Forfatter: apecalypso

Referanse: NRK.no

Linken ovenfor leder til en artikkel om hvordan Oljefondet planlegger å stemme nei til Elon Musks lønnspakke på “opptil ti tusen milliarder kroner” over de neste ti år, som er nærmest absurd komisk – og ikke så rent lite provoserende – gitt at denne evneveike klovnen ikke har levert noe av alt han har lovet i de forrige ti årene. Ingenting. Alt han har kommet med har bare vært jåss og bløff som din nærmeste hasjrøykende nabo like fint klarer å fantasere frem når han er på en “tripp”. Herregud. Hva er det som er galt med folk? Jeg var ikke optimistisk da de ansatte parasitten Nicolai Tangen som sjef for det norske Oljefondet — fordi han er jo en sånn type som ikke bare frivillig lar seg avbilde sammen med Elon Musk, men som også tror dette er noe slags skup. Du vet. Gutta kompiser og alt det der. Ynkelig og vemmelig. Var det opp til meg ville jeg funnet en byråkrat som ikke har følelser og ansatt dem som sjef for Oljefondet. Det verste av alle mulige alternativer er jo det de har nå: En solbrun dildo fra vestkanten med ego-issues.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når det er sagt så må man jo lure på hvorfor de fortsatt sitter med posisjoner i det amerikanske markedet. Fatter de ikke hva som er i ferd med å skje? Det er ikke bare Tesla som er groteskt overpriset, det er resten av hele den runddansende sektoren tilknyttet “kunstig intelligens” og datasentere. Nicolai Tangen er kanskje kompis på det personlige plan med et antall av disse bisarre parasittene i Amerika – som inviteres på “Great Gatsby” tematisert fest hos Donald Trump – men selve Oljefondet er bare et pensjonssparemiddel av den sorten som de typisk slakter og spiser opp etter at de har gått noen runder med å jekke opp markedet for tryllepenger. De samme folka gjør de samme tingene om og om igjen mot de samme ofrene. Hva er det som er galt med bildet? Det blir jo vanskeligere og vanskeligere å forklare seg med at de var naive og ikke visste bedre. Advarslene er mange og de kommer “fra alle kanter”. Hvilken seriøs person er det som har tro på Elon Musk ved dette tidspunkt? Du må jo være fette idiot for å ikke se tegninga. Hvem husker Ole Christian Bach? Bruk Google hvis navnet ikke sier deg noe. Poenget er at situasjonen med Elon Musk er ti tusen ganger verre, men ellers ganske lik. Alle kommer til å tape alt de investerer. Det er absolutt 100% idiotsikkert.

Vi avslutter med litt relevant dansemusikk fra Jamaica.

Som forventet gikk Carlos Mazón av som delstatspresident for Valencia i går. Dermed er det dramaet endelig ferdig. De har jo anklaget ham for uaktsomt drap og det som verre er i over et år nå — etter at han leverte en ikke akkurat beundringsverdig – eller engang troverdig – innsats i tilknytning til naturkatastrofen som rammet Valencia i fjor. Hvorfor han ikke forlengst har gått av fremstår som litt gåtefullt, men sånn er det vel ofte med “mektige menn”. De føler seg såpass priviligerte og hevet over alt og alle ellers at de fullstendig mister såvel bakkekontakt som normalt skamvett. Han er ikke den første og vil ikke bli den siste politiker som “kjemper for å beholde jobben sin” selv om alle kan se at dette er håpløst. Det eneste spørsmålet som gjenstår er i hvilken grad dette går ut over Partido Popular (PP) ved neste valg. Meningene er selvsagt delte. Burde de ha tatt ansvar og beordret Mazóns avgang?

For øyeblikket pågår det ikke noe jævelskap i Spania. Forholdene er fredelige og preget av årstiden. Du vet. Høstfargen har rammet vegetasjonen og det er generelt sett litt for kaldt til å finne på noe kødd. Turistene – i den grad det er noen – tar på seg klær og trafikken ute på veinettet fremstår som rolig og behersket. Riktignok kom det en desperado og kjørte forbi meg på en litt tvilsom måte i går, men sånn blir det jo når de kjører blodtrimmet sportsbil som du kan høre at de har chippa opp hestekreftene på. Herregud. Sånne finnes over hele verden. Det er bare å håpe at han ikke kræsjer inn i noe på en sånn måte at jeg blir nødt til å stanse, ta kontroll over situasjonen, utføre førstehjelp, ringe politiet og alt det der. Man er jo trent som man er — men hvis jeg overhodet har noe valg så foretrekker jeg å ikke bli “blandet inn i noe”. La de unge tullingene kjøre som er å forvente fra dem, så skal jeg passe mine egne saker.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For øyeblikket er det 10 grader der jeg bor og det regner annenhver dag. Typisk høstvær, men totalt sett mer sånn som du forventer at september skal være i Norge. Værmeldinga sier det skal holde seg slik så langt langtidsvarselet går, som vel betyr at det ikke kommer noen “vinterlige forhold” før langt uti desember. Vi får se. De påstår at januar skal være den hardeste måneden her, men jeg ser ikke for meg at det skal bli særlig imponerende når man er vant til innlandet i Norge. Kanskje det er som ute ved kysten? Hva vet jeg. Jeg har jo aldri bodd på vestlandet, men jeg innbiller meg at de noen ganger har snøfrie vintere der. Uansett er El Bierzo preget av at det tørre ørkenklimaet fra den spanske høysletten – La Meseta – møter pålandsvinden fra Atlanterhavet til noen slags “klimakamp” her på stedet. Jeg leste meg opp på alle slike saker før jeg flyttet hit, så vil det vise seg om praksis ligner på teorien. Sommerens hetebølge var noe i overkant mer dramatisk enn forventet i år, men jeg antar det blir å skylde på El Niño for denne gangen.

Denne låta fra 1974 illustrerer på en perfekt måte hva som skjer når tre musikere – Robert Fripp, Bill Bruford og John Wetton – som kan jobben sin til perfeksjon kommer sammen for å lage stor musikk. Den er jo fader meg over 12 minutter lang men jeg har likevel aldri følt det naturlig å kutte den i midten. Det er liksom nødvendig å høre seg helt igjennom bare for å se hva de finner på rundt neste hjørne.

I psykologien er identitet en fornemmelse av hvem man er og hvilke større og mindre grupper man er en del av. Identitet innebærer at individer har en opplevelse av sine egne egenskaper og likheter med og forskjeller fra andre mennesker.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noe er galt hvis det er betydelig avstand mellom hvordan en person oppfatter seg selv og hvordan de blir oppfattet av alle andre. Hvem har rett? Går det an å bli misforstått hele tiden og av alle man møter? Jeg tviler på det. Sannheten om hvem og hva man er vil i de fleste tilfeller være åpenbar. Ikke uten grunn finnes det et ordtak som sier at du kan ikke lure alle mennesker hele tiden, bare noen av dem noen ganger. Det koster jo for mye energi å være “noen andre enn man er” særlig lenge om gangen, slik at man vil utmatte seg selv og kollapse ned til sin “hvileposisjon”. En profesjonell psykopat og løgner er selvsagt klar over dette slik at de passer på å befinne seg i en privat sammenheng når de ikke lenger klarer å opprettholde maskespillet sitt. Alle vet hvordan dette fungerer.

Det finnes enkelte individer som er nesten beundringsverdig falske. Du må lure på hvordan det går an. Er det ikke jævlig slitsomt? Hva er greia, liksom. Man føler jo intuitivt at de bruker enorme mengder energi på å misrepresentere seg selv uten at det er enkelt å se hva de tjener på dette. Kanskje de bare sitter fast i et mønster. De har “spilt rollen sin” så mye og så lenge at de ikke lenger har noe annet valg enn å bare holde det gående så lenge de kan. De er fortapt, kan du si. Alle andre valg de en gang hadde befinner seg forlengst hinsides rekkevidde. Et bra eksempel er Donald Trump, som de av uforklarlige årsaker har valgt som president i USA to ganger. Alle kan jo se at fyren bare er et oppblåst fjols. Det finnes rett og slett ingenting der. Alt er bare skryting, bløff og løgn hele dagen lang. Er det dette som har imponert folk? Det er jo på mange måter en fordel å være malignant narcissist i USA.

Et klassisk amerikansk nyhetsprogram heter 60 Minutes og Trump var nylig der. Det er ikke første gang og det blir helt sikkert ikke siste gang heller, selv om det var nesten smertefullt å se på. Ved et tidspunkt gjorde han et nummer ut av at folk kaller ham nazi. Jeg tror han prøvde å poengtere at han ikke identifiserer seg som nazi, så derfor kan han ikke være noe slikt heller, selv om hans egen visepresident for ti år siden beskrev ham som “Amerikas Hitler” – riktignok før det ble klart at den politiske vinden blåste den veien – og de fleste vil sikkert bare trekke på skuldrene av denne merkelappen. Er det viktig hva man kaller Donald Trump? Ondskapen hans ligger jo utenpå ham i tykke lag. Alle kan se det. Spørsmålet er om de liker at det er slik. Er det bra for USA å ha en demonisk president? Et flertall av velgerne syntes åpenbart det, så da så. Dermed blir det som det blir. Selvsagt kommer det ikke til å ende bra, men hvem bryr seg om sånt? Folk vil bare ha gøy og kos her og nå. Til helvete med morgendagen.

Til sist en ode til den vanligste moderne livsfølelsen.

Til tross for at jeg skriver en del om filosofi, religion og “livssyn” (mer generelt) så er ikke dette noe jeg liker å snakke om. Folk er alt for kørka og tror på de mest idiotiske ting. Jeg mister tålmodigheten med dem nesten øyeblikkelig. En gang var det en kis som spurte om jeg ikke tror på noe større enn meg selv. Fatteru? Det er jo for fanden evneveikt. Alt er større enn meg og nesten ingenting kan forstås. Heller ikke sånne spørsmål. Verden er et mystisk sted og jeg er bare en vanlig mann som det ikke er noe spesielt med. Et hundretalls milliarder sånne som meg har jo passert gjennom tilværelsen og ingen av dem skjønte noe særlig av det heller. Hva kan jeg si? Vi er bare dustete aper.

Det spiller ingen rolle hva jeg tror og ikke tror. Alt som betyr noe er hva jeg gjør og ikke gjør. Det finnes ikke noe sånt som rett tro, bare rett handling. Du kan være from som selveste paven dagen lang – smile og vinke til folket der ute – men hvis du oppfører deg som et rasshøl bare èn gang så er det dette du er. Det er jo ikke dine beste gjerninger som definerer deg som menneske, det er de verste. Alle voksne mennesker bør ha lagt merke til at det er slik ting fungerer. Jeg vet ikke hva jeg skal si engang til de som tror noe annet. Lykke til? De kommer uansett til å møte veggen før eller senere. Det blir en grim oppvåkning og jeg vil helst ikke være i nærheten når det skjer. Hvis noen “for det meste” oppfører seg pent, men av og til må de knulle noen svin på skogen, så er det dette siste som definerer deres metafysiske tilstand i verden. Det er jo hemmelighetene som gjør kål på den psykiatriske likevekten hos folk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er ikke engang særlig streng av meg. Jeg vifter typisk bare med hånden og sier ja ja whatever når det er noe. Jeg vil ikke høre folks livshistorie. Jeg vil ikke vite hva de “tenker”. Det spiller ingen rolle hvem de egentlig er, fordi det er hva de viser gjennom sine handlinger – minutt for minutt gjennom livet – jeg bruker som grunnlag for å dømme dem. Det er ikke noe å forklare. Intet å legge til eller trekke fra. Jeg ser det jeg ser og det er sannheten om deg. Hvorfor skal dette være vanskelig å forstå? Når det er sagt så lever vi jo i en nokså psykopatisk tidsalder. Folk beundrer og smisker for typer jeg ikke engang ville berørt med pikken til naboen på en lang stang, langt mindre ha noe med å gjøre i forretninger eller bare vanlig livsførsel ellers. Herregud for noen svin. Det er så fullstendig fette sinnssykt at jeg ender med å bare le av det. Fy for skam og skjensel. Bløff, løgner og overgrep er normalt i dagens verden. Hva er det som har skjedd? Det vet jeg ikke svaret på, men det er likevel et retorisk spørsmål man må stille noen ganger.

Vanligvis tar jeg ikke folk alvorlig når de erklærer seg som religiøse. Ja ja whatever. Jeg vil ikke høre noe om sånt. For mine øyne er det bare en psykiatrisk sykdom. En åndelig funksjonshemning om du vil. Jævla narcissister som tror de kan vinne noen fordeler med sin ynkelige klynking. Sånt vekker sadisten i meg. Jeg får lyst til å sparke dem mens de ligger nede, trampe på ansiktet deres og skjende den sarte lille egoblomsten de bærer på i sitt hemmelige hjerte. Hva er det du gråter for? Hvorfor er du så redd? Det er heldigvis ikke mitt problem. Jeg oppfordrer alle til å heller fokusere på de mange praktiske oppgavene vi er nødt til å håndtere. Spar meg for alt englejåsset. Gå og snakk med mor di hvis du har noe du “føler” så sterkt at det forstyrrer dine materielle prestasjonsevner. Eller skaff deg en psykolog, hva vet jeg. Jeg driter jo i deg og følelsene dine. Forstår du ikke det? Livet er en grusom erfaring — og så dør du. Det er ikke noe mer å si. Alle vet dette. Hvis du går rundt og forventer noe spesielt blir ting bare dobbelt så grusomme. Det er for dumt. Jeg vil ikke snakke om religion og livssyn. La oss heller fokusere på å lage en middag så god at den blåser bakoversveis på både gudene, djevlene, englene og alt det andre metafysiske rakkerpakket. Fordi vi er mennesker. Dette er vår kunst.

Jeg har en greie med dansemusikk fra 80-tallet i dag.

Verdenshistorien er full av interessante typer, blant annet jesuittpresten Pierre Teilhard de Chardin (1881-1955). Om du ønsker mer spesifikk informasjon kan du søke på nettet, men her og nå handler det om transhumanisme og Teilhards syn på Omegapunktet som “evolusjonens formål”, eller skal vi heller kanskje si en metafysisk attraktor som en gang i en ikke nærmere spesifisert fremtid vil manifestere seg som universets logiske sluttpunkt, symbolisert av Kristusskikkelsen i sin ultimate/kosmiske form. Ganske dunkle greier, egentlig, men poenget er ikke Teilhard og hans idèer om Omegapunktet i seg selv, snarere den renessansen dette opplegget har fått innenfor det de kaller teknokristendom, som er en slags krysning av kristen evangelisme og teknologisk utopisme hvor generell kunstig intelligens – altså den varianten som kan tenke selv og fatte sine egne beslutninger – representerer “det guddommelige prinsipp” og Kristi gjenkomst. Det er i lys av dette vi må forstå Peter Thiel og hans påstander om at antikrist er noe eller noen – kanskje Greta Thunberg – som stiller seg i veien for utviklingen mot en ny maskinvirkelighet som kan/vil “frelse menneskeheten”.

Det er mye å ta tak i her. Mine egne personlige følelser om saken er jo for eksempel at alt vi kaller sivilisasjon er en form for mental sykdom – eller en traumatisk adapsjon – som selvsagt river bort hele fundamentet for “maskinbasert frelse” til å begynne med, men selv de som ikke følger meg hele veien inn i den organiske virkelighetens “didaktiske materialisme” føler ofte en viss skepsis til tanken om at “maskiner vil frigjøre menneskene”. Den normale holdningen er jo at maskiner er hjelpemidler og verktøy vi kan bruke til å forenkle diverse arbeidsoppgaver. Det finnes ikke noe guddommelig med dem uansett hvor imponerende de noen ganger kan være i forhold til å få store ting gjort på kort tid — og de storslagne tenkemaskinene som har blitt utviklet i nyere tid bruker bare noen enkle psykologiske tivolitriks for å fremstå som “selvstendige personligheter”. Det er bare lureri. Vi kaller det kunstig intelligens men det er jo bare glorifiserte regnemaskiner omgitt av en mytologisk tåke. Hele greia er en eneste stor bløff som handler om sjonglering med penger og hva jeg vil karakterisere som en katastrofal oppjekking av børsene verden over. Denne bobla vil sprekke — og når dette skjer vil snøballeffekten ha enorme sosiale skadevirkninger. Frelse, my ass. Dette er svindel.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det passer å avslutte med litt dansemusikk fra året 1982.

Pier Paolo Pasolini (1922–1975) var en italiensk filmskaper og forfatter. Typiske hovedkarakterer i filmene hans er mennesker på siden av det moderne samfunnet, sosialt utstøtte og opprørere. Pasolini foretrakk derfor å benytte amatører heller enn profesjonelle skuespillere, og mange av filmene hans ble filmet på steder fjernt fra den moderne sivilisasjonen. Den underliggende samfunnskritikken som preger så mange av filmene hans, medlemskapet i Det italienske kommunistiske parti (PCI), samt at han tidlig sto frem som homofil, førte til at Pasolini etterhvert ble en høyst kontroversiell kunstner. Det er spekuleres derfor fremdeles omkring årsaken til at han ble drept.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Forrige gang jeg skrev noe om Pasolini – på engelsk – var for tre år siden, fordi Paul Pelosi – ektemann til Nancy Pelosi som på den tiden var ordstyrer i den amerikanske kongressen – ble overfalt i sitt hjem den 28. oktober 2022 av en viss David Wayne DuPape, som slo ned den da 82 år gamle Paul Pelosi med en hammer, slik at han fikk brudd på skallen og måtte opereres. Dette skjedde foran øynene på politiet, som ved dette tidspunkt hadde ankommet åstedet. Poenget med å skrive om Pasolini den gangen var – som nå – at han ble myrdet den 2. november i 1975, på nokså bestalsk voldelig vis, og den eneste som ble dømt for drapet var den da 17 år gamle gutteprostituerte og nokså spebygde Pino Pelosi, til tross for alminnelig enighet blant rettsmedisinerne om at han umulig kunne ha påført Pasolini så store fysiske skader alene. I året 2005 endret Pino Pelosi sin forklaring, fordi ved dette tidspunkt var den familien hans som han sa hadde blitt truet av de tre gjerningsmennene avdøde, slik at det var ikke lenger noen risiko forbundet med det. Påtalemyndigheten i Roma vedtok imidlertid at Pelosis nye forklaring ikke veide tungt nok for noen gjenopptagelse av saken.

Jeg vet ikke noe om hvem som er i slekt med hvem. For alt jeg vet kan navnet Pelosi være like vanlig som Jensen, slik at vi snakker kanskje bare om et sammentreff som ikke engang er særlig usannsynlig. Jeg mener, noe må de jo uansett hete — og samme hva slags spikersuppe man koker på all denne alliterasjonen så er sakens mest vesentlige faktum at Pasolini ble drept for eksakt femti år siden i dag. Han var 53 år gammel ved det tidspunktet — og han var ekstremt hatet av diverse ultrakonservative, fanatisk religiøse og høyreradikale miljøer, som det alltid har vært mange av i Italia. Det er jo kjent for å være et veldig katolsk land. “Alle vet” imidlertid at Pier Paolo Pasolini ble slått ihjel av fascistene og at den provoserende usannsynlige dommen mot Pino Pelosi – at han alene skulle ha begått drapet – bare var noen slags nokså suspekt og konspirativ rettsbekvemmelighet der og da. Men det avsluttet saken, ihvertfall formelt sett. Senere har det jo vært spekulert hvor mye som helst rundt dette drapet; hvem som sto bak, hvorfor det skjedde og det ene med det andre. Debatten pågår selvsagt ennå — og jeg regner med at det vil komme “spesialutgaver” i dag, tilknyttet jubilèet av en sak som åpenbart aldri ble korrekt avsluttet. Spansk fjernsyn har det allerede på høy sirkulasjon.

Da jeg gikk på barneskolen var det en greie med å skrike annen i ellevte høyt ved slike anledninger da man ellers ville ha brukt faen i helvete, for det ble vi jo straffet for å si. Dette var før Pasolini ble drept på denne datoen i 1975. Det året begynte jeg nemlig på ungdomsskolen og der hadde de større bekymringer enn den frekke kjeften på ungene. De prøvde ikke å straffe bannskap, det var mer litt sånn huff er det virkelig nødvendig med så stygt språk? slik at du fikk mer litt sånn følelsen av at dette bare var teit. Det provoserte ingen. Derfor var det heller ikke noe gøy. Det gikk enda noen år før jeg så noen av Pasolinis filmer — men ved dette tidspunktet har jeg sett dem alle sammen. Hva kan jeg si? At jeg anbefaler filmene hans? Alle kinofile filmelskere får uansett med seg dette, mens de som heller ikke bryr seg om Fellini og De Sica kommer neppe til å anstrenge seg for å finne noen Pasolini-filmer. Det er og forblir for de “spesielt interesserte”, som til gjengjeld typisk har stor glede av dette kunstneriske bekjentskapet. Søk på nettet. Noe mer er det ikke å si om saken her og nå. Jeg avslutter dette med litt skrekkfilm-inspirert italiensk heavy metal fra året 2002.

Samsara er sanskrit og betyr “sansenes rike” — eller mer presist, “veien gjennom verden” slik den oppfattes av dyr og mennesker uten innsikt. I den strikteste forstand snakker vi imidlertid om et datasett, det vil si en klasse av “informasjon om den verden vi lever i” som alle får gratis. Altså menneskesinnets fabrikksettinger, om du vil. Det alle kan se og erfare dersom de er normalt utrustet i tenkamentet. Siden kommer justeringer. Du vet. Forklaringer. Ting vi lærer på skolen og ellers, som i prinsippet handler om hva vi tror på i tillegg til den informasjonen vi mottar gjennom sanseapparatet. Slik sett er det korrekt å si at alt vi vet om jorda, sola og månen er ting vi velger å tro fordi vi har fått dem forklart på en måte som er tilstrekkelig overbevisende. Den umiddelbare erfaringen kan jo tolkes på mange ulike vis, noe som da også har skjedd til enhver tid gjennom menneskehetens historie, fordi spørsmålstegnene er grovt sett de samme nå som de alltid har vært for alle mennesker til alle tider. Hva er det som egentlig foregår der ute?

Begrepet tro kan defineres som tillit til “informasjon” vi har mottatt men som vi ikke umiddelbart kan verifisere gjennom bruk av sanseapparatet. Grovt sett at noe “føles riktig” eller at det “gir mening” i forhold til resten av alt vi tror på. Som alle vet har folk trodd på mange slags fantasifulle forklaringer om jorda, sola og månen gjennom tidens løp, uten at dette har kommet i strid med det sansene forteller oss om virkelighetens beskaffenhet. Hvor får folk informasjonen sin fra? Vi lever i interessante tider nå, preget av sterk konkurranse på dette feltet. Virkeligheten er i seg selv en objektiv tildragelse men hvordan vi oppfatter den er variabelt — avhengig av hvordan synsvinkelen vår har blitt “justert” gjennom oppvekst, skolegang, kommunikasjon med andre og slike ting. To mennesker som observerer hva som teknisk sett er det samme kan ha tildels svært ulike forklaringer på hva de ser. Har folk rett til å mene hva de vil? I prinsippet ja, men problemet oppstår når de tror på diverse følelsesbaserte elementer som motiverer dem til å handle irrasjonelt. For eksempel går det jo an å “føle at man vet noe” uten at dette på noen måte stemmer.

Når det kommer til fenomenet religion kan det være smart å skille mellom begrepene teopati, altså den religiøst fargede følelsen eller erfaringen, og teologi, den religiøst fargede forklaringen eller “intellektualiseringen”. Det førstnevnte er noe som kommer til folk gjennom sansene mens det sistnevnte handler om “tro” som kommer gjennom språket. Følgelig kan vi ha en følelse av undring, helligdom, mirakler og denslags, som i seg selv er uforklarlig, men når vi “fanger” fenomenet med språkets fiskegarn og plasserer det i en kontekst av “teologi” oppstår religioner. Dette er egentlig svært elementær psykologi men i en verden full av angst henfaller likevel ellers intelligente mennesker til organisert religion fordi de søker en følelse av trygghet og fellesskap. Det er jo ekstremt uvanlig at mennesker er sterke til en slik grad at de disiplinerer seg selv. Det normale er at de søker å tilpasse seg en allerede etablert disiplinærstruktur som “gir dem mye gratis” på det emosjonelle planet, samt ikke minst “medlemsskap” i det samfunnet de føler seg som en del av. Den korte forklaringen på hvorfor det er slik er at mennesker typisk styres av frykt — og frykten kommer med “ti tusen ansikter”, som i praksis betyr at også de tilsynelatende fryktløse kan styres av frykten, men på en indirekte måte, typisk som “ambisjon” overfor andre menneskers fryktkomplekser, altså at de søker en dominant posisjon innenfor disiplinærstrukturen — som regel gjennom et opplegg for å “hjelpe andre” ved å selv innta en lederstilling.

Det virker passende å avslutte dette med litt religiøs musikk.

Jeg antar vi kan diskutere spørsmålet i overskriften hvor lenge som helst uten å komme frem til et mer presist svar enn at det er noe som varierer. Skal vi anta at det går an å danne enighet rundt denne formuleringen? Det finnes med andre ord ikke noe “korrekt” svar. Vi bruker aldri en mannsvekt som måleenhet fordi det spretter umiddelbart opp et antall rimelige spørsmål om hva det betyr. Det eneste saklige unntaket jeg kan komme på er når folk sier for eksempel at “den hunden veier like mye som en voksen mann” og andre nikker og sier jaha, akkurat som de forstår hva det betyr. Finnes det likevel et område av normalvekt? I vognkortet mitt står det at jeg veier 75 kilo selv om jeg ikke har veid så lite siden før jeg kom i puberteten, så jeg antar vi kan sette dette som toppunktet i en klokkekurve, også kjent som normal distribusjon innenfor statistikk, som i praksis betyr at antallet forventede individer med høyere eller lavere vekt enn 75 kilo faller omtrent likt på begge sider av kurven — helt til den fortaper seg mot det usannsynlige i begge retninger.

Hvor har jeg tenkt meg hen med dette? Si at du har et utvalg på ti voksne menn som du skal veie for å finne frem til et gjennomsnittstall. Si at alle er “normale” — det vil si verken utpreget store eller små. De er bare “voksne menn” som du ikke ville reagere spesielt på i Norge i 2025, som betyr at det godt kan ende opp med 75 kilo som gjennomsnittlig vekt. La oss si det bare for eksempelets skyld. Ser du hvordan dette gjennomsnittstallet godt kan fremkomme uten at noen av de som er med i testgruppen veier eksakt 75 kilo? Du har med andre ord – i dette spesielle tilfellet av vektmåling – etablert en standard for normal som ingen av individene oppfyller. Alle er enten over eller under gjennomsnittstallet, riktignok uten noen dramatiske avvik, men likevel kanskje fem-ti-tyve kilo unna “idealet” i ethvert tilfelle. Hva betyr dette? Nå er jo vekt en enkel egenskap å måle med utstyr som de fleste har tilgjengelig, men hva om vi leter etter helt andre statistiske fakta? For eksempel politiske meninger, seksualvaner eller arbeidsmoral. Hva er normalt for testgruppen?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det foregår endel forskning som søker å etablere “en mannsvekt” i forhold til idèer, sosial atferd og andre abstrakte ting i livet, som siden presenteres som et normativt argument – eller underlagsdata om du vil – innenfor en større kontekst av sosiologi, kriminologi, psykologi og andre “humanistfag” hvor det store prosjektet handler om å etablere sannheter som siden brukes til budsjettering, driftsplanlegging og den typen ting. Nyere forskning viser… er en typisk formulering som smøres på toppen av slik statistisk projeksjon, som kan være – men som ikke må være – et bestillingsverk som søker å “bevise det alle vet” i kraft av sin såkalt sunne fornuft, fordi det er jo alltid bedre å henvise til vitenskap enn til politikk og det rene synseri. Imidlertid vet alle at det går an å “justere” de statistiske resultatene ved hjelp av litt kløktig måling og ikke minst gruming av testgruppen, slik at man skal alltids klare å komme frem til tallmateriale som forsvarer den typen strategi man foretrekker i en sak. Det finnes ingen klar grense mellom “tendensiøs forskning” og rent juks, ihvertfall ikke hvis de konsulentene man bruker er dyktige i jobben sin — som i dette tilfelle betyr at det ser ut som om alt stemmer og at de fremlagte forskningsresultatene er god fisk. Og slik går verden videre på sin skjeve gang.

Vi avslutter med et nyere konsertopptak av Jinjer, som jeg hevder er et djent-band sånn rent sjangermessig. Folk er ikke enige om hva de skal kalles, men jeg kan – selvsagt – fremlegge statistisk bevismateriale til støtte for min påstand.

Ikke for å skryte, men min egen Fabada Asturiana er faktisk den beste av alle jeg har smakt. Glem alt du har hørt eller erfart om/fra abuela – “bestemor” – eller andre som har prøvd seg på jobben: Den beste maten er den som blir lagd av profesjonelle kokker med trening i smaksvitenskap, som man ikke vanligvis får på kokkeskolen men det er et forholdsvis mye brukt ord ute i restaurantmiljøene. Dette er på mange måter en opplagt sak. Du må jo regne med at det alltid finnes “fagidioter” som tar ting mye lengre enn alle andre — og siden blir resultatene de har oppnådd spredd blant røkla på den vanlige måten. Det er for eksempel mye høyere standard på en “vanlig” restaurant nå enn det var på 80-tallet. Generelt sett er kokkene mye flinkere og mer kunnskapsrike. Folk vet også mye mer om ulike lands tradisjonskjøkken og har lært seg å stille rimelige krav til hva de blir servert og betaler for.

Ikke desto mindre finnes det ennå forholdsvis mye industrimat der ute, særlig i de lave prisklassene. Ting er bedre enn hva de var på sitt verste, men de er fortsatt ikke bra. Det er mye slurv, sjusk og kynisme blant sånne som produserer ting av den “lettvinte” typen. Du vet. Ting som man bare varmer opp i mikrobølgeovnen, frossenpizza og så videre. Eller som jeg pleier å si: Giftig mannskit som burde vært forbudt. Finnes det noen generell “folkehelseparagraf” som det går an å få noen dømt etter? Det vet jeg ikke men jeg tipper nei — selv om det strengt tatt er en forbrytelse mot menneskeheten å selge frossen fiskegrateng og den typen ting. De som kjøper og spiser denne jævelskapen er forsåvidt “i god tro” selv om det nå er påbudt med ganske grundig produktmerking, fordi det er ikke rimelig å forlange av folk at de skal sette seg inn i verken moralfilosofi, organisk kjemi eller økonomisk teori. Postmoderne mennesker er jo mest for groteske barn å regne, fordi det forekommer nesten aldri at de kan noe, vet noe eller forstår selv de enkleste ting.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her er et spørsmål: Hvem har ansvaret for å ta vare på deg? Selv har jeg aldri følt den minste skygge av tvil om at hvis jeg overlater dette til noen som helst andre enn meg selv så kommer de til å føkke det opp. Selv om de “mener det bra” – som de fleste jo gjør i utgangspunktet – så kommer det ikke til å ende bra. Du kan rett og slett ikke stole på at folk for det meste gjør jobben sin korrekt. Kløning, sjusk, slurv og korrupsjon er det normale. I våre dager blir jo folk nærmest sett på som geniale hvis de får til å møte opp på riktig sted til riktig tid og gjøre de riktige tingene i riktig rekkefølge, dag etter dag, år etter år, uten noe kødd eller drama. Sånt er sjelden, selv om det strengt tatt burde være det normale. Forstår du hva jeg snakker om nå? Det kreves ganske mye protokoll og prosedyre for å oppnå relativ “feilfrihet” i utførelsen av selv de enkleste oppgaver over lange tidsrom. Alle som har noen års erfaring fra det praktiske arbeidslivet bør vite at “feil vil bli begått” og siden vil folk typisk både lyve og gå til alskens ytterligheter for å forsvare og/eller unnskylde seg — til tross for at det nesten alltid er konsekvensmessig bedre å ta ansvar og innrømme ting øyeblikkelig.

Nylig har jeg hatt et par dagers “ferie” hvor det eneste jeg har gjort er å binge serier på fjernsynet. Det er ingen spesiell grunn til dette. Jeg bare følte for å sluske litt. Du vet. Verken lage mat, vaske opp eller kommunisere med verden utenfor mine egne fire vegger. Uansett, jeg fikk med meg serien THE HACK på NRK, som er en dramatisering av visse ting som har skjedd i virkeligheten, litt som serien Makta for et par år siden i formen; det vil si ganske surrealistisk, med mye brudd på “den fjerde veggen” (det vil si at skuespillerne snakker direkte til kamera) og den typen ting. Jeg husker dette stoffet fra den gangen det skjedde. Det var et helvetes oppstyr rundt saken — men drøyt ti år senere er det vanskelig å si at noe har blitt bedre. Storbritannia har i det store og hele fortsatt i sin dødsspiral av løgner, unndragelser, korrupsjon, misbruk og et sjofelt spill om makt. Det er ikke like galt i Norge, men det er heller ikke i nærheten av så prektig som folk tror. Hvis du ikke allerede har sett THE HACK så anbefaler jeg serien på det sterkeste. Akkurat som med den foran nevnte Makta så er serien mest utbytterik for de som allerede har litt innsikt i de miljøene som beskrives, men dette er ikke nødvendig for å få med seg hva det handler om. Det kan (eller bør) alltid være lærerikt å bevitne hva som skjer når ambisjon møter korrupsjon og “reglene” bare brukes som våpen i et hensynsløst spill om penger og posisjoner. Den ligger på NRK.no for gratis beskuelse — sammen med mye annet av variabel kvalitet.

Til sist en lystig sang om livet og sånn.

Orkanen Melissa har ved dette tidspunkt passert Jamaica og er på vei mot Cuba. De sier at dette er den kraftigste orkan som noensinne har oppstått i Atlanterhavet (de kan bli noen hakk verre i Stillehavet), på grunn av “perfekte forhold” for slike monsterstormer til å bygge seg opp over ukene i forveien. Jeg vet imidlertid ikke noe om sånt, jeg velger bare å tro på faglærte meteorologer som blir kalt inn i nyhetsstudioer for å uttale seg. Varmt oveflatevann i havet, høy luftfultighet og lite vind høyt oppe i atmosfæren er visstnok hva det handler om. Det vil sikkert komme bilder i løpet av de neste dagene, men for øyeblikket domineres nyhetssendingene i Spania av bildene fra DANA-uværet i fjor, fordi det pågår en rettssak om erstatninger, ansvarsforhold og så videre. Mange har mye de skulle ha sagt.

Ellers oberverer vi at Israel – naturligvis – har begynt å myrde folk igjen. Var det noen som noensinne trodde noe annet? Ikke svar. Det er et retorisk spørsmål. Alle vet at regjeringen til Netanyahu vil kollapse hvis de slutter å drepe palestinere, så det var bare et spørsmål om tid. Israelerne vil jo ha sin Endlösung der Palestinerfrage sånn at de kan etablere fred, frihet og alt gratis i et Nirvana for jøder (og bare jøder) i de traktene. Kristne evangelister støtter dem entusiastisk fordi da kan de krysse av et punkt på sjekklisten sin for når dommedag endelig skal komme. Du vet. Sånn at hele verden går opp i flammer mens den tilbakevendte Jesus leder de fromme til Paradisets evige lykke. Det er ingenting de ønsker seg mer enn dette. Det er alt de lever for. Jorda er jo ikke noe å samle på, med alle sine problemer. Himmelen, derimot, er som en permanent feriekoloni befolket av “de rettferdige”. Altså dem selv og de andre rett troende.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er som vanlig vanskelig å få folk til å elske Israel, det kristne budskapet og resten av galskapen, men det er enkelt å få dem til å hate muslimer. Det skal jo ikke særlig mye til for å få et gjennomsnittsmenneske til å fylles av hat og raseri. Det er bare å trykke på noen knapper. Nema problema. Folk er forutsigbare på det viset. Machiavelli sa for eksempel at en hersker må satse på å bli fryktet heller enn å bli elsket, fordi folk er vimsete skapninger som sviker det de elsker uten å tenke seg om to ganger, mens de skjelver, gråter og bøyer nakken foran det de frykter. Derfor er frykten den beste av alle hersketeknikker. Da Mossad på 1990-tallet begynte å jobbe med et organisert prosjekt for “islamskepsis” hadde de neppe forventet en slik grad av suksess. Opplegget er jo dritenkelt. Bare kopièr alt det gamle tyske materialet fra den gangen skrekken handlet om verdensjødedommen og tilpass språklige vendinger til en moderne tidsalder. De samme typene vil reagere på den samme måten denne gangen også. Som sagt. Det er bare å trykke på noen knapper. Folk er ikke typisk smarte skapninger, men de er lettskremte. Hvis du gir dem et saftig fryktobjekt så vil de umiddelbart pisse i buksa og skrike skrekkslagent herfra til Dovre. Du kan velge selv om dette er komisk eller tragisk.

Det virker passende å avslutte med en klassiker fra året 1983.