Forfatter: apecalypso

Når folk snakker om smarte hus ser jeg for meg den litt pisstrengte gnagertypen som “må” ha siste teknologiske nytt på alle fronter — og som snakker uten stans om greia. Idèen er forsåvidt enkel nok. Det handler om å styre alle husets ting fra telefonen, enten man er hjemme eller et annet sted. Du vet. Dimme lyset, skru på radioen og det ene med det andre. Skikkelig smart, ifølge de som har greie på denslags. Som vanlig er det opp til meg å være fjevelens advokat. Tror du ikke at du eksponerer deg for hackere? Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor noen eventuelt skulle albue seg inn i husets sentralkommando – eller hva det nå heter – og opprette sin egen parallelle kommandostruktur, men hvis det finnes noe som er verd å stjele der er vi nok på det rette sporet. Dessuten har jeg inntrykk av at hackere ofte er anarkister som ikke går av veien for å utøve practical jokes rettet mot for eksempel folk som åpenbart har “for mye penger” og/eller andre former for makt. Hackere behøver ikke å ha noen årsak i den forstand. Det kan være bare på kødd.

En science fiction film som jeg vagt minnes hadde en gruppe karakterer kalt “low techs” som ikke var på nett i forhold til opplegget i filmen. Detaljer som for eksempel navnet på filmen har jeg glemt, men jeg husker de folka. De minnet grovt sett om den typen urbane hippier man ser overalt, med rastafletter og fargerike klær, og de har ofte en greie med at de skal være off grid, det vil si ikke koblet opp mot verken strømnett, telefon eller noe som helst annet som leveres av det offentlige – eventuelt private selskap som jobber på kontrakt – og som man betaler for hver måned. “Selvberging” er et ideal for mange, som ikke egentlig er så mye “politisk” som det er et moralsk livsstilsspørsmål. Disse typene blir ofte kalt alternative, men de er ikke mer alternative enn at det er et både velkjent og forutsigbart opplegg. De fleste av dem er harmløse nok. Alt de vil er å ha noen høner, dyrke sine egne grønnsaker og få strømmen sin fra solceller. Den typen ting. Det befinner seg til enhver tid et antall sånne som prøver å etablere bosetting ute på landet i Italia, Portugal og Spania. Typisk kjøper de gamle småbruk i fraflyttingsområder — og så starter de en YouTube-kanal hvor de dokumenterer planer og fremgang etterhvert. Mye er ganske deprimerende saker. De sliter fælt. Byråkratene er ikke greie mot dem heller. Men annet er morsomt. Det kommer formodentlig an på hva slags humor folk har. Ikke alle klarer å le av seg selv.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Selv vil jeg ha – i den grad jeg kan få hva jeg vil – et hus som har null i IQ. Absolutt flatlinje i den mentale sektoren. Det er faktisk best hvis huset er så dumt at det ikke klarer å gjøre noe som helst på eget initiativ. Hva kan jeg si? Folk er jo som alle vet forskjellige. Det er sikkert meg det er noe galt med, men jeg får litt frysninger ved tanken på et smart hus, selv om de bare mener et hus som lar seg automatisere, programmere og fjernstyres. Jeg vil ikke engang ha en bil som oppfører seg sånn. Alt skal være “hands-on” i min verden. Jeg så en kis som klappet hardt i hendene to ganger for å skru på lyset i et rom. Jøss. For et påfunn. Hva er poenget? Jeg liker lysbrytere. Det er avansert nok for meg. Hvis jeg en dag blir så skral at jeg ikke klarer å operere lysbryteren bør jeg sannsynligvis ikke bo på egen hånd uansett. Det er noe med det. “Lavteknologi” som operativt prinsipp er en slags filosofisk minimalisme. Du vet. Ikke lag en maskin for å gjøre noe du fint får til med hendene. Ikke automatiser noe som fungerer bra nok manuelt. Vi kan si at det overordnede prinsippet dreier seg om å ikke sløse med ressurser. Hvorfor blande teknologi inn i jobben hvis det ikke er nødvendig? Jeg mener, det er definitivt bedre med motorsag enn med tigersvans – eller øks – hvis man skal felle et tre, men man behøver ingen jævla skogsmaskin heller. Nok er nok, liksom. Jeg er sånn av natur at jeg fokuserer på å få jobben gjort, uten å danne fetisj rundt utstyret. Når det er sagt, så har jeg sikkert en 30-40 enheter av alskens elektroverktøy i huset, men det er fordi jeg drev som selvstendig håndverker i mange år før jeg ble pensjonist.

Jeg innbiller meg at de fleste er mest som meg når det kommer til hva slags styringssystemer de vil ha i huset. Folk vil typisk ha elektrisk lys, kjøleskap, vaskemaskin og så videre — men ikke mange drømmer om et “smart” hus. Enda mindre en kunstig intelligens det går an å prate med. Herregud. Skru på kjøkkenlyset. Eller hvis man er av den kristelige typen vil man kanskje få et kick av å si bli lys og slå ut med hendene. Jeg følger noe som heter “Den forbannede bokklubben” og der hadde de nylig en greie om Ray Bradbury og klassikeren Fahrenheit 451. Som alle vet er jo “brannmenn” et tema i vinden, så å si, ihvertfall i USA, nærmere bestemt Los Angeles, hvor de plages med vindfenomenet Santa Anna. De sa på nyhetene at vinden er oppkalt etter en helgen, men jeg tror den henviser til den meksikanske general Antonio de Padua Maria Severino Lopez de Santa Anna y Perez de Lebron  (1794-1876) – best kjent som bare “Santa Anna” – en kjendis fra krigen mellom Mexico og USA. Du vet. Davy Crockett og fortet Alamo. De greiene der. California var jo først en del av Mexico, som også het “Nye Spania” før de gikk til revolusjon og dannet sitt eget land. Lang historie. Digresjon til side, Fahrenheit 451 handler om bokbrenning som politisk metode. Et velkjent fenomen, men håpløst utdatert i nettets tidsalder. Noen vet sikkert hvor stort internett er ved dette tidspunktet – målt i de aktuelle enhetene – men jeg har ikke den fjerneste idè. Uansett sier Bradbury ved et tidspunkt i boka at brannvesenets oppgave ble omstrukturert etter at alle hus ble gjort brannsikre. Oppgaven deres var nå å brenne bøker. Vi er åpenbart ikke helt der ennå, fordi selv om det ennå ikke har fremkommet noen tall så kan vi trygt si at katasrofebrannene – som ennå pågår – i Los Angeles og omland vil bli en jævlig dyr affære. Herregud. Den dyreste noensinne i USAs historie er det noen som spår.

Har fremtiden blitt sånn som folk fantaserte om at den skulle bli på 70-tallet? Jeg synes ikke det. “Smarte datamaskiner” og deres videre applikasjoner i form av “smarte hus” er noe jeg kan huske, men ingen så for seg internett. Ihvertfall ingen jeg har hørt om, hvilket jeg tror betyr ingen i det hele tatt. fordi hvis dette fantes ville det blitt tatt med i en av de ti tusen dokumentarene om nettets historie som har blitt laget. Folk spør meg om jeg misliker teknologi, men svaret er egentlig ikke. Teknologi i seg selv er verken her eller der. Det er bare en ting. Det er hva folk bruker teknologien til som gjør meg skeptisk, kritisk, for ikke å si bent frem fiendtlig innstilt til hele opplegget. Jeg mener, det er jo grenser for hvor enkelt livet kan gjøres før alle forenklingene vil slå seg sammen om å ha en degenerativ effekt på menneskene. De kan ingenting lenger fordi det er jo ikke nødvendig å kunne noe. Man bare ringer etter hjelp og trekker kortet etterpå. Snipp snapp snute. Problemet er eliminert. Jobben er gjort. Livet går videre. Har Norge et “smart samfunn” sånn sett? Nesten alle jeg kjenner har siste skrik i smarte telefoner, med gudene vet hva slags muligheter og applikasjoner. Jeg aner ikke. Jeg soner ut når folk begynner å prate om sånt. Det virker smartere å bruke tiden til å sove. Faktisk ser jeg for meg at jeg vil slutte med smarttelefon snart, kanskje til og med hele den helvetes PCen. Vel, alt er relativt. Jeg må jo kunne gå på nett for å betale regninger og den typen ting fordi jeg aner jo ikke engang hvor min nærmeste bankfilial ligger lenger. Det er sikkert mer enn ti år siden jeg var i en bank. Alt skjer på nettet — og nytt betalingskort, kodebrikke og sånt kommer i post. Det går sikkert an å ringe dem men det har jeg aldri gjort. Opplegget er jo “smart” i den forstand at man får til det meste selv, hjemme hos seg selv. Og hvis man behøver kontanter går man bare i minibanken. Nema problema. Det går til og med an å sette inn kontanter i banken via nærbutikken der jeg bor, hvis det skulle være et aktuelt behov. Hvorom allting er, nå er det på tide å betjene den evneveike men effektive vedovnen min. Dermed sier vi slutt nå — med en musikalsk klassiker fra musikkens gullalder. Og er ikke hu dama kriminelt flink til å danse i høye hæler?

Man hører om det de kaller Dead Internet Theory – jeg har ikke lett etter norske artikler om temaet – som kort fortalt er at nettet ikke lenger er befolket hovedsaklig av mennesker, men heller av chatbots og den typen ting, altså maskinskapte algoritmer som “oppfører seg som folk” i den forstand at de vil gi deg likes, korte kommentarer og så videre, slik at du vil oppleve “positiv feedback” på nettet og bli motivert til å bruke mer tid der, som igjen eksponerer deg for mer reklame, og sånn er gangen grovt sett i greia. Din oppmerksomhet er hva de driver gruvedrift mot. Jo mer oppmerksomhet de klarer å samle opp og holde fast på, jo flere reklamepenger vil nettstedet kunne sope inn.

Elektronisk bondefangeri? Det er uansett vanlig å ha chatbots på nettsteder av en viss størrelse, som automatisk går til nyregistrerte kontoer for å hilse velkommen, ikke ulikt den typen brev man pleide å få fra bokklubber og denslags tiltak, hvor de sier noe sånt som Hei Lars, takk for at du meldte deg inn, deretter kanskje noe mer vissvass som ikke betyr noe, men som kan være “det lille som må til” for å motivere den potensielle kunden til å gå dypere inn i opplegget. Selv er jeg en rimelig godt avbalansert person, men jeg hører at det er mange ensomme mennesker som går på nettet for å finne et miljø de kan henge med, og den typen ting, eller kanskje bare “noen å snakke med” fordi de har mye på hjertet. Hva vet jeg? Poenget er uansett at nettsteder vil ha pengene til folk — eller rettere sagt, nettstedene vil ha oppmerksomheten til folk, som de så siden selger til reklamebyråer med mer eller mindre avanserte systemer for strømlinjeforming basert på hva folk ellers viser interesse for både gjennom søkemotor og samhandling med chatbots.

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

Greia har en viss bismak av Matrix. Det er selvsagt ikke laget for mistenksomme jævler som meg, men heller for de litt mer troskyldige typene som ennå ikke har forstått at ikke alle tilsynelatende vennlige mennesker vil dem vel. Egentlig er dette klassisk. Det finnes ikke så mye sånt i Norge, men folk som har vært på “festorienterte” plasser i syden har fått med seg hvordan utestedene ikke uofte har innkastere gående på gata for å rekruttere kunder til stedet. Kom til oss og bruk penger. Hvorfor skulle ikke sånt finnes i digital form også? Det vi vet om mennesker er jo at de er prinsippløse åtseletere. Hvis de oppdager en måte å tjene penger som ikke er direkte forbudt – selv om dette ikke alltid er noen hindring heller – så kommer de sannsynligvis til å benytte seg av denne muligheten. Det finnes økonomiske jegere og økonomiske bytter. Mange eksisterer i begge roller, enten vekselvis eller samtidig, og ganske aggressive kampanjer rettet mot folks penger betraktes nå i dag som fullstendig normalt. Denne kannibalistiske økonomien har selvsagt ingen etikk. Alt henfaller til det drøyeste loven tillater. Og som alltid oppstår dystopi i enhver kontekst med lave standarder.

Selv er jeg en enkel sjel. For meg går det en krystallklar grense mellom det gode og det onde. Sistnevnte inntreffer så snart noen aksepterer det som greit å utnytte andre for økonomisk gevinst. Du vet. Bløffe, lure, snyte, vri og vrenge på saker, holde tilbake “negativ informasjon” om produktet eller tjenesten, og så videre. Det vanlige. Som alle vet er verden tjokk full av luringer som ikke bryr seg om annet enn å få solgt hva det enn er de markedsfører. De tar ikke fem flate for å gjøre hva de enn må for å dytte greiene på folk. Flertallet stanser riktignok før de krysser over og inn i det ulovlige, men mange skyr ingenting. De vil bare ha penger, koste hva det koste må. Lovbrudd blir mest et “teknisk” spørsmål for dem. En avveining mellom risiko og fortjeneste. Går det an å bare ta pengene og løpe? I så fall kommer dette til å skje. Jeg tror ikke at nettet har fremkalt noe som ikke allerede var i folk, men jeg tror nettet har eksponert slik fundamental uærlighet på en måte som sjokkerer mange. De var i god tro. Nå vet de ikke helt lenger. Om vi ser bort fra de som har blitt utsatt for direkte svindel – hvor den kriminelle hensikten var der hele tiden – så sitter vi likevel igjen med et ganske tvilsomt utseende landskap av “pengebegjær i frislepp” som forgifter og forringer alt hva nettet kunne ha vært.

Jeg så noe på NRK.no hvor Jonas Gahr Støre – mer i egenskap som privatperson enn som statsminister – ble intervjuet av noen individer som ble beskrevet som “funksjonsalternative”. Hvem vet hva tanken bak sånt er. Han navigerte seg uansett gjennom greia som den profesjonelle politikeren han er – til tross for at han har en nærmest “trumpiansk” usunn ansiktsfarge noen ganger, men det handler kanskje bare om lys og kamera – og etterhvert kom vi da også frem til hele sendingens hovedpoeng: Statsministeren liker spaghetti med kjøttsaus. Det har han alltid gjort.

Kan jeg snakke for italienere? På ingen måte. Imidlertid er rød saus en greie i Italia. Jeg hadde en italiensk kjæreste en stund og hun sa alltid at det handler om rød, grønn eller hvit saus. Du vet. De italienske fargene. Pizza Margarita skal ifølge ryktene ha blitt funnet opp slik. Tomaten er rød, pestoen grønn, og mozzarellaen er hvit. Og italienerne jubler, gir hverandre “high fives” og drikker seg dritings på vin. Sånn går dagene. Sola skinner, bølgene skvulper og ingen behøver å måke snø. Det er sånn vi definerer paradiset her i Norge. Fred, frihet og alt gratis. Hvorfor jobbe når man bare kan ligge i en hengekøye og drikke vin? Logiske argumenter, mine damer og herrer.

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

Hva betyr “spaghetti med kjøttsaus”? Selv tenker jeg umiddelbart bolognese, men dette er jo ikke mer italiensk enn hva Chicken Tikka er indisk. Undersøk saken selv. Når folk sier “pasta bolognese” gjør de seg bare til. Det betyr akkurat det samme å si pasta med kjøttsaus, så der skal statsministeren ha takk for at han ikke lyver. Jeg vet ikke om Jonas Gahr Støre alltid snakker sant – sannsynligvis ikke – men det er ihveretfall sant at Norge har en helt egen “pastakultur”. Sånt finnes også i andre land – faktisk de fleste av dem – men de som har vært ute og reist legger merke til forskjellene. Er det viktig? Det vet jeg ikke. Imidlertid vet jeg at det finnes mange tusen forskjellige oppskrifter på pastasaus. Det er derfor de ikke liker å sette navn på sakene, ut over å beskrive sausens generelle hovedfarge.

Neo-Ottomanism (Turkish: Yeni Osmanlıcılık, Neo-Osmanlıcılık) is an irredentist and imperialist Turkish political ideology that, in its broadest sense, advocates to honor the Ottoman past of Turkey and promotes greater political engagement of the Republic of Turkey within regions formerly under the rule of the Ottoman Empire, the predecessor state that covered the territory of modern Turkey among others. Neo-Ottomanism emerged at the end of the Cold War with the dissolution of the Soviet Union, forming two distinct waves of the ideology: the first, in the early 1990s, developed by the Turkish journalist and foreign policy advisor to President Turgut Özal, Cengiz Çandar; the second, associated with Ahmet Davutoğlu and his foreign policy goals of establishing Turkey as an influential power within the Balkans, Caucasia and the Middle East.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

Det finnes noe som vi på norsk kaller knehøner. Altså feige og prinsippløse personer. Værhaner dekker forsåvidt noe av den samme meningen, men det ultimate ordet er sannsynligvis populister. Det finnes ikke så mye som en trevl av mot i dem, selv om de liker å fremstille seg som modige. Det er enkelt nok å bevise. Len deg frem over dem og si bø, så vil de straks begynne å gråte. Men ikke nok med det, de vil også søke å engasjere andre rundt seg. Du vet. Følgerne. Det hele er ganske avskyelig men ikke desto mindre ganske virkelig. Du ser dem hver dag her på blogg.no. Den siste moten er åpenbart å “faktasjekke” opplysninger assosiert med folkemordet i Gaza, som – uansett hvordan man ellers vrir og vender på saken – ender i konklusjonen om at det er ikke så farlig med palestinerne. De er ikke ordentlige mennesker. Hva spiller det vel for rolle om en ti-tyve tusen av dem må dø så lenge det redder min følelse av sinnslikevekt?

Alle vet selvsagt at den uformelle og løst sammensatte “bevegelsen” som kalles islamskeptikere opprinnlig ble pønsket ut og satt sammen av den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad — som imidlertid har skutt seg selv i foten før. De har startet mye jævelskap som endte svært dårlig for alle de involverte. Imidlertid er det ikke Mossad som har noe å tjene på at “muslimer” gruppes som en egen kategori uavhengig av hva slags andre personegenskaper folk eventuelt har på det individuelle nivå. Det er tyrkerne. Eller altså den eneste regionale stormakten som har krefter nok til å tvinge gjennom sine egne opplegg. Alle andre er nødt til å være “bambus som svinger i vinden” som japanerne sier. Tyrkia jobber i det stille med å posisjonere seg som big daddy og det er ingenting noen kan gjøre for å stanse det. Folk stirrer seg jo blinde på Irak, Syria, Egypt, Saudi-Arabia, Yemen og hva har du. Iran. Jeg har vondt for å forestille meg at Mossad ikke er klar over dette. De er jo ellers ganske flinke i faget sitt, så lenge de passer på å ikke stirre for mye inn i sitt eget pistolløp. Så hva er det som foregår? Det var ikke Lenin som fant opp greia, men det var Lenin som gjorde den berømt: Cui bono? Hvem tjener på dette? Alle som senere har etterforsket noe som helst stiller alltid dette spørsmålet. Hvem eksakt er det som har noe å tjene på for eksempel virksomheten til norske nazibloggere? Svaret er tyrkerne. Den kommende “muslimske supermakten” som imidlertid samtidig regnes som “en moderne vestlig stat” som mange har alle mulige slags ferieminner og denslags “familiært positive” assosiasjoner i forhold til. Hva er Tyrkia? Vi føler at vi på mange måte kjenner Tyrkia. Det er et ferieland. Et sted med historie, kultur, opplevelser og god mat.

Selv er jeg verken positiv eller negativ til tyrkere, eller muslimer i mer generell forstand for den saks skyld. Jeg skiller ikke mellom kristne, muslimer og jøder. De er alle akkurat den samme typen avskum — det vil si religiøst vanvittige tullinger. Så langt så vel. På den samme tid trekker jeg bare på skuldrene når folk begynner å komme med disse kjedsommelige identitetsgreiene sine. Hva fanden betyr det fra eller til for meg? Ingenting. Om han er brun, hvit eller svart; mann, kvinne eller trans: En idiot er en idiot. Jeg diskriminerer ingen slik sett. Når det er sagt, så anerkjenner jeg imidlertid alles rett til å skape sin egen lille identitetsboble som de lever i, uavhengig av hva som er “virkelig” for alle andre. Hva så? Livet er kort nok og vanskelig nok uansett. La folk være i fred med vrangforestillingene sine. Det er et ufornektelig faktum at mange er såpass engasjerte i det bisarre fenomenet vi kaller religion – akkurat som folk vil ha rusen sin – at det går i praksis ikke an å gjøre noe mer eller annet enn å bare la dem holde på. Juss og lovgivning får ellers fokusere på atferd mer enn på idèer og meninger. Føles det riktig og naturlig for deg å leve som en tosk? Javel, men så gjør dette. Knock yourself out som det heter på engelsk. Ingen bryr seg likevel. Hva er det egentlig norske nazibloggere tror de driver med? Det er jo terror rettet mot en indistinkt folkegruppe som de av en eller annen grunn har lagt for hat på noe slags generelt grunnlag. Det er noen ganger interessant å se hvordan de strever med å “rasjonalisere” de umenneskelige følelsene sine, men til syvende og sist er sannheten at de føler det er legitimt å hate “muslimer” og noen må man jo uansett hate, ikke sant?

Hvis du angriper meg som jøde blir jeg nødt til å forsvare meg som jøde var det noen som – ganske klokt – sa en gang. Jeg mener, det er jo i utgangspunktet en privatsak hva man “er” sånn sett. Et identitetsspørsmål, som alle det gjelder sikkert har gått alle mulige slags runder med opptil flere ganger. Det samme forholdet gjelder selvsagt muslimer også. Selv om de i utgangspunktet kanskje er “moderate” så vil de automatisk bli tvunget til å forsvare seg fra den posisjonen de blir angrepet i. Det ligger et programmessig incentiv i retning av radikalisering innbakt i hele opplegget. Så stiller vi spørsmålet som Lenin gjorde berømt: Cui bono? Hvem tjener på dette? Det ligger selvsagt en stor maktgevinst å hente for den som lykkes med å forene og fremstå som en troverdig representant for “alle muslimer” på den geopolitiske arenaen. Hvem har noen realistisk vei til en slik maktposisjon? Iran? Jeg tviler på det. Det er jo derfor jeg snakker om Tyrkia. Israelerne har sin greie. La oss ikke si noe mer om det akkurat nå, men de har sikkert “noe å tjene” på at det finnes noe slags generalisert muslimhat i de såkalte vesten, selv om de ikke befinner seg i noen god posisjon for å høste det siste vindfallet fra denne begivenhetsrekken. Jeg tror ærlig talt ikke israelerne forstår hva de driver med mye av tiden, men det samme bør man helst ikke tenke om den tyrkiske statslederen Erdogan. Han virker veldig “woke” med hensyn til “den muslimske saken” og vil sikkert ikke ha noe imot å bli deres verdensleder. Og om ikke ham, så den neste, eller den neste etter der igjen. Tyrkia har både den politiske og den militære makten. Ikke engang Israel kødder med tyrkerne. De er jo ikke idioter heller, ihvertfall ikke til noen direkte “her og nå” suicidal grad. Som alle vet sa Sun Tzu at den beste krigen er den man aldri behøver å utkjempe fordi motstanderen ser på posisjonen din og bestemmer seg for at det ikke nytter. Nesten all moderne militærstrategi følger denne tankeretningen. Men som alle også vet handler ikke makt bare om militære muskler. Det er mye vanskeligere å “vinne freden” enn å vinne krigen.

Det går an å overleve en krig, men det går ikke an å “leve” – i noen normal forstand – i en krigssone. Selv definerer jeg dette som en region, situasjon eller kontekst hvor man må regne med at det er en realistisk sjanse for at det vil bli skyting den dagen. Eller altså at man må “ta sine forholdsregler” på en måte ingen i Norge noensinne gjør. Det hender at folk går berserk her også, men det er ikke noe man må regne med som realistisk sannsynlig den dagen. Hvem sjekker bilen sin for bomber før de starter den, for eksempel? Bare folk i særlig utsatte stillinger. Sånt er ikke normalt i Norge. Vi driver et etter måten fredelig samfunn her, mange takk. Det er blant annet derfor vi ikke synes det er noen god idè at politiet skal bære våpen og/eller vifte med våpen i enhver situasjon, slik at de kriminelle får det for seg at de kommer til å bli skutt hvis de ikke skyter først, sånn som i USA. Ved dette tidspunkt har vi noe rundt to hundre tusen muslimer i Norge, altså ikke særlig mange. Hva tilsvarer det? Befolkningen i Drammen? Ihvertfall ikke særlig mye mer. De betyr i praksis ikke noe som helst som “egen politisk kategori” og man ser da også folk med slik bakgrunn nokså jevnt fordelt utover det politiske spekteret i Norge. Så hva handler angsten om? Vi kan bare spekulere og si det er noe individuelt, noe de har funnet på nettet, hva vet jeg. Det er uansett evneveikt, men ikke desto mindre ganske populært. Folk som ikke engang ville vært konkurrenter til neandertalere i mental kapasitet føler seg kompetente til å innta plassene, ferdig, gå — uten at de vet i hvilken retning ting bærer. Norske muslimer er først og fremst norske – det er der vi forventer og forlanger at deres lojalitet skal ligge i ultimate spørsmål – akkurat som norske jøder var under den andre verdenskrig (og senere). De som jobber for tyrkerne ser det imidlertid ikke slik. De prøver å fremprovosere noe helt annet. Hvem tjener på dette? Selv er jeg såpass helgen at jeg driter i folks identitetsforvirringer. Er de jøder, muslimer, kristne, homo eller trans? Jeg gir jevnt faen. Det er ikke mitt problem, og hvis du kommer her og prøver å trøkke det i trynet mitt så vil jeg nikke deg ned. Og deretter sannsynligvis sparke på deg en stund etterpå. Sånn fungerer den norske virkeligheten.

Det vi ser på flyfotografiet ovenfor kalles masaid sahrawiya – “ørkenfelle” – på arabisk, men de har av en eller annen grunn valgt å kalle dem desert kites på engelsk, etter at piloter “oppdaget” dem fra lufta for hundre år siden og syntes de lignet “drager” av den typen som folk leker med den dag i dag. Det var lenge svært omdiskutert hva slags formål de hadde, men nå vet vi at de er gamle fangstredskaper særlig rettet mot ørkengasellene som det en gang fantes så mange av. Opplegget er ikke ulikt arrangementene som steinaldermennesker i Norge brukte for å drive elg inn i trangere og trangere feller. Det finnes blant annet noen studier av disse tingene som ble gjort i forbindelse med utviklingen av Skytefelt Østlandet her i dalen. Først ble jo området undersøkt med finkam av Riksantikvarens folk for å dokumentere eventuelle kulturminner der før stedet ble skutt i fillebiter av kanoner, tanks og denslags. Jeg vet ikke hva som ligger på nett – selv leste jeg om saken på biblioteket – og jeg gidder ikke å lete fordi det er ikke viktig for poenget her og nå. Saken er at dette var næringsgrunnlag for den eldste “bymessige bosettingen” vi kjenner så langt, Karahan Tepe i Tyrkia. Kulturelt sett var befolkningen der det vi kaller jegere og samlere, men de var ikke desto mindre bofaste der på stedet i et par tusen år før jordbruk ble det folk typisk levde av. Dette er altså ørkendragenes tidsalder.

Fellene varierer mye i størrelse og fasong – fra noen hundre til mange kilometer lange – men felles for dem alle er at de har to lange “antenner” stikkende ut i landskapet. Disse starter ganske langt fra hverandre men blir smalere etterhvert inntil alt ender i selve fella, eller drapssonen, hvor man antar at et antall jegere har ventet på at dyra skulle ankomme mens en anne gruppe har jobbet med å drive dem fremover. Disse “steingjerdene” er ganske lave, bare omtrent en meter, slik at det ville ikke være særlig vanskelig for gasellene å hoppe over dem, men de gjør det likevel ikke av en eller annen grunn. De bare følger gjerdet fremover helt til de ikke kommer seg lengre. Hvor viktig denne jaktformen har vært i disse gamle kulturene reflekteres i det store antallet knokler etter gaseller vi graver ut rundt ved bosettingene deres. Det ser ut til at dette har vært hovednæringen, men det finnes selvsagt også mange andre typer knokler og bein, foruten tegn som tyder på at de har høstet diverse ville planter i tillegg. Saken er – som vanlig – det gamle mysteriet om hvorfor folk begynte med jordbruk og husdyrhold, altså det vi kaller den neolittiske revolusjon — fordi saken er jo at man må jobbe mer for hver kalori som bonde enn som jeger, så hvorfor? Det avtegner seg mer og mer et bilde av at folk ble bofaste lenge før de begynte med noen organisert form for jordbruksøkonomi. Først kom ørkendragene, som må ha vært såpass effektive at de etter noen tusen år i praksis hadde utryddet hele gasellebestanden på stedet, slik at det ble nødvendig å finne på noe nytt. Mange av de antropomorfe (menneskelignende) kunstarbeidene fra Göbleki og Karahan Tepe viser jo “emansiperte” – avmagrede og utsultede – menneskers anatomi, med synlige ribbein og det ene med det andre.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

En kanal jeg følger på YouTube – The Prehistory Guys – som er to britiske karer på min egen alder, har lenge hevdet at “tash-tepelar-kulturen” (det overordnede navnet på bosettinger i Anatolia for 12-15.000 år siden) var slutten på noe, ikke begynnelsen. Det de fleste fantaserer om er jo at Tepe-bosettingene var “verdens første tempel” og den typen ting, som det overhodet ikke finnes noe grunnlag for å påstå. Det går ikke an å kategorisk si at “sivilisasjonen begynte i Göbleki Tepe”, men mange gjør det likevel. Jeg antar at alt handler om klikk nå for tiden. Hvor mange klikk får du? De som har en spennende historie vil typisk få flere klikk en de som bare har en sann historie. Generelt sett driter jo folk i hva som er sant, de vil ha sånt som skaper store bølger i følelseslivet. Folk vil ha kicks, ikke saklig informasjon. Ironisk nok minner det meg om “bønnen” til Aleister Crowley: Gi meg det sterke – uavhengig om det er ondt eller godt – og det som river i sjelen, skaper revolusjon i sinnet, får kroppen til å entre ekstase. Ikke uten grunn kalles jo Crowley “modernismens sanne far” (selv om andre har stått for oppdragelse av ungen). Folk forventer og forlanger mye av livet nå i våre dager. Det vi betrakter som normal levestandard i Norge i året 2025 ligger langt fanden i vold hinsides selv den mest flamboyante og ekstragavante luksus noen egyptisk farao noensinne kunne fantasere om. Deres verden var så annerledes enn noe vi vet om at det blir nesten som to helt forskjellige arter. Eller to helt forskjellige planeter? Uansett er det “bare” 4700 år siden de bygget den store pyramiden i Egypt. Du vet. Den som alle snakker om. Det gamle riket befinner seg nærmere oss i tid enn hvor nært egypterne er til ørkendragene, som typisk er enda 7000 år eldre enn pyramidebyggerne. Men hva kan vi si om selve kulturgrunnlaget? De eneste i Norge som fører noe som overhodet ligner på en steinalderøkonomi er de vi kaller “reindriftssamer” og selv de benytter seg friskt av all tilgjengelig teknologi. Spørsmålet er bare når de gikk fra å være reinjegere til å bli reineiere, som er to ganske distinkte ting. Jeg ser for meg at overgangen fra eldre (paleolittisk) til yngre (neolittisk) steinalder fulgte et lignende mønster, altså at det som i utgangspunktet var “villdyr” på grunn av høyt trykk mot denne ressursen etterhvert utviklet seg til å bli “tamdyr”. Det var ikke lenger nok til alle.

Hvilket til sist bringer oss til temaet befolkningsvekst. Hvor mange mennesker kan Norge i teorien fø på? Jeg vet ikke om noen har regnet på noe slikt, men det virker bent frem urimelig å for eksempel tenke seg en milliard mennesker her, eller engang hundre millioner. Når makses ressursgrunnlaget ut? Ti millioner? Tyve? Tredve? Det finnes visse økonomiske nøkler for beregning av “naken kaloriproduksjon” per kvadratkilometer dyrkbar mark, eller altså hva som i teorien går an før nok er nok. Hvordan merker man sånt? En ting er hva økonomene klarer å regne ut, noe helt annet er hva det såkalte folket opplever i sine feberfantasier. Nazistene blant oss hevder for eksempel at Norge allerede er fullt. Det er ikke plass til flere mennesker her, ihvertfall ikke flere “fremmedkulturelle” — eller altså brune individer. De mener at dette vil utrydde vår egen kultur, alle norske tradisjoner og så videre, selv om de færreste av disse typene kan kalles særlig kulturelt konstruktive. Jeg mener, hva gjør de for å ivareta det de kaller bevaringsverdig, annet enn å gråte og klage over at de må forholde seg til negere? Svaret er ingenting. Dette er evneveike fjøsnisser. Typisk moderne folk som verken kan eller vil noe, bortsett fra at de selvsagt ønsker mere kos og rus og denslags. Herregud så ekkelt. Filosofisk sett finnes det ikke noe slikt som “meninger”. Vi har ytringer og vi har handlinger. Meninger er verken her eller der. De har som regel ikke peiling på hva de prater om, de bare går rundt og føler ting. Du vet. Angst, hat og så videre. Inntil videre velger jeg å se slik atferd som et symptom på undergangen. Dette er jo dårlige mennesker, men de oppfatter det ikke slik selv. Svaret på hvor mange mennesker Norge kan fø på er at det handler mye om hva slags typer vi snakker om. Antaller kravstore og evneveike troll – altså “vanlige mennesker” i dagens Norge – vil selvsagt være mye mindre enn antallet dugelige og arbeidslystne individer. Det går hundre pysete blokkleilighetsbeboere for hver ene Lars Monsen-type blant oss, eller altså sånne som vil klare seg helt fint på egen hånd nærmest uansett hva som skjer. Jeg har selv ikke noe imot å hjelpe de som ikke klarer å hjelpe seg selv, men det blir litt drøyt når alskens børsmeglere og fondspirater krever helt absurd mye mer enn hva de fortjener. Kort fortalt: byfolk er bare avskum. Parasitter. Degenererte umennesker som bare konsumerer, forsøpler og klager over alt de ser som ikke umiddelbart behager dem.

Hvis noen sier omtrent to meter så vil de fleste normale mennesker umiddelbart forstå hva de snakker om. Et mål som er “noe i overkant av en kroppslengde” slik at hvis vi for eksempel snakker om et plankegjerde, så vil man ikke kunne se over det hvis man ikke er unormalt høy, men de fleste vil kunne heise seg litt opp med armene og kikke over. Men hvis noen sier omtrent 1,96724 meter blir det en forvirrende dissonans mellom ordet “omtrent” og alle desimalene i tallet. Målet er alt for nøyaktig til at det gir noen mening å snakke om det omtrentlige for selve tallets del, slik at hjernen vil se etter “noe annet” fordi det er åpenbart noe som ikke blir sagt her. Når og hvorfor behøver man hundredels millimeter i et mål? Og hvordan passer ordet “omtrent” inn i denne sammenhengen?

Spania har totalt 17 autonome regioner i henhold til grinnloven av 1978, hvorav en heter Galicia og omfatter det man får hvis man fortsetter Portugals grense rett nordover i stedet for å dreie vestover omtrent på høyde med byen Zamora. Den nordvestlige “utveksten” på kartet over Spania, med andre ord. Som alle vet ble mesteparten av Spania erobret av det som den dag i dag kalles moros – maurere, eller nordafrikanere mer generelt – tidlig på 700-tallet. Dermed ble det som kalles al-Andalus etablert. Saken er noe omdiskutert, men det antas at de kalte opp området etter vandalene, en germansk folkegruppe – også kjent som lugere – som utvandret fra det som i dag kalles Polen under de markomanniske urolighetene mellom årene 160-180. De tok opphold i det vi nå kaller Spania frem til de vandret videre på 400-tallet og erobret det som romerne kalte Afrika, grovt sett nordkysten av kontinentet frem til og inkludert dagens Tunisia.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Hva er poenget med å “erobre” et land? Det spørs hvem man stiller spørsmålet til. For et folkeslag handler det mest om et sted de kan bo, men for en stat – uansett hva slags forfatning de ellers har – handler det om “skattland”. Staten sikrer seg rett og slett flere inntekter jo mer land de kan skatte av, selvsagt under den forutsetning at det finnes økonomisk virksomhet på stedet som er verd bryet (og kostnadene) med å etablere og vedlikeholde lokale styresmakter. Hvis det er bare bråk og tull med de lokale innbyggerne kan man like så godt gi faen og heller trekke seg litt tilbake og etablere en “sterk grense” slik for eksempel romerne gjorde i Storbritannia med Hadrian’s Wall mot innbyggerne i det vi nå kaller Skottland (selv om skottene teknisk sett er en irsk folkegruppe som innvandret mye senere). Sånn er forretningslivet. Hvis man må pumpe flere ressurser inn i et prosjekt enn man får ut av det driver man jo med tap.

Jeg har sett litt på kartet over Galicia. De har det som heter Ribeira Sacra – den hellige elvebredden – som generelt sett er et vindistrikt, og de produserer noen av Spanias beste (og dyreste) vinmerker. En småby i regionen heter Ribadevia, og de har noe som heter Barrio Judio; det jødiske nabolag, sentrert rundt Plaza Magdalena. Prisene på eiendom er ganske høye der, men ikke urimelig høye, ihvertfall ikke etter en norsk målestokk. Jeg har inntrykk av at det er “hippe” typer som søker seg dit. Du vet. Kunstnere og denslags. Folk som ikke protesterer når det settes en flaske rødvin eller to på bordet. Men hva eksakt er det som gjør det til et jødisk nabolag? Det var jo mildt sagt utrygt å være jødisk i Spania under og etter pogromen av 1391, som krevde “omvendelse” til katolsk tro under trussel om tortur og død – altså det sånne typer nå i dag kaller “integrering” – men selv de såkalte marranos – “omvendte jøder” – ble betraktet med mistanke og folks “jødeskepsis” endte ikke uofte i vold og overgrep. Ifølge avisen Times of Israel har Ribadevia kanskje Europas “mest sjarmerende juderia” med både jødiske vinhandlere og bakere. Alt de mangler er jøder, sier avisen ironisk. Det er ellers vanskelig å finne historisk kildemateriale om saken på nettet — så jeg bare skyver det fra meg inntil jeg selv har mulighet til å vandre litt gatelangs der og se på forholdene. Det finnes visstnok et jødisk museum…

Vi må anta at det går an å ha jødiske nabolag uten jøder på den samme måten som man kan ha spanske trapper uten spanjoler, eller et romersk teater uten romere. Hva vet jeg? Jeg er jo ikke interessert i sånt. Det er ikke relevant. Hva så om noen identifiserer seg slik eller sånn? Det har nesten aldri noe å si i praksis. Hvem bryr seg om denslags? Herregud. Hvis jeg har et ærend hos en vinhandler driter jeg i om det er en jødisk vinhandler – eller hva som helst annet det måtte gå an å kalle dem – så lenge de får til å handle med vin uten å gjøre det kleint eller dramatisk. I det hele tatt liker jeg det dårlig når folk prøver å trekke meg inn i sine private fantasier. La oss bare holde oss til det vi har å gjøre, okay? Jeg vil ikke vite hva folk tror på, hvordan de liker å ha sex, hvor mange penger de har, eller noe av alt det jåsset folk krangler om år ut og år inn uten at de noensinne kommer seg noe sted. Så snart noen sier ordet Gud er det over og ut for meg. Det går ikke an å si noe “sant” om Gud. Diskusjon avsluttet. Jeg mener, hvor evneveik går det an å bli? Hva er du? En profet? Selv er jeg jo bare filosof. Jeg vet strengt tatt ingenting. Alt vi har er bare et nubuløst nettverk av konsepter, anskuelser og språkformer; laget av, med og for mennesker, som regel av politiske årsaker. I utgangspunktet er vi bare en litt absurd form for aper som prøver å leve et slags liv i en verden vi forstår dårlig og behandler enda verre. Jeg tror ikke på sånne som kommer med svar. Det beste vi klarer å få til er “bedre spørsmål”. Resten er i konstant forandring.

Historien forandrer seg ikke var det en naiv sjel som sa til meg her om dagen. Å du svette Jesus. Hva skal man ikke høre i denne verden? Alle vet jo at den historien du får vil variere etter hvem som forteller den. Det er ikke realistisk å jobbe mot “enighet” mellom folk. Eller rettere sagt, det er dødfødt som diplomatisk virkemiddel. Jeg mener, hvem har noensinne hørt om så mye som ett menneske som er “enig” – med seg selv og ingen flere – bare fra våren til høsten? Hvis man er et normalt menneske vil man jo hele tiden oppdatere sitt eget informasjonsgrunnlag og justere posisjon i henhold til den nyeste og beste databasen man har. Sånn fungerer all statistisk inferens i tradisjonen etter Thomas Bayes. Ihvertfall i den grad folk overhodet bruker intelligensen til å navigere livet i denne verden, heller enn det jeg kaller følsa — et imaginært organ som overstyrer intelligensen med emosjonelle energier. Du vet. Når folk “føler” det og det, til tross for at enhver intelligent fortolkning av temaet påbyr noe helt annet. Hva er det som skjer med dem? Jeg vet ikke hva annet jeg skal kalle det, så jeg oppfatter det som en mentalt degenerativ tilstand. Et henfall til vår dyrenatur, om du vil. Jeg synes ikke det er greit når voksne mennesker som gjør krav på normal respekt prater tøys og oppfører seg idiotisk, til tross for at de kan bedre. Eller jeg mener, litt er greit, på en normalt snøvel-sjanglete måte, ettersom man strever med å oppfatte og konseptualisere noe, men ikke når det blir et etablert personlighetstrekk som holder seg konstant over tid. Da har vi et problem. Psykologisk sett går det en nokså uklar grense mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser, men vanligvis kommer ikke det siste ordet til anvendelse før greia deres medfører sosiale problemer. Når noen “får mange mot seg” er det jo ikke et tegn på at de har ekstra mye rett, selv om det kan oppleves slik fra en subjektiv sysnvinkel, særlig hvis man klarer å spane opp et ekkokammer på nettet. Børre på Facebook mener det samme som meg.

Ved dette tidspunkt handler det ikke lenger om høyre og venstre innenfor politikken, men om rett og galt. De seriøse mot tøysekoppene. Folk lyver så det renner av dem, mens de blunker blygt og later som ingenting. Hvorfor har det blitt sånn? Jeg mener, hvem påstår noe som alle med tilgang til Google – som alle jo i utgangspunktet har hvis de er på nett – kan slå opp og finne ut er bare løgn og pølsevev i løper av sekunder? Satser de på at folk er for late til å sjekke det de påstår? Jeg kan se hvordan en slik strategi vil virke etter sin hensikt noe av tiden, men ikke hele tiden. Nå må det jo for ordens skyld nevnes at ikke alt man finner via Google er “god informasjon” men det er likevel en god vane å dobbeltsjekke alt man hører før man bestemmer seg for hva man skal tro på. Eller tro og tro fru Blom; hvis man ikke behøver å bestemme seg der og da så er det bedre å la være. Det vil jo alltid komme mer informasjon. Når noen påstår at de vet sannheten om noe så lyver de i 99,99% av alle tilfeller — resten handler om flaks. Spørsmålet er ikke om de lyver, men hvorfor. Hva er det de ønsker å oppnå? Det er relativt sjelden man støter på rene lystløgnere, altså sånne som gir totalt faen og bare sier hva som helst som faller dem inn, hvis det kan gi dem noe der og da (selv om amerikanerne åpenbart liker å ha sånne personegenskaper i statslederen sin). De fleste løgnere prøver å oppnå noe etter måten ganske spesifikt. De har en plan. De vil noe. Jeg har ikke fantasi sterk nok til å forestille meg hvordan det må være å vokse opp nå i dag, som det har blitt helt normalt å lyve og bløffe om alt mulig. På den annen side, ville jeg egentlig ha blitt noe annerledes? Selv i en tid da det ble betraktet som både æreløs karaktersvakhet, politisk selvmord og det ene med det andre, hvis noen gikk rundt og serverte løgner på løpende bånd, hadde jeg liten tro på det meste folk sa til meg. La meg forklare. Jeg tror ikke alle mennesker alltid mener å lyve. Dette er ikke hovedproblemet. Saken er at de tenderer mot å være late, slurvete og upresise. De tror på all mulig slags bøff, men de vet ingenting om noenting. Fordi de gidder ikke.

Det er vanskelig å finne noen historisk epoke – eller geografisk, antropologisk, kulturell eller annen region – som ikke har betraktet menneskenes utpregede tendens til å søke “enkle løsninger” som roten til alt ondt. Om og om igjen har kloke mennesker sagt det samme — og dumme mennesker har vært akkurat de samme både i teori og praksis. Det er jo en essensiell del av diagnosen idiot at man er for dum til å forstå hva som foregår. Enhver typisk idiot føler seg smart, selv om det er enkelt for alle andre å se at dette ikke er tilfelle. Intelligens er hva som skjer når man i det minste senere ser på hva som skjedde etter at man har hatt god grunn til å føle seg dum. Etterpåklokskap fortjener ikke sitt dårlige rykte, fordi det er jo tross alt bedre enn ingen klokskap. Det er et skritt i riktig retning. Det er ikke sikkert at man skjønner hva som “egentlig” skjedde, men man vil i det minste skjønne noe og oppgradere databasen sin i henhold til dette, slik at neste gang man erfarer lignende omstendigheter er man bedre forberedt enn forrige gang. Man “feiler bedre” som folk sier, og slik fortsetter det en stund, helt til man greier å “knekke koden” og komme seg opp på neste nivå. Dette er et triks som bare kan gjøres ved hjelp av intelligensen. Følsa har ingen slike applikasjoner. Så lenge man hovedsaklig lar seg styre av emosjonelle energier vil man aldri bli noe mer enn et dumt dyr.

Jeg resirkulerer det forrige illustrasjonsbildet fordi denne gangen handler det om Meta spesifikt, ikke nettet generelt, og saken er en jævlig cringe video Mark Zuckerberg nylig publiserte. Der redegjør han for visse strategiske valg selskapet har foretatt i anledning “det politiske skiftet” i USA. Han både ser ut som og prater som en fette idiot i videoen. Hvis du ikke har sett den bør den ikke være vanskelig å finne, både i sin originale form og med ymse kommentarer hengt på av folk som analyserer budskapet. Meta skal kvitte seg med “faktasjekken” nå som markedet viser interesse for en mer frivol og følelsesstyrt offentlig debatt. Fakta er ikke etterspurt. Folk vil ha noe som røsker i rasken. Et kick. Et lynglimt av noe som ligner på normale følelser, resirkulert gjennom influensere som man liker å suge på.

Generelt sett er det slik at folk blant oss i de rike og åpne demokratiske land som bæser om “ytringsfrihet” er sånne som ikke fortjener det — analogt til hvordan det å be om respekt er et idiotsikkert tegn på at man ikke fortjener det. Alle kan se at Twitter har blitt det verste skithølet på nettet etter at han evneveike sørafrikaneren tok over og slapp nazistene fri. Det er mange som fortsatt bruker Twitter av gammel vane, men bare det å ha greia på telefonen sin er et sikkerhetsproblem blant seriøse mennesker som forstår hvordan menneskesinnet fungerer. Bruker du Twitter? Da slipper du ikke inn her. At man ikke har evnen til å se hva som skjer på det nettstedet er med andre ord en sikkerhetsmessig sorteringskategori på linje med å ha vært et registrert medlem i Stormfront eller Zorn88. I aller beste fall skyldes det bare bevisstløshet. At man trodde noe, eventuelt at man bare ville “være der ting skjer” og ha det gøy. Hva vet jeg? Jeg har aldri likt Twitter, men jeg kjenner forsåvidt mange som kvitret kvitt kvirrevitt mange ganger hver dag men som “føler uro” nå.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Uskyld er en tilstand bare barn har noe rettmessig krav på. Voksne mennesker har kunnskapsplikt. Du må vite hvordan verden er, hvordan mennesker oppfører seg, og så videre. Voksne mennesker har plikt til å forstå korrupsjon. De er nødt til å konfrontere og ta stilling til verdens ondskap, noe som heldigvis er enkelt fordi de er selv onde, så det fungerer faktisk bra å ta utgangspunkt i speilet. Dette er ikke noe forhandlingsspørsmål. Alle mennesker er onde, på det samme vis som alle mennesker er seksuelle. Spørsmålet er bare om de har kontroll på greia. Ansvar må både forstås og fullt ut aksepteres før noen fortjener frihet. Ja du kan få full frihet til å gjøre som du vil med ditt eget liv, men du må også ta med i beregningen at hvis du krysser grenser sånn og slik så vil det komme straffereaksjoner. Ikke nødvendigvis fra det offentlige, men fra omgivelsene i mer generell forstand. Du vet. Folk som reagerer og den typen ting. Det er ikke forbudt å være idiot, men posisjonen kommer med visse “selvstraffende” mekanismer i det sosiale feltet. Konsekvent praksis av idioti vil over tid lede individet i retning av nazikategorien. Det er et selvoppfyllende profeti. Det ekstreme kaller på dem. Normale mennesker har jo per definisjon ikke bruk for ekstremister i livet sitt, fordi dette forskyver grensene, slik at de eneste positive tilbakemeldingene man vil få under en radikaliseringsprosess kommer typisk fra de som er enda større og mer ekstremistisk motiverte idioter enn dem selv. Sånn har det fungert i alle år.

Ytringsfrihet er et juridisk begrep som bare handler om statens begrensede rett til å bruke voldsmakten mot den politiske opinionen, si for eksempel gjennom å etterforske journalister og andre som stiller kritiske spørsmål til myndighetenes behandling av slike og sånne saker. Det er ikke nødvendig å trekke noen for retten, langt mindre å dømme dem. Bare det å etterforske dem, stadig kalle dem inn til avhør, pågripe dem vilkårlig på gata og den typen ting, skaper i seg selv et uhyggelig klima av overvåkning og personforfølgelse som gnager hardt på både psyken, økonomien og tiden man har til rådighet for såvel jobb som andre ting. Ytringsfrihet i en privat kontekst er noe helt annet. Det at man for eksempel ikke kan si hva man vil på en bloggplattform som denne – men også på Facebook og andre gigantplattformer – handler mest om hva slags “image” nettstedets eiere ønsker å dyrke frem. De er jo avhengig av at folk ønsker å kjøpe reklameplass der, noe som igjen handler om hva slags “image” vedkommende produkt eller tjeneste ønsker å dyrke frem. Temmelig lettfattelig, egentlig, selv om nazibevegelsens nye overlord Elon Musk gikk til sak mot selskaper som ikke lenger ønsket å kjøpe reklameplass på “nye Twitter” (som nå bare bruker et kastrert hakekors som sitt varemerke). Ekstremister som gråter fordi de føler seg forfulgt, undertrykt og det ene med det andre, fortjener ingen sympati. Selv er jeg på mange vis en ganske ekstrem type, men jeg har også selvdisiplin. Jeg utfordrer ikke “det normale”. Hva skal poenget med noe sånt være? Jeg behøver ikke andre menneskers aksept eller forståelse og jeg ønsker ikke at de skal bli som meg. Jeg har blitt moderert eksakt ên gang på plattformen blogg.no — og da handlet det om en litt syk sans for humor. Verken mer eller mindre. Det kommer neppe til å skje flere ganger. Jeg føler ingenting i sakens anledning.

Tenk på sosiale media som “virtuelle utesteder”. Staten har fastsatt sine grenser for hvem man har lov å slippe inn på et sted som skjenker alkohol, men utestedet kan fritt fastsette enda strengere regler, bare ikke noe “mildere”. Når staten sier minimum atten år kan stedet velge å for eksempel si minimum treogtyve. Eller hvorfor ikke førti? Jeg ville helst ha gått på et sted med førti års aldersgrense hvis jeg skulle gått til noe utested. Hvorfor? De godt voksne gidder sjelden å starte noe jævelskap. Dessuten er det neppe særlig fristende for de helt unge å prøve å jukse seg inn på et sted hvor det bare vanker gamlinger. Herregud. Siden tilkommer andre ting, si for eksempel plikt om “antrekk” – det vil si at man ikke slipper inn med olabukse og joggesko – som heller ikke særlig mange gidder å diskutere med. De går bare et annet sted. Tanken er jo at man vil få et annet miljø hvis man krever at folk skal kle seg pent før de slipper inn der. Det samme prinsippet kan gjøres abstrakt og transporterers over til nettet, slik at diverse former for språkbruk og temavalg ikke er tillatt på den og den plattformen. Dette berører på ingen måte temaet ytringsfrihet. Jeg mener, hva slags friheter er det rimelig å gjøre krav på i en annen manns hus? Hvis du ikke godtar de lokale ordensreglene har du frihet til å ta med deg ræva di og pigge av. Det er alt. Problemet med Facebook og andre ekstremt store nettsteder er at de ligner veldig på “et offentlig sted” selv om de juridisk sett er “private”. De har med andre ord lov til å operere med strammere standarder enn hva det offentlige krever. Det er urimelig å anklage dem for forsøk på å “styre hva det er lov til å si” når hele forretningsidèen betinger en viss styring med sånt. Alle vet at hvis et utested ikke gjør noe for å sortere klientellet sitt så vil de ende med å bli overtatt av bøgen, det vil si sånne som alltid får null i stilkarakter og som også ofte oppfører seg deretter. Laveste tillatte standard i samfunnet er jo når noe er helt bånn i bøtta men likevel “ikke straffbart” mens nesten alle foretrekker bedre standarder enn dette.

De som vil ha full ytringsfriher – så langt loven rår for – kan starte sitt eget nettsted. Og de som ikke vil belemres med noen sosiale krav til oppførsel og antrekk når de et ute for å ruse seg på alkohol kan oppsøke hverandres privathjem. Så lenge man befinner seg på andres eiendom – i abstrakt eller konkret forstand – må man imidlertid innrette seg etter de reglene stedets eier har fastsatt. Sånn fungerer ting i den virkelige verden. Mennesker tenderer mot idioti når de blir gitt frihet uten å vise noen vilje til å ta ansvar og praktisere selvdisiplin. Er det overhodet noen som synes det er helt greit når noen andre blir “utagerende” på en fest de har arrangert i sitt eget hjem? Jeg tviler på det. De kommer til å ta grep for å få situasjonen under kontroll og om nødvendig bortvise eventuelle krakilske individer. Hvorfor skal ting fungere på noen annen måte på nettet? Jeg ser det bare ikke. Vi er jo ikke “hjemme” – selv om vi opererer hjemmefra – når vi er på en plattform som har en privat eier, eller engang en offentlig eier. Ingen kan fritt “gjøre som de vil” når de er ute blant folk. Det er rett og slett ikke sånn virkeligheten fungerer. Det vil alltid finnes grenser når det er mer enn èn person tilstede i en situasjon. Alt man sier og gjør vil ha konsekvenser, hvor alvorlighetsgraden henger på hva slags energi man selv brakte inn i saken. Hvorom allting er, fra observatørens synspunkt er det Meta nylig gjorde “ikke klokt”. Ihvertfall ikke hvis de overhodet bryr seg om brukergrensesnittet, fordi verken annonsører eller “normale brukere” av nettplattformer setter pris på at stedet beveger seg i retning av det ekstreme, hvilket selvsagt er den eneste åpne og farbare retning de har. Jeg har aldri møtt noen som synes at Facebook behøver mer mannskit og alskens ideologisk abbelgabbel.

Først må det sies at dette ikke spesifikt angår selskapet Meta, deres produkter og/eller andre applikasjoner, men de er vel det fremste symbolet for “nettkultur” i sterk fremvekst over de seneste tyve år. Til å begynne med opplevde jeg de nye sosiale mediene som interessante, men over tid har alt gått helt på trynet. Jeg vet ikke hvorfor. Sannsynligvis må vi se på et sett av innbyrdes “samarbeidende” årsaker som etterhvert har fått ting til å tårne seg opp — men jeg foretrekker ikke desto mindre å skylde på grådighet. Du vet. En av de katolske dødssyndene. Jeg har en nokså lang front av konflikter i forhold til det katolske opplegget, men akkurat der er vi enige. Ingen av dødssyndene er gode ting, verken som abstrakte konsepter eller som personegenskaper. Skal vi ramse dem opp? Avaritia, superbia, luxuria, invidia, tristitia, gula, ira. Syv i antallet. På norsk heter de grådighet, hovmot, utukt, misunnelse, latskap, fråtseri, vrede. For mer informasjon om saken, søk på nettet. Dette skrivestykket handler jo ikke om dødssyndene.

Hver gang jeg åpner en nettside – som enten er ny eller som jeg ikke har brukt på en stund – kommer det opp spørsmål om kjeks. Cookies. Eller informasjonskapsler som sikkert er den mest teknisk korrekte norsk. Det jeg ikke skjønner er hvorfor de ikke bare snakker sant. Vi bryr oss om ditt privatliv. For noe jævla piss. Det beste man kan si er at jeg håper det ikke er sant. Privatliv betyr jo per definisjon at jeg ikke ønsker at noen skal komme og bry seg om eller med – eller noen som helst annen slags preposisjon – opplegget mitt. Privat, ikke sant? Ingen som åpner en slik merket dør har hederlige hensikter. La oss bli ferdig med den saken sporenstreks. Banke på og avvente svar er noe annet. Det er streit, men man valser ikke bare rett inn. Alle vet dette. Vi kaller sånt overtramp — og det kan lede til gudene vet hva slags ubehageligheter, litt avhengig av akkurat hva som foregår bak døra i det øyeblikket. Uansett, dette er en fillesak, er det ikke? Verden er full av alskens pissprat som ingen gidder å finlese, så alle bake klikker på knappen. Okay. Kom til saken. Det er ihvertfall hva jeg gjør og alltid har gjort på nettet. Selv om jeg har godt over gjennomsnittet bra forutsetninger for å forstå juridisk språkbruk har jeg godt under gjennomsnittet liten tålmodighet med sånt jåss. Sånn er sakens fakta. Jeg tar det for gitt at verken nettstedet eller jeg har kriminelle hensikter, så det bør stort sett gå bra.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Det foregår noe kunstig – pardon the pun – med kunstig intelligens. Hvorfor er det ofte de samme individene som både advarer mot mannskiten men også peiser på for å få en stadig mer oppgradert modell ut på markedet? De fremstår ikke som hederlige mennesker, så det følger naturlig av dette at produktene deres heller ikke kommer til å være hederlige. Fra barndommen kan de fleste huske at voksenpersoner ofte tilsynelatende hadde noen slags sjette sans i forhold til om noe man sa var sant eller om man prøvde å skrøne seg ut av trøbbel. Det samme kan sies om etterforskere. De ser på hva slags informasjon som blir presentert på hvilken slags måte. Uansett er det ganske enkelt for et trent øye å se når noen lyver om noe, overdriver eller misrepresenterer en sak. Man behøver ikke å gå særlig mange runder med dem. De henfaller alltid til dårlig dikterkunst, om man skal kunne si det slik. Historien deres fungerer ikke. Selv en svært godt trent løgner med lang erfaring i faget lider jo under den fundamentale svakhet at det er ikke noe der. Man bare skraper litt på overflaten, så kollapser hele korthuset. Ved det tidspunkt må løgneren enten bøye av, stikke av eller legge på en ekstra kriger og bli psykopatisk insisterende om saken. Hvilken strategi de velger handler om hva de har investert i greia. Hvis de har mye å tape – og/eller mye å vinne – må man regne med at folk går lengre enn de ellers ville ha gjort. For eksempel vil nesten alle heller begå lovbrudd – gitt at det er rimelig sannsynlig at de kan slippe unna med det – enn å ta et seriøst økonomisk tap på strak arm. En moralsk helteglorie kan jo ikke brukes til noe, mens en feit seddelbunke kan åpne alle slags dører for deg. Sånn fungerer virkeligheten. Markedet favoriserer løgnere, kjeltringer og psykopater.

Nettet har blitt – eller har kanskje alltid vært – et lovløst sted, og da mener jeg ikke på den kule og kreative måten, men i sin mest ondartede form. Jeg mener, hvem behøver noe sånt som kryptovaluta? Det er en “bølge” som består av mange millioner evneveike fjols, men oppå bølgen surfer det internasjonal kriminalitet som benytter seg av de mulighetene som finnes. Alle vet dette. Hvorfor tror de likevel at denslags har noen samfunnsnyttige applikasjoner? Det er vanskelig å se hvordan folk får sånt til å henge sammen. Hvilket bringer oss til det dype problemet med kunstig intelligens: Folk lyver, snyter og bløffer. Det er etter måten vanlig å bare ta hensyn til det som er bra for en selv mens man driter i alt som finnes av negative konsekvenser under henvisning til at jeg gjør jo ikke noe galt, mener noe ondt, og så videre. Selv når de får det forklart ned i detalj hvordan de bidrar til internasjonal menneskesmugling, terrorisme og det ene med det andre, så står de bare der og blunker med de store, tomme øynene sine mens de mumler noe om fortjenestemuligheter. Det er så vanlig å lyve nå for tiden at folk nesten ikke reflekterer over saken lenger. Reklame har over tid kondisjonert oss alle til å forvente falskhet og “skjulte motiver” i alt og alle. Det er på ingen måte mystisk at konspirasjonsfantasier har eksplodert etter at nettet kom. Det er en forutsigbar konsekvens av at ingen verdier holdes høyere enn profitten. Problemet er ikke så mye at kunstig intelligens er farlig i og for seg selv, men at det blir som å gi et maskingevær til en mentalt ustabil og identitetsforvirret tenåring. Det kommer ikke til å ende bra.

Jeg kjenner personlig et antall mennesker som bor i området som står i brann akkurat nå. Det brenner riktignok mye i California “til vanlig” også, men det har ikke typisk foregått i selve bystrøkene av Los Angeles. Foreløpig er det uklart hva som skjer videre; om det baller på seg enda mer eller om brannvesenet lykkes i å få jævelskapen under kontroll, men de har et problem med vann. Hvorfor det er vannmangel i California er en historie i seg selv, men slik er det altså. Dette er opplagt ikke hjelpsomt. Mer enn hundre tusen mennesker har så langt blitt evakuert fra faresonen — så du kan jo selv tenke deg hva slags stemning som preger folk på stedet, nyhetsreportere og andre.

Det er ikke noe folk kan gjøre for å “hjelpe” annet enn å skjerpe seg rent generelt sett i forhold til klimaproblematikken, som er den ultimate årsaken til at ting for øyeblikket er ute av kontroll i Los Angeles. Det er allerede svært galt, men det har potensiale til å bli fullstendig katastrofalt i forhold til “tap av eiendom” som selvsagt er det som rammer befolkningen på stedet mest direkte. Dette sammenfaller ubeleilig nok med at forsikringspremiene har blitt så dyre i løpet av de siste ti årene at mange rett og slett ikke har råd til brannforsikring. Hva betyr det å miste alt man har? Det er svært variabelt hvor bra folk takler sånt. Jeg ser ikke noe poeng i å spekulere om saken. Det skal bare anføres at dette er hva som skjer for mange akkurat nå. Flammene sluker alt, men vi har ennå ikke sett katastrofens sanne ansikt.

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Hvilken sommer var det som var så jævlig tørr her i Norge? 2018? Jeg husker ihvertfall at det var store skogbranner på mange steder. Imidlertid har vi så langt observert noen prekær vannmangel noe sted i Norge, så brannvesenet har i det minste tilgang til vann. Jeg mener, hva får de gjort hvis de ikke har vann? Herregud. Mesteparten av gårsdagen min gikk med til å måke snø — og det kom ikke engang spesielt mye her, bare kanskje 30-40 centimeter. De har spådd mildvær til uka så det lønner seg å få hele jobben gjort mens snøen ennå er rimelig tørr og lett. Senere blir det jo verre. Hva kan du gjøre? Naturen bestemmer. Å tro noe annet er fullstendig fette sinnssykt. Det går an å “ri på bølgen” som en annen surf dude fra California, men det går ikke an å stanse noen av naturens prosesser når de først har startet opp. Enten må man klatre opp på toppen og ta det som et bukkeritt, eller så må man bare komme seg til helvete unna vei.

For øyeblikket må jeg bare vente mens diverse ting går sin gang, men om tre-fire måneder flytter jeg til Spania, men ikke til det jeg tenker på som Ørken-Spania – Costa del Sol og så videre – jeg ser på steder som har mye nedbør og ellers er preget av “Atlanterhavs-klima”, det vil si langs nordkysten av landet. Imidlertid vil jeg ikke måke snø noe særlig mye mer i løpet av resten av livet, så jeg noterte meg med en viss tilfredsstillelse at det var 10-15 grader i “mitt” område av Spania mens det var tredve kalde her i Østerdalen. Det eneste stedet jeg har overvintret i Spania før er jo Barcelona og selv der var det dager med minusgrader og tilløp til snøfall — som jeg den gangen opplevde som “ganske udramatisk” mens de spanske var tildels panikkslagne og trafikken ble helt absurd. Ikke alle har hatt glattkjøringskurs, for å si det slik. Vinteren i Barcelona – og regionen ellers – er forsåvidt akseptabel nok, det er sommeren jeg ikke hæler. Alt for varmt for en blek type som meg. Jeg fungerer bedre under tredve kalde enn tredve varme, kan du si. Man kan jo kle seg varmt, fyre og det ene med det andre, men jeg vet ikke hva man kan gjøre når det blir alt for varmt annet enn å lete opp et kjølig sted, som i praksis betyr innendørs. Jeg driver ikke og vanker ute mens det er forjævlig kaldt heller, ihvertfall ikke noe mer enn jeg må, men det blir ikke aktuelt å bosette seg noe sted som er beryktet for hetebølger om sommeren. Hele poenget med å flytte sørover er jo at jeg kan holde på og tukle med ting utendørs gjennom hele året.

Skogbranner i Sør-Europa har ellers vært omtrent som skogbranner i California ganske lenge nå. De forventes til en viss grad, så folk er forberedt, men jeg ser for meg at forsikringspremiene også gjenspeiler dette til minst den samme grad, og det er jo ellers ikke noen grunn til å plassere seg i noen faresone hvis man ikke må. Det gjelder både brann og flom. Jeg vil ikke ha noen av delene, så i den grad dette overhodet er forutsigbart satser jeg på “et annet sted”. Jeg antar at vi kommer til å passere et antall klimamessige vendepunkter i løpet av de neste ti årene. Golfstrømmen kommer jo til å bli borte “snart” — uten at noen kan si noe eksakt om verken tidshorisont eller noe annet. Det kan skje i år eller det kan skje om hundre år. Ingen vet. Som alle imidlertid vet befinner vi oss jo egentlig midt i en istid, eller rettere sagt i en varm periode som forventes å ta slutt i løpet av de neste tusen år. Da er det tilbake til to kilometer med is over Hamar for de neste hundre tusen år eller deromkring. Nok til å utslette alle spor etter alt. Sånn er naturen. Den tar ingen hensyn til hva mennesker ønsker og vil. Dessuten er det ingen av oss som lever særlig lenge heller. Man rekker så vidt å sette seg inn i hva livet handler om før det tar slutt. Vi er en ganske absurd art av aper slik sett. Folk har mest krefter og pågangsmot mens de er på sitt mest idiotiske. Dermed går det som det går.

Det enkle svaret er fordi han er fette idiot. Alle kan se det. Spørsmålet er om de vil se det — og svaret er i hovedsak nei. Jeg har mange venner som kjører Tesla og som befinner seg i noen slags psykose rundt hva dette betyr, hva de gjør og ikke gjør for verden, hvordan Musk er et teknologisk ideal og så videre, slik at jeg har ikke nødvendigvis lyst til å pisse i frokostblandingen deres, men på den annen side så kommer vi jo til et punkt når nok er nok. Dette er evneveikt. Det går ikke an å late som om dette avskummet engang fortjenet liv og frihet lenger.

Hva er det som er galt med Elon Musk? Det blir bare spekulasjon inntil en rettsoppnevnt psykiater går løs på oppgaven, men hvis jeg skulle satset penger på noe ville det vært hans tilsynelatende bunnløse behov for å bli beundret og smisket for – tilsynelatende det samme emosjonelle svarthølet som driver Donald Trump – som imidlertid passer dårlig sammen med den andre puslespillbrikken, nemlig at han er eksepsjonelt cringe – det motsatte av kul – som person. Er han delvis autistisk? Det ville i så fall forklare mye, ikke minst hans nærmest geniale evne til å ikke forstå hvordan mennesker fungerer – eventuelt evnen til å ignorere alt han forstår – til fordel for et kostbart og i den endelige analyse håpløst program for å skaffe seg et antall billige “nettvenner” gjennom det mystiske oppkjøpet av Twitter.

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

Selv er jeg en hardkokt jævel. Det betyr ingenting for meg hva mennesker “føler” – inkludert meg selv – jeg bryr meg bare om hva som er nødvendig. Dette høres sikkert helt hårreisende ut fra en naiv synsvinkel, men i det store bildet betyr det i praksis at jeg er ingen sosial sadist heller. Jeg føler ingen glede over andres ulykke, selv ikke folk jeg forakter. Jeg unner dem likevel livet, mulighetene og tragediene man erfarer her på jorda. Det er ikke opp til meg å avgjøre andres skjebne, ihvertfall ikke i noen større grad enn hva som skjer via normal samhandling i den virkelige verden. Jeg bruker eksakt null tid på å fantasere om andres lykke og ulykke. Det er jo ikke mitt problem. De fleste setter pris på dette. De liker at jeg gir jevnt faen i hva de gjør og ikke gjør med sitt eget private liv, så lenge de ikke tramper meg på tærne. Hvem ønsker vel en verden hvor alle går og skuler mistenksomt på hverandre? Herregud. La folk være i fred, så har du et rimelig bra moralsk grunnlag for å forlange det samme selv. Hvor vanskelig kan det være?