Det er ikke urimelig å si at feiringen av La Semana Santa – “den hellige uken” – er mer sadomasochistisk langs kantene enn det lutheranske opplegget. Her er det full pupp. Og med “her” mener jeg Spania, Portugal og de latinamerikanske landene, som har hatt greiene sine gående siden middelalderen. Kostymer og det hele. Eventuelle likheter med andre tiltak skyldes at disse andre har hermet etter La Semana Santa, ikke omvendt. Jeg vet ikke hva alt dette betyr i våre dager annet enn at opptogene trekker turister, som legger igjen masse gryn. Hotellrom, restauranter, souvenirer og alt annet som hører med. Det er en stor industri som er viktig for spansk nasjonaløkonomi.
Hvorfor kaller vi det påske? Det kommer fra det gammelhebraiske ordet pessach, som betyr å “hoppe over”. Det handler om en fortelling i 2. Mosebok hvor en dødsengel kom for å drepe alle de førstefødte i Egypt, men jødene hadde et knep. Fordi de smurte blod fra offerlammet på dørstolpene hoppet dødsengelen over dem. Når det spørres om hvorfor tyskere og briter sier henholdsvis Oster og Easter så henger dette sammen med den hedenske gudinnen Ostara/Eostara. Du vet. Hun med kaniner og egg. Det er visst noe med Jesus også, men ingen er helt enige om hva. Er han offerlammet som skal blodstrykes utover dørene i bygda? Kanskje til og med Kain og Abel er innblandet i affæren. Vi tar jo med så mye som mulig når vi først skal begynne å kline med blod. Dør Jesus på vegne av alle mennesker slik at de skal få evig liv og frelse gjennom denne nåden? Det finnes noen som påstår det også. Det virker kanskje litt drøyt men okay. Folk “dør for saken” hele tiden. Og hva med Judas? Hvordan feirer man Judas når det er påske?
Viktigere ting som skjer er at løvspretten har kommet, selv om det ennå er nattefrost. Bjørka er en tøff plante. Ingen kan si noe annet. Alle som bor langt mot nord har et sterkt forhold til årstider. Våren er viktig. Det føles jo naturlig å feire at vinteren er slutt, på alle mulige slags måter, så det må vi regne med at folk har gjort i alle år. Jeg tenker selvsagt på en passende påskemusikk: Vårofferet av Igor Stravinskij. Orkesterverket som så å si egenhendig forandret hele denne musikksjangerens historie. Til en sånn grad at vi kan snakke om før og etter Vårofferet. Jeg oppfordrer alle til å sette av litt tid til å lese om historien, lytte til musikken, og også se oppføringer av balletten hvis man finner dem. Noe mer behøver man ikke å vite om påsken. Nå har de selvsagt årstider i Spania og latinerlandene generelt også, men det ligner ikke på dramatikken i nord, hvor vinteren virkelig kverker alt og alle som ikke har en plan når kulda kommer. Av denne grunn alene bringer våren med seg en naturlig følelse av “frelse” fra vinterens jerngrep. Mai er jo den beste av alle årets måneder, med alle sine fridager, alle festivitasene, alt hei og hå. Nå skal man ut med sommerklærne for første gang og nyte utepilsen selv om hendene og nesetippen kan bli litt kalde noen ganger.
Det var en kis på radioen i dag som snakket om hvordan lyden av løvblåser og plenklipper er noe positivt. Det gjør ham optimistisk og bringer med seg “vårstemning”. Ikke alle synes det. Selv er jeg verken her eller der. Påsken betyr ikke noe for meg, det er bare noen helligdager som kommer og går hvert år. Visst finnes det fortellinger om ditt og datt, men hva så? Jeg har ingen interesse verken for Jesus eller Ostara, og ihvertfall ikke for blodritualer overfor dødsengelen. Da har ting gått for langt. Imidlertid setter jeg pris på at våren har kommet — og jeg benytter meg av “helgefreden” til å lytte til stillheten der ute. Vel, stille og stille, det jeg mener er at jeg hører ingen maskinlyder. Det er jo noe. Ellers er det jo slik på denne tiden at småfuglene holder et jævla leven. Jeg tror det er noen sex-greier. Dessuten har allergikerne diverse problemer med alle bjørkespermiene som flyter fritt rundt overalt, eller det er like før det kommer. Du vet. Løvspretten er en del av bjørkas parringsopplegg. Sånn er naturen. Helt skamløs. Vi mennesker er selvsagt mye mer elegante og raffinerte i all vår flørting og romantikk. Synes du ikke det? Man hører jo historier. Foreløpig er det uklart om det finnes noen grenser for hva slags dusteting folk er i stand til å finne på. Et kjent Albert Einstein-sitat beskriver dette: De eneste endeløse ting vi kjenner er universet og menneskets dumhet, men jeg er minst sikker på universet.
Menneskers intriger rundt komplekset med sex og romantikk er forbløffende til tider. Jeg trodde jeg hadde hørt det meste før jeg oppdaget “usaklig skilsmisse”. Ka du trur? Tanken er at det ikke skal være lov til å ta ut skilsmisse uten at det kan anføres en “saklig grunn” (som imidlertid ikke ble spesifisert nærmere). Initiativet kommer fra en gruppe menn (jeg vet ikke om det er noen kvinner involvert, jeg har ikke fingransket greia, men dette låter jo som klassisk sippete mannfolk) som etter alt å dømme føler seg utsatt for urettferdighet. De har ikke gjort noe galt. De jobber og oppfører seg som folk men likevel vil hun skilles. Er det virkelig lov? De mener at det ikke bør være så enkelt å skille seg – det må jo være en saklig grunn – og finner ikke uventet noen grad av støtte i diverse religiøse kretser. Hva tenker jeg? Jeg tenker at dette er komedie på høyt nivå. Hvor lenge er det mulig å få karakteren til å fungere på troverdig vis uten å oppdage at det er dem det er noe galt med? En smart person vil jo vurdere dette alternativet svært tidlig hver gang det “er noe”. Er det meg det er noe galt med? De vil kanskje ikke si spørsmålet ut høyt, men de vil definitivt vurdere muligheten for at det er noe de ikke får med seg i situasjonen. Et skjult element som kanskje er viktig. Bare dumme mennesker tror de skjønner alt med det samme. Hva kan jeg si? Alle vet at dette er sant. De smarte venter litt med å bestemme seg for hva de står overfor, ihvertfall så lenge det ikke er nødvendig å “ta stilling” til hva det enn handler om. Vente og se er hvordan vi typisk legger ut dette i ord. Ofte – men ikke alltid – en smart ting å gjøre.
Selv har jeg ingen mening om ekteskapet som sosial institusjon og enda mindre om de religiøse aspektene, men jeg vet at det medfører visse juridiske plikter og rettigheter. Da jeg selv skilte meg for tyve år siden var det “obligatorisk megling” mellom partene, hos en offentlig funksjonær. Det endret ingenting men jeg antar det måtte tas med på en sjekkliste for byråkratisk rebusløp. Partene var og forblir enige om at skilsmisse er/var den beste vei fremover for begge. Avgjørelsen var ferdig diskutert lenge før det offentlige kom inn i bildet. Sånn endte den saken. Jeg har ikke fulgt med på utviklingen men jeg har ikke hørt noe som tyder på at norsk lov har endret seg på dette området. Jeg tror det er nok at èn av partene ønsker skilsmisse, men det er ihvertfall nok når begge vil det. Hvem flere angår det? Barna? Uten at jeg skal påstå noe bombastisk vil jeg hevde det er verre for barna når mor og far har et “dårlig ekteskap” enn når de er skilt. Barna ser jo det de ser. Hører det de hører. De er ikke idioter, bare uerfarne med tingene i verden. Det går ikke an å verken forstå eller forklare “andre folks romantiske opplegg” så de fleste prøver ikke engang. De sier typisk åja både til nyheten om at man har “møtt noen” og til at man har avviklet prosjektet. Hva annet skal de si? De fleste har jo nok med å administrere sitt eget opplegg om de ikke skal sitte og filosofere rundt “hva som hendte med de to” også. Hvis noen sier det er enkelt å stå i et forhold så lyver de. Enten det eller så er det noe galt med bildet. Nå pleier jeg ikke akkurat å diskutere denslags med folk, men det hender jo man utveksler noen tanker og fortellinger. Nesten alle er enige om at livet ville vært mye enklere hvis folk gjorde som man forventer av dem — men selv da er det ikke sikkert man føler seg fornøyd. Kanskje er det et problem at du er alt for forutsigbar? Sånt skjer. Som sagt, man hører historier.
Vi avslutter med et nyere band som visstnok “viderefører det australske rockesoundet”…
