasjoner avkom etter det opprinnelige treet. (Det nyeste av dem ble satt i jord der i 2015 etter at det forrige døde, men selve treet var da 14 år gammelt.) Gartnere i regionen har gående “slektninger” av det gamle treet på mange forskjellige – og tildels hemmelige – steder for å sikre at det alltid vil finnes et Gernikatre. En stund trodde jeg at Baskerville – som i romanfiguren William av Baskerville, fra Umberto Eco sin roman “Rosens navn” og/eller Sherlock Holmes-romanen “Hunden fra Baskerville” av Arthur Conan Doyle – hadde fått navnet sitt på grunn av noe slags slektskap med Baskerland, men undersøkelser viser at det kommer fra et fransk stedsnavn – Bacqueville-en-Caux – i Normandie, som også var navnet på en hærmann som ankom England sammen med William Erobreren i 1066. Han delte jo ut adelstitler i øst og vest til alle som hadde fulgt med ham på dette felttoget, altså blant annet også Baskerville-slekten. Navnet betyr egentlig – bokstavelig talt – “en landsby ved en skog” og likheten med det vi kaller baskere er bare en lingvistisk tilfeldighet. Altså med mindre vi snakker om en eikeskog.

Men der setter vi strek for denne gangen, med et bidrag fra noen prominente baskiske rockere.

Uttrykket sies å være visuelt forbundet med harenes parringsatferd, som kalles haraleik og typisk skjer om våren, med mye krumspring og bevegelse. Sjekk ut saken på egen hånd hvis du er nysgjerrig. Poenget er at haraball er en særlig løssluppen fest hvor folk kaster alle hemninger og oppfører seg utagerende. Noen synes at det ikke er en skikkelig fest hvir det ikke – med rette – kan kalles et haraball, mens andre skygger banen i det øyeblikket når det blir klinkende klart at opplegget er i ferd med å utarte seg. Dette er til en stor grad aldersbetinget. Under avviklingen av en bygdefest som har en rimelig grad av selvrespekt vil du typisk kunne observere at “foreldregenerasjonen” trekker seg tilbake sånn omtrent ved midnattstider, det vil si før det blir slagsmål og dansing på bordene.

Det er ikke så helt enkelt å være en fremmed på slike arrangementer. Ihvertfall ikke en sånn som stikker seg ut og blir lagt merke til – uansett av hvilken grunn – fordi alle kjenner jo allerede alle andre, bortsett fra deg, så hvem faen er du og hva er det du vil? Sånn er det å være fremmedkulturell, la oss si for eksempel en campingturist fra Oslo som besøker en bygd i Trøndelag fordi der er det en god lakseelv, men så begår de den tabben å tro at man bare kan besøke en fest på det lokale samfunnshuset. Nema problema. Det hender faktisk ofte at folk får juling uten noen saklig grunn. Det skjer bare fordi du befant deg på galt sted til gal tid — uten å ha vett nok til å komme deg bort derfra i tide. Det er ikke vondt ment engang, det er bare brutale og brunstige bondegutter fulle av hjemmebrent som vil ha så mye action som kvelden vil tillate og alle liker jo å slåss. Gjør de ikke? Det er jo sånn du kjenner at du lever.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi avslutter med et kulturelt korrekt musikkstykke fra Lærdalstraktene.

Dyrevelferdsloven gir regler for hvordan dyr skal behandles. Loven slår fast at dyr har egenverdi (§ 3) og gir plikter til den som eier eller passer på dyr. Hvis man bryter reglene i loven kan det straffes med bot eller fengsel etter § 37. Strafferammen er vanligvis 1 år, men kan være inntil 3 år for grove saker. Typiske straffesaker om dyrevelferdskriminalitet gjelder vold, ulovlig avlivning eller å «hensette dyr i hjelpeløs tilstand».

(Lovdata.no)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Oppvekst på bondegård – ihvertfall i de såkalte gamle dager – vil sannsynligvis kverke ethvert tilløp til sentimentaltet om dyrehold. Det er liksom aldri noen tvil om at selveste grunntanken i menneskers forhold til dyr handler om utnyttelse, noe som forsåvidt gjenspeiles i det spanske språkets bruk av ordet explotación i denne sammenhengen. Det som skjer er at dyrene brukes på ymist vis og at menneskene eier dem, uten at det stilles noen seriøse spørsmål rundt hva dyrene selv eventuelt måtte ønske. Hvis du for eksempel ser på en kalv og tenker at du har lyst til å lage deg et par kalveskinnstøfler så ligger det jo i sakens natur at dyret må avlives før du kommer noen vei med dette arbeidet. Hvis du spiser kjøtt – som de fleste i Norge gjør – innebærer dette naturligvis at et antall dyr må drepes og skjæres opp til passende stykker for at du skal kunne få den maten du vil ha. Sånn er det med den saken. Det kan ikke bortforklares.

Den nåværende Dyrevelferdsloven trådte i kraft i 2010 og avløste da den tidligere Dyrevernloven fra 1974. Før dette fikk Norge, som et av de første land i verden, Dyrevernloven av 1935 — etter at Kriminalloven av 1842 for første gang nevnte spesifikt at “grov og ondskapsfull mishandling av kreaturer” var en straffbar handling. Tidligere lovverk – Christian Kvarts norske lov fra 1687, Gulatingsloven med flere – hadde enkelte bestemmelser som var vinklet mot å beskytte økonomiske interesser for eiere av dyr, men det var først i 1935 at det kom positivt vinklede krav om human behandling av husdyr. Så i 1965 kom den britiske Brambell-kommisjonens “fem friheter” som ble tatt opp i Dyrevernloven av 1974. Disse var i tur og orden frihet fra sult og tørst – at ethvert husdyr skal ha tilgang på tilstrekkelige mengder korrekt mat og rent vann – frihet fra fysisk ubehag – at dyrene skal ha adgang til vern mot elementene, egnede hvilesteder og så videre – frihet fra smerte, skade og sykdom – veterinæroppfølging, diagnostisering og riktig behandling innen rimelig tid – frihet fra angst og frykt – i praksis leveforhold som ikke medfører unødig stress og lidelse – og til sist frihet til å utføre naturlig atferd, som betyr egnet plass til å utføre artsnaturlig atferd i samvær med artsfrender.

Selv har jeg aldri forstått de som “etablerer et følelsesmessig forhold” til et dyr. Det fremstår som noe sykt, perverst og uhyggelig for meg når folk påtvinger fremmede skapninger sine menneskelige idiosynkrasier. Det er forholdsvis vanlig å se men altså noe jeg oppfatter som totalt forkastelig – til den samme grad som pedofile overgrep – og det kommer slik sett aldri til å bli aktuelt å omgås med sånne som driver med såkalte kjæledyr. Herregud, noe så ekkelt. Det mest komiske med dette er at disse overgriperne rett og slett ikke forstår at de gjør noe galt. De sier for eksempel slikt som at hunden deres er en del av familien, de er glad i dyret – kanskje til og med dyret “viser dem kjærlighet” – og den typen ting, mens de har konstruert en stor fantasi rundt hva som egentlig foregår: At de utnytter en dyrearts naturlige instinkter til å fylle diverse emosjonelle mangelsykdommer – altså psykiatriske diagnoser – som de selv lider under men aldri har mottatt noen relevant omsorg og behandling for. Hvorfor ikke? Vel, der har vi et vesentlig poeng i bildet. Mennesker er jo også dyr som lider under de samme ting som alle andre dyr, men hvis vi ser på “de fem frihetene” som er nevnt ovenfor så må vi erkjenne at mennesker ikke typisk – og i praksis – har den samme grad av rettigheter. Tvert imot er det bisniss as usual å utnytte, undertrykke og mishandle sine medmennesker. Det er jo sånn man tjener penger. Vi behandler hverandre som de kannibalistiske åtseleterne vi dypest sett er, mens vi prøver å vise vikarierende “nobel atferd” overfor diverse andre dyrearter. Det er ganske bisarre saker, men slik er altså den virkeligheten vi har skapt.

Vi avslutter med litt “totalitær dansemusikk” fra 2004, mens vi anerkjenner at fascismen bare har vokst siden da.

På de fjernsynsnyhetene jeg følger – RTVE.es – har det kommet rødt farevarsel på grunn av hetebølge i Galicia og de nærliggende områdene, som jeg antar også omfatter El Bierzo, hvor jeg bor (grenser til Asturias og Galicia, men er selv en del av Leon), fordi værmeldingen sier det skal være tredvegrader hele neste uke. Slutten av september måned i 2026. Ganske bemerkelsesverdig. Det gjenstår selvsagt å se hva som faktisk skjer – jeg tviler for eksempel på at det vil føles like klamt og trykkende som visse uker i juli og august – men du skal ikke spøke med tredvegradene. Det blir varmt som faen, det er jeg ganske sikker på, selv nå i etterkant av enkelte netter med under ti graders varme. Hva skal man tenke? Det eneste du kan gjøre er å tilpasse deg virkeligheten og gjøre det du må.

Værfenomenet El Niño etablerte seg i august men det ligger jo vest for Sør-Amerika og skal ikke ha rukket å påvirke noe i Europa ennå. Disse dominoeffektene kommer senere, utover ettervinteren og våren 2027, med “ustabilt vær” (som om det ikke allerede er vinglete nok) men ellers er det vanskelig å spå om hvordan det vil spille seg ut. Det virker som om alt det vi har sett gjennom sommeren 2026 koker ned til konsekvenser av klimaforandringene — helt i tråd med det som har vært forutsagt av hvor mange forskere som helst. Folk har bare ikke hatt lyst til å tro på det. Fortsatt finnes det mange som bare plystrer og sier pyttsann. Det er alltid varmt om sommeren i Spania. Det er forsåvidt sant, men ikke så varmt, og fremfor alt ikke så lenge av gangen. Dessuten har de hatt noen aldeles idiotiske temperaturer lenger nord også. Det har blitt satt varmerekorder både her, der og overalt. Folk har omkommet der ute. Det klokeste er å dra for alle skodder og holde seg innendørs mens varmen står på som verst, men dette blir jo ganske stusselig i lengden, selv om det godt kan hende at slik vil den nye virkeligheten forbli i de sørlige delene av Europa.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det virker passende å avslutte med en klassiker fra (den varme) delstaten Texas i USA.

Religion er menneskers forhold til noe som de anser for å være hellig, absolutt, åndelig eller guddommelig. Det er vanskelig å gi én allmenngyldig definisjon på religion fordi religioner kan være veldig forskjellige og omfatte ulike religiøse forestillinger. En vanlig definisjon er at religion er troen på guddommelige eller overnaturlige vesener, som guder, engler, demoner eller hellige dyr. I tillegg preges religioner gjerne av at den troende mener å kunne kommunisere med slike overnaturlige vesener. Dette kan skje i form av bønn, offer eller andre rituelle handlinger.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er tildels ekstremt vanskelig å diskutere religion på noe saklig vis, både fordi folk er overtroisk skvetne og engstelige, og fordi det er såpass vanskelig å forstå at man ikke forstår noe. Enhver liten “gullklump” av kognitivt materiale suges opp av det nervøse menneskesinnet og behandles deretter som noen slags helligdom i seg selv. Derfor er vi nødt til å begynne med å avvise begrepet sannhet. Du har ikke evnen til å forstå slike ting. Alt vi har er tanker og dem kan vi ikke stole på. Det mest effektive er å anta at du alltid tar feil, men at med litt innsats kan du komme nærmere en substansiell form for informasjon. Altså noe som er fastere i fisken enn bare “løse tanker”. Religion – i moderne forstand – handler om å hengi seg til et selvbærende system av løgnhistorier med så mye pasjon og intensitet som man får til. Dette er ikke en naturlig måte å oppføre seg. Det er et “program” som har blitt tilvirket og installert i hjernen på kunstig vis. Det handler i nesten ethvert tilfelle om “sosialt medlemsskap” i en flokk hvor alle er hverandres voktere.

Moderne mennesker er noen nærmest tragisk degenererte skapninger som bare unntaksvis har selvstendige evner til overlevelse i naturlige omgivelser. Flertallet behøver samfunnets hjelpemidler og ofte er selv ikke dette nok til at de ikke på noe slags usannsynlig klønete vis får til å ta livet av seg selv. Om dette er komisk eller tragisk får bli en smakssak, men nettet er uansett tjokk fullt av “øyeblikk fanget på kamera” når noen har skadet seg selv, andre eller sine materielle omgivelser på grunn av hjernefeil. Du vet. Når man har noe som i utgangspunktet virker som en god idè, men så viser det seg at ikke bare var det fette dumt og livsfarlig, men ting baller nesten umiddelbart på seg langt hinsides noe man kan beherske eller kontrollere, så det smarteste er i grunnen å løpe for livet (hvis dette er et aktuelt alternativ). Ville dyr gjør ikke sånt — og mennesker er jo dyr som en gang var ville, men så skjedde det noe med oss. Jeg tror ikke at mennesker er typisk født til å være idioter, men at dette er innlært atferd som vi tar til oss gjennom den treningsprosessen vi kaller barndom. Såkalt primitive folkeslag har som regel helt andre metoder enn de “siviliserte” og på mange måter lobotomerte individene som sogner til den moderne verden. Ikke bare mennesker men også mange andre dyr er nysgjerrige og lekne skapninger som tøyser rundt med ting de finner, men det er svært uvanlig at de tar stor risiko.

Hvorom allting er, jeg kom til å tenke på oldtidsbyen Sarazm i dag – den ligger i det som nå heter Tadsjikistan – på grunn av noe jeg drømte i natt. Sarazm eksisterte som alle vet fra 6000-4000 år siden og var et tidlig hovedsenter for diverse tilvirkning og handel med metallgjenstander. Den viktigste bygningen der var et flammetempel hvor det antas at en form for voktere eller presteskap hadde til oppgave å passe på at “den evige ilden” aldri sluknet. Det er jo en vesentlig forskjell mellom å bruke ild og lage ild. De eldste dokumenterte funnene av “bruk av ild” er to millioner år gamle, mens de eldste dokumenterte funnene av “laging av ild” er 400.000 år gamle. Du vet. Det må foreligge et sett med gjenstander som helt tydelig handler om å slå gnister eller på andre måter starte en brann — og beviskravene er harde. Vi kan ikke kategorisk si at det ikke ble laget ild mye tidligere enn blant neandertalerne for 400.000 år siden, men vi har ikke funnet noen bevis for dette. Det antas derfor – inntil noe annet kan bevises – at all tidlig bruk av ild handlet om å “høste” flammer fra steder med lynnedslag eller noe og så siden forvalte disse som best man kunne. Over tusenårenes løp utviklet dette seg til at folk etablerte flammetempel. Et sted du kan gå for å kjøpe eller bli tildelt en liten brann som du siden kan bære med deg til din egen bolig. Behøver vi å snakke om nytteverdien av ild? Jeg tror ikke det. Folk skjønner umiddelbart at det er en stor fordel for menneskelig overlevelse – selv i dag – å ha kontroll over laging og bruk av ild.

Det mange kaller zoroastrianisme – som også er kjent som Avesta-religion – viser seg å være mye eldre enn hva som har vært antatt tidligere, med røtter langt tilbake inn i bronsealderen. På enkelte uveisomme steder i Iran finner du ennå flammetempeler hvor det påstås at de har vedlikeholdt ilden i mange tusen år, men sånt er jo vanskelig å bevise på noen måte som overholder vitenskapens strenge krav, så enten må man bare ta deres ord for at det stemmer eller så kan man anta at “legenden” er viktigere enn den formelle sannheten – som ikke er noen urimelig posisjon å ta – slik at hvis det har sluknet for dem fra tid til annen så har de bare startet ilden på nytt og holdt kjeft om saken. Poenget er jo uansett at det er tempelets alder som er vesentlig fra en historikers synsvinkel, ikke flammens. Uansett er altså Zoroaster – også kjent som Zarathustra – legendarisk profet til Avesta-religionen som vel prinsipielt sett er dualistisk, selv om mange påstår at det er den første av alle monoteistiske religioner som tilber èn overordnet hovedgud, som de kaller Ahura-Mazda (mens hans onde motsats er Angra Mainyu, altså “ånden som ødelegger”). Hva vi kan kalle “teologien” innenfor Avesta dukker siden opp som det sterkeste persiske bidraget til hellenismen, det vil si “den nye verdensordningen” som oppsto etter at Alexander den Store hadde avsluttet sitt store prosjekt med å erobre alle de kjente landene på den tiden. Men det får være nok bla bla ukeblad for denne søndags formiddagen. Nå er det på tide med lunsj.

Vi avslutter med litt gammelrock fra året 1980.

Referanse til video på YouTube: How Riga became Europe’s Art Noveau Capital

En av de tingene som stadig nevnes i denne bloggen er at smak kan ikke diskuteres. Det finnes i prinsippet ikke noe sånt som dårlig smak, fordi dette er et relativistisk synspunkt. For eksempel kan jeg påstå at min smak er “bedre” enn den til mange andre – noe jeg forsåvidt også gjør av og til – men dette er strengt tatt bare en fordom. En antagelse basert i min litt ufordragelige personlighetstype som har klare tendenser til skamløst snobberi. Hva kan jeg si? Det er hva det er. At mange er enig med meg i hva slags kriterier som definerer “god smak” betyr ingenting fra eller til. Dette handler jo ikke om å “ha rett” men om å ha ett av mange mulige synspunkter i en matrise hvor rett og galt ikke er relevante størrelser. Men når det er sagt er det vanskelig å forholde seg til de som misliker art noveau.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Art nouveau er en stilbevegelse som oppsto på 1890–tallet, hvor hovedideen var å skape kunst basert på naturlige former. Dette grunnkonseptet ble delvis arvet fra William Morris og The Arts and Crafts Movement og var en reaksjon mot mekaniseringen og industrialiseringen som preget det moderne samfunnet. Et særlig kjennetegn for art nouveau var bruken av kurvede linjer som etterlignet formene til planter og blomster.

(Store norske leksikon)

Den sannsynligvis mest kjente arkitekten som jobbet innenfor art noveau var Antoni Gaudi, som satte sitt preg på byen Barcelona, hvor hovedverket hans – Basilica i Temple Expiatori de la Sagrada Familia – fortsatt bygges på, snart 150 år etter at prosjektet ble påbegynt, i utgangspunktet med en annen arkitekt. Det må imidlertid nevnes at stilretningen art noveau kalles el modernismo i Spania, mens i Tyskland – tildels også i Norge – brukes ofte benevnelsen jugendstil, fordi bevegelsen ble først omtalt i tidsskriftet Die Jugend — og som alle vet brant jo den gamle trebyen Ålesund ned i året 1904, midt under jugendstilens storhetstid, slik at da den ble gjenoppbygd i 1904-1907 – under “murtvang” – ble arkitekturen sterkt preget av dette. Jeg vet ikke om Ålesund noensinne kommer til å få sin egen episode av HENI Talks slik som Riga, som er linket ovenfor, men det er ikke usannsynlig. I mellomtiden oppfordres de nysgjerrige til å selv besøke Ålesund, med sin særpregede sentrumsarkitektur og interessante lokalhistorie. I historisk sammenheng er det å si at selvsagt var det tragisk at byen brant ned. men når så galt først skulle skje var de stilmessig heldig med timingen.

Vi avslutter med denne moderne varianten av Carl Bellmans sang fra året 1790.

Hva er poenget med å ha meninger om det verdenspolitiske maktspillet? Gudene vet. Det virker jo ikke klokt å kaste bort verdifull levetid på å spekulere rundt ting som man uansett ikke har noen makt som helst til å påvirke. På den annen side blir det vel som å se filmer, lese romaner og den typen ting. La oss kalle det observasjoner av det menneskelige, som kan ha et slags filosofisk erkjennelsesformål uten noen tilknytning til det praktiske livet. Jeg mener, hva er poenget med å studere historie, arkitektur, kunst, statsvitenskap, teologi eller hva som helst annet som ikke er umiddelbart matnyttig men som ikke desto mindre “gjør noe med sjelen” og kanskje også utvider perspektivene dine? Jeg tror man skal være bra fette forsiktig med å avskrive selv tilsynelatende unyttig mental virksomhet som bortkastet tid. Du vet jo aldri hva som kan komme til nytte i fremtiden. Som alle vet er det notorisk vanskelig å forutse engang hva resten av dagen vil bringe, så i den grad noen føler at de har kapasitet og forstand til å “følge med på ting” så bør de definitivt gjøre dette.

Saken er uansett at jeg ser litt på nyhetssendinger fra diverse utenlandske mediekanaler, så som BBC, France24, DW News og mange flere. Sånn er det bare. Denne vanen medfører at jeg danner et verdensbilde som – sammen med en livslang sans for historie og samfunnsvitenskap – ofte gjør meg “bedre informert” enn de som bare orienterer seg med vibber og alskens følelser. Det er hva det er. Folk danner sine meninger på slikt faktagrunnlag som de synes er godt nok og deretter setter de igang med å diskutere. Selv skriver jeg – åpenbart – en del om diverse saker og ting, men jeg er ikke særlig begeistret for “debatter”. Det er mer interessant å lytte og stille spørsmål. Kanskje jeg burde ha blitt psykolog? Vi beveger oss uansett videre og peker på at de avholder valg i Russland nå. Tør noen å tippe hvem som vinner? Det vil sannsynligvis ikke bli noen overraskelser slik sett, hvilket er omtrent like mengder latterlig og tragisk. Han idioten som sitter med makten i Russland – som han har gjort siden år 2000 – har jo fader meg kjørt hele landet i grøfta noe så aldeles grønnjævlig at ting ser like deprimerende ut nå som på 1990-tallet, som forsåvidt også var Putins beste år, altså mens han fortsatt var gangster og “fikser” i Sankt Petersburg. Siden har det jo gått nedover med hele kisen, i samme takt som det landet han liksom skal styre men som istedet har mistet all respekt på verdensbasis.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På diverse nyhetskanaler som jeg følger snakker folk nærmest på autopilot om at “vi behøver USA som beskyttelse” mot et Russland som er så svekket at ledelsen der begynner å bli desperat. Jeg vet ikke. Kall meg enkel, men for meg er det geografien som bestemmer i hvilken retning handel og internasjonalt samarbeid bør gå. Det er tragisk at Russland har malt seg inn i et hjørne såpass grundig som de har gjort med alle disse diktatornykkene hans Vladimir Putin. Selvsagt finnes det ingen gode ordninger for avgang og pensjon for folk i hans stilling, men hvis russerne kunne velge fritt ville de sannsynligvis ha satset på noe annet — i håp om en mer internasjonalt åpen og samarbeidsvillig stil. Etter min mening er jo Russland en del av Europa – ihvertfall minst like mye som en del av de mer marginale deltagerne i Eurovision – og det er bent frem urealistisk å tro at USA er en venn av Europa fordi sannheten er at USA har ingen venner lenger. Det har de selv sørget for gjennom å velge en gal mann som president. Du vet. En sånn type som bøller, truer og fornærmer folk. Eller nærmere bestemt det som evneveike troll oppfatter som en “sterk mann” — muligens fordi de selv først og fremst er styrt av sin egen angst så de tror at alle andre er slik også. Så nå finnes det diktatorer både her og der, enten de havner i stillingen på grunn av “folkeviljen” eller på andre måter. Det er forutsigbart hva som vil skje med valget i Russland, mens det fortsatt går an å lure på hva som vil skje med mellomvalget i USA om en drøy måned.

Vi avslutter dette med noen som kalte seg “totalitær kunst” i året 1986 og de synger om staten.

Av alle idiotiske uttrykk på engelsk – og det er mange – er put your money where your mouth is blant de verste. Det er jo mildt sagt uhygienisk å putte penger i munnen, fordi fysiske penger er teknisk sett blant de mest urene ting vi typisk er i berøring med på en daglig basis. Både sedler og mynter vandrer gjennom tusevis av hender og blir oppbevart på gudene vet hva slags måter. Laboratorieundersøkelser har vist at en gjennomsnittlig pengeseddel kan bære tusenvis av bakterier, virus, sopp og spor etter alskens kjemikalier. Derfor er det en god idè å være nøye med håndhygienen hvis man uansett av hvilken grunn har vært i berøring med et antall fysiske penger i løpet av dagen, særlig før man begynner å lage mat og den typen ting. (På kokkeskolen er det første du lærer at du alltid skal vaske hendene som det første du gjør når du kommer inn på kjøkkenet, uansett hvor du har vært og hva du har gjort.)

Når det er sagt så skjønner jeg jo at uttrykket er ment “i overført betydning” slik at meningen med det er at du skal følge opp dine egne ord med en konsistent vilje til å handle i samsvar, slik at “å putte penger” handler om å satse, eventuelt å investere, på en måte som viser at du ikke er bare en flippete vinglepikk, men at du faktisk står for det du sier. Her er det store forbedringspotensialer for svært mange med tendenser til breiflabb. Du vet hvordan mennesker er. Mange prater hvor fagert som helst om hva som er bra, smart, moralsk korrekt og det ene med det andre, men når det kommer til å følge opp sine egne ord med håndfast handling dukker det opp en telefonkatalogs tykk liste over gode grunner til å vente, utsette, se det an og alt hva som ellers er brukelig som unnskyldninger. Skal vi ikke bare kalle det typisk menneskelig? Ettersom man vokser til og beveger seg inn i de aldersgruppene som har mer fortid enn fremtid har tålmodigheten med slike ting en tendens til å falle ganske kraftig. De fleste ender med den innstillingen at å holde kjeft er et mye bedre valg enn å prate i øst og vest om alt mulig som man aldri faktisk gjør noe med.

Det skjer temmelig sjelden – men oftere enn aldri – at noen “gir meg fingeren” slik som herforleden da en eller annen kis åpenbart var misfornøyd med kjørestilen min, fordi han dro forbi i stor fart mens han både tutet og viste meg fingeren selv om min eneste synd var å holde meg til fartsgrensen der på stedet. Du vet. Jeg er jo en gammel og konservativ mann som ikke kan tillate seg oppførselen til brunstige tenåringer og andre jyplinger. Noblesse oblige, som franskene sier om sånt. Jeg hører at de verste bøllene i trafikken typisk pleier å være menn i 50-60 årene, men til dette er det å si at jeg gjør en innsats for å trekke ned denne begredelige statistikken. Jeg synes jo – og mange er sikkert enig – at det er bent frem upassende for “godt voksne menn” å oppføre seg som unge gutter uansett hvordan dette manifesterer seg på bakken, om vi snakker om kjørestil, motepreferanser eller oppførsel mot unge kvinner. Det er noe som heter injurierende kraft og det er mitt eget ansvar til hvilken grad jeg velger å dele ut slik kraft til alskens tilfeldig forbipasserende idioter, men som regel blir det til – slik som i det eksempelet jeg har nevnt her – at jeg føler rett og slett ingenting. Jeg oppfattet det ikke som en fornærmelse å bli vist fingeren av en evneveik stakkar noe mer enn jeg tolker det som et personlig angrep på min integritet og livsstil dersom det kommer en flue inn av vinduet. Jeg mener, herregud. Det skulle da ha tatt seg fint ut om alle slags laverestående livsformer skulle ha blitt tildelt injurierende kraft.

Vi avslutter dette skrivestykket med enda mer positiv gladpop fra de gode gamle dager.