Forfatter: apecalypso

Jeg har ikke noe personlig problem med jula. Det er bare en mildt irriterende tid av året, preget av perverst sløseri og hykleriske lykkeønskninger, som jeg likevel har litt sansen for av hva vi kan kalle “tradisjonelle årsaker”. Som så ofte når det handler om ting folk gjør så er jo idèen god, men utførelsen helt på trynet. Det blir rett og slett for mye mas. Alt for mange har alt for mye på gang så de virrer hit og dit i stresstempo som drar seg mer og mer i retning av panikk ettersom selveste dagen nærmer seg. Det er så mye jeg ikke har rukket å gjøre. Du vet. Samme greia år etter år. Det er typisk menneskelig å ønske og ville så mye mer enn man får til i praksis.

Om jeg selv adlyder kjøpepressets kommando pimpelipim i denne årstiden kan sikkert diskuteres. Jeg er jo strengt tatt ikke halvparten så kul og overlegen som jeg later som når jeg tar på meg representasjonsklærne og spankulerer rundt ute i de sosiale sfærene. Om ikke annet så må det tilstås at jeg påvirkes av sesongens typiske vareutvalg, slik at jeg henfaller til julemat, eller skal vi kanskje heller si min personlige tolkning av opplegget. Akkurat nå har jeg for eksempel gående en boeuf bourguignon – basically kjøttbiter kokt i vin (se på nettet for en nærmere forklaring) – som skal stå og småkoke i et par timers tid før jeg må gjøre noe mer med saken. Nå er vel ikke dette typisk julemat for de fleste, når vi ser på ingredienslisten, men prinsippet om at det skal være mye arbeid som tar lang tid harmonerer i det minste med de evangeliske kjøkkenfordommene. Hele formiddagen går jo stort sett med til forberedelsene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dessverre kan jeg ikke tilby noen særlig grad av sympati overfor de som lider seg gjennom jula. Herregud. Det er jo bare et par uker preget av litt psykotisk energi. Prøv og hold litt stødig bakkekontakt. Tenk på den tiden da det ikke fantes noen elektrisk belysning verken av selve hjemmets lune rede eller villmarka utenfor, enten vi snakker om skogens onde ånder langt utpå landsbygda eller kriminelle ungdomsgjenger som reker gatelangs i byene. Når folk den dag i dag bruker ordet talgelys så henvises det til talg, som er fettet fra storfèslakt. Klart man kan lage både lys og lamper med all slags fett som kommer med varierende grader av “ren brennbarhet” og lukt, men hvalfett var det optimale ganske lenge, som selvsagt er grunnen til at hvalfangst var en så lønnsom bransje såpass lenge. De sluttet ikke med jævelskapen før petroleum kom på markedet og presset prisene så langt ned at hvalfangst kostet mer enn det smakte. Uansett, det er jo først i moderne tid at lys er noe folk har råd til i hverdagen. I gamle dager levde folk i en mørk verden gjennom vinteren. Det følger naturlig av dette at lysfesten – julehelgen – var en svær greie. Belysning var jo dyrt som faen og hvem kunne vel bare spise så mye de ville gjennom den kalde årstiden? Jula var annerledes før.

Jula var alltid først og fremst en økonomisk fest. På sitt aller mest tradisjonelle handler julefeiring om å bryte reglene og bare køle på med hemningsløs overflod i en ukes tid. Jo lengre nord du bor jo mer åpenbart blir poenget med å “tenne tusen julelys” i protest mot naturens ubarmhjertige krav til overlevelsesteknikk. Resten av vinteren handler om å være disiplinert og nøysom med ressursene, slik at man holder ut frem til våren kommer, men akkurat denne uka er fritatt fra de strenge budsjetthensynene som ellers er nødvendig — og alle vet at det er sånn. Ta den helt ut, liksom. Fordi det blir jo lenge til neste gang man kan feste og feire uten hemninger. Hvis du tenker over saken er det lett å se at julefeiringen har mistet mesteparten av sitt virkelighetstilknyttede innhold, slik at opplegget er mest tom form nå i våre dager. Det er noe vi bare gjør fordi det er noe folk alltid har gjort. Ingen bryr seg særlig mye om “hvorfor” fordi det er jo en såpass god og gyldig grunn til å lage festligheter. Du vet. Komme sammen for å spise og drikke på en måte man ellers ikke gjør i noen annen del av året. Behøver du noe mere budskap enn dette? De fleste synes ikke det.

Til sist en video som handler mest om at jeg liker når Les Claypool tolker Pink Floyd.

De viser en del bilder av steder med snø nå om dagen, kombinert med råd om å kjøre forsiktig og så videre, men jeg er jo norsk så jeg er ikke spesielt imponert — eller skal vi kanskje heller si at det kan minne om det typiske kaoset som ofte oppstår litt sånn her og der i Norge – særlig i Oslo – i de første par dagene etter at årets første snø har kommet. Der jeg bor er det imidlertid regn som gjelder, selv om det er litt halvfrøsent med rundt fem grader i været. Litt lengre unna kan jeg imidlertid se at det ligger snø i høyden (Villafranca del Bierzo ligger på 500 meter), så jeg vil tippe over 7-800 meter, men værvarslingen her spår ikke snøvær, snarere mildere temperaturer med over ti grader. Vi får bare vente og se. Det blir ihvertfall ikke noen hvit jul her i år, uten at jeg har noen meninger om det.

Noe annet de snakker om er det berømte spanske julelotteriet – el gordo (som betyr “den feite”) – men som alle andre utlendinger forstår jeg lite av opplegget og har heller ikke kjøpt noe lodd. Spanjolene virker ganske opphisset i sakens anledning men jeg avskriver det som uforståelig fremmedkultur og passer ellers mine egne saker. Jeg brukte 50 kroner på Lotto i Norge nå sist lørdag – fordi det var en såkalt supertrekning (uten at jeg vet hva dette betyr) – og vant 55 kroner, som i henhold til konvensjonell matematikk er et utbytte på ti prosent — som ville vært helt topp hvis det var 50 millioner det sto om i utgangspunktet, men fem kroner netto kommer man jo ikke særlig langt med. Jeg tror det bare blir å kjøpe enda et lodd i neste uke. Som alltid med slike trekninger så er det en “nonzero” sjanse for å vinne storgevinsten hvis man kjøper lodd – oddsen er visstnok mye bedre i el gordo – mens det er nesten helt sikkert at man vil tape innsatsen, som så siden visstnok skal gå til idrettsanlegg for ungdom og slikt, som jeg kan leve med.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ellers er det de samme traurige verdensnyhetene som alltid. Krig, hungersnød, pest og overgrep. Heia menneskene. Etter hva jeg hører skal det visstnok være rettmessig hvis man holder med “de snille” – og ikke minst deres langsiktige strategier og andre gode formål – men så vidt jeg er i stand til å forstå så er det uansett galt å bare drepe folk. Ganske interessant det der. Jeg er jo i stand til å forstå mange relativt avanserte ting, men moralens dobbeltnatur unnslipper meg den dag i dag, uansett hvor mange ganger folk forklarer det for meg. Jeg har liksom aldri klart å ta helt av fra det mest banale barnestadiet. Du vet. De onde menneskene er de som gjør onde ting. Hvorfor må det være mer komplisert enn dette? Det er ubegripelig for meg — og jeg kan bare måpe over den mentale akrobatikken folk får til når det kommer til slike ting. Etter den fæle affæren på Utøya var det en amerikansk venn av meg som – litt sånn kultent triumferende – spurte meg om jeg nå endelig forstår hvorfor det bør være dødsstraff for de verste forbryterne. Men nei. Jeg klarer ennå ikke å komme meg forbi argumentet om at staten ikke bør gis makt over liv og død. Sånt kan fort skli ut. Dessuten er jo livsvarig fengsel – eller “forvaring” – så vidt jeg kan se tilstrekkelig kjipt som straff. Kanskje jeg bare ikke er sadistisk nok? Jeg bruker sant å si ikke særlig mye tid på å fantasere om hat, hevn, straff og den typen ting. Andres ulykke gir meg liksom ikke noe, uansett hvem de er og hva de har gjort. Jeg vet jo allerede at folk er sinnssyke aper som er i stand til hva som helst så ting overrasker meg liksom ikke selv når de er på sitt aller mest deprimerende.

Det virker passende å avslutte med en litt dansbar julesang.

Matteusevangeliet er et av de fire evangeliene i Det nye testamentet som forteller om Jesu liv. De mest kjente tekstene i Matteusevangeliet er fortellingen om vismennene («de hellige tre konger»), Bergprekenen og misjonsbefalingen, også kalt dåpsbefalingen.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På litt den samme måte som jeg er en ræva matematiker er jeg også en ræva teolog. Det er fordi jeg sammenligner meg med ekspertene, ikke med de genuint uvitende fjøsnissene som baserer alt de tror de vet på hva de “føler”. Jeg har faktisk tatt meg bryet med å lese de bibelske originaltekstene – på flere språk – så det er på dette grunnlaget jeg uttaler meg om kristen tematikk. Imidlertid blir det litt som å uttale meg om hva det betyr å være homofil. Alt jeg vet er abstrakt og ikke basert på “min egen levde erfaring” ut over hva jeg klarer å regne meg frem til med normal deduktiv sans. Selv betrakter jeg enhver religion – i betydningen samfunnet av religiøse mennesker – som noe dypt perverst og avskyelig, fordi det er jo blasfemisk å uttale seg på vegne av Gud, uansett hva du tror du er.

Idèhistorisk sett er det imidlertid fette evneveikt å ikke ta med seg alle former for religion når man skal analysere menneskehetens nåværende mentale tilstand — sett som årsaksgrunnlag for vår nåværende materielle tilstand, det vil si en slags teknologisk basert eskatologi, hvor et stort antall forventer død og undergang som en naturlig konsekvens av slik uhyrlig arroganse som vi finner hos både kommersielt forretningsdrivende og politiske beslutningsmyndigheter, eller altså eliten om du vil. De som bestemmer. De som har makt til å gjøre noe i forhold til krig og fred, klimaproblematikk og sånne ting. Selv har jeg ingen makt. Jeg kan riktignok si hva jeg vil – noe jeg også gjør – men der stanser det. Selv om jeg eventuelt hadde kunnet så ville jeg ikke lagt meg opp i hva andre mennesker gjør og ikke gjør. Det er jo ikke min sak. At jeg synes de er avskyelige klarer de sikkert helt fint å leve med. Så der står vi.

Matteusevangeliet er annerledes enn de andre tre evangeliene i den forstand at det har en distinkt “jødisk” vinkling, som får de fleste forskere på området til å tenke at det ble skrevet i tiden ganske umiddelbart etter det andre tempelets død og undergang i år 70, under den romerske keiser Vespasian (og/eller hans sønn Titus). Teologer antar at Matteus skrev sin tekst innenfor en tidlig horisont av “rabbinsk jødedom” som var – og teknisk sett fortsatt er – kjettersk. Vi kunne sagt noe om hvordan dette problematiserer staten Israel, men vi skal la det ligge for nå. De har nok med sin egen suicidale tripp på veien mot helvete. Istedet skal jeg henge meg opp i de hellige tre konger, også kjent som Vismennene fra Østerland. Hva ligger øst for Palestina? Det er selvsagt Mesopotamia. Jeg overvar nylig en nettbasert forelesning om disse typene, som på engelsk ofte kalles magi – altså flertallsformen av magus – og hvordan de passer sammen med presteskapet i det vi nå kaller Avesta-religionen, som knapt eksisterer lenger men som på den tiden var svært mektig. Det vil si de som fulgte profeten Zoroaster (eller Zarathustra), som hadde en viss fremføring inn i Romerriket under navnet Mithraisme, som teknisk sett er en avlegger av det såkalte Zurvan-kjetteriet innenfor Avesta, men som ikke desto mindre hadde stor innflytelse særlig blant romerske soldater. Så hva er det Matteusevangeliet prøver å si her?

Jeg skal ikke besvare spørsmålet, men heller oppfordte folk til å gå og se filmen Matteusevangeliet fra 1964, regissert av Pier Paolo Pasolini – som ikke akkurat var noen kirkelig mann – og reflektere over hvorfor den katolske kirken likevel ser på denne filmen som kanskje den beste moderne skildringen av karakteren Jesus. Jeg kødder ikke. Undersøk saken selv. Filmen står på en kort liste over kunstverk som paven anbefaler. Nå var det ikke paven men Bahaullah som sa at en times kritisk refleksjon er å foretrekke fremfor femti års from tilbedelse, men en hvilken som helst katolsk prest vil si det samme. Gud ga deg jo evnen til å tenke. Så hva har du tenkt å gjøre med det?

Her er noe svensk som passer bedre til den norske julen enn noe evangelium.

Det er etter måten fint å bo i Spania, men føler fortsatt en viss grad av paranoid uro i kroppen fordi det er første gang på over tyve år at jeg bor på et sted som er “ferdig”. Jeg har ikke noe prosjekt kan du si. Verken inne eller ute. Alt fungerer og ingenting behøver å bli reparert. Det eneste jeg har gjort siden jeg flyttet inn her i juli er å skifte en lyspære, foruten selvsagt litt rydding, rengjøring og den typen ting — men det kan man knapt kalle bygningsarbeider. Sånn er det vel å være pensjonist. Det er ikke meningen at man skal jobbe, bare at man eventuelt “pusler litt” med noen slags hobby. For å dempe abstinensene ser jeg imidlertid litt på fjernsyn og/eller YouTube når det dukker opp et halvinteressant program om folk som kjøper gamle rønner og setter dem i stand. Der foregår det jo mye rart.

Noe man legger merke til er hvor enormt populære slike programmer er. Folk får jo millioner av visninger selv om det de har produsert strengt tatt ikke er særlig bra. Jeg antar folk har en generell interesse av å se på ting som blir bygd eller pusset opp. Hvorfor ikke? Jeg er jo selv blant dem. Ikke fordi jeg lærer noe av å se på amatører som kløner og svetter med materialvalg, metoder, logistikk og budsjettstyring, men fordi det er underholdende. Reality TV, liksom. Det er lett å leve seg inn i det de holder på med og til en viss grad utvikle sympati for dem når de strever som verst. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Den beste måten for unge mennesker å komme seg inn i boligmarkedet – såvel i Norge som i Spania og andre land – er å kjøpe seg et nedkjørt “oppussingsobjekt” og heller investere arbeid enn penger. Dyrt blir det uansett, men hvis man har en noenlunde brukbar kropp og ikke er helt talentløs med snekkerverktøy så er dette den raskeste veien til å bygge opp kapital i boligmarkedet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi avrunder med litt svensk kultur fra 90-tallet.

Jeffrey Epstein beskrives som regel med betegnelsen finansmann men det virker rimelig krystallklart at dette på ingen måte dekker “mystikken” tilknyttet denne uhyggelige skikkelsen, også beskrevet som Donald Trumps beste venn fra midt på 80-tallet og langt inn på 2000-tallet, da de angivelig røk uklar over noen pengesaker. Den første anmeldelsen – så vidt vi kjenner til – for seksuelle overgrep mot mindreårige som Epstein skal ha stått bak kom inn i 1996, men FBI henla den gangen hele saken. Dette skjedde altså mens William Jefferson “Bill” Clinton var president i USA. Det fremkommer av dokumenter at han hadde sosial omgang med Jeffrey Epstein både i sin presidentperiode og senere. Clinton selv har avslått å gi noen kommentar. Donald Trump nekter – som vanlig – for alt, med hvor sterke ord og fakter som helst. De tre andre presidentene som har stått i embedet mellom den gangen og nå – George Bush, Barack Obama og Joe Biden – kan ikke knyttes til Epstein verken på det ene eller det andre viset.

Fra Norge er det to navn som fremkommer i Epstein-dokumentene. Det ene er Thorbjørn Jagland, som later til å ikke forstå sakens alvor fordi han avviser bare spørsmål fra journalister og andre som “absurde”. Jeg vet ikke om politiet har åpnet noen etterforskning mot ham – noe de selvsagt bør – men han må uansett svare på hva han visste og når han visste det; om han personlig har reist med Lolitaekspressen, besøkt Pedo-paradiset i Karibien og så videre. Kort sagt: Til hvilken grad har Jagland vært involvert med Epstein? Dette må komme på bordet. Det andre navnet er Celina Midelfart, som Epstein skrøt av at han hadde “gitt til Donald Trump” i året 1993 (da Celina var 20) etter å selv ha hatt et forhold til henne i to år. Har noen intervjuet henne om saken? Hun bør i det aller minste komme med en uttalelse som klargjør hva slags rolle hun spilte i dette dramaet. Ifølge folk på nettet var Celina et alvorlig problem for Trump ved det tidspunktet han først utviklet sans for Melania Knauss, som han senere ble gift med og som nå er Amerikas såkalte førstedame. Melania likte nemlig ikke Celina og tanken på at Trump hadde hatt seg med andre unge, vakre kvinner. Sånt skjer. Visstnok skal det være knallharde konkurranseforhold mellom kvinner som spiller på utseendet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ved dette tidspunkt foreligger det cirka 1200 kjente navn på ofre for Epsteins pedo-virksomhet. De liker imidlertid ikke betegnelsen offer – “victim” – men foretrekker å bli kalt overlevende — “survivors”. Derfor er det dette ordet man som regel hører i engelskspråklige media. Dessuten finnes det en liste over navn på rike, mektige, berømte menn (og noen kvinner) som Epstein skal ha delt sine ofre med, på et antall forskjellige lokasjoner. Vi finner politikere, forretningsfolk og tildels svært høyt profilerte navn fra vitenskap og samfunnsdebatt. Epstein pleide angivelig selv å si at alle jobber for ham. Et rimelig stort ego, med andre ord, men sannsynligvis ikke noen helt grunnløs påstand. Nettverket hans har tilsynelatende strekt seg i alle retninger og inn i alle avkroker av “maktens sirkler” — som nå selvsagt fremviser varierende grader av panikk for at alt skal komme ut, så jobben med å kartlegge hvem Epstein var og hva han egentlig drev med foregår i noen temmelig harde motbakker, men til gjengjeld utgjør den store publikumsinteressen et tungt politisk redskap. Hvilken av disse kreftene vil vinne til sist? Viljen til å gi ofrene oppreisning og lufte ut denne vemmelige saken eller viljen til å beskytte overgriperne? Det mest pikante aspektet er åpenbart at den amerikanske presidenten – som også er en dømt seksualforbryter – har jo personlig hundrevis av anklager mot seg for “upassende atferd” (for å si det litt forsiktig) men han er også omgitt av en tildels ubegripelig personkult som er villig til nærmest hva som helst, inkludert det å skjule eller ødelegge bevismateriale som kan være problematisk for Trump. Der står saken.

Til sist en tysk sang fra 1981 om “forelskelsesproblematikk”.

Det finnes et antall mennesker som sverger på at nesten uansett hva kokken lager så er poteter og saus det de helst vil ha på tallerkenen. Kjenner du noen? Dette gjelder særlig barn men også mange voksne velger typisk flere poteter og mer saus enn for eksempel flere stykker ribbe, kalkun, stek eller hva man nå setter frem til høytidsmiddagen. Det er noe der. Folk liker å mose poteter med gaffelen sin og vispe inn litt av sausen. Vi ser det gang etter gang. Hvilket selvsagt leder meg frem til spørsmålet om man ikke bare liksågodt kan gå direkte for poteter som hovedrett, så kan det man ellers ville ha satt frem som “selve maten” heller tre litt i bakgrunnen og fungere som garnityr.

For ikke særlig mange år siden var poteter omtrent det billigste man fikk tak i. Slik er det ikke lenger. Hva har skjedd? Er det færre som dyrker dem og på en dyrere måte nå? Det virker ikke slik hvis man kjører seg en tur ut på landet og ser etter “potetgress” i vekst. Noen tar seg helt klart bedre betalt men jeg tviler på at det er bonden. Men nok om det. Poteter koster hva de koster og hvis vi snakker om ren masse så får man fortsatt ganske mye mat for pengene hvis man heller går i grønnsaksdisken (som man også burde gjøre av mer helsemessige årsaker) enn å bruke en veritabel formue på et kilo kjøtt. Hva er greia? Jeg kjenner personlig folk som ikke synes det er skikkelig mat hvis de ikke får kjøtt på tallerkenen men likevel innrømmer de at det beste med middagen er saus og poteter.

Saken er at det er ikke lav IQ som gjør folk til idioter, det er bisarre idèer og “tro på julenissen”. Det finnes jo som alle vet ingen mangel på svært intelligente individer som er fullstendig fette idiot i det praktiske livet. De kan ingenting, forstår ikke noe som helst, leser andre mennesker svært dårlig og kløner det alltid til når de prøver å gjøre noe. Men samtidig kan de være en jævel på matematikk, dataprogrammering, aksjehandel, arkitektur og byplanlegging, romerrikets historie og det ene med det andre. Du vet. Eliten, sånn som de typisk blir definert i konspirasjonsmiljøer. Det vil si overklassen blant de mer konvensjonelt politisk orienterte. Eller udugelige fjøsnisser i min verden. Jeg er jo temmelg primitiv slik sett. Hvis du ikke kan bygge hus og ikke kan lage mat, hva fanden kan du egentlig? Ingenting som er noe å samle på. Det komiske er at de forstår ikke dette selv. De “føler seg” jo viktige, høyt utdannede, betydningsfulle i samfunnet og så videre — selv om de rett og slett ville dø hvis de ikke hadde mer kompetente mennesker til å hjelpe seg.

Om organisk intelligens er overvurdert så er kunstig intelligens aldeles groteskt langt uti feil kålåker evneveikt både som konsept og praktisk realitet. Herregud. Ikke desto mindre har den samlede amerikanske økonomien – og i sin forlengelse hele resten av verdensøkonomien – lagt “alle eggene sine i samme kurv” i forhold til denne datateknologien. Det siste som har skjedd er at USAs regjering har lansert The Genesis Mission – søk det opp på nettet – under påskudd av å foreta en månelanding, et Manhattanprosjekt, eller hva man nå ønsker å sammenligne det med, innenfor en tidshorisont av ti år. Hva betyr dette i praksis? Bare at den amerikanske staten stiller seg som kausjonist for galskapen. Hittil har det bare vært private firma som har jobbet for egen regning og risiko, men nå endrer hele opplegget karakter. Nå er det offisiell politikk. Samfunnet skal automatiseres. Prosessindustriene skal robotiseres. Jobbmarkedet skal revolusjoneres på måter vi ennå ikke helt aner rekkevidden av — men intet av dette endrer så mye som en millimeter på min definisjon av begrepet arbeid: Arbeid er navnet på ting som behøver å bli gjort. Hvis det ikke er nødvendig så er det ikke arbeid, selv om noen fortsatt kan oppfatte det som “sin jobb” og tjene penger på greia. Siden antar jeg det blir en diskusjon om hva eksakt som er nødvendig men det får bli en annen historie.

Vi runder av med en klassiker som minner folk på at “storebror ser deg”.

Egentlig er jeg ikke så veldig pedantisk med “merkelappene”. Fascister, nazister, falangister. Det er samme ulla alt ihop og folk kaller dem typisk “ytre høyre” uten at dette i seg selv har noen sammenheng med partiet Høyre. Det er heller ikke korrekt å si at de er konservative fordi den politiske ønskelisten deres er jo temmelig radikal. Fra land til land i Europa og ellers i verden jakter disse politiske kreftene på enhjørninger — det vil si ting som ikke er gjennomførbare i praksis men de har en veldig emosjonell appell til folk som er engstelige, hatefulle eller begge deler. På den annen side kan enhver som har et visst minimum av sosialøkonomisk gangsyn se at dette opplegget ikke henger på greip.

Hvis vi snakker om Tyskland så er det å si at alle kunne se hvilken vei dette bar i året 1938, men bare et fåtall hadde god nok kritisk sans til å gjennomskue Hitlers bevegelse i året 1923. Det er der vi befinner oss i dagens Norge, drøyt hundre år på etterskudd. Noe som burde få alarmklokkene til å kime hos alle er at de høyreradikale partiene finansieres av en ganske liten gruppe amerikanske milliardærer. Hvorfor? Hva er det de vil? Den største fienden til “private interesser” er jo staten i alminnelighet og transnasjonale opplegg i særdeleshet, hvilket i praksis betyr EU. Det største hinderet for alle som ønsker å undertrykke og slavebinde hele befolkninger til fordel for sin egen økonomiske vinning.

For tiden finnes det et antall tekno-oligarker som søker ubegrenset makt over alle befolkninger i hele verden, så langt de er i stand til å manipulere seg frem til en monopolsituasjon gjennom sosiale media og datainnhøstning (som kan brukes til å trene kunstige intelligenser) for eksempel gjennom appen som før het Twitter men som nå er forvandlet til en slags kognitiv jordbruksøkonomi til fordel for KI-roboten Grok, som ved enkelte anledninger har betegnet seg selv som “Mecha-Hitler” — uten at jeg mistenker det for å være ironisk ment. X er en naziplattform og det er fullstendig ubegripelig for meg at for eksempel den norske staten bruker denne “tjenesten” uten at alarmen går hos sikkerhetsmyndighetene, den militære etteretningen, politiets overvåkning eller hva de nå kaller seg alle sammen. Dette er ingen spøk. Ting har kommet fullstendig ut av kontroll under det nåværende regimet i USA. Jeg vet ikke hvordan situasjonen er i forhold til den norske staten og Palantir, men jeg mistenker at de kjøper tjenester derfra, selv om dette opplegget er omtrent så ondt som det er mulig å få noe som er menneskeskapt. Vet de ikke bedre? Jeg vet ikke.

Den grymme sannheten om dagens Europa – inkludert Norge – er at fødselstallene er for lave til at de økonomiske forholdene vi har vent oss til kan fremføres i stort mer enn 20-30 år fremover uten en ganske massiv innvandring av unge og arbeidsføre mennesker som kan holde samfunnet gående. Allerede er det en realitet at helsetjenestene vil kollapse totalt uten et stort og helst styrt program for innvandring — og noe lignende er realiteten i landbruket, enten vi snakker om hjemmeavl eller import. Spania er for eksempel en hjørnesteinsprodusent av landbruksprodukter i Europa, men det finnes ingen garanti for at denne situasjonen kan fremføres. De høyreradikale politiske kreftene jobber hardt for å i praksis ta knekken på de samfunnene som tar vare på dem, motivert av lite annet enn romantiske fantasier om en tid som aldri har vært og en nærmest desperat fremmedfrykt. I likhet med de fleste andre noenlunde fornuftige mennesker kan jeg se problemet men det er vanskelig å si noe om løsningen. Hva ønsker folk seg? Vi lever jo i demokratiske samfunn så det er vanskelig å gjøre noe for å stanse selvmordspolitikken til de høyreradikale partiene. Vil det bli en tredje verdenskrig innenfor en nærliggende tidshorisont? Det virker mer sannsynlig nå enn for tyve år siden.

Jeg avslutter med en klassisk sang om mørket som skal komme.

For tiden har de en interessant serie liggende ute på NRK.no kalt Tiltalt, som kort fortalt handler om problematikken rundt det å være “meddommer” i en rettssak og fatte avgjørelser om skyldsspørsmålet. Det var ingen ekte sak men et kriminelt plott skapt av forfatteren Jørn Lier Horst som så ble presentert for fem relativt normale norske sivilister for at de skulle ta stilling til saken basert i den informasjonen som fremkom. I tillegg til de fem var det et ekspertpanel av jurister som også hadde til oppgave å avgjøre skyldsspørsmålet. Hvis du ikke ønsker noen “spoilers” før du eventuelt skal se serien selv så må du slutte å lese her og nå, fordi herfra og ut vil jeg snakke som om enhver den som leser dette enten allerede har sett programmet eller uansett ikke kommer til å se det.

Utfordringen består i informasjonsknapphet. Det ligger i sakens natur at du ikke kan stole på at den tiltalte kommer til å snakke sant, men til hvilken grad er vitnene troverdige? Saken avsluttes uten at vi får noe klart svar på “hva som egentlig skjedde” – saken er jo uansett oppdiktet så det spiller ingen rolle hva som er den “korrekte” avgjørelsen – men alle de tre profesjonistene (og jeg) mente at grunnlaget for å avgjøre skyldsspørsmålet var for tynt slik at han måtte frifinnes for drap i henhold til anklagen, mens fire av de fem meddommerne fant den tiltalte skyldig — og de begikk dermed justismord. Hva skjedde med dem? Selv antar jeg at de hang seg opp i at “noen må straffes” men ting kan sikkert tolkes på mange måter. Det endte uansett galt og hvis dette var en ekte sak måtte den ha blitt anket til en høyere rettsinstans. Ingen skal dømmes i en sak hvor det foreligger “rimelig tvil” om skyldsspørsmålet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fra begynnelsen av ble de gjort klart for “meddommerne” at de bare skulle legge vekt på sakens fakta slik de ble fremlagt i retten, men følelsene deres ble ikke desto mindre engasjert så å si øyeblikkelig. Det endte med “tro” basert i lite annet enn “magefølelsen” som jo er notorisk upålitelig. Igjen tipper jeg det koker ned til at de følte seg presset fordi “noen må straffes” for drapet selv om tiltalegrunnlaget ikke holdt mål. Saken hadde alt for mange hull og fremsto som “ikke ferdig etterforsket” fra politiets side. Uten at jeg vet noe tipper jeg at dette ikke ville blitt presentert i noen virkelig rettssak men at de laget det til slik med vilje, for å vise hvor galt det kan gå når amatører og følelsesmennesker skal fatte avgjørelser på sviktende grunnlag. Ble de manipulert? Jeg synes ikke det. Fire av de fem meddommerne valgte på et selvstendig grunnlag å begå justismord — og stemmeavgivningen deres var hemmelig (selv om de valgte å snakke om det i gruppen). Det var et tankevekkende show som på en god måte eksponerte hva som er sannhetens verste fiende, nemlig tro. følelser og antagelser.

Vi avslutter med enda en gammel klassiker.

Conodonter er en utdødd type små ormeliknende dyr med en serie karakteristiske kjegleformede eller noen få store takkete munnelementer av hydroksylapatitt, det samme mineralet som utgjør hovedtyngden av tenner hos virveldyr (conodont betyr kjegleformet tann). Disse dyrene var vanlige i de geologiske periodene fra ordovicium til trias. Selve tennene var kjent lenge før man viste hva slags dyr conodonter virkelig var, og tennene er såpass vanlige mikrofossiler at de ofte brukes i stratigrafi for å fastslå alder på sedimentære bergarter.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg antar at igler er en slags moderne conodont, som bare suger seg fast til overflaten av et byttedyr og bruker sin runde tannstilling til å jobbe seg gjennom offerets ytterhud slik at de kan få tilgang til den bløte fuktigheten på innsiden av hva de enn suger på, altså der hvor selve næringsstoffene befinner seg. Denne basismetoden har siden forflyttet seg til den menneskelige psykologien hvor vi per i dag finner alle slags parasitter som lever av andre folks følelsesreaksjoner, som om de er energiutladninger som lader batteriet til de kannibalistiske klassene. Enhver sensasjonsjeger er i prinsippet en emosjonell conodont som livnærer seg på tilfredsstillelsen de opplever når byttedyret gjennomgår en psykologisk reaksjon på den stimulansen de bruker som våpen for å trenge gjennom huden.

Det snakkes i våre dager ofte om rasisme, tolket som en dynamisk bevissthet om sin egen rases overlegenhet i forhold til de andre, samt de rettigheter dette medfører. Du vet. Jeg er bedre enn deg — derfor kan jeg bruke deg slik folk typisk bruker husdyr til å oppnå et resultat i arbeidsmessig forstand. Senere kan jeg le og gjøre narr av din elendighet som om det er en ekstra sukkertopp på tilfredsstillelsen jeg allerede har oppnådd gjennom utnyttelsesmekanismene. Din lidelse er min orgasme. Sånn har det blitt. Alle vet dette. Alle benytter seg av enhver metode som er tilgjengelig for dem slik at de kan fremme sin egen sak på bekostning av andres. Det komiske med dette bildet er at fremtidens historikere kommer til å betrakte denne perioden av menneskehetens historie som en særlig pervers epoke — noe som selvsagt forutsetter at vi ikke dør ut i mellomtiden, som er en annen aktuell mulighet.

Selv tviler jeg på at menneskene vil dø ut, uansett hvor ille konsekvensene av klimaendringer og forurensning rekker å bli før den bestående samfunnsmodellen kollapser og vi står overfor “noen tusen år” med sosialt kaos. Vi er alt for flinke til å tilpasse oss enhver omskiftelig omstendighet, men hva som uansett er rimelig sikkert er at de økonomiske modellene vi per i dag opererer med ikke har noen fremtid. Kanskje vil vi stå overfor en mental regresjon som tar oss helt tilbake til de tidligere mennesketypene, som for eksempel homo erectus (som imidlertid var den mest biologisk vellykkede iterasjonen av menneskeslekten som har eksistert). Foreløpig er det umulig å si hvordan ting vil spille seg ut. Alt vi kan fastslå er at dagens utgave av menneskene ikke kommer til å gi fra seg noe frivillig. Det finnes en viss vilje til å konfrontere de åpenbare problemene vi står overfor på et artsnivå, men viljen til motstand mot alle nødvendige tiltak er jo vesentlig mye større enn viljen til forandring, så da kommer det til å gå som det går. Kanskje vi dør ut. Hvem vet? Foreløpig går det ikke an å si noe om saken, selv om vi vet – eller burde vite – at dette er på bordet som en aktuell mulighet. Det er alt for mange som later som ingenting eller gjør aktiv motstand mot sakens vitenskapelige fakta.

Det er uansett ikke noe jeg kan gjøre fra eller til med noe av dette. Menneskehetens undergang ligger jo 2-300 år frem i tid slik at dagens dramatikk med “uvanlige værfenomener” lar seg glatte over og bortforklare. Du vet. Norge tjener gode penger på oljeutvinning selv om vi strengt tatt ikke behøver pengene, så derfor må nye utvinningsfelter åpnes og driftes så lenge det finnes noen kroner som kan krystes ut av elendigheta. Selv har jeg sluttet å filosofere over denslags. Jeg bruker heller tiden på å lage interessant mat. Hva fanden er poenget? Folk lytter jo ikke. Folk bryr seg ikke. Alt som står i hodet på dem er jakten på mere penger og mer sosial fremgang. Selfies på instagram og den typen ting. Det er komisk hvordan internettet har utviklet seg til å bli en akselrator i forhold til menneskehetens undergang. Kunstig intelligens skal liksom komme og ta over alle de trivielle arbeidsoppgavene slik at folk kan ta fri og bare “nyte livet” (eller hva som er igjen av det) i et perfekt samfunn som tar seg av alle basisbehov vi måtte ha. Jeg har sett nok science fiction filmer fra gamle dager til å vite at dette ikke vil ende bra. Det er en helvetesmekanisme. Men hva kan jeg gjøre? Jeg er jo bare en gammel mann som har brukt opp nesten all sin levetid her på jorda. For øyeblikket bryr jeg meg bare om å passe på de korrekte koketidene for neste type middag som jeg ennå ikke har prøvd.

Dermed setter vi strek for dette skrivestykket med en dystopisk sang fra 60-tallet.

Planen for denne nokså tåkete og regntunge søndagen i Spania er å lage Chicken Adobado, som kort fortalt er en rett fra Filippinene – dog opprinnelig spansk (en drøy historie som omhandler Magellan og lange sjøferder) – hvor man koker kylling i 50-50 soyasaus og eddik, med store mengder hvitløk, svart pepper og sukker. Jeg har imidlertid tenkt å “ta en spansk en” – som i dette tilfelle er en fransk en – og krysspollinere Adobadoen med Coq au Vin, bare for eksperimentets skyld. Jeg mener, hva er det verste som kan skje? Dessuten frister det mer å redusere sukkermengden og erstatte mye av eddiken med vin. La oss kalle det en personlig smakstilpasning.

Her om dagen nevnte jeg Berliner Bratkartoffeln – altså stekte poteter på berlinervis – men jeg tenker å fordreie dem i retning av Aloo Bombay – altså bombaypoteter – bare fordi resten av middagen allerede surrer rundt i det fjerne østen, dog litt preget av postkoloniale fortolkningsstrukturer. Jeg ser det hele for meg. Coq au Adobaloo in Vino Veritas. Det blir sikkert et interessant resultat. Litt etterretningsarbeid har jo fortalt meg “det vanlige” — det vil si at hvis du sjekker med ti forskjellige kokker så ender du med ti forskjellige oppskrifter, og alle påstår at de har rett. Eller ihvertfall at deres måte er hva som gir det beste resultatet. Ergo avfeier jeg hele bølingen og gjør tingene på min måte. Det er sikkert best slik. Da har jeg jo ingen andre å skylde på hvis jeg mislykkes.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ellers er det å si at den store verden der ute som vanlig er full av idioter som kappes om å gjøre de mest idiotiske tingene og skryte av dem etterpå. Er det noe poeng i å snakke om sånt? Herregud. Det er jo pinlig å se på. De ondskapsfulle får av en eller annen grunn til stadighet det demokratiske flertallets tillit og når de setter i gang med å styre går det selvsagt som det må gå. Korrupsjon og inkompetanse dominerer nyhetsbildet. Temmelig deprimerende saker hvis man påvirkes av denslags, så det er egentlig bedre å bare fokusere på noe helt annet. Hvilke er menneskehetens mest geniale sider? Jeg har alltid hevdet at de beste oppfinnelsene handler om matlaging. En ny og spennende saus er bedre enn å sende flere menn til månen, eller hvor de nå har tenkt seg i all sin travelhet. Du vet. Ambisjoner er det mest evneveike som kan skje med et menneskelig individ. Alt går jo uansett til helvete, enten det haster eller ikke.

Vi avslutter med en oppbyggelig sang om onde naboer.