Måned: februar 2024

«Ingenting forfalskes så meget som safran» skrev Plinius d.e. omkring 70 e. Kr. Slikt fusk ble strengt straffet. Det var gjerne gurkemeie eller saflor man benyttet for å narre folk. Første gang safran nevnes er på sumeriske leirtavler fra 4000 f.Kr. Man tror at safranblomsten kommer fra Asia, men en del historikere tror den kommer fra Hellas. Etter Romerrikets fall forsvant safranen fra Europa. Men den vendte tilbake i korsfarertiden, da korsridderne stiftet bekjentskap med det arabiske kjøkken. Til Norge kom safran trolig på 1600-tallet.

(Wikipedia)

Det høres jo ut som en narkohandel når man sier det som i overskriften her, men alle vet at dette er litt i underkant av halv pris for safran og jeg bruker det med noe regelmessighet fordi det funker godt sammen med bønner, som utgjør omtrent en tredjedel av kostholdet mitt. Jeg har for eksempel en variant med røkt skinkeknoke og limabønner (“butter beans” på engelsk) i krydret tomatsaus; som blir ekstra god med safran. Problemet er bare at safran er så dyrt – faktisk verdens dyreste krydder – at jeg kan ikke bruke så mye av det som jeg vil, det er nødt til å bli en “leilighetsvis” affære. Forøvrig passer jeg jo på å benytte meg av alle slags tilbud som dukker opp, slik at jeg har en frossen røkt skinkeknoke som jeg kjøpte en gang de var satt ned til tredve kroner kiloen (de veier typisk rundt èn kilo), jeg må bare få skaffet en halvkilo tørkede bønner neste gang jeg er i “tyrkerbutikken” (som ligger ganske langt unna).

Selv har jeg ikke noe problem med å fordøye bønner på udramatisk vis, men mange opplever at de blir fisfulle av belgfrukter, slik at de vil helst unngå for mye, for ofte og i det hele tatt hele spekteret av usexy problemer med tarmgass. Hva kan jeg si? Jeg vet ikke om dette er en sak som handler om ulik tarmflora, men det er vel saklig grunn til å mistenke at forskjellig evne til å fordøye forskjellig mat henger nøye sammen med hvilke bakterier, sopp og andre mikroroganismer som befolker tarmen din. Dette henger forresten også svært nøye sammen med immunforsvarets individuelle “kvalitet” hos folk, manifestert på den negative siden som diverse syndromer, allergi og autoimmune sykdommer som leddgikt og lupus. Nyere forskning har også påvist sammenhenger mellom folks følelsesliv og tarmfloraen deres, uten at jeg har satt meg nøye inn i saken. Det virker jo for eksempel selvinnlysende at “fordøyelsesproblemer” aldri gjør folk lystige. Men nok om det. Jeg kan ikke si annet enn at folk må selv vurdere hvor godt de tåler bønner, linser og erter. De er uansett førsteklasses næringsmidler.

Safran har ellers fått navnet sitt fra det arabiske ordet zafaran som betyr “gul”. Det har ingen etymologisk sammenheng med Afrodite, det vil si den greske kjærlighetsgudinnen som afrodisaka – diverse sånt som virker stimulerende på sexlysten – har fått navnet sitt etter. Og mens vi er inne på det, så har det heller ikke noe med Afrika å gjøre, selv om det gammelgreske ordet afrike betyr “uten kulde”. Afrodite fikk navn etter et annet gresk ord, afros, som betyr “skum”. Som alle vet oppsto jo Afrodite fra det hvite bølgeskummet som først oppsto i havet fordi den uskikkelige Kronus – altså ikke Kronos som er en annen gresk gud – røsket ballene av far sin, Uranus, og slang dem til sjøs. Det høres jo ikke trygt ut. Er det altså derfor kjærligheten finnes? Herregud. Ikke rart opplegget er vanskelig å mestre og umulig å forstå, men likevel noe som “alle vil ha”. I sakens anledning regnes et assortert utvalg av alskens remedier som “afrodisaka”, blant annet safran. Jeg har selv imidlertid aldri opplevd noen slags ekstra seksuell inspirasjon etter å ha spist for eksempel paella, som krever safran for å få det korrekte kicket rent smaksmessig. På den annen side vet jo alle at placeboeffekt er en høyst virkelig ting, slik at hvis man forventer at noe skal virke på en bestemt måte så blir det jo ofte slik. Er det derfor ingenting “biter” på meg? Jeg tror jo ikke på noe av dette våset. Poenget med å bruke safran handler for meg ikke om noe mer – eller mindre – viktig enn smaken.

Alessandro di Mariano di Vanni Filipepi (1445-1510) – bedre kjent som Botticelli (“den lille tønna”) – var en italiensk maler i den tidlige renessansen. Han tilhørte den florentinske skole under beskyttelse av Lorenzo de Medici, en bevegelse som Giorgio Vasari kom til å karakterisere mindre enn hundre år senere som en «gullalder». Blant hans mest kjente verker er Venus’ fødsel og La Primavera («Våren»). Den gruppen som Botticelli kan plasseres i, sammen med Fra Angelico og Lucas Cranach, avviste på ingen måte perspektivet, naturalismen og anatomiens betydning, men vektla større trekk som eleganse i holdningen, drapering og farge for å få fram en mer bastant gjengivelse av den fysiske virkelighet.

(Sitat fra Wikipedia, noe moderert av undertegnede)

Som alle kan se er det mye som foregår i Botticellis mesterverk “Våren” (La Primavera), som han malte i året 1480. Jeg vet ikke hva folk typisk assosierer med Italia – sikkert noe med vinsmaking i Toscana, sightseeing i Roma, det vakre Napoli og det ene med det andre – men det er uansett veldig mye fjell i Italia. (Det samme gjelder forsåvidt hele Sør-Europa, noe som skyldes at “den afrikanske platen” i geologisk forstand beveger seg nordover på en subduktiv måte, det vil si at den presses innunder “den europèiske platen”, noe som får fjellandskap – med diverse vulkanisme – til å oppstå på overflaten.) Om romerne vet vi blant annet at de ikke likte fjell. Deres estetikk handlet om frodige enger og vakker kyst. Fjellet er – bokstavelig talt – en overnaturlig verden; den ligger jo “over” dalstrøk og kystområder, hvor det er godt å leve, og det finnes ingen gode grunner – fra et romersk perspektiv – til å ferdes rundt i økonomisk unyttige fjellandskap. Gudene bor der, men også alskens troll og styggedom. Hvorfor skal man oppsøke denslags?

Om høyfjellet vet vi at det er som regel kaldt og forblåst der oppe, slik at på den samme dag når folk i lavereliggende områder klager over at det er for varmt til å jobbe, det er best å dra på stranda, kan det absolutt være nødvendig med både genser, anorakk og hele sulamitten (ikke minst gode sko) for å ha det bekvemt med værforholdene i høyden. Slik er det i Norge. Slik er det også i Italia. Det kan komme ganske dramatiske mengder snø noen ganger, motsatt alt vi her i nord typisk forbinder med “syden”. Til og med visse tropiske land, som Ecuador – det ligger jo litt i navnet at landet ligger på ekvatorlinjen – Uganda, med flere, har såpass høye fjell at på dager som er uutholdelig varme i lavlandet vil man likevel finne et behagelig temperert klima når man beveger seg oppover i landskapet. Og i et land som Spania kan man typisk ha 45 grader varme i Sevilla og omegn, men samtidig kanskje bare 10 grader oppi den cantabriske fjellkjeden i nord. Det er jo en grunn til at innfødte spanjoler helst henlegger sommerferien sin til nordkysten. Hva kan man liksom gjøre der det er 45 grader varmt? Det er jo for fanden livsfarlig. Menneskekroppen går i tilt ved “våtpære 32”; det vil si når man har hundre prosent metningsgrad i luftfuktighet mens det er 32 grader varmt (eller mer). Kjølesystemet vårt fungerer ikke under slike forhold, slik at man vil krepere etter bare noen få timer. Det skal imidlertid litt til å få så høy luftfuktighet, men det behøver man heller ikke for å oppnå “våtpære 32” fordi høyere temperatur betinger lavere fuktighet for at effekten skal bli den samme. Når man beveger seg i varmt vær reagerer kroppen med å svette. Når svetten fordamper fra huden fungerer dette som en varmeveksler som “suger” temperaturen ut av kroppen, men hvis det samtidig er veldig fuktig vil jo ikke svetten fordampe og man opplever noen slags klam og klissete, sannsynligvis også “tungpustet” følelse. Du vet. Tropevarme.

Værvarslinga sier at nå skal det komme noen uker med det jeg tenker på som “aprilvær” – typisk at det er frost om natten men kanskje rundt fem grader varmt på dagtid – selv om vi faktisk ennå ikke har kommet til mars måned. Riktignok har vi ekstra lang februar i år, mens det samtidig har vært en uvanlig kald vinter – jeg klokket inn 36 kuldegrader på det meste, dessuten under tredve mange dager i strekk flere ganger, som ikke er helt vanlig – slik at det føles ikke helt klokt å klage på at denne verstingvinteren nå ser ut til å ha brølt av seg det verste raseriet sitt. Det handler om værfenomenet El Niño – barnet, eller egentlig “gutten” – som skulle medføre en kaldere og mer snørik vinter her i Norge; via den store sirkelstrømmen i havet, en “slappere” arktisk jetstrøm og alt det der, som jo også er hva vi har observert. Som alle vet er jo vær noe helt annet enn klima, selv om det ene selvsagt er betinget av det andre. “Klimaendringene” som alle snakker om handler først og fremst om mer fuktighet i lufta over hele verden – riktignok med stor lokal varians – som manifesterer seg som “mer dramatisk vær” over hele linja. Mer regn og vind der dette er aktuelt, mer tørke og varme der dette er mest typisk. Og nå kommer La Niña – “jenta” – som er den vanlige tilbakeslagseffekten når det har vært en sterk “gutt” i forkant. Følgelig kan vi regne med en vår som er både tidlig og varm, mens den påfølgende sommeren vil ha minst ett tilfelle av “ekstremvær” av samme kategori som fjorårets Hans. Jeg tipper uansett “mye regn”. De sier at på lengre sikt vil vi oppleve en vinter som kommer en måned senere enn “vanlig” og som går en måned tidligere. Er dette bra? Svaret er at ingen kjenner svaret. Klimamodellene gir imidlertid liten grunn til optimisme. Så gjenstår det å se hvordan ting vil spille seg ut.

Til kjæresten min sier jeg ofte eres una chica tropical, no puedes entender la palabra frio. “Du er en tropisk dame, du kan ikke forstå ordet kaldt.” Samtidig har se acerca la primavera – “våren nærmer seg” – blitt et internt “meme” mellom oss. Jeg forteller henne at alle nordmenn klager over vinteren, bortsett fra de mest perverse vintersportsentusiastene. Er det ikke det ene så er det det andre. For mye snø, for lite snø, for kaldt, ikke kaldt nok. Du har sikkert selv hørt alle variantene i løpet av disse vintermånedene. Livet er som alle vet ingen perfekt eksistensiell tilstand, men det eneste kjente alternativet frister heller ikke. Nordmenn oppfatter ikke vinteren i seg selv som dramatisk; vi er jo vant til faenskapet og vi vet at vinteren kommer hvert år, med alle sine giktsmerter og høye fyringsutgifter. Det er som regel litt støy i løpet av de første ordentlige vinterdagene, men så snart kulda og snøen har etablert seg begynner et “utholdenhetsløp” mot mai måned, som er de fleste nordmenns favorittmåned, for da kommer de som kåte krøtter ut fra vinterfjøset sitt for å bykse og geberde seg i vårens milde varme. Senere på sommeren begynner folk typisk å stønne over varmen, regnet, eller hva det nå er som irriterer dem, men man hører sjelden noen klage over våren, hvis den ikke er utpreget kald og regntung. Våren er optimismens tid i Norge — og hvis vi skulle hatt noe karneval – sånn som katolske land typisk feirer i februar – så måtte det henlegges til mai måned. (Forsåvidt er opplegget rundt 17. mai litt “karnevaleskt”, i den forstand at folk typisk pynter seg med kostymer og rekvisitter de ikke ellers ville brukt, og “flatfyll” er noe alle regner med å se.) Der jeg bor hadde vi tredve kuldegrader i mars måned senest i år 2018, slik at bare en tosk ville ta noen sjanser med lageret av fyringsved før langt uti april, men det ser ikke ut til at det skal bli særlig kaldt i mars 2024. Altså “ikke noe stress” sånn sett, men det kommer jo også med en distinkt aura av for godt til å være sant, som gir meg noen paranoide rykninger i tenkamentet. Du vet hvordan det er. Når alt ser ut til å gå på skinner er det som regel fordi det er noe man har oversett, som senere kommer til å eksplodere rett i trynet ditt.

Gunvor Galtung Haavik (født 7. oktober 1912 i Oslo, død 5. august 1977 i Drammen kretsfengsel) var en norsk medarbeider i Utenriksdepartementet ansatt ved den norske ambassaden i Moskva. Hun ble i 1977 anklaget og tiltalt for å være spion for Sovjetunionen, men døde før rettssaken. I avhørene etter fengslingen i januar 1977, tilstod hun at hun hadde vært i tjeneste for KGB, etterretningstjenesten og sikkerhetspolitiet i Sovjetunionen. Ifølge Utenriksdepartementets vurdering hadde Haavik i mange år hatt adgang til høyt graderte opplysninger. Hennes virksomhet hadde således sannsynligvis voldt betydelige skader for Norge.

(Wikipedia)

Haaviksaken er den første spionaffæren jeg selv kan huske her i Norge. Jeg var fjorten år i 1977 og om ikke akkurat “politisk bevisst” ved den alderen så i det minste interessert i historie, kultur og denslags. Samtidig var jeg dypt bekymret over såvel “atomtrusselen” som det vi vel fortsatt kaller “miljøproblematikken”. Et av de store spørsmålene var hvorfor det ikke gikk an å ha et normalt forhold til russerne. Jeg hørte på argumentene men jeg fattet det bare ikke. Hva eksakt er trusselen fra det som den gangen het Sovjetunionen? Ikke fordi jeg hadde selv det minste fnugg av sympati for “kommunister” verken den gangen eller senere – jeg er sosialdemokrat til fingerspissene – men fordi det virket ikke realistisk å holde noen skarpt aggressiv linje mot russerne. Hvis de hadde ønsket å ta Norge så ville de gjort det mot slutten av Den andre verdenskrig, men det de faktisk gjorde var jo å jage ut tyskerne og deretter trekke seg tilbake igjen — i motsetning til det som lenge var den såkalte Østblokken langt der nede i sør, hvor de rett og slett ble stående etter at krigen var slutt. Helt kynisk sett er det en mye større fordel for russerne å ha et smått identitetsforvirret NATO-land som Norge mellom seg selv og “vesten” heller enn en lang og åpen Atlanterhavskyst som det i praksis er umulig å forsvare mot småskala aksjoner med formål spionasje og sabotasje.

Det føltes lenge der og da fordi det skjedde så mye i mitt eget liv mellom året 1977 og året 1984, men teknisk sett er det jo bare syv år, som på ingen måte imponerer meg nå i dag. Hvorom allting er, den neste store spionaffæren i Norge handlet om Arne Treholt. Det var ganske dramatisk – ihvertfall i nyhetsbildet – da han ble arrestert og det viste seg at han hadde hatt samme føringsoffiser – Gennadij Titov – som hun der Haavik i 1977, mens norsk etterretning etter sigende visste at det måtte finnes minst èn annen spion på toppnivå enn henne; og dette viste seg altså å være en av “de unge lovende” innenfor Arbeiderpartiet. (Jeg har forsåvidt aldri skjønt hva greia var med den irakiske del av virksomheten til Treholt, men det virker jo som om han forsvant inn i en stor fantasi om seg selv i rollen som betydelig fredsmegler mellom nasjonene; han glemte bare å dokumentere alt han gjorde og ellers klarere ting ad normal tjenestevei.) Problemet synes å være det samme i begge disse tilfellene av spionasjesaker, at man kunne argumentere for noen slags alternativ virkelighetsoppfatning hos disse individene, som ga dem en følelse av å “ha rett” i forhold til det de valgte å gjøre. Haavik var uten tvil den mest tragiske av de to – jeg velger å tenke at hun døde av hjertesorg der i Drammen Kretsfengsel – slik at vi vet strengt tatt ikke så mye om henne, men Treholt hevdet jo helt frem til han døde i fjor at han var “uskyldig”, til tross for at det var grundig bevist at han faktisk var “skyldig etter tiltalen”, det vil si at det han gjorde var ulovlig og straffbart uansett hva intensjonene hans eventuelt må ha vært. Jeg tviler ikke på at Arne Treholt “mente det godt” men samtidig tviler jeg heller ikke på at han var en naiv tosk. Jeg tenker forsåvidt det samme om Gunvor Galtung Haavik.

Egentlig er det litt komisk når folk ikke skjønner hvor grensene går. Det ville for eksempel neppe ha vært noe problem for Treholt å fortsette sin “dialog” med russerne – og hvem ellers det nå måtte være – hvis han hadde gått inn i et normalt etterretningsprogram for briefing og debriefing under norske myndigheters kontroll og oppfølging, men han valgte altså et sololøp som plasserte ham på den gale siden av loven i en kontekst hvor “russerfrykt” fortsatt handlet om at Sovjetunionen skulle komme og ta rumpa vår. Siden gikk det som det gikk. Det er ikke korrekt å tro at dette med “forbrytelse og straff” noensinne er et enkelt spørsmål hvor grensene er lettfattelige og alle er enige om hvor de går. For eksempel er det jo slik at spionasje ikke bare handler om å innhente og viderebefordre sensitiv informasjon, det er også et spørsmål om “påvirkning” gjennom diverse fantasifulle programmer som er ment å appellere til folks følelsesliv. Av denne grunn er det en vanlig vits i etteretningsmiljøer at et hvilket som helst lands kulturattachè sannsynligvis er den største spionen av dem alle. Politikk handler selvsagt mest om å “få ting gjort” — men det nest viktigste vil til enhver tid være å “vinne folks hjerter” slik at man har støtte og sympati for det man planlegger å gjøre fremover. Hvem vet hvorfor folk blir spioner til fordel for en fremmed makt, men det skader ihvertfall ikke – fra denne fremmede maktens synsvinkel – hvis man kan engasjere et lands sivilister med interessante kulturelementer som fostrer sympati for det man har å selge. Objektivt sett er det jo ingen tvil om at Russland har en interessant historie og en svært rik kultur som ikke fortjener å bli brukt til politiske formål, men i en verden hvor “alt er politikk” – særlig i dagens Russland – er også alle virkemidler politiske virkemidler. Av denne årsak er det klokt å stille seg avvisende til alt som virker “russisk” nå for tiden, selv om man åpenbart ikke bør kaste alle russiske bøker og filmer av den grunn – det finnes jo fortsatt ingen større forfatter enn Fjodor Dostojevskij – bare forholde seg litt skeptisk til sånt som kan oppfattes som “russervennlig” hverdagspolitikk i en situasjon hvor Russland er engasjert i en destruktiv angrepskrig mot et naboland. Norge er jo også et naboland med en grense som riktignok er kort men også viktig langt der i nord.

Når det er sagt så oppfordrer jeg alle til å utfordre meg på hvor amerikavennlig jeg er, siden enhver idiot kan tråle alt jeg har skrevet og selv se at jeg oppfatter USA som noe bortimot “siste reis” innenfor øvelsen menneskelig dekadanse. Herregud for et evneveikt fitteland. Saken er at jeg er strengt (og litt sjåvinistisk) europèisk av legning. Jeg har selvsagt ingen motforestillinger mot Russland i seg selv, jeg bare liker ikke det Vladimir Vladimirovitsj Putin driver med — og inntil dette er brakt til opphør bør alle stille seg avvisende til alt “russisk”. Det samme gjelder forsåvidt alt “israelsk” – så lenge de forblir en “etnostat” med apartheidpolitikk mot sine okkuperte soner – men dette er ikke et realistisk krav. Folk tror jo at dette handler om “jøder”, inkludert betydelige deler av det israelske samfunnet. Og mye av spionasjen dreier seg fortsatt om “påvirkning” med den hensikt å “vinne folks hjerter” slik at de på mystisk vis ikke klarer å se klare brudd på folkeretten og det ene med det andre. Det er underlig med det. Hvor går grensen mellom rett og galt? Er dette egentlig et følelsesmessig spørsmål? Jeg tror ikke at vi her i Norge vil få de samme tilstandene som de sliter med i dagens USA – eller engang dagens Storbritannia – men det finnes tendenser også her. Folk er late, evneveike og dekadente. De flyr rundt med “håret i brann” og bare skriker psykotisk, ute av stand til å tenke klart. Sånn sett er de ikke direkte engasjert i bevisst virksomhet til fordel for en fremmed stat, men de er definitivt “nyttige idioter” av den samme grunn.

Pizza er et flatt brød av gjærdeig som tradisjonelt dekkes av tomatsaus, ost og eventuelt grønnsaker, kjøtt eller sjømat, og stekes i ovn. Pizza finnes i dag i alle verdenshjørner, men kommer opprinnelig fra Napoli i Italia. I 2017 ble napolitansk pizza ført opp på UNESCOs verdensarvliste.

(Store norske leksikon)

Det er ukjent hvor uttrykket opprinnelig kommer fra, men de gustibus non dispotandum var et etablert ordtak allerede i romertiden, og betyr i oversettelse at “smak lar seg ikke diskutere”. Hvis jeg selv liker pizza og noen annen ikke gjør det så er det ingen av oss som “har rett” i noen objektiv forstand, så det er ikke noe poeng i å diskutere saken. Hva skulle eventuelt enighet bestå i? Når det er sagt så er det etter min mening ikke “ordentlig pizza” når man har tykk bunn og steker den i form med opptil flere centimeter tykt fyll, toppet av hva man bare må kalle “ostelokk” (som selvsagt gjør pizzasausen idiotisk varm i alt for lang tid etterpå). Jeg liker tynn pizzabunn med ikke alt for mye fyll strødd oppå. Du vet. Det man ofte kaller “italiensk pizza”. Mamma mia. Det der andre er jo strengt tatt en pai som ligner pizza bare i den forstand at man går for en ganske lik smaksopplevelse, så får det heller være hva det er. Saken er uansett at når man skal lage sin egen pizza i sitt eget hjem så finnes det noe varianse i hva slags produkt som fremkommer. Stort sett er vel ikke dette mer komplisert enn at folk lager slik pizza som de selv liker, eventuelt det beste de klarer å få til i samme retning, hvor mye selvsagt henger på at man klarer å få til en bra deig, eventuelt at man kjøper en ferdiglaget pizzabunn. Dette siste har jeg selv bare dårlige erfaringer med, men verden er jo full av kokker som er vesentlig mye flinkere enn meg, så det kan godt skyldes min egen inkompetanse.

Uansett har det blitt slik at jeg noen ganger lager “tortilla-pizza” fordi dette går raskt og bunnen er minst så tynn som jeg liker den. På det lokale supermarkedet fører de både varemerkene Santa Maria og Old El Paso innenfor det typiske “Tex-Mex” produktsortimentet. Begge disse varemerkene selger i hovedsak de samme tingene, men av ukjente årsaker forlanger Santa Maria bare 22 kroner for en pakke med seks store hvetetortillas, mens Old El Paso forlanger 36 kroner for hva som ser ut som akkurat det samme. Hva er det jeg ikke forstår i dette bildet? Imidlertid er det ikke verd å kaste bort noe tid på å fintenke over saken, så jeg arkiverer den bare sammen med alt annet som jeg er for evneveik til å forstå i dette universet og går for det billigste alternativet. Siden smører jeg bare litt pizzasaus på¨tortillaen og strør over med ost, løk jalapeños og oppkappet chorizo. Ti minutter senere er den serveringsklar. Jeg har prøvd diverse varianter av frossenpizza, men har endt med å konkludere at jeg kan lage bedre mat enn dette med ræva. Det går like raskt å lage tortilla-pizza og resultatet blir vesentlig mye bedre. Dette opplegget er noe jeg fant på av meg selv en vakker dag da jeg sto med en hvetetortilla i hånden og tenkte hmmm. Det er “egentlig” meningen at man skal bruke dem til å lage wraps – som jeg også gjør noen ganger – men hvorfor ikke eksperimentere litt? Siden har jeg oppdaget at ikke bare var idèen min dypt uoriginal, det er også vanlig å lage tynn pizza med hvetetortillas og annet som brukes til å lage wraps, kebab og denslags. Herregud. Det er sjelden noen god grunn til å føle seg smart, særlig ikke innenfor emneområdet matlaging, hvor det meste allerede har vært prøvd. Hvorfor skal man tro noe annet? Dette med mat er jo noe folk har holdt på med hvor lenge som helst. Til og med dyrene har såpass næringsvett. Kosthold er definitivt det dynamiske grunnlaget for alt annet i livet. Hvis man lar være å spise i et par dager ankommer man raskt et slags “stadium” som er litt delirisk, når alt man kan tenke på og fantasere om er mat. Siden blir det verre, men det er ikke noe vi skal fokusere på her og nå.

Folk i dag går bare på nettet for å finne oppskrifter og annen relevant informasjon om mat, men sånn har det ikke alltid vært. På 80-tallet samlet jeg av en eller annen grunn på kokebøker, særlig av den typen man må henvende seg til antikvariater for å finne, slik at man kan trygt si at jeg en stund hadde “ganske mye rart” innenfor sjangeren. Jeg husker ennå hvor oppstemt jeg ble den dagen jeg fant en bok som heter Bordets Glæder, skrevet av Kitty Wentzel og Øvre Richter Frich, utgitt i 1925. Sistnevnte er som alle vet forfatter av bokserien om “den blonde ariske kjempen” Doktor Jonas Fjeld, som mildt sagt fremstår som “litt politisk ukorrekt” per i dag, men det blir en digresjon. På 1920-tallet i Norge var det ingen som reagerte på formuleringer som det forbandede lille jødekræk og mye annet i samme gate. Det man kan kalle “høyborgerskapet” – som begge de nevnte forfatterne tilhørte – var ganske nedlatende og fæle mot alle andre på den tiden. Forsåvidt kan man hevde at mentaliteten består den dag i dag, men ordbruken er i det minste annerledes, poenget er uansett at Bordets Glæder er ganske fresk i frasparket og kvass i formuleringene sine, men likevel morsom på en litt pervers måte. Blant annet lanseres begrepet “sinnets vitaminer” som beskrivelse på den formen for personlig velvære som man opplever når maten er god og stemningen ellers er bra. Det var jo på den tiden boka kom vanlig med alle slags “sanatorium” og kursteder – i praksis datidens spa – som alle hadde diverse tabeller for matens næringsinnhold og det ene med det andre, men forfatterne fnyste av dette og påsto istedet at det viktigste er – som tittelen sier – gleden man opplever ved matbordet. Selv vil jeg imidlertid snu konseptet og innta en negativ fokus gjennom å si at det verste i dette bildet er den formen for misfornøyd skuffelse som man noen ganger opplever over maten selv om man personlig har kontrollert alle ledd i tillagingsprosessen (som meg selv og den tidligere nevnte frossenpizza). Hvem skal man liksom skylde på da? Det er ikke engang “velment eksperimentering” som kom ut litt galt – noe som jeg må innrømme skjer med meg av og til på kjøkkenet – det er heller produktet av at man tenkte det skulle være “lettvint”. Du vet. Spare seg for arbeid og alt det der. Sånt ender sjelden bra.

Tabu er et slags forbud, en forestilling om at en gjenstand, et begrep, en person eller en gruppe ikke må nevnes eller røres ved. I vanlig språkbruk brukes tabu om forbud som har sin rot i konvensjoner eller moral og ikke i lovverket. I tradisjonell polynesisk kultur hang tabu sammen med forestillingen om hellig makt eller kraft, kalt mana, som var iboende i alle ting. Denne kraften ble oppfattet som variabel i styrke, og den kunne også være negativ eller ond, som i demoner eller lik. Den kunne også smitte over til personer. Ting eller personer som hadde mana, var også omgitt av tabuer. De kunne ikke røres, deres navn ikke nevnes og så videre.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Poop in the punch bowl er et amerikansk uttrykk som betegner “noe som ødelegger alt sammen” — basert i den antagelse at få ville ta seg en øse med punsj ut av en bolle som alle kan se at det ligger et ekskrement og flyter oppi, selv om mye av punsjen sannsynligvis er helt grei for konsumformål innenfor en strengt “fornuftig” horisont. Alt som angår folkeskrevet – både hva man typisk finner det nede og det man typisk bruker sakene til – er å betrakte som tabu innenfor vår kulturkrets. Samtidig er det knapt noe som opptar folk mer enn funksjonene til sånt som man finner i skrevet. Selvsagt er dette forholdet skismatisk og nevrosefremkallende, med en klar tendens til “omvendt proporsjonalitet” mellom hvor “hemmelig” opptatt man er av skrevsakene og hvor hysterisk avvisende man forholder seg til deres relevanse. Vi skal ikke her og nå begi oss inn i noen psykoanalystisk drodling rundt “personlighetsutviklingens stadier” og hvordan begrepet skam brukes som våpen innenfor kulturen, fordi alle vet uansett alt om dette, og det er heller ikke det poenget vi skal belyse.

Det har i USA nylig vært arrangert en årviss CPAC – Conservative Action Political Conference – hvor man tradisjonelt og gjennom alle år har vært veldig nøye med å avvise alle kjente Ku Klux Klan medlemmer, nynazister og denslags, men ikke i år. Den svært åpne og godt kjente mediapersonligheten Nick Fuentes – som forresten var invitert som middagsgjest hos Donald Trump for ikke så lenge siden, i selskap med rapperen Kanye West – ble observert (og filmet) mens han klikket hælene sammen og gjorde “nazihilsen” med strak høyrearm til noen annen inne i konferansesenteret, men det finnes ingen lyd så man hører ikke hva de sier og det vites heller ikke hvem den andre var. Siden spaserte Fuentes bare videre for å “mingle” med de andre gjestene, og opptaket stanser der. Siden har dette filmklippet blitt vist og snakket om både i offisielle massemedia (store nyhetskanaler) og i mer private og “sosiale” mediaforetak. Ekskrement i punsjbollen er selvsagt et uttrykk som går igjen hos de fleste, siden dette er et så alminnelig uttrykk for “sosiale brølere” i USA og alle vet hva det betyr. Vi må anta at arrangørene av CPAC også vet dette, fordi de har som sagt i alle år vært nøye med å markere at de er “konservative men ikke fascister”, så det har i seg selv betydning at de denne gangen bare “lar det skje” uten å reagere mot noe som virker så provoserende på så mange.

Det er ikke urimelig å si at etter den andre verdenskrig var nazisme svært diskreditert i Europa, særlig i Tyskland, hvor man den dag i dag har et eksplisitt lovforbud mot offentlig fremsyning av typiske nazisymboler. Forholdet er imidlertid fundamentalt annerledes i USA, hvor de har noen slags kognitiv dissonans gående mellom “de originale nazistene” – som i det store og hele er utdødd nå – og deres budskap og politikk, inkludert symbolbruken, som i henhold til amerikansk høyesterettspraksis omfattes av ytringsfriheten. Det er med andre ord lov å være nazist i USA så lenge dette er noe du har funnet på ganske nylig, men det er ikke lov å ha vært medlem av NSDAP – “det tyske nasjonalsosialistiske arbeiderparti” – eller å ha jobbet for eller på andre måter ha vært tilknyttet disse. Da nektes man innreise til USA. Det er et opplegg som sikkert ga mening på 50-tallet, pluss et par tiår oppå det, men det virker litt utdatert nå i dag. Men sånn er amerikanerne. Systemet deres er godt tilpasset til en verden som ikke eksisterer. Samme dag som Nick Fuentes ble filmet på CPAC hadde de en marsj i Florida, med et par hundre stykker kledt i svarte bukser, røde skjorter og svarte finlandshetter, med digre hakekorsflagg (hvite på svart bunn) vaiende i vinden der de marsjerte taust avgårde, formodentlig for å “markere synlighet” eller hva vet jeg. Det var visstnok ingen spesiell anledning og det ble heller ikke delt ut noen løpesedler eller lignende. Det var “bare” noen marsjerende nynazister, som riktignok ble møtt med mange skjellsord og hyttende langfingre fra publikum, men de gjennomførte ruta si og der endte saken. Jeg minnes det Hitler sa mens bevegelsen hans ennå var ung: “Det er ikke viktig om de hater oss, det som er viktig er at de ser oss.”

Overordnet kulturell referanse: Church of Satan

Satanisme er en betegnelse på religiøse og ikke-religiøse bevegelser som bruker Satan som positivt identitetssymbol. Satanisme er et moderne fenomen som oppsto på 1900-tallet. Få satanister tror på og enda færre «dyrker» Satan. Bevegelsen setter i stedet menneskets selv i sentrum. Satanistene er få, men det er stor intern variasjon i tro og praksis. Hovedstrømningene er fokusert på «det gode liv», motstand mot det konforme og kreativt utenforskap. En mindre gruppe er primært opptatt av opposisjon mot samfunnsordenen. Det finnes former for satanisme de fleste vil regne som religion, men den største gruppen vil ofte bli regnet som et sekulært livssyn.

(Store norske leksikon)

Disse ordene er skrevet av Asbjørn Dyrendal, professor i religionsvitenskap. Man kan også kalle satanisme postnietzschiansk metafysikk, det vil si at man opererer ut fra den grunnforutsetning at “Gud er død” (og det var vi som drepte ham); som altså var Nietzsches analyse av menneskets forhold til religion i hans levetid, det vil si mot slutten av 1800-tallet. Satanister er pseudoreligiøse, i den forstand at mange av dem (ikke alle) bruker de psykodramatiske delene av religiøs ritualisme til å “jolte” sitt eget følelsesregister — og dette er faktisk omtrent så religiøst som noe noensinne blir for satanister. Vi snakker med andre ord om magisk praksis, hvor de teopatiske elementene av diverse religiøse tradisjoner utdestilleres fra dogmatikken og brukes for å fremkalle en “stemning” eller annen emosjonell respons. Diverse rekvisitter og mer eller mindre bisarre kostymer inngår også ofte i scenarioet, men det finnes ingen regler. Folk oppfordres til å finne frem til hva enn som virker for dem og siden jobbe med dette. Hensikten er i ethvert tilfelle intellektuell dekompresjon gjennom ritualmagi, altså i prinsippet det samme som folk typisk prøver å oppnå gjennom yoga, meditasjon og denslags. Det folk som i utgangspunktet ikke har noen peiling på disse tingene invariabelt spør om etter å ha satt seg mer inn i saken er hvorfor kalles det satanisme? Svaret på dette ble en gang oppgitt å være at “vi lever i en jødisk-kristen kultur” — underforstått at det er en stor og feit fuck you finger til “borgerskapet” og deres dyder, som riktignok er noe mindre dramatisk i det – etter måten – lite religiøse Norge enn i det hysteriske USA, men også her reagerer folk ofte med nervøse rykninger. Det hører med til bildet at den “Satan” satanister typisk liker er den man finner i det episke gudekvadet “Paradise Lost” (utgitt på norsk som “Det tapte paradiset” senest i 2005) av John Milton, fra 1667. Altså en mer “ideologisk” velformet karakter enn den jævelen man typisk hører røverhistorier om og som er alle evneveike menneskers største skrekk.

Jeg avviser kontant at det finnes bloggregler ut over de som er fastsatt av plattformen – i dette tilfelle blogg.no – og som eventuelt håndheves av den til stedet tilknyttede moderator, når dette finnes (som det ikke gjør her). Vi kan snakke om “skikk og bruk” slik dette har etablert seg gjennom “sedvanlig konsensus”, men det at “alle gjør det” har aldri vært noe godt argument for at alle ting alltid må være på denne måten. Etter min mening er det “korrekte” at alle gjør hva pokker de vil – innenfor rimelighetens grenser – så kan de som vil leke politi og regler ta seg en i ræva med det aller første. For eksempel, hvis folk ikke har lyst til å besvare kommentarer så er det uproblematisk at de lar være. Jeg skjønner egentlig ikke denne greia med å jobbe for at det skal lages gruppepress for eller mot sånt som man selv liker, men det er jo heller ikke mitt problem. Jeg bryr meg ikke om sånne ting. Det er ikke “manipulasjon og hersketeknikk” (MOH) når man henvender seg direkte til noen med en aldri så spydig kommentar, derimot er det definitivt MOH å mumle noe om at “mange mener det samme som meg” og ellers henvise til autoriteter som ikke har noe med saken å gjøre. Det finnes heller ingen regel som sier at en blogg må være noen slags nettbasert dagbok fokusert på begivenheter i livet til den som skriver bloggen – selv om dette by far er det mest vanlige – man kan like så gjerne skrive dikt, publisere egne og andres videoer, reklamere for skjønnhetsprodukter og treningstøy, eller – som meg – skrive essays om filosofi, kunst, historie og esoteriske temaer. Hva vet jeg? Som sagt tror jeg det beste er at alle lager den bloggen de har lyst til å lage, så får det gå som det går. Jeg leser ganske mye av det andre skriver men jeg kommenterer sjelden. Jeg føler sjelden at jeg “har noe å si” i forhold til det som har blitt skrevet. Mye av det føles også beklemmende “privat”. Du vet. Jeg er jo en sånn type som opplever det som mest naturlig å bruke De og Dem når jeg henvender meg til noen jeg ikke kjenner. Kanskje litt vel mye “tinnsoldat” noen ganger, men sånn er det bare. Jeg påkaller #metoo når jeg blir utsatt for uønsket – og unaturlig – intimitet fra fremmede mennesker. Hva er for eksempel greia til sånne som absolutt skal ta på folk de snakker med? Herregud noe så creepy. Men nok om “grensesetting” som ikke blir oppfattet og enda mindre respektert. Det er jo et mildt sagt slitent tema. La oss heller snakke om leserne. Jeg har sånn cirka det samme forhold til dem som jeg har til de andre kjøretøyene langs veien når jeg er ute i bil. Det vil si at de i utgangspunktet er “en del av landskapet” — og sånn sett er denne bloggen en lite trafikert – og kanskje litt kronglete – vei. Men det er mye rart å se på og musikken er fin.

Psykoseksuell utvikling er de sidene av den personlige utviklingen som styres av seksuelle lyster, drifter og impulser. Ifølge noen teorier (særlig de psykoanalytiske) dominerer de instinktene som styrer den psykoseksuelle utviklingen også utviklingen av hele personligheten.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I London har man noe som kalles ULEZ. Ultra low emission zones. Tanken er å forbedre den lokale luftkvaliteten for de som bor i området ved å begrense bruken av kjøretøy med høye utslippstall der. Som man kan forvente er dette et omstridt tema hvor frontene går langs det normale skillet mellom høyre og venstre. De konservative snakker om woke krefter som prøver å ødelegge livet for “motorister”, noe som er en så åpenbart usann påstand at Tory-partiet i realiteten støter fra seg moderate velgere; en prosess som har pågått en stund nå – ikke bare tilknyttet ULEZ – og som nesten helt sikkert vil medføre katastrofale tall for de konservative ved neste valg. Britenes politiske tilstand følger det generelle mønsteret i resten av “vesten” (særlig USA) som ganske lenge nå – omtrent tyve år – har hatt en prosess hvor “konservative høyrepartier” lyver stadig mer hemningsløst om alt de tror kan bidra til å skaffe dem flere velgere, men det blir etterhvert så grovt at de støter fra seg alle som synes det er viktig å forholde seg sannferdig til livets realiteter. I mellomtiden jobber Labour-partiet hardt for å tiltrekke seg vinglevelgere av den typen som er mest “konservative” av natur, men de er også seriøse mennesker som synes det er ubehagelig med løgn og grove overdrivelser. Deres nye leder Kier Starmer er like lite “en typisk Arbeiderpartimann” som Jonas Gahr Støre er her hjemme. Begge ville vært utenkelige som ledere for noen slags “arbeiderbevegelse” på 70-tallet; som sier noe om borgerliggjøringen av den politiske venstresiden både der og her. Starmers personlighet fremstår som en mer keitete utgave av det karismatiske sjarmtrollet Tony Blair, som introduserte fenomenet “New Labour” i sin tid, men som senere begikk politisk selvmord over den mildt sagt upopulære krigen i Irak. Men akkurat som Blair i sin tid er Starmer veldig nøye med å “følge amerikanerne” — så gjenstår det å se hvor han til slutt havner.

Den nyeste stormen i vannglasset handler om Lee Anderson – også kjent som the leeanderthal – som skiftet side fra Labour til Tory og som etter dette har vært noen slags politisk kanon som de konservative ruller frem for å fyre av politiske bredsider mot “venstrekreftene” og da særlig det berømte fenomenet woke, som i prinsippet burde være politisk uinteressant men som som likevel har endt som en paraplyfrase som folk bruker hver gang noen prioriterer “menneskelige hensyn” over de økonomiske, som for eksempel – for ikke å si særlig – i saker som omfatter miljøspørsmål. ULEZ er jo hjertebarnet til den svært liberale ordføreren i London, Sadiq Khan, som Lee Anderson – på åpenbart rasistisk grunnlag – nylig beskrev som en “islamist” — nærmere bestemt at både Keir Starmer og hele byen London er styrt av “islamister”, som selvsagt etterspør en bedre definisjon av hva fanden Anderson – og resten av de såkalt konservative – egentlig tror at islamister er, siden det liberale London vrimler av steder som på rutinemessig basis overskjenker folk på alkohol, det røykes hasj åpenlyst på annenhvert gatehjørne, og boligprisene har blitt så perverse at tilstandene begynner å ligne på New York, fordi “alle” briter som ønsker å leve i en stor by med liberale forhold både for forretningsførsel og livsstil søker mot London. Kommer folk til å rømme fra London på grunn av ULEZ? Neppe. Jeg vil heller tro at det motsatte skjer, fordi strategien virker jo. Tallene for forurensende elementer i luftmålingene for London har forbedret seg dramatisk etter at Sadiq Khan etablerte utslippskontrollen. Kan man argumentere med tall? Nei, ikke egentlig. Det er jo grenser for hvor dumme selv de mest evneveike blant oss klarer å bli. Derfor argumenteres det rundt “intensjoner” istedet, som for ULEZs vedkommende betyr at greia beskrives som et tyrannisk maktovergrep rettet mot frihetselskende motorister av en ordfører som styres av “islamister” (som forøvrig også gjelder resten av Arbeiderpartiet). Dette ble imidlertid for drøyt for Rishi Sunak, som ettersom jeg forstår har reagert på disse utspillene med å gi Lee Anderson sparken. Det kinky elementet i saken er at et klart politisk flertall blant Labour-velgere ønsker at det skal fremsettes noen slags offisiell protest mot det som foregår i Gaza. Ord som krigsforbrytelser og folkemord fremsettes stadig oftere og stadig mer høyrøstet blant befolkningen, og etterhvert også i media. Det er visstnok dette som styres av en konspirasjon av “islamister”.

Hvem er det som synes det ikke er et problem når fremstående politikere farer med løgn, grove beskyldninger og all annen slags falskhet? Tradisjonelt har jo det konservative Tory-partiet i Storbritannia vært det samme som partiet Høyre her hjemme; det vil si hovedsaklig de som representerer “kjøpmenn og militære”, men så har vi altså fått denne nyfascistiske bølgen som jeg vil si begynte på 80-tallet – med Thatcher, Reagan og alt det der (vi glemmer jo ikke Chile) – men som ikke ble virkelig ondartet før etter årtusenskiftet. Som forrige gang kan vi se en tydelig perversjon av Nietzsche som filosofisk grunnlag for greia: Nyliberalisme tar jo utgangspunkt i konkurranse på et fritt marked, mellom produkter og individer som “profilerer seg” i forhold til etterspørselen. Vi observerer her hvordan Nietzsches “vilje til makt” blir misforstått enten med ond vilje eller på grunn av evneveik sløvhet, slik at det ender som “vilje til profitt” innenfor en matrise hvor metermålet til enhver menneskelig virksomhet er om det “lønner seg”. Les en hvilken som helst bok som er skrevet av Friedrich Nietzsche og spør deg selv så omtrent hvor mye du tror denne forfatteren brydde seg om begrepet lønnsomhet. Nietzsche ga en lang tung beng i alt sånt. Vilje til makt må forstås i lys av hans idèer om hvordan “nymennesket” – eller overmennesket – er en moralsk kategori av “individualisme” som ligner ikke så rent lite på de klassisk greske idealer om arete, altså ære, dyd eller moral, bare i en tidsalder hvor “guder” ikke lenger er relevante som forklaringsmodeller blant seriøse mennesker. Selvsagt finnes det fortsatt både religioner og religiøsitet, men det går ikke an å si at denne delen av den menneskelige tilstand har den samme autoritet i noe samfunn som fenomenet hadde før den industrielle revolusjon, kanskje bortsett fra visse eksplisitt teokratiske stater som ikke engang deres egne innbyggere liker. Den postmoderne gudløsheten er et mindre problem for de som allerede i utgangspunktet hadde mest ateistiske tendenser, det vil si den politiske venstresiden. men det har vært bent frem katastrofalt for de konservative at kirken har mistet så mye makt. Hvor skal de nå henvende seg for å utvinne den typen argumenter som kan forklares med at “det bare er sånn”?

Partikkelakseleratoren LHC (engelsk: Large Hadron Collider) er verdens største partikkelakselerator. Den er en del av CERN, på den fransk-sveitsiske grensen nær Genève. LHC er en sirkulær akselerator som brukes til å akselerere både protoner (for partikkelfysikk) og blykjerner (for tungionefysikk). Begrepet hadron refererer til partikler som er bygget opp av kvarker.

(Wikipedia)

De som er interessert i denslags kan huske at det var ganske mye sinnsforvirret støy rundt LHC-maskinen mens den ennå var langt fremme i nyhetene. Evneveike mennesker snappet opp begrepet “mikroskopisk svart hull” – noe som kan oppstå innenfor de prosedyrene opplegget er laget for – og fantaserte frem et scenario hvor dette svarte hullet angivelig skulle spise opp hele planeten og det ene med det andre, hvis de ikke heller gikk direkte til demonologisk sak og uttrykte bekymring for at LHC skulle “åpne dimensjonsporter” og slippe alle helvetes fæle makter løs på oss stakkars små. Sånt er jo komisk. Begrepet idiot er en hedersbetegnelse man ikke fortjener når man ikke engang evner å forstå at man ikke har noe greie på avansert partikkelfysikk, slik at man bør helst overlate denne jobben til ekspertene. Du vet. De som driver med mainstream vitenskap; hvor man opererer med regler, standarder og denslags og det typisk tar noen år å lære faget. Så får spørsmålet bli om det har noe med “ytringsfrihet” å gjøre når man skremmer seg selv og andre med evneveikt vås på denne måten.

Noe lignende fremkom i forbindelse med 5G-nettverket – altså “femte generasjon” av digital radioteknologi – hvor folks forvirrede tilstand oppi tenkamentet motiverte noen til å begå sabotasje mot anlegg og installasjoner tiknyttet 5G-teknologien, motivert enten av noen slags religiøs greie eller eventuelt sekulære konspirasjonsteorier rundt “stråling” og den typen ting. Slike aksjoner er selvsagt straffbare som skadeverk mot eiendom og infrastruktur alene – det vil si “materiell terrorisme” – men det er vanskeligere å måle hva slags mentalt skadeomfang slike paranoide vrangforestillinger trekker med seg. Som alle vet er for eksempel menneskeskapte klimaendringer noe ikke alle har evne – eller eventuelt vilje – til å ta inn over seg og forstå. Problemet er av politisk karakter, hvor “visse aktører” ser seg tjent med å skape forvirring rundt sakens konseptuelle struktur – fordi dette er til deres umiddelbare økonomiske fordel – og dermed vanskeliggjøre og/eller “utsette” jobben med å rydde opp i elendigheta. Hva kan jeg si? Det er jo mye frykt i verden, ikke alt av rasjonell karakter. Det vi si at det finnes mange gode grunner til å være redd både det ene og det andre, men det folk liker å frykte er ikke nødvendigvis det de bør frykte (og omvendt).

Det er ikke i utgangspunktet galt å være paranoid i forhold til dagens menneskelige tilstand. Det er jo sant at folk ofte går rundt og ser på hverandre som “noen de kan utnytte til sin egen fordel” og omsetter dette – bevisst eller ubevisst – til noe slags måletall for “sosial kapital”, altså i hvilken grad andre mennesker er nyttige for opplegget ditt, eller om de bare er i veien for deg. Sånn må det bli i et samfunn som har “konkurranse” som et av sine fundamentale prinsipper for økonomisk virksomhet. Når hørte du sist ordet solidaritet brukt på en fornuftig måte? Ikke engang Arbeiderpartiet har hatt dette langt fremme som politisk konsept siden på 70-tallet. Folk skjønner intuitivt at “noen er ute etter å misbruke dem” men de vet ikke hvem de er, eller engang hvor de skal lete for å finne dem, så fantasien vandrer fritt og fremkaller alle mulige slags sprø greier. Hvem skal man tro på i en verden hvor alle er villig til å lyve hvis de har noe å tjene på dette? Det er ingen enkel utfordring å forholde seg til “informasjon”. Generelt sett er folk akkurat de samme skapningene som vi var i steinalderen — og i den grad det finnes noen forskjell i intellektuell kapasitet så er de moderne mye “dummere” rett og slett fordi det ikke krever like mye kløkt og innsats for å overleve i en tid hvor man har avansert medisinsk bistand i relativ nærhet og mat typisk er noe man alltid kan finne i lokale butikker. Det er jo ikke nødvendig å ha noen plan for å overleve i vår tid. Det er nok å bare “følge strømmen” på en ganske passiv måte. Alt er ferdig tenkt, ferdig tygd og ferdig forberedt for en bekymringsløs moderne tilværelse som “konsument” — alt man behøver er penger. Det sier seg selv at dette ikke er miljøbetingelser som som krever et skarpt sinn med en sunn sans for realistiske prioriteringer.

Jeg tenker at det må være opphissende på noe slags kryptisk, psykoseksuelt vis å iscenesette seg selv som heltemodig motstandskjemper i en kontekst av farlige konspirasjoner som driver med medisinsk eksperimentering på globalt nivå med “dårlig utprøvde vaksiner” – selv om det i den hele menneskehetens historie aldri har eksistert noen mer utprøvd vaksine enn den mot covid, som jo har blitt distribuert i flere titalls milliarder doser over hele verden – og surfe på nettet i stadig jakt på flere clues i harahølet. Herregud. Det er evneveikt, men det er også noe som var – ved et kritisk tidspunkt – svært destruktivt i forhold til smittevernet, med den deprimerende forutsigbare følge at mange hundre tusen døde ut over det statistisk forventbare tallet. Ikke så mye i Norge, hvor myndighetene reagerte raskt og profesjonelt, om ikke akkurat perfekt på alle måter, men særlig i de landene hvor den politiske ledelsen ikke tok trusselen tilstrekkelig alvorlig. Disse tullebukkene er som valper som knurrer og biter på en tøffel den dag i dag, selv om verden forøvrig har bevegd seg videre. Krisen er ikke lenger akutt og derfor “pandemisk”, selv om sykdommen fortsatt rammer noen enkeltindivider svært hardt. Som alle vet er poenget med vaksiner at man skal “trene opp” immunforsvaret til å produsere antistoffer mot slik sykdom som vaksinen er designer for – eller mot? – og man valgte denne gangen en annen metodisk løsning enn den “tradisjonelle” som bruker dødt eller på annet vis uskadeliggjort virusmateriale. Jeg har selv ikke noen greie på disse tingene, men jeg oppfattet vel at det var noe med “signalproteiner” og at opplegget var mye mer spesifikt enn den mer bredspektrede innfallsvinkelen som var vanlig før man fikk bedre “genteknologi”, eller altså at man spidder jævelen med en kårde på kloss hold heller enn å skyte ham med kanon fra hundre meters avstand. Mindre stress for organismen. Siden har de også kommet opp med en lenge etterspurt vaksine mot malaria basert i den samme metoden, noe som er svært viktig for svært mange. Jeg antar at “vaksinemotstand” under og etter pandemien til syvende og sist handler om “vitenskapsskepsis”, som igjen er en konsekvens av uvitenhet. Psykologer kommer helt fette sikkert til å skrive masteroppgaver om dette emnet i mange tiår fremover. Det samme gjelder sannsynligvis alle som jobber med kommunikasjon og “public relations” både i offentlig og privat sektor.

Overbefolkning er ikke en betegnelse på antallet eller tettheten av individer, men heller antallet individer sammenlignet med ressursene de trenger for å overleve. Med andre ord er det en sammenheng mellom befolkning og ressurser. Hvis et gitt miljø har en befolkning bestående av 10 individer, men det bare finnes mat og drikkevann for 9 individer, da er det miljøet overbefolket. 

(Wikipedia)

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det finnes ikke noe sted å gjemme seg når man bor på landet. Alle kan se deg. Alle vet hvem du er. Alle vet hva du driver med. Hvis man ønsker relativ anonymitet – det å “forsvinne i mengden” om du vil – må man flytte til en by; jo større jo bedre i henhold til dette formålet. Det som skjer i byen er jo at man venner seg til å overse folk man møter. Man ser dem ikke som “individer” men som en del av bakgrunnsstøyen eller “landskapet” og slik må det selvsagt være når man hele tiden forholder seg til et overveldene antall folk man ikke kjenner. Ingen som bor i et typisk bymiljø kjenner – eller engang gjenkjenner (av utseende) – alle sine naboer. Man vet ikke hvem de er og hva de driver med. Det kan være hvem som helst og hva som helst; bare fantasien setter grenser — hvilket bringer oss til problemets kjerne: Grensesnittet mellom privatliv og “offentlig selvrepresentasjon”, for eksempel når man pynter seg for å flanere gatelangs eller for å oppsøke et utested med det formål å ruse seg på alkohol. Hvis man av forskjellige årsaker ønsker å bli sett som “noe annet enn det man egentlig er” vil jeg si at man har dårlige sjanser på landet, mens dette er ganske enkelt i en by av noe størrelse så lenge man holder seg i bevegelse. Folk som ser deg hver dag vil jo etterhvert legge merke til atferdsmønstrene dine, inkludert de du ikke ønsker at noen skal se. Det fungerer svært dårlig å være “hemmelighetsfull” på landet, fordi dette vil bare stimulere nysgjerrigheten hos folk slik at du blir et samtaletema innenfor det sosiale miljøet; mest fordi det er ikke så mye som “skjer” på landet og alt som virker mystisk er derfor litt spennende.

Nylig hadde jeg et ærend i Oslo som inkluderte en del bilkjøring rundt og gjennom tett bytrafikk. Jeg merket at dette begynte å gnage på tålmodigheten min umiddelbart, selv om jeg er godt vant til variert trafikk i urbane områder – jeg har til og med kjørt lastebil i Oslo, noe som rett og slett ikke går an hvis man ikke har evnen til “iskald tålmodighet” i trafikken – men jeg tolker dette som et bra tegn, som muligens kan bety at “det normale nivået” av stresshormoner i kroppen min har falt ganske mye siden jeg flyttet ut på landet. Som alle vet er folka som bor på landet jævlig nysgjerrige på hvem man er og hvorfor man har kommet dit, når man kommer dit. Mange blir litt paranoide av dette, men ikke jeg. Jeg vet hva det handler om fordi jeg er jo født og oppvokst på landet; det er den delen av livet som jeg tilbrakte “i byen” som er det store avviket i livsstilsvalg. Landsbygdmentaliteten er en ryggmargsrefleks hos meg, inkludert det såkalte bygdedyret. Det vil si den formen for brutalitet, trangsyn og intoleranse som Tor Jonsson i sin tid satte dette navnet på — og som gjør livet bortimot uutholdelig for mange som er følsomme og “søkende” i sjelslivet sitt; som ikke orker å leve i en kultur preget av traktorprat, hjemmebrent og nevekamp. For dem er det en befrielse å flytte til et større sted hvor man – relativt sett – fremstår som mindre “unormal”. På landet har vi jo et redusert tilbud av kilder til god underholdning slik at enhver som på noe vis er “annerledes” med stor sannsynlighet vil ende som et standard mobbeobjekt av mer eller mindre hatefull karakter, særlig hvis annerledesheten handler om et kjønnsuttrykk som avviker fra det lokalt normale. Dette var aldri noe problem for meg selv, men jeg møtte forholdsvis mange “landsflyktninger” i løpet av mine tredve år i Oslo og andre byer, som opplevde det som om de “levde farlig” på sitt opprinnelige hjemsted. Mitt eget avvik handlet mer om noen slags aggressiv trang til å se og erfare ting som ikke var – og heller aldri kommer til å bli – særlig enkle å finne i andre strøk enn de urbane. Oslo er jo på mange måter både en stor og en liten by. Det man litt løslig kan betegne som “kunstmiljøet” overlapper med visse andre miljøer som er sterkt preget av innflyttere fra bygda som har kommet til byen for å “leve ut sin legning” hva nå enn dette måtte innebære.

Begrepet overbefolkning virker lite relevant i det strøket hvor jeg bor, eller egentlig hele strekningen mellom Elverum og Trondheim. Jeg vet ikke om alle tettstedene langs denne linja typisk regnes som fraflyttingsstrøk, men ihvertfall gjelder det for en god del av dem. Man kan se det på eiendomsprisene. Der man kan få kjøpt en normal “familievilla” for en million er det lav etterspørsel. Hva får man for en million i Oslo? Et bøttekott? Saken er jo at folk trenger en inntekt, som i de fleste tilfeller betyr at de trenger en jobb, og det er vanskelig å finne jobber på landet, eller rettere sagt man må ta det man får. Det er vanskelig å være kresen sånn sett når man bor på landet. Håndverkere – som meg selv – har det riktignok enklere enn de fleste andre, men også de må leve med endrede økonomiske forhold. Engasjementene er færre og de er typisk dårligere betalt fordi de lokale konkurranseforholdene presser ned prisene mot et minimum av hva som er akseptabelt. I Oslo kan man – relativt sett – “tjene seg rik” på litt smart manøvrering innenfor håndverksfagene, men sånne muligheter finnes ikke på småsteder. Her må man ta det man får, altså det man kaller “kjøpers marked”. Man får oppdrag, men man får sjelden det vi kaller “kremjobber”. I motsetning til hva man skulle tro er det ikke særlig mange bønder på landet – i den forstand at de driver profesjonelt innenfor landbruket – men det er desto flere som er “altmuligmenn” med base i et nedlagt småbruk, og disse betraktes vel også som “bønder” fra et bymessig perspektiv, som er mest aktuelt på hyttemarkedet, som hovedsaklig befolkes av byboere med ferie på landet. Sånn sett har vi jo nettopp hatt vinterferie, som typisk trekker med seg tre-fire ganger så mye trafikk i denne regionen, med dramatisk mye lengre kø på supermarkedet og det ene med det andre. Du vet. Folk i sportsklær og skistøvler som går og dytter på handlevogner stappfulle av alle mulige ting. Dessuten er det komisk hvordan alt som vanligvis er “dagens tilbud” eller “ukas kampanje” og sånne ting totalt forsvinner når feriefolket ankommer. Da ligger alle på lur som krokodiller i den elva sebraene må passere for å komme til beitemarken. Den norske turismen topper seg typisk i påsken, mens det er tyskere i bobiler som dominerer bildet i sommermånedene.

Folk som har regnet på sakene sier at hvis alle mennesker som lever på jorda nå i dag skulle hatt en typisk “vestlig” livsstil så ville vi behøvd ressursene til fem planeter som denne. Hva skal man tenke om dette? Er jorda overbefolket? Mange “føler” at det må være slik, men de som har regnet på sakene sier jo også at hvis man fjerner hele den “fattigste” halvdelen av jordas befolkning så ville dette utgjøre eksakt null og niks forskjell i forhold til ressursutarming og miljøproblematikk. Jorda kan faktisk bære mer enn dobbelt så mange mennesker som i dag med en klokere administrasjon av ressursgrunnlaget, så hva er det egentlige problemet? Det kan enkelt oppsummeres som “rovkapitalisme” men ikke alle forstår sammenhengen mellom sin egen priviligerte livsstil og – det overlagte – drapet på naturen. Selv den notorisk ville naturen i Norge gjennomgår i disse tider en lingchi – “death by a thousand cuts” – som var en særlig sadistisk form for dødsstraff som ble praktisert i KIna helt frem til tidlig på 1900-tallet. Det finnes fortsatt uveisomme strøk hvor man kan vandre i dagesvis i en og samme retning uten å støte på noen menneskeskapte strukturer, men mestepaten av Norge er typisk gjennomskåret av veier, kraftlinjer og denslags. Det er lett å gå seg vill på ukjent sted, men det skal godt gjøres å gå seg totalt vill, i en sånn forstand at man ikke finner noe man kan følge for å komme til befolkede strøk. Konsesjoner og løyver sitter løst hos norske kommunestyrer når de fristes med økonomiske muligheter og ikke minst de magiske “arbeidsplassene” som behøves for å opprettholde skattegrunnlaget. Av denne grunn foregår det en “snikindustrialisering” av norsk natur — et fenomen som NRK nylig har tatt opp som sak og fortsatt skriver historier om på nettsiden sin, men fordi alle hensikter er gode og lokalmiljøene trenger pengene så går det som det går. Kampen mot vindmøllene er et – litt ufrivillig quixotisk – symptom på hva jeg tror er en mye dypere form for uro over “sivilisasjonens fremskritt” ute i den norske befolkningen. De er jo store og godt synlige menneskeskapte strukturer, som i tillegg krever en subsidiær infrastruktur for konstruksjon og vedlikeholdsformål, samt selvsagt utgående kraftlinjer for den strømmen de produserer. Alt handler som alltid om alle slags gode hensikter og det er vanskelig å argumentere mot “det grønne skiftet” og hele den pakka, selv om jeg vil si at hovedproblemet handler om nedleggelse av små og spredte driftsenheter til fordel for store sentraliserte industrianlegg som forsyner bymessige strøk med både næringsmidler strøm og alt hva de ellers behøver og begjærer.

Bruk av cannabis i vestlig kultur i nyere tid begynte med hippiekulturen i 1960-årene, og er fremdeles utbredt, spesielt i enkelte ungdomsmiljøer. Hallusinasjoner er ikke typisk for cannabisrus, men de kan forekomme ved intensiv bruk. Ofte oppfatter brukeren at hallusinasjonene er fremkalt av cannabis. Da er det ikke brist på virkelighetsoppfatningen. Imidlertid kan virkelighetsforståelsen svekkes ved intensiv bruk, eller hos personer med en spesifikk disposisjon, og dermed resultere i en cannabisutløst psykose. Symptomene på en slik psykose ligner det vi ser ved andre rusutløste psykoser og ved akutt schizofreni, men cannabispsykosen går over etter kort tid ved avholdenhet.

(Store medisinske leksikon)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Tyskerne har visstnok bestemt seg for å legalisere cannabis i noen grad, men jeg har ikke satt meg nøye inn i saken. Inntrykket så langt er at det snakkes om en slags “spansk” modell; hvor moderat bruk av cannabis blir betraktet som en privatsak, men det er fortsatt ikke tillatt å omsette stoffet, eller oppbevare “betydelige mengder” – mer enn hundre gram – selv om det er til egen bruk. De har med andre ord ikke tenkt å begynne verken med “coffee shops” (som i Nederland) eller andre former for åpne utsalg. Hvor det er meningen at folk skal få den lovlige cannabisen sin fra er noe uklart, men “hjemmedyrking til egen bruk” blir nevnt som et alternativ — kanskje litt som hvordan folk brygger sitt eget øl noen ganger, eller legger sin egen vin – med varierende resultater – men dette vet jeg ikke noe om. Det eneste som synes sikkert med saken er at “prinsippet om legalisering” har passert gjennom det politiske systemet og pådratt seg et flertall, men hvordan ting skal skje i praksis gjenstår ennå å se. Det er et problem at “cannabisøkonomien” for tiden er dominert av alskens kriminelle aktører som ikke har noen interesse av at stoffet skal bli legalisert. Det har jo ikke de noe å tjene på. Hva kommer de til å gjøre for å kompensere for tapet sitt?

Jeg er ikke selv særlig begeistret for det jeg kaller “hasjrøykere” og som på engelsk kalles stoners. Det er en egen “alternativ” kultur som er veldig preget av hva vi sannsynligvis må kalle cannabisideologi, i den forstand at de enten ikke skjønner eller ikke vil akseptere at det dreier seg om et rusmiddel som sliter på helsa – både fysisk og (særlig) mentalt – når forbruket blir noe slags daglig ritual litt på samme måte som den berømte “morrakaffen” som så mange oppgir at de behøver for å komme i gang med dagen sin. Stoffet er så vidt jeg vet ikke noe man blir avhengig av på samme måte som heroin, kokain og så videre, men det finnes definitivt “storforbrukere” som er veldig preget av denne vanen sin. Imidlertid er cannabis – relativt sett – “bedre” enn for eksempel alkohol, når det først skal være rusmisbruk. Hasjrøykere er jo ikke typisk farlige mennesker, ihvertfall ikke for noen andre enn seg selv, bare nærmest uutholdelig fjollete og useriøse mange ganger. De som er “harde på flaska” utvikler på sin side nesten alltid sosiopatiske trekk, med lav terskel for vold og annen ubehagelig atferd overfor andre, slik at hvis vi klarer å få alkoholikerne til å heller bli hasjrøykere så har vi oppnådd et positivt politisk resultat. Hva kan jeg si? Vi lever jo ikke i en perfekt verden. Hvis en eller annen middels kødd heller sitter i garasjen sin og fniser av det morsomme mønsteret i veggpanelet enn å drikke seg dritings og banke opp kjerring og unger, så er jo dette en liten forbedring av verdens tilstand. Synes du ikke? Jeg tror ikke forbruket av cannabis kommer til å øke i Tyskland – eller noe annet land, for den saks skyld – på grunn av legaliseringen. Mitt inntrykk er at stoffet allerede er så vanlig der ute at “pushere” henvender seg også til folk de ikke kjenner med tilbud om å kjøpe hasj. Dette har skjedd meg mange ganger i visse deler av Oslo, selv om jeg bare har vært på vei forbi stedet til fots, altså uten å signalisere at jeg “ser etter noe”. Jeg vet ikke hva de tenker på – eller med – fordi av utseende ligner jeg jo mye mer på politi enn på røver, men hva vet jeg? Det sies at politiet også i Norge helst overser de typiske “brukerne” av stoff, så dette omfatter kanskje også “småselgere” på gateplan.

Hvis det hadde vært mulig å avskaffe bruk – og misbruk – av rusmidler gjennom å forby faenskapet så ville dette ha skjedd for lenge siden. Det er vanskelig å finne noen tall for hvor mye ressurser som har vært slengt inn i det svarte hullet vi kaller “narkotikapolitikk” men det mest nærliggende målbare resultatet er at den globale narkoøkonomien – som per definisjon er kriminell – har vokst seg til pervers størrelse. For eksempel snakkes det om en kokaintsunami som flommer fra Sør-Amerika til Europa, som i nyere tid har utviklet seg i retning av å bli et mer attraktivt marked enn den tradisjonelle ruta til Nord-Amerika, og da særlig USA. Folk som har bedre greie på disse tingene enn meg påstår at et gram kokain koster omtrent en “høvding” (tusenlapp) og er det man typisk bruker opp i løpet av en normal tur på byen, så da blir det jo fort mengder av det. Og ikke minst penger. Det har vært litt omdiskutert om de enorme beslagene av kokain i banankasser fra Ecuador som ble gjort i fjor egentlig var ment for et annet marked enn det norske, men det blir bare spekulasjon. Det interessante spørsmålet er etter min mening hva slags kommersiell operasjon som har råd til å tape to milliarder kroner uten å gå under. Vi snakker jo ikke akkurat om noen “kjøpmann på hjørnet” her. Det må antas at alt som ikke blir beslaglagt representerer en så stor verdi at tapene blir “akseptable” som the cost of doing business, så kan kløktige økonomer regne seg frem til hva slags finansstruktur som må foreligge for at denne modellen skal gi tilstrekkelig lønnsomhet. Det er vanskelig å fatte hvor stor den kriminelle narkoøkonomien egentlig er på verdensbasis. Det ligger jo i sakens natur at det ikke finnes noen “offisielle” tall, men det blir sagt at narkobransjen omsetter like mye som transportbransjen og hotellnæringen sammenlagt — slik at man må jo lure på hvor alle disse svarte pengene havner. Beløpene er så idiotisk store at de har nasjonaløkonomiske konsekvenser både her og der. Man kan se for seg en “internasjonal narkobaron” som noen med villa i Marbella og leilighet i Dubai; med dyre merkeklær, gullkjeder, sportsbiler og det ene med det andre, men sannheten er at det er så mye penger i narkoøkonomien at det går ikke an å bare bruke det opp, det må nødvendigvis “investeres” på noe slags vis, i håndfaste men også omsettelige verdier. Beatpoeten William Burroughs – han som oppfant begrepet heavy metal som navn på en imaginær musikksjanger tyve år før noe sånt eksisterte – sa allerede på 50-tallet at “innenfor et kapitalistisk system er heroin det perfekte produkt”. Han var selv heroinist og derfor sannsynligvis litt “partisk” med valg av stoff for å illustrere poenget sitt, for jeg synes at kokain er et mye bedre eksempel. Kokainister er jo vesentlig mye mer “dynamiske og utagerende” som typer enn heroinister, som virker mer sløve og zombieaktige i stilen sin.

Hvorom allting er, alle sier at cannabis er – “far and away” – det største produktet innenfor narkoøkonomien, både her i Norge og i resten av verden. Det eneste jeg kan tenke om denne påstanden er at det sannsynligvis foregår mye mer hasjrøyking der ute enn jeg tror, og jeg er ganske illusjonsløs i forhold til fenomenet. Jeg tenker det samme om folks rusvaner som deres sexvaner, religiøse idèer med videre, at det raker ikke meg hva de driver med på privaten — og jeg vil helst slippe å høre noe om det. Jeg klarer ikke å se for meg noen slags situasjon hvor det er passende å snakke om private emner, bortsett fra private samtaler. Folk er riktignok ikke særlig opptatt av etikette nå for tiden og de beskriver det ofte på nedlatende vis som “politisk korrekthet” når etiske standarder fremholdes som essensielt i sosiale sammenhenger, men det regnes tradisjonelt sett som “udannet” når man privatiserer en samtale og plasserer seg selv i sentrum av narrativet, gjerne ved å fremholde hva slags “offer” man er for andre menneskers onde vilje og det ene med det andre. Jeg tar den meningsløse bablingen hos en typisk hasjrøyker mye heller enn den krenkede offermentaliteten hos det selvmedlidende borgerskapet. Herregud for noen evneveike fjols. Uansett, “et narkofritt samfunn” er ikke noe aktuelt alternativ. Dette vet vi. Det er etter min mening bra at de legaliserer cannabis, mest fordi det undergraver folks alminnelige respekt for loven når man prøver å forby ting som folk uansett kommer til å gjøre. Jeg ser som sagt ikke på det som positivt at folk bruker cannabis, men det er et vesentlig mye større onde når man straffeforfølger dem på grunn av noe som i utgangspunktet er et helsemessig spørsmål – vel så mye psykiatrisk som somatisk – motivert av moralistiske holdninger som harmonerer dårlig med sakens realiteter. Det finnes en narkoøkonomi fordi det finnes etterspørsel etter stoff. Ferdig diskutert. Det finnes ingen ond konspirasjon av pushere som frister folk inn i synd, bare “markedskrefter” som reagerer slik de skal innenfor en kapitalistisk horisont når det dukker opp etterspørsel etter noe. Det eneste realistiske spørsmålet er hvem som skal kontrollere pengene. Det er et politisk valg at vi skal ha livsfarlige gangstere og narkobaroner som styrer en økonomi på størrelse med statsbudsjettet i et middels stort europèisk land. Må det være slik? Det er et lite skritt i nominelt bedre retning å legalisere cannabis. Noen fortalte meg at det til enhver tid har vært lovlig å kjøpe cannabisfrø via postordre fra blant annet Nederland, men jeg vet ikke om dette er sant. Det høres jo helt evneveikt ut, men forklaringen skal visstnok være at det er juridisk komplisert å forby frøene. Internasjonal frøhandel er jo et tema i seg selv, men saken er uansett at folk bør tillates å dyrke sin egen cannabis, dersom dette er noe de ønsker og evner å få til. Hvor vanskelig kan det være? Fra min kyniske synsvinkel er dette noe som kanskje vil bidra til å undergrave kapitalkreftene innenfor narkoøkonomien, som åpenbart ikke vil la seg regulere på noe annet vis enn gjennom å redusere den internasjonale etterspørselen etter produktene deres.