Opprinnelig finnes det neppe noe skille mellom dansemusikk og lyttemusikk. Før ting ble elektriske var musikere typisk engasjert for å “spille til dans” når det var noen slags festlig anledning — og derfra og ut handlet deres relative popularitet sannsynligvis om i hvilken grad de “fikk det til å svinge” med de midlene de hadde for hånden. Det samme har til en viss grad blitt fremført også i den elektriske musikken, men det fantes jo ingen “innspillingsmedier” før Edison og gutta fant opp lydrullene som senere ble flatet ut og gjort til “grammofonplater”. Før disse tingene kom på banen var musikk noe som skjedde der og da. En musiker var en person som spilte på et instrument eller som sang, slo på trommer, eller hva har du. I prinsippet akkurat det samme som skjer i våre dagers “akustiske konserter” langt unna stikkontaktene.
En platekontrakt var ikke noe som fantes før langt innpå 50-tallet, når teknologien hadde kommet så langt at folk typisk hadde avspillingsutstyr innenfor sin økonomiske rekkevidde. Selvsagt fantes det innspillinger også før dette, men det var i hovedsak på grunn av at radiokanaler ønsket seg et mer håndterlig format enn et orkester som spilte “live” der og da. Hele opplegget vi senere kjenner som populærmusikk utgikk fra tanken om at “vanlige folk” ønsket seg noe de kunne avspille på sine i utgangspunktet ganske kostbare lydanlegg hjemme. Selve gullalderen for “lyttemusikk” henger nøye sammen med publikums tilgang på økonomisk realistiske avspillingemedier — men selv dette var preget av den mye eldre “trangen til å danse” som ofte er hovedårsaken til at folk i det hele tatt ønsker seg musikk. Du vet. Fest og moro. Det er i utgangspunktet ingen prinsipiell forskjell mellom å engasjere et orkester for å spille opp til dans og den jobben som en disc jockey (DJ) gjør i forhold til publikums lyst til å svinge seg på dansegulvet.
Hvorom allting er, min egen karriere som DJ varte bare fra 1978 til 1980, men det var ganske ekstatisk mens det sto på. Det handler jo om en temmelig umiddelbar respons på det du spiller der og da. Poenget er å få folk til å danse, eller i sin ytterste konsekvens å få folk til å gå i baren for å kjøpe mer og drikke. Kort sagt trivsel. På denne tiden var jeg veldig ung og visste ikke om noe annet enn “det lokale miljøet” av kjeltringer, fylliker, slåsskjemper og narkopushere som vanket der på stedet. Jobben besto prinsipielt sett i å ikke irritere dem alt for mye, kan du si. Følgelig må du spille det folk vil ha mer enn det du selv har lyst til å høre, eller i det minste en slags sunn mellomting. Hvor godt jeg lyktes kan sikkert diskuteres men det er ihvertfall sikkert at jeg overlevde. Det var ikke min feil at politiet raidet klubben og bokettersynet siden gjorde at alt ble nedlagt. Det var første – men ikke siste – gang jeg ble påført håndjern og satt i varetektsarrest. Siden ble jeg sjekket ut av saken og sendt hjem, men jeg fikk aldri tilbake alle platene mine. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg vet ikke engang hva som skjedde med dem siden, men hele sulamitten ble sannsynligvis solgt på tvangsauksjon eller noe.
Her følger mine ti mest spilte låter fra den gangen.
Det er selvsagt ikke opp til meg å si noe om hva folk behøver, men hvis det likevel var opp til meg så ville jeg sagt at de behøver bedre mat. Ikke mer, bare bedre. Du vet. Sånn at de blir fornøyd. Det er tragisk å være både rik og misfornøyd, men ikke desto mindre “typisk norsk”. Etter hva jeg hører er det umulig for norske menn over 50 å oppnå orgasme hvis de ikke får skrive hatefulle meldinger i kommentarfeltene på internett, særlig rettet mot ungdommer, utlendinger og andre provoserende folkegrupper. Jeg kjenner litt på tendensen selv. Jeg er jo over 50 og mann, så jeg vet hva det handler om. Man behøver bare å se seg litt rundt. Overalt ser man ungdommer og utlendinger som oppfører seg irriterende, som om de eier hele den jævla verden. Samme hvor man går. Samme hvor man står. Alltid er det noen som skal provosere deg med sitt frekke nærvær. Hva er greia? Det vi behøver er politikere som gjør livet vanskeligere for folk. Noe som tørker av dem det selvtilfredse gliset og gir dem såpass mange bekymringer at de verken har tid eller lyst til å formere seg.
Heldigvis har jeg en hurtigmikser. Hva gjorde folk før de fikk hurtigmikser? Man ser for seg langtrukne lidelser over en morter for å sakte knuse alle ingrediensene ned til en samarbeidsvillig pasta av smak. Kanskje sånn som i steinalderen eller langt ute på landet. Vi vet med sikkerhet at hvitløken er opptil flere tusen år gammel, som i praksis betyr at folk har bannet og svertet fordi den er så vanskelig å skrelle minst like lenge som de har holdt på og tukle med kjønnsorganene på hverandre. Folk som har greie på denslags sier at hertugen av Richelieu besøkte Menorca i 1756, hvor han lærte å mikse sammen en lokal spesialitet i byen Port Mahon, som han senere brakte tilbake til Frankrike og populariserte under navnet Sauce Mahonnaise, relativt identisk med det vi nå i dag kaller majones. Andre trekker dette i tvil. For eksempel hevdet den berømte kokken Antione Careme – som vi krediterer for å ha oppfunnet “le haute cuisine” – at majones er et navn som kommer fra den mekaniske prosessen maniere, det vil si “konstant røring” som alle jo vet er nødvendig for å få til den balansete emulsjonen av eggeplomme og olivenolje som vi nå i dag utfører i hurtigmikseren. Faktisk har jeg selv laget majones mange ganger i en helvetes rørebolle ved hjelp av en jævla ballongvisp, men heldigvis er dette bare noen vage minner som ikke plager meg særlig ofte. Jeg har jo hurtigmikser nå. Jeg behøver ingen psykiatrisk bistand.
Uansett, poenget er at hvitløksmajones er noe man må lage for hånd heller enn å kjøpe det i butikken. Stol på meg. Hvis du først får smaken på det ferske produktet kommer du aldri mer til å være fornøyd med den mannskiten de selger på superen. Det er fette garantert. Vet du ikke hvordan disse tingene virker? Saken er at jeg skulle lage fish and chips men uten fisk, som i praksis bare betyr bare chips og tartarsaus, men uten tartarsaus, som jeg istedet erstattet med det mye mer spanske produktet allioli, bare at det var ikke allioli, det var hvitløksmajones. (Det er ikke halvparten så komplisert å gjøre som å forklare.) Henger du med? Som alle vet må man tilberede chips i tre omganger. Dette er viktig. Først må du skrelle potetene og kutte dem i lange, fingertykke strimler – gitt at du har nokså tykke fingre – som du siden putter i kaldt vann med en spiseskje bakepulver over, for å trekke ut så mye av stivelsen som mulig. Gi det et par timer. Deretter skal du skylle ut og koke potetene i saltet vann til de blir “nokså møre” og danner små sprekker langs kantene, men ikke så mye at de bryter seg opp i mindre biter. Akkurat dette er en kunst. Du må følge nøye med på prosessen. Når de er ferdig kokt skal de hvile i omtrent et døgn, slik at de gjenvinner mye av sin “fasthet” før de stekes gule (ikke brune) i varm olje og tas ut enda en gang, for en ny runde med hvile. Gi det enda et døgn. Da blir de klare for sin endelige skjebne.
I mellomtiden har du hva alle kan se er rikelig god tid til å piske sammen en majones, enten du bruker den som grunnlag for tartarsaus eller som faux aioli, i mitt tilfelle. Hvis du behøver en mer eksakt oppskrift på denne jobben kan du søke på nettet. Jeg har ikke sjekket saken men jeg antar at du vil finne tusenvis av mer eller mindre detaljerte beskrivelser av hva man må gjøre – og ikke gjøre – for å lykkes med en håndlaget majones. Eventuelt en man lager i hurtigmikseren. Hvis du først skal gjøre den lange og tunge jobben med å lage skikkelig chips kan du jo likesågodt søke ytterligere perfeksjon med sausen, ikke sant? Det er jo en opplagt sak. De nå “halvferdige” chipsene skal uansett stekes i olje for en siste gang på ganske høy temperatur, slik at de får den gyllenbruke fargen og den sprø ytterteksturen rundt et mykt og kremaktig indre som vi forlanger av anstendige chips. Stol på meg. Etter at du har prøvd dette kommer du for alltid siden til å være en ufordragelig jævel i forhold til typisk mindreverdig chips som nesten alle serverer til det evneveike publikummet som ikke vet noe bedre. Sånn er det. Når du vet hva som er korrekt vil dette for alltid siden være den standarden du forlanger fra et produkt. Hvorfor skal du godta noe dårligere? Livet er jo allerede vanskelig og meningsløst, om man ikke også skal belemres med sjaber kvalitet på maten. Herregud. Det er jo viktig å forbedre alt som man overhodet kan forbedre.
De snusfornuftige vil sikkert innvende at det ikke er verdt bryet å bruke mange dager på å lage chips og majones, men jeg behøver heldigvis ikke å bry meg om sånt — som er et typisk eksempel på det jeg kaller evneveikt. Det er et uttrykk som så absolutt har nedsettende betydning. Hva fanden er det som er galt med deg? Hvorfor forlanger du ikke skikkelig mat? Hvorfor gidder du ikke å gjøre så godt du kan og enda bedre? Du vet. Bedre og bedre dag for dag, som i sangen. De vet hva de snakker om, selv om det tilsynelatende bare er en enkel tøysesang. Det kan sikkert diskuteres hva som er meningsinnholdet i ordet primitiv, men for meg er det betegnelsen på et menneske som aldri har utviklet seg. Som aldri har hentet frem sine egne evner og utviklet dem til å bli så bra som de får til å gjøre dem. For en tragedie. For et stygt og bortkastet liv. Det er ikke rart at folk har problemer med å skjønne vitsen med å leve. De prøver jo ikke engang. De bare sitter der som en annen jævla barbiedukke og venter på at “noen” skal komme og beverte dem. Men ingen kommer og etterhvert går det opp for dem at hvis de vil ha noe gjort så må de gjøre det selv. Eventuelt betale noen fagfolk for å få jobben gjort, det går også an, men de fleste har ikke typisk råd til å holde seg med noe tjenerskap. De får ikke noe mer eller bedre enn det de selv gjør. Sånn er virkeligheten for de fleste. Jeg vil avslutte med å si at det er ingen unnskyldning at det er for dyrt å lage skikkelige chips med håndtilvirket hvitløksmajones som dipp. Ja det er vanskelig, men bare den første gangen. Etterhvert går det rutine i saken og man venner seg til å leve med høyere standarder enn de primitive.
Vi avslutter med en positiv sang om livet og kjærligheten.
Saken er at jeg var en “skribent” lenge før noen hadde hørt ordet blogg. Det er litt omdiskutert hva eksakt som gjør noen til en forfatter, men hvis vi legger til grunn at de har gitt ut minst èn bok så faller jeg ikke innunder dette begrepet, selv om jeg skriver ganske mye. Selv bruker jeg ordet essayist. Det vil si – per definisjon – en skribent som i sitt verk utforsker, analyserer og reflekterer over en bestemt idè, emne eller tema. Det avsluttede verket kalles essay og har ingen bestemt lengde, men det utgjør vanligvis “noen få sider” i en bok, eller vi kan også si så lang som en vanlig skolestil. Altså nok til å presentere et tema og spinne noen tanker rundt det, men det skal ikke typisk være noen “avhandling” heller. Poenget med et essay er å “oppfordre til tenkning” mer enn å besvare et spørsmål eller å forføre leseren med dikterkunst.
Den berømte bloggeren Gry har noen ganger hatt et slags opplegg med “prisutdeling” hvor jeg en gang ble nominert som “meningsblogger” (det var en av kategoriene den gangen), noe jeg la inn protest mot. Jeg driver ikke med meninger og jeg er enda mindre en politisk blogger. Herregud. Det eneste jeg har å si om politikk er at folk må gå og stemme ved valg og da helst på seriøse og ansvarlige kandidater som ikke bare surrer og tøyser. Du vet. Folk som kommer til å gjøre det jobben handler om, som er å styre landet, og ikke bare gjøre seg til for media og andre oppmerksomhetshalliker. Hvis du skal gi meg en tittel kan du kalle meg filosof. Ikke i noen akademisk forstand, men nede på det pornografiske bakkenivå. Og dermed er vi tilbake ved forskjellen mellom “avhandlinger” og essays. Jeg liker ikke å skrive langt. Hva andre gjør får bli deres sak, men jeg foretrekker å holde meg innenfor det typiske formatet for essays.
Hvordan man skal definere en blogger er litt uklart. Hvis kriteriet er “en som skriver blogg” så omfattes jeg vel av dette på grunn av at jeg publiserer det jeg skriver på en bloggplattform. Imidlertid er jeg ikke “en del av miljøet” i den forstand at jeg deltar i alskens konkurranser og diverse “utfordringer” mellom bloggere. Jeg kjører mitt eget løp. Min egen stil, kan du si. Dette overrasker ingen som kjenner meg ute i “den virkelige verden” fordi jeg har jo aldri vært annerledes enn hvordan jeg er nå, bare yngre og mindre erfaren. Den før nevnte “egne stilen” er selvsagt ikke noe alle liker, eller engang særlig mange, men den er konsistent og derfor i en viss forstand forutsigbar. Jeg driver ikke med “koselig visesang” — jeg er en litterær versjon av et gitarbasert pønkeband. Det skal være hardt, fort og voldelig. Gjerne kontroversielt, men dette er ikke noe poeng i seg selv. Jeg er ingen provokatør og driter forsåvidt i om folk er enige eller uenige. Det handler om tema som jeg ønsker å skrive om ut ifra dagsform og et knippe andre variabler, ikke hva “publikum forventer av meg”. Plikt er ikke en del av opplegget mitt. Du får det du får hvis du leser denne spalten. Og sånn går dagene.
Det viser seg – ikke overraskende – at den kristenfundamentalistiske nynazisten Charlie Kirk ble drept av sine egne, i en vid forstand, fordi drapsmannen – Tyler Robinson – også er MAGA, det vil en Trump-supportiv republikaner, men han er medlem av en “konkurrerende fraksjon” innenfor den større nazibevegelsen; en såkalt groyper. De spesielt interesserte kan utforske detaljene på egen hånd. Du finner mye stoff på nettet. Selv synes jeg disse idiotene er så kjedsommelige at jeg ikke gidder å skrive noe mer om dem enn hva som føles nødvendig. Imidlertid skal jeg igjen gjenta at nazisme er en kristen bevegelse. Glem ikke det. Du skal aldri akseptere, forstå, fraternisere med, eller tilgi folk som er kristne. Enten er de lallende idioter eller så er de nazi. Det finnes ingen flere alternativer. Hva de selv “føler” er ikke relevant.
Umiddelbart etter drapet på Charlie Kirk var både den amerikanske presidenten og et antall andre nazister ute og fremla trusler mot noe de kaller “den radikale venstresiden” fordi disse angivelig har skyld i alle ulykker som rammer den kristne konservative bevegelsen — gjennom mystiske og metafysiske kanaler. Saken er imidlertid at det er ikke venstresiden som dreper folk. Det er ikke sånn de jobber. Generelt sett så vil venstresiden ha sosial rettferdighet, lik lønn for likt arbeid, fri tilgang til utdannelse og helsetjenester, bedre omsorg og mer solidaritet i samfunnet, og så videre. Man oppnår ingenting av dette med skytevåpen. Toleranse, aksept, fred og integrasjon er ikke desto mindre realistiske målsettinger som krever et tålmodig og sannsynligvis langvarig politisk arbeid. Derfor er det best hvis man ikke lar seg forstyrre – og avspore – av alskens radikale galninger som tror de kan få planter til å gro raskere ved å stille seg opp og dra dem i stilken.
Jeg vil si at høyrepolitikk i det store og hele er en psykotisk selvmordskult. De beste og mest verdige blant dem er typiske spissborgere på vestkanten som føler seg bedre enn andre folk, men selv de er evneveike troll når man begynner å gå dem nærmere etter i sømmene. De faller fra hverandre med ville angstskrik. Jeg ser ingen grunn for å tilnærme seg det vi kaller den politiske høyresiden med noe annet enn en kanyle, fordi det er jo for fanden en diagnose hvis voksne folk i sitt fulle alvor tror på det pisset de har å komme med. Hva betyr politisk vold? Det har vært noen litt uvirkelige dager siden det motbydelige trollet Charlie Kirk ble skutt og drept. At resten av orkene – se til Tolkien – på høyresiden knurret, skrek og slo på skjoldene sine var å forvente, men at såpass mange selverklært venstrepolitisk tilhengende individer gikk fullstendig fra konseptene var først litt forbausende, deretter litt sånn aha-klassen av opplysende fenomener. Jeg tror de følte skadefryd inni seg når de hørte at Charlie Kirk hadde blitt drept og at de siden responderte på dette med voldsom fornektelse og ekstra-dobbel innsats når de skulle fordømme såkalt politisk vold i samfunnet. Du vet. Det gjelder jo ofte å skynde seg med å innta den politisk korrekte holdningen, slik at de ikke blir misforstått.
Forøvrig overlater jeg til den ekstraordinært modige og klarsynte damen Taylor Lorenz å sette ting i perspektiv:
Vi ser ikke så mye til karakteren Roger Stone lenger, selv om han var ganske fremtredende i Trumps første regjering. Stone sa en gang om Roy Cohn – slå opp navnet hvis du ikke allerede vet hvem det er – at “han var ikke homofil, han bare likte å ha sex med andre menn”. Ordet han brukte var selvsagt ikke det norske “homofil” men det amerikanske gay, som har visse andre og bredere kulturelle konnotasjoner, slik at det er egentlig vanskelig å oversette det. Uansett er dette et litt pussig utsagn som man må stusse over hvis man har et normalt forhold til språk og ordenes betydning. Er det ikke liksom selve definisjonen av gay (eller homofil) at man liker å ha sex med sitt eget kjønn? En mann som “liker å ha sex med andre menn” høres homofilt nok ut for meg. Det er ikke nødvendig å spikke flisa særlig mye tynnere enn det. Men så husker jeg også de tidligste kampanjene mot AIDS på 80-tallet, hvor de brukte ordstillingen “menn som har sex med menn” nettopp fordi dette var utbredt blant en befolkningsgruppe som motsatte seg merkelappen homo på det sterkeste. Er dette komisk? Mange syntes det den gangen — selv om HIV-smitte selvsagt ikke er noe morsomt.
Som alle vet var nylig avdøde Charlie Kirk tilhenger av å steine ihjel homofile. Det var noe han sa mange ganger. Sånn er det å jobbe innenfor trollfaget. Enten du mener tingen eller ikke så er du nødt til å si det. Kvinner er avlsdyr som Gud har skapt for at mannen skal slippe å gjøre husarbeid, mens homofile – og forsåvidt også alle andre “frivillig barnløse” – er seksuelle anarkister som samfunnet må beskytte seg mot med alle midler, inkludert de dødelige. Sånt er pornografi og himmelsk manna for den spesielle typen intolerant religiøse mennesker som utgjør selve bærebjelken i nazibevegelsen, enten den befinner seg i USA, Tyskland, Norge, Storbritannia eller Spania. Bare “krydderet” på overflaten har varians. De fundamentale prinsippene er ikke vesensforskjellig fra det man forventer å finne hos Taliban og lignende tiltak. De retter seg først og fremst mot menn, og da helst ynkelige menn, av den typen som tror det representerer styrke når og hvis de oppnår et tyrannisk overtak på kvinner og barn som de har i livet sitt. Enhver anklage de retter mot andre kan tolkes som en tilståelse av egne perversjoner innenfor denne typen psykologi. Projeksjon er jo som alle vet bare eksternalisering av egne angstkomplekser, slik at når nazipøbelen snakker om “den voldelige venstresiden” så mener de seg selv. Eller mer presist slik de ville ha gjort ting hvis de selv var representanter for en imaginær venstreside.
Den gamle geita Adolf Hitler snakket i bokverket sitt – Mein Kampf – om “den store løgnen”. Med dette mente han konkret den løgnen som jødene bruker til å undertrykke den germanske rasens kraftfulle egenart. Det var ikke ironisk ment, selv om det er vanskelig å ikke se dette som ironi nå i den etterpåkloke ettertiden. Hitler snakket mye om dolkestøtet, det vil si hvordan jødene og sosialistene rottet seg sammen om å svike Tyskland mot slutten av Den første verdenskrig. Det var jo bent frem ubegripelig for store deler av den tyske befolkningen – som aldri hørte annet enn propaganda – at den store og sterke militærmakten deres kunne tape på slagmarken. Sånt går jo ikke an. Det må finnes en annen forklaring. Derfor lyttet de gjerne til det Hitler hadde å si — eller skal vi kalle det fremføre, fordi han var jo en svært karismatisk taler, helt uten hemninger. Mer en slags prest – eller sjaman – som pisker opp følelsene til menigheten sin, som mange har påpekt. Det var aldri så nøye eksakt hva han sa, fordi folk digget opplegget hans nesten på den samme måten som de faller inn i hysteri over rockestjerner og denslags nå i våre dager. Eller visse andre politikere som også har skjønt hva folk egentlig vil ha i stedet for tørre fakta og kjedelige ord. Du vet. Når “stemningen blir elektrisk” har man magien på plass.
De av oss som kjenner noen virkelig “tøffe typer” – og da mener jeg commandosoldater, marinejegere og denslags – vet at disse er nesten aldri brautende og pågåent aggressive mot andre. De har jo ikke noe behov for å “markere seg” fordi de vet allerede at de er det farligste dyret i rommet. Dessuten har de disiplin, ihvertfall hvis de er verdt sitt salt. Derfor kan man trygt gå ut ifra at sånne som brisker og breier seg med trusler og “tøff i trynet” mentalitet nesten alltid er skremte små mammadalter som prøver å bruke sånne metoder som de selv blir skremt av. Frykt er jo et interessant fenomen. De som studerer strategi legger før eller siden merke til at avskrekking er den beste krigstaktikk — men det virker selvsagt bare hvis motstanderen – enten spillet er politisk eller militært – er sårbar på denne måten. Hvis du kan få dem til å gi opp kampen før det overhodet har vært noen konfrontasjon så slipper du jo å bruke ressurser, utsette deg for risiko og så videre. Du kan simpelthen bare marsjere inn på fiendens territorium og ta over. Ser du? Lett som bare det. Fascister og andre autoritære typer har alltid gått inn for å imponere på dette viset, med fjonge uniformer og mange synlige våpen. Mange lar seg påvirke av sånt, men ikke alle. Det gamle trikset med “overveldende mandighet” virker generelt sett bare overfor sånne som i all hemmelighet tviler på seg selv på dette viset. Enhver nazibevegelse er avhengig av “svake menn” som fantaserer om å være sterke og heroiske kjemper. Du vet. Det er et identitetsspørsmål. Etter en stund spiller det ikke lenger noen rolle hva som er sant, fordi bevegelsen tilbyr jo den styrken som man selv føler at man mangler. Samhold, kameratskap og alt det der. Sånt er kjempeviktig for guttunger i sin dannelsesfase, mens det blant de mer voksne bare appellerer til svake, redde og feige typer. De brølende mus, om du vil. Sånn har det alltid vært.
Vi avslutter med en klassisk – noen vil si blasfemisk – coverlåt.
Et paradigme er en modell man kan bruke til å forstå ulike hendelser på samme måte. I vitenskapsfilosofi er paradigmer vitenskapelige modeller som tillater oss å forklare en rekke ulike fenomener ved bruk av den samme teorien. Et eksempel er Johannes Keplers modell av banen til Mars, som er et paradigme for å regne banen til andre planeter og måner. Et annet eksempel er Charles Darwins utviklingslære, som er et paradigme for å forklare utviklingen til alle slags arter. Paradigmer blir derfor ofte kalt mønstereksempler eller eksemplarer, ettersom de gir oss eksempler på hvordan vi kan forklare ulike ting ved bruk av det samme forklaringsmønsteret.
Det finnes et paradoks som jeg ikke husker navnet på i farten, men det handler om proteinfolding og hvor idiotisk mange ulike kombinasjonsmodeller som finnes innenfor hver sekvens av aminosyrer – tallet er 10^300, eller 10 etterfulgt av 300 nuller, et tall som jeg ikke engang vet navnet på – men likevel folder proteinene seg sammen på den eneste måten som vi vet kan danne grunnlaget for organisk liv. Dette fremstår som teleologisk, det vil si at det er “meningen” at ting skal skje på denne måten, selv om vi ikke har noe grunnlag for å hevde at proteinfolding foregår på den samme måten også på andre steder i universet. Den korte historien er at dette er det sterkeste argumentet til fordel for hypotesen om at “jorda er en sjelden planet” — eller utlagt at det vi kjenner som liv ikke nødvendigvis finnes noe annet sted enn her.
Maleriet ovenfor er fra 1862 og kalles vanligvis bare Stanczyk. Det ble malt av Jan Matejko og fremstiller hoffnarren til kong Sigismund den gamle – regjeringstid mellom 1506 og 1548 – som var konge av Polen og erkehertug av Litauen. I ettertid har dette motivet gitt navn til den triste klovnens paradigme; det vil si “regelen” om at komikere og andre som jobber med å forlyste folk og få dem til å le, ikke selv har noe lykkelig privatliv. Tanken er at talentet for å være klovn har sammenheng med syklotymisk personlighetsforstyrrelse – noe som regnes for mer eller mindre bevist gjennom mange ulike psykologiske tester og eksperimenter – karakterisert av “periodisk hypomani” som imidlertid ikke er så sterkt manifestert at det kan være snakk om klinisk bipolar lidelse. Stemningsskiftet og humørsvingningene befinner seg til en stor grad under viljens kontroll, slik at pasienten kan “avreagere” på scenen eller i annen publikumssammenheng, for så senere å oppleve psykisk utmattelse og “viljesløshet” når de trekker seg tilbake til privatlivet.
Dette med å søke oppmerksomhet er ganske interessant. Trangen til å “bli sett” er forsåvidt en alminnelig menneskelig egenskap som folk typisk lever ut innenfor romantiske forhold, vennskap og så videre, men for noen går ting mye lengre enn dette. De antar et performativt handlingsmønster som handler om “bekreftelse” fra omverdenen, tildels på et manisk vis som kan ligne på rusavhengighet. Vi kan se for oss en skuespiller, musiker eller andre som danner “avhengighet” av publikums applaus og bifall — mens de faller inn i en depressiv tilstand hvis de av noen grunn ikke får dette kicket. Det er i disse tilfellene at det kan være snakk om syklotomi. Jeg har selv jobbet mange år med teater og annen scenekunst – men “bak kulissene” – slik at jeg har møtt ganske mange skuespillere, dansere, musikere og denslags, som imidlertid i hovedsak har vært “helt normale mennesker” i privatlivet. Jeg har faktisk aldri møtt noen profesjonell scenekunstner som har fremstått som syklotomisk i handlingsmønsteret sitt, men desto flere “oppmerksomhetssøkende individer” som ikke har kontroll over sine egne tendenser slik sett, eller som til og med befinner seg i en tilstand av fornektelse. De vil ikke innse at handlingsmønsteret deres er patologisk – noen ganger også suicidalt – og at de behøver psykiatrisk hjelp.
Det sterkeste argumentet jeg kan komme på mot hypotesen om at “jorda er sjelden” er hvor jævlig føkka og miserable folk har en tendens til å være. Hvis dette virkelig er det eneste stedet med liv så er livet en eneste stor kosmisk spøk som er funnet opp av noen slags gudsmakt med dårlig sans for humor. Herregud. Mennesker vet ikke mye men vi vet i det minste at livet er kort så vi bør ikke kaste det bort på tøys og håpløse prosjekter. Det går jo under ellers normale omstendigheter ikke an å vite når din siste dag kommer, selv om vi kan snakke om grader av sannsynlighet. Alt vi vet er at den kommer, før eller siden. Uansett hvor mye man spreller, gråter og protesterer mot skjebnens lover så er vi helt og fullstendig fette idiotsikre på at alle dør til slutt. Sånn er reglene. Men før denne dagen kommer har vi noen grader av frihet som vi kan bruke mer eller mindre slik vi måtte ønske. Det er dette som er meningsinnholdet i det gamle uttrykket “grip dagen” (carpe diem). Hva er det du vil? Det er ikke sikkert at du får det du ønsker, men det er rimelig sikkert at du får “noe”. Siden må man jo bare gjøre det beste man kan med det man har. Sånn har det alltid vært, for alle mennesker, enten man er en “trist klovn” eller noe helt annet.
Vi avslutter med en sang som har et “religiøst” tema.
Spanias statsleder Pedro Sanchez har lagt frem et program for “opplæring i katastrofeberedskap” for spanske skolebarn. Hensikten er åpenbart at barna skal gis en viss innsikt i hva de skal gjøre – og ikke gjøre – når det er skogbrann, flom og den typen ting. Det er vanskelig å se noe kontroversielt i saken. Det er jo kjekt å ha en viss peiling på hva som lønner seg å gjøre heller enn å bare fly rundt og skrike når det skjer noe katastrofalt rundt deg, er det ikke? Jeg vil si det. Behersket og kontrollert atferd er alltid det beste alternativet. Du vet. Disiplin. Dette prinsippet kommer til en viss grad i konflikt med banale tanker om hva frihet er og betyr. For eksempel hadde vi jo en katastrofe i 2020 – pandemien – som ble mye verre enn den behøvde å være på grunn av alskens udisiplinerte troll og deres “følelser”. Etterdønningene merkes fortsatt. Vi vil neppe være så godt forberedt når den neste pandemien kommer – for det er helt fette idiotsikkert at den kommer – som vi kunne/burde ha vært — og dette handler kun om “alternative tanker”. Eller idioti som mange foretrekker å si.
Nå er det jo ikke så mange alternativer tilgjengelig hvis man står overfor en “vegg av flammer” eller hvis flodbølgene skyller gjennom nabolaget ditt, men selv da må vi typisk regne med at mange vil nekte å la seg evakuere fra faresonen og heller satse på at de kommer til å ha flaks eller noe. Spørsmålet er om det er greit å tvangsflytte folk som mener de bør bli på stedet for å “beskytte eiendommen” selv om brannvesenet definerer prosjektet som håpløst. Hvordan skal man forholde seg til idioter som nesten helt sikkert kommer til å bli drept hvis de får gjøre som de vil? Hvor går grensene for å beskytte folk mot konsekvensene av deres egen toskeskap? Dette er et interessant moralfilosofisk spørsmål som har et ukjent antall grader av praktisk applikasjon. For eksempel virker det greit å bære bort noen under skriking og protest hvis det handler om å redde dem fra en massiv brann som er “like rundt hjørnet” mens det kan reises mange argumenter mot det å legge noen i bakken og tvangsvaksinere dem mot en smittsom sykdom. I begge tilfeller etterlater man noen til sin sannsynlige død hvis man ikke griper inn, men brannsituasjonen er enklere å forholde seg til i etterkant, når faren er over. Det er ikke like enkelt å senere danne paranoide fantasier om hva dette “overgrepet” har gjort med deg, kroppen din og resten av din tid her på jorda. Det finnes sannsynligvis mange nettgrupper for flomofre som tildels beveger seg i retning av at huset deres fikk en verre medfart på grunn av at de lyttet til råd om å evakuere, men ikke like mange som nettgruppene for “vaksineofre” og alle deres hangarounds av mer eller mindre (mest det siste) medisinsk kompetente agitatorer.
Som jeg har sagt hundre ganger før: Definisjonen av idioti er når noen overvurderer sin egen vurderingsevne. Som en hovedregel skjer dette fordi de “stoler på magefølelsen” fremfor å søke kompetent råd og bistand. Stemmen i hodet sier dem hva de bør gjøre — og de har ofte dårlig erfaring med å lytte til andres råd, særlig “autoritetsfigurer”. Dessuten sier jo alle at det er best å tenke selv og gjøre sine egne undersøkelser av sakenes faktagrunnlag, så da så. Selv har jeg en utpreget tendens til å le av dusteri, men selv jeg må innrømme at det kommer til et punkt når det ikke er morsomt lenger. Si for eksempel når folk konstruerer svære mentale opplegg i hodet heller enn å bare innrømme at de tok feil og snu på flisa. Dette er noen slags psykiatrisk folkesykdom, så vidt jeg kan se. Eller rettere sagt: Det er et helt sakskompleks av “psykiske energier” som alle går i omløp rundt hva jeg vil karakterisere som en barnslig fantasi om konseptet frihet. Dette gjør folk til troll, både på nettet og andre steder. Jeg mener, vi har alle møtt noen. Ikke sant? Folk som bare ikke vil gi seg på at de “har rett” — til en sånn grad at de risikerer både sitt eget og andre folks liv. Det er èn ting å være sta – noe som ofte kan være en god personegenskap hvis man kan kontrollere den – men det er noe annet å være vrang. Du vet. En av de som automatisk stiller seg i opposisjon nesten uansett hva det skal være. På engelsk heter dette contrarian, men jeg vet ikke om den norske oversettelsen som Google forslår er gyldig: kontrarisk. He is a contrarian = han er en kontrar. For meg låter det litt som negler på en tavle. Men okay, jeg antar at leseren har fått med seg poenget uansett.
Politisk sett oppfattes sosialisme, marxisme og lignende som tyranni av de høyrerorienterte. Altså at staten skal diktere overfor folk hva de skal og ikke skal, mens motsetningsbegrepet frihet betyr at man selv bestemmer hva man skal gjøre og hvordan det skal gjøres. Dette har vært salgsargumentet hele veien, siden USAs president Harry Truman etablerte sin Truman-doktrine i 1947, og med dette formelt sett satte igang Den kalde krigen. Siden har alt handlet om propaganda både fra øst og vest — men bare de mest evneveike blant oss har noensinne trodd noe annet enn at dette handler først og fremst om geopolitisk makt. Eller hvem som skal eie produksjonsmidlene, om du vil. Ta det humoristisk. Fra et typisk norsk ståsted handlet Den kalde krigen imidlertid mest om selvstendighet, noe som paradoksalt nok bare lar seg gjøre i den praktiske verden hvis man står til knes – og vel så det – i allianser. Du vet. Allianser tilknyttet forsvar, utdannelse, handel, vitenskap og det ene med det andre. NATO har aldri vært seriøst diskutert, mens EU oppleves som så “truende” av et tilstrekkelig antall enfoldige fjøsnisser til at vi har valgt et utenforskap som ligner tilstanden til en vasallstat: Vi er “med” i enhver forpliktende forstand annet enn det å ha stemmerett i parlamentariske saker. Der står opplegget i dag, og der står det relativt trygt. Det er ikke noen vits i å tukle med det. Det blir bare bråk — og vi har allerede nok bråk. Eller om vi heller skal kalle det galskap. Hvorfor er det så mange idioter i verden? Har det alltid vært sånn? Han drittsekken som nettopp ble drept i Amerika er et eksempel på den typen fiendtligsinnede agitatorer som ikke bare lever for greia si men som også tjener store penger på å reise rundt og lage bråk — eller bare sitte der i studioet sitt og spre hat i verden fra en internettplattform. Selvsagt skal man ikke ta livet av folk – uansett hva slags jævler de er – men man behøver ikke akkurat å gi dem all den oppmerksomheten de tigger etter heller. Enten du er for eller mot så er det engasjementet ditt disse typene vil ha. Det er sånn provokatører jobber. Du vet. Hisse opp folk og skape konflikt.
Det går ikke an å ha et fungerende samfunn hvis folk nekter å samarbeide. Vi minnes Margaret Thatcher som sa at “det finnes ikke noe sånt som et samfunn, det finnes bare individer” som bare høres smart ut hvis du er fette idiot. Selvsagt finnes det “bare” individer — men så da? Mennesker er jo sosiale dyr. Vi søker sammen i flokker og dermed oppstår det vi vanligvis kaller fellesinteressene, som ikke nødvendigvis behøver å være i strid med våre individuelle idiosynkrasier. De fleste klarer helt fint å skille mellom privatlivet sitt og “den offentlige sfæren”. Ingen ønsker at noen skal komme hjem til dem for å “fortelle dem hvor skapet skal stå” men de fleste skjønner likevel at når de er ute blant folk så må de tilpasse seg og følge de sosiale kodene, konvensjonene og reglene som gjelder der på stedet. Hvis man er så vrang av natur at man bare ikke får til å samarbeide med noen om noe, så bør man kanskje flytte for seg selv et sted langt borte fra slike steder hvor det er mye folk som samler seg. Sunn politikk handler om kostnadseffektiv forvaltning av fellesinteressene, men blander seg lite borti hva slags privatliv folk ønsker å ha — inkludert ikke minst hva slags seksualliv de trives med. Behøver vi å stille opp en liste over ting som er “private” i motsetning til ting som er “offentlige”? Jeg tror ikke det. Det at vi nå har fått identitetspolitikk er en perversjon som i prinsippet bare handler om at folk ikke klarer å sortere snørr og barter. Hva fanden raker det meg hva slags liv du ønsker å leve? Det motsatte av identitetspolitikk og moralisme kalles “å passe sine egne saker” og nesten alle foretrekker at det er slik. Så hvorfor er det så mye støy der ute? Jeg skylder på politiske influensere og deres vilje til å skape bråk, så splid mellom mennesker og skape undødig konflikt. Selv skriver jeg med det alle vil si er en “skarp tone” – ofte litt på kanten av den gode smak og vel så det – men jeg argumenterer likevel for at folk skal gjøre hva de kan for å ivareta samfunnsfreden. Kort sagt: Kardemommeloven.
Jeg tenker at “alle vet om 11. september 2001” men samtidig er det jo slik at det finnes folk som kaller seg voksne selv om terrorangrepene mot New York (og Pentagon) hendte før de ble født. Dette er et faktapunkt man bør reflektere over. Det finnes deler av verden som stiller seg totalt uinteressert i hva enn det er som hender i USA og “vesten” forøvrig. De har et helt annet opplegg, i en helt annen verden, selv om “vi alle bebor den samme jorda” og alt det der. Selv er jeg hva jeg kaller eurosentrisk – for ikke å si eurosjåvinistisk – og har vel lite annet enn iskald forakt for amerikanere. De er det mest heslige folkeslaget noensinne — og konkurransen er ganske hard på det området. Jeg har vært i USA, både i øst, vest og midt imellom, uten at dette imponerte meg. Faktisk var tilstandene enda mye verre enn jeg trodde. Uansett, jeg forventer ingenting fra amerikanere. Det er de verste menneskene som noensinne har eksistert. Ikke alle riktignok, men de få som er av bra moralsk kvalitet er ikke mange nok til at det utgjør noen statistisk betydningsfull forskjell.
Overskriften henviser til det CIA-ledede militærkuppet mot Salvador Allende i Chile. Du vet. Da Agusto Pinochet tok over og innledet et terrorstyre preget av utenomrettslig “internering”, tortur og drap som varte helt frem til 1990. Chile er ennå sterkt preget av denne perioden. Ville militærkuppet i 1973 ha skjedd uten påtrykk fra amerikanerne? Neppe. Selvsagt kan vi ikke si noe kategorisk verken i den ene eller den andre retningen, men alle vet at siste halvdel av det tyvende århundre var sterkt preget av amerikanernes kamp mot “verdenskommunismen” — et opplegg som fikk dem til å alliere seg med de verste av de verste både i Latin-Amerika og i verden forøvrig. Dette er historiske fakta. Det vi kaller Den kalde krigen ble startet av president Harry Truman i 1947, en person som forøvrig også var skyldig i verdenshistoriens hinsides enhver sammenligning verste krigsforbrytelse med atombombingen av Hiroshima og Nagasaki i 1945. Hittil de eneste gangene slike våpen har blitt brukt mot mennesker og en handling som den dag i dag blir rasjonalisert i USA, som noe “nødvendig for å knekke Japan” til tross for at Sovjetunionen uten tvil ville ha invadert landet og nedsablet enhver motstand hvis ikke amerikanerne hadde “kommet dem i forkjøpet”. Visste du ikke dette? Les litt historie. Verden er ikke slik som propagandamakerne sier at den er. Eller slik folk “ønsker å tro” at den er. Her følger en dokumentar:
Det korte svaret er at han var et svin av verste slag. En nettbasert og selvnytende provokatør som åpenbart fant noen slags tilfredsstillelse i å spre hat og frykt. Det er overhodet ikke mystisk at han ble drept. Han befant seg sannsynligvis på toppen av hatlisten til mange millioner amerikanere, foruten også et ukjent antall mennesker fra andre land som av ulike årsaker følger med på amerikanske media. Blant hans mest herostratisk berømte uttalelser var dette med at “det er en akseptabel pris med noen skytedrap i året for å beholde det andre grunnlovstillegget” (second amandement, det vil si det som sier at alle amerikanere har rett til å eie og bære våpen). Han trodde sannsynligvis ikke at han selv ville bli et offer for denne mildt sagt kontroversielle innstillingen. Skal vi kalle det skjebnens ironi?
Imidlertid knytter det seg noen spørsmål til måten Charlie Kirk ble drept på. Jeg tar litt forbehold på grunn av at dette bare er hva jeg har klart å finne på nettet, men det virker som han ble felt av en skarpskytter som hadde tatt opp posisjon på et tak 150-200 meter unna (tallet varierer noe med de forskjellige kildene, men det har liten praktisk betydning for selve det å skyte noen på dette holdet om det er 150 eller 200 meter; det handler uansett bare om en liten justering av baksiktet). Selvsagt er det mange i kommentarfeltene som påpeker at det skal ikke mye trening til for å treffe et mål fra slikt hold, og det stemmer forsåvidt, men det er likevel noe helt annet å skyte på blink enn å skyte noen for å drepe dem. Dette siste krever psykopatiske egenskaper — eller eventuelt militær skarpskyttertrening. Drapet virker “profesjonelt” fordi det ble kun avfyrt ett skudd og gjerningsmannen forsvant bare etterpå. Hvis politiet har noen spor så har de holdt dette hemmelig.
Hvis det hadde vært “personlig” så ville det vært enklere å konfrontere Charlie Kirk i en mer privat sammenheng, altså på et sted uten mange tilskuere, for eksempel på vei fra eller til der han bor eller andre steder hvor han vanker ofte. Selv om han var en “offentlig person” i den forstand at han var en nettbasert kjendis, så var han ingen offisiell person med krav på profesjonelle livvakter og den typen ting. Han hadde sannsynligvis noen private bodyguards som først og fremst hadde til oppdrag å hindre opphissede folk i å komme tett innpå kroppen hans for å gi ham en på trynet og så videre, men ingen politimessige profesjonister av den typen som forholder seg strategisk til realistiske drapstrusler. Følgelig var det “lett match” for den som gjorde dette — som åpenbart var overlagt drap, for ikke å si en ren henrettelse. Noe planlegging må det ha vært, men det var totalt sett ingen vanskelig drapsjobb for de som har peiling på denslags. Valget av åsted tyder på at det var et poeng at mange skulle se det skje. Hvis noen “profesjonelle” bare ønsket livet av Charlie Kirk uten noen videre dikkedarier ville de jo ha tatt ham ut på en mer diskret måte. Slik det skjedde finnes det både mange filmopptak og hundrevis av øyenvitner.
Jeg tror at mange ønsket livet av ham “i hemmelighet” inne i seg, eller altså at de har tenkt dette mange ganger, fordi han var en så provoserende og hensynsløs drittsekk. Dette forklarer det enorme antallet usannsynlige kommentatorer som har kommet til for å omtrent helgenerklære dette trollet like etter at drapet ble kjent. De føler dårlig samvittighet nå som han faktisk ble drept — og på en veldig synlig måte. Sånn er det jo. Mange som har ønsket livet av noen blir skikkelig paff når det skjer, og så angrer de seg og gråter litt. Jeg mente det ikke så alvorlig. Charlie Kirk var en oppmerksomhetsjunkie som trivdes med å være kjendis, provokatør og nettbasert troll. Hvis du virkelig vil såre sånne typer skal du bare ignorere dem og gjespe av hele det kjedsommelige opplegget deres. Å ta livet av dem er ihvertfall ikke smart. Da blir de jo bare til en “martyr for saken” — som bringer oss frem til spørsmålet om hvem det var som drepte Charlie Kirk og hvorfor de gjorde det på en såpass oppsiktsvekkende måte. Jeg aner selvsagt ikke hvem i noen særlig spesifikk forstand, men hvis jeg skulle etterforsket saken ville jeg begynt med å spørre hvem som tjener på dette. Hvem er det bra for? Ihvertfall ikke “den radikale venstresiden” slik som Donald Trump har gått ut og sagt i etterkant av hendelsen. For det første er disse ikke typisk særlig morderiske av seg verken i hensikt eller kompetanse. For det andre lukter dette “bestillingsdrap” lang vei, det vil si utført på en kaldt kalkulerende måte av en profesjonell drapsmann. “Den politiske venstresiden” har ikke sånne. Det er sannsynligvis bedre å se i stikk motsatt retning. Du vet. De som har noe å tjene på at all oppmerksomhet i media og samfunnet forøvrig flytter seg over på denne saken, ihvertfall for en stund fremover.
Her om dagen serverte jeg en løgn. Jeg brukte ordet duxelles når jeg egentlig mente mirepoix. Sånn går det når man slurver — selv om poenget med kokekunst naturligvis ligger i å tilberede greia riktig mer enn det å kalle den ved sitt rette navn, så synden min er tilgivelig innenfor en horisont av rimelig realisme. Nå er det jo slik med disse tingene at folk har forskjellige meninger om hva som er korrekt på kjøkkenet. Det er blant annet derfor vi sier at ting må bedømmes mer på den ferdige smaken enn på metoden man brukte underveis, langt mindre på språket man forklarer det hele med. Siden jeg befinner meg i Spania skal jeg imidlertid bryte litt med “kjøkkenfransken” og heller bruke ordet sofrito, som kan bety nærmest hva som helst, litt avhengig av hvor man befinner seg i geografien og hva slags råstoffer man har tilgjengelig, men den generelle idèen er å langtidssautere finhakkede grønnsaker som basis for videre utvikling av den matretten man jobber med.
Kulinarisk analfabetisme er når folk ikke har selv den minste fette peiling på hva ting heter og hvordan man lager dem, alt de kan si er noe vagt – kanskje et barndomsminne, lik Marcel Proust på sporet av den tapte tid – eller noe de en gang spiste på et bra sted i løpet av en minneverdig ferie. Men det er bedre enn ingenting. Typisk for Spania er altså sofrito og i mitt tilfelle er dette en “spesialversjon” av klassisk fransk mirepoix, som opprinnelig er oppkalt etter Charles Pierre Gaston Francois de Levis – som visse bukser noen ganger også kan hete – greve av Mirepoix (et sted i distriktet Languedoc) og om ham ble det sagt at han var “en tvers igjennom inkompetent og middelmådig mann” men han har altså lyktes i å få en fransk basisrett oppkalt etter seg. Det er jo ikke alle som klarer såpass i dette livet. Uansett, hans levetid var 1699-1757, så han ble altså ikke særlig gammel heller. I praksis handler mirepoix om løk, gulrot og selleri – i forholdet 2:1:1 hvis man skal være nøye – som kuttes ned til millimeterstore kuber og altså stekes sakte i enten klaret smør eller en god olje. Poenget er å lokke frem sødmen i grønnsakene, ikke å brune dem. Ta deg god tid og hold ting i bevegelse oppi panna.
Etter en stund er det vanlig å tilsette tomatpurè og hvitløk, skru opp temperaturen og jobbe dette inn i mirepoixen før man har oppi en kopp væske, enten kraft eller vin, men i det minste vann, og “koker det ut” for å få med seg alle smaksstoffer som har rukket å danne seg. Nå har vi grunnlaget for en saus, eller altså en sofrito, som vi siden kan utvikle videre i alle mulige slags retninger. Ved dette tidspunkt kan vi tilsette krydderier og andre smakselementer som passer til den ferdige målsettingen man har, for eksempel en pastasaus. Men alle slike basisretter som typisk er laget av diverse finhakkede grønnsaker – duxelles, mirepoix, sofrito, refogado, zazharka eller hva har du – er ypperlige å bruke også på mange andre måter enn som grunnlaget for en saus. La oss si blandet sammen med moste poteter og garbanzos (kikk-erter) som vi siden lager “småkaker” av – panert først i mel, deretter pisket egg og brødsmuler – som så stekes gylne i olje på ganske høy varme. Det er en enkel og smaksmessig tilfredsstillende rett som jeg anbefaler folk å utforske, servert med en dipp laget av yoghurt, hvitløk og ferske urter fra hagen. Mulighetene er endeløse, men det som er virkelig viktig er at man tar seg selv i nakken og jobber inn “sunne vaner” i forhold til matlaging. Det er vanskelig bare i starten. Etter en stund vil man finne sin egen rytme og stil. Du vet. Tilpasse seg. Det er da ting for alvor begynner å bli spennende.
Vi avslutter med en sang om mat. Det virker mest passende slik.
