Økonomer har visse frivole måleenheter, som for eksempel den velkjente Big Mac-indeksen, hvor man måler den relative kjøpekraften hos en befolkning ut ifra hvordan den lokale McDonald’s har priset dette produktet. Selv har jeg lagt merke til at det er sterkt variabelt hvordan de priser en typisk 1,5 liters flaske med vann – et produkt som selges “overalt” – på bensinstasjonene nedigjennom Europa. For eksempel krevde de 3,80 euro i Belgia (på veien mellom Aachen og Brussel), men prisen falt til 2,40 i Frankrike (Calais) og fortsatte å falle jo lengre sør jeg kom, inntil den liksom etablerte seg på èn euro (pluss noe smått) straks over grensen til Spania. Jeg tror det handler om hva folk er villige til å betale, for vann må man jo uansett ha. Særlig når varmen krabber oppimot og over tredvegradersmerket. For ekspediens er det jo sjelden man gidder å kjøre inn i noen av tettstedene langs ruta for å lete opp et supermarked med “normale priser” så det blir å betale det bensinstasjonen har priset greia til, eventuelt la være. Hva skal du liksom gjøre?
Her i går syntes jeg at det liksom hadde kommet en merkelig form for stølhet i høyre tykklegg. Jeg forsto ikke dette til å begynne med, fordi selv om jeg hadde vært ute og spasert i Villfranca etter ankomst hadde jeg ikke akkurat foretatt noe av det man kaller forsert marsj, men heller nærmest bare litt slentrende spankulering for å riste løs kroppsmuskulaturen etter en brutalt lang (og rask) kjøretur. Etterhvert gikk det opp for meg at dette er jo gasspedalfoten. Det er faen ikke rart det føles som om den har fått litt målrettet juling. Herregud. Jeg mener prøv selv. Fire tusen kilometer med en snittfart på like over hundre. Sånt går først og fremst på nervene løs, men det er faktisk også ganske fysisk krevende. Uansett, etter denne vellykkede selvdiagnosen ble jeg i bedre humør. Den vanlige kuren anbefales: Vent på at det gir seg etterhvert. I mellomtiden er det bare å oppføre seg normalt. Jeg behøver ingen spesielle piller, salver, varme omslag eller denslags. Saken er biff, eller altså litt vanlig krampe i biffen etter at man har banket den litt for brutalt. Sånt går over. Heldigvis hadde jeg også utstyrt meg med en tube solfaktor femti og smurt all eksponert hud langs veien, så jeg hadde ikke engang noen antydninger til den rødheten som oppstår på grunn av solallergi. Meget profesjonelt.
Ute på gatenivået fortsetter alt i henhold til hva jeg innbiller meg må være “det vanlige” her i distriktet. Jeg har strengt tatt ikke dannet meg noen komprehensiv oversikt ennå, men man kan jo forsåvidt se på folk – og høre på intonasjonen deres når de snakker – om alt er normalt eller om det foregår noe ekstraordinært. Det blir veldig varmt utover dagen, det skal nevnes, men løsningen på dette er jo å ganske enkelt holde seg innendørs mens sola er på sitt mest aggressive. Det er alltids nok husarbeid å henge fingrene i — og dessuten har jeg hvor mange fjernsynskanaler som helst. Alle er riktignok på spansk, men det er bare å følge med og lære mer etterhvert (med Cappelens norsk-spanske ordbok ved siden av). Nå vet jeg for eksempel at en turba er en flokk — selv om jeg hadde noen andre idèer på grunn av det berømte bokverket Turba Philosophorum – også kjent som Picatrix – oversatt fra arabisk i cirka år 900 her i Spania. Hva kan jeg si? Man må jo lære noe hver dag, hvis ikke er man strengt tatt ikke levende, man bare eksisterer i vegetativ forstand. Uansett, det er mye om nazipøbelen som lager bråk i Torre Pacheco på nyhetene, men som politiet sier: Vi jobber med å identifisere de som har vært på stedet og gjort enten vold eller skadeverk, eller begge deler. Ingen skal slippe unna. Alle får. Men inntil de har gjenopprettet alminnelig sivil ro og orden på stedet ber de publikum om å holde seg unna “krigssonen”. Det er ikke bra med nysgjerrighet i denne saken. Det kan koste deg dyrt hvis for eksempel en av de omstreifende voldsgjengene bestemmer seg for å smadre bilen din og sette fyr på den eller noe. Det er kanskje ikke sannsynlig at dette vil skje men det er ikke umulig heller. Som alle vet er verden dessverre full av rabiate mennesker og noen ganger går de berserk. Da er det lite annet å gjøre enn å bare skygge banen inntil ting roer seg ned igjen. Som de alltid gjør.
Vi avslutter med en klassiker fra det viktige rockeåret 1980:
Jeg tror ikke de har flere og/eller dyrere bompengestasjoner i Frankrike enn i Norge, men det føles annerledes å stanse ved en betalingsautomat for å gjøre opp der og da heller enn å betale en samlefaktura i nettbanken noen uker senere. Hva koster det for eksempel å kjøre fra Oslo til Trondheim nå for tiden? Sikker oppimot fem hundre kroner, hvis man tar med stort og smått av oppkommende bompengestatsjoner. Men tallet spiller forsåvidt ingen rolle, for dette handler jo om prinsippet. Hva slags forhold har folk til å betale bompenger? Selv tenker jeg egentlig aldri særlig mye over saken. Jeg er jo en kjeltring av natur — som i praksis betyr at jeg forventer at folk skal “prøve seg” på alle mulige slags måter til enhver tid slik at det mest praktiske er egentlig bare å betale seg gjennom labyrinten uten å mase og “mene noe” om det. Ting koster hva de koster. C’est la vie. Man må bare komme seg videre med greiene sine.
Det er ganske drøyt å kjøre 4000 kilometer på to døgn. Det anbefales ikke overfor noen, og slett ikke uerfarne sjåfører. Men det er jo sånn man får unnagjort ekstreme distanser på kort tid, dessuten også på “lavbudsjett” (sove i bilen, men bare når man absolutt må). Ditt og datt, det ene med det andre, jeg befinner meg uansett i Spania igjen; denne gangen på permanent basis. Livet mitt slik det var i Norge har blitt avviklet og fraflyttet. Nå er jeg teknisk sett immigrant her i delstaten León, som betyr at jeg må gjennom visse byråkratiske prosedyrer med å registrere meg og så videre. Men jeg er mer en sånn immigrant som Led Zeppelin synger om i sin Immigrant Song fra året 1970. Du vet. Ikke en av “de andre” som kommer fra enda varmere land i sør. Det går noen greier på nyhetene her i Spania i disse dager, nærmere bestemt en affære i delstaten Murcia. Stedet heter Torre Pacheco og opplegget er hat og rasisme rettet mot “muslimer”, men på det kaotisk opphissede bakkenivået risikerer alle og enhver – selv barn og hoinngamle menn – å bli banket opp av den rasende mobben som flyr gatelangs og knuser kebabsjapper og denslags, hvis de “ser ut som utlendinger”. Jeg vet ikke hva jeg ser ut som, men jeg kan aldri tenke meg at folk tipper jeg er spansk. “Turist” er vel mest sannsynlig. Dessuten forekommer det bare aldri at noen flyr på meg, fordi jeg ser rett og slett alt for farlig ut. Sånne lynsjegjenger går alltid etter svake mål, mens de unngår folk som ser ut som de kan gjøre motstand i noen seriøs grad.
Det er ingen eksakt vitenskap å henge bjelle på katten i forhold til når og hvorfor dette irrasjonelle hatet mot “muslimer” oppsto, men jeg gjetter på at det var Mossad som designet opplegget til å begynne med, men siden mistet de kontroll over operasjonen. Det er uansett identisk med antisemittismen på 1930-tallet, bare at de har skiftet ut ordet jøde med ordet muslim. Jeg mener ord for ord identisk og ikke bare “ganske likt”. Hele greia er bent frem uhyggelig og det er vanskelig å konkludere med noe annet enn at folk faen skjære meg aldri lærer. Er det virkelig nødvendig å ha denne greia enda en gang? Jeg mener, det kommer åpenbart aldri til å bli noen “massedeportasjoner” som det fantaseres om både her, der og overalt – og som de mer eller mindre har iverksatt i USA – fordi hvor eksakt skal de sende folk? Det går sikkert an å betale en fattig “tredjestat” noen bestikkelsespenger for å ta imot et antall – sånn som britene prøvde å gjøre med å sende “illegale innvandrere” til Rwanda – men også dette har sine begrensninger, selv om vi kun betrakter det som et teknisk/logistisk problem og ser helt bort fra de humanitære aspektene av saken. Som alle vet ble “endeløsningen” i Tyskland vedtatt av nazistene på Wannsee-konferansen i januar 1942 fordi de ikke hadde noe sted å sende jødene, så hvorfor ikke bare avlive dem alle sammen, liksom. Siden ballet det bare på seg.
Men nok om det. La oss heller snakke om Tenochtitlan (som ikke må forveksles med Teotihuacan). Hernan Cortez og de øvrige spanske conquistadores var vitne til – noen av dem også ofre for – groteske ritualdrap utført av aztekerne for religiøse årsaker. De spesielt interesserte kan utforske saken videre selv, men her skal det bare nevnes at konseptet deres i forhold til skapelse og sånt var at menneskene er flyktninger som har unnsluppet dødsriket og derfor er guden for de døde ganske sur, slik at hvis man vil glede alle gudene som skriker etter blod så må man drive med menneskeofring. Det vi mer detaljert skal frem til er at det fantes en egen kaste blant aztekerne som hadde til oppgave å rydde opp i alle likene, partere dem på forskriftsmessig vis, føre regnskap over resultatene og så videre. De ble herdet i forhold til oppgaven gjennom trening og opplæring helt fra de var små, slik at de ikke skulle få skjelven i forhold til all grusomheten de implisitt måtte utholde i jobben dag ut og dag inn. Noe lignende skjedde med vaktmannskapene i nazistenes opplegg for internering og avliving av jøder og andre “uønskede elementer” (for eksempel romfolk, homofile og handicappede individer). Det var et poeng å herde dem. En kis som heter Harald Welzer skrev boka Gjerningsmenn som handler om nazistenes avlivingsprogrammer før Wannsee-konferansen; som i det store og hele handlet om skyting. Greia kulminerte med opptrinnet ved Babij Jar (utenfor Kyiv) i september 1941, da totalt 33.771 jøder ble henrettet ved skyting og gravd ned der på stedet. Rapporter beskriver at dette var vanskelig for mannskapet som var utkommandert til å utføre selve drepingen, slik at det ble anbefalt å finne “en annen løsning” for å gjennomføre myrderier i stor skala. Det finnes sikkert noen sosiopatiske individer av det slaget som vil ta en selfie ved siden av en haug med lik de selv har laget, men alle presumptivt normale mennesker viker jo tilbake for å begå uhyrlige voldshandlinger. Du vet. Med mindre de har fått en tilstrekkelig grad av ideologisk og praktisk trening, slik at de ikke lenger betrakter ofrene sine som mennesker.
Her i Villafranca er det onsdag og værmeldinga sier det skal bli oppimot 35 grader på det varmeste. Vi får se. Jeg har uansett idiotiske mengder med husarbeid som må gjennomføres før jeg kan kalle opplegget mitt for “orden”. Herregud. Det ligger rett nok en viss optimistisk ånd i det å flytte, men det er faen meg mye arbeid med det også. Uansett hvordan det der er og blir, vi avslutter med den tidligere nevnte Immigrant Song:
Saken har selvsagt intet med det berømte påskeopptoget i Sevilla å gjøre, men jeg liker bildet og synes i grunnen ikke at det er så nøye å være “presis” med illustrasjonene. Likevel kan man jo lure på hva som er poenget med hettene. Er det om anonymitet? Noen slags likhet foran Gud? Religiøse folk finner på så mye rart – i likhet med resten av oss – men deres greier har ofte en tendens til å være kjipe og ondskapsfulle. De verste menneskene som noensinne har vandret på denne jorda har vært dypt og oppriktig religiøse — og slik er det den dag i dag. Visste du ikke dette? Det er for eksempel vanskelig å komme opp med en privat årsak til hvorfor man ønsker å ta livet av mange millioner andre mennesker. Selv en seriemorder av det mest ondskapsfulle slag nøyer seg som regel med et etter måten beskjedent antall ofre. Hva er rekorden? Jeg aner ikke og jeg gidder ikke å søke på sånne ting, selv om det utvilsomt finnes noen slags “ti på topp” type liste på nettet. Men jeg tror kanskje at han der russiske Rostov-kannibalen – som var aktiv på 80-tallet – satte rekord på noe slags vis. Men, som sagt, jeg synes egentlig bare at sånne tema er caf (“creepy as fuck”) så jeg liker ikke å dvele ved sakene. Hvilket bringer meg til poenget: Postmoderne kriminalromaner har ofte en ekkel tendens til å fokusere på spekulasjon rundt “forbryterens syke sinn” og derfor har jeg i det store og hele sluttet å lese sånt.
Kan man klassifisere fenomenet morbid fascinasjon som en form for sinnssykdom? Jeg synes det. Og i så fall må vi konstatere at internettet er tjokk fullt av denslags. Du vet. Individer som danner et slags avhengighetsforhold til “true crime” og alskens bisarre historier om pervers/avvikende atferd. Dette er jo ikke “sunne interesser” og jeg ser strengt tatt ikke poenget med å søke etter de styggeste aspektene av den menneskelige psykologi. Vil de vite hvor jævlig det går an å bli? I så fall hvorfor? Riktignok kan vi påstå at det ligger en slags profesjonell interesse for tematikken hvis man jobber med etterforskning og behandling av kriminalsaker, men for en vanlig sivilist? Jeg ser ikke poenget, fordi sannheten er at det finnes ingen grenser for hvor onde mennesker kan bli. Hvis man er normalt sensitiv vil man bare pådra seg en stygg depresjon, som igjen kan lede til et forkvaklet menneskesyn. Var det Sigmund Freud eller Carl Gustav Jung som kom opp med begrepet “karakterpanser”? Eller var det Wilhelm Reich? Det er ikke viktig, for poenget blir uansett det samme: At man “beskytter seg mot verden” gjennom å konstruere en kunstig form for ufølsomhet – eller en “tykk hud” om du vil – overfor alle de uhyrlige grusomhetene man observerer der ute – og tildels utsettes for selv – slik at man kan “beholde sjelen sin ren” og føle seg rettferdig og god (selv om det strengt tatt ikke finnes noe sånt som gode mennesker). Alt er bare et spørsmål om narcissistisk forfengelighet. Jeg er bedre enn de der. For de spesielt interesserte henviser jeg ellers til den norske forfatteren Sigurd Hoel og hans skarpe analyse av nazismens vesen – observert mens greia var noe nytt og blankt nede i Europa – som begynner med undertrykking av egen skam og lyst (altså mer det stikk motsatte av hva Nietzsche forfektet enn den dyrkelsen av “maskulin heroisme” som overfladiske mennesker mener de ser).
Siden følger jo projeksjon og eksternalisering av ondskapen man føler i sitt eget hjerte. Man leter etter “noe der ute” som kan forklare hvorfor man føler angst, heller enn å simpelthen bare erkjenne at man som menneske er like jævlig som ethvert annet menneske. Forskjellen består bare i at man ikke gjør noe galt/kriminelt/perverst. Imidlertid er det jo slik at alt menneskelig bor i alle mennesker. Ingen av oss er bedre enn de verste blant oss. Det er angsten som driver folk til å opprette hierarkier av bra og mindre bra “mennesketyper” — og siden rir de kjepphesten sin til blods og vel så det. Hvilket bringer oss tilbake til de religiøse. De som det virkelig har klikka for. Hva er det de tror at de er? Hvis jeg var Gud – en jobb jeg uten tvil vil takke nei til om jeg noensinne tilbys stillingen – ville jeg sende til helvete først og fremst disse som innbiller seg at de har opparbeidet seg noen slags rettigheter gjennom å være smiskete og innpåslitne i forhold til alle de religiøse symbolene og “verdiene”. Du vet. Sånne som ber og gråter fordi de synes de fortjener noe bedre enn den litt skeive og absurde verden som Gud har skapt. De verste blant dem synes til og med at de er kompetente til å uttale seg på vegne av Gud, si hva han “mener” med det og det. Den typen ting. Sånt er så fundamentalt evneveikt at jeg vet ikke engang hva jeg skal si. Ord strekker liksom ikke til. Finnes det ikke en psykiatrisk diagnose som heter megaloman narcissisme? Det er når man er så fortapt i tåka at man føler seg som “en av de utvalgte” og på dette grunnlag føler seg “bedre” enn røkla. Mer hellig eller noe i den gata. Det er i dette sakskomplekset vi finner nazismens vesen. Det er ikke så mye som skal til. Alt som kreves er at man føler seg sikker på at man er bedre enn den eller den utvalgte gruppen av syndere, som man siden bruker mye tid på å snakke stygt om. Sitter jeg i glasshus nå? Selvsagt gjør jeg det. Vi sitter alle i et glasshus når det kommer til menneskenaturens mysterier. Sånne som “føler seg bedre” er imidlertid – uten unntak – de verste blant oss. Jeg siterer Jesus: La den som selv er fri for synd kaste den første steinen.
Nå er det på tide med litt gammelrock fra 70-tallet:
Hvor mange, spør du. Jeg aner ikke. Jeg tipper cirka tusen. Kisen som kom for å hente dem etter “gis bort” annonsen på finn.no måtte kjøre tre ganger for å få med seg altisammen. Sånn er det. In for a penny, in for a pound. Jeg kan ikke ha et opplegg hvor noen kommer og bare skummer fløten. Men han tok alle bøkene. Rubbel og bit. Dermed er det problemet ute av verden, eller rettere sagt, det har flyttet seg over på noen andres hender. Du vet hvordan det er; man småprater og nevner felles kjente, det ene med det andre, han virket uansett veldig fornøyd. Du har jo en eklektisk smak må jeg si. Det er sant. Jeg har lest mer enn de fleste, men har ikke “hatt tid” til å lese så mye de seneste årene. Noe har jeg likevel beholdt. Du vet. Schopenhauer, Foucault, Bulgajev, Camus, Hemingway. Ting jeg har lyst til å lese flere ganger. Dessuten fikk han med seg et antall filmer på DVD. Hvor mange? Aner fortsatt ikke, men “mange hundre”. Esker og poser nok til at han tok en fjerde tur bare for dette. Hva skal han med det? Ikke mitt problem.
Saken er at jeg kunne bare ha satt det igjen, men det virker uansvarlig. Skal gravemaskina få alt? Neppe. Huset jeg har bodd i skal rives sånn at sagbruket får mer lagerplass. Det går visst ganske bra med butikken deres, så da så. Selv drar jeg til Spania for å “leve ut mine dager” i et bedre klima, med billigere vin. Musikken beholder jeg imidlertid, det vil si enda et ukjent antall innspillinger på CD av det meste noen kan komme på av sjangere, med hovedvekt – omtrent halvparten, vil jeg tro – på “hard rock og heavy metal”. Neppe noen overraskelse for de som klikker på musikken jeg pleier å legge igjen under de hyperboliske tekstarbeidene mine. Når det er sagt så har jeg jo “ingen lesere”. Folk liker ikke den typisk aggressivt nådeløse stilen, selv om alle må innrømme at jeg er flink til å sjonglere med språk. Men her er noe: Vet du hva jeg ikke liker? Feiginger og løgnere. Folk som dehumaniserer utvalgte grupper som de mener seg “forfulgt” av, eller noe i den stilen, det vil si paranoide vrangforestillinger. På YouTube følger jeg blant annet den tyske nyhetskanalen Deutsche Welle (DW) som muligens er et litt uheldig navn – den tyske bølgen – men de hadde uansett en reportasje om hvordan folk som arrangerer Pride lokalt på diverse småstede i Tyskland opplever at “høyreradikale krefter” utsetter dem for all mulig slags kødd, opp til og inkludert voldelige angrep. Hvorfor skjer dette?
Vi kjemper for de normales sak er mildt sagt en fjollete påstand. Jeg har egentlig bare et ballespark til overs for sånne typer. Eventuelt en springskalle. What’s your pleasure, Sir? som cenobittene sier i filmen Hellraiser. Når ble det en greie å sutre over at noen få individer – for de er veldig, veldig få i den store sammenhengen – ønsker å leve på en annen måte enn “de normale”? Herregud. Vi har sånt i Norge også. Du vet. Sånne som “frykter de fremmedkulturelle” og faller sammen i engstelig gråt over at vi kan “miste vår kulturarv” og det ene med det andre. Hva faen? Er vi virkelig så svake og evneveike at vi ikke får til å fremføre “den norske kulturarven” – hva nå enn det betyr – bare fordi det finnes noen få svartinger, muslimer og andre jallaskaller der ute? Fyttihelvete. Det er bare deprimerende å høre dem holde på. Avskum. Det er hva de er. Sannheten er at Norge er mye sterkere enn disse skalleknarpene tror. Selv er jeg for eksempel norsk på en så ubeskjeden måte at jeg allerede heter el noruego i nabolaget der jeg bor. Spanjoler som ikke engang visste at det fantes noen land nord for Tyskland har nå satt seg ned for å se på kartet. Fordi jeg er faktisk en sjarmerende jævel som folk synes det er interessant å slå av en prat med. Det er slik jeg “representerer Norge”. Veldig ubeskjedent. Du vet. Som en viking. Føkker du med meg så føkker jeg deg og ræva di rett til helvete, fortere enn du klarer å skrike “mamma”. På den annen side, det er jo ikke alle som er sånn. Noen er mer engstelige og beskjedne. De får helt klumpedilla hvis de må forholde seg til en svarting, soper, narkoman motorsykkelbanditt eller hva det nå er som skremmer dem.
Akk ja. Sånn går dagene. Det ser litt rart og nakent ut i bokhyllene nå. Imidlertid henger det fortsatt noen plakater på veggene. Easy Rider, Pulp Fiction og så videre. Filmer og kunstutstillinger. Jeg gidder imidlertid ikke å drasse på alt det jåsset som var kulisser rundt mitt forrige liv. Jeg bor i Spania nå. Stilen er litt annerledes. Faktisk er det ikke urimelig å si at jeg bebor et borgerhjem hvor alt er helt A4 og jeg ikke har bygd noen av alle hyllene, møblene og så videre. Alt er kjøpeting. Så fint, blankt og “interiørdesignmessig korrekt” at leiligheten kunne ligget på Frogner eller Majorstua uten at noen ville reagert på noe av staffasjen. Stedet er fotogent. Det er ikke normalt for meg. Folk vil vanligvis beskrive “mine steder” som teatralsk dramatiske, kanskje litt skremmende, men definitivt ikke borgerlige. Når det er sagt så er det jo fint å ha overflater som er lette å rengjøre både på baderommene (jeg har to av dem) og ellers. Det er fint å ha “integrerte hvitevarer” i hva som sikkert var høye prisklasser da stedet var nytt. (Jeg kaller det 90-talls-fint.) Hva, i motsetning til det badet jeg har bygget selv her i det gamle huset som jeg forlater før uka er omme. Hva skal man si? Forandring fryder? Selv har jeg imidlertid ikke forandret meg så mye som en millimeter siden jeg var tenåring, jeg har bare blitt eldre. Mer rutinert og verdensvant – det skulle da bare mangle – men fortsatt identisk på et sjelelig nivå. Det går jo ikke an å temme sånne typer som meg. Villskapen er noe medfødt. Jeg kan både skades og drepes, men ikke “omvendes”. Tenk om det hva du vil, det er samme for meg. Jeg møter min skaper eksakt slik jeg ble skapt når den tid kommer.
På denne dag – min siste mandag i Norge – gjorde jeg som alle fornuftige mennesker gjør på superen: Jeg gikk direkte til loppemarkedet, det vil si den disken hvor de frembyr varer med 50% avslag. Hvem vet hva man finner der? Det kan jo ha mye å si for hva slags meny jeg til slutt stiller opp for denne dagen. På fredagen kjøpte jeg en pakke tynnskåret bacon, som jeg ikke vanligvis gjør, men akkurat nå lever jeg i en “unntakstilstand” preget av at mesteparten av kjøkkenutstyret er pakket ned for transport, slik at jeg har litt speiderleirstandard gående frem til bilen har vært på service og jeg er klar for å kjøre tilbake til Spania. Hvorom allting er, egg og bacon er utvilsomt en klassiker. Jeg kan klare meg ut uka på sånt, selv om det er tvilsom vare å leve på over langen. Dessuten er det jo så enkelt å lage. Alle får det til.
Det norske matvaretilbudet – som også inkluderer det politiske konseptet matvaresikkerhet – er sterkt preget av det man på 70-tallet kalte monopolkapitalisme. Jeg har ikke satt meg nøye inn i greiene, men det virker som om det er en 3-4 såkalte matvaregiganter som styrer markedet for dagligvarer. De bestemmer både hva som skal være å få kjøpt og hva tingene skal koste. Det byråkratiske regelverket er lagt opp slik at det er i praksis umulig for noen andre å komme seg inn i dette markedet. Det er heller ikke mulig for “de små” å konkurrere mot “de store” for eksempel på nisjeprodukter, selv om det forekommer visse hederlige unntak i form av “asiabutikker” og denslags, hvor det er mulig å finne grønnsaker og diverse annet som er rimeligere priset enn hos Kiwi, Rema, Coop og alle de andre fire-bokstavers kjøpesentrene. Men da må man helst bo i et urbant strøk og det gjør jo ikke jeg for øyeblikket.
Hvorfor flytter folk til Spania? Det finnes sikkert mange slags svar, hvor jeg tipper at norsk vinterkulde befinner seg enten på eller svært nær toppen av generelle årsaker — men prisnivået på typiske dagligvarer – i kombinasjon med utvalget – er heller ikke noe man bare kan overse. I mitt eget anekdotiske tilfelle har jeg klart å finne en leilighet på 150 kvad til 5200 (450 euro) som er noe man bare kan glemme i Norge. En jævla hybel koster jo minst 6000 hvis man har tenkt å bo i et strøk hvor det går an å få gjort det meste som fotgjenger. Siden tilkommer alle de andre ågerprisene. I Villafranca (der jeg bor) betaler jeg for eksempel to euro på myntautomat for en bilvask, mens det billigste alternativet heromkring er 250 kroner, som fort baller på seg hvis man vasker bilen minst èn gang i uka (som man jo bør). Jeg vet ikke hvordan de får det til å lønne seg med et sånt prisnivå i Spania, men jeg benytter meg av de ordningene som eksisterer uten å mase for mye om hva og hvorfor. Count your blessings, som de sier i visse engelskspråklige land. Når det er sagt så spiller det jo liten rolle om glasset er halvtomt eller halvfullt hvis alt man får å drikke er lunkent piss. Jeg er absolutt tilhenger av det de kaller “positiv tenkning” men alt har sine grenser. Nærmere bestemt el realismo. Er det virkelig nødvendig å forlange femti kroner for en kilo poteter? Herregud. Hvor mye av de pengene går til bonden? Neppe mer enn en tier.
Jeg har snakket om matvaresikkerhet så mange ganger at jeg er drit lei av temaet, men det er likevel nødvendig å holde på helt til de politiske myndighetene tar til vettet og “gjør noe” for å komme ut av en situasjon hvor over halvparten av alt som selges i norske matvarebutikker er importvarer. Hvorfor er det for eksempel slutt på gammeldags torghandel i Norge? Jeg kan personlig huske at både Stortorget og Youngstorget i Oslo pleide å være smekk fullt av bønder og andre som kom dit for å selge produktene sine, mens nå må man gå til “tyrkeren” for å finne noe tilsvarende (men også dette er importvarer, bare at “utlendingene” har sin egen forsyningskjede, paralellt til matvaregigantenes opplegg). Vel, det er hva det er, og forsåvidt ikke mitt problem lenger. Jeg bare merker meg at “norsk modernisering” (og digitalisering) gjennom mange tiår har undergravet norsk materiell kompetanse. Hvem faen gidder å bli bonde nå i dag? Det er bare for de helt spesielt interesserte, som drives av noen slags idealisme, fordi timelønna er jo ikke akkurat noe å juble over når alle regnskap er gjort opp og det sanne bildet fremkommer. Alle skal jobbe i noe slags “serviceyrke” nå, eventuelt drive med et mer eller mindre svindelbasert opplegg på nettet. Som noen en gang sa: Når samfunnet utdanner flere advokater enn rørleggere vet du at greia er i ferd med å kollapse.
Men nok om det. Over til noe dansemusikk for de modige:
Hva venter jeg på? Man får jo ikke time på bilverkstedet når man vil, men når de har tid. Sånn er det med den saken. Så jeg venter. Og mens jeg venter farter jeg litt hit og dit, snakker med folk og gir bort materielle eiendeler. Men mye må bare bli stående igjen. Møbler, hvitevarer og så videre. Jeg har varslet mange om at det blir åpent hus og fritt frem så snart jeg er ute av døra, så det blir vel sikkert noen som avhenter de fineste møblene. Chesterfield skinnsofa og så videre. Ganske dyre og fjonge saker, egentlig, men jeg gir faen. Tingene eier meg ikke. Det nytter ikke å være sentimental hvis man skal ha ting unnagjort i denne verden. Man må bare komme seg i bevegelse og ikke stanse før jobben er ferdig. Hvis noen vet om noen annen måte er jeg interessert i å høre om det, men jeg tviler. Action is king.
Visst er det langt å kjøre fra Norge til Spania. Herregud. Men hva så? Jeg har ikke budsjett til å leie noe flyttebyrå så det blir som det blir. Poenget er jo å bare få det gjort — og begrense flyttegodset til to turer med Passaten. Resten av rælet må bare dumpes. Alle vet jo hva Buddha sa: Hvis du eier flere ting enn du enkelt kan bære med deg, er det tingene som eier deg. Slik er det. Teknisk sett er jeg en materialist, men av den selveiende typen. I verste fall kan jeg bare pakke en ganske liten sekk med “umiddelbart nyttige hjelpemidler” og gå min vei uten å se meg tilbake. Brutalt men effektivt. Hva betyr egentlig begrepet frihet hvis du sitter fast i en hengemyr av “gull og grønne skoger”? Jeg er heller ikke knyttet til noe spesifikt sted. Verden er jo full av steder. Det ene er like bra som det andre. I Spania får jeg er relativt ny leilighet på 150 kvad for 5200 i måneden, men i Norge får man neppe noe mer enn en sliten hybel for denne prisen — og da blir det ikke på noe sted hvor folk typisk har lyst til å bo heller. Budget is king.
Værmeldinga sier at “sommervarmen” skal komme til Norge utover uka, delvis fordi varmekuppelen over Sør-Europa vil løse seg opp, hvilket passer meg helt utmerket, mange takk. Hvem behøver vel førti varmegrader? Ihvertfall ikke denne karen, selv om den nye boligen faktisk er ganske kjølig innvendig når man sveiver ned vindusblenderne. Så får man heller passe på og få ting gjort om morgenen – før det blir for varmt – og siden ta siesta helt til sola går ned. Opplegget er ganske fornuftig. Jeg behøver ikke airconditioning eller engang kjølevifter. Det er nok å blende vindusflatene når sola står på og tempen beveger seg mot førti. Da holder tempen seg rundt 18-20 grader innendørs, hvilket er en helt grei approksimasjon av ordet “perfekt”. Folk synes det er drastisk å flytte til Spania, men slik jeg ser det handler dette om optimering av livskvalitet. Alt er billigere der nede (kanskje bortsett fra strømmen) og mye er faktisk bedre, særlig på matvarefronten. Ihvertfall hvis man er som meg og for det meste har et “grønnsaksbasert kosthold”. Språket er hva det er; man må bare sørge for å lære spansk, så går alt annet seg til. Hvor vanskelig kan det være? Jeg kan allerede nok til å klare meg i alle dagligdagse situasjoner, men jeg kan ikke akkurat diskutere filosofi på spissfindige måter ennå. Jeg har ordforrådet og språkforståelsen til et barn, sånn omtrent — og dessuten er jo folk typisk hjelpsomme også.
Er det noe her i Norge som jeg kommer til å savne? Det vet jeg ikke ennå. Jeg tor jeg er nødt til å bo i Spania en stund før jeg eventuelt legger merke til noe spesifikt, men kulda kommer definitivt ikke på noen slik liste. Minus tyve i uke etter uke er faktisk suboptimalt blant de av oss som lever med diverse giktsmerter og denslags. Riktignok får jeg piller som har en ganske god effekt, men det er enda bedre hvis jeg ikke behøver noe som Big Pharma har å tilby verden. Ikke sant? Sunn mat, frisk luft og en rimelig mengde mosjon bør få jobben gjort, ihvertfall inntil videre. Siden blir man jo bare eldre og da kommer alskens faenskap på rekke og rad, vil jeg tro. Det vil vise seg. Den tid, den sorg og det ene med det andre. Foreløpig flyter jeg på den “spennende” bølgen som ligger i å etablere seg på – og utforske – et nytt sted. Alt i alt vil jeg si jeg har vært heldig med dette prosjektet (selv om jeg vet det ikke handler om flaks). Du vet hvordan folk er. De må liksom si alt de har hørt om “vanskelig byråkrati” og den typen ting, men hvor vanskelig kan det være? Folk får det jo til. Spania befinner seg høyt på listen over fremmede land som norske pensjonister ofte flytter til, selv om de fleste søker seg til de allerede godt etablerte “norske miljøene” nede i sør. Jeg tror jeg sannsynligvis er den eneste fra Norge som har blitt fastboende i Villafranca, men det skal visstnok finnes noen dansker som driver et pensjonat. Jeg har det uansett ikke travelt med å etablere noen ny omgangskrets. Det får komme som det kommer.
Vi som reiser litt att og fram får med oss noen variasjoner i været, kan du si. Det er tidlig om morgenen og åtte grader der jeg befinner meg nå, men i går var det bare tre, så jeg måtte fyre i vedovnen. Tidlig i juli måned. Herregud. Man skulle jo ønske at det fantes noe mellom dette arktiske isgufset jeg kjenner på nå og de femogtredve brennheite gradene som venter meg i andre enden av den neste reisen min. Jeg har på meg tykke sokker og en jævla fleecejakke, så jeg skal vel klare meg uten å gjøre opp ild på denne morgenen – som krever litt mer arbeid enn jeg er klar for – men jeg merker at jeg ikke føler tålmodighet i forhold til at kaffen skal putre seg ferdig. Kom igjen, for faen. Nå drikker jeg riktignok kaffe selv om det er varmt i været også, men alle vet at når kulda biter i beingrinda så er det viktig med en gloheit drikk. Det behøver ikke å være kaffe, men det må være varmt. Om sommeren – og da mener jeg den virkelige sommeren – blir det motsatt. Det behøver å være kaffe, men den behøver ikke å være varm. Pussige greier, det der.
Er kaffe et dop? Jeg vil si ja. Fordi kaffe virker. Den har en ufornektelig effekt på både kropp og sinn. Derfor regner jeg den som narkotika i samme kategori som øl, vin og cannabis. Ferdig diskutert. Du behøver ikke å være enig men du må likevel innrømme at folk drikker kaffe først og fremst for effektens skyld. Smaken er noe sekundært. Husmormakka er en ting. Alle vet dette. Vi lager til og med vitser om folk som får i seg en overdose med kaffe, sånn at de skjelver, svetter og får “hjertebank” — forutsen selvsagt de sjarmerende personlighetstrekkene som fremkommer hvis folk får i seg for mye kaffe og stresser rundt som når en hund jager sin egen hale. Eller sagt på en annen måte: Kaffens effekt er bare positiv i passende doser. Neste spørsmål: Er kaffeavhengighet en ting? Jeg vil si ja her også. Kaffe er avhengighetsskapende på en psykisk måte, i likhet med for eksempel hasj. Det føles som noe nødvendig, men man vil ikke bli syk hvis man ikke får stoffet sitt, bare sur og umedgjørlig. Har ikke alle sett kaffekoppen? Du vet. Den som sier “ikke snakk til meg før jeg har fått i meg kaffen min”. Flippete, men sant. Mange har det sånn når de kommer på jobb om morgenen, inkludert meg selv. Vi kan kalle dette rituelt – eller hva som helst annet; hva du vil – men slik er virkeligheten.
Mens vi likevel snakker om den beryktede virkeligheten, la oss blande inn Storbritannia. Der foregår det noen ting. Folk er i ferd med å stifte “et nytt parti på venstresiden” – foreløpig har ikke prosjektet noe navn – som en direkte konsekvens av politikken som så langt har blitt ført av Keir Starmer og resten av ledelsen i Labour (Arbeiderpartiet), med særlig vekt på det sviket mange føler på “grasrotnivå”. Har du fulgt med på utviklingen? Kort fortalt handler det om at Labour, under Starmers ledelse, tilsynelatende nekter å gjøre det alle forstår er nødvendig: En hardere skattlegging av de rike og høyt lønnede, som finansielt grunnlag for å gjenoppbygge viktige samfunnsfunksjoner. De vanlige greiene: Skole, helse, små og mellomstore bedrifter. Tilstanden der borte er fullstendig på trynet — og verre skal det tilsynelatende bli. For i kulissene snoker han Nigel Farage rundt med naziprosjektet sitt. Reform UK kommer ikke akkurat ut av “det tomme intet” men det er likevel svært uvanlig at et relativt nystartet parti går fra null til hundre på bare noen få sekunder. Folk tror åpenbart på fagre løfter og eventyr. I prinsippet det samme opplegget som med Fremskrittspartiet her i Norge. Det er ikke korrekt å skylde bare på Brexit, men det er heller ikke urimelig å påstå at Reform UK surfer på toppen av den samme politiske bølgen som medførte britisk utmeldelse av EU. Hvordan skal det sammenfattes? Fremmedhat? Som alle vet går det imidlertid ikke an å hate hvis man ikke først har et solid grunnlag av angst. Folk hater typisk det de frykter. Vis meg hva du er redd for og jeg skal si deg hva slags politisk parti du sannsynligvis kommer til å stemme på.
Selv blir jeg ikke redd. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje jeg er noen slags psykopat, men jeg reagerer typisk med aggresjon der hvor andre løper skrekkslagne i alle retninger. Jeg har alltid vært sånn. Jeg forstår rett og slett ikke “fryktens natur” og derfor synes jeg fenomenet er fascinerende. Eller rettere sagt: Jeg forstår selvsagt hvordan og hvorfor frykt er en nyttig mekanisme i en strengt biologisk forstand, men jeg skjønner ikke hvorfor folk ikke klarer å styre dette. De samme typene som insisterer på at “vi er ikke dyr” oppfører seg – uten ironi – som et vettløst dyr når de presses hinsides komfortsonen sin. Dette er komisk, men det er også tragisk. Det åpner dørene for fryktpolitikk. Det vil si når visse politiske krefter går inn for å skremme vettet av folk gjennom å holde frem det ene eller det andre “fryktobjektet” for dem, gjerne fulgt av noen tilsynelatende enkle løsninger, som for eksempel systematisk deportasjon av “farlige utlendinger” og strenge straffer for nokså ubetydelige syndere i samfunnet. Du vet. Sånn at vi får orden på ting. Sånn at alt blir som “i de gode gamle dager” (som selvsagt aldri egentlig har eksistert; det er få ting som var bedre før i tiden). Psykologiske studier viser invariabelt at folk er ikke “rasjonelle” i forhold til hva de frykter. For eksempel er de typisk skrekkslagne i forhold til terrorisme – noe som forsåvidt er hele poenget med terror – men de tenker ikke engang to ganger over hvor livsfarlig det kan være å bevege seg ut i den normale veitrafikken. Statistisk sett er sjansene for å bli drept i en trafikkulykke mange hundre ganger større enn å bli rammet av “tilfeldig vold” fra terrorister og andre illgjerningsmenn. Som sagt, frykt er et fascinerende fenomen, men det er også en av de mest fundamentale følelsesreaksjonene som finnes i naturen.
Hva vet du om Machiavelli? Hans kanskje mest berømte “one-liner” fra verket Fyrsten handler om hvordan en hersker heller bør satse på å være fryktet enn å være elsket av det såkalte folket; fordi det er fullstendig normalt å svike det man elsker på impulsivt vis – ta for eksempel ti tusen historier om utroskap – mens folk nøler med å konfrontere det de frykter. Den filosofiske rockestjerna Arthur Schopenhauer – smått kynisk som han var – definerte en gang begrepet kjærlighet i parforhold som sublimert seksualdrift, men vi behøver ikke å gå så langt (selv om romkom – romantisk komedie – er en egen og sannsynligvis udødelig sjanger innenfor film og litteratur). Det går faktisk an å elske uten å frykte, selv om det er mest vanlig å kjenne på en viss angst for “tap av kjærlighet”, som ikke uofte medfører irrasjonell sjalusi. Finnes det noen voksne mennesker som ikke vet hva dette betyr? Jeg tviler på det. Enten har de selv erfart sjalusien eller så har de sett fenomenet i aksjon rundt seg. Mennesker beviser gang på gang hva slags patetiske skapninger de er i stand til å være når frykten tar dem. Hvem var det du snakket med der borte? Evneveike folk tror i fullt alvor at det går an å kontrollere andres atferd, selv om vi har – bokstavelig talt – endeløse mengder med bevis for det motsatte. Som noen en gang sa: Du kan ikke få en plante til å vokse raskere ved å nappe utålmodig i stilken. Det er ikke uten grunn at “paradiset” såpass ofte illustreres med diverse hagemetaforer. Kjærlighet og andre positive ting krever stell og tålmodighet. Selv vil jeg si at det tar tyve år å anlegge en god hage, men man kan ødelegge den på “null komma niks” med vold og uforstand. Og der tror jeg vi setter strek for i dag, fordi nå har jeg kommet meg gjennom den obligatoriske kanna med kaffe. Det er på tide å sette i gang med dagens oppgaver her i det apecalypsotiske hjem.
Det virker passende å avslutte med den mest heavy metal sangen som noensinne er skrevet:
På den tiden da jeg trodde jeg skulle bli kokk – sent på 80 og tidlig på 90-tallet – var jeg særlig ivrig med å studere vin og hvordan man lager vin, altså det fagområdet som kalles ønologi. Saken er at mens det er fette enkelt å lage vin (den lager seg selv, i prinsippet), så er det en kunst å lage god vin. Selv har jeg ingen erfaring med dette, annet enn at jeg har lykkes ganske bra med noe blåbærvin og denslags noen ganger – som jo ikke er “ekte” vin – men til gjengjeld har jeg laget andre ting som var så man grøssa bare av lukta, så ting jevner seg ut. Øl skjønner jeg meg imdlertid ganske godt på. Jeg har brygget mye øl gjennom årene og som alle vet handler kunsten om å lagre produktet lenge nok på flaske til at smakselementene får “satt seg”. Jeg vet ikke hvor mange jeg har kjent oppigjennom årene som har fantasert om å kjøpe sin egen vingård nedi syden, men det er ikke få. Så her er greia: Man kan få kjøpt en vingård innenfor et budsjett på bare hundre tusen. Det blir selvsagt ikke noen merkevare, men det lar seg gjøre. Det går an.
Det viser seg at området jeg har flyttet til i Spania – El Bierzo – ikke bare er svært “idiosynkratisk” med sin lokale vin, det er også den eldste vinproduserende regionen i landet (etablert av romerne). Den mest brukte lokale drua heter Mencia og ekspertene sier at den er som om de franske (og veldig berømte) druetypene Syrah og Pinot Noir har formert seg med hverandre. Til tross for at de “alltid” har laget vin i Bierzo så er regionen ganske ung som “denominasjon” (DOC) fordi de gikk ikke inn for noen storstilt kommersiell produksjon før på 80-tallet. Tradisjonelt sett har det bare vært mange små vingårder som fremstilte vare til egen bruk, eventuelt noe lokalt salg. Det store markedet der ute har de aldri brydd seg noe om. eller ihvertfall ikke før de siste førti år. Til gjengjeld regnes Bierzo-vin nå som “en liten hemmelighet blant kjennere” og høster mye skryt for sin komplekse “burgunderstil”. Jeg vet ikke om de har Bierzo-vin på Vinmonopolet, men tipper at om så vil den ligge i bestillingsutvalget. Lokalt sett har de selvsagt hyllene fulle og vel så det. Spanjolene ligner på franskmenn i hvor lojale de er mot sine lokale produkter — og varenes kvalitet er en æressak.
Nå har jeg jo ikke bodd særlig lenge i Villafranca, men jeg har så langt aldri sett “folk på fylla” der til tross for hvor lett det er å få tak i latterlig billig børst. For eksempel regnes en vin til ti euro eller mer – altså 120 kroner – som “blant de beste” (som fortsatt er i en normal prisklasse), men man får helt grei bordvin til 2-3 euro på superen. Liter for liter er vin faktisk billigere enn øl, men så ser man da også vingårder hvor man enn snur seg litt utenfor tettstedene. Ryggmargsrefleksen hos oss norskinger er sannsynligvis trent til å føle en viss skepsis til vin som koster tyve kroner flaska, men det finnes det ingen saklig grunn til. At den i det hele tatt er lagt ut for salg betyr jo at produsenten mener alvor med greia si, så vi faller tilbake på den tidligere nevnte æressaken. Noe annet er at jeg har inntrykk av at såkalte borrachos (fylliker) regnes som noe skammelig i Spania generelt. Mye mer enn i Norge, hvor vi er vant til at folk drikker til de stuper – eller det som verre er – omtrent hver helg. Det finnes så vidt jeg kan se ingen “formyndermentalitet” selv om man ofte ser oppfordringer til å ta det rolig med alkoholkonsumet, men så er da heller ikke El Bierzo noe turistområde (bortsett fra de som går Camino de Santiago). Om det finnes vinturister – sånne som hopper fra vingård til vingård og prøver ut de lokale produktene – kan jeg ikke si, men jeg tipper ja. De som ser på kartet vil legge merke til bodega så og så spredt utover landskapet, som i praksis betyr at dette er en lokal produsent av merkevarer. Det finnes to av dem i gangavstand fra der jeg bor.
Alle som har lest mye av det jeg skriver vet at jeg til stadighet identifiserer alkohol som det i særklasse mest farlige dopet der ute. Først og fremst fordi det er så enkelt å få tak i, men også fordi det ikke nødvendigvis er bra når folk “mister alle hemninger” og finner på all mulig slags jævelskap. Imidlertid er dette først og fremst et problem med sprit. De relativt alkoholsvake kulturproduktene øl og vin har jo en tendens til å virke “mettende” sånn at folk sovner før de når det platået av sinnsykdom som typisk inntreffer i forbindelse med for eksempel hjemmebrent. Det er også litt uklart hvordan man skal definere en “alkoholiker” men det må etter min mening i så fall være snakk om at folk ikke “føler seg normale” før de har fått i seg noen glass. Lyder ikke det rimelig? Hvis man må hyle innpå et par øl om morgenen for å komme over den store skjelven har man definitivt havnet i denne kategorien — og bør søke profesjonell hjelp. Alkohol er jo et rusmiddel. Folk som drikker ruser seg til minst den samme grad som diverse hasjrøykere, pillenarkomane og andre. Å påstå noe annet er bare tøys. Forskjellen består prinsipielt sett bare i at alkohol er lovlig. Det er også i det store og hele sosialt akseptert, til og med blant de som selv aldri rører alkohol, såfremt man ellers “oppfører seg som folk”. Om meg selv er det å si at jeg liker alkohol, men jeg liker ikke fyll. Det er bent frem ekkelt å miste både vettet og kroppskontrollen. Det er heller ikke noe kult å forholde seg til “overskjenkede” folk og den typiske atferden deres. Herregud. Alle som noensinne har jobbet på et skjenkested vet nøyaktig hva jeg snakker om.
Vi avslutter med litt “laidback” musikk fra Argentina:
Som alle vet gjennomførte den israelske etteretningsorganisasjonen Mossad et drap i Norge den 21. juli 1973. Offeret var en marokkansk kelner ved navn Ahmed Bouchiki. Han var, som det heter på klassisk norsk, sakesløs. Han hadde blitt forvekslet med en viss Ali Hassan Salameh, som var antatt å være en av bakmennene i terrorangrepet mot israelske idrettsfolk under olympiaden I München året i forveien. Saken har vært mye omdiskutert i alle år etterpå. Hvordan kunne noe slikt skje? Jeg har ikke noe svar, annet enn at “drap er drap”. Ingen – uansett hvor gode grunner de synes de har – kan “ta loven i sine egne hender” og bare henrette noen; verken på åpen gate eller hvor det nå måtte være. Og slett ikke agenter som står i en fremmed makts tjeneste. Lillehammersaken “snudde” på mange måter Norges forhold til Israel. Vi, altså det generelle norske publikum, ble gjort oppmerksom på en form for lovløs utenrikspolitikk som er uakseptabel, men som ikke desto mindre er forholdsvis normal der ute i den store, stygge verden. Den korrekte fremgangsmåten ville vært å ta kontakt med norske myndigheter og si at en person har blitt identifisert som “mistenkt” i tilknytning til attentatet under München-olympiaden, be om at vedkommende blir arrestert og etterforsket som sådan, eventuelt siden utlevert til Israel dersom det viser seg at mistanken holder stikk. Men dette skjedde altså ikke.
Vi flytter nå blikket frem til den 4. desember 2024. Den amerikanske direktøren for foretaket United Healthcare – Brian Thompson – ble drept med tre pistolskudd på åpen gate og foran et overvåkningskamera. Umiddelbart etterpå ble mange bilder av den mistenkte gjerningsmannen – Luigi Nicholas Mangione – publisert, både fra før og under selve drapet og fra den nærmest noncholante flukten etterpå, som blant annet foregikk på sykkel og via kollektivtransport. En uke senere ble Mangione pågrepet i småbyen Altoona i delstaten Pennsylvania. Han befinner seg nå i varetektsfengsel i påvente av en rettssak som sannsynligvis kommer til å bli “litt av et sirkus”. For mange fremstår Luigi Mangione som en folkehelt; en som faktisk gjorde noe som mange “bare har snakket om”, det vil si begå et væpnet attentat mot hva som muligens kan være de mest hatede menneskene i USA: De som tjener penger på andres elendighet og som maksimerer sin profitt ved å nekte folk nødvendige helsetjenester, selv når de har sykeforsikringen i orden og følgelig rettmessig krav på dette. Det spillet som foregår handler om trenering. Helseforetakene – og United Healtcare var/er regnet som det verste blant dem – satser på at folk bare vil gi opp og resignere i forhold til sykdomsbildet sitt dersom de gjør det så vanskelig som mulig å nå frem med sine forsikringskrav. (For nærmere utdypning av hvordan den amerikanske helsesektoren fungerer, gjør et søk på egen hånd. Kort fortalt handler det om noe som ligner på en bilforsikring, hvor man kan ha så og så mye kasko, som igjen gjøres til gjenstand for byråkratisk saksbehandling hver gang man melder en skade. Det ligger i sakens natur at alle utbetalinger medfører et direkte økonomisk tap for forsikringsselskapet.)
Problemet med denne saken er at selv om mange oppfatter den avdøde Brian Thompson som en “moralsk kriminell” så var ikke virksomheten hans juridisk ulovlig — mens det som folkehelten Luigi Mangione gjorde – teknisk sett betraktes han som “uskyldig inntil det motsatte er bevist i en rettssal” men bevisene mot ham virker overveldende – er krystallklart og hinsides enhver rimelig tvil grovt kriminelt. Man kan jo ikke bare drepe folk, uansett hvor usympatiske de eventuelt måtte være, og selv om de er “hatet av alle” på grunn av ting de har gjort. Uten lov og rett har vi jo i praksis ikke noe samfunn. Det går simpelthen ikke an å understreke dette sterkt nok. Imidlertid ligger det et politisk problem på lur i denne saken. Hvis jeg har oppfattet det korrekt så søker amerikanske myndigheter dødsstraff i saken mot Luigi Mangione, men det er ikke sikkert dette lar seg gjennomføre i praksis. Hans status som “folkelig helgen” vil uten tvil tømres fast dersom staten tar livet av ham, noe som kan utvikle seg til å bli en politisk hodepine av foreløpig ukjent omfang. Som Håvamål sier: Etter at noen er død er jo det eneste som lever videre ryktet som vedkommende har pådratt seg i livet. (“Gjetord gjevt” er vel de eksakte ordene som brukes i strofen.) Ethvert anstendig menneske ser fenomenet dødsstraff som eksessivt, barbarisk og fullstendig forkastelig. Det er jo ikke nødvendig å henrette noen man allerede har under lås og slå. Det er en form for rituell menneskeofring som ikke hører hjemme i et opplyst og sivilisert samfunn. Det handler ikke om hva en ond gjerningsmann eventuelt måtte “fortjene” men om hva slags mennesker alle vi andre er, eller ønsker å være. Etter at alt er sagt – endeløse og ulidelige mengder snikksnakk – viser jo hva vi gjør hva og hvem vi er. Er vi virkelig sånne som driver og dreper folk annet enn som “uhell” i ytterste nødsfall og selvforsvar?
Jeg hadde ved et tidspunkt en “romantisk livspartner” som fortalte meg dette: Du ville vært den perfekte mann hvis det ikke var for de mørke og uhyggelige personlighetstrekkene dine. Dette var ganske forbløffende. Hvordan skal jeg tolke et slikt utsagn? Det er forsåvidt sant at jeg ikke gjør noe for å “rosemale” den virkeligheten jeg observerer, men det er jo ikke jeg som er sånn. Vi lever – slik jeg ser det – i en mørk og uhyggelig verden. Selvsagt ikke alltid, men ofte nok til at det er plagsomt for sensitive individer. Jeg vet ikke hvordan andre får det til, men selv klarer jeg ikke å bare ignorere alt det onde i verden. Man må forholde seg til det for å beholde en rimelig sunn psykiatrisk helsetilstand, så vidt jeg kan skjønne. Hva slags filter kan man bruke for å ikke se sånt som man helst skulle ønske ikke fantes? Det vet jeg ikke. Rusmidler? Religion? Samtaleterapi? Det finnes sikkert alle mulige slags remedier og distraksjoner som er designet for denslags. Imidlertid er det nok lallende idioter i verden, som ikke engang prøver å forstå “den menneskelige tilstand” slik at de kan oppnå en dypere form for balanse og sjelefred. Jeg valgte som svært ung å “leve uten filter” — noe som har blitt fremført uten skånsel hele veien, og som vil vare livet ut. Om dette gjør meg “mørk og uhyggelig” så er det slik det er. Jeg er så vant til å “være meg selv” at det ikke engang plager meg lenger (selv om andre åpenbart kan oppleve det som negativt). Det var verre da jeg var ung og uerfaren. Jeg visste ikke annet enn at terribilis est locus iste, som katolikkene sier. (“Dette er et forferdelig sted”) Hvordan kan man leve som et rimelig rettferdig menneske i en verden som befinner seg så dypt i ondskapens vold? Mange påstår at “uvitenhet er lykksalighet” — mens andre bare ikke får til å “late som ingenting”. De har ikke noe valg. De ser det de ser. Spørsmålet er bare que fare. Hva skal vi gjøre? Hvis jeg hadde vært marginalt annerledes kunne jeg sikkert blitt både morder og det som verre er, men jeg skjønner faktisk at avmakt er nødvendig, fordi den som kjemper mot overmakten – og vinner – blir jo selv den nye overmakten — og intet endrer seg.
Det jeg identifiserer som ondskapens hovedproblem i vår verden er umenneskeliggjøring. Du vet. Når man av “årsaker” ser andre mennesker som noe mindre, eller “annerledes”, enn den antatt rettferdige gruppen som man selv tilhører. Om jødenes historie er det å si at de har blitt rammet hardt av dette. Selv om de har gjort alt de kunne for å tilpasse seg de lokale forholdene har de som en hovedregel blitt utpekt til syndebukker hver gang det har “vært noe”. Det er ikke vanskelig å finne enorme mengder historisk kildemateriale som beviser dette. Noe lignende har tradisjonelt sett også rammet ymse andre grupper som har hatt en “alternativ livsstil”, for eksempel de homofile. Greia foregår den dag i dag. Jeg er ikke uenig i at samfunnet i hovedak baserer seg på “familiestrukturer” fordi slik er menneskenaturen, men jeg oppfatter ikke dette som truet på noe vis bare fordi det finnes et mindretall av individer som ønsker å leve på en annen måte enn den typisk “heteronormative” livsstilen, hvor man danner parforhold og siden bygger videre på dette. Jeg la merke til at Danmarks – sosialdemokratiske – statsminister Mette Fredriksen uttalte at “ikke-vestlig innvandring er den største trusselen mot den europèiske samfunnsmodellen” — og jeg har vanskelig for å tolke dette som noe annet enn et dypt rasistisk utsagn. Hva betyr det? Truet hvordan da? Fru Fredriksen var nøye med å poengtere at det ikke dreier seg om noen militær trussel. Hun tar med andre ord avstand fra Donald Trumps retorikk, som snakker om en “invasjon” av kulturelt fremmede mennesker sørfra (i hovedsak Latin-Amerika) som krever harde virkemidler. Disse er ikke jøder, men vi gjenkjenner de historiske holdningene til minoriteter som politiske opportunister til alle tider har brukt for å bygge opp sin egen maktplattform. Si no es uno, es otro. (“Er det ikke det ene så er det det andre”). Ondskapens runddans fortsetter som den alltid har gjort, motivert av angst og terror. Ved dette tidspunkt har vi sikkert fire-fem generasjoner av “pakistanere” som er født og oppvokst i Norge, har gått på norsk skole og snakker norsk like godt som deg og meg. (Vel, kanskje ikke like godt som meg, men definitivt like godt som enhver gjennomsnitts nordmann.) Likevel er det mange som kaller dem “utlendinger” basert i at “de ikke ser norske ut”. Hva skal man tenke om dette? At enhver er seg selv (og sine) nærmest? Jeg vet ærlig talt ikke. Denne toskeskapen er bent frem farlig. Norge er ingen etnostat. Folk har kommet hit fra hele verden, og flere skal det bli (ettersom de sørlige og “varme” regionene blir ubeboelige for mennesker gjennom deler av året på grunn av problemene med menneskeskapte klimaforandringer). Spørsmålet handler etter min mening ikke om hvor de kommer fra, men om hvordan de oppfører seg mens de er her.
Nesten alle mennesker forstår og aksepterer transaksjonen som består i “å jobbe for å tjene til livets opphold”. Det er rett og slett en løgn å påstå at folk heller vil gå på NAV. Men hvor kommer denne løgnen fra? Hvorfor finnes den? Så vidt jeg kan se handler dette om klassisk psykologisk projeksjon i tradisjonen etter Carl Jung: De ser noe i andre som allerede bor i dem selv. En snylter ser snyltere overalt. En svindler ser svindlere. Dette er velkjent, og det finnes faktisk i bibelen også – Matteus 7, 3-5 og Lukas 6, 41-42, om du er detaljinteressert – hvor det snakkes om at den som vil fjerne splinten i sin nestes øye bør begynne med bjelken i sitt eget. Ved dette tidspunkt handler de vestlige samfunnenes hovedproblem om at folk heller vil “leve av investeringer” enn å jobbe. Ærlig arbeid er et gammeldags begrep som folk bare fniser av og samfunnseliten – eller ledersjiktet, om du vil – tar skamløst for seg av alle slags “økonomiske muligheter” som ligger i å trikse og fikse med tall og verdipapirer. Selvsagt er det naturlig for dem å anta at alle andre er slik også. Derfor har vi myten om trygdesnyltere. Jeg sier ikke at snylterne ikke eksisterer, men det store flertallet er ikke sånn. Alle vet dette. At noen er kjeltringer betyr ikke at alle er kjeltringer. Problemet er at det er vanskelig å finne bra jobber i et senkapitalistisk samfunn hvor alle konstruktive ekspansjonsmuligheter er oppbrukt slik at den eneste måten å maksimere profitt ligger i nedskjæringer og kostnadskutt, altså i praksis å gi folk sparken. Systemet er lagt opp slik at det favoriserer psykopater som gir blankt faen i andre folks velferd og jobbsikkerhet. Det er derfor den tidligere nevnte Luigi Mangione har blitt en folkehelt i USA. Jeg sier ofte at folk i det store og hele er evneveike idioter – og det står jeg ved – men de er ikke så jævlig kørka. De klarer godt å se hvordan spillet er lagt opp. De klarer godt å se at et fåtall perverst rike individer favoriseres foran alle andre når samfunnsgodene skal fordeles. Det er bare marginale forskjeller mellom de politiske partiene i dette spørsmålet. Alle er enige om at “vi behøver gründere som skaper arbeidsplasser og økonomisk vekst” mens de kanskje krangler litt om hvor hardt disse bør skattlegges. Ingen argumenterer for at de som utfører ærlig – og nødvendig – arbeid, for eksempel ved sykehus og innenfor transport og renovasjon, bør tilbys noen høyere lønn enn den minste summen arbeidsgiversiden klarer å slippe unna med. Aksjonærene skal jo også leve, vettu. Korrupsjonen er ikke like spinnvill i Norge som den er i USA (særlig) og Storbritannia, men umenneskeliggjøringen av “de andre” finnes også her.
Drapsofferet i Lillehammersaken – Ahmed Bouchiki – har en bror som heter Chico og han lever i Frankrike. Fakstisk spiller han i et ganske kjent band, og vi lar dem avslutte denne kjedsommelige avhandlingen om menneskelig ondskap.
Egentlig er det litt tragisk når folk er ute av stand til å bare chille og nyte livet, uten at det må “være noe” hele tiden. Skal man ikke liksom ha pauser? Jeg synes det. Selv er jeg jo en ganske ubeskjeden sybaritt (selv om jeg teknisk sett ikke oppfyller kravene til “et liv i luksus”, ihvertfall ikke etter norske standarder for denslags) som verken ber om tillatelse eller tilgivelse for min natur og legning. Jeg er som jeg er, ferdig snakket. Om folk liker meg, misliker meg, eller bare ignorerer meg, er deres sak, ikke min. Hva fanden raker det meg hva andre folk går rundt og koker på i følsa si? Imidlertid kan jeg huske yngre dager, da jeg var mindre “selvsikker”, eller skal vi kanskje si ikke ferdig formet som person og karakter, det blir uansett et typisk ungdomsproblem som forlengst har forlatt meg. Saken er at folk ofte gir “andre mennesker” alt for mye makt til å påvirke, influere og “dømme” dem. Når slutter man med sånt? For noen; aldri, og det er dette som er så tragisk. Du vet. Når man føler at man er nødt til å “være noe” for noen, i tillegg til alt man er “for seg selv”. Det starter typisk med at man ikke ønsker å skuffe sine foreldre, familien forøvrig, vennene og resten av kretsen. Siden baller det bare på seg, helt til man enten setter ned foten og tar grep i sitt eget liv, eller ender som alles pissboy.
Hvorom allting er, denne dagen har vært viet diverse tekniske formål, blant annet å skaffe nye dekk til bilen. Ikke faen om jeg kjører gjennom hele Europa – i Gud vet hva slags varme – med tvilsomme dekk. Passaten min er en 1,9 TDI som av mange blir beskrevet som “en tysk evighetsmaskin” med nesten groteskt overdimensjonerte opplegg i maskineriet, slik at hvis man passer på å ta service og vedlikeholde den bra ellers, så klarer den glatt en million på telleverket. Det som skjer med slike biler er som regel at rusta tar dem, eventuelt at det blir vakkel i elektronikken, men selv har jeg ennå ikke hatt noen slike problemer. Inshallah, som de sier: Hvis Gud vil. Dessuten sier de jo at Gud hjelper den som hjelper seg selv, så da har jeg med andre ord åpen linje til allmakten. Eller i det minste gode dekk, og til uka blir det stor service med oljeskift og hele pakka, så da er jeg klar til å forlate Norge for – foreløpig – siste gang. Herregud for et styr. Man vet jo typisk ikke hvor mange ting man egentlig eier før man begynner å sortere det man har tenkt å beholde fra alskens tøys som man har rasket med seg langs veien “fordi det er bra å ha”. På folkeregisterets skjema for flytting til utlandet spør de om hvor mange uker man planlegger å tilbringe i Norge hvert år. Jeg svarte null. Jeg mener jo på ramme alvor å bo i Spania, ikke bare tilbringe vinteren der. Så hvis noen tenker å oppsøke meg er det der de finner meg.
Av mystiske årsaker har diverse venner fra 80-tallet – som jeg ikke har hatt kontakt med på både tyve og tredve år – hatt en tendens til å bare “dukke opp” i det siste. Jeg har jo kommet i en alder da mange av “den gamle gjengen” er døde og begravet, mens jeg selv fortsatt tikker og går, i likhet med den foran nevnte tyske evighetsmaskinen. Hvorfor er det slik? Jeg var jo på mange måter det verste råskinnet av dem alle sammen, som gikk hele linja ut der andre fikk skjelven og “oppsøkte hjelp” og den typen ting, slik at nå går de på en jevnlig dose av fargerike piller og bruker dagene sine på all slags krangling på Facebook og denslags. Min egen teori er at folk mister mye mer enn bare sin sans for humor når de bestemmer seg for at “alvorets time” har kommet for dem. Nå må de skjerpe seg eller dø. Men en sak som jeg aldri har gjort er jo å begynne med heroin og denslags, som for eksempel er hva som til sist tok livet av Joachim “Jokke” Nielsen, foruten mange andre som ikke har kjente navn. Dessuten får folk depresjoner og alskens andre psykiatriske plager som de sliter med, mens jeg fortsatt ler av livet. Eller rettere sagt: Jeg tar ikke ting så høytidelig, inkludert mine egne fysiske plager, som jeg har pådratt meg etter et langt liv preget av mye hardt arbeid og spinnville opplegg. Det er hva det er. Det knirker i leddene og ryggen er ikke god, så jeg driver ikke med saltoer og balansekunst lenger, men alt i alt har jeg faktisk ingen grunn til å klage. Jeg er jo fortsatt levende. Et mirakel ifølge noen, men selv ser jeg det ikke slik. Jeg tror at døden har spart meg fordi jeg er ikke redd og jeg er ingen sutrekopp. Hva så om ting går til helvete? Det er jo ikke verre enn at man bare plukker opp bitene igjen og stabler et nytt slags liv på beina. Hva annet kan man gjøre?
Vi avslutter med noe jeg fikk opp i “anbefalinger” på YouTube. Jeg tenkte først at “dette må jo være en Kraftwerk-sang” men et søk kunne opplyse meg om at de faktisk tilhører Neue Deutsche Welle (NDW) fra 80-tallet, det vil si generasjonen som kom etter Kraftwerk og resten av den såkalte krautrocken som var stor på 70-tallet. Dessuten er det også litt halvmorsomt at jeg brukte kallenavnet Reinhold von Rheingold på internett en stund, men det er mange år siden nå.
