Forfatter: apecalypso

De som bryr seg om denslags har selvsagt allerede fått med seg at de har igangsatt nye utgravninger der den såkalte olivenlunden befant seg inntil nylig på oldtidsstedet Göbleki Tepe i Tyrkia. Du vet. Den 12.000 år gamle byen som ligger i området Sanlurfa – sammen med mange andre lignende utgravingssteder – like nord for grensen til Syria. Hele dette kulturkomplekset kalles Tasj Tepelar og dreier seg om en befolkning i Anatolia som var ukjent inntil de først begynte å grave ut Göbleki Tepe på 90-tallet. Som du kan skjønne vakte dette funnet mildt sagt oppsikt da det var nytt, selv om folk har vent seg til tanken nå, fordi det bryter jo litt med skolelærdommen om hvor den såkalte sivilisasjonen oppsto, som igjen utfordrer visse religiøse trosforestillinger av det slaget som fyller folk med psykotisk raseri hvis du pirker borti dem. Så alt i alt er det en trivelig bransje å holde på innenfor, dette med å justere historien. Det er jo så mange som har investert så mye personlig prestisje i det å “ha rett” om sine påstander. I grunnen ganske menneskelig, kan du si.

De tidligste arkeologene var strengt tatt ikke arkeologer – slik faget defineres nå i dag – men heller “gullgravere” som gikk løs på oldtidssteder for å finne “skatter” og “fine ting” som de kunne selge til samlere for fremstilling på offentlig og privat museum — for eksempel de såkalte arkivarene, som var “britiske gentlemen” opptatt av å skape seg et navn innenfor tidlige vitenskapsselskaper og foreninger. De hadde allerede penger så de var ikke drevet av salgsverdien på tingene de fant, men av det ryktet de kunne vinne gjennom å presentere “sensasjonelle funn” av glemte sivilisasjoner og den typen ting. Det handlet altså om æren, som forsåvidt ennå er et element som driver folk til å utmerke seg innenfor et fag. Men i våre dager vil et typisk arkeologisk utgravningssted behandles mer som et “kriminelt åsted” hvor alt skal dokumenteres og registreres med pinlig nøyaktighet. Hva er funnet, hvor ble det funnet og i hvilken kontekst ble det funnet. Du vet jo ikke i utgangspunktet hva som senere kan vise seg å være viktig informasjon, så det er et poeng å ikke for eksempel flytte på ting før de er fotografert fra alle vinkler og plottet inn på åstedskartet. Så langt, så vel.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ta et hvilket som helst svært velkjent oldtidsminne. Ta pyramidene. Det ene aspektet er deres fysiske tilstedeværelse i verden, som åpenbart betyr at noen bygde disse konstruksjonene ved et tidspunkt, mens det andre er spørsmålet om hvem som gjorde det og hvorfor. På den ene siden de fysiske “tingene i seg selv” og på den andre historiene vi forteller om dem. Grekeren Herodot besøkte Egypt, dro på sightseeing til de berømte stedene og skrev siden en beretning om det han så og opplevde. Dette skjedde sånn cirka rundt år 430 før vår tidsregnings begynnelse, altså for snart 2500 år siden. Allerede da var pyramidene eldgamle fortidsminner. Det var omdiskutert hvem som bygde dem og hva slags formål de tjente. Dette er fortsatt – til en viss grad – omdiskutert, men vi har mer enn nok fysisk bevismateriale til å si med sikkerhet at de var store gravanlegg tilknyttet visse konger i Det gamle riket. Ikke alle liker dette. De skulle ønske at pyramidene var noe helt annet. Du vet. Mer imponerende og esoterisk. Noe magisk og mystisk. Gjerne noe som ble etterlatt etter en nå glemt og forsvunnet sivilisasjon, eventuelt noen slags kosmiske maskiner, kanskje designet for å generere energi. Det finnes mange tanker – og mye er skrevet ned i gudene vet hvor mange bøker – men alt er i hovedsak bare sludder og vås. Hjernekramper hos evneveike troll. Vi vet hva pyramidene er. Noe mindre vet vi om det som graves ut ved Göbleki Tepe, men det er spennende å følge med på prosessen, etterhvert som det fremkommer stadig mer fysisk bevismateriale. Vi avventer nye funn og forholder oss i mellomtiden skeptisk til alle “historiene”. Den fremste og mest vesentlige sannhet er jo alltid at “vi vet ikke”. Ikke ennå.

Vi avslutter med noen noter fra det derre coverbandet som reiser rundt og spiller gammel musikk.

Globalt sett er alle som bor i Norge rike mennesker. Ikke så mye fordi de “lever et luksusliv” men fordi samfunnet er så utviklet (mange vil si innviklet) og har så mange sosiale støtteordninger og den typen ting. Det blir litt misvisende å si at helsetjenester er gratis – folk betaler jo skatt – eller engang at de fungerer så bra som de burde, men det er et faktum at alvorlig sykdom ikke nødvendigvis medfører total økonomisk ruin i Norge, i motsetning til USA og mange andre land. De mest kostbare behandlingsformene er “gratis” i den forstand at alt hentes fra den samme potten. Komplisert kirurgi som krever en hel arbeidsdag fra en hel stab av høyt lønnet personale vil ikke bli sammenfattet til en faktura som pasienten senere må slite med — og som blir et problem for det enkelte helseforetaket hvis pengene aldri kommer. De som jobber i helsevesenet får den samme lønn uansett hvem de behandler. Dette er visstnok sosialisme.

Gjennomsnittsinntekten i verden er på cirka 3000 kroner i måneden. Hvis du tjener mer enn en halv million kroner i året så tilhører du den høyeste ene prosenten i verden, selv om dette ikke er noen sensasjonelt høy lønn i Norge. Vi snakker om hva folk betrakter som “det normale” nå. For et par med to barn regnes endog alt under 700.000 som total inntekt i husholdningen for å være under fattigdomsgrensen — som handler om kjøpekraftsparitet i forhold til prisnivået der du bor. For eksempel ville en husholdning med slik inntekt vært temmelig velstående i Thailand eller Brasil, men fordi det norske prisnivået er bortimot høyest i verden havner også norsk fattigdomsgrense på en perverst høy sum sammenlignet med globale forhold. For eksempel er norske boligpriser totalt ute og kjører i kålåkeren. Ettroms leilighet i Oslo ligger på femten tusen i måneden – hvis man leier – så det sier seg at lønnsnivået må avspeile realitetene. Det regnes som helt normalt å bruke halve inntekten på bolig i Norge, enten man leier eller betaler på et boliglån. Til syvende og sist er det politikerne som har bestemt at det skal være slik. “Markedskrefter” finnes jo ikke i virkeligheten — og selv om vi lager en definisjon som passer til den modellen vi foretrekker, så er det reglene som definerer spillet.

Hva er det som driver norsk økonomi? Hvis vi ser bort fra olje og havbruk, eller egentlig inntektsbringende virksomhet og bedriftsøkonomisk wunderbaum i det hele tatt og heller fokuserer på hva som blir etterspurt, så ender vi med å måtte si at Norge har en forbruksøkonomi. Privat etterspørsel av varer og tjenester er selve motoren — mens forsyningslinjene inn i offentlig sektor utgjør et stabiliserende element. Målt i bruttonasjonalprodukt per innbygger (BNP/PP) og justert for lokal prisvariasjon ligger Norge en god del høyere enn gjennomsnittet for EU (sammen med Luxembourg, Sveits og Irland) mens Spania ligger litt i underkant, med en økonomi som er vesensforskjellig fra den norske. Det brukes ikke penger på den samme måten. Selvsagt har Spania også en forbruksøkonomi, men boligmarkedet spiser ikke opp noe engang i nærheten av hvor mye penger som blir kastet inn i denne forbrenningsovnen i Norge. Litt avhengig av beliggenhet går det an å både leie og kjøpe bolig i Spania uten å bli flådd levende av prisnivået, men dette har endret seg litt i løpet av de seneste årene på grunn av nettbasert turistutleie — og da særlig Airbnb, som sannsynligvis er det mest hatede firmaet i Spania av alle andre enn akkurat de som tjener penger på jævelskapen. Ringvirkninger av turistutleie ute av kontroll har vært for eksempel både trakassering og voldelige overfall av turister, selv om dette helt opplagt ikke er rettferdig. Saken er at det hvert år kommer dobbelt så mange turister til Spania som det finnes fastboende innbyggere og dette setter sitt preg på hele bransjen. Både de lokale styresmaktene og de på regjeringsnivå mumler noe om at de vil ha “færre men bedre” turister — som i praksis sannsynligvis betyr færre av de som etterspør “strand, sol og sangria” nede langs kysten i sør – som typisk ikke engang snakker spansk – og flere av de som for eksempel oppsøker San Sebastian fordi de er det stedet i verden som har flest Michelinstjerner per antall restauranter. Grovt sett kan du si at de ønsker seg flere gjester til “det virkelige Spania” og færre av de som reiser på pakketur til partyparadiset.

Siste ord går i henhold til nyere preferanser i denne spalten til disse folkene.

Bare for å holde litt orden på sysakene skal vi presisere at den åndsretningen vi kaller modernisme er noe helt annet enn det vi kaller den moderne tidsalderen. Modernismen eksisterer ikke lenger mens vi ennå står til knes i tidsalderen som begynte med “masseinformasjonsteknologi” i form av trykte bøker og pamfletter. Eller kanskje vi skal si at enden er nær, i den forstand at måten et flertall av alle mennesker tar til seg informasjon har endret seg dramatisk i løpet av de seneste ti-tyve årene. Noe er i ferd med å skje. Det er fortsatt for tidlig å si eksakt hva, men alle har da lagt merke til hvordan folk står med nesa nedi telefonen sin i hvert ledig øyeblikk som kommer opp. De har liksom alltid noe de må følge opp, sjekke ut eller på andre måter forholde seg til — med all sin oppmerksomhet.

Samtidig har vi en situasjon hvor “alle er på nett” med sin avatar – en projeksjon av personlighetsprofilen – som på mange måter lever sitt eget liv, bare til en viss grad styrt av “den ekte personen”. Folk vikler seg inn i falske selvfremstillinger og bygger nettverk rundt disse til en slik grad at det i praksis blir umulig å blande inn “den man egentlig er” selv om dette eventuelt var ønskelig. Det blir istedet å følge opp nettpersonligheten – avataren – i sine transaksjoner med andre entiteter på nettet, som du strengt tatt aldri kan vite noe annet om enn hva de selv presenterer. Er dette en ekte eller falsk person? Det kan ikke besvares. Generelt sett har jo folk en mye bedre “image-kontroll” på nettet enn ute i virkeligheten. Du vet. Bedre styring med hva de viser og ikke viser. Tror du ikke dette utgjør en uimotståelig fristelse? Vanlig forfengelighet er som regel motiv nok. Selv om folk aldri hadde vært på nettet og sosialisert så ville de jo ha pyntet seg og gjort en innsats for å vise frem sine bedre sider, men ikke be om noen oppmerksomhet mot sine mindre gode sider.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mennesker er mystiske skapninger — og de er nesten alltid psykiatriske katastrofeområder preget av mye hjemmesnekret jåss ettersom de har gjennomgått diverse livskriser og andre traumatiserende hendelser som det har vært nødvendig å bearbeide med de midlene man hadde for hånden der og da, før man beveget seg videre i livet. Følgelig er det å forvente at jo eldre de blir, jo mer “bagasje” har de med seg. Det snakkes om livserfaring, men mye av dette materialet er mindre vakkert enn man skulle ønske, så folk har en tendens til å pynte sine historier om fortiden, noen ganger til en slik grad at de har mistet grepet på det som virkelig skjedde, på det stedet, den gangen, og erstattet det med en “offisiell versjon” som de synes tar seg bedre ut. Når du stabler nok sånt oppå hverandre ender du med en form for demens — og den kan inntreffe ganske tidlig i livet. Det behøver ikke engang å være noen utspekulert og manipulerende årsak til at det blir slik. Psykologiske forsøk – tilknyttet problemet med øyenvitners relative pålitelighet – har vist at folk nesten aldri “ser helt det samme” når de observerer noe som skjer. Flertallet av alle øyenvitner dikter og “fyller inn hullene” i sin forklaring, på en ubevisst måte. De vet ikke engang selv at de gjør dette. Det er en vanemessig refleks som handler om “selvforsvar” i en uoversiktelig og tildels skremmende verden. Husk dette neste gang du etterlyser sannheten om noe.

Vi avslutter med enda mer pornografi for de ekte musikkelskerne.

El Niño er en tilstand med uvanlig høy overflatetemperatur i det sentrale og østlige Stillehavet nær ekvator. En El Niño-episode påvirker været over mye av Jorden, og gir utslag på den globale middeltemperaturen. Vekslingen mellom El Niño og motsatsen La Niña henger sammen med forandringer i vindmønsteret i den tropiske delen av Stillehavet. Sammen kalles de sammenkoplede vekslingene i atmosfære- og havforhold for ENSO, en forkortelse for El Niño Southern Oscillation. ENSO er den sterkeste av planetens naturlig forekommende vær- og klimavariasjoner fra år til år.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Selve definisjonskriteriene for når det er El Niño – og motsatsen La Niña – er veldig tekniske og handler om et sett med svært eksakte målinger av overflatetemperaturen i et stort “rektangel” i Stillehavet. For flere detaljer om dette kan du undersøke saken selv, fordi det blir litt på siden av poenget i dette skrivestykket, selv om det forsåvidt er interessant. Vi befinner oss jo nå i slutten av august måned i det herrens uår 2026, som har vært fette varmt ihvertfall i de delene av Europa som ligger sør for Danmark. Det sies at 2026 kommer til å bli det varmeste året som er registrert siden målinger av denslags ble etablert på en ryddig og vitenskapelig måte. Jeg føler ingen grunn til å tvile på denne påstanden. Her hvor jeg bor har det jo for fanden knapt vært under tredve grader varmt siden midten av mai. Akkurat nå er det 23 grader der ute og i natt var det faktisk “kjølig” – etter måten – med litt under femten grader. Høsten har kanskje kommet.

Det er viktig å sortere snørr fra barter når det kommer til menneskeskapte klimaforandringer og naturlig varians i været. Som sagt kan du sette deg inn i detaljene på egen hånd – dersom dette interesserer – men temperaturene i havet går opp og ned i henhold til naturlige prosesser som ikke har noe med menneskelig virksomhet å gjøre. Problemet består i at en høyere atmosfærisk temperatur på grunn av “klimagasser” – karbondioksyd og annet snask – setter en høyere bunnlinje for hvor vi begynner å regne stigningen fra når El Niño kommer med sin åsgårdsrei av klimaproblematikk, som grovt sett består i at noen steder blir det tørrere mens andre steder blir det våtere, men overalt hvor mennesker typisk ferdes blir det varmere. Meterologer ymter noe om at vi må påregne 2-3 grader høyere temperatur i Europa gjennom neste sommer, så da er det ingen grunn til å feire noe på forskudd. Etter min mening og sunne dømmekraft var det varmt nok i 2026, om ikke det jævla “barnet” – man sier El Niño på spansk både når det ikke er spesifisert hva slags kjønn vi snakker om og når vi snakker om en gutt, mens La Niña alltid betyr jente – skal komme og gjøre sakene enda verre i 2027. Andre sier det vil bli en glimrende mulighet til å se hvordan klimafremtiden kommer til å arte seg. Så — hipp hurra?

På et eller annet vis må vi jo uansett komme oss gjennom disse årstidene med alle sine særheter. Selv om det så langt har vært urimelig varmt om sommeren i Spania så er jeg såpass fornøyd med å ikke måtte forholde meg til kulden om vinteren i Norge at jeg bare tar det. På strak arm. Det er hva det er. Men nå er det faktisk slik at klimaproblemene handler ikke om min personlige trivsel, men om jordbruk og sånt. Du vet. Været har jo mye å si for hva man kan dyrke, hvor mye man behøver å vanne og den typen ting. Gudene vet hvor alt kommer til å lande når dominobrikkene for alvor begynner å falle i den sektoren. Det har allerede kommet varsler om at matvareprisene kommer til å stige tildels ganske kraftig nå i høst og gjennom hele neste år. Hva skal man gjøre med sånt? Mat må du jo ha, uansett hva ellers som skjer. Det er en kjent sak at folk blir tildels jævlig gretne når de ikke får akkurat den maten de liker, så hvor mye mer aggressive vil de ikke bli hvis de ikke får noen mat overhodet? Foreløping behøver vi ikke å fantasere om sånt, men jeg har merket meg at minst èn person – som ikke er fette blåst i hodet men vet hva de snakker om – har nevnt ordet hungersnød (“famine”) i årets britiske samfunnsdebatt. Matvaresikkerhet er jo kritisk viktig for nasjonens politiske stabilitet.

Vi avslutter med et heavy metal band som aldri tok helt av, men de gjorde mye bra.

Det er vanskelig for meg å se at det kan finnes mennesker som ikke vet hvem Charles Dickens er. La gå i noen innfødte deler av Afrika, noen fremmedkulturelle områder av Asia, kanskje også i USA, men i den siviliserte verden har alle hørt om Charles Dickens, ikke sant. Kulturelle referansepunkter vil alltid la seg lokke frem, selv for de som i utgangspunktet stiller seg spørrende til navnet, fordi så mye av produksjonen hans Dickens har blitt fremført som film og teater, serier på fjernsynet og den typen ting. Diverse navn fra Dickens sitt litterære univers har endog blitt reinkarnert som varemerker, for eksempel skråtobakken Oliver Twist. Hvorom allting er, han lanserte i året 1859 verket A Tale Of Two Cities, som nitti år senere kom i norsk oversettelse av Torleif Goderstand under tittelen “To byer”, hvor henholdsvis London og Paris er de to byene det henvises til i tittelen. London representerte det rene, gode, ordnede og siviliserte — mens Paris ble fremstilt som en syndens pøl av horeri, kriminalitet og alskens djevelskap. Bakteppet var selvsagt den franske revolusjon som såvel Charles Dickens som alle andre medlemmer av “det gode borgerskap” – både da og senere – har latt seg forferde av på en nærmest rituell måte. Hatet mot franskhet stammer fra de antirevolusjonære kreftene.

Den oppvakte leseren gjenkjenner selvsagt motivet med høyre og venstre i politikkens populistiske ende når det kommer til denne simplistiske motsetningen. Vi skal se på den britiske forfatteren Bat Ye’or – pseudonym for Gisèle Littman – som i året 2005 utga boken Eurabia: The Euro-Arab Axis (det er ukjent for meg om det foreligger noen norsk oversettelse) hvor hovedargumentet var at franske og arabiske krefter samarbeider med globalister om islamisering av Europa, for å svekke den tradisjonelle kulturen og undergrave vennskapsforholdet til USA og Israel. Littman hevder i boken sin at “den europèiske venstresiden” har overgitt seg til islam og invitert inn “horder av muslimske innvandrere” samtidig som de forholder seg passive overfor “uhyrlige grusomheter begått av muslimer” og det ene med det andre. De rimelig intelligente kan selvsagt se at dette er – i beste fall – bare sludder og pølsevev, men vi skal heller ikke stikke under stol at det ligner mistenkelig på en psykologisk operasjon – altså en såkalt psyop – som er iverksatt av en eller flere staters etterretningstjeneste, for å skape splid og strid i befolkningen og fremme hat overfor (særlig) arabere.

De med god hukommelse gjenkjenner argumentasjonen hans Anders Behring Breivik i dette. Han anså seg selv som en politisk aktivist og han forventet etter eget utsagn å bli misforstått i sin samtid, men rehabilitert i fremtiden. Nå lever vi jo ikke i fremtiden så det er uråd å si noe om hvordan folk vil betrakte ting om, la oss si, 200 år — men jeg våger likevel å satse på at det vil aldri bli sosialt akseptabelt å iverksette massemord — eller for den saks skyld, folkemord. Det har også utkommet en rekke andre bøker i tradisjonen etter Gisèle Littman – Bat Ye’or er hebraisk og betyr “Nilens datter” og det er jo nesten ikke pompøst i det hele tatt – men de havner alle sammen i den samme bokyllen hvor Sions vises protokoller hører hjemme. Det vi si renspikket propagandalitteratur designet for å sverte en folkegruppe man frykter og hater, selv om man eventuelt måtte ha “hederlige hensikter” i den forstand at man tror på sine egne oppgulp. Dagens situasjon er at det finnes en rekke tiltak og grupperinger – så som for eksempel SIAN: Stopp Islamiseringen Av Norge – som suger sin energi til å skrike og holde på ut av moderpuppen til de sionistiske kreftene i (særlig) USA og Israel som har en mildt sagt uklar langsiktig strategisk målsetting, men de kortsiktige taktiske disposisjonene støtter verken humanisme eller rettferd.

Vi avslutter med mer musikk fra verdens beste band noensinne.

Sybaris var en gresk oldtidsby ved Tarantobukta i Sør–Italia, anlagt av grekerne omkring 720 fvt. På 500–tallet fvt. var Sybaris en av den greske verdens rikeste byer. Innbyggerne var kjent for arroganse og vellevnet, derav uttrykket sybaritt om et nytelsessykt menneske som lever overdådig. 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det alle elsker mest av alt er selvsagt å krangle om definisjoner. Sybaris – i den greske oldtidstradisjonen – fungerer litt som Sodoma for de som bruker bibelhistorie som bakgrunnsteppe for sine eksistensielle forklaringer, men det er litt omdiskutert eksakt hva det betyr å være “rik”. Spørsmålet blir følgelig hvem som kan kalles en sybaritt og hva slags kriterier man bruker for å etablere og vedlikeholde denne kategorien av mening. Uttrykket sybaritt forholder seg definitivt ikke til byen Sybaris slik uttrykket sodomitt forholder seg til byen Sodoma, noe det kanskje burde av hensyn til intern logisk konsistens i det norske språket, men sånn er det jo. Ordene og deres betydning er ofte litt her og der, slik at det tar ganske lang tid og mye øvelse å virkelig mestre språkets akrobatiske dimensjoner. Uansett, vi skal ikke romstere mye i den semantiske kålåkeren, bare fastslå at sybarittisme ikke i seg selv betegner noen økonomisk tilstand. Du kan være en sybaritt uten å være det som folk flest mener med ordet rik. Imidlertid kan du ikke være fattig eller av andre årsaker nødt til å leve sparsommelig. Det krever jo en viss form for likeglad ødselhet med penger og andre ressurser.

Det er litt halvinteressant å diskutere grensetraktene mellom tro og ovetro. For meg personlig er all “unødvendig tro” det samme som overtro, men dette er ikke hva de fleste anser. Konvensjonell tenkning rydder for eksempel plass til religion i sin stall av akseptable kjepphester, mens jeg betrakter alle religiøse anfektelser som private perversjoner. Religion er absolutt enfoldig overtro – i prinsippet det samme som å tro på nisser og troll – men ikke nødvendigvis skadelig. Du vet. Dumme mennesker og deres vanstyrte fantasiliv. Folk behøver ofte “noe å tro på” fordi de vet ikke om noen annen måte å disiplinere sin oppmerksomhetssans. Angsten tar dem hvis de ikke fyller hodet sitt med alskens gatekjøkkenmat fra den religiøse næringsmiddelfabrikken. Sodoma eksisterer ikke på samme måte som Sybaris – sistnevnte har vært utsatt for arkeologiske utgravninger siden på 60-tallet – og byen ble da heller ikke utslettet av sine menneskelige fiender, men av en hatefull og hevngjerrig superskurk de kaller Gud i den jødiske bibelen, som ikke viser stor toleranse for egenheter hos sitt eget skaperverk. Spørsmålet tror du på Gud? er forholdsvis alminnelig. Jeg har selv blitt forespurt en rekke ganger og svaret er alltid det samme: Jeg driver ikke med tro. Om Gud finnes eller ikke finnes raker ikke meg.

Ordet sodomitt betegner en person som driver med “unaturlig sex” — innenfor et verdenssyn hvor “naturlig sex” ikke kan være noe mer eller annet enn heteroseksuelt samleie med det formål å avle barn. Det stemmer ikke at homofile spesielt har vært betegnet slik, men at de også faller innenfor rammene til denne kategorien av definisjon. Vi kan forsåvidt legge til at homofili er veldig “synlig” på den måten. Du ser jo et likekjønnet par, som allerede i utgangspunktet betyr at ordet forplantningsakt blir litt misvisende, mens en konstellasjon av mann og kvinne ihvertfall ikke utelukker at paropplegget deres handler om å stå i avlsprogrammet. Du vet. Det er teknisk mulig. Men Gud blir veldig sint hvis de har sex bare på grunn av at dette er morsomt, gøy, deilig eller whatever, fordi livet skal jo ikke være behagelig. Da gjør du noe galt. Det er en synd. Den bibelske byen Sodoma var slik sett en “syndens pøl” og Gud drepte dem derfor alle sammen, uten nåde – enten de var menn, kvinner eller barn – slik som Gaza nå i dag er et ormebol av terrorister som må utryddes. Alle som henter sin virkelighetsoppfatning fra den jødiske bibelen ser både poenget og parallellen. Gud passer nemlig på sin lille flokk av mennesker som er “rene av blodet” og kan vise til en respektabel stamtavle, mens røkla er mer å anse som ren forbruksvare. Skapninger som riktignok ligner på ekte mennesker men som ikke har noen sjel. Satans yngel er jo satt her på jorden for å “teste” de som er ekte av blodet og forenet i troen. Alle vet dette.

Det er sannsynligvis teknisk korrekt å kalle meg en sybaritt. Jeg er jo nokså hengiven til den materialistiske livsnytelsens prinsipp og legger for eksempel mye mer enn gjennomsnittlig stor vekt på kvalitetsmat som begynner med de beste råvarer som siden gjennomgår en eklektisk prosess av tilberedelse. Dette er jo ikke strengt tatt nødvendig, men jeg gjør det likevel. Sybaritter beveger seg typisk langt hinsides hva som for de fleste er “godt nok” i noen slags endeløs jakt på sublim tilfredsstillelse av smakssansen. Kvalitet er bare begynnelsen, eller skal vi si inngangsbilletten. Sybaritter må ikke være sodomitter, men er det ofte likevel. Du vet. Sensualisme er et prinsipp som skal praktiseres overalt, til enhver tid og i alle sammenhenger. Det er ikke tilstrekkelig å bare ha et mekanisk sexliv preget av klein fomling og genitaliers gnissel. Det må være noe mer, hvis ikke er det knapt verdt bryet. Jeg mener, hvem vil leve av bare Fjordlands ferdigmat som de varmer i mikroen? Herregud. Jeg grøsser. Det er jo for fanden selveste definisjonen av helvete. De som ikke har denne spesielle “mentale energien” som troen gir dem er nødt til å finne på noe annet for å fylle de samme hullene i sjelen som alle mennesker er født med men som kan imøtekommes med aldeles usannsynlig forskjellige strategier. Det er jo noe inni oss som “skriker” og krever oppmerksomhet. En slags sult som ikke har noe med næringsopptak å gjøre. Et sug etter stimulanser, opplevelser, omskiftninger i omgivelsene og det ene med det andre. Trangen til å gråte og le. Lysten til å “komme seg på” og utøve amatørmessig seksuell aktivitet. Så lenge mennesker lever finnes det noe inni dem som får dem til å “gjøre ting”. Det er et navnløst og eldgammelt krav som kommer fra det dypeste mørket.

Siste ord i saken går til verdens beste band gjennom alle tider.

Det ble observert mange ganger gjennom tiden i Norge at når vinspaltene i diverse aviser anbefalte en vare, så ble den typisk utsolgt i løpet av noen få dager. Hvordan dette funker i nettets tidsalder vet jeg ikke noe om, men jeg tipper at folk fortsatt spaner på de som “har greie på ting” i sin jakt på gode kjøp, vin som får terningkast seks og det ene med det andre. Strengt tatt så føler jo de fleste at de ikke vet så mye om vin, men de liker å drikke den og de er åpne for å lære. I riktig gamle dager ble rødvin sortert i henholdsvis Bordeaux og Burgund, som forsåvidt er et klassisk motsetningspar blant alle finsmakende vinkjennere på alle nivåer og over hele verden. Ikke nødvendigvis fordi den vinen som står foran dem er enten det ene eller det andre i noen egentlig forstand, men fordi dette beskriver arketyper innenfor vinsmaking. For eksempel kalles en Bordeaux type vin på engelsk ofte claret uansett hvor den kommer fra. Du vet. Dyp rød, mørk og mystisk vin, med “stor munnfølelse” og lang ettersmak, ofte anbefalt til grillede kjøttretter, smakssterk ost og så videre. Altså seriøs rødvin som kommer tungt inn med alt den har og får jobben gjort. Den andre er mer en slags symfoni av dansende frukt som forfører deg på en leken måte, med frekke antydninger og skjelmsk trutmunn.

Skal vi snakke om druer nå? Først var det Sauvignon Blanc – den vokste vilt i de områdene hvor den først ble kultivert, derav navnet “hvit villdrue” – som er en av de store klassikerne innenfor hvitvin over hele verden i våre dager, men den kom opprinnlig fra de sørvestlige delene av Frankrike, hvor vi også finner byen Bordeaux, og regionen var høyt profilert i nyhetene nå i sommer fordi omtrent hele mannskiten sto i brann. Deretter var det Cabernet Franc som opprinlig kom fra Baskerland; en svart liten drue som egner seg eksepsjonelt godt til å fremstille drikkevennlig rødvin. Ved et tidspunkt ble disse to krysset – vi tror det egentlig var et uhell – og dermed fikk vi Cabernet Sauvignon, som er selve lokomotivet i all vin av typen claret. Denne utilsiktede lausungen har endt med å bli den mest brukte vindruen over hele verden. Hvis du ser på etiketten så er sannsynligvis halvparten av all rødvin som selges i Norge basert på Cabernet Sauvignon. Hvis du vil vite mer kan du etterforske saken på egen hånd, men når folk sier bare “Cabernet” så mener de aldri Franc men han andre. Cabernet Franc var forresten “faren” til druetypen Merlot også. Det er også en av druene som har spredt seg over hele verden og som det lages mye utmerket vin av. En pussig historie om Merlot er at filmen som bildet ovenfor er hentet fra – Sideways (2004), regissert av Alexander Payne – har en karakter som i filmen avviser Merlot som “udrikkelig skvip” og dette medførte at salget av vin basert på Merlot falt med tyve prosent i USA.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvorom allting er, en typisk vin fra Bordeaux inneholder ofte en godt utprøvd blanding av Cabernet Sauvignon, Cabernet Franc, Merlot og Malbec, dessuten noen andre også, men la oss ikke bli alt for tekniske her, vi må ha fremdrift i teksten. Variansen i balansen ligger under særtrekkene til de forskjellige “slottene” – Chateau ditt og datt – som produserer typisk bordeauxvin. Alle har sin egen greie. Når det kommer til burgundervin snakker vi imidlertid om druetypen Pinot Noir, som er en helt annen type skapning. Og vinen kan bli så dyr at øynene dine eksploderer når du ser prisen. For eksempel koster en flaske Romanèe-Conti Grand Cru noe i landet rundt hundre tusen kroner per flaske, så du kan si at den varen er for de spesielt interesserte. Selvsagt finnes det vesentlig lavere priset vin i Burgund også, men jeg vil ikke si at vinen fra dette distriktet noensinne er billig. Ikke desto mindre har burgunderen sine trofaste fans som betaler hva det koster og noe mer er det ikke å si om det. (Du må sannsynligvis påregne 3-500 kroner for flaska.) Bordeaux er noe rimeligere over hele linja – selv om diverse berømte slottsviner vil koste deg femti tusen og vel så det – men du bør fortsatt komme deg opp i godt over 200 kroner før vi snakker om de seriøse sakene. Billig Bordeaux er en ontologisk selvmotsigelse. Hvis du vil ha den typen vin på lavbudsjett bør du heller gå for Cabernet Sauvignon fra Chile eller Australia. Det produseres også vin basert på Pinot Noir ellers i verden, så “burgundervin” i lavere prisklasser er således teknisk mulig.

Vi lever i en helt annen verden nå. Hvis vi spoler tilbake til 70-tallet var det i prinsippet bare fransk vin det handlet om. Visst ble det laget vin andre steder også, men ikke eksepsjonell vin, altså Bordeaux og Burgund. Dette har endret seg temmelig dramatisk. Dagens Frankrike er selvsagt ennå en stormakt innenfor kunsten å lage vin, men de regnes ofte som litt overpriset i forhold til måleenheten BFB (Bang For Buck, altså “hvor mye smeller det for hver krone du flekker opp”). Både Italia, Spania, Portugal og landene i “den nye verden” fremstiller svært konkurransedyktig vin hvis du leter etter den gode smaken. Men som alltid: Verdien av en ting er verken mer eller mindre enn hva folk er villig til å betale. Etterspørselen etter de franske merkevarene er av en slik karakter at prisingen blir fette sinnssyk. Hvis du vil finne noe med høy BFB må du derfor lete andre steder, for eksempel i Spania. Områder det jeg bor heter El Bierzo og produserer en slags burgundertype vin basert på druen Mencia – vi kan kalle det en mellomting av Merlot og Pinot Noir – som her er å få i alle prisklasser, men jeg tipper de vil koste sikkert 300 kroner i Norge. Et stykke sørøst for El Bierzo – men fortsatt i den autonome regionen Castilla y León – ligger vindistriktet Ribera del Duero, som lager “bordeauxtype” vin, så da ser du hvor dette bærer hen: Jeg vendte hjem fra supermarkedet i dag med en flaske Guerra Mencia fra rett borti svingen i dette nabolaget og en flaske Viña Zoraya fra Ribera del Duero. Begge kostet 4 euro hver. Følgelig kan du si at jeg har en klassisk greie på gang med sammenlignende studier av vinkategorier, men på lavbudsjett.

Vi lar vingårdsbikkjene – som er et superband av eksepsjonelle musikere – avslutte dette.

Selv har jeg liten interesse av den politiske dimensjonen – og jeg pisser på de som er følelsesmessig engasjert i dette evneveike opplegget med kapitalisme kontra kommunisme – men fordi jeg er filosof har jeg ikke desto mindre litt av hva vi kan kalle akademisk interesse for politikkens idèmessige grunnlag. La oss ta utgangspunkt i det fette åpenbare: Vi er alle mennesker og vi har “fornuftig egeninteresse” av å skape et liv som er noenlunde i tråd med hva vi ønsker oss; type hus og hjem, en rimelig god jobb, venner og aktiviteter, reisevirksomhet og hobbyer. Du vet. Sånne ting. Å lage en liste er ikke noe poeng. Folk ønsker seg forskjellige ting i forskjellige mengder. De fleste av oss mennesker er normale men så finnes det også noen få som er “alternative”. Spørsmålet er – alltid – hva vi skal gjøre med dem. Denne gruppen omfatter alt vi kaller visjonære, profeter, filosofer, kunstnere, gründere, oppfinnere, forfattere, genier og i det hele tatt: Mentale avvikere. De kan være gode eller onde, akkurat som alle andre, men rekkevidden av deres intensjoner og virksomheter strekker seg ofte langt hinsides hva noe normalt menneske engang ville vurdere. Det er her big man teori kommer inn i bildet. Altså tanken om at utviklingen av samfunn, kultur og historie drives frem av “store personligheter” og deres lederegenskaper. Stemmer dette med hva vi kan observere ute blant folk? Debatten pågår ennå.

Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770-1831) var en kis som hadde noen tanker. De spesielt interesserte oppfordres til å etterforske saken på egen hånd, fordi han nevnes her bare fordi han la grunnlaget for Karl Marx (1818-1883) sin teori om at verdenspolitikkens historie og samfunnets fremdrift i hovedsak skyldes økonomiske forhold som ikke har noe å gjøre med tilfeldig forbipasserende “store menn” — vi snakker altså om et typisk eksempel på at korrelasjon ikke betyr kausasjon, eller altså at noens tilstedeværelse på et sted ved et tidspunkt ikke nødvendigvis betyr at de er en del av eller hele årsaken til noe som hender der og da. I praksis at hvis du ser fru Fredriksen hver gang det regner og bare når det regner så betyr ikke det at fru Fredriksen styrer været. Men nok om det. Alle vet jo at marxisme er når du tror at tingene skjer på grunn av forhold i økonomien, ikke fordi det er noen som “gjør det”. Store samfunnsendringer er jo ofte av en slik karakter at de vanskelig lar seg styre, det er bare å henge på så godt man kan. Motsatt har vi altså big man teori og “heltedyrkelse” som lærer bort historie og samfunnsfag under de auspisier at menneskelig styre og stell under oppsyn av respektable og dyktige individer er hva som skaper samfunnet, økonomien og folkets alminnelige livsvilkår. Marxismens store synd består altså i at den fornekter viktigheten av “store menn” og deres ego. Sånt er selvsagt den mest uhyrlige blasfemi som kan tenkes blant slike som dyrker helter og følger ledere. Du tar jo fra dem det mest hellige de har.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På bunnen av den dustete “åndskampen” mellom venstre og høyre i politikken finner vi altså troen på at markedet styres av henholdsvis subjekter eller objekter. Siden utkrystalliserer ting seg og kompleksitet legger seg på toppen av disse enkle prinsippene i et stigende hierarki som lagene i en løk, men konflikten kan til enhver tid reduseres til en fundamental forskjell i agentur, eller altså hvem eller hva som “gjør det” når ting skjer. Fatteru? Dette er jo for fanden patetisk. Men likevel er det slik – og alle vet det – at mannfolks ego har en beklagelig tendens til å påberope seg gudekrefter. De “inntar posisjonen” og avventer folkets applaus, hyllest og sentimentale takksigelser. I mellomtiden trekker alle marxister på skuldrene og sier at denne fjollete gjøken er ikke viktig. Ser du hvordan budskapene er uforenelige? Det morderiske raseriet som en typisk selvhøytidelig “stor mann” føler overfor marxisme bunner seg i en psykopatisk trang til å ikke bare være spesiell i sine egne øyne, men også å anerkjennes som nærmest guddommelig av alle andre. Å bli hatet er slik sett ikke noe problem, fordi det betyr jo uansett at man blir anerkjent som betydningsfull. Det utålelige er å bli ignorert og relegert til noe betydningsløst. Du vet. Bare en “vanlig mann” som verken er her eller der på rangstigen over “de svært viktige personene” som finnes – eller som har eksistert tidligere – i vårt samfunn. Grovt sett kan vi anerkjenne eksistensen og virkeligheten av et fenomen på to måter. Enten gjennom direkte aksept eller gjennom motstand. I begge tilfeller gir vi energi til og bruker verdifull levetid på opplegget. Når du bare “trekker på skuldrene” av noe og sier hva så? tar du jo fra denne tingen – eller personen – all sin makt og erklærer den som uviktig, uvesentlig og ikke relevant.

Jeg lar Kristopher Schau få siste ord i spørsmålet om kapitalistenes viktighet.

Referanse på NRK.no — Hvem kan si hvor grensen for overgrep går

Som folk ofte påpeker er det stor statistisk sannsynlighet for at en mann – i hvilken som helst alder – skal være betydelig større og sterkere enn en kvinne. Noen ganger finnes det varians i dette bildet, men i flertallet av alle tilfeller vil det være mannen som har “det fysiske overtaket” dersom det oppstår noe slags håndgemeng. Mye på grunn av dette (men ikke bare) er det derfor tradisjonelt slik at unge menn oppdras til å forholde seg “fysisk tilbakeholdt” overfor unge kvinner og ikke for eksempel by dem opp til nevekamp hvis situasjonen er i ferd med å bli hissig, slik som man kan se for seg at to kamphaner bli enige om å gjøre opp noen slags uoverensstemmelse. Man må behandle kvinner annerledes. Blant annet må du aldri under noen omstendighet – aldri – heve hånden truende, som om du er i ferd med å skulle slå til dem, eller stille deg fysisk i veien for dem hvis de ønsker å forlate stedet (og deg). Du må heller aldri trenge deg på med “kosete” atferd og “tro at hun har lyst” dersom det overhodet finnes noen fnugg av tvil om saken, særlig dersom en eller flere av dere er påvirket av rusmidler. Hvorfor er det noensinne tvil om disse tingene? Det bør det ikke være.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er litt uklart for meg om det finnes noen statistikk for “politisk tendens” blant overgripere, men jeg tror at slikt er ganske uavhengig av livsholdningene forøvrig. Derfor skal jeg ikke påstå noe generelt om Fremskrittspartiet, selv om de er det mest ynkelige avskummet som finnes i Norge. I den saken som er linket skal jeg heller skylde på ungdommen og deres balstyrige hormoner. Kanskje også litt på dårlig oppdragelse, men så får det være nok. Dette isolerte tilfellet er bare et bekvemt eksempel på en tendens tilknyttet selve kjønnsrollens beskaffenhet. Seksualopplysningen er dessverre mangelfull i vår verden av religiøse galninger og andre som har et problematisk forhold til kroppens funksjoner. Vi har en situasjon hvor et stort antall menn tror at sex handler om penisaktiviteter med det formål å fremkalle ejakulasjon. Noe mer klarer de ikke å mane frem i sitt formørkede sinn. Det handler om å pule, det vil si “komme seg på” og jukke i vei til det går. Og snipp, snapp, snute. Nå er det på tide å hvile litt. Det snakkes litt kategorisk om den aktive og passive parten i et samleie, hvor visse storøyde spekulanter har lansert svære metafysiske opplegg for “det maskuline” og “det feminine” i noen slags kosmisk kontekst av yin og yang, eller det utstrekkende og mottagende elementet om du vil. Pikkfisken må komme seg oppad den metaforiske laksetrappen slik at den kan gyte, i prestasjonsspillet om parring og orgasme. Eller sagt med andre ord: Uansett hvor spillet begynner så ender det med penisaktiviteter.

Selv er jeg av den oppfatning at en persons seksualliv – i likhet med deres religiøse tibøyeligheter – prinsipielt sett er en privatsak. Så langt jeg bryr meg så kan hvem som helst gjøre hva som helst med den eller de som appellerer til dem på slikt vis — såfremt de ellers ikke gjør noe ulovlig. Du vet. Voksne, samtykkende mennesker og alt det der. Problemet er bare at det å spore opp og komme til seksuell enighet med en potensiell partner kan være jævlig vanskelig i praksis. Du føler deg klein og klønete – noe du ganske sikkert også er – og hva fanden skal man egentlig si som ikke gjør at den andre oppdager hvor usikker du er og begynner å le av deg eller noe sånt? Dette er både velkjent og komisk. Derfor vil du også finne tematikken i hvor mange filmer og “lystspill” som helst, på alle språk og til alle tider. Å “komme til saken” i seksuell forstand er sannsynligvis den dårligst regulerte av alle normale menneskelige aktiviteter. Jeg kan selvsagt dele ut noen gratis råd, men fordi jeg er en ondskapsfull jævel så kommer jeg ikke til å gjøre det, fordi det er jo morsommere å le av alle som fomler med det. Dessuten tviler jeg på at jeg er noen bra rollemodell for noen. Det blir som å gi råd om hva slags kunst folk bør like, som er både frekkhet og galskap i frislepp. Det raker jo ikke meg hva de foretrekker. Imidlertid vil jeg gjenta at det finnes både juridiske, moralske og kulturelle spilleregler som må respekteres. Hvis du ikke passer deg så ender du med pikken i postkassen, sånn som han stakkars tosken i artikkelen som jeg har linket ovenfor.

Hva passer vel bedre å avslutte dette med enn Turboneger?

Det er vanskelig å si om jeg noensinne har drømt om å “være en annen”. I så fall ville jeg jo vært noen annen og drømt at denne andre var meg. Ser du? Det baller på seg og blir veldig komplisert nesten øyeblikkelig. Bare evneveike troll tror de vet hvem de er, hvor de befinner seg og hva som foregår. Minimumskravet til å ha en fungerende intelligens er jo at du har en følelse av tvil. Dubito ergo cogito, som han Renè Descartes sa. Jeg tviler, altså tenker jeg. Deretter fortsatte han med de mer berømte ordene cogito, ergo sum. Jeg tenker, altså eksisterer jeg. Sånn er det dessverre. Det går ikke an å ta eksistensen for gitt. Det er ikke sikkert at det du erfarer er “virkeligheten”. Eller altså, selvsagt “går det an” men det er i så fall dette som gjør deg evneveik. Da er du bare et dyr. En skapning uten sjel.

Det er halvt fascinerende, halvt skremmende, at det går an å leve tilsynelatende uten å stille spørsmål. Jeg tror de bløffer på noe slags vis, det vil si at de presenterer en stabil fasade overfor omverdenen – fordi dette er mest matnyttig – mens de tumler med alle mulige slags perversiteter i sitt indre. Jeg er ikke den eneste som tenker slik. For eksempel er det relativt vanlig å advare folk om at det er sånne som holder seg litt i bakgrunnen og ikke sier noe som er de mest farlige blant oss, fordi bare gudene vet hvor det bærer hen når de først eksploderer, vrenger hammen og blir ekspressive. Sånt skjer. Senere hører du folk si sånne ting som at han virket jo så normal. Akkurat som om de forventer at galskapen skal være noe synlig. Selv om vi vet at hvem som helst er i stand til hva som helst – mennesker er ikke gode skapninger – så later vi som ingenting og laller videre i vår innlærte boble av borgerlig konformitet. Det er en bisarr situasjon.

Skal jeg fortelle deg noe som mildt sagt ikke er en hemmelighet? Jeg blir aldri forbauset når folk gjør spinnville ting. Det er mer forbausende at såpass mange holder seg så stabile som de gjør, selv om statistiske tall om “hjemmevold” kanskje sier noe om at det skjuler seg en helt annen historie bak den fine fasaden. Alkoholisme, pillemisbruk, rituelle overgrep og gjensidig hat. Det klikker for folk med jevne mellomrom, så går de berserk og føkker opp livet sitt. Nyhetene er fulle av denslags innhold hver eneste dag. Alle kjenner noen som har – eller som har hatt – rusproblemer. Alt dette kommer av at vi egentlig ikke vet hvem vi er og hva som foregår. Det er med andre ord et filosofisk problem. Utdannelsen vi typisk får i grunnskolen og etterpå forbereder ikke folk på “det virkelige livet” men på noen slags idealtilstand, et teoretisk Nirvana hinsides den kravstore kroppens aggressive holdning til det hele. Tingenes tilstand er ganske deprimerende. De unge innser at det blir opp til dem å korrigere kursen og rydde opp i den svinestien som etterkrigsgenerasjonen har skapt i sin jakt på “gull og grønne skoger”. Dagens tyveåringer har ingen realistiske muligheter til å etablere seg med familie, langt mindre eie sin egen bolig, styre sin egen fremtid — og alt det der som virker så selvfølgelig for bare noen tiår siden. Ting har gått for langt. Slitasjen på miljøet er for stor. “Veksten” i økonomien er ute av kontroll. Det er ikke noe poeng i å lure på hvor dette skal ende – hvis du ikke er fullstendig fette idiot – så bruk heller energien på å stikke ut en holdbar kurs du kan følge når hele mannskiten kollapser og alle blir overlatt til å seile sin egen sjø. Hvor lenge kan menneskenes samfunn overleve all den systemiske misbruken?

Vår venninne Nina skal få det siste ordet her.