Forfatter: apecalypso

Livet er – i det store og hele – brutalt og urettferdig. Verdighet er når man forstår dette men bare bærer det uten å klynke og klage. Du vet. Når man har vært noen steder og sett noen ting. Når man har koblet sammen de løse trådene og skjønt hva det handler om. Ingen får dette gratis. Du må vandre gjennom labyrinten og konfrontere monsteret som bor der inne før du kan forstå hva konseptet nåde handler om. Bare de som selv har mottatt det har makt til å gi det til andre. Sånn er reglene i dette spillet. Uansett hva du har så vil det bli tatt fra deg. Jo mer du gråter og klamrer deg til det jo verre vil det bli. Om du må knuses så vil du bli knust. Den eneste friheten du har er å gi det fra deg av egen fri vilje. Ingen kan hjelpe deg med denne saken. Du kan ikke tigge og be. Det finnes ingen frelse. Ingen som lytter til deg. Det hjelper ikke om du gråter og forviler. Lyset i enden av tunnelen vil alltid være et møtende tog.

Folk har forskjellige årsaker til hvorfor de blogger. Selv gjør jeg det fordi jeg har et “skrivebehov” som sannsynligvis burde vært utredet av en psykolog – med henblikk på den fulle freudianske årsaksprofilen – men jeg bare trekker på skuldrene og fortsetter med virksomheten. Det er bare en hobby. Jeg samler ikke på følgere og ingen gir meg noen penger. Derfor behøver jeg heller ikke å svare på “spørsmål” eller stå til rette for moralske dommere. Alt handler om språk. Jeg produserer ikke innhold, men form. Eller for å si det med en musikalsk metafor: Hvis jeg var en gitarist ville jeg vært mer sånn som Robert Fripp enn sånn som Eddie van Halen. (Er det overhodet noen som forstår hva det betyr?) Uansett, vi fortsetter bare i det samme sporet, med den samme språklige stilen og de samme temavalgene. Det har jo fungert så bra til nå – min popularitet er ikke målbar i metriske termer – så hvorfor endre noe.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er vanskelig for meg å se for meg hva en “typisk leser” av denne bloggen får ut av det. Kanskje noen idèer og løse tanker, kanskje noen synsvinkler de ikke har prøvd allerede, det er ikke opp til meg å bestemme. Dessuten har jeg ikke særlig mange lesere uansett. Denne bloggen ligner jo ikke på den “dagbokstilen” de fleste andre bloggerne har valgt og selv om jeg enkelte ganger skriver om “begivenheter i mitt eget liv” så er ikke dette min hovedfokus. Saken er at jeg synes rett og slett ikke at jeg er noen interessant person. Hva som foregår i hodet mitt er kanskje litt på siden av det normale, men i vanemønster og livsstil er jeg temmelig kjedelig. Du vet. Eldre mann som ikke er i takt med tiden han lever i. Et svært vanlig fenomen — og ikke noe jeg behøver å dramatisere ut som historiefortelling. Og dermed setter jeg strek for nå, med den samme gamle advarselen: Dette materialet egner seg dårlig for barn og naive.

Til sist enda et gammelt pønkeband fra året 1978.

Referanse på NRK.no — Oljeselskapene gleder seg

Det finnes i utgangspunktet to muligheter: Enten gir folk faen eller så forstår de ikke hva som skjer. Selv tipper jeg at det er en kombinasjon av de to, med størst vekt på uforstand. Handler det ikke nesten alltid om uforstand da? Det er langt mellom de genuint onde menneskene, men ikke så langt. Du vet. Ondskapen begynner jo med viljen til å føkke opp og utnytte andre mennesker i egen vinnings hensikt. Om de smiler mens de gjør det forbedrer egentlig ikke saken, det bare får dem til å virke mer psyko. Hvis menneskeheten overlever denne krisetiden – på noe organisert vis – så vil dagens mennesker bli husket særlig fordi de valgte sin egen komfort fremfor sine barnebarns barns sjanser til overlevelse, selv om de vet hva de gjør. Overgrepet skjer med overlegg. Jeg mener, konsekvensene av fortsatt forbrenning av fossile drivstoffer har jo vært velkjent i femti år, men viljen til å ta tak i problemet finnes bare ikke. Kombinasjonen av veikhet hos politikerne og grådighet hos operatørene har drept oss alle. Vi skjønner det bare ikke ennå.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hva mener de med energisikkerhet? Hvorfor er dette et argument overhodet? Det er uansvarlige drømmerier å tro at det går an å fremføre den profittmotiverte økonomiske modellen med “fremskritt” og privateide foretak som sysselsetter en hel klasse av lønnsslaver. Du kan godt si at det er utslipp av klimagasser som kan til elendigheta, men det blir en litt for reduksjonistisk modell. Et bedre spørsmål er hvorfor denne situasjonen foreligger overhodet. Svaret må ta for seg dyp problematikk rundt hele samfunnsmodellen slik den har vært de seneste 500 år eller deromkring. Rovdrift på både natur og andre mennesker har vært motoren i økonomien siden lenge før den industrielle tidsalderen, men problemstillingen har blitt radikalt aksentuert siden forbrenningsmotorer og fremstilling av elektrisk kraft kom inn i bildet. Bruk av energi har vært ute av kontroll i hundrevis av år ved dette tidspunktet, men nå er det overhodet ingen tvil om at vi står til knes i mannskiten. Vi befinner oss i en livstruende katastrofesituasjon som krever øyeblikkelig og svært radikal handling dersom menneskeslektens overlevelse er en del av planen. Mange er villig til å gjøre det som er nødvendig, men problemet er helt opplagt de som ikke er villig. Hva er greia deres? Det har blitt noe psykiatrisk ved dette tidspunktet.

Vi avslutter med enda mer melodisk pønkemusikk fra året 1979.

Ved dette tidspunkt har det regnet jevnt og trutt i seks timer, så vi snakker om et dramatisk væromslag. For mitt vedkommende kunne det godt ha kommer for en måned siden men vi tar det vi får. Brannsesongen har sannsynligvis kommet til sin ende for i år. Nå kommer flomsesongen. Ikke så mye her, men herregud for noen bilder fra Katalonia og Valencia. Du vet. Når bilene ligger og dupper som små barkebåter bortetter gatene mens det tordner og lyner, som ikke akkurat kom som noe stor overraskelse med det perverst varme Middelhavet som har vært i år, med over tredve grader varmt overflatevann rundt Mallorca og der. Dette er jo mye energi. Den må “utlades” på en eller annen måte — og slik oppstår det beryktede høstværet i sør. Det har imidlertid bare så vidt begynt. Jeg antar de har mye “interessant vær” i kjømda nede i de regionene. Selv nyter jeg imidlertid mildværet – det ligger og dupper rundt 25 grader – som skal vare enda noen uker, hvis værmeldingen vet hva de driver med. Ved inngangen til september opplever jeg med andre ord hva vi skulle kunne kalle en fin norsk sommer i Villafranca del Bierzo. Det var sannelig på tide.

Er det noe poeng i å snakke om klimaforandringer? De som ikke tror på opplegget har jo ikke ankommet konklusjonen sin ved hjelp av sunn fornuft, så det er ikke å vente at de skal finne veien ut av hullet med fornuftens hjelp heller. Sant å si vet jeg ikke hva man skal si til klimaskeptikerne. Er du blind? Døv? Dum? Jeg forventer ikke noe svar, ihvertfall ikke noe som ligger innenfor rammene av normal virkelighetsoppfatning. I mellomtiden takker og bukker vi for regnet. Det betyr i praksis at det neppe vil bli noen stor skogbrann i nærheten av der jeg bor i 2026. Hvis det skulle vært noe så hadde det allerede skjedd. Du vet at standardene for hva man kaller flaks har blitt lavere når dette er måten man måler sånt på. Uten at jeg har spådomsevner så “føles det som” det nå vil komme noen uker når det er trivelig å spasere rundt om i nabolaget her. Dette er bra. Vi tar det vi får. Noe jeg har lagt merke til i verdensnyhetene er at det har vært uvanlig mye jordskjelv. Såpass at de sa på nyhetene her om dagen at det neppe finnes noen indre forbindelse mellom de ulike hendelsene, men jeg vet ikke. Man tenker jo tanken. Du vet. De sier at det er mange tiår på overtid i forhold til det store jordskjelvet som skal legge hele den amerikanske vestkysten i ruiner — så jeg sier det her og nå. Kanskje hender det i nærmeste fremtid. Det vil i så fall gi dem noe annet å tenke på for en stund. Vi venter og ser.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som en passende avslutning spiller vi litt melodisk pønkemusikk fra året 1979.

Når det gjelder etymologien til ordet alkymi så er de to første bokstavene åpenbart bestemt artikkel på arabisk, det vil si forstavelsen al hektet på ordets rot, som i vårt tilfelle er enten gresk eller egyptisk, muligens begge deler, men i ethvert tilfelle betyr det svartekunst på norsk. Du vet. Farlige saker. Saken er at for egypterne så var alt mennesker gjorde å betrakte som “kunster” – i motsetning til sånt som gudene driver med, altså “natur” – og den delen av statens byråkrati som hadde ansvaret for kunstene var “den svarte kronen”, eller tempeladministrasjonen. Sånn blir det når de opererer uten noen meningsfull distinksjon mellom religion, politikk og økonomi. Dette er vanskelig å forstå for moderne tenkere, men om man ikke forstår dette så kan man heller ikke forstå Egypt. De hadde et livssyn som var veldig annerledes enn vårt. Faktisk så annerledes at de kunne ha vært fremmede skapninger fra en annen planet.

Som alle vet fantes det bare håndskrevne bøker og manuskripter før boktrykkingen kom sånn omtrent i år 1500. Det gikk an å få tak i slike håndskrifter – eventuelt kunne man lage dem selv – men det var drit fette dyrt, noe det forsåvidt er ennå. Litt rask hoderegning tilsier at det vil fort komme på hundre tusen å fremstille selv en ganske tynn håndskrevet bok slik de ble laget i oldtiden. Da snakker vi om selve materialet og lønn til en skriver som jo må holde på i en måned eller deromkring. Dette er hovedårsaken til at det var bortkastet tid å lære lesing og skriving den gangen. Hva skulle de liksom lese i? Hva hadde de bruk for å skrive? Trykte bøker i masseopplag fra 1500-tallet og utover var revolusjonerende på så mange vis. Skriften ble til noe familiært, etter å ha først vært noen slags trolldom som bare prester og filosofer holdt på med. Fatteru? Hvis man ikke skjønner dette så kan man ikke forstå den europèiske middelalderens tenkesett. Jeg vet riktignok ikke helt hva det vil si å ikke kunne lese og skrive – eller engang ha noen bruk for disse kunstene i sin hverdag – men poenget her er at en relativt stor prosentandel av alle håndskrevne bokverk handlet om alkymi.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tradisjonen påstår at ethvert norsk gårdsbruk av en viss størrelse pleide å ha en svartebok. Imidlertid ble dette bent frem farlig i løpet av den delen av dansk enevoldstid da heksejakt var en greie, altså utover på 1600-tallet. Enten måtte du gjemme svarteboken så godt at ingen kunne finne den eller så måtte du bare kvitte deg med den. Sannsynligvis helst det siste alternativet, siden det jo dreier seg om håndfast bevismateriale mot deg hvis det på noe vis kommer frem at du eier en svartebok — for da kommer heksejegerne for å torturere og drepe deg i navnet til  faderen, sønnen og den hellige ånd, amen og snipp, snapp, snute. Du er ute. Hvem vil ta sånne sjanser? I ettertid kan vi se at det sannsynligvis er mest realistisk å betrakte hekseprosessene som statsterroristisk maktpolitikk, i en kontekst av protestantisk kristendom hvor kongen er kirkens overhode, slik at protest eller opprør mot geistligheten blir å tolke som høyforræderi. De fleste som lever nå var jo ikke tilstede den gangen så de vet ikke – fordi de har aldri satt seg inn i sakene – hvordan forholdene var i de kanskje ikke så veldig gode gamle dager.

Vi setter strek der, med litt opprørsk musikk fra året 1974.

Det virker ikke rimelig for meg at gamer kan være noens yrkestittel. Når det er sagt så skjønner jeg jo at hvis det eneste kriteriet man stiller til en “jobb” er at den skal generere inntekt, så går det definitivt an å bruke nettet til å skrape sammen nok penger til at du kan leve av det. De to hovedkildene er reklame og donasjoner. Folk betaler for å sitte og se på deg mens du spiller, i timesvis hver dag – dette er vanligere enn man skulle tro – og bedrifter kjøper reklameplass hos deg fordi de vet at strømmetjenesten du leverer har et stort publikum. Direkte inntekt fra selve spillingen av type gevinst for å vinne i store konkurranser er imidlertid så sjelden at vi ikke behøver å ta det med i betraktningen. Tittelen gamer handler om å promotere spill, lære bort spillteknikker, vise (strømme) hvordan man selv spiller, samt selvsagt all annen sponsing og reklamespots det går an å hente inntekter fra. Så der har du det. Definisjonen må tøyes og strekkes litt for å passe, men det er i det minste ikke direkte usant at en “yrkesgamer” får betalt for å spille spill på datamaskinen sin.

De eneste inntektsbringende jobbene jeg har hatt er veldig fysiske “arbeiderklasse” type ting. Du vet. Murer, gartner, sjåfør (både stor og liten bil), maskinist, kokk, produksjonsarbeider, vaktmester og det ene med det andre. For det meste som selvstendig næringsdrivende, men noen ganger også som ansatt hos andre. Hva kan jeg si? Jeg har noen temmelig spesifikke fordommer i forhold til hva som er og ikke er gagnlig arbeid. Hvis din såkalte jobb ikke frembringer direkte og fysisk målbare resultater i den materielle verden så driver du med “noe annet”. Det kan være hva som helst som det går an å tjene penger på med litt triksing og miksing, men det er uansett parasittvirksomhet. Du er en snylter. Altså det som innenfor økonomisk teori kalles en operatør i sekundærnæringene. Dette er ikke noe jeg gidder å diskutere. Snyltere er hva de er. De kan være mer eller mindre ondartede, men de er aldri godartede. De er skadedyr. Ergo finnes det ingen måte for dem å være respektable. De fortjener aldri noe mer enn iskald forakt. Uansett hvor mye penger de klarer å grafse til seg med parasittvirksomheten sin så er de bare ekle krek og et kryp. Du begår en alvorlig synd hvis du tilbyr dem din respekt og sympati. Klasseforræderi. Hva mer er det å si om saken? Du skjønner poenget.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det hendte en gang i året 1996 at jeg kom på besøk til en venn som på den tiden var veldig oppslukt av Playstation og brukte mange timer hver ettermiddag og kveld til å sitte der og spille. Det handlet om Doom. Du kan søke på nettet selv for detaljene, men akkurat dette spillet var banebrytende og sjangerdefinerende, foruten selvsagt at det slukte folk med hud og hår når de først fikk tenning på greia. Dette skjedde med meg også. Etter å ha kritisert min venn litt fordi han var så “hekta” på denne dustete spillervirksomheten fikk jeg etterhvert oppfordringen prøv selv. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte tegningen. Til å begynne med vet du ikke hva du driver med og ting handler om å teste knappene, finne ut hvor man skal gå og den typen ting, men så snart “motstanderne” kommer og skaper bry for deg blir ting personlige. Da har spillet tatt deg. Selvsagt ble det til at jeg selv måtte kjøpe meg en PS1 og spillet Doom fordi jeg ble jo engasjert. Du vet. Samme som gudene vet hvor mange millioner andre over hele verden. Jeg bare måtte knekke koden og vinne over spillet, noe jeg etterhvert fikk til men det kostet mange hundre timer med intens konsentrasjon, til en slik grad at jeg drømte om jævelskapen når jeg sov. Det kan bare karakteriseres som en psykotisk fiksasjon, en besettelse. Jeg følte ikke at jeg hadde noe alternativ. Spillet måtte spilles helt til jeg “behersket det i blinde” og kunne gjøre mer eller mindre som jeg ville, danse nonchalant rundt på høyeste vanskelighetsgrad og “skyte monstere” så å si over skulderen. Jeg ble en ekspert på Doom for PS1, men jeg har aldri siden engasjert meg i verken noen konsoll eller noe spill. Imidlertid har jeg denne erfaringen, så jeg skjønner at folk kan bli oppslukt av et “spillunivers”.

Siden vi snakker om 90-tallet passer det å overlate siste ord til denne sjarmerende herren.

De som bryr seg om denslags har selvsagt allerede fått med seg at de har igangsatt nye utgravninger der den såkalte olivenlunden befant seg inntil nylig på oldtidsstedet Göbleki Tepe i Tyrkia. Du vet. Den 12.000 år gamle byen som ligger i området Sanlurfa – sammen med mange andre lignende utgravingssteder – like nord for grensen til Syria. Hele dette kulturkomplekset kalles Tasj Tepelar og dreier seg om en befolkning i Anatolia som var ukjent inntil de først begynte å grave ut Göbleki Tepe på 90-tallet. Som du kan skjønne vakte dette funnet mildt sagt oppsikt da det var nytt, selv om folk har vent seg til tanken nå, fordi det bryter jo litt med skolelærdommen om hvor den såkalte sivilisasjonen oppsto, som igjen utfordrer visse religiøse trosforestillinger av det slaget som fyller folk med psykotisk raseri hvis du pirker borti dem. Så alt i alt er det en trivelig bransje å holde på innenfor, dette med å justere historien. Det er jo så mange som har investert så mye personlig prestisje i det å “ha rett” om sine påstander. I grunnen ganske menneskelig, kan du si.

De tidligste arkeologene var strengt tatt ikke arkeologer – slik faget defineres nå i dag – men heller “gullgravere” som gikk løs på oldtidssteder for å finne “skatter” og “fine ting” som de kunne selge til samlere for fremstilling på offentlig og privat museum — for eksempel de såkalte arkivarene, som var “britiske gentlemen” opptatt av å skape seg et navn innenfor tidlige vitenskapsselskaper og foreninger. De hadde allerede penger så de var ikke drevet av salgsverdien på tingene de fant, men av det ryktet de kunne vinne gjennom å presentere “sensasjonelle funn” av glemte sivilisasjoner og den typen ting. Det handlet altså om æren, som forsåvidt ennå er et element som driver folk til å utmerke seg innenfor et fag. Men i våre dager vil et typisk arkeologisk utgravningssted behandles mer som et “kriminelt åsted” hvor alt skal dokumenteres og registreres med pinlig nøyaktighet. Hva er funnet, hvor ble det funnet og i hvilken kontekst ble det funnet. Du vet jo ikke i utgangspunktet hva som senere kan vise seg å være viktig informasjon, så det er et poeng å ikke for eksempel flytte på ting før de er fotografert fra alle vinkler og plottet inn på åstedskartet. Så langt, så vel.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ta et hvilket som helst svært velkjent oldtidsminne. Ta pyramidene. Det ene aspektet er deres fysiske tilstedeværelse i verden, som åpenbart betyr at noen bygde disse konstruksjonene ved et tidspunkt, mens det andre er spørsmålet om hvem som gjorde det og hvorfor. På den ene siden de fysiske “tingene i seg selv” og på den andre historiene vi forteller om dem. Grekeren Herodot besøkte Egypt, dro på sightseeing til de berømte stedene og skrev siden en beretning om det han så og opplevde. Dette skjedde sånn cirka rundt år 430 før vår tidsregnings begynnelse, altså for snart 2500 år siden. Allerede da var pyramidene eldgamle fortidsminner. Det var omdiskutert hvem som bygde dem og hva slags formål de tjente. Dette er fortsatt – til en viss grad – omdiskutert, men vi har mer enn nok fysisk bevismateriale til å si med sikkerhet at de var store gravanlegg tilknyttet visse konger i Det gamle riket. Ikke alle liker dette. De skulle ønske at pyramidene var noe helt annet. Du vet. Mer imponerende og esoterisk. Noe magisk og mystisk. Gjerne noe som ble etterlatt etter en nå glemt og forsvunnet sivilisasjon, eventuelt noen slags kosmiske maskiner, kanskje designet for å generere energi. Det finnes mange tanker – og mye er skrevet ned i gudene vet hvor mange bøker – men alt er i hovedsak bare sludder og vås. Hjernekramper hos evneveike troll. Vi vet hva pyramidene er. Noe mindre vet vi om det som graves ut ved Göbleki Tepe, men det er spennende å følge med på prosessen, etterhvert som det fremkommer stadig mer fysisk bevismateriale. Vi avventer nye funn og forholder oss i mellomtiden skeptisk til alle “historiene”. Den fremste og mest vesentlige sannhet er jo alltid at “vi vet ikke”. Ikke ennå.

Vi avslutter med noen noter fra det derre coverbandet som reiser rundt og spiller gammel musikk.

Globalt sett er alle som bor i Norge rike mennesker. Ikke så mye fordi de “lever et luksusliv” men fordi samfunnet er så utviklet (mange vil si innviklet) og har så mange sosiale støtteordninger og den typen ting. Det blir litt misvisende å si at helsetjenester er gratis – folk betaler jo skatt – eller engang at de fungerer så bra som de burde, men det er et faktum at alvorlig sykdom ikke nødvendigvis medfører total økonomisk ruin i Norge, i motsetning til USA og mange andre land. De mest kostbare behandlingsformene er “gratis” i den forstand at alt hentes fra den samme potten. Komplisert kirurgi som krever en hel arbeidsdag fra en hel stab av høyt lønnet personale vil ikke bli sammenfattet til en faktura som pasienten senere må slite med — og som blir et problem for det enkelte helseforetaket hvis pengene aldri kommer. De som jobber i helsevesenet får den samme lønn uansett hvem de behandler. Dette er visstnok sosialisme.

Gjennomsnittsinntekten i verden er på cirka 3000 kroner i måneden. Hvis du tjener mer enn en halv million kroner i året så tilhører du den høyeste ene prosenten i verden, selv om dette ikke er noen sensasjonelt høy lønn i Norge. Vi snakker om hva folk betrakter som “det normale” nå. For et par med to barn regnes endog alt under 700.000 som total inntekt i husholdningen for å være under fattigdomsgrensen — som handler om kjøpekraftsparitet i forhold til prisnivået der du bor. For eksempel ville en husholdning med slik inntekt vært temmelig velstående i Thailand eller Brasil, men fordi det norske prisnivået er bortimot høyest i verden havner også norsk fattigdomsgrense på en perverst høy sum sammenlignet med globale forhold. For eksempel er norske boligpriser totalt ute og kjører i kålåkeren. Ettroms leilighet i Oslo ligger på femten tusen i måneden – hvis man leier – så det sier seg at lønnsnivået må avspeile realitetene. Det regnes som helt normalt å bruke halve inntekten på bolig i Norge, enten man leier eller betaler på et boliglån. Til syvende og sist er det politikerne som har bestemt at det skal være slik. “Markedskrefter” finnes jo ikke i virkeligheten — og selv om vi lager en definisjon som passer til den modellen vi foretrekker, så er det reglene som definerer spillet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hva er det som driver norsk økonomi? Hvis vi ser bort fra olje og havbruk, eller egentlig inntektsbringende virksomhet og bedriftsøkonomisk wunderbaum i det hele tatt og heller fokuserer på hva som blir etterspurt, så ender vi med å måtte si at Norge har en forbruksøkonomi. Privat etterspørsel av varer og tjenester er selve motoren — mens forsyningslinjene inn i offentlig sektor utgjør et stabiliserende element. Målt i bruttonasjonalprodukt per innbygger (BNP/PP) og justert for lokal prisvariasjon ligger Norge en god del høyere enn gjennomsnittet for EU (sammen med Luxembourg, Sveits og Irland) mens Spania ligger litt i underkant, med en økonomi som er vesensforskjellig fra den norske. Det brukes ikke penger på den samme måten. Selvsagt har Spania også en forbruksøkonomi, men boligmarkedet spiser ikke opp noe engang i nærheten av hvor mye penger som blir kastet inn i denne forbrenningsovnen i Norge. Litt avhengig av beliggenhet går det an å både leie og kjøpe bolig i Spania uten å bli flådd levende av prisnivået, men dette har endret seg litt i løpet av de seneste årene på grunn av nettbasert turistutleie — og da særlig Airbnb, som sannsynligvis er det mest hatede firmaet i Spania av alle andre enn akkurat de som tjener penger på jævelskapen. Ringvirkninger av turistutleie ute av kontroll har vært for eksempel både trakassering og voldelige overfall av turister, selv om dette helt opplagt ikke er rettferdig. Saken er at det hvert år kommer dobbelt så mange turister til Spania som det finnes fastboende innbyggere og dette setter sitt preg på hele bransjen. Både de lokale styresmaktene og de på regjeringsnivå mumler noe om at de vil ha “færre men bedre” turister — som i praksis sannsynligvis betyr færre av de som etterspør “strand, sol og sangria” nede langs kysten i sør – som typisk ikke engang snakker spansk – og flere av de som for eksempel oppsøker San Sebastian fordi de er det stedet i verden som har flest Michelinstjerner per antall restauranter. Grovt sett kan du si at de ønsker seg flere gjester til “det virkelige Spania” og færre av de som reiser på pakketur til partyparadiset.

Siste ord går i henhold til nyere preferanser i denne spalten til disse folkene.

Bare for å holde litt orden på sysakene skal vi presisere at den åndsretningen vi kaller modernisme er noe helt annet enn det vi kaller den moderne tidsalderen. Modernismen eksisterer ikke lenger mens vi ennå står til knes i tidsalderen som begynte med “masseinformasjonsteknologi” i form av trykte bøker og pamfletter. Eller kanskje vi skal si at enden er nær, i den forstand at måten et flertall av alle mennesker tar til seg informasjon har endret seg dramatisk i løpet av de seneste ti-tyve årene. Noe er i ferd med å skje. Det er fortsatt for tidlig å si eksakt hva, men alle har da lagt merke til hvordan folk står med nesa nedi telefonen sin i hvert ledig øyeblikk som kommer opp. De har liksom alltid noe de må følge opp, sjekke ut eller på andre måter forholde seg til — med all sin oppmerksomhet.

Samtidig har vi en situasjon hvor “alle er på nett” med sin avatar – en projeksjon av personlighetsprofilen – som på mange måter lever sitt eget liv, bare til en viss grad styrt av “den ekte personen”. Folk vikler seg inn i falske selvfremstillinger og bygger nettverk rundt disse til en slik grad at det i praksis blir umulig å blande inn “den man egentlig er” selv om dette eventuelt var ønskelig. Det blir istedet å følge opp nettpersonligheten – avataren – i sine transaksjoner med andre entiteter på nettet, som du strengt tatt aldri kan vite noe annet om enn hva de selv presenterer. Er dette en ekte eller falsk person? Det kan ikke besvares. Generelt sett har jo folk en mye bedre “image-kontroll” på nettet enn ute i virkeligheten. Du vet. Bedre styring med hva de viser og ikke viser. Tror du ikke dette utgjør en uimotståelig fristelse? Vanlig forfengelighet er som regel motiv nok. Selv om folk aldri hadde vært på nettet og sosialisert så ville de jo ha pyntet seg og gjort en innsats for å vise frem sine bedre sider, men ikke be om noen oppmerksomhet mot sine mindre gode sider.

Mennesker er mystiske skapninger — og de er nesten alltid psykiatriske katastrofeområder preget av mye hjemmesnekret jåss ettersom de har gjennomgått diverse livskriser og andre traumatiserende hendelser som det har vært nødvendig å bearbeide med de midlene man hadde for hånden der og da, før man beveget seg videre i livet. Følgelig er det å forvente at jo eldre de blir, jo mer “bagasje” har de med seg. Det snakkes om livserfaring, men mye av dette materialet er mindre vakkert enn man skulle ønske, så folk har en tendens til å pynte sine historier om fortiden, noen ganger til en slik grad at de har mistet grepet på det som virkelig skjedde, på det stedet, den gangen, og erstattet det med en “offisiell versjon” som de synes tar seg bedre ut. Når du stabler nok sånt oppå hverandre ender du med en form for demens — og den kan inntreffe ganske tidlig i livet. Det behøver ikke engang å være noen utspekulert og manipulerende årsak til at det blir slik. Psykologiske forsøk – tilknyttet problemet med øyenvitners relative pålitelighet – har vist at folk nesten aldri “ser helt det samme” når de observerer noe som skjer. Flertallet av alle øyenvitner dikter og “fyller inn hullene” i sin forklaring, på en ubevisst måte. De vet ikke engang selv at de gjør dette. Det er en vanemessig refleks som handler om “selvforsvar” i en uoversiktelig og tildels skremmende verden. Husk dette neste gang du etterlyser sannheten om noe.

Vi avslutter med enda mer pornografi for de ekte musikkelskerne.

El Niño er en tilstand med uvanlig høy overflatetemperatur i det sentrale og østlige Stillehavet nær ekvator. En El Niño-episode påvirker været over mye av Jorden, og gir utslag på den globale middeltemperaturen. Vekslingen mellom El Niño og motsatsen La Niña henger sammen med forandringer i vindmønsteret i den tropiske delen av Stillehavet. Sammen kalles de sammenkoplede vekslingene i atmosfære- og havforhold for ENSO, en forkortelse for El Niño Southern Oscillation. ENSO er den sterkeste av planetens naturlig forekommende vær- og klimavariasjoner fra år til år.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Selve definisjonskriteriene for når det er El Niño – og motsatsen La Niña – er veldig tekniske og handler om et sett med svært eksakte målinger av overflatetemperaturen i et stort “rektangel” i Stillehavet. For flere detaljer om dette kan du undersøke saken selv, fordi det blir litt på siden av poenget i dette skrivestykket, selv om det forsåvidt er interessant. Vi befinner oss jo nå i slutten av august måned i det herrens uår 2026, som har vært fette varmt ihvertfall i de delene av Europa som ligger sør for Danmark. Det sies at 2026 kommer til å bli det varmeste året som er registrert siden målinger av denslags ble etablert på en ryddig og vitenskapelig måte. Jeg føler ingen grunn til å tvile på denne påstanden. Her hvor jeg bor har det jo for fanden knapt vært under tredve grader varmt siden midten av mai. Akkurat nå er det 23 grader der ute og i natt var det faktisk “kjølig” – etter måten – med litt under femten grader. Høsten har kanskje kommet.

Det er viktig å sortere snørr fra barter når det kommer til menneskeskapte klimaforandringer og naturlig varians i været. Som sagt kan du sette deg inn i detaljene på egen hånd – dersom dette interesserer – men temperaturene i havet går opp og ned i henhold til naturlige prosesser som ikke har noe med menneskelig virksomhet å gjøre. Problemet består i at en høyere atmosfærisk temperatur på grunn av “klimagasser” – karbondioksyd og annet snask – setter en høyere bunnlinje for hvor vi begynner å regne stigningen fra når El Niño kommer med sin åsgårdsrei av klimaproblematikk, som grovt sett består i at noen steder blir det tørrere mens andre steder blir det våtere, men overalt hvor mennesker typisk ferdes blir det varmere. Meterologer ymter noe om at vi må påregne 2-3 grader høyere temperatur i Europa gjennom neste sommer, så da er det ingen grunn til å feire noe på forskudd. Etter min mening og sunne dømmekraft var det varmt nok i 2026, om ikke det jævla “barnet” – man sier El Niño på spansk både når det ikke er spesifisert hva slags kjønn vi snakker om og når vi snakker om en gutt, mens La Niña alltid betyr jente – skal komme og gjøre sakene enda verre i 2027. Andre sier det vil bli en glimrende mulighet til å se hvordan klimafremtiden kommer til å arte seg. Så — hipp hurra?

På et eller annet vis må vi jo uansett komme oss gjennom disse årstidene med alle sine særheter. Selv om det så langt har vært urimelig varmt om sommeren i Spania så er jeg såpass fornøyd med å ikke måtte forholde meg til kulden om vinteren i Norge at jeg bare tar det. På strak arm. Det er hva det er. Men nå er det faktisk slik at klimaproblemene handler ikke om min personlige trivsel, men om jordbruk og sånt. Du vet. Været har jo mye å si for hva man kan dyrke, hvor mye man behøver å vanne og den typen ting. Gudene vet hvor alt kommer til å lande når dominobrikkene for alvor begynner å falle i den sektoren. Det har allerede kommet varsler om at matvareprisene kommer til å stige tildels ganske kraftig nå i høst og gjennom hele neste år. Hva skal man gjøre med sånt? Mat må du jo ha, uansett hva ellers som skjer. Det er en kjent sak at folk blir tildels jævlig gretne når de ikke får akkurat den maten de liker, så hvor mye mer aggressive vil de ikke bli hvis de ikke får noen mat overhodet? Foreløping behøver vi ikke å fantasere om sånt, men jeg har merket meg at minst èn person – som ikke er fette blåst i hodet men vet hva de snakker om – har nevnt ordet hungersnød (“famine”) i årets britiske samfunnsdebatt. Matvaresikkerhet er jo kritisk viktig for nasjonens politiske stabilitet.

Vi avslutter med et heavy metal band som aldri tok helt av, men de gjorde mye bra.

Det er vanskelig for meg å se at det kan finnes mennesker som ikke vet hvem Charles Dickens er. La gå i noen innfødte deler av Afrika, noen fremmedkulturelle områder av Asia, kanskje også i USA, men i den siviliserte verden har alle hørt om Charles Dickens, ikke sant. Kulturelle referansepunkter vil alltid la seg lokke frem, selv for de som i utgangspunktet stiller seg spørrende til navnet, fordi så mye av produksjonen hans Dickens har blitt fremført som film og teater, serier på fjernsynet og den typen ting. Diverse navn fra Dickens sitt litterære univers har endog blitt reinkarnert som varemerker, for eksempel skråtobakken Oliver Twist. Hvorom allting er, han lanserte i året 1859 verket A Tale Of Two Cities, som nitti år senere kom i norsk oversettelse av Torleif Goderstand under tittelen “To byer”, hvor henholdsvis London og Paris er de to byene det henvises til i tittelen. London representerte det rene, gode, ordnede og siviliserte — mens Paris ble fremstilt som en syndens pøl av horeri, kriminalitet og alskens djevelskap. Bakteppet var selvsagt den franske revolusjon som såvel Charles Dickens som alle andre medlemmer av “det gode borgerskap” – både da og senere – har latt seg forferde av på en nærmest rituell måte. Hatet mot franskhet stammer fra de antirevolusjonære kreftene.

Den oppvakte leseren gjenkjenner selvsagt motivet med høyre og venstre i politikkens populistiske ende når det kommer til denne simplistiske motsetningen. Vi skal se på den britiske forfatteren Bat Ye’or – pseudonym for Gisèle Littman – som i året 2005 utga boken Eurabia: The Euro-Arab Axis (det er ukjent for meg om det foreligger noen norsk oversettelse) hvor hovedargumentet var at franske og arabiske krefter samarbeider med globalister om islamisering av Europa, for å svekke den tradisjonelle kulturen og undergrave vennskapsforholdet til USA og Israel. Littman hevder i boken sin at “den europèiske venstresiden” har overgitt seg til islam og invitert inn “horder av muslimske innvandrere” samtidig som de forholder seg passive overfor “uhyrlige grusomheter begått av muslimer” og det ene med det andre. De rimelig intelligente kan selvsagt se at dette er – i beste fall – bare sludder og pølsevev, men vi skal heller ikke stikke under stol at det ligner mistenkelig på en psykologisk operasjon – altså en såkalt psyop – som er iverksatt av en eller flere staters etterretningstjeneste, for å skape splid og strid i befolkningen og fremme hat overfor (særlig) arabere.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De med god hukommelse gjenkjenner argumentasjonen hans Anders Behring Breivik i dette. Han anså seg selv som en politisk aktivist og han forventet etter eget utsagn å bli misforstått i sin samtid, men rehabilitert i fremtiden. Nå lever vi jo ikke i fremtiden så det er uråd å si noe om hvordan folk vil betrakte ting om, la oss si, 200 år — men jeg våger likevel å satse på at det vil aldri bli sosialt akseptabelt å iverksette massemord — eller for den saks skyld, folkemord. Det har også utkommet en rekke andre bøker i tradisjonen etter Gisèle Littman – Bat Ye’or er hebraisk og betyr “Nilens datter” og det er jo nesten ikke pompøst i det hele tatt – men de havner alle sammen i den samme bokyllen hvor Sions vises protokoller hører hjemme. Det vi si renspikket propagandalitteratur designet for å sverte en folkegruppe man frykter og hater, selv om man eventuelt måtte ha “hederlige hensikter” i den forstand at man tror på sine egne oppgulp. Dagens situasjon er at det finnes en rekke tiltak og grupperinger – så som for eksempel SIAN: Stopp Islamiseringen Av Norge – som suger sin energi til å skrike og holde på ut av moderpuppen til de sionistiske kreftene i (særlig) USA og Israel som har en mildt sagt uklar langsiktig strategisk målsetting, men de kortsiktige taktiske disposisjonene støtter verken humanisme eller rettferd.

Vi avslutter med mer musikk fra verdens beste band noensinne.