Jeg liker ikke “debatter”. Etter min mening har man hatt en god diskusjon når alle parter føler at de har lært noe idet man forlater bordet og stenger sjappa. De som tror det går an å vinne en diskusjon har feil innstilling til hele konseptet. De bør heller begynne med boksing. Der får man en klar følelse av å vinne, eventuelt det motsatte. Det er sånt man forventer i boksing, men ikke i diskusjoner.
Enda dårligere liker jeg “trolling” — som ved et tidligere tidspunkt betydde noe helt annet, men slik verden har blitt betyr uttrykket nå at man driver med agitasjon, det vil si man prøver å hisse opp folk. Dette er noe man gjør enten fordi det gir sadistisk nytelse eller fordi man tjener penger på det, kanskje også begge deler. Eller noe helt annet, hvem vet. Poenget er at vanlige folk går ikke på nett for å lage bråk. De søker ofte småprat om ikke så veldig viktige ting fordi de synes dette er trivelig, eller de søker å høre om ting, utforske ny kunnskap, finne nye idèer, diverse ting nedover den gata der, eller de bare velger å bruke litt fritid på litt formålsløs surfing hit og dit. Uansett er poenget deres aldri å oppsøke sosiale media, bloggplattformer og forum for å lage bråk. Det er spesielle typer som gjør sånt.
Nettet virker så vidt jeg kan se som et slags forstørrelsesglass, eventuelt en lydforsterker, på folks iboende galskap. Oppførsel som er helt vanlig på nettet ville få folk til å reagere med alt fra rasende fysisk konfrontasjon til å ringe politiet hvis det skjedde i det sosiale selskapslivet ute i den virkelige verden. Sånn går det ikke an å oppføre seg. Folk mister noen sperrer når det ikke kommer umiddelbare konsekvenser på det de sier og gjør. Egentlig er det litt komisk hvordan de som først kom opp med idèen til internett så for seg en katedral av kunnskap mens det vi har endt opp med er et horehus av følelser. Riktignok litt av det førstnevnte også, men det er ikke dette som dominerer nettet.
Denne bloggen er ikke særlig populær, men den har et ganske stabilt leserantall på cirka femti. På den annen side har jeg aldri gjort noe for å markedsføre meg heller, bare gitt linken til de norske som pleide å følge den engelske bloggen min før jeg bestemte meg for å slutte å skrive på engelsk. Alle andre virker som om de har både Facebook, Instagram og gud-vet-hva. Denne plattformen er sannsynligvis mest en slags parkeringsplass for skrivestykker som siden linkes på noe slags hottere type media. Jeg tror ikke folk typisk søker seg til blogg.no på jakt etter noe å lese. De som har tusenvis av lesere får dem via følgere de har på helt andre steder og disse følgerne er ikke særlig interesserte i annet enn akkurat den de følger. De klikker seg inn gjennom en link på for eksempel Twitter eller Tiktok og så klikker de seg ut igjen når de er ferdig med akkurat det de skulle lese. Plattformen blogg.no er ikke typisk et sted folk kommer for å utforske.
Konklusjonen må bli at hvis jeg vil ha flere lesere så må jeg markedsføre bloggen et par ganger rundt kvartalet. Men det gidder jeg jo ikke. Jeg hadde et stort antall lesere på engelsk men det var egentlig bare språket som føltes annerledes for meg personlig. Det var ikke mange som kommenterte da heller. Hva skal de si, liksom? Stilen min er jo å bombardere folk med data og spinne smakløse vitser rundt ting som ikke egentlig er morsomme. Det er ikke så mye å ta tak i for å åpne noen debatt, eller rettere sagt, det er alt for mye. Hvorom allting er, ting fortsetter som før. Sær humor, vitenskapsorientert åndssnobberi og grovt språk. MADS ruler. Mer av det samme. La oss heller ikke glemme sangen. Det finnes alltid en sang som reflekterer min identitet. Liker man ikke noe annet finner man kanskje noe der.
Ved dette tidspunkt har det blitt satt 12,88 milliarder doser med covid-vaksine på folk over hele verden. Det er mer en halvannen gang så mange mennesker som finnes her på jorda, men bare fem milliarder oppgis å være “fullvaksinerte” (det blir ikke spesifisert eksakt hva dette ordet betyr, men matematikken tillater ikke 2+1 så jeg antar det betyr 2, mens det overskytende antall kan bety enten 2+1 eller 1). Selv har jeg fått 2+1. Programmet pågår ennå. Målsettingen er å fullvaksinere alle mennesker, men det største hinderet for å komme i mål er ikke vanskelig logistikk i uveisomme deler av utviklingslandene, det er paranoide psykotikere i vestlige bystrøk.
Vi kan ganske forsiktig konkludere med at hvis dette er en konspirasjon som handler om å ta livet av folk så er ikke metoden deres engang i nærheten av like effektiv som evnen til å holde kjeft om saken. De som har utviklet paranoid tvangsforstyrrelse i forbindelse med pandemien oppgir ofte at sprøyteskrekken deres handler om dårlig utprøvde produkter (ofte under henvisning til at det som regel tar både ti og tyve år å utvikle en vaksine, mens covid-vaksinen ble presset gjennom systemet på under et år), men hvor “dårlig utprøvd” kan noe være når det har blitt satt på fem milliarder mennesker? Den mentale kortslutningen er forbløffende, men slik fungerer paranoid tvangsforstyrrelse. Pasienten hopper fra skanse til skanse, men passer omhyggelig på å aldri konfrontere muligheten av at de selv tar feil.
Selv tenker jeg at denne erfaringen dokumenterer skrøpelig mental helse i det vi kaller den vestlige sivilisasjon. At antivaxere klarer å spre budskapet sitt såpass effektivt er sterkt bevismateriale for hvor dårlig det står til med “det psykiske immunforsvaret” hos befolkningen, enten fordi de mangler evnen til kritisk tenkning, som er mest sannsynlig, eller fordi de har saklig grunn til å mistro de lokale helsemyndighetene, som er et argument for eksempel i USA (hvor helsevesenet drives av profittorienterte interesser) men ikke i Norge (hvor all sykdom som medfører innleggelse ved sykehus representerer et netto tap for helseforetakene) og andre land som har et offentlig helsevesen. De to-tre som med noe regelmessighet fremfører antivaxer-budskap på blogg.no tilhører alle åpenbart den lave enden av IQ-gjennomsnittet og de henter alle åpenbart informasjonen sin hovedsaklig fra engelskspråklige kilder, men virksomheten deres er likevel kriminell. Det er sant at det finnes en viss risiko forbundet med å ta en vaksine, som regel tilknyttet blodpropp eller anafylaktisk sjokk (allergi), men alle slike tilfelle blir svært nøye rapportert og dokumentert (mye av det ender da også som “bevis” hos antivaxere), men vi snakker om noe som er vesentlig mye mer statistisk usannsynlig enn at man skal havne i en trafikkulykke på en normal dag, uten selv å ha gjort noe galt.
Selv tenker jeg at erfaringene med pandemien er et vardøger for hvor godt vi vil lykkes med de krisetiltakene som snart må presses gjennom for å stanse klimakatastrofen. Vi burde egentlig nådd nullutslippsmålet for tyve år siden for å ha bra spillerom for beslutningsfrihet nå og i nær fremtid, men vi har den dag i dag “klimaskeptikere” nok der ute til at ingenting skjer i praksis. Det er politisk umulig å gjennomføre helt nødvendige tiltak, i første omgang full stans i all ny utvinning av fossilt brennstoff, nedleggelse av alle anleggene og radikal økning av utsalgsprisen – minst en tidobling – ved skattlegging av de lagrene som allerede står på land. Hver eneste liter som ikke blir brent er et pluss. Men dette kommer ikke til å skje. Det vi observerer er at stor geopolitisk uro oppstår når drivstoffprisene øker. Å holde prisene lave på det som dreper oss er politisk viktigere enn å redde livet. Kutt i produksjonen av brennstoff vil med større sannsynlighet medføre militære trusler enn bifall for å ha gjort det rette. Ingen klarer å se for seg noe smertefritt program for å nå klimamålene fra 2015, eller engang noe som helst praktisk gjennomførbart program, så vi styrer med stø kurs mot “worst case scenario”. Det skjer mye bra, men ikke noe som monner. Ingen ønsker å gi opp en millimeter av privilegiene sine. Jeg har jobbet hardt for det jeg har. Og bakom synger konspirasjonsteoretikerne.
Relikvier er levninger av en hellig person, eller gjenstander som har tilhørt eller vært i fysisk kontakt med en helgen, og som er gjenstand for religiøs kult. Ulike religioner har forskjellige holdninger til relikvier. Noen avviser relikvier mer eller mindre fullstendig, for eksempel protestantisk kristendom og hinduisme. I islam finnes en mer ambivalent innstilling, mens katolsk og ortodoks kristendom og buddhisme gir relikviekult en viktig plass.
(Store norske leksikon)
Selve ordet relikvie kommer fra latin og betyr “levning”. I praksis noe fysisk som en tidligere levende person har etterlatt seg. La oss si at et arvestykke etter en betydningsfull person i en slekt er en type relikvie de fleste støter på i sine liv. Slik sett er de fleste relikviekulter små og familieorienterte. De består dels av legender, dels av gjenstander som var i noens eie. For eksempel kan man ha et sverd hengende på veggen fordi noen slags tippe-grand-tipp-slektning var med i den eller den krigen, og bla bla. Typisk relikvie som har en spesiell mening i en spesiell sammenheng. Gjenstander etter offentlige personer – la oss si Tordenskjolds sverd, Ibsens penn eller Amundsens kikkert – er typisk sånt som enten havner på museum eller blir kjøpt opp av private samlere, tildels for ganske perverse priser. Men det er viktig å understreke at en relikvie har to komponenter. Uten legenden er det bare en død gjenstand. En kikkert er for det meste bare en kikkert, lik alle andre av sin type, men hvis den beviselig har tilhørt Roald Amundsen og var med til sydpolen den gangen, så er den definitivt en relikvie.
Nylig var det litt drama i Colombia tilknyttet sverdet til Simon Bolivar. Denne gjenstanden er ikke “bare et sverd” det er en relikvie som har stor symbolkraft i alle “de bolivariske landene” (les om det på nettet). Sverdet har også en ikke uinteressant nyere historie, men det er ikke poenget her. Vi snakker om relikviekult og hvordan man finner dette både innenfor religionen og i det “sekulære” samfunnslivet, fra det høyeste statsnivå til arvestykker i private familier. Vi ser hvordan en relikvie uten legende bare er en gjenstand, det som virkelig teller er historiene tiljnyttet relikvien, enten disse er sanne eller “overdrevne” (noen ganger er de til og med blanke løgner). Det er legenden som gir relikvien sin kraft, eller kanskje vi heller skal si viljen til å tro på det legenden forteller. Karianne fra Karmøy kan sikkert få solgt trusene sine til “spesielt interesserte” på nettet, men hvis trusa kommer med et dokument som bekrefter at de en gang var eid av Marilyn Monroe vil man sikkert kunne selge dem for flerfoldige titusener til noen slags samlere der ute. Men for en hardbarket materialist er enhver truse uansett bare et stykke tøy og kulten rundt dem, enten det er persondyrkelse eller seksuell fetisjisme, bare sentimentalt vås. Pengene folk betaler er imidlertid ekte nok. På et loppemarked på 80-tallet fant jeg en gang boka Frimureriets avsløring av Erich von Ludendorff, som ikke er verd en sur sild som akademisk arbeid, men jeg kjente til en gammelnazist – altså en som var soldat for tyskerne på østfronten under krigen – og han ga meg en flaske konjakk for boka samme dag (jeg betalte en tier). Vedkommende døde forresten ti år senere. Jeg vet ikke hva som hendte med boka etter det. Kanskje havnet den hos en konspirasjonsteoretiker. Sånn jobber jo skjebnens ironi ofte.
Fetisj betegner generelt gjenstander – særlig dyre- og menneskefigurer fra Afrika – som ifølge enkelte folkegrupper får overnaturlig kraft ved at en medisinmann har lagt magisk stoff inne i figuren. Også naturlige gjenstander som har en spesiell form eller blir tillagt en spesiell virkning, kan være fetisjer. Feitiço ble i Portugal brukt om relikvier og helgenbilder som brakte lykke og beskyttet eieren mot ondt. Portugiserne brukte det samme ordet om lignende gjenstander som de fant hos folk i Vest-Afrika. Begrepet fetisj brukes også om erotisk fetisjisme.
(Store norske leksikon)
Fetisjisme er et interessant fenomen. En jaktkniv er bare en kniv med mindre den har tilhørt for eksempel Josef Stalin. Da er den plutselig en fetisj. Vi kan si at gjenstanden “har en historie” men det som egentlig foregår er at selve historien har et tilstrekkelig antall disipler til at gjenstanden får magisk verdi innenfor denne kulten. En kniv man selv har kjøpt på A/S Jakt & Fritid er bare en kniv, men hvis man har en kniv som en gang tilhørte Stalin – forutsatt at dette kan sannsynliggjøres på rimelig vis – eier man “et stykke verdenshistorie” som føles som mye mer enn en kniv. Og der har vi selve poenget. Gjenstandens magiske kraft ligger i at den fremkaller en følelse hos sin eier, som kan være (og som regel er) noe så enkelt som personlig tilfredsstillelse over å eie noe unikt. Vi skal imidlertid bemerke at personkulten rundt Stalin er hva som gir gjenstander som har vært i hans personlige eie verdi som relikvier, mens knivfetisjisme er dyrkelse av egenskapene til kniven som verktøy og våpen – særlig våpen – hvilket bringer oss til dyrkelse av form. Selve ordet fetisj kommer som nevnt ovenfor fra det portugisiske feitico (jevnfør fransk fetiche) som betyr “magisk kraft” (eller “trolldom”) men som er opprinnlig avledet fra det latinske ordet facticius, som betyr “kunstig” (i betydningen “noe som er en representasjon av noe annet”), slik at en fetisj er ikke “tingen i seg selv” men et bilde av tingen, som i dette tilfelle betyr at enhver fysisk kniv må forstås som en avbildning av den abstrakte idèen “kniv”, eller rettere sagt knivens bruksegenskaper slik de fremstår i fantasien hos en knivfetisjist, som er det virkelige objektet for dyrkelse. Våpenfetisjisme kan ellers handle om hvilke slags våpen som helst, men felles for dem alle er rusfølelsen man får av “makten til å drepe” som ligger kodet inn i vedkommende gjenstands form (i platonisk forstand). Enten vi snakker om enhånds skytevåpen (pistol, revolver) eller store militærparader med kanoner og raketter (og gudene vet hva annet man har å vise frem) så handler det til syvende og sist om fetisjert drapsmakt. Det må betraktes som en rusgift og overdreven trang til å “vise frem” drapskapasiteten må betraktes som noe patologisk (som rusavhengighet).
Hvis vi ser på fetisjering av bøker begynner ting å bli interessante. Førsteutgaver, eksemplarer som er signert av forfatteren og den typen ting er bare èn kategori av ting folk samler på. Da fokuserer man på bøker som objekter i seg selv og det oppstår et forsåvidt streit og forutsigbart marked med tilbud og etterspørsel. Jeg antar for eksempel – uten at jeg har sjekket saken – at førsteutgaver av Ibsen er dyre og at bøker han har signert (i den grad de finnes) er enda dyrere. Men hvis man fetisjerer selve teksten og ikke bryr seg om hva slags utgave den kommer i, gjerne som billig pocketbok, betyr utsagnet “jeg samler på Ibsens bøker” noe helt annet. Det kan handle om at man som en stor elsker av teaterkunsten ønsker å ha enkelt tilgjengelig diverse relevante bøker, men det kan også handle om at man er forfengelig og ønsker at gjester man mottar skal se at man har både Ibsen og det ene med det andre stående fremme i bokhylla. Uansett blir poenget at Ibsen er et mektig navn i visse kretser. Det samme kan man si om Ludendorff, som imidlertid viste større militært enn litterært talent. Jeg vet ikke hvem som eventuelt har noen interesse av Frimureriets avsløring ute i dagens bokmarked. Kanskje den er verd en hundrelapp eller to blant slike som av ymse årsaker samler på memorabilia fra Den andre verdenskrig. Det vet jeg ikke noe om. Jeg er ikke selv interessert i frimureri, verken dets avsløring eller noe annet, og selv om det er litt avstand mellom Ludendorff og Hitler er det ingen trygg avstand, så det er bare marginalt mer suspekt å eie et eksemplar av Mein Kampf enn boka hans Ludendorff. Historikere og filosofer kan ha respektable årsaker til særstudier av nazilitteratur, men ingen “vanlige mennesker” kjøper sånt og setter det i bokylla, langt mindre leser det.
Etter min egen mening snakker jeg engelsk tålelig bra. Det er slik jeg pleier å ordlegge meg om norsken også. Språket mitt er greit nok. Jeg opplever det ikke som problematisk verken å formulere setninger med tydelig meningsinnhold eller forstå hva som blir sagt. Det går, som man sier, på flytende vis. Tysken og spansken min er mer hakka-gakka stotre og stamme for å få det frem, med hyppig bruk av ordbok og parlører, mens fransken egentlig bare er til nødsbruk. Flere språk har jeg ikke greie på, selv om jeg kan noen ord og idiomatiske uttrykk herfra og derfra rundt om i verden. Man lærer mens man lever. Nå er jeg jo født og oppvokst som trønder og har derfor ikke noe problem med å forstå den inntrønderske dialekten, men jeg hører at dette er gresk for mange. De skjønner rett og slett ikke hva som blir sagt, selv om de kan høre at det er noen slags variant av norsk som blir snakket. Jeg har opplevd noe lignende selv da jeg bodde i Telemark og noen ganger støtte på – særlig blant de eldre – individer med bortimot ubegripelig dialekt. Det er jo en veldig interessant følelse når språket rent teknisk sett er et du selv føler at du behersker tålelig bra. Det bare fremføres med rytme og tonefall som er helt fremmedartet. Det samme gjelder forsåvidt mange nordmenn og dansk, som skrives nesten identisk likt som norsk men lyder helt annerledes. Det er en fæl dialekt.
Det er nesten enklere å forholde seg til språk man overhodet ikke forventer å forstå noe av. Tyrkisk og sånne høkk-gøkk-lydende språk, for eksempel. Ingen ord er kjente og setningsstrukturen er sikkert også helt på jordet. Eller russisk. Hasjni-krasjni-kalabasjni. Hvem fanden vet hva de sier. Det er ubegripelig. Derfor er det også lettere å forestille seg at de tenker helt annerledes, altså at de er fremmedkulturelle i ordets egentlige forstand. Fra det motsatte ståsted er det imidlertid slik at nesten ingen forstår norsk. Det er et ganske eksotisk språk som man ikke har særlig mye å tjene på å lære seg, hvis man ikke ellers har tenkt å bo og oppholde seg i Norge. Det norske språket åpner ingen dører på viktige steder rundt om i verden. Ikke engang i Norge er det strengt tatt nødvendig å kunne norsk, siden de fleste kan engelsk, mange også enda et språk eller to. Tysk, fransk og spansk er vanlige språk å kunne. Ikke alle nordmenn er like reiselystne, men det er i det minste ganske vanlig å ha vært på noen pakketurer her og der til typiske “ferieland”, kanskje også på shoppingtur i London, slike ting. (Å ha vært i Sverige og Danmark teller ikke.) Selv har jeg reist mer enn hva som er gjennomsnittlig vanlig, men mindre enn de mest bereiste. Jeg har imidlertid aldri vært i Kina og føler heller ingen lyst til å reise dit. Riktignok har de mye fin natur og interessante kulturelle ting, både nytt og gammelt, men de politiske forholdene er av en slik karakter at jeg føler meg frastøtt. Det er akkurat det samme som jeg føler om USA, med den vesentlige forskjell at jeg kan språket i USA. Jeg klarer meg til og med i forhold til de som bare snakker spansk (ganske mange) eller fransk (noe færre, men de finnes). Hvilket bringer meg til bildet ovenfor.
Du vet det er en fremmed kultur når noen betrakter det som en legitim politisk markering å angripe en åttiåring, i sitt eget hjem, med et dødelig slagvåpen. Så mange har snakket så lenge om å “ta” Nancy Pelosi og hele familien hennes . her representert ved ektemannen Paul Pelosi – at det bare var et tidsspørsmål før noen med reduserte personlige sperrer og mye glitter i tenkamentet ville gjøre et forsøk. Noen må gjøre noe med saken. Vi vet hvordan mennesker virker. Dette er ikke mystisk. Dagens situasjon i USA er at politikere på det de av uklare grunner kaller venstresiden – det finnes i virkeligheten ingen venstreside i USA – lever med daglige trusler om vold eller verre. Hatet er både intenst og kraftig uttrykt i en befolkning som vi vet også er tungt bevæpnet. Realiteten i bildet er at konflikten står mellom de konvensjonelt virkelighetsorienterte og de som lever i en fantasi. Det er i utgangspunktet mer psykiatrisk enn politisk, men det blir gjort til politikk av et propagandaapparat som ikke tar hensyn til noe annet enn hvor mange stemmer de kan sanke, uansett hva slags galskap de er nødt til å appellere til, uansett hva slags klovnerier de må si og gjøre i det offentlige rom. Ved dette tidspunkt vet de neppe lenger hva ordet “sak” betyr, alt handler om følelser. De har ikke engang vage saker, de har bare hva det enn er nødvendig å si og gjøre for å vinne stemmer hos en befolkning som løper hysteriske rundt og skriker, med håret i brann. Det at så mange nordmenn snakker ganske bra engelsk skaper en falsk følelse av “familiaritet” i forhold til engelskspråklige land. Vi tror vi forstår hva de snakker om. Men det å teknisk sett forstå språket er ikke det samme som å kjenne språket. Vi opplever det jo ikke som rimelig hvis noen sier at de kjenner Norge bare fordi de har lært seg å snakke norsk. Man bør helst ha hatt oppveksten sin i et land for å kjenne det, eller ihverfall ha tilbrakt tyve år av voksenlivet sitt der og regne det som sitt egentlige hjem. Og selv da vil man stadig bli overrasket over “nye” detaljer i kulturen som man finner på sin vei.
Den mest ubegripelige engelsken jeg har truffet på er glaswegian – dialekten de snakker i Glasgow, hvor man finner – så langt jeg vet – de eneste andre wegianere enn oss, altså norwegianerne. Glaswegians and Norwegians. Det er jo en interessant lingvistisk pussighet. Men engelsken de snakker er altså ubegripelig når de “snakker naturlig”, man er nødt til å be dem snakke langsomt og uten snåle dialektord. Et annet pussig forhold er at Glasgow historisk sett regnes som en svært brutal by. For eksempel betyr uttrykket “glasgowkyss” å nikke ned en annen person. Det er altså ikke noe man vil ha fra noen. Noen ganger er det bedre å forbli ukysset. Glasgow har også en gjenghistorie som er på nivå med det verste man kan finne på noe sted og til noen tid i hele verden. De er litt stolte av dette, ihvertfall oppfattet jeg det slik da jeg var der. Litt som hvordan nordmenn – eller islendinger, for den saks skyld – er litt stolte av vikingenes brutaliteter. En gang for lenge siden var jo kulturen slik i Norge at man måtte eie og vise frem adekvate våpen ved våpentinget for å bli tatt seriøst som fri og selveiende mann (det var andre regler for kvinner). Man måtte både ville og kunne forsvare eget liv og eiendom med våpenmakt. Senere har vi innført andre ordninger. Amerikanerne virker imidlertid noen ganger som de er litt på nivå med våpentinget i vikingtiden. Alle driver og vifter med våpen mens de snakker om frihet og sjølråderett som om dette er noe noen prøver å ta fra dem. Det blir liksom litt overtydelig at de kommer til å skyte hele verden i fillebiter med AG3 hvis noen kommer her og kommer her. Hva skal man si til sånt? Det er jo patologisk. Det er bedre å holde litt avstand til hele USA enn å kaste bort tid og energi på å “mene” noe om noe de har borti galehuset sitt. Man må være ganske kørka for å ikke forstå at når mange er bevæpnede og opphissede så vil stygge ting skje. Jeg begriper ikke hva slags regnestykke de setter opp over voldsproblematikken sin for å komme frem til at “flere våpen” er et sant svar. Det virker fornuftsstridig. Selv om jeg forstår engelsk.
Som alle vet finnes det to relativitetsteorier, den spesielle fra 1905 og den generelle som kom ti år senere. Ved det tidspunktet var imidlertid Den første verdenskrig hva de fleste var opptatte av så det var dårlig stemning i forholdet mellom Storbritannia og Tyskland, med den følge at “tysk vitenskap” ble betraktet med en viss mistenksomhet. Ikke desto mindre var den generelle relativitetsteorien en stor nyhet innenfor alle seriøse vitenskapsmiljøer, så Arthur Eddington skrev en serie artikter det han introduserte GTOR (standardforkortelsen) for det britiske publikum av spesielt interesserte, med den følge at det var ham journalister henvendte seg til med spørsmålene sine.
Per i dag har det gått drøyt hundre år siden den generelle relativitetsteorien – GTOR – ble introdusert, så materialet burde være velkjent av alle, siden GTOR er så fundamental innenfor fysikken, men slik er det jo ikke. Formelen E=mc^2 fra Den spesielle relativitetsteorien av 1905 er riktignok et kulturelt ikon av den typen folk går med på t-skjortene sine, men den tanken at gravitasjon er noe vi opplever fordi universet krummer seg rundt massive objekter er konseptuelt sett såpass langt unna hva vi erfarer med kroppen i den fysiske verden at det blir drøy kost for mange, selv hundre år senere, så hvor mye drøyere var det ikke da nyheten var rykende fersk? En avis sendte noen for å intervjue Arthur Eddington og journalisten stilte da det berømte spørsmålet: Er det sant at det finnes bare tre mennesker i verden som forstår hva dette betyr? Eddington skal visstnok ha sittet stille og sett ut i luften en stund før han sa: “Jeg lurer på hvem den tredje personen er.”
Av årsaker jeg ikke forstår har tiden forandret seg nå. Eller rettere sagt, jeg forstår konseptet sommertid og opplever det ikke som særlig vanskelig å forholde meg til det, men jeg forstår ikke hvorfor vi praktiserer det. Jeg kjenner ingen som liker at de må stille om klokka (og med den selve tidsfølelsen) to ganger i året. Mange synes til og med det er vanskelig å forstå hvilken retning de skal stille klokka, er det frem eller tilbake? Svaret er at man alltid stiller klokka “i retning av midsommers”, så tilbake om høsten og frem om våren. Elementært. Hvor mange klokker har man i huset sitt? Selv har jeg bare to batteridrevne veggur som må stilles for hånd, alle andre apparater gjør dette selv. I prinsippet burde vi beholde denne ordningen bare fordi det er komisk å se på hvor frustrerte folk blir på grunn av noe så smått. Det er jo en gyllen anledning for alle som har noen slags form for intelligens til å reflektere litt rundt sine egne følelser. Hvorfor er det så provoserende å måtte stille klokka frem eller tilbake? Hva sier dette om menneskene?
Kjæresten min heter Tatiana og bor i Colombia, som ligger i en helt annen tidssone, dessuten også svært nær ekvator, hvor man alltid har tolv timer av og tolv timer på i forhold til dagslyset, uten sesongmessig varians, så for henne er norsk sommertid noe absurd, men hun forstår jo poenget med flere timer opplevd dagslys i løpet av det normale timeplanen og det ene med det andre. Tiltaket er fornuftig i en imaginær verden hvor mennesker er fornuftsskapninger, men slik er jo ikke den virkeligheten vi lever i. Folk styres av følelser og klarer typisk ikke å forholde seg til ting på intellektuelt vis. Min vanlige telefontid med kjæresten er hva som for henne er sent utpå ettermiddagen og hva som for meg er tidlig om morgenen (mange vil si midt på natten). Det fungerer best sånn. Hun er ferdig med arbeidsdagen og stort sett også dagens sosiale liv, mens jeg ennå ikke har startet dagen i min ende. Tenk på det som en formell erklæring av at vinteren begynner og slutter er hva jeg sier til henne, men hun har jo ikke noe forhold til begrepet “vinter”. Det finnes noen fjell i Colombia som er så høye at det legger seg snø der, men dit er det typisk ingen som reiser. Høydesyken kommer lenge før man ser snøen. Følgelig har de ingen slags “vintersport” i den forstand. Man går ikke på ski i Colombia.
Jeg har signert noen internasjonale aksjoner som handler om tid og tidsregning. En av disse er at vi bør kalle dette året nummer 12.022 av den antropocene tidsalder (fordi tidsregningen vi benytter er veldig urealistisk) og en annen er at vi bør ha universaltid på nettet, det vil si at klokka alltid er det samme på internett, uansett hva den er lokalt der hvor man befinner seg. Konvensjonen vi bruker i forhold til dagens ordning med tidssoner handler jo ikke om annet enn at man fastsetter klokken tolv middag til det tidspunktet når solen står høyest på himmelen der hvor man befinner seg, noe som var mer aktuelt i en tidsalder da de fleste drev med jordbruk men som spiller liten praktisk rolle nå i dag. Imidlertid er det jo slik at de fleste mennesker ikke egentlig har noen hjerne. Alt de har er en følse som man kan si er halvt villdyr, halvt maskin, og den bruker de når de skal fatte sine emosjonelt begrunnede beslutninger. Det kommer ikke til å bli noen universaltid fordi ingen vil godta noe annet enn at “klokka er tolv når den er tolv” akkurat der de selv befinner seg. Folk vil heller ha krig og terrorisme enn endringer i den vanemessige tenkemåten sin. Det er en ganske bisarr situasjon men slik er det. Jeg har en ennå ikke ferdig formuleret teori som handler om at mange mistet troen på vitenskapen – alt handler om tro for disse primitive typene – da Pluto ble degradert fra sin status som en av planetene i 2006. Det var forbløffende mye støy rundt saken. Rent praktisk sett handlet det om problemet med at man stadig fant flere transneptunske objekter og sto foran en situasjon med kanskje tyve-tredve nye planeter i solsystemet hvis man ikke gjorde noe med definisjonsgrunnlaget, derfor la man til kravet om at en planet må utgjøre mesteparten av all masse i omløpsbanen sin, som endte med at vi nå har åtte planeter, fire mineralbaserte “terraforme” objekter og fire gasskjemper. Hvilket altså er totalt uakseptabelt for alle de som veldig sterkt føler at Pluto er (eller bør være) en av planetene, fordi dette er hva de selv er vant til. Vi legger som vanlig merke til at hver gang dette er et aktuelt alternativ foretrekker folk å være idioter. Jeg vet ikke hvorfor, men sånn er det. Derfor er vår verden som den er.
Det er meningsløst å snakke om opprinnelsen til den moderne Halloween-feiringen, for det finnes hvor mange slike opplegg som helst i all folklore over hele verden, det vil si spesielle dager, eller tider av året, når “grensene mellom verdenene” blir utydelige og all mulig slags skjemt og skrømt kommer sigende inn i menneskenes verden, fra “et sted bortenfor virkeligheten”. De som er særlig interesserte i dette studieområdet henvises til Renè Girards arbeider om “volden og det hellige”. Her og nå skal vi bare bemerke at grensene mellom drøm og virkelighet er verken faste eller sterke. Alle vet dette. Derfor gir det mening å dedikere en spesiell dag, eller festival, til alt sånt som gir oss angst og mareritt, for det er jo tross alt en ikke ubetydelig samling av ting.
Man legger merke til at mange synes Hallowewen er dumt, unødvendig eller til og med – gud forby! – fremmedkulturelt i Norge. Men det er jo bare kostymelek, fest og karneval, man bør ikke ta det alt for alvorlig. Eller rettere sagt, hvis man skal ta det alvorlig bør man ha noe mer å komme med enn bare private følelser om hva andre bør og ikke bør gjøre. Det er ingen som tvinger noen til å gjøre eller være med på noe de ikke har lyst til. Om man ikke liker feiringen av Halloween er det ingen stor – beklager – heksekunst å holde seg unna der det foregår, men folk liker jo å klage og sutre så da blir det som det blir. Et saklig klagemål som kan reises er imidlertid hvor kommersialisert hele pakka er, med all slags skrot og fjas som er verken pent, nyttig eller billig i fullt salg hos alle butikker gjennom hele oktober måned. Sånn sett ligner det denne sesongens andre store hendelse, som er den mildt sagt overdrevne julefeiringen, før ting normaliserer seg utpå nyåret.
Det etter min mening mest humoristiske aspektet med Halloween er de småbarna som tar rollen sin som pengeutpressende småjævler dypt alvorlig. De skjønner jo intuitivt at dette ikke er “riktig” men de nyter den lille makten de har mens de har den. Knask eller knep er en litt klein norsk oversettelse som mangler de dobbeltbunnede betydningene av “trick or treat”. De kunne like gjerne sagt penga eller livet for det som foregår er jo et ran, eller skal vi si en symbolsk prosess som handler om å blidgjøre alle åndene for de små problemer som man plages med gjennom året. Hvis du betaler oss skal vi gå vår vei, men hvis ikke vil vi plage deg. Dette var forresten forretningsidèen til vikingene som holdt på i Frankrike på 800-tallet også. Det samme elementære utpressingsopplegget er normalt hos mange kriminelle den dag i dag. Å betale folk for å fjerne seg fra stedet virker mer fornuftig enn å engasjere seg i risikabel konflikt som uansett sannsynligvis ender med at de tar pengene, pluss at man får bank, ihvertfall så lenge man kan være rimelig sikker på at det er en stund til neste gang de kommer. Hvis penger kan løse problemer og man har penger virker det opplagt hva man bør gjøre. Alt dette er det egentlige meningsinnholdet i ritualet som handler om å gå fra dør til dør og gi beskjed om hva slags betingelser som gjelder nå i dag.
Selv bor jeg såpass avsides til at det er ekstremt usannsynlig (men ikke umulig) at noen skal komme på døra her noen gang, for noen grunn, uten at de vet hvor de skal og har meldt sin ankomst i god tid. Dessuten ser dette stedet mer ut som en permanent åpning mot “en annen verden” enn et vanlig borgerhjem som har tatt på seg et kostyme. Selv de som eventuelt finner veien hit ved et usannsynlig tilfelle vil ta en titt på både bygninger og omgivelser før de tenker nei. Dette ser ikke trygt ut. Det er ikke vanskelig å skremme folk og det suverent mest effektive er å henvende seg til underbevisstheten deres, der selveste primalskrekken bor. Noe man slett ikke forstår men som ser dritfarlig ut er mer effektivt enn en trussel folk allerede kjenner. Det handler jo om scenografi og kulissearbeid som er designet for å skape “en mørk og truende stemning” som fremkaller et slags systemisk innflammatorisk responssyndrom (SIRS) – også kjent som cytokinstorm – fra et sted mellom fjerde og femte gjellebue, nærmere bestemt der vagusnerven begynner, når fantasien deres spinner ut av kontroll. Angst er ikke bare psykologi, det er også en instinktiv biologisk respons som er like nervemessig forutsigbar som at folk vil rykke til hvis man stikker dem med en nål, og den følger en bredspektret mekanisk henvendense til de delene av menneskesinnet der fryktresponsen sitter.
Det er uansett høst og tiden for fallende bjørkeløv her på stedet. Same procedure as last year, miss Sophie. Det er borte nesten alt sammen nå. Særlig mer direkte og bokstavelig årsakskjede for å demonstrere prinsippet “komme fra jord og gå til jord” er det vanskelig å få til. Det ser ut som om løvet skal rekke å bli sleip gjørme før snøen kommer i år. Det hender den kommer allerede i oktober men nå er jo oktober nesten slutt så det skjer definitivt ikke i år. Får jeg velge vil jeg helst ha snø uten en lang periode med barfrost først — og definitivt uten en lang og kald vår med mye is i andre enden. Men det spiller liten rolle hva jeg ønsker, de gammeldagse vintrene forsvant samtidig med de gammeldagse kjøretøyene, som for eksempel hest og vogn. Nå lever vi i forvandlingenes tid. Menneskeheten har tuklet med kjemisettet. Trollmannens læregutt har laget ablegøyer på laboratoriet. Det vil bli konsekvenser. Detaljene er vanskelig å si noe om på forhånd, men vi kan regne med stadig flere “interessante værhendelser”, men det er jo bare det synlige og mest dramatiske delen av problemkomplekset. Vi har også sanering av giftstoffer, opprydding av diverse estetisk forsøpling og en total omlegging av alle prinsipper for matvareforsyning som aktuelle utfordringer i den nære fremtid. Kort sagt, det meste av alt som har blitt gjort i den menneskelige geskjeftighetens ånd. Vi er ikke trygge skapninger sånn sett. Vi gjør flere gale ting enn smarte ting. Summen av alle de gale tingene begynner å bli en tung bør.
Det er et lurespørsmål. Vi kunne liksågodt ha spurt hvorfor de har to armer. Svaret er at de er mennesker. Statistisk sett vil mennesker typisk ha to armer i de fleste tilfeller. Og i den grad de snakker, er det overveldende sannsynlig at mennesker lyver. Ikke fordi de mener å lyve men fordi de har dårlige standarder for kvalitetssikring av informasjon og enda dårligere standarder for selvkritikk. Når det er sagt må det imidlertid tillegges at politiet i nesten samtlige tilfeller har vesentlig mye bedre rutiner for informasjonsbehandling enn vanlige sivilister fordi de er trent opp til å sikre spor og bevismaterialer før de begynner å trekke noen konklusjoner rundt “hva som har skjedd” (når dette er ukjent). Etterforskning er aldri enkelt og det hjelper ikke å være “kreativ” hvis man ikke også er metodisk og lidenskapsløs overfor oppgaven.
Problemet med mennesker et at du kan plukke en hvilken som helst tilfeldig utvalgt person “på gata” (eller hvor som helst ellers) og det vil være ekstremt usannsynlig at du ikke i løpet av få minutter kan avsløre hvordan de er fulle av løgn, bløff, usammenhengende idèer, overtro og psykotiske tvangsforestillinger. Nesten ingen – og da mener jeg definitivt færre enn èn av tusen – har gjort noen egentlig innsats for å bringe orden inn i tenkamentet sitt. De fleste nøyer seg med pynt. Hva som er sant er mindre viktig enn hva som er effektivt. Vi er sosiale skapninger av natur, mens det å være en ansvarlig samfunnsborger er et kulturelt valg vi må fatte med viljens hjelp, som regel på tross av hva naturen vår vil, hvert minutt av hvert døgn, hele livet. Bare de mest disiplinerte blant oss klarer dette. Det “vanlige” er å ha et lurvete og slurvete forhold til systematikk, standarder og regelverk, ofte med ad hoc fokus på å løse problemer her og nå, ved hjelp av improviserte opplegg og MacGyver-metoder, slik at maskineriet holder seg gående ihvertfall ut dagen.
Å føle seg sikker på noe er ikke det samme som å vite det. De fleste store feil mennesker begår i livene sine begynner med at de føler seg sikre på noe. Det er derfor kritisk tenkning er så viktig, særlig skarp selvkritikk. Hvis noe virker opplagt er det sannsynligvis noe du har oversett eller misforstått. Det er alltid mest sannsynlig at vi misforstår noe hver gang vi har såkalte aha-opplevelser. Av alle dusteting folk tror på i denne verden er det å “tro på seg selv” uten tvil det dummeste man kan velge. Det er en rekursiv – slå opp ordet – misoppfatning av forholdet mellom selvet og verden. Alle rimelig ærlige og realitetsorienterte mennesker vet når de har gjort skikkelig arbeid … og det var aldri fordi de “trodde på seg selv”, snarere det motsatte, fordi de var ekstra nøye og dobbelsjekket alle ting. Entusiasme er sikkert bra for noe, men hvis det man lager er noe som er nødt til å holde mål i den virkelige verden så er kvalitetssikring den eneste profesjonelt forsvarlige fokus som har lengre holdbarhetstid enn fersk melk. Til syvende og sist handler dette om gode vaner, hvilket igjen er et spørsmål om trening. Norsk folkeskole har som målsetting å sikre at de som har gjennomgått prosessen har blitt eksponert for et kvantum informasjon fastsatt i læreplanen, men skolen gjør lite til ingenting for å lære folk å tenke. Dette må man finne ut av på egen hånd.
Vagusnerven er kanskje den viktigste av hjernenervene, idet den har et videre forløp enn noen av de andre og er dermed av betydning for hele organismen. Nervens fibre forsyner livsviktige organer og formidler viktige reflekser som for eksempel svelging, brekninger og hoste.
Når noen “besvimer av skrekk” skyldes dette blodtrykksfall som følge av økt aktivitet i vagusnerven. De innledende symptomer er svetting, skjelving og blekhet, fulgt av brekningsfornemmelser, uregelmessig åndedrett, sterk svimmelhet og endelig bevissthetstap. Tilstanden kalles vasovagal synkope og er en ganske vanlig hendelse hos de som lider av sterke fobier, herunder sprøyteskrekk, som kan være i form av belonefobi (frykt for selve sprøyten) og/eller trypanofobi (frykt for “det sprøyten gjør”). Som en kuriøs sidenotat kan vi anføre at enkelte sprøytenarkomane noen ganger utvikler “trypanofili”, idet de begynner å fetisjere “det sprøyten gjør” langt hinsides selve effekten. På gatespråk heter dette “å være hekta på sila” og medfører slike ting som at pasienten kan sette seg ned og injisere vann, bare for “kosens” skyld. Sånn kan det gå.
En annen kuriositet er at den historisk kjente skikkelsen Adolf Hitler var belonefil og hadde klokkertro på sprøytens fortreffelighet som medisinsk instrument, som var noe av grunnen til at han hver dag lot seg injisere med doktor Teodor Morells vidundermedisin – presentert som en svært bokstavelig vitamininnsprøytning – fordi dette ga ham kraft og pågangsmot foran oppgavene sine. Senere forskning, blant annet i etterlatte papirer og journaler, har vist at disse vitaminsprøytene til doktor Morell inneholdt ikke ubetydelige mengder av stoffet Pervitin, det som vi i dag kaller metamfetamin. Så Hitler var en speedfrik. Hvilken overraskelse. Det forklarer jo både humørsvingningene, arbeidskapasiteten og den intenst psyko personlige væremåten overfor andre. Samt ikke minst det raske fysiske forfallet man kunne observere mellom årene 1936, da “kuren” begynte, og 1945, da hele dramaet sluttet med selvmordet i Berlin. Det var ikke, som noen har hevdet, ondskap som spiste ham opp innenfra, det var amfetaminmisbruk.
Men nok digresjon, la oss komme til sak. Det foregår åpenbart ting i vagusnerven hos antivaxere også. Når pandemien endelig er over om noen år og vi har fått ting litt på avstand vil garantert noen starte et etterforskningsprogram for å kartlegge hvordan spredningen av misinformasjon om coronavaksinen oppsto, utviklet seg, og kulminerte i den mildt sagt latterlige situasjonen vi har nå, som gjør at an assisterende helsedirektør i Norge blir sendt ut for å imøtegå rykter blant voksne og presumptivt fornuftige mennesker om at vaksinene ikke har medført noen form for økt dødelighet i noen del av befolkningen. Pluss/minus noen allergiske reaksjoner (det kjenner jeg ikke til, men det har sikkert skjedd). Man skulle jo for faen tro folk fortsatt levde i steinalderen. Trypanofobi – “det sprøyten gjør” – er en svært sterk form for irrasjonell frykt som det er lett å påføre folk. Når det gjelder coronavaksinen er det en svært spesifikk form for trypanofobi, siden et flertall av pasientene oppgir at “de er ikke egentlig vaksinemotstandere” men det er noe “spesielt” med covidpandemien. Kanskje er det en plandemi? Noe som er planlagt og iverksatt av den nye verdensordningens hemmelige agenter? Hvem vet hva de tenker, problemet er at antivaxere jobber for at viruset skal drepe og invalidisere enda flere enn det allerede har gjort. Det er dette de gjør, uansett hva de “mener å gjøre”.
Det sies at det går ikke an å bruke rasjonelle argumenter for å få noen ut av en posisjon de ikke brukte rasjonelle argumenter på å manøvrere seg inn i. Dette handler om angst og fobier, ikke om “overbevisning” i ordets egentlige forstand. Det er ikke noe poeng i å lytte til det de eventuelt har å si, der de sitter med ville feberøyne og fantaserer om sin egen evne til å forstå tingene i verden. Så snart de sier at man ikke bør etterkomme myndighetenes helsepolitiske tiltak har vi et problem. Den man snakker med befinner seg i en “alternativ virkelighet” hvor man bruker andre metoder enn fagmessig kompetanse når man fatter sine beslutninger. Medisin er en privatsak vil de kanskje si, selv om det åpenbart ikke er slik når vi snakker om en smittsom sykdom som sprer seg på grunn av menneskers sosiale vaner. Men hvis de ønsker å være vanskelige kan vi sikkert enes om at det er en privat sak om man vil la seg vaksinere eller ikke, men der stanser det. Overgrepets objektive virkelighet inntreffer når antivaxeren begynner å agitere for at også andre bør avvise vaksinene — og viser til alskens eksotiske “studier” og lugubre individer som sirkulerer på nettet når man spør dem hvor de har informasjonen sin fra.
Svindlere på nettet er èn type problem når de har et eller annet opplegg som alltid koker ned til “send penger” … men en helt annen type problem når de jobber som påvirkningsagenter for å påføre samfunnet problemer, kostnader og skade. Det første er en klassisk sak som handler om kriminell vinning. Det andre er en jobb for politiets sikkerhetstjeneste. Helsepolitikk er et sikkerhetsspørsmål. Det har mye å si at helseforetakene har både kapasitet og beredskap til å håndtere både coronapandemien – som ennå ikke er slutt – og hva enn fremtiden bringer av jævelskap. Det blir sikkert noe. Kontaktflaten mellom menneskelige populasjoner og eksotiske sykdommer hos ville dyr blir større fra år til år, med den åpenbare konsekvens at vi får flere lokale utbrudd av zoonotiske sykdommer, altså slike som hopper over på oss fra andre dyrearter, og noen av disse lokale utbruddene vil ha pandemisk kraft. Dette vet vi. Det er ikke overraskende når det skjer. Ingen fagfolk mistet fatningen fordi de var konfrontert med noe nytt og ukjent da SARS-CoV-2 meldte seg på banen sent i 2019 (derfor “covid-19”). Det skjedde imidlertid noen politiske ting som var mindre heldige. Dette ballet på seg. Selv folk som i utgangspunktet var tilsynelatende normale og stødige mistet fatningen og henfalt til alle mulige slags paranoide vrangforestillinger. Hele pakka er veldig surrealistisk. Først overreagerte folk på alle plugger, som om det var en militær atomkatastrofe i nærheten, siden fulgte de opp med et skuldertrekk da de fersket at sjansen for å overleve en infeksjon er ganske god hvis man ellers har god helse. Ingen av delene var realistiske men sånn er det med slike pendelbevegelser. Først observerer vi hysteri, deretter følger sløvhet.
Om vi ser bort fra gjennomførte svindlere som lurer folk med vilje, så er det vanlig å føle seg forpliktet til å levere som avtalt etter at man har lovet noe, kanskje også mottatt forskudd på betalingen hvis det er en handel. Men hva om man ikke kan levere selv om man aldri så gjerne vil? For hver “ekte svindler” som vet at de lurer folk finnes det minst ti inkompetente fjols som “mener det godt” men som føkker det opp og roter det til, for seg selv og for alle andre som er involverte med dem. Jeg trodde det kom til å ordne seg. De overvurderer sine egne evner og sin egen kapasitet, utsetter problemene dette medfører, og skylder på andre når konfrontasjonene kommer. Mange klarer å holde det gående forbløffende lenge på dette viset, mens de spiller et slags pyramidespill med seg selv i en tilværelse som mer og mer handler om fortløpende krisehåndtering, inntil nos skjer som gjør at hele opplegget kollapser i skandale, personlig krise og hele bøtteballetten.
Vi skal frem til en personlighetstype jeg kaller bjørnejegere. De som selger skinnet før de skyter bjørnen, som i det gamle ordtaket. Om de er født sånn eller om de har blitt sånn er noe vi kan spekulere i, men en typisk bjørnejeger er en som har havnet på etterskudd med alt og alle og derfor er tvunget til å utvikle slik mentalitet hvis den ikke allerede fantes. De må robbe Per for å betale Pål, eller drive for kreditors regning, som man sier. Dette er teknisk sett ulovlig, men det er en av disse reglene som er svært vanskelige å håndheve i den praktiske verden på grunn av “bevisets stilling” og det ene med det andre. Jeg antar det eventuelt kommer inn som et skjerpende element i konkurssaker, men jeg har aldri hørt om noen som har blitt tiltalt og dømt for å ha drevet for kreditors regning selv om det har vært tildels åpenbar svindel inne i bildet. Det finnes en form for treghet i avtrekket når det gjelder å konfrontere kriminalitet i næringslivet som er litt antropologisk interessant. Vi lager unnskyldninger for bjørnejegerne på en måte som ingen ville finne på å gjøre i forhold til hasjrøykere og horekunder. Dem fordømmer vi før vi engang har hørt hva historien handler om.
Folk klarer noen ganger å rote det til så jævlig med penger at man blir mest imponert av alt mennesker klarer å få til. Jeg vet ikke noe om intern humor blant revisorer og regnskapsførere, men jeg tipper de har noen kodeord for de forskjellige kategorier av syndere man typisk støter på i næringslivet, herunder slike som på vanemessig grunnlag selger skinnet før bjørnen er skutt. Irrasjonell optimisme i forhold til et prosjekt eller et forretningskonsept er ikke bare svært alminnelig, det betraktes nesten som en forutsetning for å lykkes med noe, til en slik grad at når noen viser sterk tro på opplegget sitt så er dette ofte vel så overbevisende som en godt gjennomarbeidet plan, fordi som alle vet (eller finner ut) er det mye vanskeligere å finne “bra folk” enn det er å finne gode idèer der ute. Tanken må være at hvis man sender nok bjørnejegere inn i den magiske skogen så vil en av dem til slutt skyte gullfuglen, for å mikse metaforer litt. Det er jo slik at forskjellige aktører har forskjellig innfallsvinkel til økonomien. Noen har mest å tjene på at det er “høy aktivitet” enten det går bra eller ikke (det går oftere dårlig enn bra med nystartede bedrifter) fordi de har en helt annen profittstruktur enn de som er avhengige av fortjeneste på omsetningen sin. En såkalt investor tenker helt annerledes enn en bedriftseier. Mer “politisk” i et spill som handler om å posisjonere seg i forhold til de andre spillerne på sitt eget nivå, hvor de enkelte bedriftenes interesser ikke er mer relevante for dem enn privatlivet til de menige soldatene en general sender inn i trefninger langs fronlinjer som utarbeides over et kart i generalstabsteltet. De ser verden på en annen måte.
Hva er denne bloggen om ikke dressurridning med kjepphest? Derfor vender vi tilbake til spørsmålet om moral, nærmere bestemt individets standarder for hva de gjør og ikke gjør i denne verden. Moral handler ikke om “nødvendigheter” – alle må gjøre det man må gjøre – men om hva man gjør med viljen sin. Moral handler om anvendt intelligens. Det å ta kontroll over seg selv og forholde seg til omverdenen på sine egne premisser, uten å “gå på jakt i den mentale trollskogen” verken etter bjønn eller noe annet. Du er jo verken jeger eller bytte i ditt eget sinn, du er skogvokteren. Det er du som bestemmer.
Jeg har ingen psykiatrisk fagutdannelse men allikevel bruker jeg psykiatrisk terminologi. Jeg er ikke kjemiker heller, men jeg kan jo det periodiske systemet for grunnstoffer og har en grunnleggende forståelse av hvordan molekylære strukturer oppstår og forgår. Det blir det samme. Det er et fag som kan læres og et tenkesett som man kan tilegne seg, man kan bare ikke praktisere, inkludert det å stille diagnose på andre mennesker (uansett hvor “åpenbart” det eventuelt ser ut). Hvorom allting er, det lukter kjønnsangst av det psykiatriske markedet, men det har det forsåvidt gjort like siden Freuds dager. Hva er den politisk korrekte definisjonen av en mann?
Det er et ganske gammelt tema, dette med om man er mandig, eller “mann nok” til å kunne bære denne typebetegnelsen på en uanstrengt måte. Det virker opplagt at man allerede er langt ute i kålåkeren hvis man engster seg for om man er “mandig” på et tilstrekkelig politisk korrekt vis for de som er opptatt av å kjønnsbestemme andre, fordi for det første er det ikke mandig å engstes, for det andre er det ikke mandig å børsnotere selvfølelsen sin, så å si, i den forstand at man overlater til andre å utarbeide de standardene man måler sitt eget liv etter. Som vi ser, det er ikke kontroversielt å hevde at det kreves mer for å være “mann nok” enn at man har penisberedskap (i tilfelle det oppstår en mulighet til å deponere ejakulat) og de fleste vil mer eller mindre si at det er de samme tingene som gjør deg “voksen” uansett hva slags kjønnsidentitet du lever med, det vil si at man har styring både over seg selv og det man driver med.
Man kan spekulere i årsaker og virkninger, men det er et faktum at kjønnsskremsler brukes som aktivt politisk virkemiddel i dagens verden, det vil si i den verden som teller når man snakker om “verden”, altså den vestlige verden med all sin herlighet. Andre steder har man andre ordninger. Riktignok finnes det mange såkalte utviklingsland – selv om dette er et litt snuskete begrep – som fører intolerant politikk mot de som av ulike årsaker har en kjønnsidentitet og/eller seksuell legning som avviker fra det politisk korrekte, men i den grad noe land har “gamle tradisjoner” for å forholde seg til slikt opererer de vanligvis med whatever som politisk prinsipp. Det er hva det er. Noen vil noe annet enn det de fleste vil. Javel. Og så? La dem få det som de vil så lenge de ellers oppfører seg som folk. Det er ikke noen stor sak. For alle praktiske formål er det en privatsak som ikke har noe i politikken å gjøre. Det finnes ikke noe sånt som en “ekte mann” eller noen som helst annen variant av kjønnsidentitet, alt vi har er et utvalg individer som strever med å være det de selv ønsker å være i et miljø som handler om “forventninger” fra alle mulige hold.
Hvis jeg skal gi noe livsråd til unge menn så må det bli det apecalypsotiske pisseprinsippet, som går slik: Hvis du behøver å pisse og har en halvbra mulighet til å få det gjort, så gjør det med en gang, for trangen til å pisse vil bare øke mens det ikke er sikkert at mulighetene til å få det gjort vil bedre seg, eller engang forbli like bra. Bruk siden dette som en metafor for resten av livet. Lykke til og god natt.
