Kosmisk varmedød er en hypotese om at universets endelige skjebne vil være en tilstand av termodynamisk likevekt der alle temperaturforskjeller er utlignet og entropien ikke lenger kan økes. Grunnlaget for alt liv og all annen aktivitet er dermed borte.
Komisk er kanskje ikke det mest heldige valget av ord, men jeg hadde uansett en T-skjorte som var påtrykt teksten HEAT DEATH IS COMING, som er en henvisning til hypotesen om kosmisk varmedød, som igjen bare er èn av mange mulige anskuelsesformer man kan projisere på universet som helhet. Strengt tatt vet vi jo ikke om varmedød er hva som venter om noen millioner milliarder trillioner år – det er et idiotisk stort tall – men det er fysisk mulig. Derfor er det en typisk vits å gå rundt med en sånn T-skjorte, men det er en veldig spesifikk morsomhet, som forutsetter god forståelse av både fysikk og psykologi. Imidlertid kan det misforstås i disse tider. Du vet. Folk dør i tusenvis på grunn av hetebølger langt hinsides noe vi har sett tidligere, men de har vært både forventet og varslet om – faktisk gjennom mange tiår – blant klimaforskere, uten at dette har imponert noen.
Akkurat nå er det behagelig temperatur med bare 15 grader i Villafranca del Bierzo – hvor jeg bor – og det forventes at det skal toppe seg rundt 25 grader mot ettermiddagen, men det er fordi det var regn i går. Derfor føles luften frisk og ren i dag, men allerede til helgen skal tredvegradene komme tilbake. Midt i september. Andre steder i Spania er det vesentlig mye varmere og rekordene faller på rekke og rad ettersom førtigradene herjer lenge etter at årets varmetopp burde vært nådd og tilbakelagt. Hva betyr dette? 2026 har satt mange varmerekorder i Europa, inkludert ikke minst i Middelhavets overflatevann, som sannsynligvis betyr at det vil bli “interessant vær” i Sør-Spania så snart temperaturene begynner å falle for alvor — men som mange sier har det jo i prinsippet vært bare en eneste lang hetebølge i dette landet siden midt i mai måned og like frem til i dag. Ve den som har vært nødt til å jobbe utendørs, sier jeg bare.
Vi setter strek der, med et britisk band som jobber i grenselandet mellom frijazz og ræpping.
Type/ting-distinksjonen handler om den antatt ontologiske motsetningen mellom universalia («typer») og partikularia («ting»). Mens for eksempel «by» er et universale, er Tromsø og Berlin to partikulærer (ting) som kan klassifiseres som “medlemmer” av universalet by. En viktig debatt i ontologien gjelder spørsmålet om universalienes realitet: Har de en reell eksistens utover partikulariene som de inneholder? Hva slags eksistens er dette i så fall?
En mye brukt typologisk klassifikasjon kan for eksempel være menneske. Jeg er et menneske. Du er et menneske. Vi er alle mennesker. Slik kan humanisme oppsummeres. Imidlertid går det an å stille kritiske spørsmål ved dette synet. Det virker jo liksom litt urimelig å påstå at det kan finnes mennesker som ikke er noen, altså at de har ingen egen identitet, ikke noe navn eller noen “personlig historie”, de er bare navnløse komponenter innenfor “menneskeheten” men de er ikke virkelige på samme måte som du og jeg og ellers alle vi barna i Bakkebygrenda. Selv er jeg av den oppfatning at alle mennesker er individer og jeg har faktisk aldri vært i stand til å se det på noen annen måte. Derfor virker det litt urealistisk å stille opp et kvalitativt skille mellom “oss og dem” — hvor vi på mystisk vis er annerledes enn dem. Ser du hvor jeg vil hen med dette? Saken er jo at det finnes mange slags “grupper” innenfor arten menneske.
Romanen Sult (1890) av vår alles kjære Knut Hamsun regnes som et banebrytende modernistisk mesterverk innenfor internasjonal litteratur. Har du lest den? Hvis ikke er det noe du burde gjøre. Den er ganske kort og lettfattelig. Det som er spesielt med Sult er at det brukes ingen tid på “forklaringer” av hvem hovedpersonen er og hva som foregår, vi blir bare dratt med inn i en beskrivelse av vedkommendes uforklarlige og tildels selvmotsigende sjelsliv. For flere detaljer kan du søke på nettet — poenget her er bare å stille opp en antitradisjonell heltetype som eksempel på en åndsretning som nå er mer eller mindre etterlatt på historiens skraphaug, etter at to verdenskriger i første halvdel av det 20. århundre medvirket til at vi nå lever innenfor en postmodernistisk horisont. Fremtidsoptimismen har blitt skrotet. Ingen tror lenger at “det skal komme en mann av folket og han skal bli vår frelser” som var den modernistiske tenkemåten bak persondyrkelsen av Adolf Hitler for snart hundre år siden. Hans var en mildt sagt usannsynlig politisk karrière som i sin Wien-fase lignet ikke så rent lite på hovedpersonen i Sult, men så kom jo Den første verdenskrigen og tok ham.
Noe annet Knut Hamsun er kjent for er sitatet om hundre år er allting glemt som til stadighet brukes i mer eller mindre passende sammenhenger, hvor den mest klisjèpregede vittigheten er at Hamsun blir jo ennå husket, men de som synes at dette er et godt poeng har rett og slett ikke skjønt hva som var Hamsuns poeng. For eksempel er det jo nå hundre år siden forrige gang nazismen ble kjørt frem som sosialt eksperiment i Tyskland. Du vet. Fantasien om at “folket” kan få gjenoppleve sin mytologiske “gullalder” hvis vi alle sammen bare tar et skippertak for å “rense samfunnet” for de kreftene som står i veien for vår velstand og lykke. I dagens Tyskland er omlag 27% av befolkningen enten utlendinger av første generasjon – altså innvandrere – eller barn av de som flyttet dit av ymse årsaker, altså innfødte tyskere men med brokete bakgrunn og “blandet lojalitet” i spørsmålet om hva som er deres rette hjemland. Partiet Alternativ für Deutschland (AfD) ønsker å “gjøre noe med dette” og hva de ser for seg er remigrasjon, eller “tvungen hjemsendelse” av alle som ikke tilfredsstiller partiets krav til nasjonal korrekthet. Selvsagt er ikke dette noe som kan fungere i praksis, men de har ikke desto mindre opparbeidet seg enorm popularitet og imponerende stemmetall med sitt fantasifulle partiprogram (som også stiller seg skeptisk eller avvisende til vaksiner, klimaproblematikk og så videre). Valgseieren i Sachsen-Anhalt på søndag – de fikk 45% av stemmene – har blitt gratulert av blant andre Donald Trump, Elon Musk og Vladimir Putin. Så da vet du sånn omtrent hva slags trivelig selskap dette utvikler seg til å bli. Vi sier ikke mer.
Vi avslutter med en låt fra dette trivelige svenske danseorkesteret.
Her i denne spalten vender vi ofte tilbake til fenomenet tro og all skaden det gjør. Tenk over saken. Hvor mye av alt det verste du har opplevd i ditt eget liv begynte med å tro på noe du ikke burde ha trodd på? Sånn fungerer typiske svindlere; de etablerer et “tillitsforhold” basert i noe du ønsker å tro på – for eksempel økonomisk gevinst, romantikk eller noen slags sosial fremgang – før de sakte men sikkert begynner å pumpe deg for penger og andre ting de måtte være på jakt etter. På engelsk kalles dette confidence games og det kjente uttrykket conman kommer derfra. Vi kan oversette dette med “tillitsspill” men vi oppnår ikke noe som ikke allerede dekkes av det gamle begrepet svindel, som har sitt etymologiske opphav i et gammelt tysk ord for svimmelhet, forvirring eller beruselse. Tillit er med andre ord ingen betingelse for at opplegget skal snike seg inn i livet ditt og føkke deg.
Noe annet jeg nevner ganske hyppig er politisk svartekunst, som i prinsippet handler om å sanke stemmer med skitne metoder og “urent spill”. Juks, om du vil, men på en svimlende måte som spiller på folks naivitet og følsomhet overfor ting som skremmer og forvirrer dem. Poenget er å få folk til å stemme på dem, men de har aldri noen planer om å innfri det de lover. En nøktern vurdering av det som tilbys vil avdekke sannheten og det legges derfor stor vekt på slagord, sang og fysisk bevegelse. Poenget er å holde deg følelsesmessig engasjert gjennom din tro på dette politiske prosjektet, som sier alt du ønsker å høre og lover ting som ingen andre gjør. Litt samme energien som i en kritikkløs forelskelse, kan du si. Den elskede er så bra og perfekt at du blir aldeles rasende hvis noen kommer med “skitne hentydninger” om at denne greia kanskje ikke er helt hva det gir seg ut for å være. Og slik er det at ting går til helvete.
Sist gang jeg kjøpte hermetiske hakkede tomater i Norge kom de i små pappkartonger som inneholdt anslagsvis 2-300 gram og kostet noe i landet rundt ti kroner. Hvis du tenker over saken er dette mistenkelig billig — som betyr at det enten handler om maskininnhøsting, grovt underbetalte landarbeidere, eller kanskje til og med begge deler. Ferske tomater er jo ikke noen direkte billg vare. Selvsagt billigere her i Spania – og ikke minst mye bedre både på utvalg og kvalitet – enn i Norge, men fortsatt priset på et nivå som reflekterer dårlig holdbarhet og følsomhet overfor mekanisk skade, angrep fra alskens insekter og annet. Som faglært kokk bør man egentlig gjøre hele jobben selv – yrkesstolthet og alt det der – men det gidder jeg ikke. Når de likevel bare skal nedi gryta som en av mange ingredienser så får det faderullan meg være bra nok med tomater på boks. De som vil krangle på dette får bli med utenfor og gjøre det med nevene.
Her om dagen kjøpte jeg et brett – altså tolv stykker – med små kartonger som inneholder passata. Det vil si tomater som har blitt “passert” gjennom en finsikt som etterlater bare en glatt sausemasse og den egner seg perfekt for pastasaus. Du får også kjøpt diverse annen “sausebase” som det åpenbart går mye av i spansk matlaging for de selger dem overalt og ikke koster de mange kronene heller, men passata skal i utgangspunktet bestå av bare “ren tomat” mens mange av de andre greiene kan inneholde både sukker, olje, løk, krydder og det ene med det andre. Sjekk varedeklarasjonen. Livet er en fest her i Spania for de som liker å lage mat med grønnsaker – som det forsåvidt også er i Frankrike, Italia og andre land som har lange og stolte kjøkkentradisjoner – fordi de tar råvarene på alvor og tilbyr hele spekteret av “ting som kan dyrkes lokalt” mens de kanskje er noe mer tilbakeholdne med importvarene. Men dette funker helt fint for meg. Hvis jeg overhodet har noe valg så foretrekker jeg jo å lage mat med mest mulig lokale råvarer. Du vet. Langtransport er djevelens verk. Eller eventuelt så er det “hva markedet foretrekker” som i hovedsak betyr akkurat det samme.
For tiden går jeg rundt og tenker på fiskegrateng. Foreløping er det bare på det filosoferende planleggingsstadiet, men jeg har fått det for meg at det sannsynligvis er en god idè å lage fiskegrateng med bacalao – som er et generisk navn på klippfisk, stokkfisk og diverse annet i samme kategori – men inntil videre tror jeg det blir nødvendig å lage den med det som på godt norsk kalles “hvit saus” – altså sauce bechamel – selv om jeg aldri før har laget bacalao på noen annen måte enn den som handler om tomater, løk, poteter og hvitvin. Selvsagt med diverse krydderier og denslags også, men det er jo slik i syden at de har en original oppskrift for bacalao for hver eneste dag av året, så det er sannsynligvis på tide at jeg skaffer meg mer og bredere erfaring med denne råvaren som folk har et litt blandet forhold til i Norge men som de forguder i sørlige land. Som alle andre norsker har jeg noen ganske konservative idèer om hva fiskegrateng betyr. Man skal jo ikke kødde med tradisjonsmaten. Det skal være hvit fisk, makaroni, purreløk og passe krydret hvit saus (som godt kan inneholde litt revet ost), med et knasende lokk av brødkrumme. Folk som lager fiskegrateng med laks bør bankes opp og ned, der og da, samt for alltid siden, helt til de slutter med dette. Herregud. Noe så perverst. Men klippfisken er jo hvit så jeg begår ingen utilgivelig forbrytelse hvis jeg starter et program for eksperimentering.
Til sist setter vi strek med litt aggressiv britisk ræppemusikk fra året 1994.
Det begynner å danne seg en bedre forståelse for hva som hendte i Nepal for knappe to uker siden. Inntil videre heter denne hendelsen Rasuwa-flommen, basert på et stedsnavn, men dette kan endre seg. Det alle lurer på er selvsagt hva som forårsaket denne katastrofen. Hvor kom alt vannet fra? Svaret er at det var ikke vann. Det som hendte kan beskrives som en likvefaksjonsnekrose – når kroppsvev går i oppløsning og blir flytende – i en hel fjellside. En mengde i nærheten av hundre millioner kubikkmeter stein, grus og is falt over en kilometer rett ned og energien da det traff bakken – som først ble oppfattet som et jordskjelv med styrke 5,2 – omskapte mesteparten av massen til en slags “kvikkleire” som så startet sin dødelige ferd nedover gjennom elvedalen. Redningsmannskapene som jobber med å lete etter mennesker i kaoset melder om at de må forholde seg til et 10-20 meter tykt lag med størknet slam hele veien nedover. Det er med andre ord “vanskelige forhold” i det pågående søket etter de mange tusen savnede.
Hvis vi zoomer ut enda mer og spør hvordan noe slikt overhodet kunne skje kommer svaret til å handle om en isbre som har trukket seg tilbake. I utgangspunktet er Himalaya et fjellmassiv preget av stein med “dårlig kvalitet” som tildels holdes sammen av kryogenisk limstoff – i praksis frosset vann i sprekkene – som ikke er noe problem så lenge breene ligger oppå og holder det hele sammen med sin dødvekt. Men så kommer det endringer i klimaforholdene og nedsmelting av bremassene over mange år. På det aktuelle stedet der Rasuwa-flommen startet pleide isbreen å strekke seg mange mil nedetter elvedalen, men i de senere tiårene har den trukket seg opp i høyden og eksponert fjellet under for omskiftelige temperaturforhold og andre stressfaktorer. Alle detaljer i bildet er ikke kjent ennå men vi vet at lignende hendelser har inntruffet både i vår egen tid – for eksempel i India i 2021 (dog i mye mindre skala) – og gjennom forhistorien, særlig ved slutten av den forrige istiden. Dramatiske ting som skjer etterlater seg jo spor som kan tydes.
Nøkkelordet er permafrost og prosessen vi må holde et øye med er opptining, enten det aktuelle området ligger langt nord eller oppe i høyden. Grunnforhold og massetilstander forandrer seg jo med de endrede temperaturene. Det kan komme bevegelse i ting som har ligget stille i hvor mange tusen år som helst og det er uråd å si hva slags dominoeffekt dette trekker med seg — men vi kan i det minste fastslå at du må komme deg på god avstand litt faderlig fort når fjellet begynner å røre på seg. Visse hendelser i nær fortid viser at det er ikke greit med “bare rent vann” heller, for eksempel på grunn av ekstremt regnvær høyere opp som så følger konturene av landskapet og oversvømmer diverse menneskelig bebyggelse med overveldende vannmengder. Om det er av fremtidige forsikringshensyn vet jeg ikke, men Spania har uansett fått et “flomkart” på nettet hvor det går an å lese av både historikk og risikovurderinger for ditt område. Jeg har ikke sjekket min egen adresse fordi det behøver jeg ikke. Verken brann eller flom truer dette stedet med mindre det skjer noe som foreløpig har ligget utenfor virkelighetens rammer, men i så fall vil det neppe spille noen rolle hvor man befinner seg. Jeg mener, det er jo ikke umulig at det for eksempel kan oppstå vulkansk aktivitet i et område som ikke har noen historikk med slike ting, selv om det er svært usannsynlig. Hundre prosent sikker kan du aldri bli. Alt du kan gjøre er å ta rimelige forholdsregler basert i de lokale naturforholdene og plassere deg slik vettet påbyr, så får det ellers gå som det går.
Vi avslutter med litt fem år gammel progressiv musikk som har metalliske tendenser.
Saken er at når du skal steke visse typer kjøtt eller fisk så har disse noen ganger en tendens til å “krølle seg” og nekte å ligge flatt i stekepannen. Sånt kan være jævlig irriterende. Jeg har sett folk skrike, gråte og kaste hele driten i veggen så stekefettet spruter. Etterpå bryter de sammen i sår hulking fordi alt er så frustrerende. Livet ble aldri sånn som de hadde sett for seg. Hva er vitsen? Ting blir jo bare helt feil uansett hva man gjør. Det er ved dette tidspunktet at stekelodd blir en frelsende kraft som stopper regnet og gjør himmelen skyfri. Det er ikke vanskelig. Du bare setter det oppå de bitene av stekeprodukt som du ønsker å disiplinere. Simsalabim. Nå ligger alt flatt slik som det skal. Gud er god, som de sier i visse religioner, men smarte oppfinnelser er enda bedre. Selv har jeg faktisk ikke noe dedikert stekelodd, men jeg bruker en liten gryte som jeg fyller med noen desiliter vann – for å få litt vekt på den – og så setter jeg den bare oppå koteletten (som det var i dette tilfellet) slik at den oppfører seg som folk og gjør som den blir bedt om.
Mestringsfølelse er den beste form for rus. Du vet. Når det er akkurat som du skal til å eksplodere fordi du er så smart og du vet det. We are the champions my friend, synger det noen ganger litt teatralske bandet Queen i bakgrunnen, mens jeg selv nyter synet av en perfekt forflatet kotelett som jeg har tilvirket med mine egne hender, uten noe tøys i kantene, perfekt krydret og brunet via den velkjente Maillardreaksjonen som konverterer lipider og aminosyrer til velsmakende veivisere til det jordiske paradiset, med pikant munnfølelse og korrekt avstemt ekko i ettersmaken. Kan det bli bedre? Det er en filosofisk diskusjon som vi kan ta en annen gang. Det er jo resultatet her og nå som skal måles opp mot de rimelige forventninger og en øyeblikkelig tilfredsstillelse av lystenes komplekse liste med krav. Funker det her og nå? Ja for faen, og det er dette som er hele poenget. Stekelodd utgjorde hele forskjellen. Dæven døtte for en imponerende intelligens jeg har noen ganger. Og så vakker som jeg er attpåtil. Du milde kruttmagasin. Hvis livet blir særlig mye bedre nå så kommer det til å føles syndig, men jeg skal ikke desto mindre jekke opp en kald øl av merket Estrella Galicia. Fordi jeg fortjener det — og dessuten fordi det er jo så jævlig fette varmt der ute. Faktisk 31 grader akkurat nå.
Impotens er et uttrykk tidligere benyttet for å beskrive manglende seksuell evne eller avmakt. Begrepet har blitt brukt mest om manglende ereksjon av penis ved seksuell stimulering. I dag brukes gjerne begrepene ereksjonsproblem eller erektil dysfunksjon.
Det er et problem i det norske språket at begrepet impotens automatisk kobles sammen med “noe seksuelt” mens det egentlig er et ord som betyr kraftløshet og dets mest potente form – om vi kan tillate oss et ordspill – ligger i uttrykket “impotent raseri” — som betegner en tilstand av sterk frustrasjon og sinne i forhold til noe man ikke kan gjøre noe med. Du behøver ikke å være noen faglært psykolog for å forstå at dette er destruktivt. Ikke desto mindre innbiller jeg meg at det er noe ganske alminnelig. Mange lider under impotent raseri og dette tærer på sjelslivet deres. Tilstanden medfører at pasienten utvikler hatobjekter som de dyrker i noen slags omvendt religiøs metafysikk som manifesterer sin katarsis, altså emosjonell utladning og tilfredsstillelse, hver gang hatobjektene rammes av plager, smerte og ulykke. Vi observerer med andre ord ekte sadisme hos mennesker som er fanget i et kretsløp av impotent raseri.
Vi snur oss nå i retning av politisk svartekunst som kan være mange ting, men her og nå handler det om å manipulere folks impotente raseri og frustrasjon over ting som ligger hinsides deres makt til å endre, påvirke eller engang avskaffe i sin egen samling av ting de ofte tenker på. Skruppelløse politikere bruker retorikk og agitasjon for å piske opp følelsene hos de impotente og bringe dem inn i en trancetilstand hvor det oppleves som meningsfullt å delta i rytmisk messing av slagord — ofte, men ikke alltid, i en tre fjerdedels takt som følger mønsteret ta-ta-ta, ta-ta-ta, og så videre. Så snart du har samlet en slik flokk og hensatt dem i trance med rytmisk messing av “mantra” så skal det ikke mye til for å lede dem i retning av hatobjektene de har samlet seg rundt – altså flokkfrøene, om du vil – med det formål å “gå til aksjon” mot noe eller noen som representerer eller symboliserer den eller de som flokken ønsker å ramme. Det kan bli ganske hårete når slike ting skjer, med stor sannsynlighet for både materielle ødeleggelser og personskade.
Norge er et temmelig egalitært samfunn som likevel tillater visse sosiale forskjeller og makthierarkier, men vi har ingen tradisjon for klasser. Ingen etablerte strukturer i samfunnet som markerer klasseforskjeller og kategoriserer folk som “ferdig fremstilte medlemmer” av en identitetsgruppe som det ikke går an å forlate. Selvsagt finnes det høy og lav i en mer økonomisk betinget forstand – du kan for eksempel være født til rikdom og privilegier, med et etablert nettverk av familieforbindelser som vil steppe inn og bistå deg hvis dette blir nødvendig – men vi har ingen arvelige titler og den typen ting. Kongehuset driver ikke og adler folk til baroner, grever og det ene med det andre. Samfunnet fungerer ikke slik i Norge. Litt på grunn av dette og ganske mye på grunn av en godt utbygget velferdsstat har vi i prinsippet ingen “fastlåst underklasse” som ikke har noen som helst realistiske muligheter til å forbedre sin egen stilling. Følgelig har vi heller intet realistisk grunnlag for revolusjonær politisk virksomhet. Enkelte har riktignok gjort noe tapre forsøk på å etablere seg som “folkets kommunistiske arbeiderbevegelse” og den typen ting, men de har blitt betraktet med noen grader av nedlatende overbærenhet. Det er ikke slik vi gjør tingene i Norge. De vokser det sikkert av seg. I den grad det finnes noen realistisk trussel om revolusjonær virksomhet og politisk terrorisme så befinner den seg på høyresiden av spekteret. Vi kan også observere at der er der vi finner politisk svartekunst som etablert taktisk grep. Dette er noe du bør reflektere litt over.
Vi avslutter med litt munter festmusikk fra Mexico.
Søndag 6. september 2026 avholdes det delstatsvalg i Sachsen-Anhalt – hvor hovedstaden er Magdeburg – hvor det er forventet at det nazistiske partiet Alternativ für Deutschland (AfD) vil oppnå et så stort flertall at det eneste som kan stanse dem er en “umulig” koalisjon av Kristendemokratene (CDU), Venstre, Sosialdemokratene (SPD) og De grønne. Lederen for AfD – Ulrich Siegmund – sier at det blir ikke aktuelt for dem å gå inn i noen koalisjon, ettersom de anser seg å være i opposisjon til alle de andre partiene. De med lang fartstid og god hukommelse kan bekrefte at dette var akkurat hva Carl I. Hagen uttalte da han overtok ledelsen i Fremskrittspartiet i 1978: Vi er annerledes enn alle de andre partiene. Men hva betyr dette? De særlig interesserte kan selv undersøke hva slags “hjertesaker” AfD har programfestet, men det koker ned til det vanlige fascistiske opplegget: Landet må bite tennene sammen og gjennomgå en rensende prosess slik at de stolte og ekte innbyggerne endelig kan vende tilbake til sin nå nesten glemte gullalder.
Samtidig er Abelardo de la Espriella i Colombia åpenbart godt i gang med sine egne utrenskninger, fordi han poserte nå nettopp sammen med et antall likposer – hva enn “body bags” heter på norsk – i en bisarr pressekonferanse på sosiale media, formodentlig for å vise sin handlekraft overfor narkoterrorister og alskens jungelkrigere fra gudene vet hvor mange ulike fraksjoner av revolusjonære bevegelser de ennå har der borte. Det går an å skrive i en time om denne eksentriske karakteren, men jeg henviser de vitebegjærlige til Wikipedia. Poenget her er at han inngår i en bukett av unge dynamiske nyfascister med sterke lojalitetsbånd til Donald Trump i USA, sammen med blant andre Nayib Bukele i El Salvador – han med “superfengslene” CECOT hvor alle gjengmedlemmer blir sendt uten lov og dom – og Daniel Noboa i Ecuador, som både er amerikansk statsborger (fordi han ble født i Miami) og sønn av Ecuadors største eksportør av bananer, hvis du skjønner hva jeg mener. I mellomtiden er antallet fiskerbåter som har blitt senket av den amerikanske marinen nå oppe i over seksti, med mer enn to hundre døde sivilister som de bare har drept, mens den reporteren – tilknyttet britiske BBC – som var engasjert i etterforskningen av disse “båtdrapene” ble myrdet av en drapskommando på åtte mann som fylte ham med over tredve pistolskudd. Så tingene går sin skjeve gang i Sør-Amerika.
Noe annet som foregår i Tyskland – nærmere bestemt i delstaten Niedersachsen, hvor hovedstaten Emden av en eller annen grunn har flagg i Simon Bolivars heraldiske farger (blått, rødt og gult), akkurat som Venezuela, Colombia og Ecuador; altså det gamle Stor-Colombia 1819-1831, men dette er visstnok bare en tilfeldighet – er at Volkswagen holder på og legge ned hundre tusen arbeidsplasser (av totalt 650.000). Den store omstruktureringen handler om tap av markedsandeler i forhold til kinesisk produserte elbiler som ingen kan konkurrere mot. De overtar sakte men sikkert alt som er, overalt, fordi de tilbyr et forhold mellom pris og kvalitet som setter produktet deres i en særstilling. Bare toll og andre “handelsmurer” kan stanse denne utviklingen. Nedskjæringer – som hos VW – er bare et foreløpig tiltak som vil gi dem kanskje et par års pusterom, men i realiteten er det slutt for fossilbilene og ingen har satset mer ensidig på elbiler enn Kina. Berørt av den pågående krisen hos VW er også det spanske bilmerket Seat, som sannsynligvis vil bli lagt ned. Imidlertid har Spanias statsminister Pedro Sanchez vært flink med økonomien og blant annet sikret etableringen av en kinesisk fabrikk for elbiler i Spania, som en erstatning for de industriarbeidsplassene som går tapt når fossiløkonomien kollapser. Dette er selvsagt ikke helt ukontroversielt. Folk frykter jo Kina minst like mye som de frykter “islamister” fordi det er jo dette de har blitt trent opp til å tro og tenke. I disse dager handler for eksempel minst halvparten av all sendetid på fjernsynsnyhetene i Spania om migrasjonskrisen i Ceuta, fordi dette er en flue midt i smørøyet til den internasjonale, litt løst organiserte sammenslutningen av “ytre høyre politikere” som suger sin næring fra ondskapens akse USA og Israel.
Flesteparten av de omtrent 70.000 “migrantene” som kom byksende inn i Ceuta sist i juli måned var marokkanere som så å si umiddelbart forlot stedet igjen — men ikke før det hadde blitt laget plenty med filmopptak som siden har sirkulert på nettet og ellers som “bevis” på at Europa står under beleiring fra noen slags brune horder i sør og at de som har skylden for dette er “globalistene”. Saken er fortsatt under etterforskning og alle slags beskyldninger hagler alle veier, men hva som ihvertfall er sikkert er at en menneskemengde på 70.000 oppstår ikke spontant rundt noe som helst formål, kanskje bortsett fra en rockekonsert. Dette var en operasjon som noen – vi vet fortsatt ikke hvem – hadde planlagt, organisert og finansiert. Imidlertid lar det seg gjøre å etterforske og spore opp de som umiddelbart begynte å “smi mens jernet er varmt” i sosiale media og ellers på nettet. Det var en bent frem eksplosiv desinformasjonskampanje som ser ut til å ha blitt styrt – ihvertfall delvis – av aktører med opphold i Russland og Israel. Du vet. Det finnes mange “voktere” nå, som er flinke til å sortere ut og spore opp bakgrunnen til materiale som havner på nettet. Det går i praksis ikke an å skjule seg lenger, selv om noen helt opplagt er flinkere enn andre til å tåkelegge sporene de etterlater seg, noe som i seg selv sier noe om hva slags aktører de er. Den islamistiske konspirasjonsteorien er definitivt tungt støttet av Israel, som bruker den til å støtte sin egen utryddelseskampanje mot alle ikke-jøder i regionen, foruten alle kampanjene for å destabilisere alle naboland som bare teoretisk sett kan være en trussel mot Israel. Det var jo slik vi fikk sammenbruddet i Irak og Syria som brakte Deish – også kjent som ISIS – på banen og medførte en flyktningestrøm på millioner i retning av Europa. Ting har blitt mer stabilisert i de områdene nå, men til gjengjeld har vi fått sammenbrudd og borgerkrig i Vest-Afrika – sentrert rundt statene Nigeria, Mali, Tsjad, NIger og Burkina Faso – som i disse dager produserer millioner av flyktninger som håper på å ta seg frem til USA eller Europa. Alt dette er deprimerende forutsigbart men vi kan i det minste si at løsningen på problemet er ikke å “bare la dem drukne” ettersom de skrøpelige farkostene bryter sammen i et forsøk på å nå Kanariøyene, spansk fastland, Italia og andre steder.
Imidlertid har jeg gått lei av å skrive nå så jeg setter strek med litt progressiv tungmetall fra Island.
Ding an sich er virkeligheten som den er i seg selv, uavhengig av vår erkjennelse av den. I Immanuel Kants filosofi står Ding an sich (jamfør noumenon) i motsetning til Erscheinung (fenomen), som betegner virkeligheten for så vidt den er gjenstand for erfaring. Dynamis betyr kraft, evne, mulighet. Det er en del av Aristoteles’ begrepspar energeia og dynamis som kan oversettes med henholdsvis virkelighet og mulighet.
Fra fysikken husker vi begrepene energi og dynamikk som betyr henholdsvis “evnen til å skape bevegelse” og “årsaken til at noe er i bevegelse” og dette sammenfaller sånn omtrent med hvordan Aristoteles definerte virkelighetens iboende krefter. Vi sammenholder dette med Kants skille mellom virkeligheten som potensial og virkeligheten som erfaring. Oppå dette plasserer vi så et skille mellom “det man erfarer” og hvordan man senere beskriver det man erfarte. Nå begynner vi å nærme oss kjerneproblemet i språkets mystikk. Tingen i seg selv – slik den beskrives av den som opplevde det – passerer gjennom et antall filtere før den kommer frem til oppfattelsen hos den som lytter til historien eller leser om det. Hva velger du å tro? Eller som omformulert spørsmål: Hvordan velger du å forholde deg til fortellerens troverdighet? Vi vet jo fra vårt eget liv at erfaringen og forklaringen ikke nødvendigvis har noen direkte relasjon.
Gjennom hele livet har alle mennesker til felles at de opplever ting. Erfaring er et enkelt ord som alle forstår fordi dette er jo selve grunnlaget for vår relasjon til omverdenen, inkludert andre mennesker. Syntetisk epistemologi i tradisjonen etter Immanuel Kants filosofi behersker mer eller mindre dagens erkjennelsesteori, det vil si samspillet mellom erfaring og erkjennelse. Når fornuften bearbeider erfaringen oppstår erkjennelsen. Her støter vi på et opplagt problem. Hvordan står det til med fornuften? Det finnes jo ikke noe slikt som “ren erfaring” fordi mennesker vil typisk konstruere en “forklaring” på det som hendte, om så bare for seg selv. Du vet. En ramme for forståelse. Eller et erkjennelsesmekanisk apparat, om du vil. En “kunnskapsbase” som vi filtrerer erfaringen gjennom før vi setter navn på tingene vi opplevde. Hvordan kan vi vite om fornuften vår er sunn? Mange bare tar det for gitt. En medfødt egenskap til å oppfatte verden gjennom sansene og bearbeide det man oppfattet ved hjelp av intelligensen. De behøver ingen trening. De er jo naturtalenter. Fuglene flyr, fiskene svømmer, menneskene tenker. Hver art har sine naturbestemte egenskaper som definerer dem.
Det virker fornuftig å avslutte dette med Frank Zappa sin satiriske mesterklasse innenfor popmusikk fra 1981.
Det koker der ute. Amerikanerne er sinte — men det er også fransker, spansker, svensker og dansker. Alle uttrykker seg på sitt eget vis. Noen har tradisjoner for organiserte demonstrasjonstog og roping av slagord, mens andre går berserk med et skytevåpen. De kan jo føle det. Noen føkker dem. Ting er ikke sånn som de burde være. De som kan huske helt tilbake til 1800-tallet kan minnes det som ble sagt den gangen, da “den industrielle revolusjon” var en ny og blank greie som folk følte optimisme i forhold til. Du vet. Det skal bli en slutt på knallhardt kroppsarbeid og smittsomme sykdommer. Den moderne tidsalderen skal frigjøre folk og bringe en helt ny type livsstil. Maskinene skal gjøre alt det tunge, mens de samtidig produserer et overskudd av velferd og fine ting. Snart kommer alle til å leve slik bare de aller rikeste kunne på den tiden da hest var den raskeste måten å komme seg fra Oslo til Hamar. Fremskrittet har kommet.
Det tyvende århundret var en tidsalder preget av blandede erfaringer. Det kostet menneskeheten to verdenskriger å få slutt på “det gamle regimet” og komme seg ut av kolonitiden — selv om det går an å argumentere for at dette bare er en delvis sannhet. Det vi ennå – tror jeg – kaller den tredje verden har jo ikke fått være med på festen. Hvor mye vet du om de økonomiske tvangsmidlene som har blitt brukt mot disse menneskene og som i det store og hele er hovedårsaken til dagens migrasjonskrise? Det er ikke vanlig å sette seg inn i slike saker. Det er faktisk ikke vanlig å sette seg inn i noe som helst annet enn det man selv har umiddelbar fordel av, for eksempel i form av en bedre betalt stilling. Bare spør folk. Hva er poenget med utdannelse? Jeg vedder både sko og sokker på at det vanligste svaret vil være fordi da kan du få en bedre jobb med høyere lønn. Du vet. Sånn at man har råd til større hus, finere bil, flere pyntegjenstander og møbler som er designet i Italia. Kunst på veggene og sølvtøy i skuffen. Meissenerporselen av fineste sort.
Det snakkes fortsatt på nettet om finansmannen Jeffrey Epstein, men ikke så mye som før. Folk glemmer jo ting. De som var i fistel fordi de endelig fikk en bekreftelse på at rike mennesker er satanister som voldtar barn – og driver med rituell menneskeofring i underjordiske labyrinter – har mistet litt piffen fordi alle vet jo dette nå. Det er ingen som nekter på dette, kaller det konspirasjonsteorier og ber dem skjerpe seg. Samtidig er dødstrippen i Gaza, Libanon og Iran så grufull at ingen orker å se på saken, de bare snur seg bort og mumler noe om dieselprisen. Alle er jo først og fremst opptatt av seg selv og sine egne saker. Verden går videre. Hva var opplegget til Epstein? Hvem er Epsteinklassen? Svaret er like enkelt som det er deprimerende forutsigbart: Den som er villig til å utnytte andre mennesker økonomisk er også villig til å utnytte dem seksuelt. Ser du sammenhengen? Det har alltid vært sånn. Hvis du kan leve helt fint med et massemord av kvinner og barn i Gaza så klarer du også å leve med noen pedofile overgripere i ny og ne. Alt er jo en del av det samme nyhetsbildet. Alt er manifestasjoner av menneskenaturen. Verden er en lekeplass for psykopater og livet har ingen mening.
Vi avslutter med et industrielt teknoband – under norsk ledelse – som synger om de gode gamle dager.
