Forfatter: apecalypso

Produksjonsmidler er et økonomisk begrep som viser til de konkrete elementene som det menneskelige arbeidet tar i bruk i produksjonen av varer og tjenester. Dette inkluderer både råmaterialer og andre naturgitte ressurser (som omformes gjennom arbeidet) og arbeidsinstrumenter som redskaper, maskiner, anlegg og infrastruktur (som benyttes i arbeidsprosessen).

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den såkalte Generasjon Z består av individer født mellom årene 1997 og 2012. De anslås til å utgjøre omlag 2 milliarder mennesker på verdensbasis, altså noe i underkant av en fjerdedel av jordens befolkning. Generasjon Z er de første som har vokst opp med Web 2.0, det vil si det interaktive nettet som drives fremover av brukeraktiviteter, særlig tilknyttet de sosiale mediene. Generasjon Z er også de første som har vokst opp med full bevissthet om at de aldri kommer til å ha sikker jobb, egen bolig og ordnede økonomiske forhold ellers. Har dette gjort dem kyniske i ung alder? Hvem vet. Det er vanskelig å si noe entydig om sånt. Hva vi imidlertid vet er at det er i hovedsak Generasjon Z som demonstrerer i gatene og krever radikal politisk omveltning såvel i dagens Europa som i andre verdensdeler. Hva betyr dette? Det korte svaret er “ustabilitet” — og det noe lengre svaret er at vi har en generasjonskamp mer enn en gammeldags klassekamp, langt mindre den rasekrigen som de høyreorienterte runkenissene fantaserer om. Som vanlig handler det om økonomi, mer spesifikt om samfunnets økonomiske fordelingsnøkkel. Hva skjer med alle pengene?

Frankrike har ikke hatt balanse i statsbudsjettet siden året 1974. Hele driften av landet er lånefinansiert, av gammel vane ved dette tidspunktet, som har vært relativt grei skuring så lenge rentene var lave, men nå har de steget. Frankrike må i skrivende stund betale 5,37% rente på tredveårige statsobligasjoner mens tiåringen går for 4,79%. I praksis betyr dette at en stadig stigende andel av statsbudsjettet spises opp av rentekostnader ettersom de gamle lånene må refinansieres til en høyere rente. Dette er overkommelig – Frankrike er jo et rikt land, med verdens 7. største økonomi – men de må, ikke desto mindre, “gjøre noe” med denne situasjonen jo før jo heller. Franskenes gjeld utgjør nå cirka 120% av det samlede bruttonasjonalproduktet, som er det høyeste siden 1946 og – litt avhengig av hvordan man tyder tallene – et problem som er i ferd med å vokse ut av kontroll. Så vidt jeg vet har de ennå en AAA kredittrating, slik at ingen vil nekte dem flere lån med det aller første, men situasjonen påkaller jo litt skepsis. Vi kan trygt si at dette er hovedutfordringen til hvem det enn er som blir ny president etter at Macron nå har brukt opp hele sin lovlige tid i stillingen. Ingen av de opplagte løsningene er populære. Enten må skattene opp og det offentlige forbruket ned, eller så må pensjonsalderen forhøyes samtidig som den styrte innvandringen av individer i arbeidsdyktig alder økes ganske kraftig.

Det bærende prinsippet innenfor den åndsretningen vi kaller nyliberalisme er at private finansinstitusjoner skal styre et lands pengepolitikk, mens den demokratisk valgte regjeringen bare skal fungere som “tilrettelegger” og ellers forholde seg passiv til det markedet ønsker. Alle europèiske land og mye av verden forøvrig – særlig den såkalte “vesten” – har vært underlagt et nyliberalistisk regime siden sent på 70-tallet. Hva dette i korthet handler om er lønnsomhetsstruktur i private foretak på bekostning av velferdspolitikken i samfunnet forøvrig. Nyliberalismen har skapt et betydelig antall svært rike mennesker som i henhold til ideologiens fundamentale trosforestilling er “de som skaper arbeidsplasser” i kraft av sin driftige pågåenhet, vilje til lønnsomhet, og teknologiske oppfinnsomhet forøvrig. Dette er selvsagt bare pissprat, bløff og fanteri, noe alle med en rimelig funksjonell hjerne innser. Saken er at psykopater og parasitter ønsker seg et “system” som gir dem frie tøyler til å utnytte og mishandle alle andre, men dette er ikke nødvendigvis noe de har et bevisst forhold til. Du vet. Den menneskelige psykologien er kompleks og det går alltid an å skape et narrativ som støtter selv den mest bisarre “virkelighetsforklaring”. Så der har du mer eller mindre problemets kjerne.

De som har gjort opprør i det siste er unge mennesker som føler raseri fordi fremtiden deres har blitt stjålet fra dem av den nyliberalistiske ideologien. Frankrike har stått i kok i ukesvis og de siste dagene har det også brutt ut opprør i Spania. Dessuten finnes det “lignende tendenser” mange andre steder, inkludert for eksempel Sverige. Hele veien handler dette om penger og fint lite annet, nærmere bestemt det rådende regimet i “vesten” som i femti år har handlet om å tyne folk mest mulig til fordel for en relativt liten gruppe rikinger. Eller parasitter, om du vil, som selvsagt har en psykologisk greie gående for å “rettferdiggjøre” det de holder på med. Fra overgriperens synsvinkel er dette rasjonelt og riktig. Faktisk bent frem nødvendig for samfunnets generelle fremgang, ve og vel. Fra offerets synsvinkel – det vil si de unge opprørerne – ser det imidlertid ut som om de skal bli sittende med regningen for både klimakonsekvensene og de store underskuddene i nesten alle lands nasjonalbudsjetter. Vis meg ett eneste land i “vesten” hvor det går an for et ungt menneske å etablere seg med egen bolig innenfor en rimelig økonomisk horisont. Dette finnes ikke. Nyliberalismen har ødelagt boligsektoren gjennom å gjøre hva som er en menneskerett til et “marked” hvor alt handler om stigende priser fra år til år. Det er ikke rart at de er sinte. Det er heller ikke rart at “investorklassen” forsvarer seg med alt de har. Alt er kjedsommelig forutsigbart kanskje bortsett fra hvordan det hele vil ende. Skal vi tippe på en ny verdenskrig?

Vi avslutter dette skrivestykket med litt norsk cock-rock fra året 2003.

De eldste blant oss – i nettmessig forstand – kan huske GeoCities; et prosjekt som startet i 1995, ble kjøpt av daværende nettgigant Yahoo for 3 milliarder dollars i 1999, og til sist lagt ned i 2009. Opplegget var “hjemmesider” og det var typisk noen ganske glorete greier med mye blinking og bevegelse, dårlig musikk og det ene med det andre. Du vet. Sånn som teknologien var den gangen. Selve greia ble jo imidlertid mer eller mindre overtatt av “de sosiale nettverkene” tidlig på 2000-tallet, særlig Facebook, hvor det var enklere å etablere sin egen profil og – ikke minst – kommunisere med andre kjente og ukjente profiler. Selv var jeg aldri på GeoCities, men jeg hadde en Facebook-profil som jeg imidlertid la ned i 2012 fordi jeg begynte å få en dårlig følelse for opplegget. Siden den gangen har jeg holdt meg unna “sosiale medier” så det er egentlig et definisjonsspørsmål om jeg i det hele tatt “er på nettet” sånn som folk typisk mener når de bruker disse ordene. Det betyr vel en travel konto på Twitter, stadige nyheter på Facebook, og så videre.

Når det stadig plinger i telefonen betyr det vel at man er engasjert i en eller annen greie, kanskje flere, som etterspør din oppmerksomhet og oppfølging. Slik sett hadde jeg et litt problematisk forhold til mobiltelefonen på 1990-tallet, mens jeg var særlig aktiv med å drive firma og forretninger, noe som fortsatte et stykke utover 2000-tallet helt til jeg fikk nok av hele jævla mannskiten og flyttet utenlands for noen år. Jeg vil selv hevde at jeg “var på nettet” helt frem til året 2012. Da gikk jeg gjennom en stor revisjon av hele livsstilen min og endte med å skjære bort ganske betydelige mengder “daukjøtt”, litt motivert – men ikke bare – av de tragiske hendelsene på Utøya og den perverse debatten som fulgte. Det var saklig nok grunn til å melde seg ut av verden og det normale arbeidslivet. Hva dette siden har betydd for meg personlig har ingen interesse for andre, men jeg er fornøyd med beslutningen og dens konsekvenser. Imidlertid har det jo skjedd dramatiske ting i samfunnet i løpet av de siste 15-20 årene, ikke minst på grunn av folk som “er på nett” og lar seg påvirke av det som foregår der. Jeg vil si det har påvirket bunnlinjen for den alminnelige virkelighetsoppfatningen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi kan sannsynligvis snakke om “før og etter pandemien” som et kulturelt vannskille, fordi det var jo en verdenskrig i sin kulturelle betydning, selv om verken dødeligheten eller de materielle ødeleggelsene fortjener et slikt navn. Hva jeg mener er at mentaliteten endret seg. Vi har åpenbart ennå ikke sett langtidskonsekvensene av alle løgnhistorier og ondsinnet politisk og annen propaganda på nettet, men det er neppe noen grunn til optimisme. Spør du meg så vil jeg si det virker som om vi må gjennom enda en runde med autoritære politiske tendenser, krig og massemord før folk tar til vettet igjen og innser at internasjonalt samarbeid er den eneste veien å gå, særlig med tanke på at klimaforandringene har kommet så langt nå at alle kan merke det på kroppen overalt i verden. Jeg ser problemene men jeg har ingen mening om hvordan de bør løses. Hva kan jeg si? Jeg er jo en gammel mann nå så det er ikke engang min fremtid vi snakker om – jeg har for det meste brukt opp all den fremtiden jeg en gang hadde – men den verden mine (og våre) barn og barnebarn skal arve. Folk på min alder har i grunnen gjort nok skade og jævelskap, så det er like greit å holde kjeft. Ikke desto mindre ser vi politiske ledere som er 60-70-80 år der ute, tilsynelatende uten noen stor interesse for å gjøre det nødvendige for å rette opp den skjeve kursen hele menneskeheten – med alle våre snurrepiperier – beveger oss i.

Vi avslutter der, med en klassiker fra året 1971.

Fra barneskoleårene kan jeg huske at vi så veldig opp til ungdommene – det vil si sånne som gikk på ungdomsskolen – og det var vanlig å farte rundt på sykkel i utkanten av der de oppholdt seg. Noen ganger når det passet slik var det også aktuelt å “spionere” på dem. Du vet. Sånn at man kan lære noe. Jeg antar at dette tidvis var irriterende som faen, fordi det hendte jo at de jaget oss bort med hytting og skjellsord, kastet stein og flasker etter oss, og det ene med det andre. Da gjaldt det å hive seg på sykkelen og tråkke så fort som mulig opp i så høy hastighet som mulig for å unnslippe hva som enn ventet deg hvis de fikk tak i deg. Spennede saker. Alt er jo veldig dramatisk når du er liten. I ettertid ser jeg det var lite sannsynlig at vi noensinne svevde i noen realistisk fare, men der og da fikk det sannelig pulsen opp på et rimelig idrettsnivå når noen av de store kom løpende etter deg for å gi deg bank eller noe. Jeg mener, senere i livet – og da snakker vi bare om noen få år – ble jeg jo selv “stor” og opplevde det som morsomt å skremme pisset ut av småungene som stadig svermet rundt der vi gjemte oss bort for å drikke øl, røyke hasj og den typen ting. Sånn var livet i 1976. Der jeg bodde var alle kjeltringer. Vi visste ikke om noe annet. Dette var vårt hjem.

Tredve år senere kjørte jeg rundt i California – på måfå – i en leiebil av merket Lexus. Jeg tror det er en slags finere versjon av Toyota. Du vet. Bedre utstyr og kjørekomfort, dyrere interiørdetaljer og den typen ting. Amerikanerne var optimistiske på den tiden. Hun jeg var sammen med hadde alle mulige slags planer for å “investere i boligmarkedet” fordi dette var hva folk gjorde i 2006. Jeg var skeptisk. Negativ var ordet som ble klistret på meg, fordi jeg sa det er alt for enkelt å låne penger. Det er noe som ikke stemmer med dette bildet. Jeg vil ikke være med på noe opplegg under sånne forhold. Det skulle senere vise seg at jeg hadde rett – mildt sagt – men det er lett å si etterpå. Det er når det gjelder at det gjelder å være en sta faen og stå på sitt — selv om dette betyr at kjerringa blir sur og forholdet går i vasken. Jeg mener, alle har da vel sett et pyramidespill før? Hvis du ikke kommer deg inn blant de aller første så kan du bare glemme hele greia, fordi det er de som kommer inn senere som blir sittende med regningen etter at festen er over. Pump and dump heter dette på det engelske språket, som de mer eller mindre bruker i Amerika. Forretningsetikken der borte ligner ikke på den vi har i Norge – ihvertfall i den lovlige enden av markedet – men den ligner på sånt som er vanlig praksis blant kjeltringer. Altså i den typen miljøer hvor det har gått sport i det å føkke hverandre over. Herregud. For en galskap. Det verste er at folk tror på mannskiten, ikke bare èn gang men igjen og igjen. Hva kan jeg si? Håp har aldri vært min greie.

Vi avslutter med litt progressiv fransk popmusikk.

Som alle vet ble Nobelprisen i fysikk for året 2026 gitt til Francis Halzen på grunn av arbeider med nøytrinostudier, ikke minst oppbyggingen av det store observatoriet på Sydpolen som har medført nyvinninger på dette feltet. For detaljer om saken kan du google på egen hånd; her skal det bare nevnes i forbifarten, som inngangsportal til spørsmålet om hva vi egentlig behøver å vite om livet, universet og alt det der. Har du noen mening om saken? De fleste har jo en slags, hva skal vi si, terskel for hvor dypt de ønsker å gå inn i diverse saksmaterialer som strengt tatt ikke angår dem og deres private livsførsel, med alle sine personlige problemer og idiosynkrasier ellers. For eksempel tror jeg ikke det er vanlig å vite navnet på de som vinner Nobelprisene, kanskje med unntak av fredsprisen (som det alltid er støy rundt). Dette blir alltid publisert, men hvem leser egentlig artikler om vitenskap og filosofi? Bare noen sære typer. De fleste har andre og mindre “intellektuelt krevende” interesser. Sånn er det med den saken.

Hva bør samfunnet egentlig bruke penger på? Jeg har sett folk argumentere for at vitenskap – og kultur i det hele tatt – må dokumentere at det de bruker penger på er “matnyttig” før det blir aktuelt å bevilge noe fra statsbudsjettet. Det kan diskuteres hva sånt egentlig betyr, men det kunst og vitenskap typisk har til felles er at du vet egentlig ikke på forhånd hva som vil komme ut av de prosjektene du jobber med, ofte bare basert i vage intuitive følelser av at “det er noe” men det går ennå ikke an å si hva. De snusfornuftige profittjegerne har selvsagt problemer med å se poenget med å holde på slik, eller altså “uten mål og mening”, så det egentlige problemet i dette bildet er at forskjellige – og ikke kompatible – virkelighetsoppfatninger kolliderer front mot front. Om begrepet åndelighet skal ha noen mening i et materielt livssyn så må det bety noe i nærheten av “å jobbe med vage og intuitive ting som drives mer av nysgjerrighet enn av formålsrettet fornuft” nettopp innenfor konteksten av vitenskapelig grunnforskning eller kunstnerisk eksperimentering. Hva som i alle fulle fall ikke tjener noe evolusjonært formål er profittmotivert snusfornuft.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi avslutter med en splitter ny utgivelse fra denne gamle riffmesteren (med Jørn Lande på vokal!).

Referanse til NRK.no: Fabian Stang frykter vreden til Donald Trump

På en måte er dette bare komisk. Den ynkelig klynkende quislingen Fabian Stang kaster seg gråtende på kne foran USA sin diktator wannabee evneveike fjøsnisse. Er dette instinktivt? Hvem vet. Høyrepolitikere har aldri vært helt gode i hodet. De oppførte seg sånn da tyskerne kom også — i tilfelle folk har glemt det. På en annen måte er det opplysende i forhold til hvordan psykopater vinner sin samfunnsmakt. Hele menasjeriet av politiske nikkedukker i Amerika er jo skrekkslagne for at Trump skal bli sinna og si noe stygt til dem eller om dem, eventuelt gjøre så de ikke blir gjenvalgt til den godt betalte og rikelig frynsegode jobben deres. Det er derfor han fortsatt er president. Det er et rendyrket terrorvelde som ikke kunne ha fungert hvis ikke mesteparten av politikerne der borte var noen frastøtende puslinger. Herregud. Hva man ikke skal være vitne til i dette livet. Du ville ikke fått denne historien antatt hvis den var oppdiktet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Riktignok er ikke alle amerikanerne feige krek, men et tilstrekkelig antall er det til at dette blir det inntrykket man får når nyhetene ruller over skjermene rundt om i verden. Tror du russerne har særlig mye respekt for han eiendomsmegleren som flyr rundt og leker diplomat? Steve Witkoff satt i en stol ansikt til ansikt med Vladimir Putin og tror du faen ikke tosken presterte å si – der og da – at Putin er en menneskevenn? (“Humanitarian”) Du milde måne. Alle som skjønner noe som helst ble sittende og stønne med ansiktet i hendene. Det er lite sannsynlig at USA vil gjenvinne sin litt hegemoniske maktposisjon fra før i tiden, men det er mulig at det går an å redde noen rester etter at Trump og dustesirkuset hans er ferdig med å drite på draget. Du vet. Bygge opp litt respekt igjen. Gjenstarte tillitsforhold som har gått tapt. Normalisere kommunikasjonskanalene til sine gamle samarbeidspartnere. Den typen ting. For øyeblikket er det jo såpass galt at til og med den vemmelige rævklovnen Elon Musk tror at han ustraffet kan true politikere som vil starte granskning av både han selv og de mange ulike forretningsforetakene hans. Herregud. Det skjedde nå i dag. Musk har lovet å “komme etter” alle som lager noen slags vanskeligheter for han og profitten hans. Hva kan du engang si om denne elendigheta?

Vi avslutter med en god gammel sang om fordommer mot folk fra Sør-Afrika.

Det er noe fundamentalt creepy over konseptet med å kjøpe en fempakning kyllinglår. Du vet. De kommer jo i sett av to og to fra naturens side slik at de skal i prinsippet være speilvendt i forhold til hverandres kiralitet – dagens oppslagsord betyr objekter som ikke kan legges over og sammenfalle med sitt eget speilbilde, for eksempel høyre og venstre hånd – som ikke nødvendigvis har noen betydning for tilberedelse av denne ingrediensen til mat, men orden er orden. Du kødder ikke ustraffet med naturens regler for ekvivalenter og asymmetri. Sånt er (eller bør være) en vanesak — eventuelt så bør den foran nevnte fempakningen bestå av enten fem høyrelår eller fem venstrelår. Hva slags anarkistisk skithus vil verden ende opp som hvis vi ikke holder orden på de bærende prinsippene i fysikken?

Vel, det er hva det er. Kyllingslaktere bryr seg neppe særlig mye om estetikk. Jeg skal uansett lage Pollo al Ajillo til lunsj i dag så til dette formålet har jeg tatt opp to kyllinglår fra fryseren (jeg kjøper storpakninger og siden fryser jeg dem ned enkeltvis) og sjekket at de har korrekt kiralitet i forhold til hverandre. Det finnes jo ingen måte å sikre seg at de kommer fra det samme individet, men jeg kan i det minste sørge for at denne Frankensteins rekonstruksjon av skapningen følger normale regler for anatomi innenfor kyllingslekten. Hvorfor bryr jeg meg om sånt? Det er vanskelig å svare på uten å gå inn i en lang avhandling om natur og filosofi, men for å fatte det i korthet kan du si at det handler om “kunstsyn”. Altså rent estetiske hensyn som ikke har noen praktisk betydning for selve oppgaven med å tilberede lunsj men det gjør meg mer positivt innstilt til såvel selve arbeidsprosessen som det endelige sluttresultatet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter å ha skjært bort og kastet overflødig fett og skinn deler jeg hvert kyllinglår i seks omtrent like store stykker – uten å fjerne beina – som siden vendes i en blanding av hvetemel, salt og pepper og settes til siden for en kort hvilepause mens jeg skreller og grovkapper feddene fra en hel hvitløk som så skal freses gyllenbrune og myke i en passende mengde spansk EVOO (extra virgin olive oil), gjerne sammen med 4-5 oppkappede chilis av typen Rawit (små asiatiske chili som også kalles birdseye) hvis man liker det litt hott (slik som jeg gjør). Etter å ha tilberedt hvitløk og chili i oljen fisker vi dem ut med hullsleiv og setter dem til sides mens vi bruner kyllingstykkene på alle sider. Når dette er gjort strør vi chili og hvitløk tilbake rundt om i pannen – eventuelt sammen med noen spiseskjeer hakket persille – før vi til sist heller over et glass tørr sherry (eller hvitvin), omtrent to desiliter, legger på lokk og skrur ned varmen. Gi retten tyve minutter eller så med småputring på ganske lav varme, så er din Pollo al Ajillo serveringsklar. Tilbehøret bestemmer du selv, men dette er også en av de vanligste tapasrettene du tradisjonelt finner over hele Spania.

Mens arbeidene pågår spiller vi selvsagt  – høyt – den korrekte musikken for et kultivert kjøkken.

Hva ting koster er relativt. Jeg kjøpte en flaske Rioja Olarra-Otoñal Reserva 2020 rødvin på superen i dag. Den kostet 5,25 euro – som tilsvarer 55,45 norske kroner med dagens valutakurs – men den selges ikke på Vinmonopolet så jeg vet ikke hva den aktuelle norske prisen eventuelt skulle være. Jeg gjetter på noe i landet rundt 150-200 kroner, men det kan hende at jeg bommer stygt. Hvem vet. Norsk avgiftspolitikk favoriserer dyre varer ettersom det handler om skatteklasse sånn og slik basert på volumprosent alkohol og andre “tekniske” spesifikasjoner som ikke tar hensyn til smak og vinens internasjonale rykte blant vinkjennere og andre som etterspør eksklusivitet. Av denne grunn lønner det seg å ta med telt og sovepose for å ligge i kø når Vinmonopolet slipper diverse ting i “høye prisklasser” fordi du kan i prinsippet snu deg rundt og selge en vin som koster tyve tusen i Norge for femti tusen i England.

Julesesongen har begynt i Spania, noe som betyr – ihvertfall der jeg bor – at de setter frem diverse varer til redusert pris innenfor kategorien luksus som man vanligvis ikke tar seg råd til. Blant annet en hylle med diverse vin som de ikke selger til vanlig i min lokale butikk men som står der og frister med sin uvanlige tilgjengelighet. Foreløpig har de ikke satt frem noen rasende billig skinke, men det kommer nok etterhvert. Saken kan diskuteres hvor mye som helst, men sannheten er at spanskene lager verdens beste skinke, nærmere bestemt Jamon Iberico Bellota Especial, som er dyrt som faen gjennom hele året men som dumpes i pris rett før jul. Eller ihvertfall skjedde dette i fjor. Vi snakker uansett om en type skinke som koster noe i landet rundt 1500 euro hvis du kjøper hele låret, altså nesten 16.000 norske kroner, slik at det er ikke noe alle har råd til å spise hver dag. Eller noen som helst dag, for den saks skyld, annet enn når de har tilbud på denne varen – tynnskåret i pakninger på 80 gram – rett før jul. Det er litt korrumperende. Saken er jo at når du først har fått smaken på det beste som finnes så er det dette du siden sammenligner alt annet med.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi avslutter med et stykke eksklusivt musikkteater – det beste som finnes – fra 1974.

Gjennomsnittlig avstand til månen er cirka 384.000 kilometer, men akkurat nå er den 404.024 kilometer fra jorden, som er ganske nært den lengste avstanden på 406.700 kilometer (mens den korteste er 356.300 kilometer). Sånn er det med den saken. Omløpsbanen er ikke rund — og den er heller ikke stabil. Månen har fjernet seg cirka 3,5 centimeter fra jorden hvert år siden den var en splitter ny greie, hvilket betyr at den er cirka to meter lengre vekk fra jorden enn da jeg ble født. Ganske spennende, ikke sant? Denne prosessen påvirker jo døgnets lengde, slik at om fire milliarder år vil det være 40 timer i døgnet, men det vil selvsagt ingen av oss oppleve. Jeg så månen på himmelen nylig og husket ikke helt hvor langt det er dit – det beste tallet jeg kunne finne i minnet var “cirka 380.000 kilometer” – så jeg googlet det. Du vet. Noen av oss er jo laget slik. Spørsmål og svar, det beste vi har. Hvor mye bryr folk seg om månen?

Blant et antall “historisk interessante individer” finnes Naram-Sin som var konge av Akkad i Mesopotamia fra 2255-2218 før år null og selv om mange foretrekker hans farfar Sargon er jeg selv blant de som velger Naram-Sin som den fremste av de akkadiske kongene. Navnet hans betyr “elsket av Sin” og Sin var som alle vet måneguden i Mesopotamia, skrevet med et tegn som ligner på *))) (det nærmeste et konvensjonelt tastatur tillater) — og de kvikkeste blant oss har allerede hatt en aha-opplevelse i forhold til “stjernen og halvmånen” som fortsatt har en viss betydning både i de mesopotamiske traktene og ellers i verden. Symbolet var jo månegudens hieroglyf i 3000 år før muslimene gjorde krav på det. Hvorom allting er, det en gang så storslagne riket Akkad møtte sin undergang i det som kalles 4,2 KA-hendelsen, som var “noe globalt” for 4200 år siden; sannsynligvis en midlertidig stans i havstrømmen AMOC – Atlantic Meridonal Overturn Current – som blant annet omfatter Golfstrømmen. Du vet. Når den stanser vil det jo ha dramatiske innvirkninger på klimaet over hele verden. Til orientering kan det nevnes at neste stans er forventet cirka i år 2050.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men nok om det. Vi avslutter med litt relevant fransk popmusikk.

Fra min synsvinkel er det slik at de fleste onde mennesker er ikke selv klar over dette. De er lallende idioter, om du vil, som lar seg bruke (eller misbruke) av ondskapens opportunister og ideologer. En slags ubevisste smittebærere, med andre ord, som sannsynligvis befinner seg “i en film” med sin egen psykologiske tilstand; hvor de innbiller seg at det er noe helt annet som foregår enn det som virkelig skjer. For eksempel var nazistene i hovedsak vanlige mennesker som hadde henfalt til alskens vrangforestillinger. De var ute av stand til å se det store bildet. De klarte heller ikke å plassere seg selv innenfor noen rimelig korrekt realitetsoppfatning. Sånn har ting alltid fungert. Slik fungerer ting ennå. Realisme er en svært sjelden sjelsevne blant mennesker. De fleste lider under psykotiske vrangforestillinger både om hva de selv er og hvordan virkeligheten fungerer. Hva som holder de fleste i live er “systemet” av idèer, lover og forordninger som i sum total utgjør en kunstig matrise som “ligger oppå” selve fysikken og de naturlige forholdene.

Enhver diskusjon av ondskapens natur kjører seg umiddelbart fast i moralfilosofiens eldste problemstilling: Er det hva du mener å gjøre som betinger din moral eller er det konskvensene av hva du har gjort? De som har en dårlig forståelse av virkeligheten kan jo “mene det godt” men fordi de ikke forstår konsekvensene av sine egne valg og handlinger kan det de gjør likevel medføre at ondskapen manifesterer seg. Dette er velkjent. Jevnfør til ordtak som at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, som i praksis betyr at mesteparten av alt det onde som skjer i verden kan spores tilbake til noen som “mente det godt” i gjerningsøyeblikket, men så mistet de kontroll over tingenes forløp. Filosofisk og juridisk er det vanskelig å trekke opp noen klare grenser for hva folk “burde forstå” — særlig på grunn av at systematisk uvitenhet utgjør et så sterkt kapitalgrunnlag i samfunnet. Du vet. Mange lever jo av vanlige menneskers mangel på innsikt og kompetanse overfor helt vanlige naturforhold. Folk ønsker typisk å “ringe til noen” når det er noe de behøver å få gjort og betale for den hjelpen de får utenfra med penger de tjener fordi de bruker tiden sin på noe annet enn praktiske problemløsninger i hverdagen. Store deler av vår moderne økonomi er basert i dette materielle misforholdet.

Her er et interessant spørsmål: Er (og var) tilhengere og velgere av Donald Trump onde mennesker? Jeg vil si ja, uten tvil, men jeg er jo ikke særlig mild eller tilgivende av natur, så jeg aksepterer at nesten ingen vil være enig med meg. De foretrekker å se ting annerledes. For eksempel kan de snakke om tro, håp og denslags jåss – som jeg ikke engang godtar som elementer tilhørende den fysiske virkeligheten, men som psykiatriske sykdomstilstander – og hevde at alle har retten til å “definere sin egen virkelighetsoppfatning” (ofte innenfor en religiøs horisont) og forholde seg til “det de ønsker” mer enn til “det som faktisk finnes” når de står overfor en demokratisk valgsituasjon hvor de skal avgi stemme i forhold til hvem som skal sitte med den politiske styringen av landet, kommunen, distriktet, skoleutvalget, styret i borettslaget, eller hva det nå enn er som skal velges der og da. Hvorfor vil noen noensinne stemme på en sånn type som Trump? Han er jo en velkjent skikkelse innenfor den amerikanske kulturen og har vært “kjendis” siden på 70-tallet. Det går følgelig ikke an å si at de ikke visste hvem han var eller hva han sto for. Til og med i Norge finner du individer som synes at denne avskyelige rævklovnen er pokker til kar og beundringsverdig fordi “han tør å si høyt det som andre bare tenker” uten at de bryr seg nevneverdig om at han er fullstendig fette inkompetent i forhold til jobben som president — eller noen annen jobb som innebærer noe som helst slags nivå av ansvar, for den saks skyld. Han er bare et troll. Visst er han “modig” i en viss begrenset forstand, men dette er strengt tatt ikke relevant i forhold til hva jobben krever.

Det finnes noe som kalles Hanlon’s Razor (“barberkniv”) som i utgangspunktet ble sendt inn til 1980-opplaget av boken Murphy’s Law (den som sier at “alt som kan gå galt kommer til å gå galt, som regel på det verst tenkelige tidspunkt”), og den postulerer at “du skal aldri skylde på ondskap når idioti er en tilstrekkelig forklaring”. Vi kan si at Hanlon er en variant av det Johann Wolfgang von Goethe skrev i Den unge Werthers lidelser fra 1774: “Jeg har observert at det er oftere en følge av slurv og misforståelser når onde ting skjer, enn av renkespill og ond vilje.” Poenget er at ondskap og viljen til å gjøre skade – til tross for hvor ofte vi synes at vi kan observere det – faktisk er ganske sjeldne foreteelser. Det er mest i ettertid at vi kan se ondskapen — og selv da bare fordi det er hva vi ønsker å se. Du vet. Den enkleste forklaringen. Alle vet jo at verden og virkeligheten er et komplekst, skittent og rotete sted hvor mye “bare skjer” uten at noen kan forklare det verken før, under eller etter hendelsene. Så vi konstruerer en fortelling som tilfredsstiller våre egne følelsemessige behov og dermed blir alt det mystiske og ubegripelige noe mindre gåtefullt. Nå er det liksom akkurat som vi forstår noe. Vi har fått øye på et mønster som vi synes er en passende verdensforklaring og siden klamrer vi oss til dette. Ofte uten noen mer edel hensikt enn å etablere en unnskyldning for vår egen uforstand. Vår egen skyld i alt det gale som skjer og som fortsetter å skje til tross for alle menneskers gode hensikter. Sic transit gloria mundi.

Metalcore er ikke alles favorittsjanger innenfor musikk, men det passer til temaet.

Som vanlig har jeg en kontinuerlig strømmende fjernsynssending fra RTVE.es gående på en flatskjerm i stuen. Dog skal det sies at lyden er sensurert. Jeg forholder meg bare til bildene, inkludert grafikkbåndet nedenfor som gir en viss tekstlig følelse for hva som foregår. Det har handler mye om Frankrike denne helgen (selv om de akkurat nå er mest opptatt av høststormene i Sør-Spania). Kommer det en revolusjon? Forholdene er jo ganske lik hvordan ting var da franskene gikk fra konseptene i 1789 og giljotinerte hele adelsstanden. Du vet. Beinharde livsvilkår for “folk flest” mens de rike bare blir rikere. Saken er – nå som da – at samfunnet ikke mangler penger, men fordelingsnøkkelen for hvem som skal få hvor mye av hva og hvorfor er litt ute i kålåkeren. Frankrike har høy gjeld. Det er sant. Men de har også mange perverst rike folk, så der kan de jo begynne. Ingen blir rike fordi de fortjener det. Hva det handler om er å manipulere markedene og spille på systemene. Utnytte mulighetene uten skam eller blygsel og prompe rett i ansiktet på de som kritiserer opplegget. Det er sånn du blir rik. Du må bare ta deg til rette og være frekk som en flatlus. Kreve høye priser for alt og la deg henfalle til et aldeles psykotisk raseri overfor alle som våger å si noe. Etterhvert vil folk venne seg til at dette er tingenes naturlige tilstand og slutte å tenke på det. De fleste er jo redde og feige. Ynkelige klynkere som går og gjemmer seg heller enn å ta noen konflikter de ikke absolutt må forholde seg til, hvilket bringer oss til problemets natur.

Revolusjonen kommer når folk klikker totalt. Når de ikke kan skvises hardere og tynes mer. Når de får en følelse av at de kommer uansett til å dø så de kan likesågodt kjempe for livet frem til øyeblikket kommer. Det finnes i virkeligheten ikke særlig mange “revolusjonære typer” fordi folk vil jo typisk helst bare være i fred og holde på med sine egne greier. De har ikke lyst på noe bråk. Kall det gjerne husfreden og innse at nesten alle vil finne seg i svært mye – ikke alt men temmelig mye – før de tilter og går berserk, men når dette øyeblikket først kommer så vil det ta en stund før de roer seg ned igjen. Det har vært plyndring og ødeleggelser i Frankrike. De herskende klassene er indignerte og krever at de skyldige må få sin straff. Fortsatt er det ingen som tror at hele mannskiten er ute av kontroll. De regner med at politiet etterhvert skal få kontroll over de protesterende menneskemengdene sånn at alt kan vende tilbake til business as usual, men jeg er blant de som ikke tror dette. Ting er alvorligere enn som så. Fikk du ikke med deg hva som skjedde nå i sommer? La du ikke merke til alle som døde på grunn av hetebølgene? Og verre skal det bli. På spansk fjernsyn snakkes det om stormen. Det er blæst og idiotiske mengder med regn i sør. Torden og lyn. Naturen er ute av likevekt, inkludert menneskenaturen. Ordet krise dukker opp i annenhver setning som ruller over fjernsynsskjermen. Hvilken vei bærer dette? Jeg håper ting vil roe seg ned men jeg tror ikke på det. Svovelduften av verdenskrig har blitt alt for sterk. Det er alt for mange som ikke føler at de har noe å tape så de kan liksågodt gå ut i gatene og møte døden der.

Vi avslutter med en munter liten trudelutt om temaet fra et norsk band.