Jeg var allerede ganske “spansk” i matveien før jeg flyttet hit, så det har ikke vært noen tilpasningsvansker. Det viser seg imidlertid at spansken min ikke var så bra som jeg innbilte meg, men den er heller ikke helt på trynet. Det var så jeg klarte meg gjennom hele den byråkratiske prosessen med å gå spissrot mellom offentlige etater for å registrere seg som “fastboende utlending” – som loven krever – og bare så det ikke er noen tvil om saken: Det spanske byråkratiet snakker ikke engelsk — og er på ingen måte “imøtekommende” eller forståelsesfulle overfor de som ikke kan noe spansk. Eller at du i det minste prøver å snakke spansk. Saken er at de blir jo hjelpsomme når de skjønner at det eneste problemet er at du er evneveik. Du kan ikke bedre. Det handler ikke om at du ser ned på spansk språk og kultur til en sånn grad at du ikke gidder å vise dem noen form for respekt, men bo i det pokkers landet skal du likevel. Fatteru? Dette er hva vi kan kalle turistsyndromet. Når du forlanger service. Kanskje du til og med vifter med noen penger. Folk hater jo sånt, og ikke bare i Spania. Har du for eksempel prøvd å være frekk og blærete på Biltilsynet noen gang? Tollen er heller ikke noe smart sted å “markere din selvstendighet og uavhengighet som individ”. Det ender jo bare med at de trekker på seg gummihansken og erklærer at tiden er kommet for å gjøre en grundig inspeksjon av endetarmen din.
Landsbyen der jeg bor har et assortert utvalg av butikker men der jeg handler mest heter Supermercado Dia og der får jeg det meste av “raske forbruksvarer” (som ikke dekkes, eller underdekkes, av kjøreturen til nærmeste gigabutikk for de store innkjøpene en gang eller to i måneden). Der fant jeg en flaske Faustino Rivero Ulecia Crianza 2021 til 2,99 euro, som tilsvarer 32 norske kroner, eller hva man bare må karakterisere som en latterlig lav pris etter norsk målestokk. Du vet hvordan dette funker. Du tenker at det må være noe galt med dette bildet. Fra Norge husker jeg jo at vinen skal koste noe i overkant av 150 kroner per flaske for å overhodet bli tatt seriøst, men Spania er altså annerledes. Det går an å finne vin som ikke bare er “drikkbar” – og jeg er ganske kresen sånn sett – men som faktisk har noe å komme med, til en pris som gjør deg mistenksom. Hvorom allting er, de har noe de kaller RCP her. Relacion Calidad-Precio. Det handler om forholdstallet mellom det du må betale og hva du får for pengene. Den vinen jeg fant befinner seg helt på toppen av statistikken som måles på slikt vis, så det blir vel til at jeg går tilbake til butikken i morgen for å kjøpe noen flere flasker, gitt at de ikke har solgt alt sammen allerede, hvilket kanskje virker litt sannsynlig. Du vet. De drikker jo en del vin i Spania. De nysgjerrige kan søke på nettet selv for å finne kritiske vurderinger av dette vinmerket, men hva jeg selv kan si er at det dreier seg om en typisk “dyp og mørk” rødvin av det slaget som anbefales til smaksrik ost og kjøttretter.
Vi avslutter med en kanonsang – bokstavelig talt – fra året 1981.











