Måned: mars 2024

All kritisk tenkning begynner med selvkritikk. Det grunnleggende premisset for selvkritikk er erkjennelsen av at man tar alltid feil. Alltid. Det forekommer ikke noensinne at noe menneske “har rett” på idèplanet. Den mest fundamentale hjernefeil av dem alle er å ikke forstå hvordan hjernen virker, det vil si som en “analog billedgenerator” som aldri kan komme med noe bedre enn “omtrentligheter”. Sånn sett er det selvsagt mulig – det er til og med det mest vanlige – at person A kan ha mer rett enn person B i forhold til hva de tror er faktainnholdet i en sak, uten at dette egentlig spiller noen rolle i forhold til hva de siden velger å gjøre med saken. Alle vet jo at det går fint an å fatte det som senere viser seg å være dumme valg uansett hvor smarte og velinformerte de virker der og da. (Hvis de ikke vet det vil de tidsnok lære det.) Vi har jo alltid den berømte Faktor X som kommer skrått inn fra utenfor synsfeltet og føkker opp hele prosjektet på måter man umulig kunne ha forutsett. Sånt skjer hele tiden — og det er mer sannsynlig at voksne mennesker har mange slike erfaringer enn at de ikke har noen.

Fra den mest fundamentale hjernefeil til den mest alminnelige: Folk overvurderer typisk sin egen evne til å forstå ting. Man tror man har oppfattet ting, men det har man altså ikke. Det er sånn misforståelser oppstår — og Gud velsigne deg hvis du aldri har misforstått noe i ditt liv, eller selv blitt misforstått, men jeg kommer ikke til å velsigne deg for jeg tror du lyver. Det går ikke an å gå gjennom en hel oppvekst uten å snuble og tryne gjentatte ganger så å si hver dag underveis. Nesten ingen finner noen rimelig grad av balanse før de er langt oppi tyveåra, og selv da har man bare funnet en “rå” utgave av seg selv. Det gjenstår mye arbeid før dette emnet er ferdig “dannet”. Hvis man er heldig har man funnet en “bekvem” fred med seg selv – sine egne talenter og begrensninger – innen man fyller førti, men selv det er ikke noe man kan regne med. Hørt om midtlivskrisen? Fenomenet ville ikke hatt sitt eget navn hvis det ikke var en virkelig ting. Det spiller seg ut på mange ulike vis, men grovt sett handler det alltid om den gryende forståelsen av at man har ikke “all tid i hele verden” til å gjøre alt man fantaserer om, faktisk tvert imot. Tiden begynner for alvor å renne ut i timeglasset når man passerer førti. Man får en følelse av at “nå eller aldri” er de nye spillereglene. Midtlivskrisen vokser ut av denne vage “hastverksfølelsen” som man får ettersom alderstallet vokser.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

På nettet finnes det diverse kommentarfelt og de som befolker dette hjørnet av den menneskelige tilstand kalles kommentariatet. De ligner ofte på de to gamle gubbene på balkongen i The Muppet Show i den forstand at de er humoristiske men nesten alltid fra en misfornøyd innfallsvinkel. Du vet. “Morsomheter på andres bekostning”. Litt sånn der hverdagssadisme, liksom. Noe man kan sitte og fnise av i en ti minutters tid mens man har litt ventetid. Det kunne vært interessant å se noen “store tall” om fordelingen mellom negative og positive kommentarer ut ifra om de ble sendt fra datamaskin eller telefon, men jeg vet ikke om man forsker på denslags. Jeg vet bare at det å “alltid være på nett” fordi telefonen er konfigurert sånn gjør det enkelt å henfalle til “dårlig nettvett”. Jeg får ikke selv særlig mange kommentarer, men så har jeg til gjengjeld ikke særlig mange lesere heller. Jeg skriver for langt. Jeg skriver for “vanskelig”. Dette er de to tingene jeg stadig hører, men for meg er poenget å skrive det jeg har lyst til å skrive, uavhengig av hva “publikum” har lyst til å lese. Hvis de har lyst til å lese noe annet kan de jo bare finne noe annet. Nettet er tjokk fullt av alt mulig sånn sett. Den eneste smaken jeg prøver å tilpasse meg er min egen. Jeg forstår egentlig ikke dette trendy opplegget på sosiale media med å “dele seg selv” og fortelle diverse halvintime ting fra sitt eget dagligliv. Jeg er jo ikke noen interessant person. (Ostensibly cantankerous, yet emulating pulchritude, som jeg sa om meg selv på engelsk.) Alt jeg har er et sett med måtelig filosofisk interessante synspunkter, basert i en pervers mengde med “diverse allmenkunnskap” som jeg babler ut opptil flere tusen ord om hver dag. Det virker meningsløst, gjør det ikke? Hva er vitsen med å skrive så mye og så langt uten at det egentlig er “rettet mot noen” (eventuelt at det er rettet mot “alle”) og uten å få betalt for bryderiet? Jo det skal jeg si deg. Meningen er å ta hjernen til treningssenteret og kjøre den noen runder på tredemøllen hver dag, så den ikke henfaller til “slapp tenkning”. Folk forventer jo ikke betaling for det “arbeidet” de gjør på treningssenteret, så hvorfor skal de lønnes for den daglige hjernegymnastikken?

Intet av det som finnes av dårlig takt og tone på nettet er nytt i noen egentlig forstand. Diverse politikere, journalister, kunstnere og andre intellektuelle har vært både tann i strupe og fot oppi ræva på hverandre med skjellsord, grove beskyldninger og trusler så lenge det har vært noen offentlig debatt i noe slags media. Det som er nytt nå er at “alle” har fått tilgang til “alt” med den åpenbare følge at nå raser illusjonene sammen for folk. De får endelig opp øynene for hvor fette sinnssykt alt egentlig er der ute. Ikke alle tackler dette like bra. Hjernen deres går i tilt og konstruerer umiddelbart et system som “gir mening” på en slags hyperrasjonell måte. Det må finnes en konspirasjon. Det kan ikke bare være sånn at alle er evneveike klovner som jåsser rundt i sin egen narcissistiske fantasi mens ingen har kontroll på de farlige sakene, sånn som i Stanley Kubricks dystopiske film Doctor Strangelove. Eller kan det? Det er jo sånn jeg ser verden. Et kaotisk møljeslagsmål av motstridende interesser hvor man sjelden møter noen som vet hva de driver med og enda sjeldnere noen som vet hva de snakker om. Hva er verst? Å ha så stor tro på menneskene og “intelligensen” at man konstruerer svære luftslott rundt hvor mye makt og kontroll vi egentlig har (eller “har hatt” i en fortapt fortid), eller er det verre å tro så lite på dem at man tar det som en selvfølge at de lyver, bløffer og fantaserer inntil det motsatte er bevist? Jeg har ikke noe svar, jeg vet bare hva som er strategisk mest lønnsomt.

Apis (eller Hapsis, Hapi-ankh) var i henhold til egyptisk mytologi en gud med oksehode, eller en hellig okse, som ble dyrket i og rundt byen Memfis i oldtidens Egypt hvor han ble tilbedt i en form av en virkelig og svart tyr. Hvert 25. år ble tyren drept og erstattet med en nøye utvalgt ungkalv. Den nye tyrekalven ble senere ført til Memfis. De balsamerte oksenes enorme sarkofager finnes fortsatt bevart i gravområdet Saqqara i nærheten av Memfis.

(Wikipedia)

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Som PR-folk pleier å si: Mye oppmerksomhet medfører enda mer oppmerksomhet. Vi sier at “historien har fått bein å gå på” når det ser ut som om den driver seg selv, det har blitt til en “vandrehistorie”, man behøver ikke lenger gjøre noe for å “gjete” og tilpasse informasjonen. Det er sånn sannheter oppstår. Ikke fordi informasjonen teknisk sett er korrekt men fordi dette er hva alle tenker og tror. Det er en kulturell konvensjon som er designet for å være et samlingspunkt for generell enighet. Ta for eksempel påstanden “Norge er verdens beste land å leve i”. Jeg tror at alle nordmenn umiddelbart kan komme opp med to-tre punkter de vil ha protokollført som forbehold før de skriver under på noe, men det er ikke noen grovt usaklig påstand hvis man stiller opp “alminnelig livskvalitet” etter et sett objektive og målbare parametre som økonomiske muligheter, sosial trygghet, ordnede rettsforhold, åpen politisk diskurs, lav grad av korrupsjon og så videre. Norge er slik sett et veldig sivilisert land som typisk befinner seg i verdenstoppen av alle slike undersøkelser, sammen med de øvrige nordiske landene, Sveits, Irland, Nederland, med flere; egentlig er alle de klassiske “europèiske demokratiene” verdenskjent for sin gode samfunnsorden.

På den annen side finnes det et utvalg steder her i verden som definitivt har kjipe livsforhold som gjeldende “normalstandard” i samfunnet, uten at jeg gidder å ramse opp noen eksempler. Poenget er at folk flykter derfra nettopp fordi dette virker som det mest fornuftige å gjøre når forholdene er som de er, og de tross alt kan legge ut på et slikt eventyr fordi de ennå er friske, arbeidsføre og det ene med det andre. Det krever en viss grad av kløktig og kompetent “utholdenhetsevne” å komme seg gjennom hele labyrinten forbundet med “flyktningestrømmen”. De syke, skadede eller på andre måter ressursmessig nedbrutte kommer seg jo ikke noe sted. FN oppgir at det er omtrent 120 millioner “displasserte” folk i verden, hvorav omtrent 40 millioner har flyktet til et annet land. Størsteparten er altså i bevegelse innenfor grensene av sitt eget land, hit og dit ettersom lokale konfliktforhold gjør dette nødvendig. Den siste tredjedelen har typisk tenkt seg til “vesten” – i sin utvidede forstand, det vil si inkludert Nord-Amerika og Australia – fordi vesten er der all reklamen sier at man har de beste mulighetene. Du vet. Der det er ordnede politiske forhold og man kan oppnå en fast lønn til en fast tid hver måned hvis man er både dyktig og heldig. De som har forsket på disse sakene sier entydig at det er de vestlige landenes rykte som demokratiske rettsstater som tiltrekker flyktninger fra steder som mangler slike sivile standarder. Egentlig ganske logisk hvis man tenker gjennom saken. Uansett hva vi måtte ha å klage på her i Norge så er det ikke engang sammenlignbart med den lista folk har i for eksempel Afghanistan eller Somalia. Herregud. Dette burde ikke være særlig vanskelig å forstå. Hva ville du selv gjort hvis du var i deres situasjon?

Vi skal snakke om taurobolicum. Rituelt tyreoffer. Det mange ikke forstår om såkalt tyrefekting, slik det blant annet forekommer i Spania og visse andre spansktalende land som er svære på biffen, er at dette er en parareligiøs seremoni som er designet for å markere symbolsk dominans over dyret. Det vi kan observere er en formalisert jaktscene som er hvor gammel som helst. Det er meningen at tyren skal beseires av mannen og bli drept der i manesjen, men dette er på ingen måte noe sikkert utfall. Noen ganger går det andre veien også. Vi vet at mennesker har jaktet på store byttedyr siden lenge før begrepet “menneske” var like entydig som det er nå i dag. Sapienserne er så vidt vi vet de første som begynte å bruke prosjektiler – kastespyd, piler og annet – mens neandertalerne foretrakk å stæbbe dyra på kloss hold med stikkspyd (eller “lanse” som det vel teknisk sett heter når man aldri har tenkt å kaste våpenet mot målet). Sånn gikk de løs på både nesehorn og mammut. De sier at skjeletter etter neanderthalere viser at de ofte hadde et hardt liv med mange fysiske skader. No shit. Herregud. Det er som å jakte elg med machete. Det virker ikke trygt. Hvorom allting er, et av de store dyra under istiden var urokse (som jeg tror er en vandrelyd for det heter jo “auroch” på engelsk, med flertallsformen “aurochs”) som typisk var to-tre ganger så massive i størrelse som dagens tamme krøtter — og visstnok flere hundre ganger så ville i gemytt. Livsfarlige dyr, men altså de som dagens kuer og okser stammer fra. Prosessen med å temme villdyret urokse og forvandle det til en håndterbar skapning tok mange tusen år — og taurobolicum er en rituell gjengivelse av “ånden” i denne prosessen, som i utkomme skal være at “mannen beseirer dyret”, men det går ikke alltid slik.

La oss hoppe opp et hakk i alvorlighetsgrad og snakke om diabolicum. Rituelt gudsoffer. Eller i praksis menneskeofring, designet for å skremme pisset ut av folk og markere at man har makt til å bestemme hvem som skal leve og hvem som skal dø. Såkalt dødsstraff er en moderne etterlevning etter de klassisk diabolske ritualer, slik de forekom innenfor mysteriereligionene, ihvertfall til den samme grad som tyrefekting kan sies å være arven etter gammeldags taurobolicum, slik vi kjenner det fra alle land som praktiserer storfehold. Tyreofferet viser at mannen eier dyret, og kan disponere det som han vil, mens dødsstraff som maktmiddel viser at mann eier annen manns liv under trussel om tortur og ritualdrap. Sånn går det når du kødder med kongen. Under den perioden vi kaller det opplyste eneveldet var dødsstraffen ofte en grotesk offentlig fremsyning av sadisme, designet for å terrorisere “alle” til lydighet overfor statsmakten. Per i dag har dette dødsteateret beveget seg mer i retning av så kort prosess som mulig når det kommer til selve drepingen, mens jeg antar at “straffen” består i den psykiske tortureffekten av å sitte og vente på at det siste øyeblikket nærmer seg. Jeg skal ikke si at vi ikke har noen “hevnkultur” i Norge – folk er jo folk, liksom – men det virker likevel som om vi har mer “kriminologisk fatalisme” her enn hva som er vanlig for eksempel i USA, hvor det virker som om folk tror at det hjelper med skrømt og trusler, eller at det “smaker bra” med hevn og gjengjeldelse. Nordmenn flest forstår at det eneste som hjelper når man har vært utsatt for kriminalitet er å gjenopprette “det normale” og fortsette videre med livet sitt. All tid man bruker på å filosofere og spekulere rundt “det som hendte” er bortkastet tid, hvis den ikke tilbringes i samtale med noen som kan yte konstruktiv hjelp. De som kommer frem til at “noen må dø på grunn av det som hendte” har kommet frem til en diabolsk løsning på dette tankeproblemet, enten de er seriemordere eller statsmakter (som for den saks skyld – og i henhold til målbare resultater – ofte betyr det samme).

Norsk lov forbyr utlevering til USA av amerikanere som eventuelt måtte befinne seg her i landet og som risikerer dødsstraff der borte. Jeg kan ikke komme på noe konkret eksempel men jeg kan huske vagt at noen få slike tilfeller har vært løslig omtalt i media gjennom tiden. USA er det grelleste eksempelet på en statsmakt som praktiserer diabolicum, men uansett hvilket land de kommer fra så tror jeg ikke norske myndigheter har lovgrunnlag for å “sende noen hjem” til en situasjon som på plausibelt grunnlag kan medføre dødsstraff for vedkommende. Jeg antar dette er litt relativt i forhold til hva tiltalen gjelder, men så lenge det kan påvises “rimelig tvil” rundt skyldsspørsmålet har de krav på beskyttelse mot urimelige straffereaksjoner. Det samme gjelder forresten også når de står under absurde tiltaler, som for eksempel at de er “skyldige i homoseksuelle handlinger” som generelt sett blir møtt med et stort gjesp i Norge. Javel og hva så? Det finnes mange kriterier for at et individ skal få pass og stempel som “godkjent flyktning” innenfor FN-systemet. Jeg har ikke satt meg inn i saken, men jeg antar det koker ned til “rimelighetshensyn”. Det er uansett en rigorøs papirmølle som får selv NAV til å gispe av beundring i all sin umenneskelighet. Et flertall av de som identifiserer seg som flyktninger er jo “statusløse” når de ankommer et sted for å søke asyl. De har ingen formell rett til å søke arbeid og enda mindre formelt krav på sosialhjelp til livsopphold og den typen ting, men de er jo her så spørsmålet blir hva man skal gjøre med dem. Bare for å begynne et sted: Hvem er de og hvor kommer de fra? Hva er bakgrunnshistorien deres? Hvorfor har de kommet hit? Når folk er i havsnød kan man jo ikke bare la dem ligge der og flyte (eller synke) hvis man er på stedet og ser hva som skjer. Alle skjønner dette. Riktignok er det ikke vanlig at “småbåtflyktninger” kommer til norskekysten, men det fungerer som metafor likevel. (Storbritannia og middelhavslandene opplever dette som realitet og det er tildels stor ståhei rundt saken.) Man kan ikke bare slenge folk til havs igjen uansett hvor suspekte de eventuelt måtte virke ved første øyekast. Saken må utredes inntil man oppnår rimelig klarhet rundt “bevisets stilling”. Dessverre er det jo slik at folk lyver, svindler og fantaserer både om hvem de er og hva som har skjedd med dem minst like ofte som de snakker sant. Særlig de som er traumatiserte, som man i utgangspunktet må anta at alle flyktninger er.

Det filosofisk interessante i hele bildet er når “det diabolske øyeblikk” inntreffer. Når det gjelder dødsstraffen slik den praktiseres i USA kan man argumentere for at den lange ventetiden med alt sitt innhold – det går jo ofte tyve år mellom domsavsigelse og eksekvering – utgjør en rituell “guddommeliggjøring” av den dømte fordi det investeres så mye tid og så mange millioner av yankee dollars i prosessen med anking og prøving av alle vinkler, som ofte er en integrert del av advokatutdannelsen i USA. Man bør ha litt hands-on erfaring med disse tingene. Alt dette bekrefter først og fremst “rettsstatens rettferdige rettmessighet” på et like så kraftfullt vis som de offentlige henrettelsene på 1600-tallet. Du får alt du skal ha – alt du har krav på etter loven – men den siste prisen vil likevel bli avkrevd til slutt. Den dømte har blitt brakt frem til sin mest mulig guddommelige manifestasjon før det rituelle drapet blir gjennomført. De fleste oppgir å være “forberedt” når tiden kommer. De går sine siste skritt på sine egne ben. De forholder seg etter måten rolige. Dramaet går sin gang. Menneskeofringen gjennomføres i henhold til sine seremonielle spesifikasjoner. Makta viser frem sine blodstenkte bronseklør. Etterpå går publikum hjem, men de husker det som skjedde. De har jo bevitnet noe diabolsk. Er det nødvendig å gjøre ting på denne måten? Mange mener åpenbart det. Noen ganger er det nødvendig å drepe folk. Mange er til og med ganske entusiastiske i forhold til dette. Drep og drep. Jo flere jo bedre. Underholdning skal man jo ha. Dessuten vet alle at jo flere fiender man dreper, jo færre fiender har man etterpå. Er det ikke sånn ting virker da? Enkel matematikk, skulle man tro. Selv observerer jeg en viss diabolisering ute blant folk, i den forstand at de forstår tydeligvis ikke at hvert individ som blir drept; menn, kvinner og barn, er et speilbilde av dem selv, de er ikke “noe annet” enn bare mennesker. Det er aldri greit når noen blir drept, uansett hvem, hva, hvor, når og hva det gjelder. Det er det vi typisk kaller “en stor sak” som krever både grundig politietterforskning og forsvarlig rettsbehanding etter loven. Og saken blir selvsagt ikke mindre når vi teller de døde i hundrevis og tusenvis. Det blir tvert imot noe perverst som det er vanskelig å forholde seg til på en “saklig” måte. Man kan ihvertfall ikke lure mye på hvorfor folk prøver å komme seg til helvete unna faresonen. Man ville jo stort sett gjort det samme selv under lignende omstendigheter. Følgelig virker det mest logisk å rette innsatsen mot “flyktningeproblemet” i retning av geopolitisk sårbehandling, eller fredsarbeid om du vil. Folk flykter jo ikke fra hus og hjem hvis de har rimelige forhold der de er. Det ville ikke du heller ha gjort. Ikke før bevæpnede villmenn begynte å fly rundt i nabolaget og skyte ned folk på helt vilkårlig grunnlag. Da ville også du vurdert å komme deg til helvete unna faresonen.

Lapskaus er en varm middagsrett tilberedt av (opprinnelig billig) stekt eller kokt kjøtt (som regel av storfekjøtt), poteter og ulike grønnsaker og krydderier. Ingrediensene er skåret i terninger, tilsatt salt og pepper og kokt sammen til ei gryte eller stuing. Lapskaus inneholder vanligvis grønnsaker som gulrøtter, kålrot og løk og kan serveres med flatbrød eller andre typer brød. Kan også tradisjonelt bestå av diverse middagsrester. Ordet har usikkert opphav, men kommer opprinnelig fra nedertysk labskaus eller labskansch og engelsk lobscouse. Ordet lapskaus kan, på samme måte som saus, suppe og grøt, i overført betydning også brukes om «en rotete blanding av noe».

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så vidt jeg kan huske fra kokkeskoledagene har vi variantene lys og mørk lapskaus, hvor den mørke handler om vanlig brun roux til brunet storfekjøtt, pluss hele menasjeriet av grønnsaker, mens lys lapskaus er basert på saltet svinekjøtt og veloutèjevning, forøvrig er alt omtrent likt. Poenget er i ethvert tilfelle å fremstille en næringsrik og mettende varm middagsrett som er “ukomplisert” å lage selv under svært trange og primitive forhold — det vil si et hvilket som helst skipskjøkken “i gamle dager” (og forsåvidt noen ganger ennå). Tradisjonelt er jo lapskaus sjømannsmat, med tydelige topper i popularitet og utbredelse der hvor man også finner et sterkt “maritimt” miljø fra gammelt av. Ikke siter meg på dette for det kan hende jeg bare fantaserer, men jeg mener jeg kan huske at lapskaus også var nominert som kandidat til tittelen den gangen fårikål ble kåret til norsk nasjonalrett, så der har man noe å se to ganger på og si hmm. Selv synes jeg kanskje ikke at noen gryterett som helst – som vel nærmest per definisjon alltid er “en rotete blanding av noe” – fortjener noen spesiell heder ut over det at gryta får jobben gjort når man har et antall sultne folk på døra, dårlig tid, vanskelige forhold ellers og et begrenset utvalg av “gode ingredienser”.

Hvis noen anmelder en bok, film, teaterstykke eller noe, og bruker ordene dette var lapskaus så er det neppe ment som et kompliment, snarere som synonym til “noen slags sammenkokt røre av mer eller mindre ubestemmelige ingredienser” — som i denne sammenheng ofte betyr en dårlig strukturert fortelling. På engelsk bruker man ordet slop (det skal uttales som “slåpp”) om diverse “kreativt venstrehåndsarbeid” av typen mindre begavede men svært dramatiske såpeserier eller diverse støyende opplegg med “kjendiser som konkurrerer om noe”, hvor det ikke er så nøye med de faglige standardene i produksjonen, alt handler uansett bare om masse tøysete ablegøyer, skrik og skrål. Ordet slop (og adjektivsformen “sloppy”) har en “litt” nedsettende betydning som slurv og slurvete, men det er opprinnelig en betegnelse på den kategorien av mat som lapskaus tilhører. Some kind of slop. Det er lett å se hvordan betydningen av ordet har vandret fra å handle om “sammenkokte ingredienser som er vanskelige å identifisere” på matfronten til å bety omtrent det samme innenfor kreative kunstuttrykk. Uansett så fantes ordet “slop” i denne betydningen lenge før nettet ble en greie, så man beholdt bare betegnelsen om den typen innhold folk lager som ikke engang prøver å være noe mer enn støyende tullball uten mål og mening, eventuelt bare “en fyr som sitter og prater” på direktesending og den typen ting. Kanskje det er på tide å komme til poenget? Kunstig intelligens har for tiden litt vind i seilene som “trussel mot de kreative fagene” men foreløpig ser mesteparten ut som reinspikka slop for meg, eller lapskaus om du vil, men så har jeg da heller aldri vært særlig imponert av “spesialeffekter” og denslags. Poenget er at ved dette stadium kan KI lage like bra slop som mennesker, når meningen bare er å fremstille “mildt forvirrende tøys”, men det er langt igjen til Royal Albert Hall, som han der musikeren sa den gangen. Poenget er at jeg tror aldri at KI kommer til å fremstille kunst, men derimot aldri så mye kunstfaglig lapskaus som noensinne, hentet fra hele spekteret av “menneskelige følelser”. Det blir sikkert litt av hvert.

Ganding, av og til skrevet ganning, forstås i dag som (ondsinnede) trolldomskunster utført av samer. «Å gande» eller «å sette gand» betyr i moderne forstand å utøve trolldom, nærmere bestemt å kaste vondt over folk, helt abstrakt. Gand er tolket som «utsendt sjel/ånd/bevissthet», gjerne utsendt i transe. Den utsendte sjelen/ånden/bevisstheten kunne utrette alle slags ærend, for eksempel skaffe opplysninger, eller nedkjempe fiendeånder. Dette er kjernen i en type sjamanisme som kalles seid på norrønt.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Som alle vet kommer ordet fysikk fra det greske “physis” som betyr natur. Det naturlige betyr følgelig det samme som det fysiske. Vi skal nå bevege oss frem til det overnaturlige, som etter dette mønsteret betyr det samme som “overfysisk”, eller metafysisk om du vil. Norsk språk har – i likhet med tysk – et dynamisk element i bunnen, i den forstand at bare de ting som virker er virke-lige, De danner det kontekstuelle rammeverket vi kaller virkeligheten. Det er her vi finner “de tingene som finnes”, enten fordi vi leter eller fordi vi bare snubler over dem ved en tilfeldighet. Imidlertid er det mye som “finnes” der ute som på ingen måte “virker” på eller for (men heller ikke “mot”) oss. De angår oss rett og slett ikke. De er ikke en del av den “virkeligheten” som vi skaper og/eller deltar i. Henger du med så langt?

Språk er som matematikk med veldig uklare regler, altså ikke et logisk system selv om vi kan bruke språket til å beskrive logiske elementer. Det vi kan kalle “poetisk realisme” er likevel selve motoren i språket. Altså kunsten å kommunisere i “bilder” — av det slaget som treffer folk med en tilfredsstillende aha-følelse når de åpner en ny dimensjon av mening i oss. Jeg skal ikke bruke noe tid på saken, men jeg føler meg rimelig sikker på at jeg vil kunne overtale de fleste til å skrive under på at språkets optimale funksjon er humor. Å si at humor er en viktig ting i livet er som å si at mat er viktig, eller at det lønner seg å puste. Det finnes ingen bedre lynavleder for kognitiv dissonans enn latter. Man kan selvsagt oppnå omtrent det samme resultatet med gråt, men gråt er så slitsomt. Det er bedre å le av alt dusteriet man kan observere rundt seg enn å fortvile. Alt det stygge, dumme og onde er jo først og fremst latterlig. Sånn er det menneskelige teater.

Ordet gand betyr opprinnelig “stav” – alle kan jo for eksempel barnesangen om kjerringa med staven (som er identisk med volva, det vil si “stavbærersken”) – i sin magiske betydning, det vil si som “portåpner” mellom dimensjonene “over” og “under”. Dette populære temaet med “hekser som rir på kosteskaft” kommer fra gammel skikk med å bruke gand til å “reise til en annen verden” – altså en alternativ virkelighetsoppfatning – for å finne “informasjon” eller hva det nå er for slags ærend man har. Noe kan jo for eksempel handle om å “kaste gand” – identisk med å “skyte trollskudd” – fra denne posisjonen, mot noen som man ønsker å ramme med ulykke. (Jevnfør med fenomenet hekseskudd; når man får en plutselig og intens punktsmerte i ryggen eller en av sidene. Uttrykket stammer fra en tid med liten til ingen forståelse av medisinsk problematikk, men trolldom hadde alle god greie på.) Suggesjon er en mektig kraft som det lønner seg dårlig å undervurdere. Vi lever riktignok i en tid når folk flest ikke tror på hekser og trolldom, slik at de vil sannsynligvis bare trekke på skuldrene hvis de får høre at noen har “kastet gand” mot dem, men dette betyr ikke at selve fenomenet suggesjon har forsvunnet, bare at overtroens fyrverkeri manifesterer seg på en “moderne” måte nå. For eksempel er alt vi forbinder med reklame og annen propaganda basert på suggesjon: Hvis man gjentar en påstand ofte nok blir den “sann”.

Foruten gand må vi snakke om galder. Også kjent som “trolldomssanger”, hvorav for eksempel Odin nevner et antall slike i Håvamål. Teknisk sett er galder i den samme kategori som “bønn”, men kanskje på en litt mer insisterende måte. Begge deler tar jo utgangspunkt i at man “visualiserer” noe man ønsker å oppnå. Jeg har selv riktignok dårlig greie på dynamikken i kristen (eller annen religiøs) bønn, men det forekommer meg å ligne litt på “tigging” sånn som når noen sitter på fortauet med en kopp som folk eventuelt kan kaste noen småpenger oppi, mens galder er mer som når man prøver å “manne seg opp” med diverse lyder, fakter og ritualer før man skal i et møte av den typen der “mye blir avgjort”, holde tale foran en stor forsamling eller noe sånt. Man ber ikke så mye om at noen eller noe skal komme for å hjelpe som man “maner frem” sine egne krefter så godt man kan foran oppgaven. Både gand og galder er vesentlige elementer ved seid, som vi for å ikke bli alt for tekniske kan beskrive som omtrent likt i betydning med “sjamanisme” — som er et ord jeg egentlig liker dårlig, men det er korteste vei fra A til B i denne sammenhengen. Som alle vet er ordet sjaman utledet fra tungusisk (Sibir) språk, hvor det betyr “vismann”, da i den mer bestemte betydningen “stammens vismann”. Det å være sjaman var en jobb, ikke en legning. Det finnes ikke noe sånt som en sjaman uten portefølje, med andre ord. Det blir som å være en arbeidsløs psykiater. I den grad det finnes noe sånt som “psykiatri uten pasient” så høres det mest ut som jobben til en typisk kunstner. Forstår vi hverandre? Man kan godt kalle seg “sjaman” selv om man ikke formelt sett har noen slik jobb eller funksjon, men det blir litt som å kalle seg “direktør” for et firma som verken har ansatte eller virksomhet.

På nettet finnes influensere. Dette nyordet kommer fra engelsk “influence”, det vil si påvirkning. Eventuelt “innflytelse”. Mer eller mindre det samme som man før i tiden kalte trendsettere, det vil si individer som av ulike årsaker var (og er) enten de som direkte skaper moten eller de som er så raske til å komme seg inn helt i front av “den nyeste greia” at de oppfattes som moteskapere av den neste bølgen av følgere. Før nettet kom var det minst like vanlig som nå – bare ikke like synlig – at gud og hvermann som hadde noe å selge prøvde å komme seg inn som sponsorer av trendsetterne og dermed bli oppfattet som “cool by association”. Når en influenser pusher varer for en sponsor så er dette per definisjon ganding, enten man “treffer målgruppen” eller ikke. Man avfyrer uansett trollskudd i deres generelle retning — og får betaling for dette målt ut i forhold til hvor mange og hva slags følgere man har. Prinsippene for hvordan mennesker virker har forandret seg lite på et par millioner år, men språket er dramatisk annerledes. Vi bruker det til å skape og vedlikeholde en lokal syntetisk virkelighet som er tildels helt løsrevet fra “den naturlige verden”, eller fysikken om du vil. Moderne mennesker er veldig psykiske skapninger. Vi har skapt en hel verden av symboler som er unikt menneskelig. Trafikklys har ingen mening for rev og rådyr, for å si det slik. Menneskenes livsverden er med svært få unntak “kulturell” i sitt vesen. Folk er typisk bedre kjent i “samfunnet” enn i den lokale skogen. Som en digresjon kan det nevnes at jeg personlig tror det virker psykiatrisk forkvaklende på mennesker hvis de aldri har erfart “naturbetingelser” som den sterkeste modererende kraften på deres frie utfoldelse, for eksempel fordi de pleide å “leke i skogen” som barn — hvor intet egentlig stanser dem fra å gjøre som de vil, bortsett fra “naturlige hindere”. Man lærer seg å se muligheter og erfare begrensninger med et helt annet programspråk, så å si. Senere i livet vil kroppen huske dette og bruke det som referanseramme for virkelighetsoppfatningen.

Fra mitt perspektiv er det helt alminnelig at folk lever i halvsvime mye av tiden, i den forstand at “de vet ikke hva de gjør” og tenker generelt alt for lite på sluttspillet når de går inn i en kampsituasjon, enten bokstavelig eller metaforisk. Hvordan er det meningen at denne konflikten skal ende og hva skal skje underveis? Alle vet jo hvordan mennesker er. “Virkeligheten” er et omstridt tema simpelthen fordi så mange har så forskjellige erfaringer med både hva den består av og hvordan den virker. Og det er før vi begynner å utrede de forskjellige idèene rundt “hva vi bør gjøre”. Det finnes jo litt uenighet på det feltet også. Det eneste som er helt fette sikkert er at ingen av oss har rett uansett hva vi tror vi vet om virkeligheten. Alt vi har er et kart som er mer eller mindre egnet til vårt formål. (Skal man ut på tur vil man ha et topografisk kart men hvis man graver etter gull vil man ha et geologisk kart. Sånne ting.) Så snart vi kommer ut i terrenget må vi jo forholde oss mer til hvor vi setter føttene mens vi går enn hva vi kan lese ut av kartet, som bare gir oss en “generell retning”. For å i det hele tatt komme noe sted må vi imidlertid jobbe oss gjennom en labyrint av steiner, røtter og andre snublefeller, foruten traversering av diverse “små” høyder og dyp som ikke engang synes på kartet men som ikke desto mindre er strevsomme for en vandringsmann til fots. Som alle oppdager etterhvert: Man må rett og slett revurdere kart og retningsvalg hyppig i forhold til hverandre for å bevege seg effektivt uansett hva slags terreng man skal gjennom. Bokstavelig eller metaforisk.

Jeg har noen omgangsvenner som er “ganske rike” i den forstand at de har god råd og eier mange fine ting. Men hva hjelper det om man har kjøkkeninnredning fra Guggenheimlich og steketopp fra Pfumpferschnitzel hvis alt man klarer å få ut av det er Pizza Grandiosa? Hvis vi ser på saken fra en “profesjonell” synsvinkel – altså når vi betrakter kokekunst som et håndverk – så legger vi merke til det samme forhold som i alle andre håndverk: Fancy utstyr handler om driftssikkerhet under hard bruk. Verktøyet må tåle påkjenningen det blir utsatt for. Det er jo ikke akkurat hjelpsomt dersom utstyret svikter når man allerede jobber under tidspress, men dette er sjelden er et problem i private hjem. Hva skal de med industriell teknologi beregnet på intens og kontinuerlig bruk i et privatkjøkken som ofte står ubrukt i flere dager i strekk? Herregud. Sånn blir det når folk har for mye penger. Ting blir irrasjonelle. Det blir de forresten også når folk har lite penger, slik at det er ikke i seg selv et argument, men det tar seg dårligere ut å oppføre seg toskete hvis man er i en priviligert stilling.

Optimering er en spillteoretisk grunnstrategi som handler om prinsippet “kontinuerlig forbedring” i varierende former. De fleste har en eller annen slags optimeringsstrategi som de – bevisst eller ubevisst – henfaller til når de skal velge ett blant mange alternativer. Hva er best? Det vanlige er å ha en følelse for hva som er “best” og naturlig bevege seg i denne retningen, men ikke alle har det samme objektivet, eller skal vi si det samme fokus. For meg selv handler for eksempel optimering av kjøkkenaffærer til syvende og sist om om bedre mat. Utstyret er nesten ikke relevant i det hele tatt. Gi meg et føkkings bål i bakgården og jeg skal alltids “få til noe” – såpass optimist må man jo være – mens det på den annen side har noe nesten depressivt over seg når folk har kjøleskap som koster hundre tusen, men alt de har inni der er noen pølser og et syltetøyglass. Jada jada – da da da – det er sant at dette kjøleskapet er “best” blant et utvalg sammenlignbare alternativer, målt i forhold til kapasitet, ytelse og denslags, men jeg observerer likevel en kritisk og grunnleggende tankefeil her. Hvorfor har man kjøleskap? Å kjøle eller ikke kjøle, det er spørsmålet. Det er et verktøy, ikke en fetisj.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

En dyktig håndverker behøver ikke “bra utstyr” for å få til et bra resultat. Totalt sett vil kanskje ytelsen deres bli litt bedre med bedre verktøy, særlig i forhold til tidsbruk og “arbeidskomfort” over langen, men dette er strengt tatt profesjonelle parametre som ikke har noen betydning i en typisk hjemmesituasjon. Hvem behøver en mixmaster som er beregnet på å gå full blås hele dagen? Alt man behøver er jo strengt tatt bare “det som får jobben gjort” der og da. Hvor ofte har man tolv middagsgjester, liksom. Det skjer kanskje et par ganger i året og man klarer fint å låne eller leie inn ekstrautstyr utenfra når dette blir aktuelt. Det er ikke “nødvendig beredskap” som man behøver å ha fokus på hele tiden i form av et kjøkken med utstyr som garantert aldri svikter. Dersom jeg brått og uventet ble innehaver av en stor formue slik at jeg kunne bruke hvor mye penger som helst på “utstyr i hjemmet” ville jeg neppe frike ut i de øvre prisklasser men holde meg til sånt som er “bra nok” til sitt formål. I praksis sånt som man får tak i på Elkjøp og lignende steder. Jeg behøver ikke Rolls-Royce for å si det slik. Dette med optimeringsstrategier bør modereres sterkt av den kaldeste fornuften man har. Hvor bra er “bra nok”? Mange har en fiks idè om at når man har råd til “det beste” så bør man kjøpe “det beste”, uavhengig av hva man strengt tatt behøver, som vel må være hele årsaken til at varemerket Rolls-Royce og andre “luksusvarer” som følger den samme tenkemåten overhodet eksisterer. De henvender seg til et spesielt kundesegment, som grovt sett kan sies å være sånne som føler at “det beste” er noe som tilkommer dem. De fortjener det beste. Dessuten er det deres egne penger og de kan bruke dem som de vil, er ofte et annet argument for “høye prisklasser”.

Han med det dyre kjøleskapet har en veldig fancy og kostbar kaffemaskin også, men han sliter med å få til god kaffe likevel. Jeg bare himler med øynene og forteller ham hele hemmeligheten med optimering av kjøkkenfunksjonene: Det ferdige produktet kan aldri bli bedre enn de råvarene man bruker, slik at min strategi med å kjøpe en billigere maskin og heller bruke budsjettet på bedre kaffebønner er mer optimal til sitt formål. Hva er “best” av en kaffemaskin til femti tusen som han bruker til ferdigmalt Evergood-kaffe eller mitt opplegg med en billig trakter men etter måten ganske dyre kaffebønner som jeg maler selv? Hah. Optimering, my ass. Jeg tenker omtrent det samme om dasspapiret. Hvem sparer penger gjennom å bruke billig, grovt og ubehagelig dasspapir? Det er jo perverst. Selvpåførte lidelser som sparer kanskje et par hundre kroner over en måned — og da har jeg tatt hardt i. Spørsmålet er hvor dårlig man skal behandle ræva si og hvorfor. Tykt og mykt papir med høy materialintegritet er hva man behøver for å optimere en slik hverdagslig nødvendighet i retning av noe “bedre” så hvorfor gjør man det ikke? Svaret ligger utenfor min fatteevne. Jeg er jo både sybaritt, libertiner og hedonist. Det å spare tyve kroner her og tyve kroner der er selvsagt noe jeg skjønner – sånn fungerer det jo for meg også – men kvaliteten på selve livsopplevelsen trumfer alltid den økonomiske snusfornuften. Jeg ser ikke egentlig noen saklig åpning for å argumentere mot at maten man spiser er en ting som er helt på toppen av alt som er viktig i dette livet, slik at jeg tolker det som uforstand eller kverulering når folk nedprioriterer kvaliteten på næringsmidlene sine og attpåtil er frekke nok til å argumentere for at dette er “smart”. Det blir det samme som å fylle bensin på bilen. Herregud. Det er jo for fanden blasfemisk å behandle seg selv så dårlig. Jeg synes faktisk det er noe skummelt med sånne som ikke ser ut til å bry seg mye om sitt eget ve og vel, verken i matveien, klesveien eller noen annen vei. Du vet. Noe nihilistisk. Hva er det som foregår med dem? Er de rusa? Saken er at ingen kommer til å gjøre noe for å optimere din individuelle livsopplevelse hvis du ikke gjør det selv. Spørsmålet er bare hvilken retning man tar det i. Min livsfilosofi er at bedre kaffe er en mer optimal fokus enn bedre kaffemaskin. Et bedre prinsipp, liksom.

Blasfemi (fra gresk blasphemein, «å snakke stygt om») betegner gudsbespottelse, men også annen nedsettende eller foraktelig tale om det som (av noen) anses hellig. Blasfemi var straffbart i Norge etter almindelig borgerlig straffelovs § 142 frem til 2015. Opprinnelig var bare kritikk av statsreligionen vernet for kritikk gjennom blasfemibestemmelser. Blasfemi var der definert videre enn bare gudsbespottelse, idet loven forbød å vise ringeakt «for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse». Dette inkluderte også for eksempel ringeakt mot sakramenter, trosbekjennelser og religiøse seremonier. Etter saken mot Arnulf Øverland ble bestemmelsen i 1934 endret til å omfatte alle religioner som er lovlige i Norge.

(Wikipedia)

Uansett hva slags religion vi snakker om så stanser det for meg når folk påstår at de kjenner “Guds vilje” — eller at de “snakker på vegne av Gud” – et logisk korrelat av det å være inneforstått med hans vilje – når de uttaler seg om teologiske, moralfilosofiske og andre forhold. Dette er rett og slett blasfemiske påstander for meg. Mennesker har da vel for fanden ikke evne til å forstå Gud, gitt at “universets skaper og herre” styrer med affærer som befinner seg langt hinsides menneskelig mål og mening; fra de største og mest dramatiske kosmiske begivenheter til hva som enn foregår på “kvantenivå”. Hvis vi i det hele tatt skal snakke alvor om en skapende og styrende gudsmakt som har planlagt og iverksatt hele dette opplegget så er vi nødt til å begynne med å si at greia mildt sagt overgår menneskelig forstand. Vi kan trekke visse rimelige slutninger om noe av skaperverket, basert i de evner og egenskaper vi har, men “den hele og fulle sannhet om alt som foregår” er en kategori av informasjon som befinner seg utenfor vår rekkevidde.

Konvensjonell visdom – faktisk den mest konvensjonelle og konforme av dem alle – er at mennesker bør leve etter “menneskelige mål”. Vi er ikke guder, eller engang gudelignende skapninger, vi er bare en slags snål variant av apeslekten som lager aldeles for mye ståhei rundt dette med at vi er noen kløktige typer som er flinke til å pønske ut planer og lage ting. For det er jo ikke slik at vi har kontroll over alt vi har laget, minst av alt alle biproduktene – altså avfallet – etter alt vi har laget. Det tårner seg opp der ute. Vi forlanger for mye. Alt som overhodet er “drivverdig” skal drives så hardt som mulig for å generere mest mulig profitt mens eventyret varer. Kan du på stående fot liste opp de syv katolske dødssyndene? Superbia, avaritia, luxuria, invidia, gula, ira, acedia. Hovmot, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede, latskap. Eller saligia for kort huskeregel. Som alle vet får man et bedre liv hvis man har styring med disse tingene, ikke minst på samfunnsnivå, det vil si i den praktiske politikken. Det er ikke realistisk å forvente at folket skal skjerpe seg og yte sitt beste så lenge lederne er korrupte slasker som snusker til seg private fordeler gjennom jobben, hvis du skjønner hva jeg mener. Den mest banale rettsfølelse av alle er jo den hvor man “følger lederens eksempel” og tar seg til rette etter dette mønsteret. Meningene er litt delte, men ihvertfall er det mange som mener at dette er den typiske måten småbarn lærer om livet: De ser og kopierer. Altså er det grunn til å anta at dette er instinktiv atferd hos vår art. Vi ser på det de andre gjør og kopierer det vi tror kan være nyttig for oss. Siden går det som det går.

Min typiske erfaring med dette temaet er at jeg har overveldende mye mer kunnskap om både bibelen og dens historiske kontekst enn en gjennomsnittlig “kristen debattant” som har kommet til nettet for å frelse folk — og jeg er noen slags militant ateist, som imidlertid ikke er til hinder for å diskutere religiøs tematikk. Ihvertfall ikke fra min side. Jeg betrakter folks “tro” – hva den nå enn måtte være – som psykologisk idiosynkrasi av den typen som folk lager sin identitet av. Res cogitans som Descartes ville ha sagt. Altså “tanketing” som er virkelige i den forstand at de motiverer denne personen til å fatte sine valg og handlinger. Ut over dette har jeg ingen mening verken om “hva” folk tror på, eller “om” folk bør tro på religiøse budskap. Det er en individuell sak. Hvis det gjør dem til bedre mennesker er det vel ikke noe problem, men vi observerer dessverre en del av det stikk motsatte der ute. Folk gjør fæle ting i troens navn. Overgrep, drap, terrorisme og det ene med det andre. Er dette “Guds vilje”? Det virker ikke som noen rimelig påstand. En evig og allmektig skapningens herre har ikke behov for en bande med evneveike fjøsnisser til å utføre arbeidet sitt. De gjør det for sin egen skyld. Menneskelig ondskap er jo et velkjent fenomen som ikke engang er vanskelig å forklare. Det er samme gamle leksa som alltid. De syv dødssyndene som nettopp ble listet opp ovenfor er som vanlig tradisjonelle gjengangere hos onde mennesker — og det er alltid en evneveikt lallende livsstil som fører dem dit, eller dårlig disiplin om du vil. Når vi for eksempel snakker om fanatisk religiøse mennesker så er de jo fylt til randen av hovmot, med denne blasfemien sin om at de kjenner Guds vilje og så videre. De er for det meste bare noen jævla psyko rasshøl alle disse typene. For en ynkelig gjeng med avskum. Herregud, mer eller mindre bokstavelig talt. Sånn har verden blitt.

Enkelte kristne er litt sånn hva ville Jesus ha gjort i denne situasjonen? og det må man forsåvidt respektere, gitt at vi snakker om en sekt av essenere som fulgte sin leder gjennom diverse legendariske bruduljer over flere år, før alt til slutt endte i det velkjente påskedramaet. I flere hundre år etter selve begivenhetene var det ingen som tenkte på Jesus som “guddommelig” annet enn i overført betydning, det vil si en begavet og populær leder for flokken sin, som virket inspirerende og samlende. Men han var kjent som et menneske helt til langt innpå 300-tallet, da romerkeiseren Konstantin iverksatte sine reformasjoner. Da ble det bestemt at Jesus var guddommelig, kanskje i utgangspunktet bare i “romersk” forstand, hvor keiseren tradisjonelt ble betraktet som en guddom, slik at Konstantin mente kanskje bare å gjøre Jesus til en slags “åndelig medkeiser” og symbol på troens plan, men det har siden uansett blitt slik at “den kristne treenigheten” – som man jo bekjenner seg til hvis man avlegger troskapsed og “mottar sakramentet” som kristen – er en litt ubekvem ting å forklare. Det anbefales derfor at man bare deltar, uten å filosofere for mye rundt hva alt betyr. Jesus var både gud og menneske, hver for seg og samtidig. Det er et mirakel. Halleluja. Det uten sidestykke vanligste kjetteriet i den kristne kirke har alltid handlet om “Jesu dobbeltnatur”, eller rettere sagt den manglende viljen til å tro på at han var både gud og menneske. Hvis man ikke klarer å svelge den kamelen er man strengt tatt ikke kristen, slik det defineres nå i dag. Imidlertid var de “urkristne” helt til å begynne med ganske klare på at Jesus var “bare en profet”, ikke noen guddom, eller engang et guddommelig sendebud (han ville jo i så fall ha vært en engel, teknisk sett). Dette er et problem.

Uttrykket Jesus Freaks – på engelsk – oppsto i siste halvdel av 60-tallet som betegnelse på “kristne hippier” som kunne være hvor fussete og uflidde som helst, men de var ikke desto mindre svære på evangeliseringa. I utgangspunktet ble de mottatt som man kan forvente blant amerikanske besteborgere på 60-tallet, men etterhvert opparbeidet de seg respekt gjennom kontante resultater. De var dyktige ververe til de kristne menighetene. Senere kom både kristenrocken og det ene med det andre, etterhvert som de ekspanderte inn i “ungdomsmarkedet” slik det nå engang var den gangen. Senere har jo hele denne generasjonen blitt både godt voksne og vel så det. Noen av dem i form av det vi på norsk kaller “svovelpredikanter”. Sånne har alltid eksistert men de har aldri vært en bevegelse på den samme måte som nå i dag. Det handler om å fremkalle “verdens undergang” – altså et underbruk av den større filosofiske retningen som kalles akselrasjonisme – fordi da skal Jesus komme tilbake for å dømme de levende og de døde, etcetera. For tiden flokker de seg rundt Donald Trump, som vel må være det nærmeste man kommer antikrist blant alle aktuelle kandidater i dagens USA. Han er verst, liksom, og derfor “best” for denne flokken. Det er vanskelig å tolke motivasjonen til de evangelisk kristne på noe annet vis. Hva er det de ser i denne karakteren? Det er absolutt null og zero sjanse for at ting vil ende bra hvis de lykkes med å gjeninnsette Trump, enten direkte gjennom valg eller med noe slags juridisk akrobatikk langs lovens grenseland — som er teknisk mulig. Han selveste Donald kan ikke noe for at han er det monsteret han er, så det virker rimelig å skylde på de som jobber for å få ham tilbake som amerikansk president for det som eventuelt skjer etterpå. Denne mannen har ingen form for “voksen selvkontroll” og er bortimot så uegnet som det går an å bli i forhold til en jobb med noe slags ansvar, langt mindre som statsleder. Det er galskap, ferdig snakket. Jeg skal påpeke at det faktisk finnes “fornuftige republikanere” – selv om politikken deres er helt på trynet – men Donald Trump er ikke en av dem. Da mener jeg sånne som ønsker å bevare USA og gjøre en politisk jobb på folkets vegne, inkludert de som ikke stemte på akkurat dem. Etter valget er det jo ikke viktig hvem som stemte hvordan, bare hvem som vant. De har blitt plukket ut til å gjøre en jobb, ikke til å rive ned institusjonene og oppføre seg flåsete og obstruktivt ved alle anledninger.

Jeg har bestemt at denne “katastrofekristendommen” heretter skal hete antikrist og de som følger bevegelsen er de antikristne. Målet deres er jo – de sier det selv – å fremkalle “verdens undergang” med både atomvåpen og fandens oldemor. Hvem er det som ønsker noe sånt? Bare de som tror at undergangen uansett kommer så vi kan likesågodt gi mere gass og holde stø kurs. Akselrasjonisme. Det er noen slags dommedagskult som tar mange former, men alle handler om “krisemaksimering” for å fremkalle en global samfunnskollaps. Siden er det imidlertid mindre enighet om veien videre, i den grad de overhodet opererer med et slikt konsept. De antikristne ser selvsagt for seg at Jesus skal ta ledelsen, men for at han skal komme må Armageddon inntreffe, i form av en stor og svært ødeleggende landkrig på det som i dag er – noe omdiskutert – israelsk territorium. For dem handler det bare om å få i gang krigen, så vil Jesus komme og ta seg av resten. Du vet. Jesus har sikkert en plan. Det ordner seg. Man må bare være standhaftig i troen, selv om fornuftens diabolske åndsmakter prøver å blande seg inn med all sin sex, sosialisme og styggedom forøvrig. I mellomtiden er det mange andre operatører som også oppfatter seg som “fiender av samfunnet” og som derfor på dette grunnlag for tiden er allierte med den antikristne bevegelsen. Disse andre er imidlertid ikke særlig “åndelige” av vesen. De venter ikke på Jesus, de har sitt eget opplegg, men alle forenes i følelsen av å være “soldater” i en hellig krig, som handler om forskjellige ting for forskjellige fraksjoner, men “vestens fremtid” er kanskje et samlende konsept enn så lenge. Koalisjonen er enig om at de vil ha “noe annet” enn det typisk liberale demokratiet de betrakter som venstrevridd og derfor “farlig” på måter jeg den dag i dag ikke evner å forstå. Jeg er jo en sosialdemokrat, men på en litt gammeldags og “tysk” måte. Det handler om økonomien. Resten er bare pjatt og tullprat hvis vi ikke får til økonomien (og det ser jo ikke bra ut). “Identitetspolitikk” er bare irriterende. Min posisjon i saken er at alle kan gjøre hva pokker de vil så lenge de oppfører seg noenlunde som folk, holder seg for det meste på riktig side av loven, og ellers tilpasser både fart og kølleføring etter forholdene på stedet der og da. Det finnes folk som ønsker å rive ned samfunnet, helt eller delvis, men de fleste av oss har “sterk egeninteresse” av å holde ting på skinner og passe våre forretninger forøvrig. Vi ønsker en “sterk offentlighet” men vi ønsker også gode muligheter for private næringsinteresser.

Som vanlig er det de som har størst grunn til å si “hva var det jeg sa?” som føler minst tilfredsstillelse over å si det. Det er jo ingen seier at de vannverkskompaniene som ble organisert da sektoren ble privatisert på 80-tallet ikke klarer å gjøre jobben sin. Det er et netto tap for alle at britiske elveløp og kyststrekninger grises ned av ukontrollerte kloakkutslipp fra renseanlegg med sprengt kapasitet. I stedet for å bruke penger på nødvendig vedlikehold og oppgradering av teknisk utstyr har disse vannverkskompaniene konsentrert seg om å betale ut svært generøs avkastning til aksjonærene sine, foruten selvsagt lederlønninger i internasjonal toppklasse, bonuser og det ene med det andre. De har ikke engang nøyd seg med å betale ut de pengene som kom inn fra vannverksabonnentene, de har i tillegg tatt opp store lån for å betale ut enda mere til enda flere. Hele opplegget er så korrupt at det er vanskelig å fatte det — og det har vært sånn ganske lenge nå. Imidlertid har de møtt veggen i den siste tiden, med mange forskjellige ting som har ankommet sitt krisestadium samtidig. Det mest åpenbare er hvor utrivelig det er med menneskelige ekskrementer, toalettpapir og diverse mer eller mindre ubestemmelig gørpe flytende fritt nærmest overalt hvor folk ferdes langs elver og kystområder, men dette er bare den synlige delen av problemet.

For oss er det kanskje bare ekkel gørr og guffe, men for diverse andre livsformer er menneskelige kloakkutslipp – i likhet med diverse avsig fra landbruket – god gjødsel og et adekvat næringsgrunnlag slik at alger og diverse bakterier kan leve herrens glade dager der ute, noe som selvsagt har videre konsekvenser for resten av næringskjeden også, de fleste av dem svært negative. Mens vi snakker om det negative kan vi forresten ta med publikums typiske reaksjon på elendigheta. Det svinger mellom gråtende sorgreaksjoner over å oppleve “sin barndoms dal” på denne måten til nokså utagerende raseri over inkompetansen hos de som har vært satt til å administrere denne oppgaven. Jeg vet ikke om det norske oljefoldet er inne på eiersiden av noen britiske vannverk – diverse andre, lignende internasjonale kapitalfond utgjør selve kjøttvekta blant aksjonærene – men det ville ikke forbause meg. Hvis de er det er dette høy tid for å selge seg ut og forsvinne i det stille, for dette er en skandale av det slaget som ikke kommer til å bli bedre med tiden. “Hoder vil rulle” som folk sier. Selv tror jeg det bærer i retning av straffesaker mot de “syndebukker” som det vil bli politisk nødvendig å ta ut for å roe ned folks gemytter noe. Den eneste grunnen til at det ikke er vesentlig mye mer støy rundt vannverksskandalen er at britene har såpass mange andre alvorlige problemer å stri med samtidig, hvorav levekostnadskrisen tar presedens foran alt annet, med mulig unntak av kollapsen i helsevesenet. Det viser seg – som ikke så rent få spådde om – at det ikke var noen klok beslutning å melde seg ut av EU. Geografien er jo som den er. Uansett hva slags handelsavtaler de kan få til med Australia, Canada og Japan så ligger det store markedet både for import og eksport så å si på Storbritannias dørstokk. De må jo forholde seg til EU på noe slags vis, ikke minst fordi “sånn har ting alltid vært”. 200 kilometer transport koster mindre enn 2000. Hvor smart må man være for å fatte det? Svaret er; ikke særlig mye smartere enn man behøver å være for å fatte at private næringsinteresser alltid vil prioritere profitten sin foran alle andre hensyn. For eksempel hensynet til at folk vil ha et miljø som ikke preges av kloakkutslipp.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Visste du at renseanlegg for kloakk typisk har et system for å teste slamvannets kjemiske innhold? Det er derfor de har ganske god oversikt over hvor mye legemidler og narkotika – altså både lovlige og ulovlige stoffer – som forbrukes innenfor verkets tjenesteområde, for eksempel Oslo by. Dette er vanlig praksis overalt i verden. De med best hukommelse husker kanskje hvordan kloakkvannet ble testet for coronavirus under pandemien. Hva kan jeg si? Storebror ser deg, men på en upersonlig måte. Tallene som fremkommer er på befolkningsnivå. Det går ikke an å si noe nærmere om hva som kommer hvorfra enn at dette gjelder kloakken for hele Oslo by, eller et annet testområde. Alt de kan si er at befolkningen bruker så og så mye av det og det stoffet per måned, som er typisk statistiske data. Imidlertid må gørra “inn i systemet” for at den skal nå testpunktene. Det som overforsvømmer anlegget til en slik grad at det ender som direkte og ufiltrerte kloakkutslipp – som er det aktuelle problemet i Storbritannia for tiden – vil selvsagt ta med seg hele sitt innhold av lovlige og ulovlige kjemikalier ut i naturen, hvor hele smæla invariabelt “havner i næringskjeden” på noe slags vis. Derfor har de kokainkrabber langs den britiske kysten nå. Foruten også østers på P-piller og blåskjell på antidepressiva. Og stoffene virker slik de er ment å virke. Jeg vet ikke noe om psykologien hos krabber, men jeg antar at de var allerede makset ut i forhold til sin psykopatiske kapasitet, så kanskje de bare blir mer “aktive” av kokainen? Uansett finner forskerne en aldeles vanhellig mikstur av “stoffer” i diverse undersjøiske livsformer, mange av dem innenfor kategorien av ting vi tradisjonelt tenker på som mat. Frister det med en gryte ferske kokainkrabber på en lys sommeraften? Dette stoffet har vært i folk før. Det er litt foruroligende at disse tingene skjer, for å si det forsiktig. Når man tenker på alt det fæle som folk putter i kroppen sin er det ikke til å undres over at menneskelig kloakk er en miljøgift. Alt som går inn skal jo ut igjen også, etter at tarmtotter og andre innretninger har sugd ut de stoffene de skal ha for kroppslige vedlikeholdsformål, pluss-minus altså legemidler, rusgift og andre “syntetiske” stoffer. For lenge siden var det visstnok normalt å bare slenge innholdet av nattpotta si ut av vinduet og ned på den gjørmete gata under. Fotgjengere måtte være varsomme. Vi har fått bedre orden på ting nå, men opplegget fungerer bare så lenge folk jobber kontinuerlig med å få det til å fungere. Det er vel ingen som oppfatter det som noe mindre enn nødvendig å ha kloakkrenseanlegg med tilstrekkelig kapasitet. Ingen av oss ønsker noen annen løsning enn det porselenstoalettet hvor man bare spyler ned, og så slipper man å forholde seg mer til akkurat den skiten.

Kompetanse eller å være kompetent refererer i dagligspråk til kvalifikasjon, «dyktighet til noe», «å kunne noe» eller «å være i stand til», men begrepet brukes gjerne i flere ulike betydninger, og særlig i juss og pedagogikk er kompetanse et faguttrykk med en mer presis betydning.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Uansett hvordan ting ellers er lagt opp rundt folks boligsituasjon så har alle typisk en ytterdør. Hvis det noensinne og av noen grunn blir aktuelt å bytte denne ytterdøra, er dette noe folk som regel tenker at de kan gjøre selv? Det tviler jeg på. Jeg mener, jeg kan gjøre det uten å føle noen form for tvil i forhold til noe ledd i hele arbeidsprosessen, men det er bare fordi jeg allerede har byttet noen dører noen ganger i løpet av livet så jeg vet hva det handler om. Det er ikke vanskelig, bare “fiklete” hvis man er alene om jobben. Imidlertid tror jeg at jeg ville tatt en telefon til forsikringsselskapet for å høre hva de synes om saken før jeg planla noe mer. Det er ikke sikkert det er nok at man kan selve jobben sånn rent teknisk sett, det kan også hende at man må ha noen slags faglig autorisasjon for at det skal være en “godkjent forsikringsjobb” dersom det siden blir aktuelt å kreve noen utbetaling etter innbrudd og så videre.

Hva annet skjer i huset? Jeg klarer ikke umiddelbart å komme på noen normal håndverksjobb som jeg ikke “kan”, eller i det minste “forstår” selv om jeg har lite hands-on erfaring med selve jobben (som typiske rørleggergreier). Jeg føler meg følgelig “kompetent” til å håndtere det meste av håndverksoppgaver som kan oppstå i en normal bolig, men det er langt ifra sikkert at jeg gidder. Ihvertfall ikke ved dette tidspunkt av livet. Kroppen min føler seg veldig ferdig med “muskelarbeid” selv om hodet ikke alltid forstår dette. Jeg merker det jo etterhvert når jeg setter i gang med noe på en litt for friskusaktig måte. Dette er også et element av begrepet kompetanse: Å kjenne sine egne begrensninger. Det er sånn sett mye jeg kunne gjøre for tyve år siden som jeg ikke engang gidder å prøve nå i dag. Det er jo ikke nok å vite hvordan jobben skal gjøres, den skal også rent fysisk gjøres. Ellers kompetente individer kan bli gjort “funksjonelt inkompetente” fordi de har tatt på seg mer enn de klarer å stå av i forhold til hvor mange armer de har, hvor mye tid og det ene med det andre.

Laurence Peter – en kanadisk professor i pedagogikk – lanserte i 1969 boka The Peter Principle som handler om “kompetansens død” så å si, særlig om den vanlige tendensen som finnes i arbeidslivet hvor man forfremmer dyktige folk helt til de når sitt inkompetansenivå i en stilling de ikke mestrer. Det blir for mye for dem, noe går galt, ting kommer ut av kontroll, firmaet mister kunder og taper masse penger, det blir skrik og skrål, ditt og datt, enden på visa er uansett at man blir degradert tilbake et par hakk og aldri siden forfremmet — hvis man ikke bare får sparken fra hele jobben. Senere har “prinsippet” blitt tatt i ymse retninger av mange andre, blant annet som navn på selveste “karrièrejaget” med alle sine hverdagstragedier, men jeg tror ikke det er i vanlig bruk lenger. De hadde jo et annet forhold til begrepet kompetanse i 1969. Det var ikke like formelt og organisert rundt alskens “tillatelser” som det siden har blitt, med krav til dokumentasjon og autorisasjoner i alle ender. Det handler ikke lenger fullt så mye om at man “kan” den oppgaven man har foran seg, men om at man “har lov” til å løse den, som man som håndverker bare kan ha dersom alt papirarbeidet er i orden. Om ikke på noe moralsk grunnlag så bør man i det minste av denne grunn tenke seg om et par ganger før man “betaler svart” for noe. Det kan bli en komplikasjon i en fremtidig forsikringssak hvis man ikke på noe rimelig grunnlag kan påstå at man “gjorde jobben selv”, som er den eneste gangen man bør betale svart. Altså når man selv er kompetent til å gjøre jobben, men man gidder ikke. Man vil heller bruke tiden på for eksempel en feriereise.

Vi kan ellers skille mellom “fagmessig dugelighet” av den typen man må ha innenfor håndverksyrkene og “intellektuell kompetanse” av den typen man må ha for å forstå et teoretisk problem. Disse to henger ikke alltid bra sammen, men det ene er ikke nødvendigvis noe hinder for det andre. Noen ganger hjelper det å ha god intellektuell kapasitet når man setter i gang med en praktisk oppgave, men man støter faktisk ganske ofte på “fagidioter” på den teoretiske siden, som ligner hjelpeløse barn i sin omgang med livets materielle aspekter selv om de er flinke nok som akademikere eller andre “kontorister”. Jeg forstår ikke egentlig dette. På den annen side kan jeg jo godt huske at vi hadde mange som var veldig “skoleflinke” i alle fag på ungdomsskolen, men samtidig fette dårlige i både gym, sløyd og sånne ting. De har jo også bevegd seg videre inn i arbeidslivet, og de bytter neppe utgangsdøra si selv, for å si det slik.

Radikalfeminisme er en venstreradikal retning innenfor feminismen som bygger på en teori om at alle menn undertrykker kvinner gjennom patriarkatet og som ønsker en radikal omveltning av samfunnet. Radikalfeminismen omfatter et mangfold av perspektiver, og mens noen radikalfeminister ønsker å eliminere det de forstår som menns privilegerte stilling i samfunnet ønsker andre å eliminere hankjønnet eller at kvinner bare bør leve med andre kvinner.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Radikalfeministene tilhører en ganske eksklusiv gruppe av pseudointellektuelle avskum på den politiske venstresiden. Begrepet “feminazi” har forsåvidt vært i uformell – og ofte ironisk/humoristisk – bruk lenge som betegnelse på denne gruppen, men det er ikke bare en spøk fordi det henviser til det ideologisk fundamenterte mannshatet som skiller radikalfeministene fra moderate krefter innenfor kvinnebevegelsen, som typisk er mer opptatt av pragmatiske problemstillinger tiljnyttet juss og økonomi. Misandri er ikke et ord man hører like ofte som sitt kontrapositive motstykke misogyni, men de betyr i prinsippet det samme, henholdsvis mannsforakt og kvinneforakt, basert i fordommer og ideologisk pølsevev om hva det “betyr” at man er født som det eller det kjønnet. Som alle vet er det jo individuelle variabler som avgjør hva slags menneske man utvikler seg til å bli; hvorav kjønnsidentitet naturligvis legger sterke føringer, men det er på ingen måte det eneste utslagsgivende elementet som definerer folks karakter og personlighet, Jeg vil si at det for det meste ikke engang er relevant — men det er fordi jeg lever i et liberalt samfunn som har fattet – og iverksatt – politiske vedtak om “sosial utjevning” over slike tradisjonelle skillelinjer. For å si det sånn: For femti år siden var det oppsiktsvekkende med “kvinnedominans” i regjeringen (jeg kan huske det), men – gi og ta noen evneveike fjøsnisser i kommentarfeltene – i dag er det ingen som seriøst teller hvor mange det er av det ene eller det andre kjønnet i noen “tradisjonelle mannsjobber”. Det som teller er jo uansett at de får jobben gjort, ikke hvem de ellers måtte være i sitt privatliv.

Psykologisk sett kan jeg forstå det dype behovet for en “uangripelig identitet” men dette er dessverre verken mer eller mindre enn “gudstro” når det kommer til realistisk soliditet. Altså verdiløst i henhold til sitt formål innenfor en horisont av sannferdighet, men desto mer effektivt som et nærmest narkotisk virkemiddel man kan sniffe opp i nesa eller sprøyte inn i åra for å “finne formen” foran en debatt. Det finnes jo ikke noe saklig rimelighetsgrunnlag – verken biologisk eller filosofisk – for å påstå at “menn og kvinner” er faste kategorier for kjønnsidentitet, og definitivt ikke de eneste alternativene som finnes. Dette er bare folkelig overtro. I praksis vil man jo sjelden se annet enn individer som enten fremstår som tydelig “kjønnsprofilerte” menn og kvinner – i kraft av antrekk, kroppsfakter, stemmebruk og så videre – eller de er noen ganger mer “androgyne” og kjønnsnøytralt aseksuelle i sin personlige fremferd — slik at dette “føles normalt” i de fleste menneskers hverdag. Folk har ikke typisk noen realistiske tanker rundt kjønnsinkongruens. De forholder seg bare til det de ser og møter i sitt eget liv. De fleste som sliter med diverse “negative tanker” om sin egen kjønnsidentitet har sentrert dem rundt tvilen på om de er “gode nok” innenfor kjønnsrollen, eller om de ikke burde “være mer” eller “gjøre mer” for å fremstå som et passe brunstig og imponerende eksemplar av sin kjønnskategori, som typisk er det man er “født som”. Man møter nesten aldri noen som er “trans” og bare ganske få som avviser kjønn som meningsfull kategori – eventuelt så avviser de seksualitet – til en slik grad at de definerer seg som “intetkjønn” i alle sosiale sammenhenger. Nesten alle er fanget i en fjollete maskerade som handler om å “fremføre” en identitet som er vel så mye påført dem utenfra som dyrket frem innenfra. Vi har i dagens Norge et ganske kjønnsnøytralt arbeidsmarked selv om det på ingen måte er knirkefritt, slik at det “faglige” er forsåvidt bra, men vi har fortsatt typisk helt forskjellige forventninger til kjønnsrollenes “orden og oppførsel”, særlig innenfor parringsspillet, som for vår arts vedkommende er noe som pågår til enhver tid og på ethvert sted. Sexpress er en forutsigbar konsekvens av dette. I den grad vi kan snakke om et kjønnsmarked så er det i dette markedet mye mer tilbud enn etterspørsel innenfor kategorien “menn som har lyst til å pule” — og i den grad vi kan snakke om kjønnsmarkedet som et sirkus, så preges denne manesjen av flere klovner enn akrobater.

Jeg tror vi bør gi radikalfeministene rett i at menn ofte er plagsomme og noen ganger direkte seksuelt farlige for kvinner. I de fleste tilfeller er jo menn større og sterkere enn partnerne sine, slik at de “har dem i sin vold” dersom det kommer til stykket (bare unntaksvis er kvinnen i forholdet den mest kompetente innenfor fysisk nærkamp). Mange filosofer har påpekt at seksuelt samkvem ofte og på mange måter ligner vold mellom mennesker, eller ihvertfall at graden av “fysisk intensitet” i engasjementet plasserer dem i samme kategori. Tradisjonelt er tanken at mannen skal være pågående og aktiv – både i initiativ og utførelse – mens kvinnen skal være ettergivende, mottagelig og passiv. Det finnes hvor mange evneveike opplegg som helst innenfor “new age” og annen alternativ tekning – dessuten også en god del tradisjonell ideologi – om hvordan dette representerer kosmiske krefter, yin og yang, det evige maskuline og feminine prinsipp, lyset og mørket, eller hva annet slags dusteri har du. (For de spesielt interesserte kan det nevnes at urfeministen Simone de Beauvoir tok utgangspunkt i denne kategoriske tenkemåten i boka “Det annet kjønn” fra 1949, som har hatt en viss historisk signifikans.) På det realistiske nivå tenker vel de fleste at hva nå enn voksne mennesker har lyst til å gjøre seksuelt med hverandre – uavhengig av kjønnskategorier – må være greit, gitt at de ellers forstår hva de er med på og samtykker i dette. Det er sjelden at noen egentlig har lyst til å “snakke om sex” i pauserommet på jobben og andre steder hvor man typisk “har normal omgang” uansett hvor vanlig det eventuelt er med griseprat (som er noe annet). I den grad folk er i et parforhold så er dette den konteksten hvor sexen hører hjemme. Det er jo ikke først og fremst noe “samtaletema” men noe man gjør (eller ikke gjør) med den (eller de) man har den typen forhold til. Som overalt ellers og i alle andre sammenhenger i samfunnet er “unge menn” de farligste dyra folk møter i denne verden, både for hverandre og for alle andre. For eksempel skjer de fleste voldtekter i en sosial kontekst hvor partene allerede kjenner hverandre, det bare gikk liksom litt galt denne gangen. Ting kom litt ut av kontroll. Du vet. Rusmidler og det ene med det andre. Plutselig skjer det noe. Nesten alle kvinner har selv opplevd situasjoner hvor ting var i ferd med å skli ut – noen begynte å bli litt for plagsomt pågående – men de kom seg unna i tide, og tenker siden at det der var litt guffent men det gikk jo bra.

Folk sorterer hverandre i kategorier. Rase, klasse, kjønnsuttrykk, livssyn, aldersgruppe, stilvalg og mye mer, hvorav “personlighetstype” invariabelt ender med å være det viktigste på lang sikt. I den grad vi kan si at vi “kjenner noen” mener vi jo at vi kjenner deres karakter og går god for dem, slik at de det er snakk om er ihvertfall ikke noe verre enn oss selv. Ja han pleier å betale regningene sine. Fornuften påbyr at vi skjærer gjennom alle “filtere” og går for direkte observasjon av karakteren hos de vi blir presentert for like godt først som sist — men slik fungerer det ikke for alle. De har sterke filtere i forhold til hva slags kategorier av mennesker de forholder seg til på hvilke slags måter. Det har ikke noe med fornuft å gjøre, det er en følelsesmessig greie. De liker ikke svartinger, gamlinger, kvinner, menn, barn, hippier, muslimer, vegetarianere, trygdemottakere, streitinger, ungdommer, politikere, akedamikere … alle har noen de liker å pisse på. Det vil si noen de anser å stå på et lavere nivå enn dem selv i fortjenestefull verdighet. De har lavere rang enn deg. Dette er ikke i utgangspunktet noe problem, så lenge man forstår seg på å praktisere taus forakt med innlagt kald skulder og slapp hilsefinger, eller hvordan det nå enn blir, poenget er at man la folk være i fred selv om man ikke liker dem. Det er ikke forbudt å være rasist, det er bare “litt sosialt tilbakestående” og noe folk fint klarer å leve med så lenge de bare er “hunder som knurrer”. Det er verre med sånne som biter. Dem blir vi nødt til å “ta ut” på noe slags vis. Det er ikke bedre rasisme når den er rettet mot hvite enn svarte – bare arguabelt bedre historisk begrunnet – eller bedre “kjønnsfascisme” å forhåndsdømme alle menn enn alle kvinner, men sånn er jo folk. Det handler om praktisk realisme, pluss noen idèer. Et komisk aspekt hos radikalfeministene er jo tanken om at “mannen” – forstått nærmest som et platonisk ideal – er en evig fiende av “kvinnen”; som alltid vil bruke alle midler til å undertrykke og “eie” kvinnen, med list, makt, penger eller hva som ellers måtte være for hånden. Sånn sett snakker vi jo om en mytologisk form for kosmisk oppgjør mellom gudsmakter, eller nypaganisme om du vil, som kan være enten religiøs eller sekulær i uttrykket. “Ideologisk lesbianisme” – som godt kunne være aseksuell, poenget var “ingen menn” – oppsto som en forutsigbar følge av en sånn politisk linje, altså egentlig gjenoppdagelsen av nonnekloster som forretningsidè, et fellesskap eksklusivt av og for kvinner med “storfamilie” som typisk sosial dynamikk innenfor gruppen, eller “kollektivet”.

Ringen ble sluttet for omtrent et tiår siden, da radikalfeministene gikk av skaftet for alvor og slo seg sammen med fascistene om en felles sak som vi kan kallet “kjønnets renhet” og sammenligne med lignende fantasier om “rasens renhet”. Påstanden er at det må være to kjønn – og bare to kjønn – i menneskenes verden, noe som forklares ut ifra “biologi” (uansett hvor mange fortørnede protester biologer kommer med i forhold til saken), selv om alle vet – eller burde vite – at kjønnsidentitet bare er en kulturell fordom, eller skal vi heller kalle det et praktisk arrangement som fungerer helt storartet for de fleste (som jo også er de opplegget er beregnet på). Som tidligere nevnt er det normalt med en viss grad av nevrotiske krampetrekninger rundt om man er “bra nok” som mann eller kvinne, særlig i ung alder, men de fleste slår seg etterhvert til ro med at man er hva man er, så får det gå som det går. Det ligger noe livsfjernt over hele kjønnsdebatten, men likevel føles det “nært” for folk. Hvor enn mange slags varianter som finnes i teori og praksis der ute så har jo alle noe slags forhold til kjønn og seksualitet. Mye dreier seg om angst – som noen ganger blir sykelig – for den “nakne konfrontasjon” som ligger i selve seksualakten, når man mister kontrollen over “den sosiale masken” med minst èn annen person tilstede. Fantasi er jo som alle vet noe annet enn virkelighet. Og de som har miitær, politisk eller annen erfaring med strategi kjenner uttrykket “ingen plan overlever sitt første møte med virkeligheten”. Saken er at uansett hva en kvinne eller mann (eller hva man nå er) “bør” være så er det ingen som i praksis engang ligner på dette platoniske idealet. Folk er ikke perfekte, snarere tvert imot. Og noen er veldig langt unna det å være en perfekt representasjon av kategorien “kvinne” eller “mann” (eller hva som helst annet folk kan kategoriseres som). Hvorfor er dette et problem? Jeg skjønner ikke hvorfor dette er et problem. Imidlertid gjenkjenner jeg det overdrevne raseriet hos alle som mener at det finnes to kjønn – og bare to kjønn – i menneskenes verden; som er klare, distinkte, fundamentalt forskjelligartede, men først og fremst rene av form og kategori. Enten er man det ene eller så er man det andre, ferdig diskutert liksom. De “mellomformene” vi observerer (og som identifiserer seg slik) er egentlig bare en pervers fetisjering av vedkommendes seksuelle preferanser (som alltid er “neste sak på dagsorden” i denne typen debatter). Sannheten er imidlertid at mange har investert kraftig i kjønnet som symbol og de skal ha seg frabedt at noen tukler med greia, så å si. Det er tildels ekstremt viktig for mange at det ikke går an å stille noen spørsmål ved kjønnet deres, til en slik grad at hvis det overhodet kan stilles noe spørsmål om noens kjønn der ute, så er dette en trussel mot dem selv. “Kjønnets renhet” er jo ikke bevart. Dette er blasfemi.

Folk som ikke har peiling på lydteknikk og alt utstyret forbundet med å “rigge anlegg” henger seg noen ganger opp i ordet slaveforsterker. Det er et komisk ord for dem, særlig når de blir omtalt bare som “slavene” (som er vanlig sjargong i bransjen), men det betyr egentlig bare det samme som effektforsterker, når og hvis man har et splittet opplegg med egen forforsterker som driver et “passivt” effektledd, men disse to kommer som regel enhetlig sammen i samme kabinett for vanlig hjemmebruk. Det finnes egentlig ingen saklig grunn for å separere dem i en hjemmestereo som sjelden opererer med noe betydelig lydtrykk, annet enn at det kanskje ser litt barskt ut. Forholdet blir imidlertid et annet hvis man setter sammen et konsertanlegg som skal yte mange tusen watt i timesvis. Kjøling av faenskapet blir plutselig et problem, slik at å separere riggen ut i mange enheter med mye sirkulerende luft innimellom vil hjelpe betraktelig. Men nok om teknikken, poenget er at ordet slave er et som folk typisk reagerer på, enten det står alene eller i ordsammensetning, slik at slavehandel eller slaveøkonomi er ord for “onde ting” som liksom kommer med flagg og fanfarer, mens slaveforsterker altså er noe helt harmløst (selv om hyppig eksponering for høy lyd forsåvidt har skadet mange ører der ute). Jeg vet ikke hvorfor det har fått et slikt navn, men jeg antar at det handler om hvordan slavene gjør selve den tunge jobben mens de kontrolleres fra mixepulten (eller altså forforsterkeren).

Bortsett fra det lydtekniske fagområdet klarer jeg egentlig ikke å komme på noen positiv bruk av ordet slave. Enten brukes det nedsettende om folk, som for eksempel det å være en slave av sine laster og lyster, eller så beskriver det på en “teknisk” måte et forhold som handler om økonomisk eller annen utnyttelse av andre mennesker. De jobber under slavelignende omstendigheter. Hvis en avisoverskrift inneholder ordet slave så er det neppe gode nyheter som følger i selve teksten, for å si det slik. En viss lyrisk bruk av slavebegrepet forekommer – som når folk snakker om “kjærlighetsslave” og denslags – og dessuten så finnes det en hel seksuell underkultur som leker med maktspill mellom lydige slaver, dominante herskere og det ene med det andre, men for alle normale samtaler under de fleste hverdagslige omstendigheter vil ordet slave uten videre bli oppfattet som noe svært negativt, sannsynligvis kriminelt, ihvertfall ikke noe som folk har lyst til å få dumpet ned i fanget slik at de blir nødt til å forholde seg til det. Vi har generelt sett ikke lyst til å bli blandet inn i noe, som for eksempel hvis et klesmerke som vi liker plutselig viser seg å ha brukt slavearbeidere i den tredje verden og den typen ting. Sånt er jo guffent. Slavedriverne trekker på skuldrene og sier at der på stedet kan folk velge mellom dårlig lønn eller ingen lønn. Kjøpmennene slår ut med armene og sier at dagens marked har stramme konkurranseforhold — mens sluttbrukeren bare vil ha mest mulig for pengene sine og henvender seg derfor til den som har det gildeste tilbudet. Alle ledd i distribusjonskjeden vil ha best mulig betingelser for seg selv. Dette er selve motoren i økonomien vår. Det som driver folk er det som forbedrer situasjonen deres; umiddelbart eller på sikt, helst begge deler. Folk gjør ingenting hvis de ikke på noe vis har noe å tjene på det. Som biologiske skapninger med normale livsfunksjoner er dette kodet inn enhver celle av kroppen. Selv de som på tilsynelatende altruistisk vis gjør gode gjerninger på vegne av menneskeheten gjør det fordi dette bekrefter en idè de har om seg selv; hvem de er og hva de driver med i denne verden. Altså forfengelighet i sin ytterste konsekvens. Det lille speilet på veggen der er alltid det som definerer den store personligheten her. Sånn er menneskene laget. Vi skaper vår egen virkelighetsoppfatning.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Bortsett fra når det foreligger psykiatriske forstyrrelser er det et grunnpremiss i frie land at folk gjør som de gjør fordi de har lyst til å gjøre det de gjør, heller enn noe helt annet. Man kan selvsagt si at man må gå på jobb hver dag, betale regingene og så videre, men det er jo fordi man har lyst til å finansiere den livsstilen man ønsker å ha. Det folk tenker at de “må” ha i vår kultur befinner seg typisk et godt stykke unna det minste de kan klare seg med for “overlevelse” i helt grunnleggende forstand. Jeg klarer selv helt fint å se for meg hvordan jeg skulle ha organisert meg for “selvberging” i en nesten litt speidermessig forstand for eksempel i en tømmerkoie langt uti villmarka, uten strøm og sånt, men dette er jo ingen ønskelig tilstand. Minst halve vitsen med å ha et samfunn er at vi alle samarbeider om å heve standardene fra “naken overlevelse” til noe bedre, men det er bare mulig hvis folk faktisk “deltar i samfunnet” og ikke bare ser på det som noe utenfor dem selv, som kan være til hjelp eller hinder, alt ettersom, men det er aldri en del av deres identitet. Samfunnet er de andre. Hva fanden er poenget med å ha et demokrati hvis demos aldri skal være kritos? Rent konkret så “melder man seg inn” når man stemmer ved valg. Da har man sagt noe som har betydning i forhold til hva slags statsstyre (eventuelt kommune og annet) som man ønsker seg. Andre “meninger” man eventuelt måtte ha betyr mindre. Andre former for “innmeldelse” er å delta i diverse åpne forum for politisk arbeid, enten dette er et av partiene eller noe annet slags opplegg, men man må jo uansett gjøre noe. Det er svært bekymringsverdig når valgdeltagelsen blir så lav at de som er “politisk engasjerte” – og derfor mobiliserer mange velgere – uten å samtidig være “politisk kompetente” får større representasjon enn hva de strengt tatt fortjener. Før vi avfeier “usaklige velgere” som et utslag av (ofte ivrig) protestmentalitet bør vi kanskje stoppe opp og anerkjenne at “protest” er et fullstendig akseptabelt demokratisk virkemiddel, slik at spørsmålet bør handle om hva de protesterer mot. Selv er jeg tilbøyelig til å tro at når folk velger en klovn er det fordi de føler at politikken er et sirkus uansett og klovner er i det minste morsomme.

Fra et normalt forretningeperspektiv er den eneste gyldige metode den som handler om å få mest mulig for minst mulig på utgiftssiden mens man tar den beste prisen man kan oppnå på salgssiden. Resten handler om logistikk. Få jobben gjort; raskt nok, bra nok og uten sløsing med ressurser. Også kjent som styring. Mye er likt for alle typer menneskelig virksomhet slik sett. men hva som er effektivt vil variere ut ifra hva slags tidshorisont man måler resultatene sine innenfor. Det er for eksempel aldri i seg selv meningen at offentlig virksomhet skal “lønne seg” – vi forventer at de heller skal gi politiske resultater på lang sikt – mens dette alltid er selve hovedpoenget for et kommersielt foretak. Om ting ikke lønner seg, hva er de da? Hobby? Veldedighet? Det er ihvertfall ikke forretninger i noen konvensjonell forstand. Folk legger typisk ned ulønnsom virksomhet slik at de kan fokusere på hva enn “det nye” er som har smadret markedsgrunnlaget deres. Tilpasning er jo en nødvendig overlevelsesegenskap uansett hva slags situasjonsforhold man står overfor, enten vi snakker om naturen eller kulturen. Hva er det vi alltid sier? Det er aldri terrenget som tar feil når man ikke får det til å stemme med kartet. Realisme handler nesten alltid om å gjøre det beste man får til med det man har, uten å gråte over alt man ikke har, eller om man er villfaren fordi man klønet ting til etter å ha handlet på et tynnere grunnlag enn det realistiske. Sånt skjer jo. De eneste som aldri mislykkes med noe er sånne som aldri gjør noe. Resten av oss har etterhvert oppfattet al livet er en læringsprosess hvor det lønner seg å være mistenksom mot sin egen “mestringsfølelse”, men ikke til en så sterk grad at angsten tar overhånd. Det er jo som regel dette som skjer når folk overtenker ting sånn at “handlingens øyeblikk” kommer og går uten at de rekker å komme seg på banen og delta i spillet mens det foregår. Plutselig har toget gått, som folk sier. Det eneste man kan gjøre hvis man gikk glipp av èn mulighet er å vente på den neste, fortrinnsvis bedre forberedt og “klar for å handle”. Noe vil alltid dukke opp, det handler bare om å gripe de sjansene man får så snart de kommer. Dette krever selvsagt at man er “våken” og følger med på tingene rundt seg. Du vet. “Carpe diem” og så videre. Det går ikke an å understreke dette ofte nok.