Uttrykket sies å være visuelt forbundet med harenes parringsatferd, som kalles haraleik og typisk skjer om våren, med mye krumspring og bevegelse. Sjekk ut saken på egen hånd hvis du er nysgjerrig. Poenget er at haraball er en særlig løssluppen fest hvor folk kaster alle hemninger og oppfører seg utagerende. Noen synes at det ikke er en skikkelig fest hvir det ikke – med rette – kan kalles et haraball, mens andre skygger banen i det øyeblikket når det blir klinkende klart at opplegget er i ferd med å utarte seg. Dette er til en stor grad aldersbetinget. Under avviklingen av en bygdefest som har en rimelig grad av selvrespekt vil du typisk kunne observere at “foreldregenerasjonen” trekker seg tilbake sånn omtrent ved midnattstider, det vil si før det blir slagsmål og dansing på bordene.
Det er ikke så helt enkelt å være en fremmed på slike arrangementer. Ihvertfall ikke en sånn som stikker seg ut og blir lagt merke til – uansett av hvilken grunn – fordi alle kjenner jo allerede alle andre, bortsett fra deg, så hvem faen er du og hva er det du vil? Sånn er det å være fremmedkulturell, la oss si for eksempel en campingturist fra Oslo som besøker en bygd i Trøndelag fordi der er det en god lakseelv, men så begår de den tabben å tro at man bare kan besøke en fest på det lokale samfunnshuset. Nema problema. Det hender faktisk ofte at folk får juling uten noen saklig grunn. Det skjer bare fordi du befant deg på galt sted til gal tid — uten å ha vett nok til å komme deg bort derfra i tide. Det er ikke vondt ment engang, det er bare brutale og brunstige bondegutter fulle av hjemmebrent som vil ha så mye action som kvelden vil tillate og alle liker jo å slåss. Gjør de ikke? Det er jo sånn du kjenner at du lever.
Vi avslutter med et kulturelt korrekt musikkstykke fra Lærdalstraktene.
Dyrevelferdsloven gir regler for hvordan dyr skal behandles. Loven slår fast at dyr har egenverdi (§ 3) og gir plikter til den som eier eller passer på dyr. Hvis man bryter reglene i loven kan det straffes med bot eller fengsel etter § 37. Strafferammen er vanligvis 1 år, men kan være inntil 3 år for grove saker. Typiske straffesaker om dyrevelferdskriminalitet gjelder vold, ulovlig avlivning eller å «hensette dyr i hjelpeløs tilstand».
Oppvekst på bondegård – ihvertfall i de såkalte gamle dager – vil sannsynligvis kverke ethvert tilløp til sentimentaltet om dyrehold. Det er liksom aldri noen tvil om at selveste grunntanken i menneskers forhold til dyr handler om utnyttelse, noe som forsåvidt gjenspeiles i det spanske språkets bruk av ordet explotación i denne sammenhengen. Det som skjer er at dyrene brukes på ymist vis og at menneskene eier dem, uten at det stilles noen seriøse spørsmål rundt hva dyrene selv eventuelt måtte ønske. Hvis du for eksempel ser på en kalv og tenker at du har lyst til å lage deg et par kalveskinnstøfler så ligger det jo i sakens natur at dyret må avlives før du kommer noen vei med dette arbeidet. Hvis du spiser kjøtt – som de fleste i Norge gjør – innebærer dette naturligvis at et antall dyr må drepes og skjæres opp til passende stykker for at du skal kunne få den maten du vil ha. Sånn er det med den saken. Det kan ikke bortforklares.
Den nåværende Dyrevelferdsloven trådte i kraft i 2010 og avløste da den tidligere Dyrevernloven fra 1974. Før dette fikk Norge, som et av de første land i verden, Dyrevernloven av 1935 — etter at Kriminalloven av 1842 for første gang nevnte spesifikt at “grov og ondskapsfull mishandling av kreaturer” var en straffbar handling. Tidligere lovverk – Christian Kvarts norske lov fra 1687, Gulatingsloven med flere – hadde enkelte bestemmelser som var vinklet mot å beskytte økonomiske interesser for eiere av dyr, men det var først i 1935 at det kom positivt vinklede krav om human behandling av husdyr. Så i 1965 kom den britiske Brambell-kommisjonens “fem friheter” som ble tatt opp i Dyrevernloven av 1974. Disse var i tur og orden frihet fra sult og tørst – at ethvert husdyr skal ha tilgang på tilstrekkelige mengder korrekt mat og rent vann – frihet fra fysisk ubehag – at dyrene skal ha adgang til vern mot elementene, egnede hvilesteder og så videre – frihet fra smerte, skade og sykdom – veterinæroppfølging, diagnostisering og riktig behandling innen rimelig tid – frihet fra angst og frykt – i praksis leveforhold som ikke medfører unødig stress og lidelse – og til sist frihet til å utføre naturlig atferd, som betyr egnet plass til å utføre artsnaturlig atferd i samvær med artsfrender.
Selv har jeg aldri forstått de som “etablerer et følelsesmessig forhold” til et dyr. Det fremstår som noe sykt, perverst og uhyggelig for meg når folk påtvinger fremmede skapninger sine menneskelige idiosynkrasier. Det er forholdsvis vanlig å se men altså noe jeg oppfatter som totalt forkastelig – til den samme grad som pedofile overgrep – og det kommer slik sett aldri til å bli aktuelt å omgås med sånne som driver med såkalte kjæledyr. Herregud, noe så ekkelt. Det mest komiske med dette er at disse overgriperne rett og slett ikke forstår at de gjør noe galt. De sier for eksempel slikt som at hunden deres er en del av familien, de er glad i dyret – kanskje til og med dyret “viser dem kjærlighet” – og den typen ting, mens de har konstruert en stor fantasi rundt hva som egentlig foregår: At de utnytter en dyrearts naturlige instinkter til å fylle diverse emosjonelle mangelsykdommer – altså psykiatriske diagnoser – som de selv lider under men aldri har mottatt noen relevant omsorg og behandling for. Hvorfor ikke? Vel, der har vi et vesentlig poeng i bildet. Mennesker er jo også dyr som lider under de samme ting som alle andre dyr, men hvis vi ser på “de fem frihetene” som er nevnt ovenfor så må vi erkjenne at mennesker ikke typisk – og i praksis – har den samme grad av rettigheter. Tvert imot er det bisniss as usual å utnytte, undertrykke og mishandle sine medmennesker. Det er jo sånn man tjener penger. Vi behandler hverandre som de kannibalistiske åtseleterne vi dypest sett er, mens vi prøver å vise vikarierende “nobel atferd” overfor diverse andre dyrearter. Det er ganske bisarre saker, men slik er altså den virkeligheten vi har skapt.
Vi avslutter med litt “totalitær dansemusikk” fra 2004, mens vi anerkjenner at fascismen bare har vokst siden da.
På de fjernsynsnyhetene jeg følger – RTVE.es – har det kommet rødt farevarsel på grunn av hetebølge i Galicia og de nærliggende områdene, som jeg antar også omfatter El Bierzo, hvor jeg bor (grenser til Asturias og Galicia, men er selv en del av Leon), fordi værmeldingen sier det skal være tredvegrader hele neste uke. Slutten av september måned i 2026. Ganske bemerkelsesverdig. Det gjenstår selvsagt å se hva som faktisk skjer – jeg tviler for eksempel på at det vil føles like klamt og trykkende som visse uker i juli og august – men du skal ikke spøke med tredvegradene. Det blir varmt som faen, det er jeg ganske sikker på, selv nå i etterkant av enkelte netter med under ti graders varme. Hva skal man tenke? Det eneste du kan gjøre er å tilpasse deg virkeligheten og gjøre det du må.
Værfenomenet El Niño etablerte seg i august men det ligger jo vest for Sør-Amerika og skal ikke ha rukket å påvirke noe i Europa ennå. Disse dominoeffektene kommer senere, utover ettervinteren og våren 2027, med “ustabilt vær” (som om det ikke allerede er vinglete nok) men ellers er det vanskelig å spå om hvordan det vil spille seg ut. Det virker som om alt det vi har sett gjennom sommeren 2026 koker ned til konsekvenser av klimaforandringene — helt i tråd med det som har vært forutsagt av hvor mange forskere som helst. Folk har bare ikke hatt lyst til å tro på det. Fortsatt finnes det mange som bare plystrer og sier pyttsann. Det er alltid varmt om sommeren i Spania. Det er forsåvidt sant, men ikke så varmt, og fremfor alt ikke så lenge av gangen. Dessuten har de hatt noen aldeles idiotiske temperaturer lenger nord også. Det har blitt satt varmerekorder både her, der og overalt. Folk har omkommet der ute. Det klokeste er å dra for alle skodder og holde seg innendørs mens varmen står på som verst, men dette blir jo ganske stusselig i lengden, selv om det godt kan hende at slik vil den nye virkeligheten forbli i de sørlige delene av Europa.
Religion er menneskers forhold til noe som de anser for å være hellig, absolutt, åndelig eller guddommelig. Det er vanskelig å gi én allmenngyldig definisjon på religion fordi religioner kan være veldig forskjellige og omfatte ulike religiøse forestillinger. En vanlig definisjon er at religion er troen på guddommelige eller overnaturlige vesener, som guder, engler, demoner eller hellige dyr. I tillegg preges religioner gjerne av at den troende mener å kunne kommunisere med slike overnaturlige vesener. Dette kan skje i form av bønn, offer eller andre rituelle handlinger.
Det er tildels ekstremt vanskelig å diskutere religion på noe saklig vis, både fordi folk er overtroisk skvetne og engstelige, og fordi det er såpass vanskelig å forstå at man ikke forstår noe. Enhver liten “gullklump” av kognitivt materiale suges opp av det nervøse menneskesinnet og behandles deretter som noen slags helligdom i seg selv. Derfor er vi nødt til å begynne med å avvise begrepet sannhet. Du har ikke evnen til å forstå slike ting. Alt vi har er tanker og dem kan vi ikke stole på. Det mest effektive er å anta at du alltid tar feil, men at med litt innsats kan du komme nærmere en substansiell form for informasjon. Altså noe som er fastere i fisken enn bare “løse tanker”. Religion – i moderne forstand – handler om å hengi seg til et selvbærende system av løgnhistorier med så mye pasjon og intensitet som man får til. Dette er ikke en naturlig måte å oppføre seg. Det er et “program” som har blitt tilvirket og installert i hjernen på kunstig vis. Det handler i nesten ethvert tilfelle om “sosialt medlemsskap” i en flokk hvor alle er hverandres voktere.
Moderne mennesker er noen nærmest tragisk degenererte skapninger som bare unntaksvis har selvstendige evner til overlevelse i naturlige omgivelser. Flertallet behøver samfunnets hjelpemidler og ofte er selv ikke dette nok til at de ikke på noe slags usannsynlig klønete vis får til å ta livet av seg selv. Om dette er komisk eller tragisk får bli en smakssak, men nettet er uansett tjokk fullt av “øyeblikk fanget på kamera” når noen har skadet seg selv, andre eller sine materielle omgivelser på grunn av hjernefeil. Du vet. Når man har noe som i utgangspunktet virker som en god idè, men så viser det seg at ikke bare var det fette dumt og livsfarlig, men ting baller nesten umiddelbart på seg langt hinsides noe man kan beherske eller kontrollere, så det smarteste er i grunnen å løpe for livet (hvis dette er et aktuelt alternativ). Ville dyr gjør ikke sånt — og mennesker er jo dyr som en gang var ville, men så skjedde det noe med oss. Jeg tror ikke at mennesker er typisk født til å være idioter, men at dette er innlært atferd som vi tar til oss gjennom den treningsprosessen vi kaller barndom. Såkalt primitive folkeslag har som regel helt andre metoder enn de “siviliserte” og på mange måter lobotomerte individene som sogner til den moderne verden. Ikke bare mennesker men også mange andre dyr er nysgjerrige og lekne skapninger som tøyser rundt med ting de finner, men det er svært uvanlig at de tar stor risiko.
Hvorom allting er, jeg kom til å tenke på oldtidsbyen Sarazm i dag – den ligger i det som nå heter Tadsjikistan – på grunn av noe jeg drømte i natt. Sarazm eksisterte som alle vet fra 6000-4000 år siden og var et tidlig hovedsenter for diverse tilvirkning og handel med metallgjenstander. Den viktigste bygningen der var et flammetempel hvor det antas at en form for voktere eller presteskap hadde til oppgave å passe på at “den evige ilden” aldri sluknet. Det er jo en vesentlig forskjell mellom å bruke ild og lage ild. De eldste dokumenterte funnene av “bruk av ild” er to millioner år gamle, mens de eldste dokumenterte funnene av “laging av ild” er 400.000 år gamle. Du vet. Det må foreligge et sett med gjenstander som helt tydelig handler om å slå gnister eller på andre måter starte en brann — og beviskravene er harde. Vi kan ikke kategorisk si at det ikke ble laget ild mye tidligere enn blant neandertalerne for 400.000 år siden, men vi har ikke funnet noen bevis for dette. Det antas derfor – inntil noe annet kan bevises – at all tidlig bruk av ild handlet om å “høste” flammer fra steder med lynnedslag eller noe og så siden forvalte disse som best man kunne. Over tusenårenes løp utviklet dette seg til at folk etablerte flammetempel. Et sted du kan gå for å kjøpe eller bli tildelt en liten brann som du siden kan bære med deg til din egen bolig. Behøver vi å snakke om nytteverdien av ild? Jeg tror ikke det. Folk skjønner umiddelbart at det er en stor fordel for menneskelig overlevelse – selv i dag – å ha kontroll over laging og bruk av ild.
Det mange kaller zoroastrianisme – som også er kjent som Avesta-religion – viser seg å være mye eldre enn hva som har vært antatt tidligere, med røtter langt tilbake inn i bronsealderen. På enkelte uveisomme steder i Iran finner du ennå flammetempeler hvor det påstås at de har vedlikeholdt ilden i mange tusen år, men sånt er jo vanskelig å bevise på noen måte som overholder vitenskapens strenge krav, så enten må man bare ta deres ord for at det stemmer eller så kan man anta at “legenden” er viktigere enn den formelle sannheten – som ikke er noen urimelig posisjon å ta – slik at hvis det har sluknet for dem fra tid til annen så har de bare startet ilden på nytt og holdt kjeft om saken. Poenget er jo uansett at det er tempelets alder som er vesentlig fra en historikers synsvinkel, ikke flammens. Uansett er altså Zoroaster – også kjent som Zarathustra – legendarisk profet til Avesta-religionen som vel prinsipielt sett er dualistisk, selv om mange påstår at det er den første av alle monoteistiske religioner som tilber èn overordnet hovedgud, som de kaller Ahura-Mazda (mens hans onde motsats er Angra Mainyu, altså “ånden som ødelegger”). Hva vi kan kalle “teologien” innenfor Avesta dukker siden opp som det sterkeste persiske bidraget til hellenismen, det vil si “den nye verdensordningen” som oppsto etter at Alexander den Store hadde avsluttet sitt store prosjekt med å erobre alle de kjente landene på den tiden. Men det får være nok bla bla ukeblad for denne søndags formiddagen. Nå er det på tide med lunsj.
En av de tingene som stadig nevnes i denne bloggen er at smak kan ikke diskuteres. Det finnes i prinsippet ikke noe sånt som dårlig smak, fordi dette er et relativistisk synspunkt. For eksempel kan jeg påstå at min smak er “bedre” enn den til mange andre – noe jeg forsåvidt også gjør av og til – men dette er strengt tatt bare en fordom. En antagelse basert i min litt ufordragelige personlighetstype som har klare tendenser til skamløst snobberi. Hva kan jeg si? Det er hva det er. At mange er enig med meg i hva slags kriterier som definerer “god smak” betyr ingenting fra eller til. Dette handler jo ikke om å “ha rett” men om å ha ett av mange mulige synspunkter i en matrise hvor rett og galt ikke er relevante størrelser. Men når det er sagt er det vanskelig å forholde seg til de som misliker art noveau.
Art nouveau er en stilbevegelse som oppsto på 1890–tallet, hvor hovedideen var å skape kunst basert på naturlige former. Dette grunnkonseptet ble delvis arvet fra William Morris og The Arts and Crafts Movement og var en reaksjon mot mekaniseringen og industrialiseringen som preget det moderne samfunnet. Et særlig kjennetegn for art nouveau var bruken av kurvede linjer som etterlignet formene til planter og blomster.
(Store norske leksikon)
Den sannsynligvis mest kjente arkitekten som jobbet innenfor art noveau var Antoni Gaudi, som satte sitt preg på byen Barcelona, hvor hovedverket hans – Basilica i Temple Expiatori de la Sagrada Familia – fortsatt bygges på, snart 150 år etter at prosjektet ble påbegynt, i utgangspunktet med en annen arkitekt. Det må imidlertid nevnes at stilretningen art noveau kalles elmodernismo i Spania, mens i Tyskland – tildels også i Norge – brukes ofte benevnelsen jugendstil, fordi bevegelsen ble først omtalt i tidsskriftet Die Jugend — og som alle vet brant jo den gamle trebyen Ålesund ned i året 1904, midt under jugendstilens storhetstid, slik at da den ble gjenoppbygd i 1904-1907 – under “murtvang” – ble arkitekturen sterkt preget av dette. Jeg vet ikke om Ålesund noensinne kommer til å få sin egen episode av HENI Talks slik som Riga, som er linket ovenfor, men det er ikke usannsynlig. I mellomtiden oppfordres de nysgjerrige til å selv besøke Ålesund, med sin særpregede sentrumsarkitektur og interessante lokalhistorie. I historisk sammenheng er det å si at selvsagt var det tragisk at byen brant ned. men når så galt først skulle skje var de stilmessig heldig med timingen.
Vi avslutter med denne moderne varianten av Carl Bellmans sang fra året 1790.
Hva er poenget med å ha meninger om det verdenspolitiske maktspillet? Gudene vet. Det virker jo ikke klokt å kaste bort verdifull levetid på å spekulere rundt ting som man uansett ikke har noen makt som helst til å påvirke. På den annen side blir det vel som å se filmer, lese romaner og den typen ting. La oss kalle det observasjoner av det menneskelige, som kan ha et slags filosofisk erkjennelsesformål uten noen tilknytning til det praktiske livet. Jeg mener, hva er poenget med å studere historie, arkitektur, kunst, statsvitenskap, teologi eller hva som helst annet som ikke er umiddelbart matnyttig men som ikke desto mindre “gjør noe med sjelen” og kanskje også utvider perspektivene dine? Jeg tror man skal være bra fette forsiktig med å avskrive selv tilsynelatende unyttig mental virksomhet som bortkastet tid. Du vet jo aldri hva som kan komme til nytte i fremtiden. Som alle vet er det notorisk vanskelig å forutse engang hva resten av dagen vil bringe, så i den grad noen føler at de har kapasitet og forstand til å “følge med på ting” så bør de definitivt gjøre dette.
Saken er uansett at jeg ser litt på nyhetssendinger fra diverse utenlandske mediekanaler, så som BBC, France24, DW News og mange flere. Sånn er det bare. Denne vanen medfører at jeg danner et verdensbilde som – sammen med en livslang sans for historie og samfunnsvitenskap – ofte gjør meg “bedre informert” enn de som bare orienterer seg med vibber og alskens følelser. Det er hva det er. Folk danner sine meninger på slikt faktagrunnlag som de synes er godt nok og deretter setter de igang med å diskutere. Selv skriver jeg – åpenbart – en del om diverse saker og ting, men jeg er ikke særlig begeistret for “debatter”. Det er mer interessant å lytte og stille spørsmål. Kanskje jeg burde ha blitt psykolog? Vi beveger oss uansett videre og peker på at de avholder valg i Russland nå. Tør noen å tippe hvem som vinner? Det vil sannsynligvis ikke bli noen overraskelser slik sett, hvilket er omtrent like mengder latterlig og tragisk. Han idioten som sitter med makten i Russland – som han har gjort siden år 2000 – har jo fader meg kjørt hele landet i grøfta noe så aldeles grønnjævlig at ting ser like deprimerende ut nå som på 1990-tallet, som forsåvidt også var Putins beste år, altså mens han fortsatt var gangster og “fikser” i Sankt Petersburg. Siden har det jo gått nedover med hele kisen, i samme takt som det landet han liksom skal styre men som istedet har mistet all respekt på verdensbasis.
På diverse nyhetskanaler som jeg følger snakker folk nærmest på autopilot om at “vi behøver USA som beskyttelse” mot et Russland som er så svekket at ledelsen der begynner å bli desperat. Jeg vet ikke. Kall meg enkel, men for meg er det geografien som bestemmer i hvilken retning handel og internasjonalt samarbeid bør gå. Det er tragisk at Russland har malt seg inn i et hjørne såpass grundig som de har gjort med alle disse diktatornykkene hans Vladimir Putin. Selvsagt finnes det ingen gode ordninger for avgang og pensjon for folk i hans stilling, men hvis russerne kunne velge fritt ville de sannsynligvis ha satset på noe annet — i håp om en mer internasjonalt åpen og samarbeidsvillig stil. Etter min mening er jo Russland en del av Europa – ihvertfall minst like mye som en del av de mer marginale deltagerne i Eurovision – og det er bent frem urealistisk å tro at USA er en venn av Europa fordi sannheten er at USA har ingen venner lenger. Det har de selv sørget for gjennom å velge en gal mann som president. Du vet. En sånn type som bøller, truer og fornærmer folk. Eller nærmere bestemt det som evneveike troll oppfatter som en “sterk mann” — muligens fordi de selv først og fremst er styrt av sin egen angst så de tror at alle andre er slik også. Så nå finnes det diktatorer både her og der, enten de havner i stillingen på grunn av “folkeviljen” eller på andre måter. Det er forutsigbart hva som vil skje med valget i Russland, mens det fortsatt går an å lure på hva som vil skje med mellomvalget i USA om en drøy måned.
Vi avslutter dette med noen som kalte seg “totalitær kunst” i året 1986 og de synger om staten.
Av alle idiotiske uttrykk på engelsk – og det er mange – er put your money where your mouth is blant de verste. Det er jo mildt sagt uhygienisk å putte penger i munnen, fordi fysiske penger er teknisk sett blant de mest urene ting vi typisk er i berøring med på en daglig basis. Både sedler og mynter vandrer gjennom tusevis av hender og blir oppbevart på gudene vet hva slags måter. Laboratorieundersøkelser har vist at en gjennomsnittlig pengeseddel kan bære tusenvis av bakterier, virus, sopp og spor etter alskens kjemikalier. Derfor er det en god idè å være nøye med håndhygienen hvis man uansett av hvilken grunn har vært i berøring med et antall fysiske penger i løpet av dagen, særlig før man begynner å lage mat og den typen ting. (På kokkeskolen er det første du lærer at du alltid skal vaske hendene som det første du gjør når du kommer inn på kjøkkenet, uansett hvor du har vært og hva du har gjort.)
Når det er sagt så skjønner jeg jo at uttrykket er ment “i overført betydning” slik at meningen med det er at du skal følge opp dine egne ord med en konsistent vilje til å handle i samsvar, slik at “å putte penger” handler om å satse, eventuelt å investere, på en måte som viser at du ikke er bare en flippete vinglepikk, men at du faktisk står for det du sier. Her er det store forbedringspotensialer for svært mange med tendenser til breiflabb. Du vet hvordan mennesker er. Mange prater hvor fagert som helst om hva som er bra, smart, moralsk korrekt og det ene med det andre, men når det kommer til å følge opp sine egne ord med håndfast handling dukker det opp en telefonkatalogs tykk liste over gode grunner til å vente, utsette, se det an og alt hva som ellers er brukelig som unnskyldninger. Skal vi ikke bare kalle det typisk menneskelig? Ettersom man vokser til og beveger seg inn i de aldersgruppene som har mer fortid enn fremtid har tålmodigheten med slike ting en tendens til å falle ganske kraftig. De fleste ender med den innstillingen at å holde kjeft er et mye bedre valg enn å prate i øst og vest om alt mulig som man aldri faktisk gjør noe med.
Det skjer temmelig sjelden – men oftere enn aldri – at noen “gir meg fingeren” slik som herforleden da en eller annen kis åpenbart var misfornøyd med kjørestilen min, fordi han dro forbi i stor fart mens han både tutet og viste meg fingeren selv om min eneste synd var å holde meg til fartsgrensen der på stedet. Du vet. Jeg er jo en gammel og konservativ mann som ikke kan tillate seg oppførselen til brunstige tenåringer og andre jyplinger. Noblesse oblige, som franskene sier om sånt. Jeg hører at de verste bøllene i trafikken typisk pleier å være menn i 50-60 årene, men til dette er det å si at jeg gjør en innsats for å trekke ned denne begredelige statistikken. Jeg synes jo – og mange er sikkert enig – at det er bent frem upassende for “godt voksne menn” å oppføre seg som unge gutter uansett hvordan dette manifesterer seg på bakken, om vi snakker om kjørestil, motepreferanser eller oppførsel mot unge kvinner. Det er noe som heter injurierende kraft og det er mitt eget ansvar til hvilken grad jeg velger å dele ut slik kraft til alskens tilfeldig forbipasserende idioter, men som regel blir det til – slik som i det eksempelet jeg har nevnt her – at jeg føler rett og slett ingenting. Jeg oppfattet det ikke som en fornærmelse å bli vist fingeren av en evneveik stakkar noe mer enn jeg tolker det som et personlig angrep på min integritet og livsstil dersom det kommer en flue inn av vinduet. Jeg mener, herregud. Det skulle da ha tatt seg fint ut om alle slags laverestående livsformer skulle ha blitt tildelt injurierende kraft.
Vi avslutter dette skrivestykket med enda mer positiv gladpop fra de gode gamle dager.
Som alle vet var det Alfred Sauvy som i året 1952 oppfant konseptet “den tredje verden” – i artikkelen Trois mondes, une planète, publisert i magasinet L’Observateur den 14. august – modellert etter den franske “tredjestanden” som fremkom i tilknytning til Den franske revolusjonen (1789-1799). Tanken var at “vesten” utgjør den første og “kommunistblokken” den andre verden, mens røkla – i hovedsak diverse fattige land og tidligere kolonistater – altså var den tredje verden. Hva kan jeg si? Det var slik folk tenkte den gangen. Det har skjedd mye siden 1952, men ikke så mye. I løpet av 1980-tallet ble det vanlig å snakke om third world blindness – tredje verdens blindhet – uten at det går an å stadfeste eksakt når og hvor dette uttrykket først dukket opp – og det skal innrømmes at jeg selv brukte det relativt hyppig gjennom mange år, for å sette lys på en særlig form for fornektelse av humanitært ansvar som du typisk finner blant diverse evneveike troll som tror at alt handler om penger, nærmere bestemt den inneværende regnskapssesongens profitthensyn.
Jeg vil imidlertid ikke karakterisere meg selv som snill, snarere som superkynisk, fordi “tre verdener på èn planet” er jo en modell som åpenbart har sine problemstillinger, hvorav den fremste av dem er at trøbbel sprer seg alltid, i den forstand at hvis det skjer noe jævelskap i den ene enden av verden så vil du snart også merke dominoeffekten i den andre enden. Sjekk hvor mange historiske referanser som helst. Den eneste variabelen er tid, og den har skrumpet inn til å være en nærmest ubetydelig skrukk i vår egen tidsalder av internett og global handel. Poenget mitt er at det er en investering i eget hjemlands sikkerhetspolitikk å yte bistand til nødstedte og kriserammede regioner i andre deler av verden, fordi hvis vi ikke tar hånd om problemene der de er – og så snart de dukker opp – så vil det jo raskt oppstå en spredningseffekt som “smører” elendigheta ut over et større område, særlig i form av flyktninger og folkevandringer. Det er uansett hvordan du måler det mye billigere å ta tak i problemene på en robust måte så snart de oppstår heller enn “å vente og se” eller en hvilken som helst annen handlingsforlammet mellomløsning. Jeg mener, alle vet jo allerede dette i og fra sitt eget liv og sin egen husholdning, gjør de ikke? Når du utsetter problemene vil de bare vokse.
Den tredje verden både som uttrykk og som fysisk realitet har til en stor grad forsvunnet nå i 2026. Det har tilkommet flere og annerledes konfigurerte “politiske blokker” enn det typiske opplegget med øst og vest fra Den kalde krigens tid, men vi har også fått nye og uventede problemer, som for eksempel at konstellasjonen USA og Israel – med sine lakeier og allierte – nå utgjør de fremste fiender av menneskeheten både i tanker, ord og gjerninger. Men dette er åpenbart ikke noe som folk “ønsker å se” og langt mindre forholde seg til i praktisk handling. Det kom inn en nyhet i morgentimene her om at USA nå “har overtatt sikkeheten på permanent basis” overfor Grønland, hvilket betyr at danskene – slik danskene gjør – har bøyd kne foran nazistene. Igjen. Det er for tidlig å si hva dette vil utarte til, men det virker svært sannsynlig at det vil bli igangsatt noe slags prosjekt med oljeboring på Grønland før presidentperioden hans Donald Trump utløper, altså innenfor en tidshorisont på to år. Det blir sikkert noe annen jævelskap også, men det er jo som alle vet vanskelig å forutse hva en uberegnelig type kommer til å finne på rundt neste hjørne. Det eneste vi kan si med sikkerhet er at det kommer til å bli både stygt og dumt. Et annet innkommende “signal” er at tyskerne nå har mottatt sine første F-35 fly, som betyr at Europas sentrale forsvarsmakt kommer til å være sårbar overfor USA og Israel, som jo samarbeider om å bygge denne flytypen. Det er mye avansert elektronikk i flyene og den kan selvsagt “skrus av” slik at flyene i praksis blir ubrukelige dersom tyskerne skulle finne på å si eller gjøre noe som ikke behager leverandøren. I mellomtiden fortsetter den mildt sagt idiotiske krigen i Iran, som også sakte men sikkert sprer seg utover i regionen og ellers, og den fremste av alle konsekvenser dette trekker med seg er verdensomspennende inflasjon. Alt blir dyrere. Foreløpig har det ikke vært særlig merkbart, men det skal snart komme noen smertefulle hopp i globale matvarepriser.
Vi avslutter med kapitalismens nasjonalsang – “alle mot alle” – fra 1994.
Det korte svaret på spørsmålet i overskriften er at jeg drikker akkurat så mye øl som hva jeg har lyst til. Verken mer eller mindre. Saken er at det er ikke særlig stor varians i “de lave prisklassene” for norsk øl – type Ringnes, Hansa, Borg eller noe annet som kan kalles vanlig pilsenertype – mens det er mulig å får kjøpt ganske dyre varer både i butikken og ikke minst på Vinmonopolet. Hele dette opplegget er helt annerledes i Spania. Det finnes idiotisk billige varer å få kjøpt, men jeg er ikke så sugen på det. Jeg liker Estrella Galicia – som forsåvidt alle i Spania gjør – og betaler hva det koster for å få denne merkevaren som likevel er langt billigere enn noe som selges i Norge. Jeg er litt usikker på hva som teller som dyrt i Spania, men det finnes sikkert “håndverksøl” i små opplag til høye priser, uten at jeg har lagt merke til dette. Som sagt har jeg ikke behov for noe mer fancy enn Estrella Galicia — og jeg drikker dessuten ikke særlig mye øl.
Jeg lagde opp to typer salat i dag: Tzatziki og “mikset tomatsalat” (tomat, løk, persille, pepper, olivenolje, sitronsaft) som begge vil vare noen dager i kjøleskapet mens selve hovedretten for denne lørdagen var lomo de cabeza, som betyr benfrie nakkekoteletter fra svin – av de aller øverste stykkene – som er skåret i centimetertynne skiver, slik som jeg liker. Det er jo et problem i Norge at de skjærer svinekotelettene alt for tykt, slik at de blir ikke gjennomstekt på den måten jeg foretrekker – lang historie – men det har altså skjønt det i Spania, så jeg er fornøyd. Litt interessant det der. Du vet. Hvis vi for eksempel skal lage lammestek så vil vi at den skal være “rosa” og hvis vi skal steke et stykke storfèkjøtt så skal det helst dannes en markant Maillardreaksjon i overflaten – det betyr i klartekst “godt brunet” – mens det skal være nærmest rått i midten. Sånt er totalt uaktuelt med svinekjøtt, som må gjennomstekes etter alle kunstens regler, om nødvendig skal det en tur i stekeovnen for å gjøre seg ferdig, men hvis stykkene er skåret tynt nok så er pannesteking nok.
Vi setter strek der med en salme fra 1989 som blir fremført av en svensk syngemann.
Helga og Bertram Salvesen fikk fire sønner: Fredrik, Ulrik, Henrik og Didrik. Mens alle de tre eldste valgte å begynne på medisinerstudiet for å bli lege var det slik at Didrik – mot sine foreldres ønske – bestemte seg for å bli journalist. Du vet hva folk sier: I enhver familie må det være et svart får og blant Salvesensønnene var dette Didrik, muligens fordi han var en aldersmessig “attpåklatt” som kom til verden ti år etter Henrik, som igjen var to år yngre enn Ulrik og tre år yngre enn Fredrik, slik at da Didrik kom i skolealderen hadde han tre “voksne” brødre som var litt nedlatende overfor både ham og de jevnaldrende vennene hans. Vi skal imidlertid ikke dvele ved psykologiske spekulasjoner, fordi historiens vesentlige aspekt er at Didrik Salvesen ble berømt mens hans tre brødre bare oppnådde vanlig anonym borgerstatus som lege — uten at dette skal være til forkleinelse for noen. Legeyrket må da være respektabelt nok.
Saken er at Didrik tilfeldigvis befant seg på Svalbard den 5. november 1962 fordi han ville samle materiale til en sak om ulykkene tilknyttet gruvedriften i Ny Ålesund mellom årene 1948-1953 som samlet sett tok livet av 55 gruvearbeidere før driften ble stanset for en periode av noen år — slik at da eksplosjonen i gruven Ester skjedde den kvelden var Didrik Salvesen den eneste reporter som befant seg fysisk der på stedet og det var i løpet av dagene som fulgte at han ble rikskjendis under kallenavnet reportarzan. Det er jo av sine egne man skal ha det, som ordtaket sier, fordi det var faktisk Carl Just – rektor ved det daværende Journalistakademiet – som satte dette navnet på Didrik mens han var student der i året 1957 og demonstrerte visse tendenser i forhold til pågangsvilje og vågemot. Klassekameratene hans fra den tiden sørget for at dette ble gjort kjent for hele Norge og det ble slik at dette navnet festet seg for resten av hans karrière. Om han selv syntes noe om dette sa han det aldri, han bare tok det med et skuldertrekk.
Selv om det var Kings Bay-saken som gjorde Didrik Salvesen berømt uttalte han selv mange år senere at det var jakten på den såkalte Julussjævelen – han ble aldri funnet og saken er fortsatt uløst – som påvirket han mest personlig. Det var den gangen i 1974 da fire tenåringer på campingtur ble drept med kniv av en eller flere gjerningsmenn. Åstedet ble rotet til av de som først fant ungdommene slik at det var vanskelig i ettertid å si noe kategorisk om det var en eller flere som begikk ugjerningen, men politiet jobbet hele veien ut ifra en teori om at det enslig og sannsynligvis psykotisk person som sto bak, men den (eller de) ble altså aldri funnet. Dette ble en personlig belastning ikke bare for Didrik men også flere av de som var tilknyttet etterforskningen som syntes det var vanskelig å leve med at en slik type sak forble uoppklart. Det endte med at de utviklet en slags uformell “klubb” som møttes en gang i året for å streife litt rundt i Julussdalen, mer for å finne sjelefred enn egentlig noen spor. Det var noen fæle greier som satte preg på alle som var borti saken, ikke minst famile og venner av de drepte som hadde vondt for å fatte at noe slikt overhodet går an. Hvem gjør sånt?
Reportarzan døde i 2020. Noen sier at det var covid, men sannheten er at ingen egentlig vet. Han ble jo ikke obdusert men fordi han var 85 år gammel ved det tidspunktet ble det oppfattet som en naturlig død. Det var hjemmehjelpen som fant ham og da hadde det gått to dager siden sist noen så ham i live. Hun forklarte at hun ankom boligen hans som vanlig, låste seg inn og startet sin rutine. Det gikk omtrent en time før hun fant ham død i sin egen seng. Videre fortalte hun at han hadde vært litt skral de seneste par månedene, men hun ble likevel sjokkert av å se ham slik. Han var jo så full av liv og vittigheter, som hun sa. Hvorfor Didrik Salvesen aldri giftet seg og stiftet familie er det ingen som vet, men folk spekulerer jo. Var det noe tragisk? Var han homofil? Var han uinteressert i romantikk? Uansett hva svaret er så ble det begravet sammen med ham. Det spiller ingen rolle nå, med mindre noen bestemmer seg for å nøste opp alle løse tråder i denne menneskeskjebnen og skrive bok om ham. I så falle er det bra å vite at han hadde et ganske omfattende privat arkiv etter sitt liv som journalist og dette ble donert til Nasjonalbiblioteket, som ekspederte det videre til Riksarkivet, hvor det formodentlig befinner seg den dag i dag. Ingen direkte arvinger meldte seg innenfor den tillyste fristen og hans etterlatte formue, bolig og andre eiendeler ble derfor delt mellom barna og barnebarna til brødrene hans.
Vi avslutter med den sangen som ble spilt i Didrik Salvesens begravelse.
