Måned: februar 2023

Det er ikke klart for meg hva det betyr at folk er “innvandringskritiske”. Det lyder litt verdensfjernt. Hvordan praktiserer men det? Selv er jeg for eksempel en fornuftskritiker i noen slags klassisk tysk kontekst – la oss si en linje fra Kant til Marx (via Nietzsche) – og dette arter seg ofte i praksis slik at jeg ikke tror på folk når de påstår at de er motivert av fornuften. Jeg tror det sitter et helt annet sted; la oss si i ræva, siden “hjertet” ikke virker som et passende ord i sammenhengen. Vi er uansett nødt til å gå et par runder med Freud og det han kalte det anale stadium av personlighetsutviklingen. Forstyrrelser i prosessen med å ta bevisst kontroll over avføringsfunksjonen – si for eksempel en pedagogikk preget av mye skam og skremsel – vil typisk fremkalle en autoritær og pertentlig karakter som er streng og uforsonlig mot det skitne, nedrige, avvikende og så videre. Alt henger sammen med rumpestrenghet i oppdragelsen. Det føkker opp barna.

Mannen på bildet ovenfor er Oswald Mosley. De nysgjerrige anbefales en runde med den store guglemaskinen men han var kort fortalt leder for Det britiske nazipartiet på 30-tallet. Som alle vet var jo den greia veldig stor også for det meste overalt ellers enn i Tyskland og Italia, til og med i Norge, men det ble lite verdsatt etter at krigen begynte — og etter at den sluttet var det å være nazi i det store og hele diskreditert til langt utpå 70-tallet, særlig i de landene som hadde hatt nærkontakt med den tyske krigsmakten, inkludert Tyskland selv. Uansett, Oswald Mosley hadde en sønn ved navn Max. Han var i 2008 involvert i en skandale som involverte sadomasochisme, nazikostymer og hele fem prostituerte av typen dominatrix. Men så kom politiet. På generelt grunnlag kan man si at det å bruke nazikostymer i sexlek som regel handler om dårlig smak i kombinasjon med liten kunnskap, men det er vanskelig å godta at Max Mosley hadde liten kunnskap om nazisme, snarere tvert imot. Hva ville vi tenkt i Norge hvis sønnen til Henry Rinnan ble arrestert mens han lekte naziavhør sammen med tre horer i en campingvogn ved Falstad? Det er nærliggende å skylde på “noe i oppveksten”.

Hvorom allting er, man kan jo være innvandringskritisk uten å være nazi? Vel, strengt tatt nei. Hvis man er kritisk til “innvandrere”, skeptisk til vitenskap og kategorisk motstander av marxisme (selv om man ikke helt vet hva sånn marxisme egentlig er) så er man nazi, ferdig diskutert. Det handler ikke om å ha et hakekors tatovert i panna. Det handler om å være enig i prinsipprogrammet til denne politiske bevegelsen. Selv om fascister, nazister, falangister – eller hva som helt annet man kan kalle “det postmoderne alternativhøyre” – ikke har noen politikk i egentlig forstand (de vil bare ha makt slik at de kan “fjerne” alt som forarger dem, deretter er de åpne for forslag), har de likevel visse kjennetegn — og “innvandrerskepsis” er alltid et av dem. Ofte selve hovedargumentet, Saken. Hvor kommer det fra? Hva slags provenans har det tankekomplekset som gjør innvandrere – de mener egentlig å si svartinger – til noe truende i fantasien deres? Det er jo komisk å se på en nazi som prøver å komme ut av skapet men er usikker på hva den nye identiteten betyr og hvor de hører hjemme nå.

De tingene man lærer mens man ennå er så liten at man ikke har noe språk har en tendens til å bli sittende i følsa – altså den delen av følelseslivet som oppleves som “sannhet” – uansett hva slags krumspring man senere gjør med språket. Det er her vi vender tilbake til Freud og barnet som ble emosjonelt skadet mens det befant seg på det anale stadiet av personlighetsutviklingen. Hva er det “de fremmede” vil? Hva fortalte de deg da du var atten måneder gammel? Kan du huske at du sluttet å bruke bleier? Dette er ikke uviktige spørsmål. Ved et tidspunkt var alle ting i livet stordramatiske ting. Alt skjedde jo for første gang for deg. Det er klart at sånt er viktig. Selvstendig rumpestyring er et grunnleggende trinn av barneoppdragelsen. De er jo ikke født husrene, alt sånt må læres. Tanken til Freud var altså at en pedagogikk som påførte barnet nevroser på dette stadiet ville medføre en senere bumerangeffekt i form av en “kompulsivt kontrollerende” og ofte nesten manisk fokus på alle slags bisarre detaljer i den senere voksenpersonligheten. Dette er ikke noe man selv kontrollerer, det er ubevisste forstyrrelser i personligheten som er akkurat like alminnelige ute blant befolkningen som det er alminnelig å være “streng” mot barna når de gjennomgår pottetreningen sin. Angsten for å gjøre noe galt med rumpa sitter på et nivå som ord ikke kan rekke. Det fantes ingen ord da den ble etablert. Men det finnes noen nå, og her er ett: Anusnevroser. Inkludert angsten for at noen skal høre deg mens du er på do.

Livet er kort og forvirrende. Man blir aldri egentlig noe klokere enn man var da man først begynte på sin vei, men man blir mer slu i forhold til hvordan man får ting gjort og det hjelper jo til en viss grad. Jeg var en gang en perifer deltager i en lang filosofisk debatt på nettet; om det er bedre å være “gatesmart” enn “boksmart” og om det egentlig spiller noen rolle hva slags smart man er så lenge man ikke er dust. Den varte i flere år, men det er lenge siden nå. Likevel har jeg i prinsippet de samme holdningene nå som jeg hadde den gangen: Hvis man er nødt til å velge så er det bedre å være gatesmart enn boksmart, fordi et bokmiljø inneholder sjelden noen direkte livstruende elementer, mens det finnes så mange slags gatemiljøer, noen av dem definitivt steder man bør holde seg unna. Hva slags jævelskap kan man lære av en bok som man ikke kan lære i en mye verre form på gata? At man sitter på en stor mengde data om ditt og datt betyr ikke at man er “smart”, bare at man (i beste fall) er godt informert om forskjellige sakers faktagrunnlag. Hva som er (og ikke er) smart koker ned til hva man gjør med det man vet. Valg. Beslutninger. Den typen ting. Særlig den karaktertypen som har for vane å ta smarte beslutninger – slik man opplever det etterpå – selv om de er/var hemmet av et tynt faktagrunnlag, oppleves av mange som smarte individer. Særlig når det kommer til sånne ting som å skjønne når man bør holde kjeft, når det er på tide å gå, og diverse annet i den kategorien.

Hvem er det som klager over ytringsfrihetens vilkår i Norge — og, fremfor alt, hvorfor? Det er nesten alltid de som planlegger å si noe stygt, kjipt eller nedsettende om (eller til) noen andre, men de er bekymret over hva konsekvensene vil bli. Hvis noen etterpå skjeller dem ut fordi de er et rasshøl vil de føle seg krenket og tolke dette som et angrep på ytringsfriheten. Det er “woke” kulturmarxisme som vil kneble folk og ta fra sine meningsmotstandere retten til å ytre seg fritt. Prøv å si det til dørvakta på et utested, du Erasmus Montanus. Som regel handler det bare om at folk ikke orker alt bråket. Når det gjelder meningene dine så hørte de deg helt fint første gang. Nå kan du ta dem med deg og gå din vei. Folk er kanskje ikke veldig woke der ute, men de er jo ikke fullstendig lamma i tenkamentet heller. Det finnes ikke noe sånt som “innvandrere”. Det er ingen meningsfull kategori. Hva snakker de om? Det koker uansett ned til svartinger, så la oss bare skjære gjennom all okselorten og gå dit med en gang. Jeg vet ikke noe tall men det kommer sikkert flere millioner flyktninger til Europa hvert år – som per definisjon betyr at de kommer fra “land utenfor Europa” – og verre vil det bli når klimaproblemene for alvor begynner å føkke opp landbruket i sør. Mye verre. Om få år. Er vi forberedt? Sikkert minst like godt som vi er forberedt på at vinteren kommer hvert år. Norsk beredskap. Fungerer når det gjelder. Problemet er at vi (og da mener jeg “menneskeheten”) står overfor noen svært alvorlige geopolitiske utfordringer, hvor den forventede flyktningestrømmen bare er en liten del av hele problemkomplekset. Vi har rett og slett kjørt hele “sivilisasjonen” i grøfta. Særlig mye mer kortfattet går det ikke an å si det uten å miste det vesentlige poenget. Vi er i grøfta, det er bare ikke alle som har oppdaget det ennå, pluss at mange av de som vet det prøver å tyne enda litt mer fortjeneste ut av situasjonen. Der står vi.

Referanseartikkel: NRK.no

Etter hva man kan se på bildet ovenfor er den bilen såpass smadret at hvis man ikke klarer å se det når man kjører forbi så er man ikke skikket til å kjøre bil langs offentlig vei. Det bør også være åpenbart at det er en ambulanse. Utrykningkjøretøy prøver jo ikke typisk å være diskrète med utseendet sitt. Det er mye lyd, lys og sterke farger. Hvorom allting er, føreren av denne ambulansen ble klemt fast i vraket etter et sammenstøt med elg på vei fra Trysil til Elverum, men klarte selv å melde fra om ulykken til alarmsentralen. Under ventetiden observerte man imidlertid to biler som bare kjørte videre på sin vei. Dette er den delen av historien jeg ikke forstår.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Selv har jeg vært “ganske nær” elgen mange ganger – i den forstand at jeg har sett den krysse veien like foran eller bak meg – men bare èn gang har jeg vært så nær at jeg reagerte med bråbrems. Heldigvis gikk det bra den gangen. Bra for meg, bra for elgen. Men det er noe jeg alltid har i bakhodet når jeg ferdes gjennom skogsområdene i Østerdalen. Det er mye elg her. Elg er store dyr. Som å treffe en ku på stylter, som folk sier, sjansen er stor for at den skal komme inn gjennom frontruta eller havne på taket. Sånn fungerer fysikken. De har imidlertid ryddet mye av skogen som ligger nærmest ihvertfall de store veiene slik at nå har man i det minste en mulighet til å se elgen før den “plutselig er der” hvis man ellers er oppmerksom på at dette er en aktuell fare. Allikevel smeller det noen ganger.

Jeg reagerer på det føreren av ambulansen sier. En ting er å kræsje med elgen, det er dramatisk og blabla, men sånt skjer. Man skjønner jo fort hva som hendte og er sånn sett ferdig med selve hendelsen ganske raskt, nå må man utrede konsekvensene. Å filosofere over hva elgen burde ha gjort annerledes virker meningsløst, men man har god grunn til å føle forbitrelse over at opptil flere trafikanter bare passerer deg mens du sitter der fastklemt i bilvraket. De burde naturligvis ha stanset og tilbudt slik bistand som de har kapasitet til. Bare det å stå der og holde en samtale i gang frem til redningsmannskap ankommer med relevant utstyr ville ha hjulpet. Folk er vanligvis redde og forvirrede når de sitter fastklemt i bilvrak, hvis de overhodet er ved bevissthet. Hva skal man tenke om dette?

Det er ikke min stil å snakke om medmenneskelighet og annet Jesusvås, men jeg rynker på nesa over tanken på at jeg lever i et samfunn hvor folk stort sett driter i hverandre — eller rettere sagt, det er bra at vi lar hverandre være i fred med våre respektive egenheter, men det er ikke bra når vi bare ignorerer et åpenbart behov for hjelp. Hvis man ser noen som er strandet langs landeveien så er det minste man kan gjøre å stanse og spørre om de har kontroll eller om de behøver noe. Ofte har de allerede ringt noen og står nå bare og venter på bistand, men noen ganger er dette selve problemet: de har ikke med seg noen telefon, eller den de har er tom for batteri. Ofte er det jo sånn at “en ulykke kommer ikke alene” og det ene med det andre. Jo trangere situasjon, jo større rolle spiller de små tingene. Nesten ingen reagerer negativt på at noen stanser og spør om de behøver noe. Det burde egentlig være en selvfølge, så det litt interessante spørsmålet må følgelig bli hvorfor det ikke oppfattes (og/eller fremstår) som en selvfølge. Hvorfor kjører folk bare forbi?

Noen ganger går det en kule varmt oppi knotten til lenestolsstrategene rundt om i de tusen hjem. Det er uten tvil alltid enklest å forstå den slagmarken som man selv ikke befinner seg på. Lang avstand gir god oversikt, som folk sier. Jeg vet ikke selv noe om hva som foregår i Ukraina, men det ser for meg ut som om det var Russland som gikk til angrep. De har gnagd på de såkalte 1991-grensene i alle år siden Sovjetunionen ble oppløst og alle de russiske randstatene erklærte uavhengighet, ikke bare Ukraina men også “stanerlandene” i øst. Det er en indre og en ytre linje. Ukraina og Hviterussland er blant de indre, forsåvidt også visse land i øst, og har best merket presset fra Russland siden De kalde krigen angivelig tok slutt, men også de ytre – det såkalte Bucurestibeltet, fra Bulgaria i sør til Estland i nord, som er mer eller mindre identisk med de gamle “jernteppelandene” – har litt nerver i forhold til hva det enn er russerne vil.

Vi som husker slaget ved Poltava i 1709 husker at det var da den russiske tsar Peter I ble til “den store”, samtidig som det også den gangen var noe snusk med svenskene og tyrkerne, men Sverige var uansett ferdig som stormakt da mens Russland hadde bare så vidt begynt. Fra og med Poltava var jo Russland et imperium, noe de teknisk sett fortsatt er, bare at nå kalles det en “føderasjon”. Siden har det rent mye vann gjennom Donau og Dnjepr og nå har vi en “situasjon”. Ukrainerne nekter å forhandle om noe annet enn 1991-grensene og russerne ser ut til å ha bitt over noe de verken klarer å svelge eller spytte ut. Det blir galt uansett. Bildene vi ser viser noe nær total ødeleggelse av mange byer, inkludert sivile beboelsesområder. Det virker sannsynliggjort – med godt mål – at det har blitt begått krigsforbrytelser mot den ukrainske sivilbefolkningen, etter alle standarder og konvensjoner for denslags. Foreløpig er det naturligvis mye uklart, men det ser ikke bra ut. Jeg vet ikke hva slags matematikk man må bruke for å få dette til å bli aggresjon fra NATO mot Russland, men det virker vanskelig å bortforklare at russerne angrep Ukraina med mye materiell og mannskap for et år siden. Siden kjørte de seg fast og nå vet ingen hva som skjer videre. Ukrainernes innstilling er imidlertid at hvis russerne gir seg så slutter krigen, men hvis de gir seg så slutter Ukraina.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det virker ikke passende å “mene” noe om dette ormebolet som de har stelt i stand, hvem fanden nå enn “de” er, fra generalstab til politiske bakrom, fra økonomiske interesser til propagandamaskineri. Vi siterer (nok en gang) Aiskylos: Krigens første offer er sannheten. Dette har med andre ord vært en vittighet i tusenvis av år, til tross for de grimme realitetene som foregår på nakkenivå. Ingen sier det de vet. Alle overdriver alle ting. Alt som kan forvirre motstanderen vil styrke din stilling. Kanskje 10-20 år etter at krigshandlingene opphører vil vi være ferdige med å gjøre opp regnskap. Foreløpig bør man ikke tro på noe man hører, annet enn det som er godt dokumenterte og “materielle” opplysninger. Det eneste vi kan si med sikkerhet er at bygningsindustrien vil bli en vekstnæring i Ukraina så snart fiendtlighetene er brakt til noen slags konklusjon og en fredsavtale er blitt utarbeidet. Det virker som om Putins dilemma er at han får ikke til å vinne denne krigen med konvensjonelle midler, men han har ikke råd til å tape den heller — hvis man skal spekulere i en mulig “russisk” synsvinkel. Hvor mye bedre vil ting bli over tid, med mer tap av russiske liv? Ukrainerne kommer ikke til å gi seg. De slåss for hus og hjem. Hva er det meste russerne kan vinne nå, i aller beste fall? Det virker som om det politisk mest fornuftige er å trekke seg tilbake til 1991-grensene og starte et veldig stort leven i FN om det som har skjedd, som om de er den forulempede parten i saken. Komme med mange krav. Den typen ting. Få med seg Kina, hva vet jeg, det virker ikke som om det er så veldig mange ting Putin kan gjøre hvis han har tenkt å fortsette som regjeringssjef i Russland. Å bli stående i denne krigen virker ihvertfall ikke som noe optimalt valg.

Når hørte du sist noen bli beskrevet som en tater? (Enten av seg selv eller noen andre.) Jeg vet ikke om det er noe som egentlig skjer nå for tiden, det er jo så mange slags folkeslag som har kommet hit i løpet av de seneste 30-40 årene. Tatere har seniorstatus sånn sett. Vi snakker jo om midderlalderen, som en del av “tartarkrigene” som begynte med Djengis Khan, nærmere bestemt kampanjene mot Rajestan i India. De to gruppene sinti og roma (pluss en håndfull andre, mindre grupper) begynte å bevege seg vestover. På den tiden dette skjedde var det svært vanlig med omreisende grupper av håndverkere, musikanter og det ene med det andre, men de hadde jo sin egen stil så de ble enten kalt noen slags variant av “sigøyner” (fra tsigane, gresk for hedning) eller “gypsy” (som betyr “egyptere”, fordi ryktet sa at de kom derfra). Siden har det blitt hengende. Det regnes som litt snuskete å si sigøyner i 2023. Alle sier “romfolk” men jeg vet ikke. Jeg ville ikke kalle noen som var fastboende og levde en vanlig borgertilværelse sigøyner, uansett hva de ellers måtte være. Det er jo en livsstil. Kanskje en som ligner mer på et luksusliv enn det noensinne har gjort, med åpne grenser i hele Europa. Det å være i konstant bevegelse skaper en helt annen livsfølelse enn hvis man bor fast på et sted. Man får et annet forhold til himmelen og jorden.

Orientalisme betegnet opprinnelig studiet av Orienten (region med varierende geografisk avgrensning, men ofte tiltenkt Midtøsten og Asia). Orientalisme var altså aktiviteten til de akademiske orientalistene som var eksperter på Orientens språk, kultur og historie. Etter Edward Saids svært innflytelsesrike bok Orientalism (1978, utgitt på norsk med tittelen Orientalismen i 1994), fikk begrepet en negativ og kritisk betydning. Litteraturviteren Saids argument var at Orienten var en vestlig konstruksjon eller forestilling om en orientalsk essens produsert av akademikere, men spredt til hele samfunnet. Orientalisme kom til uttrykk som stereotypier i fremstillingen av asiatiske kulturer i Vestens kunst og litteratur, og i den allmenne oppfatning av asiater som vesensforskjellige fra Vestens mennesker.

(Store norske leksikon)

Det er tildels veldig vanskelig å få folk til å slippe taket i denne gamle fantasien om “østens mystikk”. Riktignok har utlendingene mange unorske skikker, og jo lengre man reiser jo snålere blir de, men menneskene fungerer på akkurat det samme vis. Hele “mystikken” består i lite annet enn fascinasjon for ting man ikke kjenner og kulturelle koder man ikke forstår. Sikkert antropologisk interessant på mange måter, men ikke filosofisk meningsfullt. Det finnes ingen “korrekt” verdensanskuelse — og en påstand om at vestens kultur er bedre eller mer overlegen enn noen andre er ikke engang smart nok til å bli karakterisert som latterlig, det er bare tragisk å tenke slik. Evneveikt. Mener de at det er våpenmakt alt henger på? De som typisk kritiserer fremmede kulturer er ikke bare uvitende om det de kritiserer men også om den kulturen de tror de selv tilhører. Hele opplegget er jo for faen en hengemyr av toskeskap som intet vettugt menneske vil tilnærme seg. Det er forresten minst like dumt å tro at “østens mystikk” er noe bedre enn vestens labyrinter av alkymi og filosofi. Problemstillingene er de samme, men tilnærmelsesmetodikken er variabel.

Swami Sri Ananda Acharya (1881-1945) – i Østerdalen bare kjent som Baral – ble i 1910 utnevnt til professor i logikk og filosofi i Burdwan, India, men i 1912 reiste han til Europa for å lære vestens mennesker om Shanti Veda, altså fredens lære. Han kunne valgt et bedre tidspunkt for i 1914 startet jo Den første verdenskrig, så Baral dro til Norge, hvor han etterhvert fant frem til og bosatte seg på Tronfjell i Alvdal, formodentlig litt påvirket av at Tronfjell ligger i sørenden av Aumdalen og ordet “aum” er jo hvordan man uttaler det indiske skrifttegnet som ligner på tallet 30 og som hinduer ofte bruker som et mer eller mindre hellig symbol. Dessuten ligner området litt på Sikkim i India, som sikkert ennå regnes som en av de vakreste landskapstypene blant lærde indere. Baral var den første av mange “lærere av østens filosofi” som reiste vestover på 1900-tallet, en trend som formodentlig toppet seg i hippietiden på 60-tallet, med LSD og hele pakka, men det er ikke klart hvorfor de begynte med dette i første omgang. Selv tror jeg det henger sammen med at Madame Blavatsky hadde begynt å spre sine egne versjoner av “østens filosofi” etter studiereisene sine til India — som blant annet hadde sterk innflytelse på den “völkische” bevegelsen i Bayern (hvor hun oppholdt seg en stund) og dermed det som senere skulle bli nazistenes Ahnenerbe, avdelingen for studier av germanske opphavsmyter. Det var blant annet en kontrovers rundt bruken av begrepet “arisk”…

Baral var veldig respektert i nærmiljøet mens han levde, men jeg opplever ikke at han er noen veldig kjent skikkelse i Norge, selv ikke i de filosofiske (akademiske) miljøene. Han ble sikkert betraktet som litt i overkant orientalsk og mystisk, men mer pussig er det kanskje at ingen av de mange “new age” miljøene som har tilkommet siden har tilegnet seg Baral for sine egne formål. Det finnes noe slags besøkssenter på stedet der han bodde men jeg har selv aldri vært der, bare kjørt forbi der det er skiltet mange ganger. Noe som er felles for både øst og vest er at man skiller mellom “de ærlig søkende” og de som bruker informasjon som våpen — inkludert men ikke avgrenset til vaneløgnere. Det er og har alltid vært et stort marked for disse tingene. Det er blant annet derfor vi har religioner. Folk føler angst. De vil ha svar. Det spiller ingen rolle hva som er “sant”, eller hva som er “den rette vei”, de vil ha noe som virker her og nå. Sex, dop eller gode vibrasjoner. La oss si en forsamling som opplever ekstatisk fellesskapsfølelse under utøvelsen av hva det enn er de driver med. Det må røske i rasken. Hvis folk ikke føler at de “får noe ut av greia” vil de bare vandre videre og prøve noe annet. Og hele veien står det smilende mennesker der og tilbyr bøker, krystaller, røkelse, alskens skrangleleker og gud vet hva. Østens mystikk. Det er et ganske komisk skuespill. Jeg tror jeg er klar for å vedde nesten hva som helst på at man vil finne folk på nettet som markedsfører seg som sigøynere i forbindelse med spådomstjenester og den typen ting. Enten dette, eller at de synger og danser som sigøynere.

Mange er veldig temaorienterte; det er for eksempel ikke urimelig å si at det finnes matbloggere og fotobloggere. Noen skriver “dagbok” om seg selv og ting som skjer i livet deres. Andre skriver om fotball eller jazzmusikk. Det er et interessant mangfold. Plattformen er forsåvidt formatert slik at man skal kunne søke på tema, men jeg tror ikke dette er noe som skjer i praksis. Faktisk så tror jeg ikke at blogg.no er et hott nettsted av den typen som tiltrekker seg nysgjerrige nettvandrere i kraft av sin egen interessante profil. Hvorfor ikke?

Etter min mening er det tragisk at denne plattformen ikke har det man kaller “aktivt eierskap”. Sånn sett ligner det en ikke særlig mye brukt parkeringsplass ved et kjøpesenter av den typen hvor halvparten av butikkene er stengt og OSB-platene foran fasadene deres er nedklistret av plakater om ting som skjedde i fjor. Altså “livet i distriktene” både her og der. Stedet appellerer ikke til noen. Folk blir boende der nærmest bare på trass. Det er bra å ha stamkunder men det er ikke bra når alle kundene er stamkunder. Hva kan man gjøre? Det vet jeg ikke. Jeg produserer innhold, jeg driver ikke med bygging og vedlikehold av plattformer. Men jeg ser jo det jeg ser.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Selv jobber jeg innenfor sjangeren infrarød blogging — et navn som åpenbart er inspirert av rosa blogging, bare utenfor den synlige delen av fargeskalaen, inspirert av Schopenhauers sitat: En talentfull person treffer mål ingen andre klarer å treffe. Et geni treffer mål ingen andre klarer å se. Han var åpenbart av den oppfatning at filosofi er den eneste aktuelle arena for individer med geniale tilbøyeligheter, Det er et problem for alle når sånne typer blir for eksempel forbrytere, eller bedriftseiere, som i praksis betyr det samme. Men verst av alt er når de blir politikere. Herregud. Det siste vi behøver er visjonære politikere. Det er mye bedre med sånne bokholdertyper, som er skeptiske til alt som koster penger og innebærer risiko for varemerkets posisjon. “Kunstnere” lever med så å si den motsatte mentalitet. Man vil ikke utvikle seg som kunstner hvis man har aversjon til risiko. Og filosofi er mer en “kunst” enn det er et “fag”. Eller vi kan si at faget kritisk tenkning ligner filosofi på den samme måte som faget husmaling ligner på det kunstmalere gjør. Redskapen ligner i det minste.

Jeg har tenkt over saken og kommet frem til at jeg bare fortsetter som vanlig, det vil si “vanlig for meg”, innenfor den infrarøde sjangeren. Man kan jo for det meste ikke forandre hva man er. Det betyr ikke noe for meg om jeg er populær eller upopulær, eller noen annen målbar variant av temaet, jeg er uansett infrarød. Jeg fortsetter som før. Imidlertid kommer jeg til å bytte plattform hvis det dukker opp noe mer interessant, som i første rekke betyr et mer aktivt engasjement fra plattformens eier sin side. Jeg tror ikke det er veldig mye som skal til men det er definitivt noe. Mer enn ingenting.

I går skrev jeg noe mosh om menneskehetes fjerne forfedre i biologisk forstand. Det er et tema som stadig dukker opp, siden “forhistorie” er et tema jeg følger med på og nye ting dukker stadig opp. Det ene drar det andre med seg, ofte på en “tangential” måte; det er ikke sikkert det jeg skriver handler direkte om det jeg leste, men det er sikkert at det jeg leste påvirket meg til å skrive noe. Sånn kan det gå. Uansett, det kom en kommentar fra et medlem av kommentariatet (jeg tror ikke vedkommende selv skriver blogg) som heter Bien — og mens jeg tenkte på hvordan jeg skulle håndtere spørsmålet kom jeg frem til at det ville enten bli for kort eller for langt. For kort til å være høflig, gitt at kommentaren er ganske lang og den berører mange ting, og for langt til å være et konsist svar på et litt problematisk spørsmål. Derfor tar vi det slik. Utgangspunktet er altså Biens spørsmål, som er gjengitt her:

Interessant lesning. Som så mye annet interessant du filosoferer om. Minner meg på en serie på NRK en gang på åttitallet. Tittelen var “Det var en gang et menneske”. Serien omhandler verdenshistorien, sett med barneøyne.
Her forleden satt jeg sammen med en glup tolvåring å så serien på YouTube tror jeg det var. Introen til serien var en animasjon fra
vi krøp på land som en amøbe, hoppet ned fra trærne.. reiste oss opp fra fire til to bein… ble mer og mer høyreist.. fram til dagens menneske. Så kom spørsmålet fra tolvåringen… stopper evolusjonen her? Vi fantaserte litt om det og tenkte en million år fram i tid. Ville armene bli mindre, hodet større. Ikke lenger bruk for muskelkraft, kanskje mer tankekraft. Vi er koblet direkte via hjernen til en datamaskin. Ikke lenger bruk for tenner? vi får all næring intravenøst kjøpt i et variert utvalg på supern. Osv osv.
Jeg har tenkt litt på det. uten å finne svar. Finnes det noe seriøs forskning på dette spørsmål? Har evolusjonen stoppet i 2023 med Homo Sapiens?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Generelt referansepunkt: Wikipedia om Antropocen

Som jeg nevnte opererer man i dag med 27 forskjellige homininer – arter innenfor slekten homo – hvorav homo sapiens er den siste som fortsatt eksisterer. Jeg har ikke satt meg inn i hvordan taksonomien virker men jeg antar kriteriene handler om skalleform og andre forhold ved skjelettet, så i den forstand kan vi si det er “fysisk antropologi” — som imidlertid problematiseres noe ved at vi bare har sparsommelige mengder arkeologisk materiale fra så langt tilbake. Teknisk sett er det jo ikke korrekt å kalle det forskjellige arter dersom individer kan formere seg med hverandre uten at avkommet blir kjønnslig sterilt (som hester og esler), så det er et åpent spørsmål om ikke det korrekte ordet er raser, som i hunderaser, hvor de kan se veldig ulike ut men allikevel være formeringsdyktige sammen.

Evolusjon handler til syvende og sist om avl. Hvorfor finnes det så mange ulike hunderaser? På grunn av styrt avl, som vi også kan kalle styrt innavl. Hva er en perfekt puddel? Det finnes sikker sjekklister for sånt. Hva ville vi tenke om saken dersom hunder bare var noe vi fant i form av noen millioner år gamle fossiler? Så lenge vi ikke kan kartlegge DNA-materialet hos et fossil vet vi ikke om vi har en genuin art eller om vi har “styrt innavl” hos en groppe homininer over noen tusen år slik at de har utviklet en karakteristisk genealogi. Store avstander, liten kontakt med andre artsfrender, det ene med det andre, plutselig har det gått noen tusen år med avl på et avgrenset genetisk materiale og man ender med noe som tilsynelatende er en egen art, men som teknisk sett ville vært formeringsdyktig i forhold til andre homininer.

Hos mennesker har vi sett styrt innavl hos for eksempel egyptiske dynastier fra oldtiden, hvor tanken var å “holde blodet rent” men det som skjedde var at de fikk en rask oppsamling av alskens arvelige skavanker som i praksis gjorde individene mindre levedyktige. Senere i historien har vi sett for eksempel “habsburgertrynet” som oppsto av de samme årsaker og på det samme vis. Hvis man ønsker å rense rasen så er styrt innavl veien å gå, men hvis man ønsker levedyktig avkom bør man satse på stor varians i det genetiske materialet. Det er ikke vanskelig å se for seg populasjoner som har havnet i en geografisk isolert situasjon med liten genetisk varians slik at de over tid avlet seg frem til en ikke formeringsdyktig tilstand og døde ut av denne grunn. Vi snakker tross alt om veldig store tidsrom når vi studerer det vi kaller den eldre steinalderen. Om vi sier 1,2 eller 1,3 millioner år virker ikke veldig viktig fra vår synsvinkel, men mye kan skje på hundre tusen år og det gjorde det sikkert også. Grupper av individer kan ha vandret ut i alle retninger og etablert sine egne sære genealogier langt borte fra både hverandre og det sted de alle opprinnelig kom fra. Senere tenker vi at disse var forskjellige arter av slekten homo, mens de kanskje bare var forskjellige raser slik at homo erectus og homo sapiens i praksis er den samme skapningen, bare med et annerledes utseende.

Hvis vi lar en gruppe hunder av ymse raser formere seg fritt vil de etter et antall generasjoner ha etablert et nytt utseende som er typisk for denne populasjonen. Hvorfor skulle ikke det samme være tilfelle for mennesker? De opprinnelige rasene “forsvinner” men arten består. For eksempel er det mye spekulasjon rundt hva som skjedde med neandertalerne. men det er ikke usannsynlig at de druknet i genetikken, det vil si at “de rene av rasen” forsvant etterhvert som de kryssformerte seg med individer av typen sapiens. Det skal for eksempel ikke mange prosents forskjell til når det gjelder barnedødelighet for at det vil utgjøre et betydelig skille i løpet av noen tusen år. Hvis vi begynner med en gang vil vi kanskje i løpet av to-tre hundre generasjoner ha klart å gjenskape en neandertaler ved hjelp av styrt avl, eller ihvertfall et individ som lignet mer på en neandertaler enn en sapiens. Hvis man har et par tusen år å bruke på et slikt prosjekt bør det være teknisk mulig å øke prosentandelen genetisk materiale fra neandertalere over mange generasjoner gjennom styrt avl. Men det kommer ikke til å skje. Det vi kaller virkeligheten består jo av ting som virker mens fantasien er fri til å fly hvorhen som helst. Det som virker i forhold til menneskelig evolusjon er “seksuell seleksjon” — det vil si at vi går for sånt som vi synes er seksuelt attraktivt og pirrende som primær motivasjon i formeringsprosessen vår, men sekundært for det som virker “trygt” i forhold til overlevelseslysten. Mange er veldig praktiske og matnyttige med forholdene sine, men selv de har som regel vært gjennom en fase med “erotisk galskap” hvor partneren var noen slags besettelse i kroppen, men senere har ting roet seg. Imidlertid finnes det på individnivå “ting det ikke går an å glemme” så da blir det som det blir.

Problemet mennesker har med å forstå evolusjon ligger i at det er så jævlig mye tid involvert i saken, mens vi hver for oss bare har noen få tiår på å gjennomføre vår individuelle løpebane i denne verden. Hvis vi for eksempel kaster ut en frivol men ikke urimelig påstand som at det tar hundre tusen år å se evolusjonen bevege seg ser vi hva problemet består i. Vi kan til en viss grad gjette noe om hvordan menneskenes verden kanskje vil se ut om tusen år, men det er uråd å si noe om hundre tusen år. Det befinner seg hinsides horisonten vår. Og snakker vi en million år fremover kan vi bare si noen vage ting basert i statistisk sannsynlighet ut fra kriterier i det geologiske materialet vi allerede har, men til å begynne med vil jordoverflaten se helt annerledes ut. Sånt har jo litt å si. Hva betyr ordet “forandring” for oss? Hvis noe beveger seg bare litt for hvert hundrede år som går vil vi som individer si at det er rimelig uforanderlig, men i evolusjonsmessig forstand er det stødig kurs med god fart. Alt avhenger av hva slags tidsramme vi filtrerer anskuelsene våre gjennom. Noen klarer ikke engang å planlegge dagen. Det er urimelig å forvente at de skal kunne forholde seg realistisk til ting som skjedde for hundre år siden. Begynner vi å snakke millioner av år faller de fullstendig av lasset. De har ingen kognitive strukturer de kan bruke til å konseptualisere et slikt tall, så det blir bare meningsløse lyder for dem. Fordi “vilje” (egen og andres) oppleves som meningsfullt i våre individuelle liv transporterer vi dette konseptet over på den evolusjonære prosessen — og henfaller slik til “teleologisk bias”, altså den fordommen at ting som skjer har en mening og at denne meningen er forståelig for oss, kanskje som “metafysisk planmessighet” i tilværelsen. Det var meningen at aper skulle utvikle seg til mennesker, og så videre. Intelligens er universets formål. Men vi har ikke noe grunnlag for å si noe av dette. Det er bare fantasier.

Fossilet Lucy er en 3,18 millioner år gammel australopitecus – altså en “sørape” – som ble funnet i Etiopia i 1974. Jeg gikk i femte klasse den gangen og kan huske at det var litt oppstyr rundt det på skolen. Senere har de funnet flere fossiler. Vi er nå rimelig sikre på at hominider skilte lag med slekten pongo for omtrent syv millioner år siden. Siden har det så langt vi vet per i dag vært 27 forskjellige medlemmer av slekten homo, hvorav vi – homo sapiens – er de eneste gjenlevende. I hvilken grad disse har kunnet (og villet) formere seg med hverandre er uklart. Hybrider kan ha forekommet. Alt vi vet er i beste fall veldig omtrentlig. Imidlertid finner vi spor av DNA fra disse nå utdødde slektningene i moderne mennesker. En gjennomsnittlig europèer vil typisk ha omtrent tre prosent neandertaler i seg.

Det er uklart når mennesker begynte å se ut som mennesker. Lucy og de andre på den tiden så antagelig mer ut som aper i ansiktet, men kroppen deres var “menneskelig” i den forstand at de hadde tobeint ganglag og oppreist kroppsholdning, åpenbart tilpasset et liv på bakken, men de hadde ganske små hjerner og neppe noen “kultur” i den forstand, selv om de var sosiale skapninger som brukte redskaper. Det er ikke enighet om innslagspunktet for slekten homo — vi har diverse varianter som ergaster, habilis, rudolfensis og så videre, men ingen har noe argument mot homo erectus, som kom på banen for omtrent 2,5 millioner år siden og regjerte verden i to millioner år. De lagde ganske forseggjorte ting, de begynte å bruke ild i kontrollerte former, og de må ha vært sjødyktige for å komme seg til mange av de stedene hvor vi har funnet spor etter dem, blant annet Indonesia og Filippinene. Til Europa kom de for 1,88 millioner år siden.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Vi kan ikke si med sikkerhet at erectus hadde språk, men det virker urimelig at de skal ha fått til organiserte arbeidsoppgaver uten evnen til å kommunisere ved hjelp av abstraksjoner. På den annen side, hvis de hadde språk så forklarer dette mye tildels forbløffende som de har gjort, som å krysse åtti kilometer åpent hav. Dette er ikke noe som man bare improviserer til sånn helt uten videre. Hva de fikk til å mekke sammen ved hjelp av treverk, sener, bein og så videre kan vi ikke si noe om. Organiske materialer varer ikke så lenge. Men det de laget av stein dokumenterer i det minste at de var kompetente håndverkere. Homo erectus var definitivt mennesker, mens Lucy og de av den generasjonen lignet mer på aper. Om vi så en erectus kledd i moderne klær ville vi kanskje tenkt at de har ikke vært heldige med utseendet, men vi ville ikke tenkt at de tilhører en annen art. Hvorfor de forsvant vet vi ikke, men det er sannsynligvis et komplisert årsaksbilde med mange komponenter. Lengst overlevde de på øyene i øst, kanskje helt til for noen titusener av år siden. Imidlertid er alle “de andre” borte nå. Bare homo sapiens eksisterer ennå. Fremtiden vår er uklar men fortiden er i det minste noe vi kan grave opp ute i terrenget.

Ikke alle spiser pizza ofte nok til at de vil investere i særlig dedikert skaffetøy, men hvis man ikke har en egen østersgaffel kan man knapt si at man kommer fra et møblert hjem, så det anbefales å bare bruke denne. La oss ikke engang snakke om slike som spiser pizza med bare nevene, de kan jo like så godt legge seg på alle fire først som sist, og spise maten sin fra en bolle på gulvet. Herregud. Hva slags hygieniske standarder praktiserer de ellers? Håndholdt mat er en barbarisk skikk som tilhører de laverestående primater.

Snobberi er en ganske sadistisk tilfredsstillende hersketeknikk. Hvis man gjør det riktig klarer man uten urimelig mye innsats å påføre folk en klein følelse av de ikke helt skjønner hva de skal gjøre. Derfra og ut handler det bare om å holde maska mens de strever med å finne frem til den rette etiketten i forhold til en situasjon med ukjente variabler. Hvilken gaffel skal jeg bruke? Tradisjonelt og effektivt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Etikette henviser til regler for skikk og bruk i selskapslivet, særlig ved hoffet og i diplomatiet. I bredere forstand betegner etikette et sett av regler som influerer forventninger for sosial oppførsel, i samråd med gjeldende konvensjonelle normer innen et samfunn, en klasse eller en gruppe. Takt er et begrep for å vise omdømme og hensyn i sosiale forhold. Takt innebærer at man ikke invaderer på andre menneskers heder eller personlige integritet. Det er en viktig del av sosial kompetanse. Vestlig etikette skiller ofte mellom formelle og uformelle sammenheng. De formelle reglene for etikette gjelder i arbeidslivet, kontakt med myndighetene, og i religionsutøving. De uformelle reglene gjelder familieliv og fritid.

(Wikipedia)

Jeg husker at man en stund snakket om nettikette som aktuelt begrep for hva man bør og ikke bør gjøre på nettet. Men finnes det egentlig noen regler? Etter at penger kom inn i bildet handler alt om å skaffe seg stor oppmerksomhet med alle midler. Hvis man skaffer seg en million følgere på et reklamefinansiert nettsted vil dette som regel si at man lever komfortabelt av det. Såpass mye penger sirkulerer der ute. I prinsippet snakker vi om en helt ny medievirkelighet hvor amatører har anledning til å etablere seg økonomisk, både som underholdere og på den politiske kommentatorsiden. Om de snakker sant spiller ingen rolle, det som teller er at de har mange følgere. Selvsagt har dette medført at vi nå har mange “kultiske” kanaler der ute hvor smått karismatiske nettpersonligheter sprer smått vanvittige idèer om hvordan verden og virkeligheten fungerer, mens de smatter på marijuanasigarettene sine.

Folk er ingenting om ikke alltid klare for en passende dose vanvidd og skandale. “Sannheten” er aldri den mest populære jenta på dette ballet. Alle klarer å snuble over sannheten, men ikke alle klarer å være interessante — som i praksis betyr å kjenne sitt publikum. For å ta et nærliggende eksempel så skriver jo ikke jeg for noen spesielle, men så er det jo heller ingen som leser det. Eventuelt noen få som liker å forske på corny idèer og synsvinkler de ikke har sett før, men populær er jeg jo ikke og det har jeg heller ikke gjort noe for å bli. Jeg bare skriver det som faller meg inn der og da. Ofte begynner jeg ett sted og ender på et helt annet sted. Hva så? Dette er friform. Plattformen i seg selv stiller ingen formelle krav ut over det alle fornuftige mennesker bør skjønne. Og sånn gåt dagene, inntil videre.

Hvis det du driver med ligner på plottet i en kriminalroman kommer det sannsynligvis ikke til å ende bra for deg. Det var noe med en som jobbet i politiet og som endte med å bli dømt for grov korrupsjon, narkotikakriminalitet og det ene med det andre. Han sitter i fengsel nå. Det alle spekulerer rundt – og de tror ikke nødvendigvis på det denne innsatte selv sier – er hva han trodde han drev med. Hva trodde han kom til å skje? Det virker jo ikke klokt. Men samtidig ligner det på ting man har sett i typiske kriminalserier på fjernsynet. Ting begynner i det små, men så baller det på seg. Samtidig forteller man kanskje seg selv at dette faktisk er plottet i et kriminaldrama som ennå ikke er ferdigskrevet. Ingenting er avgjort. Det som skjer fra dag til dag foregår i noen slags gråsone av “alternativ virkelighet” hvor det store antallet mulige valg er hva som entrer sentrum av vedkommendes fokus. I stedet for fasthet i forhold til hva man gjør kommer livet til å handle om vaghet i forhold til hva man ikke gjør. Den ene løgnen drar den andre med seg. Hemmelighetene samler seg opp.

Det ligger i sakens natur at politiets jobb er enklest når publikum for det meste stoler på at de er profesjonelle aktører som “følger boka” i forhold til lovmessig korrekte prosedyrer og den typen ting. “Privat engasjement” er ikke bra i noen form for offentlig tjenestefunksjon, men minst av alt i politiet. Heldigvis virker det som om iskald og upersonlig profesjonalitet er det idealet de etterstreber, mer enn “resultater for enhver pris”. Eksakt hva de vil støte på i løpet av en arbeidsdag i politiet er uråd å si, men hvordan de skal forholde seg til jobben ligger fast i stillingsinstruksen. Gi og ta noen individer her og der som “mister hodet” (med varierende konsekvenser), det norske politiet sr stort sett veldig dyktige. Jeg tror ikke jeg selv noen gang har møtt noen som for eksempel tror det er en god idè å tilby en politimann på stedet noen tusenlapper for å få “bedre behandling” — de fleste antar i utgangspunktet at dette ville virke veldig mot sin hensikt. “Ikke tilby politiet penger” er et råd alle advokater vil gi deg gratis. Derfor tror jeg det i de tilfelle av korrupsjon vi har hatt i Norge så har initiativet til dette mest sannsynlig kommet fra vedkommende tjenestemann. Gi meg noen tusen så kan du gå. Senere har andre situasjoner tilkommet.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Menneskelige feil er noe du vil finne overalt hvor mennesker er innblandet i det som skjer. Det er stokastisk forutsigbart. Det blir alltid noe kødd med noe som henger seg opp, setter seg fast, ikke virker som det skal. Siden sprer problemet seg videre. Snart er hele systemet fullt av sjusk og slaskeri. Folk møter ikke på jobb. Varer kommer ikke i tide. Været skaper problemer. Helt normale ting som skjer hele tiden. Hvis man planlegger for at alt skal gå på skinner så planlegger man for å mislykkes. Det finnes ingen plan som overlever sitt første møte med virkeligheten. Alle vet dette, og hvis de ikke allerede vet det så vil de snart erfare det. Djevelen gjemmer seg i detaljene og alt det der. Man antar at korrupsjon oppstår på grunn av noen slags misnøye med noe, kanskje “treghet i systemet”, kanskje en følelse av at man ikke blir sett og respektert innenfor organisasjonen, kanskje noe helt annet. Det er i prinsippet den samme typen synd som seksuell utroskap i et forhold; man etablerer en lokal “konspirasjon” som opererer utenfor det avtaleverket som man har sverget lojalitet overfor fordi man opplever noen slags personlig vinning på grunn av dette. En som er fornøyd med jobben sin – eller ekteskapet sitt – og synes at ting for det meste fungerer bra, vil ikke typisk være sårbar overfor den typen påvirkning som kan medføre straffesak for korrupsjon, eller engang bare mistanke om dette. Normal operasjonell strategi fra “den andre siden” bekrefter forsåvidt dette forholdet. Skal man for eksempel rekruttere en spion vil man jo konsentrere seg om de som virker misfornøyde med livssituasjonen sin og tilby dem noe de lengter etter. Penger er som vanlig et universelt vidundermiddel som får folk til å gjøre de villeste ting, men det kan også være andre ting, kanskje noe seksuelt. Folk har jo så mange slags lyster og fantasier.

Når det gjelder korrupsjon innenfor politiet er det lett å tenke seg at man i et slikt yrke “samler opp forbitrelse” i forhold til hvordan man nærmest risikerer livet hver dag uten å få særlig mye bedre betalt enn en gjennomsnittlig vaktmester. Skjellsord og fornærmelser får man imidlertid mer enn nok av, i motsetning til vaktmesteren. Folk er som regel fornøyde når vaktmesteren kommer, men de reagerer ulikt på at politiet dukker opp. Mange blir veldig provoserte, selv om de teknisk sett ikke har noen grunn til bekymring. Ord blir sagt. Betyr det noe? I prinsippet ikke noe mer enn at en hund bjeffer, men samtidig er det irriterende litt på den samme måte og av den samme grunn. Få den jævla bikkja til å holde kjeft. Jeg skjønner at de har lyst til å bøtlegge de som kaller dem hæstkuk (samt hva som helst annet), men er dette hensiktsmessig? Det er jo bedre å le av dem og be dem om å passe på fordøyelsen sin. Man får hemorroider av å være så sint. Det er ikke nødvendig å “markere hvem som bestemmer”. Det finnes i utgangspunktet ingen tvil om dette. Hvis politiet er på stedet så er det de som bestemmer. Alle forsøk på å bevise noe annet har mislyktes. Man står i ro og venter på nærmere beskjed. Ferdig diskutert. Folk liker ikke at det er sånn, men sånn er det. Ikke si noe. Ikke gjør noe. Bare vent. Din tur kommer tidsnok. Enhver annen form for atferd vil bare komplisere situasjonen og medføre at ting tar enda mer tid. Hva kan man si? Hvis politiet har bestemt seg for å pågripe deg og de står rett foran deg kan du betrakte deg som “tatt” og forholde deg til dette som din aktuelle situasjon. Bare gjør som de sier og hold ellers kjeft. Ingenting du kan si eller gjøre vil hjelpe på noe vis, ihvertfall ikke for deg. Er det en misforståelse at du nå står der og venter på tur? Kanskje, men det vet jo ikke politiet; forutsatt at alt som har skjedd er at de har bedt alle stå i ro mens de utreder hva som foregår på stedet. Si for eksempel at du er en av en samling individer som sitter og drikker øl i en park, eller ihvertfall er det noen av dem som gjør det.

Det er en eldgammel “filosofisk sannhet” at det sjelden lønner seg å be om oppmerksomhet i en ustabil situasjon. Hva er planen? De som krever særbehandling vil som generell motytelse bli avkrevd noen slags særbetaling.– si for eksempel “informasjon” hvis det er en situasjon som involverer politiet og det resultatet man ønsker å oppnå er at de sier “du kan gå”. Hvis jeg var i en slik situasjon (det drikkes øl i parken og noen har tilkalt politiet) ville jeg rakt frem legitimasjon uten å si noe mer, fordi dette trekket gir den største sannsynligheten for at de vil skrive ned persondataene dine, sjekke om du er etterlyst, og siden si “du kan gå” (selvsagt gitt at du ikke faktisk er etterlyst). Selve selskapet er imidlertid oppløst. Sånn fungerer disse tingene i virkeligheten. Politiet har ikke vanligvis lyst til å arrestere folk som drikker øl i parken, de er fornøyde med at man kutter ut og går hjem. Dette er det resultatet de ønsker. (Jeg vet ikke om det er ulovlig å drikke øl i parken engang, jeg bare fantaserer her.) Alle avvik fra dette resultatet er “problemer” i deres øyne. Har du lyst til å være en del av problemet eller en del av løsningen? Hvorvidt politiet er “fascister” er ikke en debatt man bør ta ved slike anledninger. Hvis man er en av de som drikker øl er dette sannsynligvis noe man har lyst til å fortsette med, og da er ikke det å diskutere politikk med politiet en aktivitet som bidrar til optimalisering av det ønskelige resultatet. Det mest taktisk fordelaktige er å så snart som mulig etablere en ny base for drikkeaktivitetene på et rimelig politifritt sted i rimelig nærhet. Dette bør ikke være noen urimelig utfordring for intelligente skapninger, selv om de for øyeblikket drikker.

Hvis man sier Omnia Vincit Amor siterer man Vergil, men hvis man sier Amor Vincit Omnia henviser man til et maleri av Caravaggio. Ofte handler mye om ordstilling. Ikke at jeg tror noen som leser dette har for vane å si verken OVA eller AVO, men poenget skjønner de uansett. Kjærligheten er ikke nødvendigvis verken smart eller nyttig, men den er veldig insisterende. Når flasketuten peker på må man bare gå — den veien flasketuten peker. Sånn er reglene. Alle følger reglene. Det er derfor vi forstår hverandre. Intelligensen jobber for oss.

Jeg så noen som hadde sex med en hund på offentlig sted. Riktignok ikke med aktiv bruk av kjønnsorganer, men det var definitivt hva man i samlivsforskningen kaller heavy petting og man ville vært langt over #metoo-streken dersom man oppførte seg så entusiastisk med alskens kyss og klapp og klem i forhold til for eksempel noen man jobber sammen med, selv om man eventuelt var gift eller tilsvarende, det er jo bare ikke “passende” å hengi seg til intime følelser foran et publikum som ikke har samtykket til å bli eksponert for denslags pornografi, særlig ikke når det de jokker, snuser, snøfter og klynker på er et dyr, la oss si for eksempel en hund. Jeg liker ikke å se sånt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Folk etablerer psykoseksuelle forhold til dyr. Jeg skjønner at de gjør det, men ikke hvorfor. Selv er jeg nødt til å snu meg bort i avsky når folk begynner å nusse og pette med udyra sine. Det er jo sex med en fremmed art. Hva forklarer man dette med? Skapningen har ikke det man i jussen kaller “samtykkekompetanse” så det er ikke relevant hvis man argumenterer for at de liker det når man nusser og masserer dem på “godmåten”. Det er et overgrep, nærmere bestemt et seksuelt overgrep. De kaller det alltid kos. De gjør det av kjærlighet. Folk får et “rush” i kroppen når de tukler med skapninger som befinner seg under deres kontroll. Det er noe sublimt.