Vi må begynne med litt språkakrobatikk. Ordet resignere kommer fra latin og betyr “åpning av noe forseglet”, men i den vanlige dagligtalen bruker vi begrepet resignasjon om å frivillig gi opp å streve med noe håpløst, eventuelt å slutte i en jobb. Du vet. Når vi resignerer overgir vi oss til hva enn skjebnen har på lager. (Det motsatte er insignere som selvsagt også kommer fra latin og betyr “å sette merke på noe”, eventuelt skrive under på en kontrakt og den typen ting.) Det vi skal ekspandere dette inn i er en kategori av mening som handler om substantivering, det vil si å transportere et verb over i ordklassen for substantiver. Slik kan vi snakke om resignanten (den som resignerer) og resignatet (det som blir resignert). Rent konkret tenker jeg på den gangen – for et års tid siden – da jeg konfronterte det fryktinngytende spanske byråkratiet for å registrere meg som “fastboende utlending” slik loven krever. Hvis jeg hadde hatt økonomiske muskler til det så ville jeg uten tvil ha engasjert en lokal advokat til å ta seg av denne affæren, men det koster typisk minst 2-3000 euro som jeg ikke med god samvittighet kan kaste ut av vinduet. Derfor ble det å gjøre jobben selv.
Hvorom allting er, jeg tenker at dersom du hyrer en advokat til å gjøre noe så må du sannsynligvis gi en fullmakt til å operere på dine vegne, som kan tolkes som et resignat. Du har gitt fra deg myndigheten til noen andre som skal gjøre denne jobben i stedet for at du gjør greiene selv. Du har resignert. Nå er det opp til de som har greie på slike saker å løse problemet ditt. Virker ikke det logisk da? Selv har jeg faktisk aldri engasjert en advokat så jeg vet strengt tatt ikke hvordan slikt foregår, men jeg kan jo fantasere. Hvilket bringer meg til den tanken at det er noe ligende som foregår når du stemmer i et politisk valg: Som resignant overfor det demokratiske systemet overfører du myndigheten din til noen som samler opp et stort antall lignende fullmakter, eller ihvertfall tilstrekkelig mange resignater til at de kan presentere denne samlingen foran kongen som så gir sitt samtykke til at du kan danne regjering og styre landet på vegne av både de som har stemt på deg og alle andre. Parlamentarisme i praksis, om du vil. Fordi det spiller jo ingen rolle hva slags fine idèer du måtte ha hvis folk ikke stemmer på deg. Så hva gjør du? Dette er på mange måter et “salgsproblem” hvor du er nødt til å komme med noen argumenter og fraser som er tilstrekkelig overbevisende til at folk resignerer.
Det går an å spekulere på hva fremtidens historikere – i den grad menneskeheten har noen fremtid – vil si om han som nå for tiden er president i USA. Det er jo, som man sier, litt av en type. Hvorfor har de ansatt en sånn en i toppjobben? Det er vanskelig å forstå allerede nå i dag og verre skal det bli om 100-200 år. Som jeg har pleid å si om Donald Trump så går det jo per definisjon ikke an å forutsi hva en uberegnelig type kommer til å si og gjøre, men i hans tilfelle kan vi uten å regne særlig mye feil anta at det vil komme til å være både stygt og dumt. Er dette den verste statslederen noensinne? Det finnes mange amerikanere som mener det stikk motsatte; at Trump nærmest er guddommelig i all sin visdom og handlekraft. Dette er fascinerende. Jeg mener, alt jeg kan se er en dement fjøsnisse som ikke engang er kompetent til å styre en pølsebu, omgitt av et veritabelt menasjeri av klovner uten sidestykke i noe lands politiske historie. Selvsagt kommer dette opplegget til å gå til helvete, men eksakt hvordan er ennå i det blå.
Om dette årets fredspris er det å si at jeg personlig er hundre prosent fornøyd med at de velger å støtte prinsippet om internasjonal lov og rett. Halleluja. Det virker jo direkte urealistisk å tro det går an å skape fred i en verden som mangler såvel samtykke som samarbeid om et sett med lover og regler som alle er nødt til å følge. Men igjen, det finnes faktisk mennesker i vår verden som synes at Donald Trump er genial, at Covid var en planlagt hendelse designet for å etablere en “verdensregjering” – noe som såvidt ble unngått på grunn av heltemotet til de som våget å protestere mot vaksinene – og at det beste ville vært om alle selv fikk bestemme over alt som angår dem og deres livsførsel. Du vet. Noe som ligger i krysningspunktet mellom eksalterte nerver og frittflytende fantasier. Eller altså “noe psykiatrisk” om du vil. Folk er gale og alle vet det. Så hva skal vi gjøre? Det vet ikke jeg og ikke har jeg noen mening om saken heller. Så vidt jeg kan se har jeg jo bare ansvaret for meg selv og mine egne tanker, ord og gjerninger. Hva andre gjør får bli deres sak. Dette er hva vi kan kalle en kriminell legning, også kjent som sosiopati. Du vet. Når man ikke føler noe ansvar for samfunnet, fellesskapet og nasjonens fremtid. Er det ikke fascinerende at jeg – som har en ubestridt kriminell legning – er en sterkere tilhenger av lov og rett enn de som per definisjon er ansatt til å forvalte mannskiten? Jeg synes dette er ganske komisk.
Vi avslutter med litt nyere tungrock fra delstaten Oregon i USA.
Tanken er at det er jeg selv – og bare jeg – som lager reglene i mitt eget liv. Følgelig er det en privatsak om jeg følger dem eller bryter dem, eventuelt når dette skjer, hvorfor, hvordan og det ene med det andre. Ikke sant? Sånn fungerer det for alle andre også enten de innrømmer dette eller ikke. Du er til syvende og sist den som bestemmer — og derfor har du da også det hele og fulle ansvar for alt du gjør (eller ikke gjør) i såvel moralsk som juridisk forstand. Blant de, hva skal vi si, litt halvinteressante tingene i hverdagslivet finner vi begrepet skyld. Du vet. Noe (eller noen) å “skylde på” når det er noe. Når lærer man sånt? Som erklært ateist har jeg selvsagt ingen problemer med å sitere bibelen – selv om jeg ikke ser den som noe godt moralsk referanseverk – hvor blant annet apostelen Paulus i sitt brev til romerne sier at den som dømmer andre fordømmer samtidig seg selv, uten at dette ser ut til å ha påvirket de som går ut med høy kølleføring i forhold til sin angivelige kristne identitet. Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn hykleri av verste slag. Det har seg nemlig slik at dømmesyke ser ut til å være et typisk karaktertrekk blant mennesker som identifiserer seg som kristne. Selvsagt ikke hos alle, men hos et tilstrekkelig antall til at dette fremstår som en integrert del av pakkeløsningen — sammen med diverse andre manipulerende hersketeknikker og grelle eksempler på sosial sadisme.
Men nok om det. Jeg snakker alt for mye om religion for noen som gir seg ut for å ikke ha noen interesse for denslags. Det raker jo strengt tatt ikke meg hva folk tror og ikke tror så lenge de ikke prøver å trekke meg inn i greiene sine. For de fleste formål er det sannsynligvis bedre at mennesker engasjerer seg i noe slags metafysisk system enn at de henfaller til det formen for eksistensiell nihilisme som best kan oppsummeres med uttrykket forbrukerkultur. Handle en masse tøys på Temu og den typen ting, bare for å fylle det store hullet i livet sitt. Vi – altså menneskene – er jo noen temmelig føkka skapninger som på en måte har “forlatt jorden” men uten å på noe vis ha entret himmelen. Fortapt et sted mellom himmel og jord, antar jeg at vi kan si. Det er svært alminnelig å kunne føle dette. Folk vet intuitivt at “det er noe som ikke stemmer i dette bildet” men de aner ikke hva det er eller engang hvor de skal lete for å finne ut hva det er. Derfor blir det å engasjere seg i en masse unyttige aktiviteter for å distrahere det inkvisitive sinnet og “tenke på noe annet”. Mange er eminent dyktige til dette, mens andre henfaller til nervepiller, alkohol eller ulovlige rusmidler for å bedøve påtrykket fra sin egen perverse natur. Du vet. Det tause skriket fra naturen som Edvard Munch oppdaget og gjenga i det som blir regnet for å være verdens nest mest berømte motiv innenfor malerkunsten. Bare Mona Lisa er en større kjendis enn det som Munch så da han sto i bakken nedenfor Ekeberg og skuet utover Oslo by.
Vi avslutter med en ganske velkjent trudelutt om livet i storbyen fra året 1987.
Fra den gangen for hundre år siden da jeg hadde eget kontor henter vi nå en historie om hvordan jeg påførte en kis litt eksistensiell angst på grunn av et broderi jeg selv hadde laget – tenk det – og hengt på veggen. ORD LYVER. Hvordan skal man tolke denne påstanden? Problemet er jo at du bruker ord til å si at ord lyver, som visker ut distinksjonen mellom sant og usant — fordi hvis påstanden er usann er den sann, og omvendt. Tenk nøye gjennom saken så vil du etterhvert oppdage problemet. Det er mulig å gå hvor mange runder som helst med denne påstanden, som i prinsippet er en kort versjon av Epimenides sin gamle lignelse om “løgneren fra Kreta” (søk på nettet for nærmere forklaring). Hensikten med sånne paradokser er beslektet med zenbuddhismens møysommelige arbeid med å bryte ned “språkets tyranni” innenfor virkelighetsoppfatningen. Saken er jo at den verden vi tror vi observerer ikke er den virkelige verden, men bare et bilde vi selv har konstruert i sinnet. Den egentlige virkeligheten er i sin essens uerkjennbar og uforståelig.
Et litt uhøflig korrelat til det nevnte paradokset er når jeg til stadighet gjentar at alle mennesker er idioter, bortsett fra de som vet at de er idioter, fordi denne kunnskapen gir dem et forsprang på de andre. Du vet. Da kan de jo ta høyde for dette når de forholder seg til fremmede mennesker (og deres fremmede skikker), ny informasjon og den typen ting. Fordi det er aldri noensinne noen form for tvil om saken: Du tar alltid feil, om alle ting. Spørsmålet er bare på hvilken måte du tar feil og hva slags konsekvenser dette vil kunne ha for de valgene du må foreta gjennom livet. Et typisk symptom på at noen er fullstendig fette idiot er at de tror det kan finnes sikker kunnskap om livet og tingene i verden. Forsåvidt noe som er ganske vanlig blant de unge, men som alle etterhvert vokser av seg når de samler opp mer livserfaring og lærer hvor små og ustabile marginene egentlig er. Filosofisk sett er “sannhet” et absurd konsept, men det har likevel sin anvendelse for eksempel i juridiske sammenhenger (når det å lyve om en sak i seg selv er et straffbart forhold) og ikke minst i forhold mellom mennesker (når tillit er en skjør ting som bygges opp sakte men kan rives ned på et øyeblikk). De som har prøvd å stable på bena et samliv med en løgner vet hva jeg snakker om: Det går til en viss grad an å samarbeide med bløffmakere, men det krever en litt slitsom form for konstant vaktsomhet.
Hjernen består av nevroner – selve tenkamentet – astrocytter og oligodendrocytter, som alle dannes av nevrale stamceller (NSC) i løpet av forsterutviklingen. Det finnes visse reservoarer av NSC oppbevart i hjernen, men de regenerative egenskapene i dette organet er som alle vet dårlige sammenlignet med for eksempel hud og knokler, slik at hjerneskade er vanskelig å reparere. Imidlertid foreligger det forskning som tyder på at det bare er et tidsspørsmål før medisinere “knekker koden” og blir i stand til å behandle både degenerative sykdommer – som Alzheimer eller Parkinson – og direkte traumatiske skader på selve vevet. Vi lever i interessante tider. Vitenskapen gjør store fremskritt på mange områder av såvel de klassiske fagkretsene som i genuint nye domener av informasjon. Samtidig finnes det dessverre et ganske stort antall individer som jobber iherdig for å undergrave og ødelegge for forskning og utdannelsesmiljøer. Mye av dette handler om dyster overtro hos den evneveike delen av menneskeheten, men det finnes – selvsagt – også økonomiske motiver. Det er jo enklere å kontrollere og utnytte mennesker som er fjollete, overfladiske og redde.
Selve den fysiske strukturen – hjernens “hardware” om du vil – er ganske lik fra person til person, gi og ta noen som har blitt født med ulike typer misdannelser. Det er i programvaren vi finner de forskjellene som betyr noe. Hvordan har folk blitt trent opp til å bruke – eller misbruke – dette biologisk unike organet? Til tross for at pisatesten viser sterkt forfall innenfor de tekniske skolefagene – noe som forresten gjelder for mesteparten av verden – har Norge gode opplegg for grunnutdanning av befolkningen. Dessuten har vi visse kulturelle tradisjoner for at det er skammelig å være idiot når man har evnen til å forbedre seg. Alt i alt gjør dette at nordmenn typisk er velinformerte – relativt til en global målestokk – og lite preget av primitiv overtro. Selvsagt finnes det enkelte religiøse miljøer som forherliger det idiotiske, men på et statistisk nivå befinner Norge seg i forkant av sivilisasjonens utviklingshistorie — dersom vi antar at formålet med “sivilisasjon” er å forbedre såvel menneskehetens intellektuelle egenskaper som den fysiske komforten. Det kan helt klart reises kritikk mot både “temavalg” og metodikk når man skal måle noe såpass diffust som frihet og lykke, men ikke desto mindre havner hva vi kan kalle “de liberale europèiske sosialdemokratiene” temmelig konsekvent på toppen av alle slike lister. (Sveriges tidligere statsminister Carl Bildt påpekte forresten i 2013 et annet interessant forhold: At det finnes en klar statistisk korrelasjon mellom et samfunns sivilisatoriske utviklingsnivå og hvor mange heavy metal band de produserer.) Intuitivt sett virker det jo selvinnlysende at forbedret utdannelse medfører forbedret livskvalitet, men det er vanskelig å bevise noe så abstrakt. Jeg mener, selv om du kan se tåke så kan du ikke fange den med håv.
Som alle vet er det vår ellers harmløse venn murmeldyret – en slekt av gnagere innenfor ekornfamilien – og da nærmere bestemt den lokale arten marmota sibirica som er hovedreservoaret for bakterien yersina pestis ute i den ville naturen. Dyret er selv immun mot sykdommen mens mennesker har vært rammet gjentatte ganger av lokale og globale epidemier av pest i sine varierende former, slik som byllepest på 1300-tallet – det vi kaller svartedauden – som er når bakterien går i lymfesystemet og forårsaker sterkt opphovnede og lillasvart misfargede lymfekjertler, som har noe rundt femti prosent dødelighet, mens varianten lungepest er forårsaket av luftbåret smittestoff og har over nitti prosent dødelighet. Imidlertid lever vi nå i 2026 og sykdommer forårsaket av yersina pestis kan enkelt behandles med antibiotika. Derfor skal det ikke normalt være dødelig å pådra seg jævelskapen, men det avhenger selvsagt av at man får kompetent medisinsk hjelp innen rimelig tid. Og hvis ikke? Hvert år registreres det dødsfall på grunn av pest i Sibir og Mongolia etter at folk har vært i kontakt med smittede dyr, særlig i forbindelse med jakt på og tilberedelse av murmeldyr.
Det nylige dødsfallet til 28 år gamle Daria Shipilova som jobbet ved et medisinsk institutt i Irkutsk – hovedstad i regionen med en halv million innbyggere og kjent som “det sibirske Paris” på grunn av sin særpregede arkitektur – har fått mange til å hoppe i stolen, ikke minst de som går neglebitende rundt og venter på den neste pandemien. Fra Russland meldes det at hun døde av lungepest, men dette virker lite sannsynlig gitt at hun jobbet innenfor en profesjon som skjønner seg på behandling av smittsomme sykdommer så det alle lurer på er om det egentlig er “noe annet” som foregår. Russerne er dessverre ikke særlig meddelssomme, eller engang troverdige når de først sier noe, så dette åpner jo store rom for slike som liker å fantasere om svære opplegg og mystiske konspirasjoner. Gitt at det foran nevnte murmeldyret er en historisk vektor for ymse typer pest er det opplagt naturlig at de skal ha et forskningsinstitutt i Irkutsk som er dedikert til studier av denne sykdommen (som ved dette tidspunkt er velkjent verden over) så å si i sitt naturlige habitat. Problemet er at det har historisk sett også foregått forskning på biologiske våpen ved slike laboratorier i Russland – for eksempel skjedde det en lekkasje av miltbrannsporer (anthrax) fra et laboratorium i Sverdlovsk (som nå heter Jekatinerburg) i 1979 som tok livet av et par hundre mennesker før de fikk situasjonen under kontroll – så det er ihvertfall ikke direkte urimelig å holde døren åpen for slike mistanker inntil noe annet har blitt bekreftet.
Jeg skrev noe om Maricarmen Abascal og like etterpå døde hun. Er det en sammenheng? Neppe. Ihvertfall ikke i noen direkte og kausal forstand, men det virker ikke urimelig å spekulere i om alt stresset rundt boligen hennes – inkludert den nye kjendisstatusen og påtrykket fra media – i det minste var en medvirkelde årsak til at denne 87 år gamle kvinnen døde akkurat nå. Som du sikkert kan skjønne har ikke dette akkurat blidgjort de som allerede var rasende på hennes vegne og på vegne av alle andre som er nødt til å forholde seg til et boligmarked som er strukturert til fordel for de som driver med penger men ikke så mye til fordel for de som bare behøver et sted å bo. Sånn er det jo i Norge også. Boliger er svindyrt og bedre skal det ikke bli — hvis de som bestemmer får lov til å bestemme. Du vet. Man må passe på investeringene sine og gjete dem vel slik at de kan bli feite og fine. Boligprisene stiger og stiger lik en mutert luftballong på vei ut av jordens atmosfære og inn i de himmelske jaktmarker hvor engler synger og guder spiller sjakk.
Spania er et land hvor det foregår en viss grad av helgendyrkelse og du behøver vel ikke akkurat å være Nostradamus for å forutsi at ting beveger seg i denne retningen med Maricarmen også. Ikke så mye på grunn av noe hun gjorde av typen mirakel og denslags, men fordi hun har personliggjort den folkelige misnøyen med “tingenes tilstand” særlig i forhold til unge menneskers håpløse prognoser overfor en fremtid med jobb, hus, familie, barn og den typen ting. Kort sagt hva vi ellers tenker på som “et normalt liv”. Det har begynt å gå opp for dem at det er ikke staten og byråkratiet som kan til at de ikke har noen fremtid, men internasjonale kapitalkrefter som suger alle penger de kan overalt hvor sånt er mulig. Slik har det blitt. Du og jeg og Titten Tei eksisterer bare som cash cows på en metafysisk bondegård hvor det høyeste moralske ideal er at “det er ikke forbudt”. Alle som ønsker å føkke deg kan gjøre dette, akkurat slik som de ønsker, så lenge de ikke bryter noen lover. Hvilket selvsagt bringer oss til spørsmålet om hvem det er som lager lovene og hva eksakt det er som motiverer denne gruppen. Hvorfor gjør de det sånn at alt bare blir mer og mer jævlig?
Molok er et rotord som opptrer i ulike hebraiske og arabiske ord knyttet til konger, og er enten navnet på en konge eller på navnet av en særskilt form for offer assosiert med ild. Molok forbindes med ofring av barn. Ifølge overleveringen var gudebildet av bronse og formet som en sittende figur med oksehode og utstrakte armer. Figuren hadde et brennende bål i fanget hvor barnet ble ofret. I moderne dagligtale kan Molok referere nedsettende til en person eller gjenstand som krever kostbare ofringer.
Teknisk sett er byråkratiet – nårsomhelst i tid og hvorsomhelst i sted – en Molok. Det vil si et system som krever de foran nevnte “kostbare ofringer” uten å noensinne ta menneskelige hensyn overfor verken sine ansatte eller sine klienter. Du opplever dette ganske tydelig hver gang du er nødt til å forholde deg til opplegget, men til vanlig merker man ikke særlig mye til byråkratiet (gitt at det fungerer som det skal og er rimelig fritt for korrupsjon). Saken er jo at det går ikke an å ha noe fungerende samfunn uten å ha et veltrimmet byråkratisk maskineri, sammensatt av kompetente individer – vel, mer eller mindre – som møter opp når de skal og gjør jobben sin i henhold til gjeldende instruks. Det er dette folk mener når de snakker om den dype staten og liksom korser seg engstelig for å ikke “påkalle noe” når navnet blir nevnt. Hvis en stat – for eksempel Norge – har et bra byråkrati så kan maskineriet strengt tatt klare seg ganske lenge uten noen innspill fra politisk sektor bare i kraft av sin egen massive treghet. Du vet. Newtons lover for bevegelse påbyr at greia vil fortsette å gå fremover seg hvor lenge som helst etter at dyttekraften opphører, men til sist vil det stanse opp. Slik er fysikken.
Teknisk sett er Molok en demonisk kraft som manifesterer seg i form av en labyrint som du må forholde deg til. Jeg har brukt byråkratiet som et eksempel – fordi det er noe velkjent som nesten alle har et forhold til – men alt annet som krever at du ofrer noe (levetid, ressurser, mental balanse) før labyrinten vil slippe deg gjennom er i prinsippet samme sak. Det er noe personlig, eminent beskrevet av Franz Kafka i korthistorien Vor dem Gesetz – “Foran loven” fra 1905 (søk på nettet) – hvor den gåtefulle dørvokteren til slutt bekjenner at denne døren var bare ment for deg etter at protagonisten hadde tilbrakt hele livet med å vente foran døren. Det gis aldri noen ytterligere forklaring. Kunne mannen som ventet ha tatt initiativ til å trenge seg forbi eller bestikke dørvokteren? Det får vi aldri noe svar på. Kafka skildrer en låst psykiatrisk situasjon hvor Molok er tilstedeværende i form av noen slags navnløs autoritet — og nesten alle kjenner seg igjen i fortellingen. I siste instans er jo selve livet en labyrint, beskrevet som El jardin de senderos que se bifurcan – “Hagen med stier som forgrener seg” – av den uforlignelige Jorge Luis Borges i 1941. Vi står alltid foran en “situasjon” hvor vi er nødt til å “velge noe” – men bare èn ting – fra et sett med aktuelle alternativer. Slik fungerer skjebnens mekanikk.
Denne høsten har det vært litt politisk dramatikk i Spania, etter at en kvinne ved navn Maricarmen Abascal, 87 år, ble kastet ut av sin leilighet i Madrid – hvor hun hadde bodd siden året 1956 – den 23. september, fordi hun ikke kunne betale den nye husleien på omlag 2600 euro etter at leiegården ble kjøpt opp av et investeringsselskap. Tidligere var husleien hennes 450 euro, som forsåvidt også er et betydelig innhugg i pensjonen på 1200 euro, men likevel betalbart med det budsjettet hun hadde. Det endte med at politiet evakuerte henne på en båre, noe som utløste massivt raseri i et Spania hvor dette med boligpriser og eiendomspolitikk allerede var et betent tema. Du vet. Fjernsynsbildene så jo ikke bra ut i det hele tatt. Individets avmakt overfor Molok og alt det der. Siden har avtalen hennes blitt omforhandlet og hun får vende hjem igjen til sin gamle husleie, men den politiske skaden er allerede skjedd. Statsminister Pedro Sanchez la frem et lovforslag beregnet på å beskytte individer som Maricarmen mot diverse økonomiske lykkejegere, foruten en mengde andre “tiltak” i forhold til husleieregulering, begrensning av korttidsleie til turister, og det ene med det andre. Ting som har vært i vinden ganske lenge nå. Imidlertid ble lovforslaget nedstemt i parlamentet, så nå har Sanchez skrevet ut nyvalg og det skal skje den 29. november. Statsministeren advarer mot en høyrebølge som vi kan observere såvel i Spania som i mange andre land – også i Norge – fordi dette tjener jo ingen andre enn “de eiendomsbesittende klasser” og alskens smarte forretningsfolk som forstår seg på å skvise penger ut av folk. Selv vil jeg legge til at folk faller for retorikken til høyrepartiene av den samme grunn som de faller for “investeringssvindel” og urealistisk romatikk på nettet. Det ligner på den typiske kurven i en gjennomsnittlig alkoholberuselse, hvor den “stigende” fasen er preget av urealistisk vågemot og tap av normale hemninger, kritisk tenkning og slike ting, men som alle vet – eller ihvertfall burde vite – så kommer det alltid en dagen derpå når man er nødt til å håndtere konsekvensene av de frisinnede valgene man tok i den optimistiske fasen av rusopplevelsen. Enten vi snakker om timeshare eller kryptovaluta så er det bare svindelopplegg som noen har pønsket ut for å loppe deg for penger. At det høres bra ut når selgeren står der og snakker så fagert om hvor bra alt skal bli etter at du har signert kontrakten og betalt pengene er bare en del av forførelseskunsten som blir brukt mot deg, hva så enten vi snakker om snedige ting du kan kjøpe eller smarte politiske valg du kan stemme på.
Vi avslutter med et klassisk dansenummer fra året 1977.
Det er selvsagt vanskelig å si hva hesthet består i. De som er mennesker vet noe om menneskehet men ikke til en slik grad at de kan uttale seg. Hva er typisk menneskelig? Du ser problemet. Det er vanskelig å lage en liste men det går an å krysse av for ja eller nei til en serie spørsmål om ting som kan være eller ikke være menneskelige basert i vår egen erfaring og ting vi har observert. Hvis vi skal beskrive det hestlige etter samme mønster blir det et spørsmål om hva som er rimelig. Alle har jo sett en hest eller to. Hva betyr det å være en hest? Etter å ha tenkt litt over saken bestemte jeg meg for at dersom jeg skulle vært en hest så ville jeg valgt henholdsvis Bukefalos og Rosinante som mine foreldre. Du vet. Den første er hesten til Alexander den Store – navnet betyr “oksehode” – som døde i år 326 etter slaget ved Hydaspes i det som nå heter Pakistan, nærmere bestemt regionen Punjab, der hvor Jhelum ligger, hvor de nå utvinner rosa himalayasalt fra Alexanders gamle saltgruve. Den andre er hesten til Don Quixote de la Mancha, navngitt etter et ordspill som kan tydes til å bety “en forhenværende skurk” (rocin på spansk kan bety både en utkjørt arbeidshest og en moralsk tvilsom slyngel, mens suffikset “ante” betyr noe som har vært før), beskrevet av forfatteren Miguel Cervantes – oppfinner av karakteren Don Quixote – som et bevisst valg denne storslagne ridderen foretok for å belyse hestens nye stilling i skapningenes rangorden som bæreren av et verdig formål, inkarnert i ridderens edle eksistens. Sånn er det altså med den saken. I denne fortellingen velger man foreldre.
Det hendte nemlig en gang at noen beskrev meg som en hestkuk. Hvis du kjenner den kulturelle konteksten så vet du at dette ikke nødvendigvis er en fornærmelse, selv om Hålogaland Lagmannsrett har fastslått i en dom fra året 2022 at ordet skal betraktes som “forulemping av offentlig tjenestemann” når man bruker det om politiet — mens det betyr noe i likhet med “gamle ørn” når det brukes mellom omgangsvenner. Det krever imidlertid at man ikke er en sånn en som går rundt og føler seg krenket over alt mulig. Du vet. I grunnen det samme som å si at noen er en jævel. Kontekst har alt å si. Eders lettkrenkelige høyvelbårenhet høres for eksempel ut som “prinsessen på erten” i forhold til noens forfinede og overmenneskelige natur, men jeg tipper at nesten alle ville kunne lukte sarkasmen. Det er ikke noe godt tegn hvis noen er følsom og sart overfor livets i grunnen ganske brutale vilkår. På en underbevisst måte skjønner jo alle at hvis noen ikke er i stand til å ta vare på seg selv så betyr det typisk at noen andre må ta seg av dem, enten dette blir deg eller meg eller Trallalei. Det er dette som ligger bak folks skepsis til “svakhet”. Det er ikke vondt ment, det er bare et uttrykk for at de ikke vil ha noe ansvar for denne greia, eventuelt personen, når og hvis sammenbruddet kommer. Derfor blir det å markere litt avstand mens leken ennå er god. Imidlertid er det ikke vanlig å kunne formulere psykologien i det som foregår. Som alle vet er jo mennesker i det store og hele bare aper som lever slik instinktene deres påbyr, uten at de tenker særlig ofte og mye gjennom de dypere årsaksforholdene tilknyttet livet, universet og alt det der. Vi gjør de kunstene vi gjør fordi vi er de skapningene vi er. Mer mystisk er det ikke.
Vi avslutter med en progressiv klassiker fra midten av 70-tallet (mens musikerne hersket over musikken).
Fullmektig Knut Gribb sluttet å eldes et sted i førtiårene, en alder han nå har beholdt i nesten hundre år. Særlig i de første 30 årene av Gribbs offentlige liv varierer beskrivelsen av hans utseende mye. Omkring 1929 barberer han bort et av sine sitt kjennetegn, den buskete barten.
En gang for lenge siden – gitt at tid er en subjektiv opplevelse – så jeg for meg at førtiårene må da være en deprimerende alder å ankomme, men jeg hadde ikke fantasi nok til å forestille meg hvordan sekstiårene fungerer. I en verdenshistorisk kontekst er verken tyve, førti eller seksti år noe særlig stort tall å snakke om — men i min personlige verden oppleves det som noe viktig. Hvis du vet så vet du allerede. Femti år er en betydelig mengde år i et individs liv, men hvis vi ser det mot en bakgrunn av “den store historien” så er jo femti år fader meg bare så mye tid som har gått siden året 1976. Jeg husker det godt. Jeg begynte i åttende klasse på ungdomsskolen i august måned av det året. Odvar Nordli ble statsminister og Mao døde. Jahn Teigen gjorde inntrykk på landet med sin skjelettdrakt under fremførelsen av sangen Voodoo i Melodi Grand Prix, men det var sangen Mata Hari som vant (selv om den endte på sisteplass i den internasjonale finalen). Jeg husker det godt. Hele opplegget var nærmest rystende i all sin pinlighet. Akk ja. Sånn var det. Svenskene trakk seg faktisk fra MGP i 1976 fordi de mente at de musikalske standardene var for lave, mens norskene – som vanlig – nøyde seg med å ringe inn til NRK og skjelle dem ut på det groveste.
Fra amerikanernes synsvinkel var året 1976 viktig fordi det var jo deres 200 års jubilèum som selvstendig stat, foruten at det også var presidentvalg det året. Gerry Ford hadde tatt over etter Ricky Nix på grunn av Watergate-affæren – som er en av de første utenrikspolitiske sakene vi hadde om på skolen, i det som nettopp hadde blitt døpt o-fag – men valget i 1976 ble vunnet av Jimmy Cartman, som danket ut Ronnie Raygun, men han skulle komme tilbake fire år senere og fullstendig omkalfatre Amerikas skjebne for de neste førti år, med det som mange kaller voodoo-økonomi, fordi hele det satans opplegget er fylt av symbolhandlinger som er ment å skulle frembringe magiske effekter, men dette har aldri skjedd og folk begynner nå i 2026 å bli drit lei av nyliberalismen, som er det tekniske navnet på Reagan/Thatcher-greia, fordi det finnes jo ingen observerbar “avrenningseffekt”. Alt som har skjedd er at de rike har blitt (mye) rikere mens alle andre har fått (mye) vanskeligere livsvilkår. Uansett feiret altså amerikanerne sitt 200 års jubilèum ganske så mye mer entusiastisk enn 250 års feiringen nå i sommer. Jeg husker det godt. Det er litt omdiskutert hva eksakt som er datoen for Norges grunnleggelse, men mange opererer med år 872, som er den konvensjonelle dateringen av slaget i Hafrsfjord og kong Haralds endelige seier med sitt rikssamlingsprosjekt, som sagaen påstår var på grunn av at et kvinnfolk forlangte dette av ham som dokumentasjon av tilstrekkelig mandig handlingskraft. Det er jo faen ikke klokt, men sånn var visstnok verden mens det fortsatt bare fantes tresifrede årstall. Uansett gjør dette Norge noe over 900 år eldre enn USA, slik at det vil være rimelig å forlange en større grad av voksen modenhet fra oss enn fra amerikanerne.
Enda eldre er imidlertid Kina, som i dette øyeblikk har sin Partiformann Xi på statsbesøk i USA, drøyt femti år etter at Ricky Nix åpnet en slags politisk allianse med Partifomann Mao etter sitt statsbesøk i Kina i 1972. Hvordan skal man datere Kina? Hvis vi regner fra starten av Shang-dynastiet i år 1600 før null snakker vi om drøyt 3500 år, men mange – ikke minst visse konsevativt nasjonalistiske deler av det kinesiske historiografimiljøet – liker å inkludere enda 1500 år med noe mer mytisk eksisterende statsmakt, på grunn av at kulturell kontinuitet kan spores såpass langt tilbake. De har et argument men spiller det egentlig noen rolle? Uansett fantes det i Norge i 1976 et litt spesielt politisk miljø som dannet partiet Arbeidernes Kommunist Parti (marxist-leninistene) (AKP m-l) i 1973 — men det er bare at de stilte aldri til valg under sitt eget navn, men var med i Rød Valgallianse (RV) som senere ble slått sammen med restene av AKP m-l i år 2007 til hva som i dag heter Partiet Rødt. Poenget er at AKP var alltid hva vi kaller kinakommunister – som står i temmelig skarp og tildels voldelig motsetning til moskvakommunister (som i Norge alltid har vært representert av Norges Kommunistiske Parti (NKP) som ble stiftet i 1923 og som fortsatt eksisterer, med et typisk stemmetall på “noen få hundre” ved valg). Det er imidlertid ukjent for meg om Partiet Rødt har noen spesiell affinitet til Kina nå i dag, fordi det ser for meg mest ut som om de er pragmatisk opptatt av “hjertesaker” i venstrepolitikken uten å ha noen særlig ideologiske kjepphester sånn som AKP på 70-tallet. Kina har jo også forandret seg i ganske betydelig grad. Det har skjedd svært dramatiske ting i Kina over de siste femti årene, det kan ingen nekte for. Er de egentlig en kommuniststat nå i dag? Jeg vil påstå at Kina først og fremst er Kina. Det vi observerer nå er et dynasti som utpeker sine “keisere” på en litt alternativ måte i forhold til konvensjonelle tradisjoner, men de ligner mest på sitt 3500 år gamle selv.
Vi setter strek der, men en av de fortsatt høyt elskede monsterhitsene fra året 1976.
