Kategori: Blogg

Mannsutvalget la fram sin apport her forleden. Konklusjonen er at menn taper på alle fronter i samfunnet. Kan det være grunnen til at det er stort sett menn som flokker seg rundt feministhateren Trump, at det er stort sett sinte menn som møter opp på folkemøter med armene i kors og nedovermunn når det er tema som bompenger eller plassering av et asylmottak i bygda. Det er stort sett menn som er i opposisjon mot nesten alt og alle som media – politikere – forskning og vitenskap . Står på torget og brenner diverse,

Det er menn som blir skoletapere. Det er menn som får større og større problem med å tilpasse seg et velordnet demokrati. Det er menn med høyreradikale tanker og ideer som taper på sjekkemarkedet, kan det være grunnen til at kvinner skygger unna freppere? Har ofte lurt på, men ikke fått svar. Finnes det seriøs forskning på at kvinner er smartere og mer intelligent enn menn?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

(Hentet fra kommentarfeltet.)

Alle husker selvsagt at John Lennon & The Plastic Ono Band i året 1972 slapp en låt kalt Woman Is The Nigger Of The World — som opprinnelig var et utsagn Yoko Ono kom med under et intervju i 1968 men som altså fire år senere ble en “fengende” tittel, som først og fremst fanget oppmerksomhet fordi de brukte det såkalte n-ordet, som er tabu i Amerika, både den gangen og enda mer i dag. Blant annet av denne grunn slutter Google å samarbeide i søk på tittelen fra og med dette ordet. Hvilket er interessant, men ikke relevant. Man finner uansett frem til sangens wikipediaside og ingen kommer til å gi deg en på trynet bare fordi du siterer en sangtittel, men det er jo åpenbart problematisk å snakke om folk på denne måten, det vil si bruke et “giftig” vokabular som i sin tid ble designet for å være nedsettende og ydmykende overfor de man snakker om, og som folk vanligvis – altså utenfor “visse kretser” – reagerer tildels sterkt negativt på.

Mann eller bjørn? Vi flytter nå oppmerksomheten til en uformell spørreundersøkelse som visstnok har gått på TikTok i det siste, hvor man som kvinne skal ta stilling til om man heller vil møte en bjørn enn en fremmed mann når man er alene ute på tur i villmarken — og det er tildels sterk storm i vannglasset over at så mange kvinner heller vil ta sjansene sine mot bjørnen. Hva betyr dette? Har menn et dårligere rykte enn de fortjener? Mange synes det, men de er også menn så jeg vet ikke om de er habile i saken. Det virker ikke som om kvinner – selv de som heller vil møte mann enn bjørn – har noe problem med å skjønne hvorfor noen av dem velger bjørnen. Menn er jo alltid farlige for kvinner, mens bjørnen under normale omstendigheter vil være uinteressert i dem. (Det må imidlertid poengteres at vi snakker om den typen bjørner man kan støte på i USA, eller i Fastlands-Norge. De man møter på for eksempel Svalbard er jo av et helt annet kaliber.) Fra mitt synspunkt er dette komisk. Ikke selve spørsmålet om mann eller bjørn, men hvor fornærmet det går an å bli på vegne av “mannen” fordi såpass mange kvinner synes at fremmede menn er lumske, uberegnelige og farlige skapninger.

Saken er at hvis det er – la oss si – èn prosents sjanse for at man skal bli voldtatt av en fremmed mann man møter så vet man jo ikke på forhånd eksakt hvem av de hundre neste man treffer på som det dreier seg om, slik at man må av taktiske hensyn anta at det kan være hvem som helst av dem. I akkurat dette spørsmålet er det bedre å ta feil hundre ganger i forhold til de som er “snille” enn èn gang i forhold til han som er slem. Er dette vanskelig å forstå? Jeg synes ikke det. Det er vanskeligere for meg å forstå hvorfor man tilsynelatende tar det som en personlig fornærmelse – man føler seg “krenket som mann” –  at et antall kvinner tar personlige sikkerhetshensyn som kanskje er i overkant strenge, men ikke urealistiske. Det er jo ingen paranoid vrangforestilling at vold i samlivet, partnerdrap og så videre nesten alltid er begått av menn mot kvinner; til en slik grad at hvis en kvinne blir funnet drept så starter politiet alltid med å kartlegge hvilke menn hun kjente og hva slags typer de er, fordi de nesten alltid har blitt drept av en mann i nær omgangskrets. Statistikken er som den er. Det finnes selvsagt kvinner som hater menn også, men de er ikke typisk utagerende overfor menn av den grunn, de er mer “avvisende” og uvillige til å bruke tid på noe som helst som involverer menn, hvilket unektelig er en mer konstruktiv måte å tilnærme seg problemstillingen på.

Kommentaren ovenfor ble lagt igjen her om dagen – var det i går? – av Bien, som så vidt jeg vet er kvinne. Det er mye å ta tak i her, men la meg begynne med det siste: Er kvinner smartere og mer intelligente enn menn? Nei. Jeg er jo mann — og det finnes ingen som er mer intelligent enn meg. Fordi dette er en så usedvanlig smart ting å si har jeg nettopp bevist også dette på effektivt vis. QED. Jeg vet ikke noe om forskningen på området, men mitt generelle – og anekdotiske – inntrykk er at kvinner lenge ligger st stykke foran i “aldersbetinget” intelligens, i den forstand at de typisk blir “mer voksne” tidligere og benytter seg effektivt av dette på forskjellig vis, men forholdet jevner seg ut i løpet av tredveårene, slik at når folk runder førti så er begge kjønn sånn omtrent like evneveike på alle fronter. Når det er sagt så må det imidlertid også tillegges at jeg for det meste ikke opplever kjønn som noen vesentlig mye mer meningsfull kategori å sortere folk etter enn rase, altså helt usaklig i alle andre sammenhenger enn de som involverer aktiv bruk av kjønnet. For eksempel er det jo på alle måter kjønnsdiskriminerende når man “behandler kvinner som kvinner” på arbeidsplassen og i andre “nøytrale” sammenhenger. Samtidig er såpass mange menn såpass katastrofalt evneveike kløner i forhold til alt som har med “leken flørting og sensualitet” å gjøre at det er nesten bedre når de er kleine riddere med formelt språk, stivt ganglag og rykkete kroppsbevegelser enn når de slapper av og gjør seg komfortable i forhold til å stå litt for nært, berøre deg litt for mye, og det ene med det andre.

På den tiden da Yoko Ono formulerte dette med woman=nigger – altså i året 1968 – ble kvinner faktisk behandlet som “andrekjønnet” på alle områder av samfunnslivet. Diskrimineringen var universell og systematisk. Nesten alt vi tenker på som “kvinnebevegelsen” kom først på 70-tallet (selv om det naturligvis fantes mange feministiske tiltak også i “oldtid”, uten at vi her og nå skal ramse opp noe) og de har lagt ned et betydelig politisk arbeid i å frembringe de resultatene som foreligger i dag. Forholdene i Norge er “ganske bra” sånn sett, men helt på trynet i andre deler av verden. De er så å si fortsatt på 60-tallet i kjønnspolitikken sin, om ikke enda verre. Vi hører noen ganger om et “tilbakeslag” både i Norge og i andre typisk “vestlig liberale” samfunn — det vil si at mannen er visstnok det nye andrekjønnet nå. Sitatet ovenfor inneholder flere av de velkjente påstandene. Er alt dette sant – slik det typisk blir fremstilt – og kan det i så fall forklares som en (forhåpentligvis utilsiktet) konsekvens av feministisk aktivisme? Det vet jeg ikke noe om. Jeg har selv aldri opplevd det slik og jeg synes ærlig talt synd på de evneveike fjøsnissene som gjør det. Hva er greia deres? Det finnes ikke noe mindre mandig enn å være sutrete. Jeg kan huske at kvinnebevegelsen hadde et slagord som sa “tørk tårene og knytt nevene” men jeg tror dette kanskje er et upassende råd å gi menn, selv om de eventuelt føler seg undertrykt og forulempet – krenket som mann – av de allmektige kvinsa.

Aprilværet er forhåpentligvis snart slutt, som for mitt vedkommende betyr at nattefrosten gir seg. Det er faktisk litt skummelt når det fryser på til kvelden etter en fuktig dag, rundt de tidene når et flertall av folk sannsynligvis har lagt om til sommerdekk nærmest på trass, fordi de er så klare for litt varmere vær etter hva som må ha vært den kaldeste vinteren på lenge. Jeg var ute i et ærend nå i grålysninga og det sto en kar nedi grøfta på et sted hvor alle vet at det lønner seg å ligge minst tyve under fartsgrensen når det er glatt. Sånn kan det gå. Bilen bare sto der alene så jeg antar de har tenkt å hente den senere i dag eller noe. Det er definitivt noens problem men heldigvis ikke mitt.

Altså, hva i denne verden har jeg egentlig noen makt til å påvirke? Jeg skriver en blogg men jeg oppfatter ikke meg selv som en “typisk blogger” – det er det sannsynligvis ingen andre som gjør heller – fordi jeg skriver ikke om “meg selv” først og fremst. Jeg er jo ikke noen interessant type sånn sett. Jeg driver for det meste bare med kjedelige affærer. Du vet. Det grå hverdagslivet hvor nattefrost virker som det mest viktige temaet akkurat nå — mens andre steder i verden blir folk drept over en lav sko så å si døgnet rundt, på det mest bestialske vis, av bomberegn og fallende bygningsdeler, og dette må være greit, synes mange. Gaza ligner mest på Stalingrad, slik det ville ha sett ut hvis tyskerne hadde hatt bedre våpen på den tiden. Herregud. Ingen som lever nå har sett noe som ligner på dette noensinne før.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det fremstår som poengløst å debattere med de som har inntatt den posisjon at kritikk av Israel = antisemittisme. Eller at demonstrasjoner til støtte for palestinerne automatisk betyr at man støtter Hamas. Det er jo for fanden galskap. Hva hjelper det om man militært sett greier å utrydde hvert eneste medlem av Hamas så lenge man kverker ti sakesløse sivilister for hver eneste kriger man tar ut? Hva tror de kommer til å skje siden? De palestinerne som overlever denne helvetesøkta kommer jo ikke bare til å glemme det som skjedde. Det kommer ingen andre til å gjøre heller. Ganske nøkternt vurdert vil jeg si at Israel står til knes i mannskit akkurat nå, men det er deres egen. Folk som forsvarer de uhyrlige grusomhetene i Gaza fremstår mer og mer som forrykte galninger. Hvis dette er Israels venner så kan fiendene egentlig bare ta et par skritt tilbake, roe den ned og vente på at de sager over den greina de sitter på.

Samtidig har de endelig kommet i gang med “prosessen mot Donald Trump” i USA, som også blir møtt med blandede følelser. Selv mener han at det hele er en politisk heksejakt og at han aldri har gjort noe galt. Akkurat som alle andre som er tiltalt i en straffesak. Du vet. De er jo alle uskyldige, og hvis de ikke er uskyldige så er de misforstått. Men en fullblods psykopat vil si – og gjøre – hva som helst, null grenser, for å forbedre sin egen situasjon og/eller “oppnå det de ønsker” i videre forstand. Om dette siden går “på andres bekostning” er fullstendig likegyldig for dem. De vil uten å nøle “selge sin egen bestemor” hvis de oppfatter dette som fordelaktig for dem selv. Åpenbart er det mange som beundrer denne skruppelløse karakteren, selv om alle bør kunne se at han er katastrofalt uegnet for en sånn stilling, noe som på toppen av det hele er godt dokumentert i form av merittlisten hans fra forrige gang han var president, bare at da var han mye mer beskjeden enn han har utviklet seg til å bli senere. Han hadde ikke krysset så mange etiske grenser.

Spiller det noen rolle hva som skjer politisk i USA? Det har etter min mening ganske mye å si for Norge – og resten av verden – hva slags type som sitter i den amerikanske presidentstolen. Selvsagt har jeg ingen makt til å gjøre noe i sakens anledning, ut over å oppfordre alle de stemmeberettigede amerikanere jeg kjenner som spør om min mening til å stemme på Joe Biden ved valget til høsten. Ikke fordi Biden er så jævlig bra – selv om han definitivt er en usedvanlig erfaren politisk ringrev som er mer enn “bra nok” – men fordi det eneste aktuelle alternativet, ihvertfall slik ting ser ut akkurat nå, er en psykopatisk narcissist med fantasier om å bli diktator. Han sier det rett ut. Han tenker å bruke presidentmakten til å hevne seg på alle de som har vært “slemme” mot ham, det vil si alle som ikke direkte slikker skinkene hans. Det er ikke galskap å stemme på Trump, det er overlagt drap på det USA som har eksistert så langt i sin historie. Det går ikke an å understreke kraftig nok hvor farlig denne situasjonen er, mest på grunn av “skadepotensialet” som ligger i ringvirkningene – de fleste av dem ukjente på en illevarslende måte, men de kjente er heller ikke gode – av et sterkt svekket USA som “internasjonal supermakt”. Dette er selvsagt ønskelig på sikt, men ikke som en “brå bevegelse” i det internasjonale politiske landskapet. Du vet. Dette med maktvakuum. Det er ønskelig med en ombygging av den internasjonale politiske orden, ikke å fjerne den. Det finnes ikke i praksis noen aktuell løsning på alle våre problemer som ikke inkluderer en demokratisk plattform, som fungerer bra fordi den vedlikeholdes bra av en befolkning som er politisk bevisst og aktivt engasjert i de aktuelle sakene. Mennesker er fra naturens hånd noen surrete apekatter som sjelden fungerer bra uten å ha struktur og regelverk å forholde seg til.

Hierofani, åpenbaring av noe hellig, er et religionsvitenskapelig begrep særlig anvendt av Mircea Eliade (1907–1986). I hans religionstolkning er et hierofani en hvilken som helst naturlig eller tilvirket gjenstand, naturfenomen eller institusjon i samfunnet som, innen en gitt kultur, uttrykker eller synliggjør en bakenforliggende hellighet.

(Store norske leksikon)

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Som alle vet er apokalypse et annet navn for “åpenbaring”, selv om de fleste forbinder det med dystopier og undergang. “Et apokalyptisk syn” betyr med andre ord ikke en visjon av undergangen, men en plutselig innsikt av den typen folk noen ganger får etter at noe har ligget og gjæret en stund i underbevisstheten deres. Mange kunstnere – men også faktisk vitenskapsfolk – jobber på denne måten. Det kan gå mange år mellom den første gangen noe liksom begynner å trykke mot bevisstheten deres og til selve apokalypsen inntreffer. Kanskje er det et motiv. Kanskje er det en formulering. Kanskje er det en årsaksrekkefølge. Apokalypsen er uansett dette berømte øyeblikket av innsikt; når dørene åpner seg og man kan se helt krystallklart hva man er nødt til å gjøre.

Knud Rasmussen (1879-1933) var selv født på Grønland og er kjent for sitt store arbeid med å kartlegge historien og skikkene til befolkningene lengst der i nord. Han nevner et sted i skriveriene sine fenomenet qvartsiluni – jeg aner ikke hvordan det skal uttales – som er en spesiell sinnstilstand av indre stillhet som hele husholdningen (eller stammen) må tre inn i mens de “venter på ordene” fordi det er nødvendig for jaktlykken at de synger de korrekte ordene før de setter i gang med noe. Disse forandrer seg jo fra sesong til sesong, som alt annet her i verden. Det er da bare logisk. De synger for at ånden til dyrene de jakter på ikke skal “ta det personlig” og søke hevn på noe slags grusomt og overnaturlig vis. Dette er viktige affærer. Ting må gjøres riktig helt fra begynnelsen av for at de skal ende riktig. Som alle forstår er jaktlykke viktig når man bor blant isflak og fokksnø året rundt.

Teknisk sett er den sangen som kommer til eskimoene etter “qvartsiluni” en apokalypse. En åpenbaring. Vi kan kalle dette sjamanisme, og samtidig påpeke at “sjamanisme” er et ord som ble oppfunnet av den selvsamme Mircea Eliade som nevnes i sitatet ovenfor. Faktisk så skrev han en bok som bare heter Sjamanisme og som fortsatt regnes som et antropologisk hovedverk om temaet. Ordet sjaman i seg selv er hentet fra tunguskisk språk – det er et folkeslag i Sibir – og betyr “vismann”. Det er også en spesifikk funksjon innenfor en bestemt form for “landsbyøkonomi” hvor man sjelden eller aldri ser, langt mindre bruker penger. Det innebærer en god del av en helt annen type ansvar enn sånt som markedsføres av de som kaller seg “sjamaner” på internett og ellers i vesten. De bør strengt tatt heller kalle seg terapeuter. Jeg tror ikke dette er noen beskyttet tittel. Kan ikke terapi være nesten hva som helst da? Helst sortert i kategoriene “virker” og “virker ikke” — vennligst ingen lang historie om hvordan alt henger sammen. Det er hva det er. Sjaman er ihvertfall ikke noen beskyttet tittel, annet enn at det bør være en varselbjelle for potensielle klienter når noen kaller seg sjaman. Herregud. Hva slags evneveik kovn er dette?

Det er ingen som synes det er noe galt med en showmann, så lenge det er forstått at dette dreier seg om underholdning. Han lurer deg med knep og triks sånn at du ikke greier å forstå hvordan han fikk til noe sånt – og han kommer ikke til å fortelle deg det heller – men det hele utgir seg aldri for å være noe annet enn en kunstferdig utført illusjon som lurer publikum trill rundt. Det er nærmest rutine blant dagens  tryllekunstnere – som driver med dette på heltid – å gjøre “umulige” ting foran øynene på publikum. Det er jo hva vi forventer og forlanger. Verre blir det når de som har talent for å skape kunstferdige illusjoner gir seg i kast med kriminelle prosjekter, eller ihvertfall ting som er svært uetiske om ikke direkte forbudte. Du vet. Svindel. Vi har jo til enhver tid den berømte placeboeffekten, som er dokumentert målbar og reell, det vil si at hvis man tror at noe slags remedie skal ha en positiv effekt så vil dette bidra til en viss grad av positiv effekt. Ikke i noen dramatisk grad, men altså nok til at det er “statistisk signifikant” som man sier. Det virker. Det samme gjør noceboeffekt, som er mer eller mindre det stikk motsatte, det vil si angsten for at noe skal skade deg, gjøre deg syk, og så videre. Sånt har i seg selv en negativ effekt på folk; som fremkommer i den samme grad, av de samme årsaker og på den samme måte som placebo i forskningen. Vi ser her at en passe karismatisk trollmann har makt til å skremme pisset av folk som befinner seg i kulturkretsen – noe de da også tradisjonelt har hatt rykte for å gjøre – sannsynligvis også skade dem mer alvorlig uten å anstrenge seg mye, altså bare ved å “psyke” dem. Sinnet er som alle vet et svært mektig organ enten det jobber for deg eller mot deg. Sjamanen har makt til å “snu” sinnet ditt sånn sett, til det verre eller det bedre. Visse tryllekunstnere innenfor sjangeren “mentalisme” jobber litt på den samme måten, med hypnose og suggesjon, for å “bearbeide” de som melder seg frivillig til å delta i nummeret. Er det da “sjamanisme” de driver med? Showmannssjamanisme?

Som jeg stadig gjentar: Den åpenbaring som det største antall mennesker i dagens syke verden behøver aller mest er den om hvor dypt uvitende de egentlig er. På den ene siden innebærer dette sikkert en lammende følelse av avmakt. På den andre siden kommer det med et “skjult” positivt budskap om at alle mennesker har mange flere evner og egenskaper enn de engang aner. De har bare ikke lært å bruke dem, eller engang blitt fortalt at de eksisterer — på noen måte som ikke  låter så mye som en slesk svindel – toppet med fjollete atferd – at selv om det eventuelt er ekte vare så vil man uansett føle seg både nedverdiget og irritert av hele opplegget. Man behøver verken å kle seg eller te seg som en klovn, heller ikke omgås med sånne som gjør det, for å oppnå “åndelig fremgang”. Den beste strategi hvis man planlegger å tilegne seg “personlig makt” – trollkraft – er faktisk å presentere utseende i den pene enden av “normalt” så godt man får til. Det man ihvertfall ikke ønsker er å tiltrekke seg oppmerksomhet. En trollmann har stått til eksamen når det folk senere sier om ham er at “han virket som en hyggelig kar men jeg kan ellers ikke huske noe spesielt om ham”. Selv er jeg ganske mislykket sånn sett fordi ryktet er at folk legger merke til det når jeg kommer inn i et rom, uansett hvor diskrèt jeg prøver å være. Jeg er visstnok karismatisk. Dessuten er jeg jo en jævel, det vil si at det bor en showmann i meg. Eller et stykke Loke, om du vil. Jeg har uansett en tendens til å henfalle til diverse evneveike opplegg som er morsomme der og da, men loco i det lange løp. Uansvarlige. Hva kan jeg si? Moro her og nå er alltid en prioritet. Selv om det går på mitt gode navn og rykte løs som “vismann”, som jeg forsåvidt ikke oppfatter som noe viktig aktivum. Det eneste som egentlig begrenser meg er at alder kommer med visse “komplikasjoner” i fysikken, først og fremt det at man bruker mye lengre tid på å “komme til hektene igjen” etter noen slags utmattende affære. Sånt var uproblematisk da jeg var ung. Det er det ikke lenger. Sånn er livet. Til gjengjeld har jeg ikke egentlig lyst til å holde på med store fysiske utskeielser heller, så det ene passer sammen med det andre og regnestykket går opp med både røde streker under og det ene med det andre. Hurra.

Det aller klager over nå er selvsagt hvordan musikkbransjen har sluttet å lage fine ting. For ordens skyld må jeg begynne med å si at det lages fortsatt fin musikk, men det er mer på tross av hvordan musikkbransjen er organisert enn på grunn av det. Enkelte uavhengige tiltak med distinkt musikalsk profil finnes – som det alltid har gjort – men dette er ikke hovedtendensen i “musikkindustrien”. De som har det siste ordet og all makt forøvrig – i musikkbransjen som i alle andre bransjer – er folk som driver med penger, ikke musikk. Det kreves helt andre personegenskaper for å skape en million penger enn for å skape et kunstnerisk mesterverk. Jeg har så langt i livet ikke møtt en eneste “kunstnerisk anlagt” person som er flink med penger, i den forstand at de investerer dem godt, får avkastning og det ene med det andre, sånn som man forventer at folk som er “flinke med penger” skal få til så lett som bare det. Naturligvis er ikke alle kunstnere evneveike sånn sett, men hovedregelen er at pengene bare renner gjennom dem like fort som øl blir til piss.

Uansett hva slags kunstart man jobber innenfor – i dette tilfelle musikk – så skal det mye til for å bli “verdensstjerne” som tjener penger på nivå med filmstjerner, enda mindre det folk hanker inn som sleipe operatører i finansbransjen. Rockestjerner i lang limousin på nivå med det vi hadde på 60 og 70-tallet er neppe noe vi kommer til å se om igjen, selv om det finnes musikkartister med mange millioner følgere på Instagram og den typen ting. Jeg ser bare ikke noen realistisk vei fremover for noe prosjekt som tar sikte på å bli “de nye Rolling Stones” — ikke bare fordi de gamle fortsatt er der – skremmende nok – men fordi rockeverdenen ikke fungerer på den måten lenger. Det er ikke noe som sier at det ikke skal være det når anledningen passer sånn, men rockemusikk er ikke først og fremst et “underholdningsprodukt”, det er et uttrykk som dypest sett handler om en livsfølelse. Du vet. Ligge i forkant av “det som skjer”. Rock’n’roll er avantgarde i det store bildet, selv om det finnes hvor mange “konservative rockere” som helst med pickuptruck og cowboyhatt. Det er plass til dem også.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Selv er jeg født i året 1963. Det er litt diskutabelt, men Louie Louie med the Kingsmen var sannsynligvis det mest “heavy” som ble sluppet det året. De tidligere nevnte Beatles – og forsåvidt også Rolling Stones – var imidlertid i ferd med å vokse seg store på en måte som ingen hadde sett før. Jeg har ikke akkurat giddet å lete etter det, men jeg tipper at “Beatlesgalskap” ble nevnt også i norsk presse på den tiden. La oss si av en nyhetsoppleser på NRK i korrekt dress, med dialekt fra Voss eller Volda, som liksom godhumrer litt mens han lirer av seg noen slags platt vits om bildene vi ser, selvsagt i svart/hvitt. Det passer med det bildet jeg har av Norge da jeg ble født. Folk som driver og spikker fliser med sjangere og sånt får ha meg unnskyldt, men hard rock og heavy metal dekker hele spekteret av lyd (ulyd for noen) som manifesterte seg fra og med den såkalte “andre britiske bølgen”, preget av stilen vi kaller Deep Black Zeppelin, som vel dekker det meste innenfor de tidlige delene av denne sjangeren. Årstall er ikke nøye, men vi sier 1970 fordi dette tallet er så rundt og fint. Folk kan finne mange eksempler på “heavy musikk” fra før 1970 – noe de også gjør med en viss entusiasme – men de er jo “rariteter” i forhold til det dominerende lydbildet i kulturen. Alt sånt ble i sin tid typisk klassifisert som “psykedelisk” – eller psych blant venner – det fantes ingen egen “bevegelse” rundt hard rock og heavy metal før året 1970. Det var ingen egen sjanger. Siden har det imidlertid etablert seg som en av de mest vitale av alle sjangere innenfor hele musikkverdenen. Rockere og metallfans er både seriøse og lojale kunder.

Jeg kan ikke huske at jeg hadde noe bevisst forhold til musikk før sangen People In Motion med det norske bandet Saft lå på hitlistene i 1971 og 72. Jeg klarer ikke å plassere noe tidligere enn dette, selv om jeg sikkert har hørt både det ene og det andre. Selv om jeg var liten drev jeg jo og lusket etter de litt større tenåringene i slekta for å “spionere på dem”, kanskje “være med” eller hva vet jeg. Man er visstnok sånn i den alderen. De litt større ungdommene pleide å samle seg for å høre på musikk, røyke og i det hele tatt. Stor stas var det uansett når man ble tilsnakket, enda større når man ble budt noe. Man skjønner jo allerede i en alder av 7-8 år at man snart er som “de der” så man har mye å tjene på å undersøke hva det innebærer før man står midt oppi det som et annet spørsmålstegn. Jeg kan imidlertid verken forklare eller forsvare motivene mine før jeg ble mye eldre enn det. Hvor gammel må man være før man vet hva man driver med? Jeg har jo selv sett voksne mennesker man med god grunn kan holde litt avstand til sånn sett, så svaret må være relativt, men alle har uansett en fase når de prøver mye de ikke aner rekkevidden av i sin barnslige uskyldstilstand. Vi vet ikke hva vi driver med men vi gjør det likevel. Hvordan skal man ellers lære noe om livet? Eksperimentell vitenskap vokser definitivt ut av undersøkelsesbehovet man føler under den verste slyngelalderen. Forsåvidt senere også, for den saks skyld, men forhåpentligvis under kyndig veiledning.

Hvis jeg var en av de som driver med “bloggutfordringer” ville jeg oppfordret folk til å skrive om den første sangen av typen “popmusikk man hører på radioen” (og ellers) som festet seg hos dem. Sånt som man pleide å synge med far og kassegitaren hans, eller “allsang i barnehagen”, teller ikke. Det må være autentisk musikk som “kommer utenfra” og som man oppdaget selv. Og man må huske det ennå, som sin første viktige musikalske oppdagelse, uansett hva det har (eller ikke har) betydd siden. Jeg nevnte min egen i begynnelsen av forrige avsnitt, men vet ikke hvordan jeg skal karakterisere musikkstilen. Det minner jo ikke så rent lite om the Small Faces og andre britiske rockeband midt på 60-tallet, selv om sangen ble sluppet i 1971, på en tid mens både Saft og andre norske band var i ferd med å snu seg i retning av en ganske “prog” form for hardrock, som faktisk står seg bra ennå. De laget mye bra tidlig på 70-tallet, samtidig med at jeg så å si vokste inn i en slags selvstendig musikksmak. Andre hitsanger fra den tiden som har vært med meg “så lenge jeg kan huske” er Black Night med Deep Purple og Paranoid med Black Sabbath. Jeg har aldri vært særlig interessert i den delen av hitlistene som handler om “festmusikk” og som eksisterer den dag i dag. Du vet. Sånt som russen spiller på de to millioner watt kraftige stereoanleggene de har i de der helvetes bussene sine, gjerne med en egen strømgeneratår på tilhenger bak så de får til å drive faenskapet på full guffe. Det er forsåvidt en rød tråd i hele kulturpolitikken min. Jeg liker filmer som legger vekt på skuespillernes arbeid. Jeg liker musikk som legger vekt på musikernes arbeid. Same same but different, som de visstnok sier om sånt i Thailand. “Effekter” er i utgangspunktet bare irriterende, som å pøse på med uspiselig sterk chili sånn at råvarene forsvinner helt, man kunne like gjerne spist sponplater for alt man visste, for hele munnen brenner jo som Satans vanhellige anus og det hjelper ikke engang å drikke vann.

Fra fysikken husker vi dette med partikler og antipartikler, ikke sant? Blant de egenskaper en partikkel kan ha er “lading” eller “spenning” som kan være pluss eller minus. Når to ellers like partikler som har motsatt lading møtes vil de utslette hverandre, det vil si “bli til energi” i noe som sannsynligvis ligner en eksplosjon (selv om det teknisk sett ikke er noen eksplosjon). Antimaterie er materie som er bygd opp av motsatt ladede partikler, mens den eller ser helt “normal” ut for oss. Det spekuleres ganske mye rundt dette. Ut fra alt vi kan se tyder jo ting på at universet består bare av “vår” type materie, mens symmetriprinsippet antyder at det burde vært halvt om halvt av materie og antimaterie der ute. Kanskje er det slik også, men da er opplegget i så fall arrangert på en måte vi ikke forstår.

Innenfor en noenlunde rettlinjet logikk vil ordet antivestlig bety det samme som østlig. Du vet. På det samme vis som ordet nordlending betyr antisøring. Jeg mener, hvilken annen retning enn østlig kan være perfekt antivestlig? Det er da for fanden selvinnlysende. Akkurat som å gå bakover er det samme som å gå “antifremover” og så videre. Hvis vi ser på en globus vil vi legge merke til at man i prinsippet kan bevege seg uendelig langt i retningene øst og vest (eller deres respektive “antiretninger”) fordi man ender bare med å bevege seg rundt og rundt på jordkula. Forholdet er imidlertid et annet for retningene nord og sør. De har begge et nøyaktig definert utgangspunkt og sluttpunkt. En begynnelse og en opphørelse. Det går ikke an å komme lengre nord enn til nordpolen, hvor også retningene øst og vest opphører å eksistere. Hvis man står nøyaktig på selve nordpolpunktet er det fette umulig å bevege seg i noen annen retning enn sør.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

De gamle (greske) navnene for nordpolen og sørpolen var henholdsvis Arktos – bjørnelandet – og Anti-Arktos; det vil si det samme som Arktos, bare på motsatt side av jorda. Sånn er jo den språklige konvensjonen på gresk. Står man ved en elv så kan man snakke om “bredden” – altså der man står – eller “antibredden” om det vi på norsk stort sett vil kalle denne bredden og motsatt bredde, som jo betyr det samme som bredde og antibredde, bare med en litt annen språklig konvensjon. Nærmeste store elv i forhold til der jeg bor heter Glomma. Folk rundt her i distriktet sier øssia og vessia om de to elvebreddene, opplagt fordi Glomma flyter noenlunde rett sørover gjennom Østerdalen. Sånn er det her, men hvis dette hadde vært i Hellas ville man ved et brokrysningspunkt langs Riksvei 3, som for eksempel Opphus, kanskje ha kalt bosetningene på begge sider av elven henholdsvis Opphus og Antiopphus, ut fra hvilken side som hadde flest hus eller noe. De “står mot hverandre” på hver sin side av en barrière man ikke uten videre kan krysse. Alle stedsnavn i Hellas som begynner med “anti” – for eksempel Antikythera – vil hvis man snur seg 180 grader ha et stedsnavn uten forstavelsen anti liggende midt imot; i dette tilfelle Kythera. Den store broen som forbinder Istanbuls asiatiske og europèiske side heter Rion-Antirion nettopp av denne grunn.

Av alle ting som får det til å sprake i den analoge angstgeneratoren hos folk kommer antikrist høyt opp på lista over de mest latterlige. Ta for eksempel det psykiatriske fenomenet hexekontaoihexekontahexafobi, det vil si irrasjonell angst for tallet 666. Slå det opp selv. Dette er navnet på en godt definert og ganske vanlig diagnose. Selve ordet kristus er jo gresk og betyr “den salvede” så det er ikke urimelig å tolke ordet antikrist innenfor en gresk horisont, som omtrent det samme som kristus, bare “motsatt” på noe slags vis. En motstander? Vi legger noe annet i ordet salvelse nå for tiden enn folk gjorde for 2000 år siden. Våre assosiasjoner går i retning av “frelse” mens deres var noe nær det motsatte, det vil si plikt. En person som blir “salvet” forbereder seg på å tre inn i en høy politisk stilling, kanskje kongsmakt, som jo historisk sett er en typisk “utsatt posisjon” med dårlige ordninger for fratredelse og pensjon. Jødenes konge er et begrep som stadig nevnes i de eneste universelt autoriserte skrifter om Jesus som vi har. Det har vært snakket mye og spekulert enda mer på “det private tankeloftet” rundt begivenhetene fra “Saga om Jesus” — men vi vet at Palestina – som det het den gangen – var et politisk uroområde på den tiden da Jesus angivelig levde og virket – rundt år 30 – før Romas keiser Vespasian satte kroken på døra èn gang for alle i år 70. Alt som hadde vært før ble nullet ut. De kristne var opprinnelig en jødisk sekt som til forveksling lignet ti tusen andre sekter – jødiske eller andre – som oppsto og blomstret innenfor rammene av den typen “hellenistisk synkretisme” som gjorde Alexandria – med sitt bibliotek – til verdens hovedstad for “høyere læring” på den tiden, selv om Roma var det politiske maktsentrum. Mange kristne søkte seg til Roma, men vel så mange søkte seg til Alexandria og de andre store byene i det som i dag kalles “Midt-Østen” (eller mer korrekt Vest-Asia).

Vestlig kristendom – altså i utgangspunktet den “romersk-katolske” kirken – skiller seg ganske dramatisk fra “ortodoks” kristendom, slik vi finner det der hvor ting utviklet seg uavhengig av romersk innflytelse, særlig fra og med keiser Konstantin. Like forskjellig er de lutherske “protestbevegelsene” fra senrenessansen og inn i moderne tid, som historisk sett har stått sterkest nettopp utenfor det gamle romerske maktområdet. Eller germansk kristendom, om du vil. Siden vi praktiserer “humor” her i bloggen skal vi heretter kalle dem de nazikristne (i motsetning til latinerkirken, katolikkene, som tradisjonelt sett er et fascistisk opplegg). Et fundamentalt skille i utgangspunktet er om man tror at antikrist er noe som “skal komme” eller om man tror det er noe som allerede “har vært”. Han der hallusinogene tåkefyrsten som skrev om saken i Johannes’ åpenbaring fremstiller det så vidt jeg kan se som om det allerede er en “done deal”, dette er historie nå. Det er mange som tror han skriver om Nero, men det kan også være – med større rett – Vespasian. Tidsforskjellen er jo ikke stor. Imidlertid behøver ikke antikrist å være en person, det kan også være en ting, eller et “fenomen” som for eksempel kjetteri. Vranglære. Kanskje er hele Johannes åpenbaring en allegori, en stor metafor, på lignende vis som et utall alkymistiske skrifter fra den samme tiden. Det har jo litt å si for hvordan man ser på saken om Jesus var et menneske eller en overnaturlig skapning. Selv synes jeg det er drøyt nok å holde seg med profeter innenfor verdensforklaringen sin om man ikke også skal introdusere en frelser. Herregud. Hva er vi? Helt evneveike? Det mest bisarre med jesuskulten i vår tid er uten tvil hvordan man har strippet ham for sin menneskelighet og gjort ham til et symbol for det mest umenneskelige som finnes: Frelse. Jesus er mest en sagnfigur innenfor kristendommen. En magisk karakter som kan utføre mange slags triks og tryllekunster som får folk til å måpe og klappe begeistret i hendene. Men sier han ellers noe fornuftig?

Det er vanskelig å forholde seg til evangelister, det vil si sånne som tror at bibelen i bokstavelig og fysisk forstand er “skrevet av Gud”; det vil si gjennom et utvalgt “Guds redskap” som han fyller med sin ånd og det ene med det andre. Resultatet er uansett at man blir profet på denne måten. Du vet. Sånn som Muhammed. Gud befaler sin utvalgte profet å skrive ned det han dikterer, eventuelt at han uttaler høyt de ordene Gud lar skinne i profetens sinn, slik at noen andre kan skrive dem ned. De havner nå uansett der på arket på det ene eller det andre vis. Helst magisk vis. Du vet. Dramatisk. Storslagent. Imponerende. Folk liker drama og annet sånt som får hjerterytmen til å stige. Det er jo også vesentlig mye lettere å få folk til å tro på noe når de allerede er så imponerte at de bare står der og gaper, så det finnes ingen grunn til å skimpe på pyro og andre spesialeffekter. Folk vil ha ekstase som røsker i rasken, ikke tørre forklaringer og gjesp. Vi er jo skrudd sammen sånn fra biologiens side at vi naturlig søker mot en “postorgasmisk” følelse av salighet, som hormonene våre vil fremkalle i kroppen hver gang vi foretar oss noe rituelt – bevisst eller ubevisst – som leder oss til den følelsesmessige utladningen vi kaller katarsis. Det var den gangen mange som sammenlignet fenomenet beatlemania – et hysterisk forhold til bandet the Beatles som var observerbart overalt hvor de viste seg i noen år – med diverse former for religiøse massepsykoser som har forekommet gjennom historien. Det er jo liksom ikke så spesielt med noen gutter som synger og spiller popmusikk? Saken er at folk vil gripe begjærlig fatt i hva som helst som tilbyr spenning, engasjement og katarsis, med påfølgende salighetsfølelse. Mest åpenbart i seksuell forstand, men også “sublimert” som for eksempel den nevnte “beatlemania” – og et ekstatisk forhold til artisten i enhver lignende sammenheng – som på mange måter kopierer religionens fundamentale forretningsidè: Å samle en menneskemasse på et sted og piske dem til ekstase med alle de virkemidler som formatet tillater. Folk liker sånt. Det er derfor de går på fest.

Fra det utvalget av mer eller mindre omdiskuterte skriftlige kilder som utgjør Saga om Jesus kan vi ganske tydelig se at han for det meste var en nøktern type som oppfordret folk til å gå for en enkel – om ikke direkte “fattig” – livsstil. Sånn sett var han akkurat som alle andre profeter: Alle sier de at “jakten på rikdom og ære” er en sikker vei til ulykke. Til og med jeg sier dette, selv om jeg teknisk sett ikke er noen profet; mer en slags frittstående konsulent som opererer innenfor det samme markedet. Kristen pasifisme er en tautologi, fordi man er jo per definisjon en pasifist hvis man lever i henhold til Jesu etikk. Vi danner oss etterhvert et bilde av kristus pantokrator – som i direkte oversettelse betyr “hersker over alt” men som i praksis betyr “den krigførende kristus” – som den egentlige antikrist, eller skal vi kanskje heller si at “den nøkterne Jesus” ikke har noen plass til erobringslyst i hjertet sitt, så hvem er han som “hersker over alle land”? Og hvorfor skylder vi ham noen takk? Han gjør jo ikke akkurat noen kongejobb med å holde orden på opplegget. En hersker som ikke bringer økt velstand er bare en tyrann. “Folkets kjærlighet” ligner lojaliteten hos en hore sånn sett. Du kan bare regne med den så lenge du betaler for den. Fra de eldste tider har enhver politikers første jobb bestått i å lage en stor fest. Gi folket øl og pølser. Skru opp musikken og la dem danse i gatene. Da vil de like deg, ihvertfall “inntil videre”. Siden må du jo komme med mer. Stadig mer og mer. Sånn har toppjobben i alle samfunn alltid vært, uansett hvor og når i historien vi ser på saken: Gjøre folk fornøyde, i henhold til de standardene som gjelder der og da. En leder som gjør folk fornøyde sitter trygt, mens en leder som skaper misnøye “sitter på oppsigelse”. Elementært, min kjære Watson. Da skal man bare love folk en rosenhage hvis de stemmer på deg. Etter valget kan man jo bare trekke på skuldrene og si at man aldri lovet noen en rosenhage. Det er et feilsitat. Det man lovet var følelsen av en rosenhage, nærmere bestemt slik den vil erfares når man løper naken og skrikende gjennom den med bind for øynene.

Jeg er faktisk litt usikker på om det er korrekt å kalle Camille Paglia en feminist. Jeg kan se for meg at både hun selv og alle de som gjør et seriøst arbeid for å fronte og fremme konseptet “feminisme” vil rynke på nesa av det. Imidlertid er hun utvilsomt en forfatter, så la oss bare ta det derfra. Da mener jeg spesifikt dette med ereksjoner. Ikke så mye i kroppslig og “personlig” forstand som innenfor kunst og annen symbolbruk, altså som “fallisk representasjon” på abstrakt vis. Hvorfor så mange falloser overalt og hva eksakt betyr dette? Det finnes et kvantum klassisk feministisk tankegods innenfor kategorien “patriarkatet og dets symboler” — hvorav det lenge har vært opplest og vedtatt at en mann og hans penis er mytologiske følgesvenner gjennom livet. Du vet. BFF og bestiser. Alle fallossymboler henviser til “mannen” og hans ejakulasjonsorienterte kjønnsdrifter innenfor disse delene av feministisk teori.

Som anekdotisk vitnesbyrd kan det nevnes at jeg har selv opplevd å ha ereksjon ved noen anledninger, slik at jeg kan skrive under på det Camille Paglia påstår: Ereksjoner er ubrukelige til alle andre formål enn de seksuelle. Det kan være tildels svært ubeleilig hvis man pådrar seg et akutt anfall av ereksjonell entusiasme ute i det offentlige rom, slik at man må sette seg ned, krysse beina, legge jakken i fanget og det ene med det andre. Pinlige greier som kan medføre både misforståelser, forsinkelser og andre komplikasjoner. Det må jo være jævlig galt fatt for at ikke en jente – på enkelt vis – skal klare å skjule at hun er seksuelt påtent, mens for en gutt er det noe “alle kan se” hvis han reiser seg opp, begynner å gå rundt omkring og så videre. Han er pent nødt til å bli sittende stille inntil anfallet går over. Skjebnen er som alle vet ironisk av natur, slik at man er som regel i den verste alderen i forhold til spontane ereksjoner samtidig med at man er på sitt mest keitete og “flaue” i personlighetsutviklingen. Det skal ikke være enkelt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Hvorom allting er, Camille Paglias radikale idè er altså at “fallosdyrkelse” ikke er det som egentlig foregår når vi observerer et fallossymbol, det er snarere et universelt uttrykk for “menneskelig seksualitet”, man velger bare å bruke det mest åpenbare og iøynefallende uttrykket for “seksuell lyst” som enkelt lar seg gjøre til et symbol. Ihvertfall lar hele fenomenet seg like så gjerne tolke i denne retningen som at det skal være noen slags spesifikk feiring av “mannens” seksuelle attributter — eller “mannen” i mer generell forstand. Fallossymbolet handler altså ikke om penis i den forstand, men om “kraften” som gjør at den blir erigert. Lysten, inspirasjonen, eller hva man skal kalle det. Åpenbart er det jo slik at hvis alle mennesker mistet all sin sexlyst samtidig, så ville menneskeheten dø ut. Problematisk som den ofte kan være, så er det til syvende og sist trangen til å formere seg som gjør at barn kommer til verden (selv om det observeres at mange “har lyst på barn” nesten på den samme måten som folk kan ha lyst på “sin egen” hund eller shetlandsponni, det virker ikke særlig gjennomtenkt). Følgelig er det å feire seksualiteten saklig atferd på samme måten som å feire sola. Visse ting må vi jo ha for å overleve som art. Naturen er vår fundamentale kilde til liv. Alt vi har er ting vi har funnet i naturen, eller ting vi har laget av ting vi har funnet i naturen. Men det er mer. Vi behøver også visse abstrakte ting. Du vet. Hjemmefølelse, fred, kjærlighet, kunnskap, fremgang, og så videre. Sånt som gir våre personlig individuelle liv den “mening” vi behøver. Mange klarer seg med lite mens andre vil ha mer — men alle vil ha noe. Det har sannsynligvis aldri eksistert “villmenn” på den måten de ofte blir fremstilt, ihvertfall ikke på minst to millioner år. Begrepet primitiv eksisterer i forhold til et teleologisk system hvor det er “meningen” at man skal utvikle seg fra det lave til det høye, særlig på samfunnsnivå, hvor det foreløpig høyeste trinn på utviklingsstigen er sammenfattet i begrepet sivilisasjon. Det vil si at vi som lever nå er den hittil høyest utviklede iterasjon av mennesket som art. Men det stemmer jo ikke. Det er – ironisk nok – en primitiv idè at dagens mennesker er “annerledes” i noen positiv forstand. Folk som lever nå er typisk både uvitende og inkompetente som individer, men arrogante skal de peskadø meg likevel være, på grunnlag av fantasien om å tilhøre en evolusjonsmessig overlegen rase av superskapninger.

Silbury Hill er en førhistorisk kunstig oppbygd monumental haug. Den ligger i Wiltshire sørvest i England, og er en del av flere førhistoriske kulturminner på Salisbury Plain, i området i nærheten av bl.a. Stonehenge. Haugen er hele 40 meter høy, og består av 248 000 kubikkmeter masse. Grunnplanet har en diameter på 167 meter, det dekker ca. 20 dekar. Dette gjør Silbury Hill til den høyeste førhistoriske menneskeskapte struktur i Europa, og den er på størrelse med noen av de mindre egyptiske pyramidene ved Giza. Silbury Hill går inn i et system av flere større slike kulturminner i omegnen. I motsetning til pyramidene, som er fastslått å være gravminner, er dens opprinnelige funksjon sterkt omdiskutert.

(Wikipedia)

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Bær hver dag en kurv grus til det samme sted – sa den kinesiske filosofen Konfucius – og du skal bygge et fjell. Dette var mer eller mindre prosjektplanen til de som bygde den monstrøse haugen Silbury Hill; som tilsynelatende er formålsløs i ethvert annet henseende enn at den er godt synlig på lang avstand fra hele området rundt — hvilket får de nøkterne til å tenke at dette var hele poenget. Haugen ble gravd ut i året 1968, da man anla en tunnel inn til kjernen av byggverket, uten å finne noe annet enn “mer grus” hele veien hjem. Silbury Hill har aldri vært noe gravsted, eller engang et “kultsted” på annet vis. Det er bare en veldig stor haug. Hva skal man tenke om dette? Mye jobb var det jo å frakte all den massen for hånd; i kurver, dyreskinn eller hva de nå hadde, uten engang noen metallredskaper. De laget til hakker av gevir fra elg og hjort som de hakket løs grus med. Siden sopte de det opp i kurver med bare hendene og bar det bort til haugen.

Visse holdepunkter har vi. Haugen ble først påbegynt for omtrent 4500 år siden. Karbondatering av kjerneprøver viser dette. Siden pågikk byggearbeidene i drøyt tre hundre år, preget av flere store “skippertak” underveis. Etterhvert ble det en stor og massiv haug av det. Noe mystisk de har oppdaget er at folk har tilsynelatende brakt med seg torvstykker fra andre deler av England for å plassere dem i haugen, uten at noen kan si hvorfor. Sannsynligvis for noen slags seremoniell markering av “tilknytning” til konstruksjonen, for eksempel fra en landsby som sendte arbeidskraft som bidrag eller noe. Ingen vet. Vi bare registrerer at det er slik. Siden kan vi bare spekulere. Imidlertid er det fette sikkert at det er så seriøst mye jobb å stable opp en kvart million kubikkmeter løsmasse til en etter måten pen sukkertopp at dette er ikke noe som blir gjort uten at folk mener alvor med prosjektet, hva nå enn dette alvoret består i.

Fra eldre tiders bosetning i Norge vet vi at gravhauger ble betraktet som eiendomsmarkører. Området tilhører slekt sånn og slik, fordi folka deres ligger i haug her på stedet. Elementært, som Sherlock Holmes pleide å si. Silbury Hill kan ha vært en “eiendomsmarkør”, som i så fall åpner en ny tolkningsdimensjon for de stykkene av “fremmed jord” som arkeologene har funnet der. Men før vi lar fantasien storme avgårde som ville hester over alle hauger skal vi bite oss merke i det faktum at Silbury Hill unektelig ligger på et interessant sted i forhold til det større landskapet rundt. Kronologisk sett ble haugen oppført omtrent samtidig med steindelen av Stonehenge (mens selve “henge” delen – som består av en dyp grøft med en jordvoll rundt – er flere tusen år eldre), som igjen inngår i et stort og komplekst “hellig landskap” som har vært i bruk til dette formålet i opptil ti tusen år. Hvorfor? Vel, lokale geologiske forhold gjør at det finnes en ganske bred stripe av glissen vegetasjon som strekker seg over noen mil der — og som i “orientering” tilfeldigvis sammenfaller med retningen på sola ved solverv, som vi kan trekke på skuldrene av og kalle tilfeldigheter, men det ble åpenbart ikke oppfattet slik den gangen.

Det sies at det eneste “gamle” årstallet alle engelske skolebarn lærer er 1066; det vil si da Vilhelm Erobreren kom og tok England. Du vet. Slaget ved Hastings og det ene med det andre, hvor “det andre” er slaget ved Stamford Bridge noen uker i forveien, der Harald Hardråde døde, noe som formelt sett markerte avslutningen på vikingtiden. Det var – som man sier – en travel tid i livet til Harold Godwinsson, som jo døde der ved Hastngs, selv om han greide å ta rotta på Harald Hardråde først. Hvorom allting er, seksti år før slaget ved Hastings – altså i året 1006 – skjedde et annet slag, like ved foten av Silbury Hill. Mer eller mindre tilknyttet denne hendelsen befant det seg samtidig en tømmerfestning på toppen av haugen, som hadde blitt bygget et par hundre år tidligere. Vi vet ikke hva de tenkte om Silbury Hill; om de visste at det var en menneskeskapt konstruksjon eller om de bare betraktet det som en pussig formasjon i landskapet, som beleilig nok gjør det enkelt å være “kongen på haugen” med datidens stridsvåpen. Imidlertid virker det som om romerne hadde noen slags “greie” i forhold til haugen på den tiden da de styrte i England – eller Britannia som de kalte det – fordi de har funnet et antall mynter, potteskår og andre småsaker av den typen som romerne – som i dette tilfelle selvsagt inkluderer “romerske briter” – typisk pleide å kaste fra seg på offersteder. Dette var typisk romersk kulturatferd. De gjorde aldri motstand mot de lokale gudsforestillingene, de bare jobbet dem inn i sitt eget system. Hva enn folk allerede hadde hvor enn romerne var i verden ble gjort til “medlem” av den romerske statsreligionen. Sånn er det man drifter et imperium. Man overtar ting mest mulig intakt og fortsetter å drive alt videre, akkurat som før, bare med tilskudd av en viss “romersk innflytelse” på økonomiske og kulturelle forhold heretter.

Som alle kan forstå hadde det selv før arkeologene bygget tunnel inn til kjernen av haugen i 1968 vært litt graving og utforskning både her og der i løpet av tusenårene som har gått siden Silbury Hill ble bygget. Gravhauger har jo vært et velkjent konsept like lenge som de har eksistert, da med særlig fokus på gravgods, eller “skatter” som folk kaller det når de drar på skattejakt, som de jo gjør både titt og ofte, og fortsatt gjør på steder som ikke har aktivt vakthold både ved gamle kulturminner og nyere arkeologiske utgravninger. Folk er folk, som folk sier. Vi vet alle hva det betyr. Hvis det går an å tjene penger på noe så kommer folk til å gjøre det, selv om det er ulovlig. På 1700-tallet sa for eksempel ryktene at det befant seg en rytterstatue av massivt gull inni Silbury Hill, så selvsagt kom det en geskjeftig greve som boret seg fra toppen av haugen og helt ned til fast fjell i bunnen, ved hjelp av noen innleide gruvearbeidere, men de fant det samme som alle andre har funnet, det vil si “ingenting”, eller rettere sagt bare mer av de samme løsmassene. Alle disse gravejobbene gjennom tiden har medført setninger og utrasninger, som toppet seg tidlig på 2000-tallet, etter en særlig regnvåt sommer. Da ble det bestemt at alt skulle gjenfylles og repareres, på forsvarlig vis, med “korrekte” masser og så videre. Et stort og dyrt men også nødvendig prosjekt, som ironisk nok føyer seg inn i rekken av alle de vedlikeholdsarbeider på Silbury Hill som folk har foretatt gjennom 4500 år. På en måte holder man jo fortsatt haugen hellig når man erklærer den en “Grad A” klasse beskyttet kulturminne av “særlig stor verdi” — og bruker mange millioner – som er det mest hellige vi har i våre dager – på å sette den tilbake i like fin stand som da den var ny.

Hvorfor kan jeg ikke bruke ordet neger? var det en kis som lurte på her om dagen. Jeg er jo ikke rasist heller, fortsatte han ettertenksomt. Faktisk så kjenner han ikke engang noen rasister, men han har møtt desto mange fler som ser rasisme hvor de enn snur seg. Det er de som er de virkelige rasistene, synes han. De nekter jo å la temaet ligge. Javel, svarte jeg. Hva mer skal man si til sånt? Realiteten er at det i året 2024 oppfattes som ufint å bruke visse ord og vendinger som var “vanlig før i tiden”. Er det et problem? På prinsipielt grunnlag er jeg enig i at det er moralsk forkastelig å etterstrebe “politisk korrekthet” som en maske av falsk vennlighet. På den annen side ser jeg ikke helt hvorfor man ikke bare kan tilpasse seg de uskrevne reglene for “vanlig høflighet” som gjelder i samfunnet.

Heller enn om det og det ordet er “pent” å bruke blant dannede mennesker bør man kanskje reflektere over når og hvorfor man opplever det som nødvendig å poengtere at noen er “neger”. På hvilken måte er det saklig informasjon? Hvordan – og ikke minst hvorfor – har man tenkt å bruke ordet neger? Det er her hunden er begravet, som folk sier. Rasisme eksisterer sjelden som et “ensomt fenomen”. Det er en innarbeidet del av hele menneskesynet, som tar utgangspunkt i typisk “hierarkisk” tenkning. Det vil si at noen er bedre enn andre, mens andre på sin side er “verre”. Selv befinner man seg som regel i midten, eller litt over, det kommer an på hvor “cocky” man er som type, men nesten ingen definerer seg selv som “under streken” på uironisk vis når man skal plassere seg selv i verdighetstabellen. Dette er klassisk menneskelig psykologi. Vi gjenfinner det i for eksempel spørreundersøkelser om egne kjøreferdigheter, hvor alle typisk oppgir at de er “litt over gjennomsnittet” kompetente sjåfører (eller bedre). Matematisk sett henger det ikke få greip, men følelsene lyver jo aldri, så da så. Vi noterer oss at den norske trafikken må være overnaturlig velavviklet med så mange genier på hjul.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Altså, jeg er jo seksti år gammel, ikke sant? Jeg har hatt det man litt forsiktig kan kalle “et vilt liv” med dårlige odds for at jeg skulle bli så gammel. Følgelig er det rimelig å påstå at jeg har “sett litt av hvert”. Men jeg har aldri sett en smart person som kan defineres som “smart” på noe annet grunnlag enn at de regner med at de tar feil – eller snart kommer til å ta feil – nesten hele tiden, så de er ekstra nøye med å få med seg alle detaljer og den typen ting. De smarte klarer med andre ord å forutse at de snart kommer til å havne i noe slags mannskit, om de ikke allerede står til knes i det. Dermed er de bedre forberedt når øyeblikket kommer enn de andre, som bare laller rundt i ørska og tar det som en selvfølge at alt enten er bare bra eller at det snart kommer til å ordne seg. Alt har jo gått bra hittil så hvorfor skal ikke alt alltid gå bra? Tenk positivt, sier de. Vi tar det med et smil. Gud vil sende en engel, eventuelt så vil hovedkontoret sende en teknisk ekspert fra vedlikeholdsavdelingen. Det betyr omtrent det samme i disse dager, i den forstand at det er like stor sannsynlighet for at det kommer til å skje; eller hvis det skjer, halleluja, at det kommer til å gi det ønskede resultatet. Uansett, poenget er som speiderne sier: Vær beredt. Planen din er aldri så bra som du tror. Det er ikke aldeles fette umulig at Gud vil sende en engel – la oss se bort fra teologisk spekulasjon og bare late som om det finnes en gud som er interessert i deg – for å redde ræva di hvis du havner i en vanskelig situasjon, men det er mye mer praktisk å bare ikke plassere seg i sånne situasjoner til å begynne med. Husker du hva jeg sa? Smart.

Rasisme kan sies å være en spesialavdeling innenfor det vanlige sorteringsverket for menneskeverd som folk går rundt med i hodet, rett før vi ankommer målestasjonen for vurdering av dette individets relative respektabilitet. Bevisst eller ubevisst forkaster vi “de svarte” – eller altså negrene om du vil – som “ikke målbare” når vi skal vurdere standen deres i forhold til oss selv. Man er da ikke rasist heller, så det går ikke an å plassere dem “under” oss selv i verdighet (sammen med “sånne man ikke liker” i mer generell forstand), men på den annen side virker det ikke klokt å plassere dem “over” oss selv heller. Du vet. Sammen med kongen, kjendisene og finanseliten. Eventuelt “Leger uten grenser” hvis man finner bedre utløp for sitt beundringsbehov når man måper over alt heltemotet innenfor hjelpesektoren. Er det i seg selv priseverdig å være svart? Neger uten grenser? Denne problemstillingen går selvsagt umiddelbart i full tilt. Det er dette “målbarhet” handler om. Svartingene er for forskjellige fra oss til at vi – uten å fremstå som “rasister” – kan vurdere dem på den vanlige skalaen for verdighet. Dermed har man fullført en perfekt idiotsirkel. Rasismen utgår fra en opplevelse av “annerledeshet” hos “de andre” – åpenbart – men selve motoren i toskverket er den formen for hierarkisering som man allerede gjør – bevisst eller ubevisst – når man forholder seg til folk. Som vanlig med slike menneskelige egenskaper spør vi Fötzon eller Blitzon? (Født sånn eller blitt sånn.) Til det er det å si at rasisme alltid er noe man lærer. Det handler om kategorier. Sorteringsverket for menneskeverd. Hvilke likheter ser du? Hvilke forskjeller? Du kjenner jo allerede deg selv, pluss alle andre som du – mer eller mindre – kjenner, så du har dette sammenligningsgrunnlaget. Skal den man har foran seg over eller under deg på rangstigen? Rasisme er – blant mye annet – når man oppfatter det som unormalt at noen er både norsk og neger. Eller norsk og muslim.

Polarisering er en skjerping av standpunkter, slik at to klart motstridende og ofte ekstreme oppfatninger får økt tyngde. I politisk sammenheng brukes polarisering om økende eller skarpere motsetninger mellom de viktigste aktørene i et politisk system, for eksempel de politiske partiene. Betegnelsen kan også brukes om situasjoner der velgerne i et demokrati i større grad enn før stemmer på radikale eller ekstreme kandidater eller partier.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det begynner å bli mange år siden jeg sluttet å tenke i konsepter som høyre og venstre innenfor politikken. Jeg opplever det som mer realistisk å trekke opp skillelinjen mellom rett og galt. For eksempel er det på alle måter galt å fuske og snuske i jobben når stillingen innebærer “betydelig samfunnsansvar” — eller rettere sagt, det er alltid galt å lyve, bløffe og ta “lettvinte snarveier”, men det er ekstra galt når man liksom skal være leder og veiviser innenfor en hel samfunnssektor. Den aller laveste akseptable standard for noen som skal fungere i en lederrolle er jo at de “praktiserer det de predikerer”. Sjefen for Coca-Cola kan ikke bli sett – ihvertfall ikke filmet – mens han drikker Pepsi i lunsjen, for å si det slik. Man trenger ikke noe tresifret IQ-tall for å forstå at sånt ikke ser bra ut.

Regjeringen Støre har vært skjemmet av diverse evneveikt snusk gjennom hele sin tid. Det er vanskelig for meg å forstå hvordan de har klart å kuke det til så jævlig. Hva er det som er galt med deg hvis du takker ja til en “toppjobb” – med høy sikkerhetsklarering – når du vet at du har ting du ikke ønsker skal bli alminnelig kjent om deg? I utgngspunktet er selve saksmaterialet bagatellmessig. Vi snakker ikke om det noen i fullt alvor kan kalle grove forhold, men det er kanskje litt evneveikt å tro at “ingen vil oppdage noe” — det er jo for fanden journalister i heltidsstilling som ikke gjør noe annet enn å grave etter skandaløse nyheter om “kjendiser” og politikere. Hvis det er noe der så kommer de til å finne det. Det kan du ta deg bra mye faen på. Det jeg etterlyser er med andre ord realisme. Altså, jeg har forståelse for at folk tar snarveier, kjører på rødt, kutter svingene og det ene med det andre, sånt skjer hele tiden og betyr ikke så mye i det store bildet, men man kan aldri gjøre sånne ting hvis det å bli minister for et departement – eller noen annen form for “følsom” offentlig jobb – kan være et aktuelt alternativ i agendaen din. I det øyeblikk man begynner å bli “løs i snippen” med reiseregninger og andre godtgjørelser har man i realiteten takket farvel til sin politiske karrière. De på toppen kan ikke gjøre sånt selv om “alle gjør det” ellers i samfunnet.

Tilfellet Sindre Finnes er også litt mystisk — og forsåvidt verre enn jeg trodde. Han skal visstnok også ha utgitt seg for å være “økonomisk fagmann” på et noe tynnere grunnlag enn han har dekning for — eller løyet som vi sier når det er barn som gjør det. Jeg vet ikke engang hva jeg skal tenke når det er en fullvoksen mann. “Dustesnusk” ville vanligvis ha vært dekkende nok, men når man i tillegg er gift med statsministeren er det så man må begynne å lete etter helt andre ord. Som for eksempel “en trussel mot rikets sikkerhet”. Det kommer an på hvem som oppdager hva, og omstendighetene rundt denne oppdagelsen. Sindre selv befinner seg jo allerede på skråplanet. Fusk og løgner representerer ikke nødvendigvis noe direkte sikkerhetsproblem, men det sier noe om hva slags karakter vi forholder oss til. Hic sunt infirmitates, som vi sier på latin. Her finnes svakheter. Ting som – i den grad de blir kjent – kanskje kan brukes til å komme seg på innsiden av statsministerens husholdning, dersom man er en agent som står i en fremmed makts tjeneste. Nå skjedde vel ikke noe sånt i akkurat denne saken, men man må jo tenke på “alle eventualiteter” når man skal utarbeide en sikkerhetsprofil. Det er ikke urettferdig å forlange at de som skal tjenestegjøre i følsomme offentlige stillinger – og deres nærmeste familie – må ha plettfritt rulleblad og ingen “hemmeligheter” av den typen som får journalister til å fly av skaftet hvis det kommer ut. Det hører rett og slett til de “kvalifikasjonene” som forlanges.

Om kosthold vet vi blant annet dette: Man bør ikke spise som en bryggesjauer hvis man jobber på kontor. Da får man jo i seg alt for mye næring og påfører kroppen lidelser og ekstraarbeid den ikke behøver. Hvor vanskelig kan dette være å forstå? Det er slitsomt å fordøye mat, selv om man ikke akkurat “bruker musklene” for å få jobben gjort. Kroppen vil helst at man sover litt etter et måltid. Jo tyngre mat man spiser jo mindre fritt vil dette valget oppleves. Noen brukte en gang uttrykket matstein – ordet “stein” er her et faguttrykk fra rusens verden – som jeg liker ganske godt. “Matstein” dekker det som foregår fra flere ulike vinkler. Man får en slags “lammende metthetsfølelse” som går i kroppen og fremkaller gjesping og søvnbehov. Det er en svært tilfreds følelse som folk kan bli ganske hekta på, i “narkoman” forstand, slik at mange ender med å “overspise” i forhold til det behovet for næringsopptak som de egentlig har. Dette er svært enkel mekanikk som man ikke behøver noen akademisk grad for å fatte. Det er godt å spise god mat. For mye av det gode er imidlertid problematisk.

Nominelt sett er det enklere – dessuten svært mye billigere – å regulere næringsopptaket enn næringsforbruket, men det er “enkelt” på den samme måte som det er enkelt å slutte med hasjrøyking og andre sånne snuskete uvaner som folk legger seg til gjennom livet. Det er per i dag så velkjent at “livsstilssykdommer” utgjør samfunnets største helseproblem at det nesten virker litt mistenkelig når man påpeker dette. Det er ikke korrekt å si at alt skyldes “ultraprosessert” industrimat og sukker, men man må jo være evneveik for å ikke se korrelasjonen mellom stadig mer “ferdigmat” og industriell halvfabrikata i husholdningene og “epidemien av fedme” som har kommet i løpet av den samme perioden, riktignok ikke fullt så ille her i Norge som i mange andre av “industrilandene”, men vi har heller ikke sluppet unna et visst trykk mot helsevesenet som kan spores direkte tilbake til usunne kostholdsvaner. Bare prøv selv. Fortell fastlegen din at du har begynt å følge et program for sunnere kosthold — og du vil kunne observere hvordan ansiktet deres sprekker opp i et like stort smil som om du har nettopp sluttet å røyke. Leger er enkle skapninger sånn sett. De heier på “helsa” i nesten alle saker.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På et annet sted og i en annen sammenheng var jeg nylig involvert i enda en diskusjon om “opprinnelsesmyter”. Min generelle posisjon i saken er jo at dagens iterasjon av vår biologiske art er en degenerert utgave av “mennesket på sitt beste”. Utviklingen har med andre ord gått i “gal” retning i løpet av de seneste 5-6000 årene, som sammenfaller ganske nøyaktig med “sivilisasjonens tidsalder”. Tilsynelatende er vi “sunnere” på et målbart gjennomsnittsnivå. Du vet. Bedre medisinsk innsikt og teknologi rekker langt sånn sett. Imidlertid vil jeg påstå at folk i vår tid er “spesialiserte” til en sånn grad at de i praksis ikke vil kunne overleve uten samfunnets støttefunksjoner. Jeg kan egentlig bare fantasere om saken, men jeg hører jo “utrolige” historier om hvordan folk ikke engang skjønner hvor maten deres kommer fra — noe jeg vil karakterisere som en kritisk mangel på elementær innsikt i årsaker og virkninger i egne livsforhold; som i “hvordan verden fungerer”. Går det virkelig an å være uinteressert i noe som er så direkte avgjørende for livskvaliteten? Alt henger på næringsopptaket. Kroppen kan jo bare bruke de byggematerialene den får — og alt som er “for mye” av èn type materialer blir satt på lager. I biologisk forstand er man “rik” hvis man har et tykt spekklag rundt en ellers velfødd kropp, men man blir også en prima godbit for rovdyr og parasitter. Sånn fungerer naturen. Det er et ganske “sosialistisk” opplegg for utjevning av konkurransefordeler over tid.

De som biologisk sett er rike og mette vil bli jaktet på av de som er fattige og sultne. Dette er den grunnleggende dramalinjen i alle historier om naturen. Hvis man har normalt gode “dyreinstinkter” vil man kunne føle denne mekanikkens tilstedeværelse. I praksis betyr det blant mennesker sånne ting som å skjule smykkene og stramme grepet rundt håndveska hvis man ferdes i “skumle strøk”. Du vet. Ikke vise frem for alle rundt seg at man bærer på mye kontanter. Sånne ting. Eventuelt at man bekymrer seg for sånt som verdien av egen eiendom i et bystrøk som “forslummes” av sosialklienter og innvandrere. Det finnes en lang liste over nevrotiske kramper som man bare finner blant de som “har noe å tape”. Har man ikke noe kan man heller ikke miste det man har. Ingen bekymrer seg for eksempel over børskursene hvis de ikke har fingrene sine inni klemma på et eller annet vis, la oss si at man har satset sparepengene sine på aksjemarkedet, eller at man befinner seg i en slik sosial eller profesjonell stilling at det man driver med kan bli “misforstått”. Vi er faktisk fortsatt de samme gamle “steinaldermenneskene” på instinktnivå, selv om vi kler oss og grer oss helt annerledes nå. Vi føler oss kanskje som en helt annen kategori av skapning enn våre “ville” forfedre, men vi er i det store og hele akkurat som dem. Den viktigste forskjellen mellom dem og oss ligger sannsynligvis i hvordan vi identifiserer oss, eller altså “hva vi tror at vi er” — ofte i motsetning til hva vi faktisk er.

En av de store gåtene i menneskehetens historie er hvorfor vi gikk fra å være for det meste frittgående jegere og samlere til å bli for det meste fastboende jordbrukere og “hudyrholdere”. Problemet ligger i at det kreves forholdsvis mye mer kultiveringsarbeid for hver kalori når man dyrker maten enn når man jakter, fanger og sanker den inn direkte fra “naturens spiskammer”. Det er med andre ord ulogisk i en strengt økonomisk forstand, hvor man bare vurderer det matematiske forholdet mellom innsats og utbytte. Imidlertid kan man jo lagre for eksempel råvaren korn på en helt annen måte enn de ferskvarene man lever av som jeger og samler, eller altså når selve livsstilen handler om “bevegelighet” slik at man ikke kan bære med seg en masse unødvendige saker og ting. Et lager bør helst ligge stille, hvis ikke er det jo bare en bør man må bære, som ganske brennkvikt vil “koste mer enn det smaker”. En av de store antropologiske teoriene på denne saksfronten er Brian Hayden sin “festmodell” — hvor fastboende samfunn i prinsippet oppstår fordi folk samler seg rundt individer som organsierer diverse former for fester, festivaler og annet, gjerne preget av imponerende byggverk og overdådige arrangementer ellers. Om vi siden legger til religiøs ekstase, rusmidler og annet som gjør det hele til en sterk psykodramatisk erfaring, så har vi vel i det store og hele selve “sivilisasjonens grunnlag” i søkelyset. Eller sagt på en annen måte: Folk samlet seg i utgangspunktet rundt “vertshus”, ikke templer og markedsplasser (mer eller mindre sammenblandet). Disse to siste er sekundære manifestasjoner, eller konsekvenser om du vil. Selve årsaken ligger i lysten til å reise til et sted hvor man vil treffe mange andre og feste sammen med dem. Det er som jeg alltid pleier å si – og mange sier det samme som meg – at fylla har skylda. Folk kan snakke om både kokain og ecstasy, men det finnes ikke bedre “festdop” enn alkohol. Snippen blir løs nok ganske fort når man begynner å helle innpå seriøse mengder sterk drikk. Alkohol har jo som alle vet sin egen innebygde “gullhårsone” – når man er pussa nok til å ha lagt av seg sosial sjenanse og andre hemninger, men fortsatt ikke drita nok til å fremstå som frastøtende – og folk liker seg i den sonen. De legger ut store beløp på å komme seg dit.