Måned: mars 2023

Det går ikke så bra med den selvoppnevnte sjefen for herrefolket. Når gikk det noensinne bra med ham? Han har aldri vært noe annet enn en taper. Eller rettere sagt, han har sannsynligvis aldri forstått hvor grensene går, eller muligens trodd at de ikke gjaldt for ham – han Donald er jo slik en spesiell gutt – verken i finansiell, juridisk, politisk eller sosial forstand. At han er et 24 karats rasshøl er imidlertid èn type problem, som kun er av moralfilosofisk karakter, det er jo ikke forbudt å være et svin. Men vi har beveget oss over i en helt annen kategori av kaos når statsadvokaten tar ut tiltale — etter hva jeg hører er det snakk om totalt 34 forskjellige tiltalepunkter, men detaljene er ikke kjent.

De “konservative” – Trump er på mange måter en legemliggjøring av hvordan ordet konservativ har mistet all mening – protesterer og kaller det en politisk motivert sak. Lengst av alle går Floridas guvernør Ron DeSantis når han melder på Twitter at Florida ikke kommer til å samarbeide i denne prosessen – i praksis at han “nekter å utlevere Trump til et annet påtaledistrikt” hva nå enn det vil vise seg å bety – og for godt mål tar han med at dette opplegget er “Soros-finansiert” — som i klartekst betyr at det er jødene som står bak det som skjer. For bare noen dager hadde Trump en underlig seanse i Waco, Texas, på tredveårdagen for beleiringen av Branch Davidian-kulten, som utviklet seg på omtrent verst tenkelige vis. Alle døde i en eksplosiv brann, og slik endte den historien. Men samtidig startet legenden om det amerikanske individets heroiske kamp mot de føderale myndighetene, “sosialismen” og – det seneste påfunnet – woke-ideologi (et ord som later til å bety “alt som truer den hvite, kristne kjernefamilien som samfunnets fundament”). Det flest bet seg merke i var at han ved et tidspunkt spilte av lyden av et kor som sang den amerikanske nasjonalsangen, bare at dette koret er sammensatt av individer som sitter fengslet i sammenheng med stormingen av kongressen den 6. januar 2021 – på en dag som inntil da var mest kjent som de hellige tre kongers dag – og som de tidligere nevnte “konservative” ofte beskriver som politiske fanger. Hva er meningen med alt dette?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det åpenbare er som regel akkurat hva det ser ut til å være. Trump har èn personlig superkraft, som også er alt han har, men den har brakt ham dit han er i dag — og dette er en nærmest reptiliansk evne til å sanse svakhet i folk og øyeblikkelig omsette dette til fordeler for seg selv. Trykke på og trykke på, aldri gi “offeret” noe som helst slags pusterom. Slik sett er han nærmest en profesjonell undertrykker av alt og alle i sine omgivelser, en som leder gjennom systematisk terrorisering og “verbal vold” og som ikke ser ut til å kjenne noen grenser for hvor stygt det kan tillates å bli. Til gjengjeld henfaller han øyeblikkelig til underdanig atferd overfor slike som er upåvirkelige av “sjarmen” hans. Et godt eksempel er Putin, som nærmest definerer begrepet “pokerfjes”, eller ihvertfall inntil ganske nylig. Han har jo stelt det til for seg selv i det siste, men det blir en off-topic digresjon (som igjen er en tautologi). Siden vi allerede er der kan vi jo ta med at i åndelig forstand ligner Trump på en gal mann som løper skrikende rundt i kålåkeren, men nå har han nettopp snublet i sine egne kjønnsorganer og landet med ansiktet ned i en kuruke — og da mener jeg ikke en kur-uke (som han sikkert ville hatt godt av) men en ku-ruke, nærmere bestemt den himmelkua som beskrives i det gamle Gilgamesj-eposet (jeg sa jo at vi er i kålåkeren nå) og det den har etterlatt seg i maktpolitisk forstand, selv om det egentlig var en himmeltyr og det som kommer ut i andre enden av disse rent teknisk sett kalles bullshit. La oss si at tyren var trans. Derfor en kuruke – selv om vi på norsk ville kalt det mannskit, ihvertfall hvis man kan norsk – poenget er uansett at Trump er i trøbbel. Så hva gjør han? Det eneste han kan, som er å gå til fullt frontalangrep med alt han har. Og heiagjengen heier på.

Til tross for at jeg ofte sjonglerer med mange slags eksotiske fakta og emneområder er jeg ingen komplisert mann. Hvis det oppfører seg nazi så er det nazi. Ferdig diskutert. Hvordan vet man om det oppfører seg nazi? Man bruker jødetesten. Den består i å skifte ut det ordet de bruker om dem som de agiterer mot med ordet “jøde”. Hvis det høres ut som noe Josef Goebbels kunne ha sagt om jødene under det tredje rikets velmaktsdager så er det vi observerer nazi. Det var bare nødvendig å blande inn jødene for å gjennomføre det egypterne ville kalt “åpningen av wadjet” — altså det hellige øyet, det man bruker til å se på sannheten med. Beklager til jødene for dette, forsåvidt, men jeg tror ikke dette er noe som plager dem i noen stor grad, de er jo heller ikke spesielt glad i nazitendenser som dukker opp i samfunnet fra tid til annen og på ymist vis. Akkurat dette med fascisme, nazisme, falangisme, peronisme og gud-vet-hva-isme er forsåvidt et modernistisk fenomen som er tilknyttet “politisk diskurs i kjølvannet av Marx” siden hele opplegget begynte med – og fortsetter den dag i dag som – en reaksjon mot hva vi må kalle “det venstrepolitiske komplekset” som også følger i kjølvannet av Marx, bevæpnet med språklige begreper som sosialisme, kommunisme og resten av “det marxistiske idèkomplekset” som hadde sin storhetstid på det sene 1800-tallet og videre frem til Den andre verdenskrig, som innstiftet den postmoderne tidsalderen (som vi fortsatt lever i). Uansett, det følger logisk av dette at enhver form for såkalt antimarxisme også er å oppfatte som nazi. Vi kan selvsagt flytte blikket bortenfor de politiske massebevegelsene i det tyvende århundre og se på mønstrene i dypere historiske forhold som stadig gjentar seg – eller hvorfor ikke evolusjonær psykologi? – som bringer oss til det tredje beinet av nazismens barkrakk: Antivitenskap. De som agiterer mot “skolevitenskapen” er også nazi. Dette er ikke komplisert. Det vi nå kaller nazi – for å plassere disse tendensene i sin korrekte historiske kontekst – er en mental tilstand som finnes latent i 20-30% av enhver sivilbefolkning, som til syvende og sist handler om et patologisk forhold til begrepet autoritet. Å prøve å mane frem dette monsteret er hva nazistene rent konkret “gjorde” – hvis vi ser stort på det – i politisk forstand — og samme/likt = samme/likt. Enkel matematikk.

Metakommentarer til “nyhetene” må vel regnes som gatekjøkkenmat blant de skrivende klasser — så konklusjonen må bli at så lenge dette ikke er hele næringsgrunnlaget er det greit, på samme måte som billig og usunn klisj er greit – i stedet for skikkelig mat – så lenge det ikke tar overhånd og utvikler seg til en uvane. Trumputmattelse – “Trump fatigue” – er et ikke uvanlig begrep blant amerikanere, som er tildels drit lei av å høre både om og fra denne politiske frankensteinfiguren, men showet fortsetter for full musikk, og siste nytt er at nå har de tatt ut tiltale – angivelig – i en av mange juridiske saker denne kronidioten har pådratt seg. Hvorfor ville han bli president? Jeg antar det blir som å spørre hvorfor en narcissist vil ha mest mulig oppmerksomhet. Hele opplegget er jo patologisk, fra alle synsvinkler. Men der er vi, sånn er virkeligheten, og nå er det opp til fornuftige mennesker å utrede dette sakskomplekset for å etablere noen slags orden som folk kan leve med.

Dersom politiet noen gang setter deg ned i en stol, ser på deg med et strengt ansikt og ber om en forklaring på hva fanden det er du driver med, så er det mye verre å lyve enn å si “jeg vet ikke” (eller noe lignende, som “jeg husker ikke”), fordi det å avgi falsk forklaring til politiet er i seg selv en straffbar handling. Fra politiets synsvinkel er dette også bedre, fordi da vet de i det minste noen ting om deg, som at du ikke har lyst til å svare på dette spørsmålet og at du er smart nok til å ikke binde deg til en løgnhistorie som de må bruke ressurser på å motbevise, og siden kan de jobbe ut fra disse faktapunktene. Imidlertid er dette ikke en vanlig problemstilling for de fleste. Hva må man gjøre for å bli en “person av interesse” i en pågående politietterforskning? Det kan skyldes “uflaks” og tilfeldigheter, men som regel er det fordi man er en dust — og dette vet de også. De har sine metoder og de har “sett det meste” når det kommer til løgn og dikt.

Dette er sånn omtrent hva saken handler om, dersom jeg har forstått det sånn noenlunde korrekt. It’s not the crime, it’s the cover-up, som de pleier å si i USA. Det er der de alvorlige problemene gror. Trump er selvsagt en gangster, både i mentalitet og metode, men han er ikke noen dyktig gangster. Er han overhodet dyktig til noe? Herregud. Han kunne landet på beina hvis han for eksempel hadde unnskyldt seg med å si at meningen med det hele var å holde denne snuskete affæren hemmelig for kona — og han er ikke stolt av det, men det virket fornuftig der og da, i en stresset livssituasjon og det ene med det andre, beklager så mye. Men sånn fungerer jo ikke Trump. Han er ikke smart. Han bare har en fantasi om at han kan utmanøvrere hvem som helst, noe som i praksis alltid ender med å utmanøvrere seg selv. Sjakk matt. Nå er det statsadvokatens tur til å jazze rundt med dette motbydelige materialet. Som sagt, trumputmattelse er et fenomen. Bortsett fra et stadig krympende antall “alternative typer” som lever på utsiden av den mentale normalsonen har folk fått mer enn nok av Donald Trump og hele menasjeriet hans av politiske vanskapninger.

Det snakkes en del om pornoskuespilleren Stormy Daniels – hennes navn er Stephanie Gregory Clifford og hun er en ekte person – men jeg tror ikke “pornoskuespiller” er et ekte ord. Det henger på hva man legger i ordet skuespill. De puler jo på ordentlig, så det ligger nærmere en dokumentarfilm – eventuelt et såkalt doku-drama – i form. Vi kan eventuelt reise et argument om at nei, ingen puler sånn på ordentlig, de er jo for faen akrobater og spesialister som ligger på musicalens nivå når det kommer til realisme. Uansett, jeg tenker på Robert Bresson og en av mine favorittfilmer, kriminaldramaet Pickpocket fra 1959, hvor han insisterte på at han jobbet med modeller, ikke skuespillere. Alle hadde fått streng beskjed om at de ikke skulle “spille” og gjøre seg til, bare utføre det som står i manus på en upersonlig og “effektiv” måte. Altså den korteste mulige rute fra A til B, uten noen unødvendige bevegelser. I pornofaget er det jo slik at man må “komme til saken” uten å legge for mye innsats i å etablere en “historie” som egentlig bare er et forstyrrende element i forhold til hva folk ønsker å få ut av en pornofilm. Så er de skuespillere eller er de modeller? Kanskje er det bare teknisk spissfinderi, men sånn blir det når man bryr seg om presisjon i språket. Selve poenget ligger imidlertid et helt annet sted, nemlig i den nevrotisk-kompulsive trangen til å overbetone at Stephanie Clifford er en pornoskuespiller – ikke et ekte ord – og således ikke en “seriøs person” som man bør respektere som individ med selvstendig integritet. Hun puler for penger. Vi holder i bakhodet at et av elementene i selveste åsgårdsreia – kaoskreftene som truer og beleirer menneskenes verden – benevnes som “løsaktige kvinner”. Folk har ofte en tendens til å bli snåle og forlegne når det kommer til de seksuelle emneområdene.

Selv tror jeg dette er omtrent like mystisk som hva Freud påpekte: Seksuelle nevroser handler om mistilpasset virkelighetsoppfatning. Jo mer løgn og bedrag man har investert i forholdet mellom selvet og verden, jo vanskeligere blir det å “levere” i forhold til hvordan man oppfatter seg selv i seksuelle situasjoner. Keiseren er jo ikke like imponerende når han er naken. Da kommer angsten. Jeg håper de ikke oppdager at det er noe galt med meg. Skal vi gå noen runder med fenomenet misogyni? Den eksistensialistiske filosofen Simone de Beauvoir utga i 1949 boken Le Deauxième Sexe – “andrekjønnet” – om kvinnens posisjon i det menneskelige tankelandskapet. Hvis man bare har tenkt å lese èn bok om feminisme i dette livet så bør man velge denne. Enten vi henter løpefart i Platons tanker om “universelle tankeformer” eller i Carl Jungs “dybdepsykologi” om arketyper i det ubevisste sinnet må vi erkjenne at begrepet kvinne er noe man forholder seg til på minst like mytologisk som realistisk vis ute blant befolkningen. Kvinner er jo selveste sexkjønnet. Det er de som kontrollerer forplantningen. Hvis ingen kvinner fantes – i det minste ikke i noen dekorativ forstand – ville det være mindre angstspastisk brunstskam der ute. Et klassisk forsvar hos voldtektsmenn er ofte at “det var hun som fikk meg til å gjøre det” og det virker som om dette er noe de oppriktig tror på. Uten å dykke for dypt ned i dette grumsete farvannet kan vi grovt sett si at dette er hva det såkalte voldtektsparadigmet handler om. For at en mann skal kunne bli (eller forbli) en supermann må han ha kontroll. Og det har han jo ikke hvis en kvinne danser marimba med følelseslivet hans slik at han blir desorientert og svekket i mandigheta si. Voldtekt gjenoppretter universets balanse slik sett. Det var hun som fikk meg til å gjøre det. Tradisjonelt sett har dette forsvaret virket. Til de som tror det har blitt flere voldtekter i samfunnet bør man si at flere anmeldelser og pådømmelser kan skyldes at de sakene som forekommer nå tas mer alvortlig, ikke at det har blitt flere av dem.

Når nordmenn snakker om Spania mener de nesten alltid middelhavskysten eller Madrid. Det finnes veritable ghettoer av diverse utlendinger som har bosatt seg i små og store spanske byer, ihvertfall i deler av året, også skandinaver, slik at man kan sannsynligvis klare seg helt fint uten å kunne verken spansk eller engelsk på visse steder. Bildet ovenfor er tatt på skisportsstedet Cerler, Huesca kommune, i den autonome regionen Aragon, som er hvor man bør lete hvis man tenker å kjøpe et hus i Spania men ikke har mer enn et par hundre tusen å bruke på formålet. Akkurat der bildet er tatt er man på 1500 metes høyde, så der er det jo rimeligvis snø om vinteren, men hvis man kommer fra Norge ser ikke det der særlig skremmende ut. Vinter? Ja jøss, jeg har prøvd det selv et par ganger. Kaldt sier du? Mm. Jeg er norsk.

Vinteren er sikkert streng i Aragon hvis man sammenligner med Marbella, men det er de nada sammenlignet med vinteren på Tynset. Det kommer litt snø her og der – det lå til og med snø i gatene en morgen i desember da jeg bodde i Barcelona – og det er ofte sur og guffen vind om vinteren de fleste steder i Spania, men det er ikke “vinter” sånn som man definerer konseptet her i Østerdalen. I natt var det for eksempel 20 kalde her, men nå som sola står på er det bare fem. Rene påskeværet. Juhu. I Cerler har de derimot 12 varmegrader i dag, ifølge yr.no, mens nede i dalen – nærmere bestemt i regionhovedstaden Zaragoza – har de 25 grader og sommer. Jeg opplever dette som tiltrekkende. Jeg er ingen pyse, men jeg liker ikke å fryse. Opp og slå floke før man fyrer i vedovnen og setter over kaffe har en form for romantisk sjarm som imidlertid begynner å gå ut på dato for meg. Jeg lever med kroniske “giktsmerter” og kulda hjelper ikke.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det er jo slik at når sommeren først kommer i Norge så blir man så yr at man rent glemmer hele vinteren, slik at neste gang den kommer er man full av urealistisk optimisme. Dette ordner seg. Men det gjør det jo ikke, det er samme gamle leksa om igjen. Det er “det daglige drøv” med istapper hengende ut av alle kroppshull som går folk på nervene. Omstillinger er nema problema, da er man jo fortsatt i forkant av utviklingen, dessuten er det jo snart jul når vinteren kommer sigende, det er først utpå nyåret ting begynner å bli slitsomme. Hvilke steder i Norge er etter måten “varme” om vinteren? Jeg innbiller meg at de kanskje har mildere forhold mange steder langs kysten, men det vet jeg ikke noe om. Jeg antar de sikkert har fæle vinterstormer istedet. Perfeksjon er som kjent ingen jordisk egenskap uansett hva vi snakker om, ikke minst været. Hvilket bringer meg til hetebølger og skogbranner. Det som foregår nede på kontinentet ser ikke bra ut. De har allerede svidd av årets første skogbrann i Valencia-regionen etter en tidlig varmebølge der nå i mars. Jeg er litt skeptisk på grunn av dette. Vi får se hvordan det utvikler seg i år. Kanskje man heller bør begynne å snakke om den strenge sommeren i dagens Aragon.

Denne verden er full av manipulerende intrigemakere som får et kick ut av å konstruere dramatiske sosiale situasjoner hvor de kontrollerer narrativet. “Hvorfor” de oppfører seg slik er mindre relevant. Det kan være – og er ofte – et spørsmål om å bruke renkespill som våpen i en prosess som handler om personlige ambisjoner, men det kan like gjerne være freudianske tvangshandlinger. I ethvert tilfelle er dette hva jeg kaller sosial kannibalisme – selv om de ikke rent fysisk ernærer seg på menneskekjøtt – fordi det til syvende og sist dreier seg om fiendtlig spekkhuggeri rettet mot andre menneskers private reservoar av livskraft. Opplegget er klassisk revers Robin Hood: Man tar fra de andre, helst de som ikke kan forsvare seg fordi de ikke forstår hva som skjer, og gir til seg selv.

Vi kan grovt sett si at disse sosiale kannibalene – med unntak av enkelte “sanne psykopater” – selv har blitt traumatiserte og ødelagte som mennesker av forhold i oppvekstvilkårene sine, vanligvis gale foreldre, men det gjør lite for å rette opp selve problemet. Når de først har fått smaken på livet som kleptoparasitt er dette ofte en degenerativ mekanisme som er entropisk i natur, det vil si at ting går bare èn vei. La oss si det ligner på vold i nære relasjoner. Når grensen først har blitt krysset er det ingen vei tilbake. Forholdet kan ikke “repareres”. Sannheten kan ikke – og bør heller aldri – “glattes over” med diverse rasjonaliseringer som er designet for å akseptere det uakseptable. Har din partner gått fysisk til angrep på deg? I så fall er alle avtaler og forpliktelser nullifisert og maktesløse. Dette er ikke lenger en venn.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hjernen er et fantastisk verktøy, men den bør definitivt betraktes som “særlig farlig redskap”. Man skal aldri løpe gjennom skogen mens man ruser en motorsag, for å si det slik. Ørn ørn, jeg har full kontroll. Folk har en tendens til å bli “fanget i en loop” og aldri komme seg ut av en slags sirkelargumentasjon som de har gående i hodet sitt, nærmest som å mumle til seg selv hele tiden, akkurat som et mantra, det vil si en mental artifakt som er designet for å fange bevisstheten og tvinge den i en bestemt retning, bare at de har ikke selv kontroll over det som foregår. De klarer ikke å rive seg løs fra den metafysiske tåkemaskinen og opplever derfor aldri menneskesinnets normaltilstand, som er en form for kald, klar oversikt. Istedet utvikler de hjemmesnekrede mestringsteknikker som nesten alltid er regressive av natur, det vil si at de “flykter” til en sinnstilstand som de har båret med seg som “sitt hemmelige sted” helt fra barnsben av. Dette er elementær psykologi. Alle levende mennesker “bruker” hodet på noenlunde det samme vis som de “bruker” kroppen. Mesteparten er ting de lærer svært tidlig, som en hovedregel før de utvikler språk og selvstendig tenkning, eller engang følelsen av å “være noen”.

Samfunnet tillater mennesker liv og helse selv om de er udisiplinerte troll som ville krepere nesten umiddelbart hvis de måtte overleve i noen slags “vill” tilstand. Samtidig har de tydeligvis mange gode råd å gi andre om livets edle kunst. Fra mitt perspektiv er dette komisk, men jeg kunne like så godt kalle det tragisk, av akkurat de samme årsakene. Noen skrev noe om angiveri. Det var et tankeeksperiment. Jeg tolker det som et uttrykk for folks generelle politikk i forhold til informasjonsbehandling. Hva skal man gjøre med det man vet? Selv ser jeg bare for meg at jeg ville ta initiativ til å ringe poitiet og anmelde sak hvis det hadde vært innbrudd hjemme, hvis bilen min var blitt stjålet, eller den typen ting hvor jeg selv ikke egentlig vet noe om hva som har skjedd. Å ringe dem for å dele etterretningsinformasjon som jeg sitter på er like uaktuelt som å ringe en fremmed stats hemmelige tjenester, det kommer bare ikke til å skje. Slik atferd er en trussel mot nasjonal sikkerhet. Jeg deler aldri informasjon om noen som jeg kjenner på ett nivå av nærhet med noen som befinner seg på et “lavere” nivå av nærhet. Det vil si at jeg deler ikke familieinformasjon med venner, eller venneinformasjon med mer løse bekjentskaper, eller informasjon om de løse med folk som jeg overhodet ikke kjenner. Alt går på rang innenfor et hierarki av “nærhet i forbindelsens natur”. Alt folk forteller meg – uansett hva det handler om – er i utgangspunktet hemmelig, med mindre de eksplisitt har erklært at det er åpen informasjon.

Sladrehank skal selv ha bank er en kosmisk sannhet som ikke kan gjentas ofte nok. Hemmeligheter kommer til meg for å dø. Her er det ingen gjennomgangstrafikk. Alle som kjenner meg godt vet at jeg er sånn og derfor er det nesten ingen som sjenerer seg for å “snakke fritt” om hva som helst. Imidlertid er det 100% sannsynlig at jeg ville oppfordre dem til å melde seg selv dersom hemmeligheten de kom til meg med var noe kriminelt snusk som bekymrer dem. Bare det at de snakker om det betyr at de “ønsker å bli tatt” — så bare få det gjort. Jeg kan eventuelt bli med dem som uformell støttekontakt under de innledende prosedyrer. Man går ikke rundt og snakker om kriminalitet, liksom, med mindre det handler en masochistisk trang til “soning og oppgjør”, som jeg dessverre ikke har makt og myndighet til å besørge. Da må de henvende seg til rettssystemet, gjennom sin PR-front som er politiet. Jeg verken dømmer eller tilgir, jeg bare observerer. Og hvis du ikke vil vite hva jeg tenker må du for guds skyld ikke spørre. Noe annet alle som kjenner meg godt også vet er at jeg er nesten usannsynlig brutal i kjeften rett til ansiktet deres, mens jeg for det meste snakker alt for pent om folk bak ryggen på dem. Hva kan jeg si? Det er en annen konsekvens av den samme informasjonspolitikken, som handler om å aldri “snakke om folk”. Jeg gjengir bare de PR-messig fordelaktige datapunktene om folk jeg kjenner nærmere enn akkurat de jeg snakker til i øyeblikket. Det er jo ikke slik at jeg lyver, jeg bare holder kjeft om sånt som de sannsynligvis ikke selv ville brakt opp heller. Og når det gjelder det å “dele informasjon med politiet” så ville jeg ikke snakke om andre på noen måte overhodet, uansett hvem de var. Jeg har taushetsplikt. Hvis dette er et problem må vi eventuelt bringe en advokat inn i bildet. Ikke fordi dette forandrer noe – bare døden kan løse meg fra taushetsplikten min – men vi kan i det minste starte forhandlinger om hva slags strafferettslige konsekvenser holdningene mine bør møtes med.

Man hører noen ganger økonomer si slike ting som at landbrukssektoren utgjør bare noen få prosent av bruttonasjonalproduktet — etter alt å dømme uten å reflektere over at dette er noen ekstremt viktige prosenter, som man ikke bare kan slenge inn i forhandlinger som om varians i matvareforsyningen er et problem som ligner på alle andre forhold som er gjenstand for tilbud og etterspørsel. Nyliberalistisk politikk gjennom mange tiår har medført at Norge per i dag importerer halvparten av alle matvarer vi behøver for å fø befolkningen. Denne modellen vil neppe være holdbar mer enn noen ganske få år inn i fremtiden, og allerede nå merker vi at systemet er utsatt for stress. Vi har hatt noen fete år i Norge ganske lenge nå. I løpet av denne tiden har vi bygget ned norsk landbruk og etablert avhengighet av andre lands overskudd i produksjonen. Et av disse er Spania. Det går en jevn strøm av trailere med spanske landbruksprodukter nordover. Regelverket i EUs indre marked gjør at dette per i dag er ukomplisert. Dagens priser reflekterer hva det koster å kjøpe varene i Spania, pluss hva det koster å få dem fraktet til Norge, pluss matvarekjedenes prispåslag. Vi ser for oss at prisene kan øke, men har vi en plan for når leveransene opphører?

Ser vi på kartet ovenfor legger vi merke til at Spania og Frankrike er grovt sett like store. De har til og med noenlunde samme form på kartet, som attpåtil har en viss demografisk resonans, siden “vorta i vest” heter henholdsvis Galicia i Spania og Bretagne i Frankrike, begge er “keltiske” distrikter fra gammelt av, og “medlemmer” av den atlantiske bronsealderkulturens ruter for handel og sjøfart (som fortsetter videre via Cornwall og inn i Irskesjøen). Digresjon til side, både Spania og Frankrike er svært viktige jordbruksland som har seriøse deler av nasjonaløkonomien sin knyttet opp imot tilvirkning av landbruksprodukter beregnet på eksport. Noe annet som de har er “problemer med været” — særlig vannsyklusen, som selvsagt er den tredje viktigste enkeltfaktoren for å lykkes med dyrking av salgbar vare (nest etter jord og sol) innenfor landbrukssektoren. Siden tilkommer transportproblemet, men de har veldig gode veier i denne enden av Europa, slik at det er mulig å ha forutsigbare kostnadsforhold. Vi har hatt noen år med god logistikk slik sett. Nå må vi imidlertid forberede oss på store endringer i bildet. Systemet vi har akkurat nå er svært sensitivt for endringer i grunnforhold. Følg med på nyhetene. Når de begynner å snakke om “unormalt høye priser i verdensmarkedet” er det rett før hele mannskiten kollapser. Kloke mennesker begynner allerede nå å tilegne seg kompetanse i forhold til å selv dyrke deler av matvarebehovet sitt. Inntil videre kan det jo være en hobby.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg leser og følger med på lokale nyhetskanaler fra Spania, som er mye “blanda drops” i temavalg, men alt de har om klima er preget av “forsiktig pessimisme”, særlig i forhold til sommerens hetebølger og skogbranner. I tillegg har det ikke regnet normalt på mange år, slik at strategisk viktige vannreservoarer ligger på tildels kritisk lave nivåer — også “under jorda”, det vil si at grunnvannsnivået synker, særlig langs middelhavskysten, noe som i de lavest liggende områdene medfører tilbakeslag av saltvann fra havet og dermed blir det ganske snart snipp snapp snute for eksempel for både rismarkene i Ebrodeltaet og ikke minst de enorme veksthusanleggene i Andalucia. De har riktignok et system for kvoter og rasjonering, men de har også sterke tradisjoner for “sivil ulydighet” og korrupsjon. Folk tar seg til rette og synes at dette må være greit. Sånn har det jo alltid vært. Mennesker bør “tenke globalt” men nesten ingen gjør dette i praksis. Folk er opptatt med seg og sitt. Problemer her og nå er viktigere enn fremtidens hypotetiske “kanskjeproblemer”. Vi gjør det vi kan med det vi har. Selv i et rikt land som Norge lever folk typisk i en kronisk tilstand av pengeknapphet. Det er ikke rimelig å forlange at forbrukerne skal bære ansvaret for forsvarlig behandling av plastavfall og den typen ting. Politikerne må regulere markedet — og hvis kapitalistene begynner å sutre må de bare drepe et par av dem slik at resten av pakket forstår at det er alvor nå. Jeg mener ikke “ta livet av dem fysisk” men knuse og ødelegge dem som frie økonomiske aktører, noe som bør være bagatellmessig enkelt for staten. Ta de som er størst i kjeften og riv et nytt rasshøl i dem. Resten vil se hva som skjer og tilpasse seg. Eksempelets makt er stor.

Da James Danforth “Dan” Quayle tiltrådte som visepresident under George Bush (faren) i 1989 startet en serie forbløffende tildragelser rundt hans embede og person, eller skal vi kanskje heller si kombinasjonen av disse, fordi det gikk ikke lang tid før det unisone spørsmål over hele verden var: Er Dan Quayle idiot? Hvorfor sier han så mye dumt? Hva er meningen med dette? Man forventer jo at folk som sitter i veldig seriøse stillinger – i betydningen “stort ansvar” – skal være seriøse mennesker som heller holder kjeft enn å be om oppmerksomhet rundt sine mindre kompetente sider. Jeg kan dessverre ikke kommentere denne saken akkurat nå. Det var litt ubegripelig at Bush (faren), som selv var seriøs som kreft, valgte en sånn “dum blondine” som visepresident. De fleste spekulerte seg frem til en antagelse som handlet sånn cirka om at han ikke ønsket å dele makt og ære med en kompetent nestkommanderende. Det var en funksjonell arbeidsteori.

Ikke før George Bush (sønnen) kom på tronen i år 2001 så vi noe som kunne måle seg med Dan Quayle i generell toskeskap som, så å si, sin naturlige personlige væremåte, men han hadde til gjengjeld en visepresident – Richard Bruce “Dick” Cheney – som var seriøs som en skjerpet dødsstraff. Det var en ustabil tid. Mange fæle ting skjedde. Senere kom sjarmtrollet Barack Hussein Obama II — som ble tildelt selveste Nobels fredspris som premie for å ikke være George Bush (verken faren eller sønnen) – selv om han også var hva man må kalle en typisk krigførende amerikansk president, men på en mer “diskret” måte. Business as usual, som de sier der borte. William Jefferson “Bill” Clinton Blythe III – som var president mellom far og sønn Bush – var jo også en krigersk type slik sett. Sånn er det å være verdenspoliti. Det blir å storme kokainhuset og plaffe ned alle bandittene, med et kameracrew på slep. Vinnerne skriver verdenshistorien på dette viset i våre dager.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Senere kom Donald Jesus Trump, med dama si Michael Richard “Mike” Pence på slep. De var jo et sjarmerende par. Trump rakk å gjøre mange minneverdige ting, men det er vel helst kjeften sin han vil bli husket for. Eller kanskje det at han forsøkte å organisere et statskupp? Det er vanskelig å velge. Han var slik en mangfoldig president. Hans store visjon var å gjøre amerikanerne stolte av seg selv (igjen), men det kan debatteres til hvilken grad han inspirerte folk i den retningen. Han ga ihvertfall resten av verden mange fnisende opplevelser av sadistisk skadefryd over at amerikanerne på mystisk vis hadde klart å mane frem noe slags politisk golem som er laget av alt det verste folk tenker om amerikanere. Hva er det som skjer? Er dette makro-masochisme? Herregud. Først tenkte jeg at hele fenomenet Trump følger banen til Shakespeares skjebnedrama Macbeth, fordi jeg forsto det slik at han ble forført til å søke kongsmakten av tre hekser, eller nærmere bestemt det man derover kaller triple bitch, i form av en manusforfatter med større baller enn hjerne. Vi vet jo hvordan det gikk. Jeg var usikker på hvordan utgangshistorien ville bli – du vet jo at i Macbeth hadde de noe med en vandrende skog og det ene med det andre – men jeg så faktisk ikke for meg at det ville kulminere i et kuppforsøk etter valgnederlaget. Domstolene jobber med å utrede de juridiske konsekvensene. Befolkningen jobber med å begripe hva det var som egentlig skjedde.

Et poetisk øyeblikk av “mening” fremkom imidlertid som et sidenotat til hele affæren med Trumps forsøk på å jukse med alle midler ved presidentvalget i 2020. En av mange taktiske opplegg de så for seg var at Mike Pence ville nekte å utføre sin seremonielle rolle undet den formelle prosessen med å telle og registrere valgmannsstemmene fra delstatene. Tanken var at hvis Pence nektet å godkjenne stemmene ville den formelle myndigheten til å velge president falle tilbake på delstatene, hver med èn stemme, men flest stater er republikanske, så da ville Trump bli gjenvalgt. Simsalabim. En politisk tryllekunst. Det ville selvsagt ikke fungert i praksis, men det ville i det minste utløse noen slags parlamentarisk krise slik at Trump kunne bruke unntakstilstand og nødmyndighet til å erklære valget som ugyldig. Dette var smarte mennesker vettu. De hadde tenkt på alt. Valget er jo ikke tapt før man innrømmer at det er tapt. Mike Pence henvendte seg imidlertid til Dan Quayle for å be om råd. Hvorfor ikke? Fra Pences synspunkt er jo Quayle en vis gammel statsmann med personlig erfaring fra jobben. Og dermed ble ringen sluttet. Dette var “meningen” med at Dan Quayle ble visepresident i 1989. Slik at han tredve år senere kunne si til Mike Pence at nei, visepresidenten har ingen slik myndighet. Rollen med å lese opp valgmannsstemmene er rent seremoniell og handler kun om at visepresidenten formelt sett er ordstyrer i senatet, med en enkeltstemme som bare kommer til anvendelse når det er aktuelt å bryte et avstemmingsresultat på 50-50. Ikke mer, ikke mindre. Han kan ikke drive med politiske gitarsoloer på eget initiativ. Dermed ble det slik.

Innflytelse er en aktørs evne til å få en annen, eller flere andre aktører, til å tenke eller handle på en annen måte enn vedkommende ellers ville ha gjort. Det er slik sett en form for maktutøvelse. Aktøren kan være en person, organisasjon eller stat. Betegnelsen brukes også om det å influere, altså om forholdet mellom den influerende og de influerte.

(Store norske leksikon)

Et av de mest komiske norske neologismene – nyord – som jeg vet om er ordet “influenser”. Det er noen stusselige greier. Man ser for seg den typen klikkdannelser som oppstår på ungdomsskolen, rundt en “populær person”, av årsaker som ikke nødvendigvis gir noen mening og som heller ikke har noe substansielt i seg. Det er bare mennesker som oppfører seg som dyr. Eller sagt med andre ord, det er noe naturlig. Mennesker søker sammen og etablerer alskens ritualer som skiller de som er “innenfor” fra alle andre. Tribalisme er en mektig følelse som gir mange belønninger i form av hormonkaskader i kroppskjemien — og akkurat som man observerer i alle antropologiske sammenhenger vil gruppekrystallen ofte bestå i en “karismatisk person” – i dette tilfelle influenseren – som søker å danne et “hoff” rundt seg, bestående av mer eller mindre eksplisitte beundrere (eventuelt tilhengere, følgere, klakkører, sykofanter, kall det hva du vil) som bekrefter og sementerer influenserens egotilstand.

Selv er jeg ikke influenser, eller ihvertfall er ikke dette noe jeg ønsker å være. Jeg er ikke interessant. Eller altså, hvis jeg kan påvirke noen til å tenke bedre og skaffe seg et mer sofistikert språk, så er dette noe jeg er villig til å gjøre, men jeg har ingen sentimentale følelser i forhold til om folk liker meg, misliker meg eller ignorerer meg. Det er ikke relevant. Andres meninger betyr ingenting for meg. Imidlertid er jeg alltid villig til å se på det man kaller “saklige argumenter” i forhold til meningsinnholdet i ting jeg sier — og i motsetning til hva som er vanlig så elsker jeg å få kritikk som går på språk og form. Hver lille millimeter av forbedring er noe jeg gjerne tar med meg, i den grad det er mulig. Språket mitt har blitt “ganske bra” i løpet av livet, men slik jeg ser det er veien til perfeksjon like uoppnåelig lang som den alltid har vært. Livet er ikke langt nok til å komme i mål, men man kan i det minste bevege seg i riktig retning med en viss grad av kontinuitet. Defaitisme er ikke noe for meg. Om jeg aldri oppnår et fullkomment språk så skal ikke dette være fordi jeg aldri forsøkte. Og mens jeg synes at det er creepy AF når folk prøver å etablere seg som “følgere” i mine fotspor så er det enda ti tusen prosent mer uaktuelt for meg å selv “følge” noen annen; menneske, dyr, idè, organisasjon, guddom eller hva det skal være. Jeg anerkjenner rett og slett ikke eksistensen av eksterne autoriteter. Vi kan kalle det maktpolitisk solipsisme. Jeg har aldri møtt det man kaller et beundringsverdig menneskelig individ og det kommer jeg heller aldri til å gjøre — rett og slett fordi dette er en selvmotsigelse. Det går an å ha beundringsverdige moralske egenskaper, eller vise beundringsverdig innsatsvilje, stayerevne, den typen ting, men selve mennesket er alltid bare en skrøpelig skrukk. De som sier (eller engang bare tror) noe annet – om seg selv eller andre – er løgnere.

For å beskrive hva jeg personlig føler når jeg observerer mennesker som oppfører seg som hundevalper – eller andre små dyr, si mår og mink noen ganger, harer andre ganger – med det forbehold at jeg ikke betrakter mine egne følelser som interessante, det er bare kaskader av kroppskjemi som kommer og går, så blir jeg nødt til å si at den dominante følelsen er sorg. Den menneskelige tilstand er sørgelig. Vi kan bedre enn dette. Hvorfor gjør vi ikke så godt vi kan? Sa han retorisk. Svaret er selvsagt at vi gjør bare så godt som vi må for å få slik betaling som vi synes vi fortjener, eller ihvertfall noen slags approksimasjon av dette idealet. Kanskje vi ikke engang har noe bevisst forhold til hvem vi er og hva vi driver med i denne verden. Som sagt, det er sørgelig. Ikke mystisk, bare sørgelig. Ofte snakker folk om at man må “våge å drømme” men etter min mening bør man heller oppfordte folk til å våge å være våkne og observere verden med åpne øyne. Vi kan klage så mye vi vil over at politikere og ledere sjusker i faget og er korrupte i vendinga, men dette mediokratiet kommer av slappe holdninger i befolkningen generelt, som etter min mening manifesterer seg først og fremst i “prinsessenykker” — folk oppfører seg på èn hånd som trassige troll, mens de på den andre kollapser i sår hulking hver gang noen puster på den sarte lille egoblomsten deres. Det er forbløffende. Det er også – som det heter – bekymringsverdig. Vi kan bedre enn dette. Personlig svakhet er ikke nødvendigvis noe problem, men det å lyve og late som om man er noe “mer” enn en fjollete dust skaper vanskeligheter når sannhetens øyeblikk kommer, som det alltid gjør, og man ikke klarer å levere varene i forhold til den plikten man har påtatt seg. Selv forventer jeg aldri at folk skal være “sterke” (og det er de da som regel heller ikke). Derfor forlanger jeg selvfølgelig ikke noe fra dem som krever “styrke”. Bare sånt som er “rimelig enkelt” å levere. Etter min mening bør man betrakte med den største mistenksomhet sånne som skryter av seg selv i slike sammenhenger hvor “bevisets stilling” er vanskelig å forholde seg til. Hvis de ikke øyeblikkelig kan presentere solid bevismateriale for alt de påstår er de bare bløffmakere. Når det er sagt er jeg selv svært glad i diktere og løgnere som “forteller historier” i kunstens verden, si bøker, filmer, skuespill, men jeg må si jeg mister all entusiasme når det virker som om de ikke vet forskjell på diktning og virkelighet. Da er vi tilbake ved det sørgelige.

Kunstsynet mitt er så gammeldags som det kan få blitt: Alt mennesker gjør er “kunstig”. Det er umulig for mennesker å “være naturlige” med mindre vi snakker om en treåring som er ute av kontroll. Det er naturlige saker! Eller noen som er så dritings at de i praksis oppfører seg som en treåring ute av kontroll. Sånt er like sjarmerende hver gang. Legg merke til ordet kontroll. Sammenlign det med konseptet “slippe seg løs” og observer en svært vanlig nevrose. Folk skjønner at de må praktisere selvkontroll, men samtidig lengter de etter å “slippe seg løs og være naturlig” — hvilket er eksakt like realistisk som drømmen om å gro vinger så man kan sveve som ørnen over himmelens storslagne hvelving. Si for eksempel en fullvoksen mann i femtiårene. Når har han en “passende anledning” for slike frivoliteter? Når det gjelder det med å utvikle en sunn selvdisiplin og strikt kontroll over egne egenskaper, er “jo før jo bedre” det beste kartet man kan bruke. Mennesker er ikke naturlige skapninger. Vi lever i kulturen. Om man er aldri så mye Bjørnar Bjørnejeger som bor i skogen og lever av ørret og tyttebær er man likevel en kulturskapning. Dette er den menneskelige tilstand. Har man et språk så har man en kultur. Alt ligger i “relasjonen”. Man kan selvsagt fantasere om å “slette harddisken” i hjernen slik at man kan bygge en ny og annerledes natur, men dette er ikke noe som lar seg gjøre i praksis. Å miste vettet – hvor lite man enn har – er ikke noe som typisk frister folk. Vårt eneste aktuelle alternativ er å erkjenne kulturen – og samfunnet – som vårt naturlige element og forholde oss til dette. Det går an å leve “i utkanten” av samfunnet, sånn at man er vanskelig å finne og det ene med det andre, men det finnes ikke noe “utenfor” i dagens verden. Bare en mer eller mindre sentral posisjon i labyrinten.

Reaksjonær er betegnelse på en som ønsker, og eventuelt arbeider for, å gjeninnføre tilstander og ordninger som eksisterte i en mer eller mindre fjern fortid. Betegnelsen har vanligvis normative overtoner: Den brukes som regel om dem man tar avstand fra, av dem som ikke ser på seg selv som reaksjonære. Uttrykket «bakstreversk» brukes gjerne synonymt med reaksjonær.

(Store norske leksikon)

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det blir litt sånn “tankestrøm” i dag, i og med at denne posten egentlig fortsetter tematikken fra den forrige, og så videre — og det vi prøver er å lokalisere det degenerative elementet innenfor kulturen. Er det individer? Er det idèer? Er det økonomien? Mange går rundt og kaller “den vestlige kulturen” dekadent, men de har tildels store problemer med å gjøre rede for hva slags mekanisme som forårsaker dette. Det er ikke urimelig å betrakte kunstneriske trender (eller “bevegelser”) som et abstrakt mål for den samlede menneskehetens psykiatriske tilstand, men det er hårreisende urimelig å si at det er kunsten som forårsaker problematikken. De fleste kan sikkert være enige om at kunstnere typisk tenderer mot å være snåle men også veldig sensitive individer som ofte ser verden på en litt “annerledes” måte — og kunstverkene de fremstiller blir i så fall å betrakte som “rapporter” fra frontlinjen av det menneskelige åndslivets bevegelsesretning.

Hvis man på et personlig grunnlag ikke liker det kunstnere lager og mener at det er vardøgeret til et mer generelt kulturelt forfall, så bør man sannsynligvis se på den intellektuelle konteksten kunstnerne jobber innenfor. Som individer og mennesker kan jo ikke kunstnere gjøre noe mer eller noe annet enn å observere verden med det samme utstyret som vi alle har, for deretter å omsette inntrykket til et uttrykk. Kunstnere er ikke mektige mennesker — ikke engang Pablo Picasso (på bildet ovenfor), som etter å ha sett sitt hjemland falle for fascismen i 1939, fikk med seg at hans nye hjem i Paris ble invadert av tyskerne i 1940, før det kom “fem magre år” for alle, og etter frigjøringen i 1945 ble Picasso kritisert fordi han ikke hadde vært “politisk nok” i løpet av okkupasjonstiden. Men hva kunne han gjøre? Han sto jo allerede på nazistenes lister over “degenererte kunstnere” og han ble stadig fulgt opp med uanmeldte inspeksjoner og den typen ting. Egentlig er det litt mystisk at han klarte seg helskinnet gjennom denne perioden. Jeg mistenker at noen på høyt nivå i nazipartiet hadde “fredlyst” Picasso av årsaker vi aldri kommer til å finne ut. Jeg tror de hadde stående ordre om å “stresse” ham litt sånn av og til, men ikke legge hånd på ham. Det var jo ikke sånn at nazistene for det meste pleide å være spesielt hensynsfulle mot sånne som de syntes var suspekte.

Mens vi snakker om å vise hensyn kan vi nå fastslå at USA har hatt over hundre masseskyteepisoder i 2023 – definert som når tre eller flere mennesker skytes ihjel av samme gjerningsperson ved den samme anledning (altså slik at det “teller ikke” hvis det er avbrudd mellom drapene) – og vi er fortsatt bare i mars måned. Denne gang var det tre ni år gamle skolebarn og tre voksne lærere ved den samme private og evangelisk kristne skolen i Nashville, Tennessee. Kroppene deres var tildels så istykkerskutte av det militære angrepsvåpenet som ble brukt at identifiseringsarbeidet ble vanskeliggjort. (AR-15 er en sivil utgave av det militære maskingeværet M-16, som først ble tatt i bruk under Vietnamkrigen, og som er designet for å drepe eller grovt skade flest mulig mennesker på kortest mulig tid.) Etter hva jeg forstår har et politisk forbud mot at slike våpen skal være fritt omsettelige blant privatfolk støtte fra over åtti prosent av befolkningen i USA, men likevel virker det som en uløselig politisk knute å få etablert noen form for regulering av “den private eiendomsretten til våpen” i USA. Nylig – faktisk nå i dag – var det et amerikansk kongressmedlem som uttalte at Jesus ville ikke blitt korsfestet hvis han hadde hatt en AR-15 angrepsrifle da de kom for å arrestere ham. Vedkommende regnes som en “kristen fanatiker” men selv jeg – som er blodateist – later til å kjenne Jesus bedre enn denne personen. Og det er jo litt sørgelig. Men hva skal man si? Hva kan man si? Det er ihvertfall ikke kunstnernes skyld at disse massedrapene fortsetter som de har gjort de seneste årene. På 60-tallet ble amerikanske skolebarn drillet i forhold til en eventuell atomkrig, mens nå i dag avholdes det rutinemessig kursing av prosedyrer for “når de kommer” — for å drepe dem alle sammen med militærvåpen. I fredstid, liksom. Det er vanskelig å fatte at dette er de daglige realitetene i det alle sier er verdens rikeste og høyest teknologisk utviklede land. Men det er noe vi bør ha i mente når vi leter etter “det degenerative elementet i kulturen”.

Hvis jeg noen gang begynner å sutre om “hvor fint alt var før” vil jeg oppfordre alle som har medlidenhet med idioter om å skyte meg død på flekken, for i så fall fortjener jeg ikke liv. Det finnes ingenting som var bedre før i tiden. Det finnes ingen idyllisk urtilstand som senere har gått tapt — med mindre vi virkelig slår på stortromma og sier mange titusener av år siden, som riktignok ikke kan karakteriseres som “idyllisk” – livet var hardt, kort, vondt og brutalt for de fleste – men det var en menneskelig urtilstand. Før “komplikasjonene” kom.

De som følger denne bloggen – jeg vet det ikke er mange, men det er noen – vet at jeg hopper ut og inn av historiske epoker ettersom det passer meg, fra og med mange millioner år siden og helt frem til dagens iterasjon av homo sapiens, “det tenkende mennesket”. Det ville være en grov overdrivelse å si at jeg har noen faghistorisk ekspertise, men jeg har i det minste respekt for fagets grunnregler, som at man aldri skal fantasere, dikte og lyve om ting. Det er lov å spekulere, men bare når man sier at det er dette man gjør, og ellers skal man henvise til de kilder man benytter som belegg for sine påstander, ihvertfall hvis dette etterspørres.

Generelt og ganske grovt sett ser det ut som om “det store publikum” har et etterslep på omtrent hundre år i forhold til det seneste innenfor vitenskapsfagene. Det er ikke uvanlig å støte på fysikk fra 1800-tallet ute i markedet for “folketro”, la oss for eksempel si diverse fetisjistiske fantasier om magnetisme og annen “strålekraft” som har magisk sammenheng med bevisstheten, og det ene med det andre. Dette er jo new age kokkelimonkere og andre storøyde ånsinger som faen ikke ville greid å finne ræva si selv om de lette med begge hender. Herregud. Men uansett, det jeg rent konkret skal frem til er noe fra biologien: Ontogenesen rekapitulerer fylogenesen — altså den tanke at hvert individ av en bestemt art – i dette tilfelle menneskene – gjenskaper hele artens utviklingshistorie i løpet av individets fosterutvikling i mors liv, slik at de er “ferdige” når de blir født. Og hvis de ikke fremstår som “ferdige” må de være degenererte, som er poenget her og nå.

Når fysikken blir kompleks nok kaller vi det kjemi. Når kjemien blir kompleks nok kaller vi det biologi. Når biologien blir kompleks nok kaller vi det psykologi. Og, til sist, når psykologien blir kompleks nok kaller vi det samfunnsvitenskap. Hvor, eksakt, på denne veien fra det enkle mot det komplekse, kan vi finne “det degenerative element” når man diagnostiserer samfunnet som sykt? Tanken er at “en gang før i tiden” var samfunnet friskt, men nå har det blitt sykt. Hvorfor? De som leter innenfor samfunnsvitenskapen vil analysere økonomiske og sosiologiske forhold i samfunnet , kulturelle koder, “skjulte maktstrukturer i språket” og det ene med det andre. De som leter innenfor psykologien vil betone fremmedgjøring og individets nevroser, oppvekstvilkår som rammebetingelser for moral og ansvarsfølelse, den typen ting. Mens de som leter i biologien vil henfalle til spekulasjon rundt arvestoff og “rasens vitalitet” — slik man jo gjør for eksempel i forhold til husdyr, som i prinsippet er menneskets relasjon til staten og nasjonen. Alle disse vil føle med seg selv at det de tenker er forankret i solide vitenskapsfag. Alle tar feil på det grunnleggende premisstadiet. Det er en filosofisk kodefeil når man tror at mennesket som fenomen kan gjøres til objekt for vitenskapelige studier. Det finnes alltid et subjekt. En person. Et selv som ikke kan “fjernes” fra bildet for å få matematikken til å stemme.

Vet vi dette nå? Jeg tror ikke det. Folk snakker fortsatt om mennesker som om de var fysiske “ting” som eksisterer innenfor en materialistisk kontekst, mens det ville være mer korrekt å si at vi er prosesser som går langs en tidsakse. Individets kontinuitet er ikke stabil. Statistisk sett blir samtlige av kroppens celler byttet ut omtrent hvert syvende år, slik at vi har et filosofisk problem som kalles Tesevs skip foran oss. Hvis man over tid skifter ut alle deler i skipet, er det likevel det samme skipet? I en strikt materiell forstand nei, definitivt ikke, men hvis vi betrakter skipet som en prosess som handler om dets funksjon ender vi i praksis med en “skipshistorie” som strekker seg fra det ble laget til det ble hugget. Skipet var aldri en “ting” men en funksjon som hadde et formål. Skipets egenskaper som “ting” er en illusjon, eller rettere sagt en approksimasjon av skipets funksjon, målt fra synspunktet til en observatør som ikke selv er involvert i “skipet som prosess”. Capisci? Vi må si det samme om mennesker. De er aldri “ting” — de er barqueños; små båter som seiler over livets hav. Mennesker kan bare ses som ting hvis man betrakter dem som statistiske elementer innenfor en større systemteori, hvilket jo er selve definisjonen av umenneskelighet. Men det er likevel ikke “galt” å jobbe med slike abstraksjoner, så lenge man ikke forveksler dem med virkeligheten. Det er for eksempel ikke korrekt å si at staten, nasjonen – eller engang samfunnet – “består av mennesker”. Alle disse entitetene består av idèer. Strukturer i hodet. Kontaktflaten mellom individuelle mennesker og idèer om systemteori ligger i atferd. Den som kontrollerer atferden kontrollerer systemet. Og på dette grunnlaget dannes politikken. At jeg ikke sier noe om “maktens retning” – altså hvem som kontrollerer hvem sin atferd – er bevisst. La oss kalle det en gåte. Det skal jo ikke være alt for enkelt, skal det vel?

Antisosial atferd er atferd som strider mot samfunnets normer og regler. Både atferd som er direkte kriminell, grovt hensynsløs og som bryter grovt med allmenne moralnormer regnes som antisosial. Det motsatte betegnes prososial atferd.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Frem til langt inn på 2000-tallet pleide jeg å bevilge meg to-tre uker i syden – helst Kanariøyene – i desember eller januar for å “styrke moralen” — du vet hvordan det er med vintervær, mørketid og det ene med det andre. Som (nesten) alle andre levde jeg den gangen med et budsjett (noe jeg forsåvidt ennå gjør) som ikke tillot noe bedre enn bøgens tidløse favoritt: Pakkereiser. Fly + hotell. Gjerne også leiebil. Før nettet kom var dette mye mer av et “rebusløp” som handlet om å følge med på reisebyråenes tilbud, nesten som man forestiller seg at børshaier stirrer på markedstallene, klare til å slå til “når tilden er inne”, fordi det kunne variere med noen tusen, som er penger bedre investert i opplevelser på bakken enn diverse luksuriøse privilegier tilknyttet selve reisevirksomheten. Restplasser var det magiske ordet.

Det er jo et element av gambling involvert i dette med å kjøpe en “blind” billett av typen pakketur til nedsatt pris. Man kan imidlertid hegne inn risikoelementet noe ved å gjøre litt elementært etterretningsarbeid mot både reisebyråets generelle rykte, stedet de selger reiser til (inkludert navnet på hotellet dersom dette er kjent) og ellers alle andre datapunkter man kan samle inn uten alt for ekstrem innsats og som er relevante for prosjektets helhetsbilde. Hva kan jeg si? Jeg er som jeg er, og sånn har jeg alltid vært. Det skader aldri å være godt informert om det man beveger seg inn i. Noe man helst vil unngå er jo for eksempel å havne i nærheten av en gruppe britiske ungdommer som er på heisatur i syden. Primært fordi de med stor sannsynlighet vil være støyende og ubehagelige, sekundært fordi sånt tiltrekker alskens rovdyr som ser på grupper med uryddig atferd som “jobb” — enten fordi de er svindlere eller fordi de er politi. Bråk er aldri bra.

Nå er det rimeligvis slik at alle slakker på standardkravene når de er på en typisk “sydenferie” og ingen forventer noe annet, men selv blant gruppen av “syndere i sommersol” finnes det grader. Skandinaver generelt har for eksempel ikke noe bra rykte i Spania … men det verste ryktet av alle turister som kommer dit er det britene som eier, helt og udelt. De stikker alltid av med tittelen sånn sett. Hvorfor? Så vidt jeg er i stand til å bedømme så handler det om at de allerede har en fæl og bråkete alkoholkultur mens de er hjemme i sitt eget land, slik at når de senker standarden enda mer blir det egentlig ganske ille. Fyll er selvsagt et samfunnsproblem av det mest ondartede slag, blant slikt som fortsatt betraktes som “normalt”, og vi har ikke noe saklig grunnlag for å skryte av den typisk norske fyllekulturen heller, men alt vi har her i Norge har de fem ganger verre i Storbritannia. Dette er allmenne kjennsgjerninger.

Hva mener vi når vi snakker om menneskeverd? Det er variabelt. Selv oppfatter jeg i utgangspunktet alle mennesker som verdiløse, eller rettere sagt at begrepet “verdi” er inkompatibelt med begrepet “menneske” på alle andre måter enn som et personlig følelseskompleks. De er like alle sammen, bare en tilfeldig forbipasserende flokk med tukleaper som snart skal dø, men først skal de fordype seg i forstyrrede idèer om selvet og verden, slik at de kan rette harmdirrende pekefingre mot hverandre, med gjensidige anklager om skyld og skam. Det er til enhver tid minst nitti prosent sikkert at uansett hva slags tilfeldig “person på gata” man huker tak i og legger under forstørresesglasset når det kommer til de mentale prosessene deres, så vil man kunne stille noen slags psykiatrisk diagnose. Det er ekstremt usannsynlig at man noensinne vil møte et mentalt funksjonsfriskt menneske i våre moderne samfunn. Hjernen er et dypt infisert søpleorgan som typisk bærer preg av lang tids misbruk, selvskading og nonsjolant vedlikehold, i langt større grad enn den synlige kroppen, som de heller ikke typisk bryr seg mye om å behandle pent og ivareta, annet enn som “dekorativt element”.

Hva er forskjellen på en vanlig politisk konservativ person og en nazi? De konservative vil at du skal frykte ungdomsgjenger mens naziene vil at du skal frykte brune ungdomsgjenger. De normalt konservative er mest opptatt av å tjene penger og snakker typisk mest om å “legge til rette for vekst i økonomien” og den typen ting, mens nazier vil ha utrenskninger. Eller i det minste streng bevegelseskontroll. Politistat nok til å utøve håndfast makt på bakkeplan og det ene med de andre. De vanlige nazigreiene. Det er som jeg alltid sier en degenerativ mental sykdom som konservative mennesker pådrar seg, som regel på grunn av frykt. Erna Solberg driver noen slags Franz von Papen-dans med pappenheimerne sine, men jeg vet ikke om hun har kontroll. Hun er en svært dyktig politiker som til tider minner om Gro Harlem Brundtland, særlig i den forstand at hun gjør vei i vellinga, det kan alle se, men hun er ikke utpreget retorisk talentfull. Hun er best når hun holder kjeft. Hvis jeg var 100% sikker på at Erna ville tvinge gjennom norsk EU-medlemsskap – altså som stortingsvedtak, uten folkeavstemming – ville jeg uten å nøle ha stemt på henne. Men naziene ønsker ikke dette. De ser jo både jøder og det som verre er overalt hvor de snur seg, det har i noen tiår vært comme il faut blant nazier å snakke mest om “muslimer” og heller si “Soros” eller “media” når de mener den jødiske konspirasjonen som jobber for å undergrave den hvite, ariske moralen. Det er trasig å være nazi, men sånn går det når angsten biter.

Hva har det ene med det andre å gjøre? Storbritannias konservative statsminister Rishi Sunak varsler nå strengere tiltak mot “antisosial ungdom” (og all narkotikabruken deres) – det skal lønne seg å jobbe – mens hans mer naziorienterte støttespillere som vanlig snakker mest om “alle de små båtene” som bringer uønskede (brune) individer over fra Frankrike. De kaller det illegal innvandring og later som om det handler om kriminelle bander som smugler inn økonomiske opportunister i ly av nattens mulm og mørke, mens alle vet at illegal innvandring som regel handler om at folk forblir i landet etter at visumet deres gikk ut. Asylsøkere er ikke illegale innvandrere ifølge gjeldende folkerett som er ratifisert av Storbritannia, som imidlertid stiller seg juridisk spissfindige til saken ved å hevde at å ta seg inn i riket på “uformelt” vis må være å betrakte som illegalt, og følgelig bør det medføre uttransport til et tredjeland som tilbyr transittjenester innenfor denne sektoren, for øyeblikket bare Rwanda, men det jobbes med å åpne flere slike kanaler. Via denne dyre, på alle måter ineffektive og presumptivt ulovlige måten å “håndtere” og transportere mennesker sikrer imidlertid Sunak seg begeistret tilslutning hos naziene, mens de “vanlig konservative” får sitt nå som de skal sende mer politi ut for å pågripe flere for hva de fleste fornuftive mennesker ville kalle ubetydelige narkotikaforbrytelser, men som altså ergrer mange nok til at det ligger stor politisk fortjeneste å hente i å folkusere særlig på arbeidsledig ungdom som bare “henger på hjørnet” — og hvis de i tillegg er brune i utseendet sitt vet man – fordi det kan man føle – at det er snakk om illegale innvandrere som snylter på velferdsstatens tragiske svakhet (som er forårsaket av venstrevridd woke-ideologi).

Storbritannia er fra gammelt av et uapologetisk klassesamfunn med tildels sterke føydale strukturer som har overlevd all politisk hurlumhei nedigjennom århundrene, slik at man fortsatt har baroner, grever, lorder og gud-vet-hva, som gjennom arv sitter på enorme mengder gods, gull og mer eller mindre grønne skoger. Følgelig har “sosial klatring” fra gammelt av handlet om å på manipulativt vis innynde seg hos denne bølingen av innavlede fjøsnisser, noe det tildels ennå gjør, men siden imperiet kollapset har mye av alt dette handlet om det internasjonale pengevaskeriet som går på samlebånd mellom City of London og “de oversjøiske territoriene” Turks & Caicos, Bermuda og så videre. For å forstå narkoøkonomien i dagens verden kan man forestille seg at alt som har med transport av varer og personer å gjøre, dessuten alt som har med hotell og overnattinger å gjøre, eksisterer som svarte økonomier. De bruker ikke bank. Alt betales med kontanter. Der har du størrelsen på narkoøkonomien. Hvor skal de gjøre av alle pengene? Svar, nesten hvor de vil, det er bare å velge og vrake, fordi alle operatører innenfor finansmarkedene er til enhver tid på jakt etter likvide midler. Rede penger. Kontanter. Vi må bare spinne de litt rundt og rundt i karusellen først, slik at de mister retningssansen og ikke kan gjøre rede for hvor de kommer fra, så er kontantene klare for nye eventyr innenfor samfunnsøkonomien. Det er disse kreftene som tjener på at Storbritannia ikke lenger behøver å gjøre rede for finansnæringen sin foran noen EU-domstol. Jeg er ikke i stand til å se at noen andre profiterer på Brexit på noe vis, minst av alt de britiske “ungdomsgjengene” enten de er brune eller ikke. Deres frihet har blitt sterkt innskrenket — og verre skal det tydeligvis bli.

Hvorfor har britene så dårlig rykte på feriestedene? Hva er greia med å drikke seg sveiseblindt dritings og agere bajas ute på byen? Jeg er faktisk trønder så ikke kom til meg og snakk om sprit, jeg har “sett det meste”, men selv blant de som drikker hardt er det ikke alle som går i noen utpreget “antisosial” retning når de er på fylla. De blir selvsagt fullstendig dust, men det fremkommer ikke noe “skjult fiendskap” mot noen, som de vil benytte anledningen til å ta ut mens den ellers vanlig dårlige selvkritikken deres nå er helt lammet av alkohol. Etter min mening bør vi omdefinere terrorismebegrepet slik at det å “bruke frykt som våpen” for å oppnå politiske, sosiale eller økonomiske mål blir å betrakte som terrorisme og et kriminelt forhold med varierende alvorlighetsgrad, slik at “teoretisk terrorisme” er når for eksempel nazier skremmer folk med at det skal komme “horder av tyrkere” (sitat Nigel Farage, som argument til fordel for Brexit før avstemmingen) og ta jobbene deres, voldta kvinnene, banke opp mennene, pisse på plenen og sprenge seg selv i lufta for godt mål, som jo er hva man typisk får når man heller i en brite et kritisk kvantum alkohol — men kanskje ikke slik en typisk innvandrer vil oppføre seg. Det er mye hat i det britiske samfunnet. Ikke så mye som i USA, men definitivt langt hinsides noe vi er vant til i Norge, til og med mer enn i Sverige (som har vært et brutalt og hatefullt sted i tusenvis av år). Etter min mening er det på grunn av “det generelle samfunnshatet” de lever med som gjør at de helst ikke vil ha britiske ungdommer på heisatur i noen av de “sydens feriesteder” som jeg er kjent med. (Jeg ville aldri finne på å feriere på noe sted som har “unaturlige” sosiale grenser og koder, så et muslimsk – men kanskje først og fremst fascistisk – land som Tyrkia er derfor uaktuelt for meg for alle formål som til syvende og sist handler om “avslapping”.)

Hele poenget med terrorisme er jo at både det politiske miljøet og befolkningen generelt skal frykte terroristene. Sånn har det alltid vært, og sånn var det også de som oppfant faenskapet definerte det. Frykten er mitt våpen. Terrorister får ofte mye “peng per pang” ut av det lille de faktisk gjør sett i forhold til hvor mye de “bare skremmer”. Sånn kan noen dusin individer påføre mange millioner en forkrøplende grad av angst, og selve samfunnet komplekse og tidkrevende sikkerhetsprosedyrer som i seg selv sliter ytterligere på alles mentale helse. Jeg tror ikke dette er noe vi får bukt med før vi raker unna all “velment skremselspropaganda” og gjør dette straffbart — slik at det skapes enda større avstand mellom den “normale” befolkningen og de som bevæpner seg med frykt. Det å terrorisere og sette angst på folk har vært en vanlig politisk metode i hvor mange tusen år som helst, men det har forsåvidt snikmord og “forsvinning” av politiske motstandere også, uten at vi oppfatter det som akseptabelt. Trusler er alltid et overgrep, selv om det ikke nødvendigvis handler om vold (det kan også handle om frykt for tap av eiendom og privilegier, til og med “kulturell identitet”, hva nå fanden det enn betyr). Det behøver ikke engang å være eksplisitte trusler fra individ til individ, av typen “jeg skal ta rotta på deg” og andre språkmektige eleganterier i samme gate, det kan handle om vage spill med “fryktobjekter” som for eksempel narkomane, tiggere, svartinger eller hva har du. Alt dette er metoder som er i vanlig bruk.