Måned: november 2023

Reklame for alkoholholdig drikk er forbudt. Forbudet gjelder også reklame for andre varer med samme merke eller kjennetegn som alkoholholdig drikk. Slike varer må heller ikke inngå i reklame for andre varer eller tjenester. Helsedirektoratet fører tilsyn med at bestemmelsene om reklameforbud fastsatt i eller i medhold av denne lov overholdes. 

(lovdata.no)

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Når det snakkes om “andre varer med samme merke” ser jeg for meg at for eksempel noen som Absolut Vodka hadde begynt å selge klær med samme logo som brennevinet og i så fall møtt veggen i forhold til å reklamere for disse klærne. Det har jo helt siden dette forbudet kom (og egentlig lenge før) vært vanlig å selge lisenser til å bruke kjente varemerker “utenfor kontekst” slik at man sikkert får tak i for eksempel Ferrari tannbørster eller Microsoft undertøy. Hva vet jeg? Jeg er nokså sikker på at jeg så Björn Borg parfyme på en flyplass en gang, men de sa at Old Spice ikke hadde noe med jentebandet Spice Girls å gjøre. Poenget er uansett at et varemerke som først og fremst er kjent for alkoholprodukter ikke har lov til å reklamere for eventuelle andre ting de selger som bærer samme logo. Snikreklame er ikke tillatt og jeg tror at alle skjønner akkurat den. Imidlertid har jeg vansker med å se hvordan for eksempel et maleri av en kvinne som holder et vinglass kan være “reklame for alkohol” eller at bokstaven Y i firmanavnet HYGGE utformet som et stettglass også er et brudd på loven. Vi beveger oss bort fra det rimelige. Dette er etter min mening en typisk oppgave for Høyesterett. Hvordan skal loven tolkes?

Det virker som om Helsedirektoratet har misforstått selve konseptet med “reklame”. Det er et tiltak folk som har noe de vil selge treffer for å komme i kontakt med sine aktuelle kjøpegrupper. Det er da ingen som reklamerer for “det å drikke alkohol” i og for seg selv? Uten å nevne det produktet de selger? Det er en problematisk Pandoras eske de åpner hvis de hevder at forbudet mot alkoholreklame også omfatter det å drikke alkohol som konsept innenfor kulturen, fordi da er det jævlig mye som ligger tynt an, la oss bare begynne med å spørre hvordan en konsekvent lov mot det å hentyde til “drikking av alkohol” på uspesifikt vis skal forholde seg til “vinsmaking” i aviser og magasiner? Hvis det er et problem at et kunstmaleri viser en kvinne som sitter ved et bord og holder et vinglass så er det et enda større problem at anmeldere i media nevner produktnavn og deler ut anbefalinger av det og det merket innenfor vin, øl og annet. Det er et stort problem at ymse nidkjære fjøsnisser er ute og leker sheriff i grenselandet for hvor langt definisjonene rekker, fordi dette undergraver respekten for lovverket. Generelt sett så ønsker jo folk å holde seg innenfor loven, men dette blir vanskelig når håndhevelsen er en fornærmelse mot intelligensen.

Deliriumet skjelver av et sykelig strålende sinn. Dessuten bor forstyrrende karakterer i mange av Francisco de Goyas (1746-1828) kunstverk. Var dette refleksjonen av en psykisk lidelse? Absolutt. Han var en kunstner som reflekterte uroen til et ødelagt samfunn som ingen andre, et samfunn som omringet ham, noe som gjorde ham desperat. Få kunstfigurer overførte indre plager, ensomhet, frykt og fortvilelse slik Goya gjorde. Da han kom til sitt landsted La Quinta del Sordo, boblet det fortsatt minner i hans sinn om lyden av henrettelsene, og smerten blant annet i eksil og illojalitet.

(utforsksinnet.no)

Mange har minner om sitt første møte med Goyas såkalte svarte serie av malerier – som man liksom må riste på hodet av og svelge et par ganger før man klarer å “ta det inn” for dette er rimelig horrible saker – og mange har spekulert rundt hva som egentlig foregikk med hodet hans da han laget dem. Etter min mening er dette et naivt spørsmål. Alt Goya gjorde var å skildre den verden han observerte. Det virker ikke rimelig å anklage en kunstner for å være gal basert i lite annet enn at han skildrer en gal verden slik han ser den. Seriøst, hva gjør Goya? Han maler bilder. De gjør inntrykk på folk. Ofte til en sånn grad at de får mareritt av det etterpå. Det er alt. Høres det ut som galskap? Det kommer an på hvem man spør og hvordan man definerer begrepet galskap. Man kan argumentere for at det er “moralsk galt” – altså mer i motsetning til det “moralsk korrekte” enn det mentalt sunne – å vise mennesker bilder som ryster dem helt ned i grunnvollene og kanskje tar fra dem en ikke ubetydelig andel av sinnsroen og sjelefreden deres. På den annen side er kanskje ikke sinnsro noe man bør skryte av når verden står i brann og hensynsløse lystmordere går løs rundt hushjørnene. Goya opplevde jo noen særlig ondartede utslag av Napoleons krigføring i Spania og dette preget uten tvil hele hans sene produksjon.

Saken er at fler enn Goya har opplevd fæle ting, men få av dem har evnen til å uttrykke seg på en måte som får folk rundt dem til å fatte hva det handler om, så de foretrekker å heller holde kjeft. Du bør ikke skremme bygdefolket er et gammelt ordtak blant kunstnere og andre som føler at de har “noe de ønsker å si” men er usikre på hvor og når det finnes en passende anledning. Jeg mener, selv de som overlever selve bombardementet er jo også “krigens ofre” i den forstand at de har i mange tilfeller blitt frarøvet sin evne til å “være normal” etterpå, mens de som ikke selv har noen slike erfaringer mangler et meningsfullt rammeverk som de kan forstå slike ting innenfor. Alt de har er historier som de hører og dessuten det de selv klarer å se for seg i fantasien, men det blir ikke det samme. Har man ikke mistet dyden så er man jo ennå en jomfru. Kroppen vet ingenting. Støyen i hodet er ikke relevant. Som alle vet – etterpå – blir det ikke sånn som man ser for seg. Sånn er det med forholdet mellom teori og praksis — men så kommer altså kunstnere, filosofer og andre som røsker sløret av Babylons store hore sånn at alle kan se, og da føler de forferdelse. Bildene hans Goya er jo forferdelige. De viser en “emosjonell virkelighet” som ingen har lyst til å se og enda mindre selv erfare. Er dette galskap? Igjen, det kommer an på hvem du spør. Provoserende kunst lykkes noen ganger med å være provoserende og det som typisk kommer da er en reaksjon av moralsk forargelse, ikke så mye over selve kunstverket som hva folk føler at det eksponerer om deres egne mørke hemmeligheter. Det er ikke sånn jeg ønsker å bli sett. Indignasjonen presenteres som regel på vegne av “allmenhensyn” selv om det føles dypt personlig for de forulempede parter. Fordi de ikke har noe følelsesregister de kan plassere disse tingene innenfor på en meningsfull måte henfaller de til frykt og avsky. Som om de står ved grensen til et forferdelig sted og kikker inn, men ryggmargsrefleksen deres påbyr dem å trekke seg tilbake og innta forvarsposisjon. Jeg liker ikke dette. Problemstillingen gjelder selvsagt mange andre kunstnere enn Goya, fordi det de skildrer – menneskelig depravitet – blir tolket som en egenskap bare hos kunstneren som utførte arbeidet – altså “galskap” – heller enn som et varsel om allmenmenneskelige problemer.

Siden tilkommer det ikke ubetydelige element i bildet at særlig talentfulle kunstnere som Goya ikke akkurat vokser på trær. Kanskje bare en liten prosentandel av alle de som av ulike årsaker tvinges til å forholde seg til menneskelig ondskap har evnen til å skildre denne erfaringen på en ordnet måte i etterkant. Som tidligere nevnt henfaller mange av de som tilsynelatende “klarer seg bra” til taushet etterpå. De nekter å snakke om tingene med noen som ikke selv var på stedet da det skjedde fordi de regner ikke med å bli forstått og de ser ikke noe poeng i å snakke bare for å snakke, eller enda verre; for å tilfredsstille noen slags pervers fantasi hos de som er interesserte i “menneskelig lidelse” men som ikke selv har noen slike erfaringer. Den dag i dag pågår det kriger og enda løsere organiserte konflikter i verden som fremstiller en stor mengde skadde individer, like mye mentalt som fysisk. Jævelskapen er den samme gamle, men vi har bedre våpen nå. Fremskrittet har gitt oss mere pang per peng som man sier. Det går an å myrde hundrevis og tusenvis av mennesker fra trygg avstand. Man behøver ikke å selv se eller – gud forby – lukte noe av elendigheta. Er det galskap å skildre det man observerer i verden? Det er kanskje litt på kanten å være veldig insisterende og påtrengende med dårlige nyheter overfor de som allerede har fått med seg hva det handler om, de bare trenger litt tid på å fordøye inntrykkene, men hvis tingene fremstilles på en måte som gjør at folk kan ta den tiden de trenger i sitt eget hode, eller til og med holde seg unna hele greia hvis dette er hva de foretrekker, så ser jeg ikke problemet. Da ville det snarere helle mot den uansvarlige retningen å ikke skildre slike erfaringer, altså gitt at man har det talentet som trenges for å gjøre jobben og nå frem med budskapet. Sånt er jo nettopp slike tidshistoriske dokumenter som senere tiders forskere setter pris på, men nøyaktigheten i bevismaterialet taper seg raskt etterhvert som folkeminnet dør ut. Det gjelder å få intervjuet alle som kan huske noe før det er for sent. Blant annet derfor er sannsynligvis Den andre verdenskrig den mest gjennomstuderte konflikten i menneskehetens historie, uten at dette ser ut til å ha hatt noen pedagogisk effekt i vid forstand.

Den eldste kjente kulturen på Balkan er Lepenski vir i Serbia, på bredden av Donau ved Jernporten, oppdaget i 1960. Man antar at kulturen stammer fra tiden mellom 9500 og 6000 fvt. Det er funnet 136 bygninger, kalt «den eldste by i Europa», og en rekke skulpturer, mange av dem menneskefigurer.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Som alle kan se viser bildet ovenfor en figur av Praroditeljka, urmoderen. Det finnes mye stoff om Lepenski vir (“virvelen”) på nettet, inkludert bilder av andre bisarre skulpturer fra denne oldtidskulturen, som varte der på stedet i over 3000 år selv om det har gått ytterligere 8000 år siden de forsvant. Det er ikke noe annet igjen etter dem enn det arkeologene finner. Ikke engang sagn og legender. Det er et mysterium hvem de var, hvor de kom fra, hva slags språk de snakket, hvorfor de lagde all den sære kunsten og arkitekturen, samt hva som siden skjedde med dem. Lepenski vir ligner ikke på noe annet vi har funnet noe sted i verden, kanskje bortsett fra de ulike “Tepe” kulturene som dukker opp overalt i Tyrkia og som Lepenskikulturen muligens stammer fra, men det blir bare vag spekulasjon.

Det var en periode i livet mitt da dette var det mest spennende jeg visste om, altså kulturkomplekser som er så gamle at det er uråd å vite noe annet om dem enn hva man kan tyde ut ifra det arkeologiske materialet. Med dette mener jeg generelt sett ting fra steinalderen, flere tusen år eldre enn det fenomenet vi kaller “sivilisasjon”, men likevel både egenartede og “avanserte”, i den forstand at de gjorde betydelig mye mer ut av sin daglige livsførsel enn bare “det som er nødvendig”. De hadde åpenbart noen slags planmessig forhold til å organisere tingene rundt seg og en forestillingsverden som holdt seg rimelig konstant gjennom lang tid, hvis man skal dømme etter “stil”. Det man ser på bildet ovenfor er et typisk aniktsuttrykk fra skulpturene deres, som vekselvis beskrives som  menneskelignende og fiskelignende. De hadde åpenbart et sterkt forhold til elven Donau, muligens med en fangstbasert livsstil som døde ut etterhvert som landbruk og husdyrhold fikk fotfeste i regionen. Som sagt, vi vet ikke.

Et interessant spørsmål kan være hvorfor noen utvikler et romantisk forhold til slike ting i så ung alder. Jeg vet ikke svaret. Fra mitt eget perspektiv virker det som om jeg “alltid” har hatt denne interessen. Jeg kan ihvertfall ikke tidfeste noen spesiell begivenhet – for eksempel noe jeg leste, erfarte eller så på fjernsyn – som utgjør den store forskjellen. Kanskje var jeg bare imponert over hvor enormt lenge vår art eksisterte og “klarte seg bra” uten rennende vann, elektrisk lys og det ene med det andre, uten at de noensinne var dummere enn oss. De sier jo at mennesket rent teknisk sett ikke har “utviklet” seg som art på flere hundre tusen år. Kroppslig og mentalt sett har vi ikke noe nå som de ikke også hadde i Lepenskikulturen. Hvordan er det å leve i en “by” – ganske liberal tolkning av begrepet – som er flere tusen år gammel men likevel relativt uforandret? Det har jo skjedd revolusjonære ting med menneskers “normale livsstil” – ihvertfall i vår del av verden – over de seneste par hundre årene, som i paksis gjør oss til en helt annerledes kategori av skapninger enn de som levde for så mange tusen år siden, selv om vi biologisk sett ligner dem til forveksling. Hva slags kommunikasjon kunne vi hatt med dem? Ville de gått til angrep på oss og prøvd å ta livet av oss hvis vi på mystisk vis reiste gjennom tid og rom og havnet på et slikt sted? Det går ikke an å vite, men man kan fantasere og spekulere rundt hva som helst. Og det gjør vi.

Overskriften er et sitat fra en av våre folkevalgte politikere – Mimir Kristjanson fra Rødt – som kokett nok lar seg forferde av noe alle vet: De som jobber for Nav har et tvilsomt menneskesyn. Det er de nødt til å ha. Hvis ikke ville de ikke kunnet gjøre den jobben. Å si at det finnes bra mennesker blant de Nav-ansatte er like livsfjernt som å si at det fantes bra nazister – du vet, Schindlers liste og det ene med det andre, det fantes faktisk folk som bokstavelig talt risikerte livet gjennom diverse lokal “motstand” mot alskens fæle direktiver – fordi vi er nødt til å bedømme nazismen som fenomen på dens resultater, uavhengig av lokale variabler som ikke passer inn i den statistiske tendensen i det store bildet, og det samme må vi gjøre med Nav. Problemet er ikke om menneskene hver især er gode og velmenende, noe de sikkert er, men at Nav som organisasjon begår systematiske overgrep mot klientellet sitt — men en slik grovhet og en slik hyppighet at det ikke vil være mulig å jobbe for dem uten å legge merke til dette. Det handler om det litt vage konseptet menneskeverd. Når man signerer seg inn i Nav så signerer man seg samtidig ut av det normale spekteret av sivile rettigheter som folk har. Da blir man nødt til å gjennomføre alskens poengløse sirkuskunster for å oppfylle en lang liste med strenge krav som er designet for å vanskeliggjøre tilgangen til det eneste Nav har som virkelig hjelper noen: Penger.

Jeg vet ikke om de mytologiske “Naverne” egentlig eksisterer, men så langt jeg vet er det meningen at det skal fremstå som ydmykende og håpløst å forhoilde seg til denne etaten. Det skal være skremmende. Det er jo dette “den poiltiske viljen” ønsker, først og fremst målbært av visse partier som mer eller mindre uttalt tror at dette handler om “arbeidssky individer” som på grunn av sine “negative holdninger” velger å snylte på fellesskapet heller enn å “benytte alle muligheter” til å skaffe seg en jobb. En hvilken som helst jobb, hvor som helst i landet. For å få utbetalt noe som helst må man jo signere på at man er villig til dette, enten det er sant – eller engang praktisk mulig – eller ikke. De fleste voksne mennesker kan jo ikke bare flytte rundt omkring i landet ettersom jobber oppstår og forsvinner — og de som lever på denne måten er allerede – eller så blir de det snart – “utenforstående” i forhold til både samfunn og lokalmiljø. Hvorfor har ting blitt slik? Selv om det var sant at “Navere” egentlig bare er arbeidssky individer så er det i alle henseende billigere å gi dem noen penger for å holde seg borte fra jobben enn det er å betale for å rydde opp i kaoset de steller i stand når og hvis de prøver å “ta seg sammen” og være nyttige. Nav fremstår slik sett som en religiøs kult som dyrker prinsippet om “hele folket i arbeid” selv om det ikke finnes gagnlig arbeid til alle. Istedet iverksetter de ymse slags “aktiviteter” som om det var en barnehage ute på tur, gjerne av den typen “private tjenester” som Nav kjøper inn fra leverandører av dårlig kvalitetssikrede opplegg innenfor sektoren for konsulenttjenester. Så hvem er det som har sugerøret sitt i statskassa? Det sies at Nav er et hjelpeapparat men det er ikke spesifisert hvem det er meningen at de skal hjelpe. Ihvertfall ikke klientene, eller “brukerne” som de sier nå for tiden, med kledelig orwelliansk snert. Den offisielle historien er at folk som søker økonomisk støtte fra Nav “bruker denne tjenesten” og derfor er det bare rimelig at det stilles krav til dem, langt pokker i vold hinsides både fornuft og vanlig folkeskikk. Uten å ha sett noen tall og langt mindre regnet på saken føler jeg meg rimelig sikker på at det koster mye mer å drifte denne helvetesmakta enn hva det ville ha kostet å bare utbetale pengene folk søker om på mer eller mindre automatisk vis, uten å involvere “saksbehandlere”. Alle opplysninger om lignings- og skatteforhold, formuessituasjon og inntekt både nå og tidligere ligger jo bare noen tastetrykk unna. I den grad noen tilegner seg noe de ikke har krav på så er det vel ikke etterforskninsgmessig sett den vanskeligste jobben man kan pålegge politiet å ta tak i heller. De har fått til å løse sånne saker tidligere og vil sikkert mestre oppgaven også i fremtiden.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi er altså nødt til å snakke om menneskesyn. Det er bare i lys av dette – eller rettere sagt mangelen på dette – at man kan forstå Nav. Hva de er og hvorfor de eksisterer. Litt flippete kan vi si at de er “Guds kvern” (som maler langsomt men grundig) og at jobben deres består i å slite ned klientellet sitt like mye eller mer enn hva de ville ha erfart i “en vanlig jobb”. Det skal lønne seg å jobbe står politikere i kø for å si, som om ikke dette var fette åpenbart. Folk jobber jo fordi det lønner seg å jobbe. Imidlertid går de ikke på Nav fordi det lønner seg å gå på Nav. De som tror det behøver noen slags hodeundersøkelse. Nå betyr ikke anekdotiske data særlig mye, ihvertfall ikke når man ikke vet hvor de ligger i forhold til statistikken, men jeg kjenner selv flere individer som har nærmest surrealistisk dårlige erfaringer med Nav. Man får en veldig følelse av “Alberte på politistasjonen” og diverse andre kjente 1800-tallsmotiver. Det er jo faen ikke måte på hva de skal ha folk til å gjøre, særlig hvis de har noen slags sosiale problemer med rusmisbruk, psykiatri og resten av spøkelseshusene i den blindgata. Kall meg gjerne en nasjonalistisk snobb, men for meg er det vanskelig å svelge at “verdens rikeste land” kan leve med at de økonomisk vanskeligstilte vi tross alt har blir behandlet verre enn dyr. Det fine huset mister liksom litt av den imponerende glansen når man oppdager skuret nederst i hagen som er bebodd av leilendinger. Det er så man må tenke at dette er bjørnetjenesteytende virksomhet fordi mitt inntrykk er at i den grad folk kommer ut av hjelpeapparatet til Nav bedre stilt enn da de gikk inn i det, så er dette mer på tross av enn på grunn av at institusjonen har fungert etter sitt formål. Har noen i det hele tatt hørt om noen som har gode erfaringer med Nav? Det beste jeg har hørt er at “det var helt greit” som om det at de ikke erfarte noe direkte negativt – ihvertfall ikke noe de vil snakke om – er et fullgodt kvalitetstegn. Nå er det vel rimeligvis slik at folk henvender seg ikke til Nav av “positive” årsaker, så det er ikke å forvente at ting skal bli “bedre” i den forstand, det er jo et såkalt sikkerhetsnett og disse kommer til anvendelse for å bremse noen fall, ikke for å fungere som permanent oppholdssted. Når det er sagt så er det imidlertid fortsatt vanskelig å se nytteverdien i å være så ondskapsfulle som de er. Jeg vet ikke hvor mange bløffmakere det finnes som henvender seg til Nav fordi dette er et system de kan utnytte i vinnings hensikt, som om det var et verdipapirmarked eller noe, men det er neppe mange nok til at det rettferdiggjør å behandle alle med mistenksom fiendtlighet.

Som alle vet anbefalte filosofen Niccolo Machiavelli i sitt bokverk “Fyrsten” at enhver den som befinner seg i en sjefsposisjon gjør klokest i å satse på terror som sosialt virkemiddel, fordi folk strammer seg opp når de er i nærheten av sine fryktobjekter. Folk er jo typisk vimsete og uansvarlige. Hvis de selv får velge vil de foretrekke å “kose seg”. Du vet. Drikke, danse, dulle og knulle. Spise til de spyr. Sånne ting. Det er ikke akkurat det samme som hedonisme, mer noen slags tendens til å rette seg etter “kroppens sug” som kan ligne ved første øyekast men som ikke er fundamentert i noen bevisste prosesser, det handler bare om vage “lyster” som man forholder seg til som om man var en hund eller en gris. De kan skifte fra et øyeblikk til det neste basert i “inspirasjon” som man senere ikke engang kan redegjøre for. Hva Machiavelli rent konkret behandlet i akkurat dette kapittelet var motsetningsparet frykt og kjærlighet som grunnlag for personlig makt — og han anbefalte altså frykten. Folk sviker jo det de elsker “over langen” til fordel for det de elsker “her og nå”. Sånt skjer hele tiden, basert i “lyster”. Alle vet dette. Derfor har vi blant annet sjalusi og hele den kategorien av destruktive – og ofte selvoppfyllende – følelser. Er partneren min trofast? Du kan jo ikke vite hva de driver med bak din rygg. Men hvis frykten deres – for “konsekvensene” eller hva det nå måtte være – er stor nok, så vil de som en generell hovedregel oppføre seg i henhold til program og avtale.

Man skulle kanskje ønske at verden var annerledes, men det er den ikke. Frykt er den sterkeste følelsen man kan erfare. Fra et biologisk perspektiv er dette en klok ordning, men den medfører mange underlige ringvirkninger på det psykologiske plan. For eksempel er det helt alminnelig å projisere all ledig kapasitet for frykt som man går rundt med over på ting i omgivelsene. En klok leder utnytter dette gjennom å forsterke og fokusere angsten hos dem han planlegger å slavebinde, slik at de danner en oppfatning av lederen som “frelser” i forhold til alt det som skremmer og forvirrer der ute. Her finnes trygghet. Du vet. Jobbsikkerhet og det ene med det andre. Som et ekko fra barndommen søker man instinktivt mot “foreldrehjemmet” som emosjonell frisone i forhold til alt det skremmende kaoset i den store verden. Det handler selvsagt ikke om realisme, men om en bekvem illusjon som det er svært enkelt å manipulere frem ved å spille på frykt. Hele samfunnet vårt er bygd opp på denne måten. Machiavelli var jo ikke den som fant opp dette med at frykten nesten alltid trumfer kjærligheten. Han bare la merke til at det er vanlig praksis blant folk og tok det med i betraktningen da han utformet sin “sjefsteori”. Dermed brøt han et tabu. Det er jo ikke lov å snakke sant når og hvis sannheten er noe skrekkelig. Alle vet at den som bringer dårlige nyheter risikerer å bli straffet for dette selv om de objektivt sett ikke gjør noe galt. Det handler bare om å være på feil sted til feil tid og si gale ting til gal person. Da smeller det. Vi har sett sånt mange ganger. Et typisk eksempel på hjemmesnekret svart magi er jo når et individ finner evnen til å transsubstansiere frykt til psykotiske raserianfall med diverse demolering av gjenstander og andre mennesker som befinner seg i nærheten. Sånt er selvsagt både skremmende og perverst fascinerende. Vedkommende er ikke teknisk sett “fryktløs” men de har utviklet alternative kanaler for håndtering av emosjonelle energier som ville ha paralysert et gjennomsnittsmenneske. Vi kaller dette “lederegenskaper”.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er ofte slem og overdriver poenget med at “folk er ofte dumme” langt hinsides det rimelige, fordi det egentlige problemet er jo at de er redde, eller rettere sagt at de bøyer nakken foran frykten sin og tillater den å styre livet deres i alt for stor grad. Dette med å være dum er noe som kommer senere, når man skal rasjonalisere sin engstelige atferd og late som om alt er bare bra i Hakkebakkeskogen. Vi praktiserer sunn fornuft her i bygda. Til syvende og sist vet vi alle hva som gjelder. Vi har kommet til jorda for å erfare livet og døden. Men først litt tortur. Det er mer enn nok lidelse til at alle får sin dose. Ingen slipper unna. Det skal bli slit, savn, sult, sorg og smerte. Sånn er reglene. Du kan gråte hvis du vil men det forandrer ingenting. Denne dommen kan ikke ankes. Du skal dø. Alle vet dette, men ingen er komfortable rundt temaet. Vi skyver det til siden inntil videre. Vi tenker på noe annet. Eksistensialfilosofene påstår at friheten er ikke noe vi typisk ønsker, det er tvert imot en naturlig del av den menneskelige tilstand som vi går til ytterligheter for å avgrense og disiplinere. Friheten er noe forferdelig. Den er jo per definisjon det motsatte av orden, forutsigbarhet og kos. Vi er vår frihet men vi velger våre begrensninger. Trygghet er for eksempel aldri noen objektiv tilstand av sannhet, men en illusjon som handler om vår relasjon til angst. Eller vi kan si at det handler om sannsynlighetsberegning og grader av distanse fra alle akutte farer, noe som bringer oss tilbake til fryktens biologiske grunnlag som mekanisme designet for å holde oss i live. Det er jo sunn biologi å søke mot det trygge og det forutsigbare. Man reduserer risikoen for å bli drept av en tilfeldig ulykkeshendelse. Ingen kan si noe annet enn at det er en fordel, forutsatt at planen var å overleve i utgangspunktet. Mange oppfører se jo på sånne måter at man skulle tro det ikke spiller noen rolle om de lever eller dør. “Lykken er ofte bedre enn forstanden” som folk sier. Imidlertid er ikke dette noe som gjelder på det kollektive nivå. Der finnes verken lykke eller forstand, bare resultater og deres konsekvenser. Hvorfor er vi så jævlig føkka i forhold til diverse miljøproblemer? Jeg vil si fordi vi ikke har forstand til å frykte de rette tingene. All vår evne til å gi og motta skremsler forbrukes i et spill om symboler.

Det virker ganske alminnelig at menn er “penisorienterte” og at det har vært slik hvor lenge som helst. Derfor reagerer de når det plutselig blir snakk om “en ny type penis”. Hva betyr det? De fleste har jo i voksen alder vent seg til at de har den penisen de har, ferdig diskutert, det eneste man eventuelt kan gjøre er å bruke den på nye måter, selve saken går det jo ikke an å “fornye” sånn helt uten videre. Hvordan skal man forholde seg til noen som sier at de har en ny type penis? Be om å få se? Det blir ihvertfall ikke aktuelt. Det beste er sannsynligvis å late som om man ikke hørte hva de sa. Det er jo vanskelig å se hvordan denne samtalen kan gå i noen retning jeg har lyst til å være med på. Man regner med at andre menn har en penis men noe mer ønsker man ikke å vite. Kort sagt, hold buksesmekken stengt når du ferdes ute blant folk, både i bokstavelig og metaforisk forstand. Det er best for alle på den måten.

Noe annet som ikke er nytt er propaganda. Jeg skrev nylig noe om hetitterkongen Suppelima som etterlot seg “Pestsangene”, en samling dikt og hymner som forteller om diverse ting som skjedde i løpet av hans lange regjeringstid. Men tre hundre år før han kom på banen var det en annen hetitterkonge, nærmere bestemt den første av dem alle, og han het Hattusjili. Mannen fra Hattusja. Sagaen om ham ramser opp en lang rekke militære seire, byggeprosjekter og annet som det er verd å skryte av, men den inneholder også noen underlige setninger om Hattusjilis fysiske fremtoning, blant annet at han hadde tenner som en løve, øyne som en ørn — og altså “en ny type penis”. Imidlertid spesifiseres det ikke nærmere hva den angivelige fornyelsen består i. Det blir overlatt til fantasien, hvilket sannsynligvis er hele poenget. Du tvinger for fanden folk til å spekulere i sitt stille sinn over hva det betyr. Herregud. Det er jo genialt. Psykologi er den dag i dag og har alltid vært et viktig våpen innenfor krigskunsten, som Hattusjili praktiserte med stor suksess.

Det å gjenoppdage “glemte sivilisasjoner” var en svær greie på 1900-tallet. Hetittene var i det store og hele glemt – bortsett fra noen vage setninger i bibelen som ga det inntrykk at de bare var en av mange stammer som holdt til i regionen – slik at det ble litt av et rabalder da man oppdaget det som vel er det eldste indoeuropèiske språket ved siden av Sanskrit. Språk utvikler seg på organisk vis, i henhold til visse lovmessigheter som vi kjenner ganske godt, slik at det er ikke vanskelig for spesialister å påvise både indre nåtidig slektskap mellom ulike språk innenfor den indoeuropèiske språkgruppen og hvor de begge stammer fra, altså hva som var det “opprinnelige” språket, det man har rekonstruert under navnet protoindoeuropèisk og som vi assosierer med det såkalte Andronovokomplekset, også kalt Kurgankulturen; etter gravskikkene deres. En nøkkelfigur i denne affæren er kulturhistorikeren Marija Gambutas som gjorde det hele “interessant” gjennom å introdusere en slags feministisk synsvinkel på det hele, hvor “modergudinnens folk” ble overfalt og slavebundet av aggressive stammer fra steppene som dyrket den maskuline himmelguden. Omtrent noe sånt. Det er jo bare vrøvl, men det har tildels festet seg uti befolkningen, selv om faghistorikere bare himler med øynene. Før kurganerne kom fantes jo Cucuteni-Trypila som strakk seg fra dagens Romania og inn i Ukraina. Kulturen hadde flere “storbyer” – noen kaller det superlandsbyer – med mange titusener av innbyggere, men det var tilsynelatende en flat sosial struktur. Vi finner ingen tegn på at de hadde noe organisert makthierarki, men det hadde altså kurganerne, med sitt “ariske” aristokrati og sin dyrkelse av krigsheltedom og det ene med det andre.

Hetittene kom uansett ut av dette Andronovokomplekset og de innvandret til landet Hatti i Anatolia – dagens Tyrkia – som de tok navnet sitt etter da de etablerte det vi i dag kaller Hetitterriket, som ble styrt fra den store “festningshovedstaden” Hattusja. Dette hendte omtrent i året 1650 før vår tidsregnings begynnelse, slik at denne “glemte sivilisasjonen” varte jo strengt tatt bare i 500 år. Så ble de jo selv overrent av det såkalte Kaskerfolket i tilknytning til de begivenhetene hvis overordnede navn er “den store bronsealderkollapsen”. Men før dette skjedde rakk hetitterne altså å introdusere tanken om en ny type penis. Og det er jo noe man kan filosofere over.

De sier at strømmen er særlig dyr i disse dager fordi det er kaldt. Det var noen slags kraftmarkedsanalytiker som kunne legge ansiktet i sånn passe alvorlige folder for å forklare hvordan dette virker. Jævla Fitte-Nostradamus. Er det virkelig noen som ikke vet at det typisk er kaldt i Norge sent i november måned? Ihvertfall i Østerdalen. Her har vi minus tyve nå. Jeg kan se at du blør. Derfor koster plasteret mer i dag. Jeg er gammel nok til å huske da de privatiserte strømmarkedet. Sånt som dette ville helt sikkert ikke hende sa de den gangen. Kyss meg i ræva svarte alle som hadde to aktive hjerneceller. Så snart noe handler om å tjene penger så kommer de til å gjøre alt som ikke er direkte forbudt (og sikkert litt av det også) for å makse ut profitten sin. De som ikke skjønner dette skjønner ingenting.

Imidlertid bruker jeg ikke noe mer strøm nå enn jeg gjorde i september. Situasjonen gjør at det lønner seg – det er faktisk den eneste reelle muligheten jeg har – å fyre ganske hardt med ved. Dessuten har jeg jo strømstøtten — som er en uskjønn måte å flytte penger fra statens pengebinge og over i lomma på kuldeprofitørene. Halleluja. Det frie markedet fungerer som det skal. De rike blir stadig rikere på bekostning av alle oss andre. Dessuten er det nå mulig for voksne menn å jobbe som “kraftsmarkedsanalytiker” og bli intervjuet i media som om det betyr noe hva denne evneveike fjøsnissen sier. Prisene blir høye når det er kaldt. Herregud. Skyt mannen i kneet med en pistol. Det er å føye skam til skade når de presenterer dette åpenbare utpressingsopplegget som om det er noe helt okei.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dette er riktignok på engelsk, men alle kan jo engelsk og det ligger uansett så tett opptil norsk at man kan se det med det samme, så vi presenterer det her og nå uansett. Authehticity. Autentisitet. Nyheten er sluppet av oppslagsverket Merriam-Webster som det hyppigst oppsøkte begrep på deres nettsted i 2023. Dette er hva Store norske leksikon har å si om saken:

Autentisk brukes i dagligtale om noe som er ekte, opprinnelig, originalt eller som har egenart, for eksempel et autentisk Munch-verk eller autentisk bluesmusiker. I filosofien viser termen vanligvis til den eksistensfilosofiske tanken om å leve i overensstemmelse med friheten, og dette stilles som regel opp som en kontrast til den inautentiske eksistens. Ifølge eksistensfilosofene vil nemlig livet alltid bringe med seg et potensial for en konfrontasjon med eksistensielle vilkår som kan gi blant annet angst og uro. Det ubehagelige ved denne konfrontasjonen kan i sin tur bidra til at man søker å dekke over friheten. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

For eksempel kan en børsmegler som handler egoistisk forsøke å legge skylden på menneskets (eller sitt eget) egoistiske vesen eller «markedets logikk» heller enn å ta ansvaret for å ha bidratt til å frembringe negative konsekvenser i verden. Man kan også tenke seg en person som i så stor grad som mulig forsøker å unnlate å velge ved å overlate ansvaret for sine valg til «tilfeldighetene,» for eksempel ved å kaste mynt heller enn å vurdere mulighetene opp mot hverandre. De fleste eksistensfilosofene beskriver også en mindre eksplisitt inautentisitet som man i større grad er sosialisert inn i. Her går man opp i en slags anonym masseværen og handler slik «Man» gjør uten å reflektere eller foreta genuine valg: Man skal ha godt og nyttig arbeid, god helse og de nyeste teknologiske duppedittene. Ifølge mange av eksistensfilosofene vil dette være den mest vanlige formen for inautentisk væren.

I motsetning til dette innebærer det å være autentisk i eksistensfilosofisk forstand en mer reflektert og oppriktig holdning til seg selv og sine valg. Den som vil leve et autentisk liv må være forberedt på å gjøre det i møte med frihet, ansvar, endelighet og de andre vilkårene for menneskenes eksistens. Dette er imidlertid ikke bare en intellektuell øvelse, som om det å «ha reflektert over det» er tilstrekkelig for å leve et autentisk liv: Det autentiske livet innebærer også at man innser viktigheten av å handle, å handle med utgangspunkt i den situasjonen man befinner seg i, og å handle i erkjennelsen av at man er fri og dermed fullstendig ansvarlig for det man gjør.

Det høres jo dæven døtte ut som noe jeg kunne ha sagt. Synes du ikke?

Kommentatorer som har presentert dette på nyhetene har selvsagt – og for egen regning – slengt på noen morsomheter; som den om at vi i år fikk en slags nærkontakt med hva kunstig intelligens kan få til i form av å skrive historier og svare på spørsmål om ting. Det ser jo ut som om dette har blitt gjort av “noen” heller enn av “noe” så hva er det som skiller et autentisk menneske som skriver historier og svarer på spørsmål fra en datastyrt automat? Ihvertfall ikke noe åpenbart. Problemstillingen koker etter min mening til et moralsk spørsmål om hva slags formål man har med de tingene man bestiller fra den store verdensmaskinen. Hvorfor vil man ha maskindiktede tekster?

Merriam-Webster hadde samme greia i fjor. Det viste seg at det ordet som hadde flest søk i 2022 var gaslighting. Dette er et uttrykk som har sin opprinnelse i en “film noir” fra 1944, regissert av George Cukor og med Ingrid Bergman i hovedrollen, som hadde tittelen Gaslight. Handlingen er grovt sett om hvordan det vi i dag ville kalle en psykopatisk manipulerende mann terroriserer sin kone fra forstanden og fremkaller et nervesammenbrudd hos henne. Wikipedia har dette å si: Gaslighting er løst definert som å få noen til å stille spørsmål ved sin egen virkelighet. Blant forslag til norsk begrep for dette er foreslått realitetsmanipulasjon, realitetsvridning eller tvilsterror. Jeg har ikke noe å tilføye. Alle vet hva sånne ting handler om. Psykisk terror er noen fæle greier som mange sammenligner med vold, selv om jeg synes at dette blir fugl og fisk. (Man kan se for seg at den som gjør det ene også kan finne på å gjøre det andre, men det er jo ikke “det samme”.)

Poenget er uansett at “det autentiske” ligger tett oppimot det motsatte av å være en psykopatisk manipulator, som mest av alt handler om ondartet psykiatrisk sykdom hos et individ som leder dem til å begå overgrep — eventuelt så handler det om kalkulert og “machiavellisk” påvirkning av noen for å få dem til å gjøre noe for deg. Vi kan for eksempel nevne påvirkningsagenter som representerer fremmede makter og deres jobb, som ofte handler om å undergrave tilliten til samfunnssystemet gjennom strategisk utplassering av tvil og “spørsmål”, slik at vedkommende samfunns sivile beredskapstilstand blir svekket og/eller forvirret. Dette skjedde jo i forbindelse med pandemien. Hvem hadde noe å tjene på at det ble ufred rundt saken? Hvem hadde noe å tjene på å gjøre en akutt trussel mot folkehelsa til et “politisk” spørsmål? Det folk bør merke seg er at det er ikke gaslighting hvis det er åpenbart og enkelt å forstå hva som foregår. Ordet “snikmanipulering” må sies å være en tautologi — fordi hvis man forstår at man blir manipulert så er det ikke manipulering, da er det “frivillig” i noen grad. Man lar det skje selv om man forstår at det er galt.

Læren om festnede rettsforhold innebærer at dersom en faktisk tilstand vedvarer tilstrekkelig lenge og blir akseptert av størsteparten av befolkningen i et område, kan den faktiske tilstanden festne seg som gjeldende rett.

(domstol.no)

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Norge har eksistert ganske lenge så det er ikke vanlig at folk utfordrer “den juridiske virkelighetsoppfatningen”. Frihet er ikke noe folk typisk snakker om av den enkle grunn at de fleste opplever ikke noen “ufrihet” i sin hverdag. Urettferdighet ja, uforstand dobbelt ja, mange blir utsatt for grov saksbehandlingsfeil og det ene med det andre, til og med korrupsjon noen ganger, men folk opplever ikke “ufrihet” i den forstand at staten og det hemmelige moralpolitiet nekter dem å leve et normalt liv. Om noe så er norske myndigheter mesteparten av tiden ganske opptatt av at folk skal føle at de lever i et fritt land. De blir sett. De blir hørt. Om ikke forstått så i det minste akseptert. I Norge er det ingen prinsipiell og hardt håndhevet forskjell mellom “de tenkende” og “de annerledes tenkende”. De fleste betrakter begrepsparet rett og galt som ord man bruker om handlinger, ikke tanker og følelser. Det finnes ingen standard for “korrekt norsk væremåte”, bare et sett med lover som i hovedsak handler om hva man ikke kan gjøre, ihvertfall ikke ustraffet. Er vi enige så langt?

Jeg møter hele tiden mange som har diverse meninger om statsmakten og dens bruk og misbruk av tvangsmidler, men nesten aldri noen som synes vi bør avvikle hele driten og bare “la ting skje” helt uten kontroll og styring. Hvem har noe å tjene på det? Den misnøyen som finnes ute blant folk handler typisk om at de ikke synes de har fått som fortjent for innsatsen sin, ikke om at vi har et politisk system som nekter dem å leve slik de ønsker. Noen ganger hører man om folk som “sier opp statsborgerskapet” og bosetter seg i utlandet som noen slags privat “protestaksjon” mot for eksempel byråkrati, skattenivå og den typen ting, men ser man nøkternt på tingene så må man erkjenne at dette nesten alltid er lukusproblemer hos bortskjemte barn. Som for eksempel når visse milliardærer tar med seg pengebingen sin og flytter til Sveits mens kjeften deres går om sine urettferdige kår. Det er vanskelig å forholde seg til rike menneskers klagesanger. Hva skal man liksom tenke? De kan jo flytte hvor de vil og si hva de vil om den saken, rimelig eller urimelig som det måtte være. For det er jo urimelig å tenke at man ikke skal betale betale skatt av enorme fortjenester som man tar ut av den norske økonomien. Ordene “eget arbeid” betyr noe annet enn å posisjonere seg kløkting innenfor finanssystemet. “Eget arbeid” er et tungt argument i tilfellet Odd Nerdrum, men det er ikke engang saklig bruk av språk i tilfellet Kjell Inge Røkke — for å nevne to som ganske nylig har hatt noen slags greie med skattefuten.

Men for å krabbe meg ut av kålåkeren og komme over på fast grunn, denne tankerekken begynte med enda en nyhet om enda en av disse amerikanerne som hevder at de er sovereign citizens og at menneskenes lover av denne årsak ikke gjelder for dem, eller noe. Jeg har faktisk aldri klart å få tak i selve substansen i argumentene deres. Hvis de har – eller ihvertfall har krav på – amerikansk pass så er de jo amerikanere, ikke sant? Akkurat som at man er norsk hvis passet sier dette (selvsagt forutsatt at vi snakker om et ekte pass). Slik jeg ser det har de et veldig grisete rettssystem der borte. De prater rett og slett alt for mye om forfatningen (“the constitution”) til at vi kan oppfatte det som et stabilt system. Jeg mener, hvor ofte er det nødvendig å henfalle til den føkkings grunnloven for å avgjøre en rettssak i Norge? Det skjer nesten aldri. Det skal ikke være nødvendig. Noen har begått en grov feil på et eller annet nivå hvis argumentasjonen begynner å gå i den retningen. Vi lever jo i en praktisk verden, dette er ikke en opera. Vi har praktiske målsettinger som handler om en avveining mellom privatliv og egeninteresse, arbeid og økonomi, samt det sosiale felt av diverse omgang med andre mennesker. Det er ikke noe poeng i å “diskutere seg ned til grunnfjellet” i alle saker fordi man nesten alltid foretrekker et praktisk tilfredsstillende resultat fremfor noe prinsipielt som kan stå som et gyllent eksempel på rettferdighet i all fremtid. Er jeg selv enig i alle vedtak som fattes av norske myndigheter? Nei på ingen måte, men jeg tilpasser meg likevel “det som gjelder” fordi jeg oppfatter ikke “min mening” som særlig viktig. Jeg kan ytre meg tildels ganske skarpt men i det praktiske liv er jeg en samarbeidets mann. Jeg er opptatt av resultater, ikke prinsipper. Og dette tror jeg er ganske normalt i Norge. De fleste forstår hva begrepet “rimelighetshensyn” betyr.

Bildet ovenfor viser den egyptiske kongen Usermaatre-Meryamun-Rameses-Heqaiunu, eller Kong Rams som vi sier her i Norge, for å spare oss for ydmykende tungeakrobatikk som vi uansett ikke får til. Herrgud for noen navn de har, disse søringene. Uansett, det fantes fire av dem og dette er den tredje. Det er imidlertid den andre som senere har blitt kalt “den store” — men la oss ikke være pedantiske. Kong Rams den tredje er stor nok til at det finnes historier å fortelle om ham. Særlig den om da “havfolkene” kom og hele verden ble satt i brann. Bare Egypt overlevde av de gamle bronsealdermaktene. Kong Rams klarte jobben, men resten av verden ble utslettet av de blodtørstige sjørøverne som historikerne ennå ikke helt vet hvem var og hvor kom fra. Det er et mysterium — men sånn endte altså bronsealderen i de traktene. Det var et ragnarokk, men Egypt overlende mer eller mindre intakt. Altså, nå skjedde jo ikke denne bronsealderkollapsen over natten akkurat, det var en langdryg og sikkert smertefull prosess med hungersnød og opprør, kaos og bølger av invaderende folkeslag. Blant annet var det på denne tiden pelesesserne kom fra Hellas og slo seg ned i det som senere ble kalt Palestina. De drev blant annet med svineoppdrett, som var dårlig likt blant “de andre” i regionen. Av bekvemmelighetshensyn henlegger vi hele sulamitten til året 1177 før vår tidsregnings begynnelse, fordi det er lett å huske tallet og fordi dette stemmer med kildematerialet vi har etter kong Rams. Det ble regnet som storverk da han med list og makt unmanøvrerte og slo tilbake invasjonshæren av “havfolk” det året.

Senere gikk det imidlertid dårlig med kong Rams. Bildet ovenfor viser de faktiske fysisk levningene etter ham – altså kadaveret – og ved hjelp av diverse skanning har de funnet ut at han ble myrdet. Han har mange stikksår i struperegionen, som dessuten for godt mål er skåret over. Dette skjedde under det såkalte “haremkomplottet” som ble pønsket ut av dronningen hans Tia fordi hun ville innsette sin sønn Penta som tronarving heller enn den andre sønnen “Rams den neste” som kongen selv foretrakk. De lyktes med å drepe kongen, men resten av planen slo feil. Vi har rettsdokumentene. Det ble jo foretatt “utrenskninger” etterpå, kan du skjønne, men etter litt tid med noe drama falt ting til ro og Egypt fortsatte som før under den neste kong Rams. Sånn endte den historien, men det egyptiske riket fortsatte i enda tusen år og vel så det. Noen sier at det består ennå, men det synes jeg blir en urimelig påstand. Moderne egyptere ligner ikke på de gamle egypterne noe mer enn nordmenn ligner på vikinger, som vi ikke gjør i det hele tatt. Vi bare bruker diverse tematikk fra disse historiske periodene fordi turistene forventer å bli satt i kontakt med en dimensjon av “noe ekte” som de har fantasert om før de kjøpte billetter for å dra til stedet og se selv. Av oldtidens “syv underverker” er det bare pyramidene som fortsatt står, og det er ikke fordi ingen har prøvd å rive dem. Det er mest fordi det er en så stor og fysisk farlig jobb å rive ned disse kolossale fjellene av stein at alle har gitt opp så å si umiddelbart — og nå er det ikke lenger aktuelt. De er vernet på alle mulige måter og regnes vel nå som en av verdens fremste turistattraksjoner med mange millioner besøkende hvert år. Sånn sett har de gått fra å være gravsteder – eller i det minste kenotafer – reist for å feire personkulten etter egyptiske konger som døde for snart fem tusen år siden. Dette er jo etter min mening den mest spennede tiden av Egypts historie. Det gamle riket, som også blir kalt pyramidetiden. Folk fatter den dag i dag ikke hvordan de kunne organisere sånne prosjekter. “Dyrt” er et ord som ikke engang begynner å beskrive hva det ville koste å oppføre noe sånt i dag — for det er jo bare økonomisk umulig. Faglig sett er det ingenting i veien for at man – med et stort nok budsjett – ville kunne bygge noe tilsvarende, eller for den saks skyld noe enda større.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå