Det blir som jeg har sagt. Erna Solberg vil bli husket som den første norske statsleder siden Vidkun Quisling som brakte fascister inn i den norske regjeringen. Noe annet har hun ikke vært god – eller ond – for. I en avgrenset dimensjon av “prestasjoner” finnes det ingen tvil om at hun har vært noen slags Høyres svar på Gro Harlem Brundtland. Isolert sett er det svært respektabelt hva hun har fått til i forhold til å bygge opp partiet og posisjonere seg selv som statsministerkandidat — men det er jo ikke bra for Norge. Bare for de som tukler med penger og kaller det en jobb. Dessuten er fascistene svært begeistret for Erna Solberg. Hun har gitt dem håp i en verden hvor intet rimelig mentalt oppegående menneske vil ha noe med dette pakket å gjøre. Fascistene er jo ikke seriøse mennesker — noe Solberg sannsynligvis har vært klar over hele veien, men hun har måttet lene seg på deres støtte for å oppnå regjeringsmakt.
Så hva er greia med hennes uskikkelige ektemann? Det er noe psykiatrisk her. Spillavhengighet, trass hos en forsmådd partner, hva vet jeg, hun må ha vært mye “ute og reist” mens Sindre har sittet hjemme og runket til aksjeporteføljen sin. Det ser ikke bra ut og den eneste realistiske utgang på denne snuskehistorien er selvsagt at Erna Solberg fratrer sin stilling. Hun kunne gjort dette på en kraftfull måte hvis hun hadde “sett lyset” for et par uker siden, men det toget har gått. Det vi ser nå er håpløs motstandskamp langs en vikende front. Det er i virkeligheten ingenting hun kan gjøre for å redde situasjonen, uansett hvos “urettferdig” dette måtte virke for de naive skolelysene som tror at alt kan repareres. Erna Solberg er politisk død. Hun ble drept av sin egen ektemann, noe som er litt av en klisjè. At hun “ikke så det komme” er i bunn og grunn problemets kjerne. Sindres aksjespekulasjoner fremstår som noen slags psykotiske tvangshandlinger — et inntrykk som støttes av det at han nå erklærer seg ute av stand til å gjøre rede for seg. Hvilket forsåvidt er like greit, siden ingen egentlig bryr seg om hva han tenkte på (og/eller med) da han bestemte seg for å føkke kjerringa si. Dette er en privatsak.
Noen føler sikkert skadefryd over dette, men selv synes jeg hele affæren bare er patetisk og ekkel. Hvor lenge skal skittentøyet til disse to vaskes i full offentlighet? Forhåpentligvis ikke så mye lenger. “Noen” må snart sette ned foten og gjøre det som er nødvendig. Samtidig bør kanskje det politiske miljøet som en samlet helhet utarbeide noen krystallklare retninglinjer rundt hvor grensene går for å samrøre offentlige stillinger med privat næringsvirksomhet. Så vidt jeg vet opererer man nå med “veiledende rådgivning” som blant annet antyder at de som skal fungere i en høy offentlig stilling må enten selge seg ut eller sette investeringene sine i et fond som ikke kan røres så lenge de innehar et betydelig tillitsverv i samfunnet. Men det finnes etter alt å dømme ikke et lovpålagt krav om at så må skje. Der har vi en jobb som venter på å bli gjort, slik at ingen fremtidige statsministeremner skal bli satt i forlegenhet av sine egne nærmeste. (Jeg ser på deg nå, Anniken Huitfeldt. Din sjanse til å krabbe helt til topps ble torpedert på lignende vis.) I mellomtiden går klokka. Tikk takk. Det er ganske vanlig ute blant folk å si at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse, men dette gjelder selvsagt ikke for de som sitter i toppjobbene.
Som alle andre gikk den mentale refleksreaksjonen min i retning av den amerikanske delstaten Colorado da jeg første gang hørte om den meksikanske matretten Chili Colorado. Det er ikke totalt på jordet, fordi i begge tilfeller handler navnet om rødfarge, men det er altså galt allikevel. Rød saus fra Mexico må bli det mest korrekte navnet på norsk. Det er dekkende nok, til tross for at det finnes sikkert hundrevis av forskjellig slags “røde sauser” i det meksikanske kjøkkenet. Fargen kommer fra pepperfruktene. Chili Colorado skal lages med tørkede og “reinkarnerte” (det er en lang prosess med varmebehandling og bløtlegging, se på nettet) men ikke brennheite chilier av ymse slag. Disse får man tak i hos diverse nettbaserte krydderhandlere. Det er ikke billig å lage Chili Colorado i Norge, men hva faen er egentlig billig her? Disse plantene av familien Capsicum gror jo som det mest entusiastiske ugress i varme strøk, så tørka chili er noe som henger på trær, mer eller mindre bokstavelig talt, hos alle som har et stykke jord i Mexico — og man tager jo hvad man haver, som de sier. Derfor bruker de mye chili. Mer mystisk er det ikke. Uansett, poenget er at dette er noe jeg eksperimenterer med for tiden. Hensikten er å jobbe frem “min egen” versjon av retten. Og jeg er ikke nådig med selvkritikken. Likevel begynner jeg å bli smått fornøyd.
Det er bent frem ubegripelig for meg hvorfor folk ikke skaffer seg en bra kokebok og er nøye med å følge oppskriftene – helt til de “knekker koden” og danner seg en intuitiv forståelse for det de driver med – heller enn å operere ut fra vage “følelser” som de ikke helt kan gjøre rede for. Det er jo i utgangspunktet ikke særlig mye mer arbeid forbundet med å gjøre jobben riktig enn det motsatte. Forskjellen består så vidt jeg kan se i noen slags form for intellektuell latskap. De baserer beslutningene sine i et avgrenset etterretningsmateriale. Pleier det å gå bra? Ikke som jeg kjenner til, ihvertfall ikke uten at man har flaks. Mange er jo sånn at de “har lykken med seg” — helt til de møter veggen. Det var en gang jeg ble invitert på middag, men jeg merket allerede i oppkjørselen at de hadde brukt for mye sterk chili. Kjøkkenvinduet sto åpent og de sterke stoffene er jo tildels flyktige og oljebaserte aromaer som gir neseborene en mer helhetlig opplevelse enn bare lukt. Etter en runde med spørsmål og svar fremkom det at de hadde brukt tre habaneros i matretten, som en erstatning for de tre jalapeños som oppskriften spesifiserte. Vet du hva dette betyr? I så fall ser du det komiske i historien. Det er ikke vanskelig å lage mat som er så sterk at den blir uspiselig selv for de som er vant til godt krydret mat. Poenget med greia må jo være at man utfordrer sine egne grenser, ikke at man fyrer av en kjernefysisk sprengladning inni munnen (og gud vet hva som skjer videre på fordøyelsesferden). Noen hadde skrevet noe om hvordan hvite mennesker ikke krydrer maten sin — og de har sikkert et poeng, men de kunne godt ha tatt med noe om hvordan den sterke matens berserker går seriøst inn for å sende alt de har av smaksløker rett til Valhall med noe slags jævelskap de har kokt sammen uten noen annen hensikt enn å sammenligne smerteterskler med hverandre. Jeg melder meg ut. Jeg vil ha aroma, ikke bedøvelse.
Hvorom allting er, Chili Colorado er etter min mening best når den brukes sammen med langtidskokt storfekjøtt, la oss si høyrygg, selv om mange foretrekker svinekjøtt. Dessuten bør man lage burritos (med hvetetortillas) som serveringsmessig sluttprodukt av det — men det er jo bare min mening. Se på nettet. Det er ingen mangel på andre råd. “Korrekt kokekunst” handler om å jobbe seg frem til det man liker, men det lønner seg å begynne med en oppskrift og bli stødig på den før man begynner å eksperimentere. Dessuten er det ikke sant at dagens hvite mennesker ikke krydrer maten sin. Norge er jo tradisjonelt et veldig “hvitt” land i matveien helt til langt innpå 80-tallet, men alt dette har endret seg siden da. For eksempel er “fredagstaco” et godt etablert begrep — og mange går ganske langt i krydringa si. Kanskje ikke med selve hovedingrediensen, men jeg har støtt på noen skrekkelig sinte sauser ute blant folk. Herregud. Spiser de virkelig det der? Sånn kan det gå. Fra utgangspunktet “alt for lite” har pendelen svingt helt til den motsatte ytterlighet. Og til slutt i gryta slepper man til slutt en kilo pepper som de sa i Hakkebakkeskogens velkjente pepperkakesang. Man skal jo kjenne at man lever.
Man må egentlig bare ta av seg hatten for hva Erna Solberg har fått til med det politiske partiet Høyre. Jeg personlig liker ikke høyrefolk, men det går i det minste an å gjøre forretninger med de fleste av dem. De er ikke ideologisk sentimentale. De er heller ikke typisk rølpete og uforskammede så man slipper å nikke dem ned på grunn av kjeften deres. Vi snakker vel egentlig om det klassiske høyborgerskapet, bortsett fra at det begynner å bli mistenkelig mange av dem nå. Jeg mistenker at mange som hører hjemme i arbeiderklassen velger å stemme Høyre fordi de tror dette vil gangne dem økonomisk. Jeg vet ikke. Jeg forstår det jo ikke, men ting forandrer seg i livet når man begynner å tenke på seg selv som en som har noen investeringer som må beskyttes. Huset, hytta, bilen, båten. Alle de fine tingene som står på utstilling slik som i interiørmagasinene. Det gode livet. Den sosiale posisjonen. Vennene på Facebook, det ene med det andre.
Selv har jeg aldri stemt på noen andre enn Arbeiderpartiet — mest fordi de er det minst motbydelige alternativet. De befinner seg jo også noen ustabile sjømil til høyre for det partiet Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli styrte. Sånn er den nyliberalistiske samfunnsmodellen. Alt handler om lønn og fortjeneste. Markedstilpasning. Kloke investeringer og alt det der. Hvor kan det spares? Grovt sett kan vi si at økonomisk tenkning skal følge tankene hans Milton Friedman – et av de ondeste menneskene som noensinne har eksistert – heller enn John Maynard Keynes. (De spesielt interesserte kan søke på navnene hvis de ikke umiddelbart forstår hva dette betyr.) Når det er sagt så er det rett og slett for små forhold i Norge til at nyliberalismen får manifestert seg på fullstendig vis, slik at “normale arbeidstagere” er godt beskyttet her i forhold til for eksempel USA eller Storbritannia, men det går tildels ganske hardt ut over såkalt svake samfunnsgrupper. Et av de fundamentale prinsippene innenfor denne ideologien er jo at “man er sin egen lykkes smed”. Det man får er hva man fortjener. Du vet. Fruktene av eget arbeid — og/eller det man klarer å krafse til seg på grunn av at man har gjort kloke investeringer.
Det har vært et visst mediefokus rundt Erna Solbergs ektemann Sindre Finnes. Det mumles om noe snusk med aksjehandel. Det er sannsynligvis ikke snakk om noe som er ulovlig, men problemet er at det ser ikke bra ut når politikere og deres nære familie driver med spekulative pengeplasseringer i løpet av den tiden når de åpenbart har tilgang på alskens “innsideinformasjon”. Det går jo ikke an å si kategorisk at det ikke foreligger noe slags misbruk av priviligerte opplysninger hvis de tjener penger på dette viset, så da havner vi i den gråsona av hviskende mistenksomhet og ondsinnet ryktespredning som alltid har vært en del av politikken. Det spiller ingen rolle om man er verdens største hedersmann “i virkeligheten” så lenge folk tror at man er en kjeltring. Dette temaet interesserer meg ikke egentlig særlig mye, men mediedekningen gjør at jeg ikke kan unngå å legge merke til det. Det virker som om Sindre Finnes har snusket til seg et par millioner eller deromkring, formodentlig i løpet av ensomme stunder på kontoret mens mor har vært på jobb. Det er småpenger i denne sammenhengen, men en seriøs nok sum for de gjennomsnittlige velgerne. Hvorfor har han gjort dette? Inntil noe annet fremkommer velger jeg å tro at han rett og slett ikke har forstått problemet, eller med andre ord at han er fette dum. De fleste er jo det. Særlig når de synes at de tilhører den samfunnsklassen som til enhver tid fortjener mere penger.
Det gikk en serie på NRK som ble kalt Exit. En ganske svart komedie, må man vel nærmest kalle det, men samtidig var den illustrerende for hvor man havner når grådighet er hva som driver deg, med et nikk til “greed is good” fra den klassiske filmen Wall Street. Den som var ny på den tiden da såkalte japper herjet i forretningslivet. Det mest bekymringsverdige med serien Exit er at det virker ikke usannsynlig at sånne karakterer finnes i norsk forretningsliv, selv om man neppe støter på dem til hverdags. I våre dager er det glidende overganger mellom de som driver legitim forretning og de som opererer utenfor lov og samfunn, særlig innenfor narkotikasektoren. Det er jo snakk om idiotisk store omsetningsbeløp hvert år hvis man for eksempel driver stort med kokain. Tenk over saken. De har beslaglagt to tonn kokain i Norge i år og hvis jeg ikke tar helt feil pleier de vel å si at de tar bare 10% av alt stoffet som importeres, uten at jeg dermed får det helt til å stemme at vi forbruker tyve tonn kokain i året i Norge. Det er jo fette absurd. Gjør din egen matematikk. Google sier at “gateprisen” for et gram kokain ligger på 800-1200 kroner (så da sier vi jevnt tusen, for enklere matematikk) og det er jævlig mange gram i tyve tonn, eller bare to tonn for den saks skyld. Det løper opp i flerfoldige milliarder. Hvor havner alle disse pengene? Ingen skal komme og fortelle meg at alt går til dyre biler, gullsmykker og villa i Marbella. Det er rett og slett alt for høye beløp. Noe annet som er litt kinky er at stoffet ser ut til å komme fra Ecuador, ikke Colombia (som på sin side forøvrig produserte mer kokain i fjor enn noensinne tidligere), samtidig som det er stor uro i de kriminelle miljøene i Ecuador, med blant annet mange og svært alvorlige fengselsopprør de siste par årene (man antar at topplederne til de forskjellige narkokartellene opererer fra fengslene). Det ser ikke bra ut. Det er heller ingen grunn til å tro at situasjonen vil forbedre seg i noen nevneverdig grad så lenge etterspørselen etter stoff er så stor og fortjenestemarginene så høye.
På mange måter kan vi si at den kriminelle verden er et vrengt speilbilde av den lovlige verden, eller med andre ord at vi får de kjeltringene vi fortjener. Jeg har ikke selv hatt noen interesse av det såkalte utelivet siden før år 2000, jeg er jo for faen en gammel mann, jeg har ikke tålmodighet til sånt, men fra litt avstand ser det ut som om kokain er den nye hasjen. Hva jeg rent konkret mener er at jeg kan huske at folk snek seg rundt hjørnet på utesteder for å “røyke en rev” — et opplegg som ble helt forandret da røykeloven kom. Nå er det i praksis ingen forskjell mellom sigaretter og joints på dette viset, nå stikker de seg unna for å “ta seg en linje” med kokain i stedet. Folk er rikere enn noensinne i Norge og med rikdommen kommer viljen til å feste. Som alle vet er det begrenset hvor mye man får til å drikke, dessuten blir man jo ganske dust – eller i heldigste fall sovner man bare – hvis man overdriver på dette området. Kokain derimot gir både pågangsmot og evnen til å tolerere flere drinks. Dermed blir festen mye festligere. Før man vet ordet av det har det vært både solnedgang og soloppgang uten at noe inni deg sier stopp. Tar jeg helt feil? Jeg tror ikke det. Kokain har blitt normalisert, til den samme grad som hasj var noe man til stadighet kunne observere i åttitallets festmiljøer. Det var liksom ikke noe dramatisk over det at noen “røyket en rev” den gangen, eventuelt så ble man bedt om å gå ut på verandaen eller noe, og slik sett var det “vanlig” selv om ikke alle deltok i ritualet. Kokain så man derimot sjelden eller aldri noe til. Desperadoene brukte “makka” – altså amfetamin – men det er jo omtrent like respektabelt som sniffing og dermed aldri noen sosial schläger som folk forholdt seg til på avslappet vis, men nå har vi altså fått kokain. Hvorfor? Fordi det er som jeg sier. Det handler hundre prosent om en festkultur som er ute av kontroll, i kombinasjon med et avslappet syn på hvordan det er greit å tjene penger i samfunnet som helhet. Aksjespekulanter var en gang omtrent like respektable som halliker, men verden har forandret seg. Helt til sist, en klassisk profeti fra 80-tallet:
