Visual kei er et begrep oftest brukt om japansk rockemusikk, når man refererer til de bandene som har valgt å fokusere mest på kostymer og utseende. I Japan er nesten alle visual kei-fans tenåringsjenter, og derfor kan bandene bli tolket som en slags japansk versjon av boyband. Visual kei-band har likevel et mye «hardere» og mer rockete lydbilde enn boyband.
På bildet ovenfor ser vi bandet Malice Mizer i et avslappet øyeblikk. De visste ikke at noen skulle fotografere dem. Det er bare sånn de står når de “henger på hjørnet”. Jeg vet ikke om jeg vil kalle dette en musikksjanger, fordi det er en mye mer total livsstil enn bare moter og musikk. Jeg vil heller sammenligne det med emo eller kanskje gotisk stil i vesten og dermed også knytte bredden av fenomenet til en aldersgruppe, mens dybden handler om å ta en masse stilelementer på ramme alvor og leve i tråd med dette som best man kan, langt inn i voksen alder og vel så det. Teatralske individer må jo ikke nødvendigvis være unge. Visual kei er ellers “veldig japansk” sånn som mine fordommer opplever saken. Japan har i større grad enn de fleste andre steder jeg kan komme på stor “stilbevissthet” med lange tradisjoner for tidkrevende og komplekse opplegg som ofte er borderline ubegripelige — men det funker for dem, så da så.
Så hvordan låter det? Som de sier i England: The proof of the pudding lies in its eating. Nederst i denne bloggposten vil du som vanlig finne et musikkstykke, denne gang med bandet som er avbildet ovenfor, så du kan dømme i saken selv. For meg låter dette veldig prog og kunne godt ha vært fra Europa på 70-tallet, om vi ser bort fra det tekniske tilknyttet lydproduksjon og denslags (de var aktive på 90-tallet). Imidlertid finnes det mange andre band som låter helt forskjellig fra Malice Mizer. For eksempel Versailles som vel hører hjemme i sjangeren “power metal” hvis vi ser på saken med et internasjonalt blikk. Men kostymemessig sett ligner de på hverandre. At estetikken er hva som mest av alt definerer Visual kei er på en måte åpenbart i navnet: Dette er visuelt. (Det betyr nokstavelig talt “visuell stil”.) Så hvor mye av en eksportvare er denne greia? Det vet jeg strengt tatt ikke noe om, men som sagt: “Veldig japansk”. Musikken står støtt nok på sine egne ben, men den større “stilen” er sannsynligvis vanskelig å selge til noe stort marked.
Hvor mange “samlivseksperter” – hva enn det er som kvalifiserer folk til en sånn tittel – tror du det er som anbefaler at et par burde prøve på nytt etter at det har vært en voldsepisode? Jeg klarer ikke å se for meg noen, ihvertfall ingen jeg vil beskrive som seriøse. Fatter du ikke problemet? Det som har skjedd èn gang kan skje flere ganger. Dette er hvordan “konseptuell bevisførsel” virker. Nå vet du at denne grensen kan bli overskredet. Du har jo erfart det. Uansett hvor mye den andre parten lover at det kommer aldri til å skje igjen så er problemet at det overhodet skjedde. Derfor ligger denne muligheten nå på bordet, som en av mange ting som “kan skje”. Du vet ikke. Det er problemet. Tillitsbrudd. Selvsagt går det an å velge å tro, men hva slags garantier har du? Ingen. Sånn er reglene i den nye verden når skaden har skjedd.
Forholdet mellom stater ligner åpenbart lite på forholdet mellom mennesker i et parforhold, men dette med tillit fungerer omtrent på det samme vis. Når noen viser tendenser til “dårlig moral” blir du nødt til å sikre deg, i det minste mot hva enn det er de truer direkte med. Krig er i utgangspunktet bare en “tilstand” som ikke nødvendigvis involverer “trefninger” av noe slag. I praksis betyr det først og fremst “ingen diplomatisk kontakt” mellom partene, eventuelt at de ikke anerkjenner hverandre som legitime parter en gang. På motsatt side er det å si at fred betyr mer – mye mer – enn bare at man ikke skyter på hverandre. Herregud. At man har en fredsavtale innebærer at man har normal omgang med hverandre, uten noen dramatikk. Du vet. Som voksne mennesker. Man kan godt mislike hverandre – mange gjør jo det – men man holder seg til normal skikk og bruk likevel. Hvorfor? Det ligger bakt inn i kvalifikanten “voksne mennesker”. Hvis man er en av dem så vet man at ufred er ikke bra for forretningene — og innretter seg deretter. Så får man heller “holde avstand” hvis det er noen man ikke tåler trynet på. Det er vanligvis ikke særlig vanskelig, selv på små steder.
Som noen sa her om dagen: Det er stor forskjell mellom ønsket om å ikke bli sett som rasist og ønsket om å ikke være rasist. Det første handler om forfengelighet mens det siste handler om etikk. Selv driter jeg i hva jeg blir “sett som” men jeg har tildels sterke meninger om hva jeg er, både i speilbildet og overfor andre. Sånn må det være. Jeg er nødt til å være godt synkronisert med min egen samvittighet, uten å ta hensyn til hva andre synes om det. Derfor blir det aldri aktuelt for eksempel å gjøre flere forretninger med noen som har prøvd å føkke meg, uansett hvor mye de lover at det aldri skal skje igjen. Tilliten er jo borte. Hva skal jeg gjøre da? Bare late som ingenting? Noen får sikkert til det, men jeg gidder ikke engang å prøve. Jeg ser meg heller om etter andre aktuelle samarbeidspartnere. Hvis noen har slått til deg i ansiktet – bokstavelig talt eller i overført betydning – så ser jeg egentlig ikke hvordan “ting kan bli bra igjen” etterpå, noe som henger sammen med den ovenfor nevnte “konseptuelle bevisførsel”. De har jo bevist at de har dette i seg. Det er ingen umulighet at det kan skje flere ganger. Liker du Dick Cheney? Nesten ingen gjør det, ikke jeg heller, men jeg skal likevel trekke frem en vri på den såkalte Cheney-doktrinen: Hvis det er èn prosent sannsynlig at samlivspartneren din kommer til å klappe til deg i trynet så må du ta forholdsregler som om det er hundre prosent sannsynlig. (Doktrinen var opprinnelig rettet mot den “åpne” sannsynligheten for å bli rammet av terrorisme, men den fungerer etter min mening bedre på frie aktører innenfor rammen av et “lukket forhold” som for eksempel en husholdning.)
Det var forventet at amerikanerne ville “snakke om markedet” i dag — og forutsigbart nok fortsetter børsen å falle. Nå er det jo en viss forskjell mellom “realverdier” (assets) og “teoretisk vedisetting” (børsverdi) men akkurat hvor mye elastikk som finnes varierer fra selskap til selskap. Det handler om hvor lovende markedet oppfatter dem å være i henhold til den mest sannsynlige fremtiden man ser for seg. Her finnes det mye rom for “meninger” men til syvende og sist er jo en ting aldri mer verd i penger enn det meste noen er villig til å betale for den. Den kan ha mye høyere “affeksjonsverdi” alt ettersom, men hvis man skal selge noe så finnes det alltid en “høyeste pris”. Du vet. Hvis du ønsker to tusen kroner for en ting men det meste noen er villig til å betale er atten hundre så må du velge hva du gjør. Hvor mye trenger du pengene? Kan du sitte på tingen en stund og vente på noen som godtar din pris eller skal du ta det beste du kan få bare for å komme deg ut av posisjonen? Det koker i markedet og folk virrer hit og dit slik at vi kan si det er mye aktivitet på detaljnivået, men den virkelig store tingen som skjer er at amerikanerne vakler. Rent pengemessig sett så tror jeg Kina har vesentlig mye mer “fuck you money” enn USA, slik at de har råd til å stå lenger i handelskrigen. Denne tollmuren skader jo først og fremt den amerikanske innenlandsøkonomien, men vi vil ikke se eksakt hvor mye før om noen uker og måneder. Foreløpig er alt vi kan si at dette er ikke bra for tilliten til den amerikanske økonomien i generell forstand, og særlig den typen finansielt forutsigbare forhold som normalt mentalt frisk investeringskapital etterspør, slik at alle de produksjonsbedriftene Trump ser for seg skal “komme hjem” og etablere seg i USA setter seg på gjerdet og venter. Hvor lenge skal denne galskapen vare? Så lenge ingen vet svaret på det er det heller ingen som kommer til å gjøre noe, ut over å prise seg ned til et overlevingsdyktig nivå på kort sikt. Og det er langt igjen til bunnen.
Til slutt: Hvem behøver nyere musikk enn 1975? Ihvertfall ikke jeg.
Hvis du behøver en dypere forklaring av casimireffekten kan du gjøre jobben selv. Jeg nevner det her bare fordi det er en bra illustrasjon for konseptet antigravitasjon, også kjent som mørk energi, det vil si en kraft som vi ikke registrerer på noen annen måte enn at “universet utvider seg” i en fart av omtrent 75 kilometer i sekundet per megaparsec (som er 3,3 millioner lysår). Saken er imidlertid at hele universet utvider seg, overalt. Også her på jorda. Bare at fra vår synsvinkel skjer dette så sakte og smått at vi ikke engang kan måle det. Men nok om det tekniske. Det jeg skal peke på er at noen har snudd på flisa i forhold til problembarnet gravitasjon. Hva om det slett ikke handler om “tiltrekning” mellom massive legemer men om “sammenskyvning” av uønskede hendelser i kvantefeltet? Eller sagt på en annen måte: Masse tiltrekkes ikke av annen masse. Det som skjer er at tomrommet skyver masse fra seg, slik at det etterhvert klumper seg sammen til hva som i prinsippet blir det samme som små hauger man etterlater her og der hvis man koster et gulv, gitt at man først soper det sammen i passende mengder så kommer man etter med feiebrettet for å plukke dem opp.
Som alle vet finnes jo kvanteskummet, som er en slags agitasjon i tomrommet, hvor såkalt “virtuelle partikkelpar” kan hoppe inn og ut av rommet for fysisk eksistens. Tanken bak den nye gravitasjonsmodellen er at presset fra aktiviteten i kvanteskummet er hva vi opplever som gravitasjon. Ting faller ikke ned igjen på grunn av tiltrekning, men på grunn av frastøtning. Tomrommet vil ikke ha noen masse. Over tid skyves massen sammen – lik de små haugene ovenfor – før de når et kritisk punkt og danner svarte hull, som jeg antar må være “feiebrettet” i denne metaforen. Skjønner du noe av dette? Det spiller ingen rolle. Saken er at det er sjelden vi hører noen “ny” modell av hva gravitasjonskraften “egentlig er” uten at det er noe riv ruskende galt med dem. Denne er ikke så lett å motsi. Hva var den forrige? Jeg vil si Einsteins generelle relativitetsteori, som gjorde gravitasjon til en geometrisk egenskap ved det firedimensjonale tidrommet. Annet enn dette tenker neste alle på gravitasjon som en “kraft i seg selv”. Uansett, casimireffekt er noe som har blitt målt og anerkjent som god fisk i gudene vet hvor mange laboratorieforsøk. Det finnes “trykk” i tomrommet. Dette vet vi, på den samme måten som vi vet at om vi kaster en stein opp i lufta så kommer den ned igjen. Altså et fysisk faktum. Prøv selv. Eller kanskje du allerede vet hva som kommer til å skje? Alle erfarer jo gravitasjon. Det er en selvfølgelighet. Men det er vanskeligere å si hva det er. Ironien i dette er at den best kjente kraften i universet er også den dårligst forståtte.
Pornografi er fremstillinger som er ment å vekke seksuell opphisselse. Dette kan inkludere alt fra tekstlig innhold til visuelle medier som bilder, videoer og filmer og interaktive spill. Pornografi blir ofte produsert for økonomisk vinning, noe som påvirker både innholdet og distribusjonsmetodene. Selv om pornografi er utbredt, er bruken fortsatt en relativt skam- og tabubelagt aktivitet.
La oss flytte fokuset bort fra sex for et øyeblikk. Ordet pornografi kommer fra gresk og betyr bokstavelig talt “avbildning av prostituerte”. Mens vi fortsatt holder en viss avstand fra fenomenet sex legger vi merke til at prostituerte ikke så mye “selger sex” som at de selger en illusjon. En tryllekunst. Klienten betaler for en teatralsk opplevelse av noe de ikke tror de vil kunne finne i virkeligheten. Norge har valgt å kriminalisere dette forholdet. Det er litt forskrudd og komplekst, men tanken er at prostitusjon – av metafysiske årsaker – alltid handler om offer og misbruker. Om vi fortsetter å holde avstand til sex vil vi kunne argumentere for at dette alltid er hva økonomiske avtaleforhold handler om: Offeret blir misbrukt av folk som kjenner sin besøkelsestid. For eksempel vil man kunne få kjøpt fine ting de eier ganske billig når folk må skaffe alt de klarer så raskt som mulig av en eller annen grunn. Sånt skjer jo. Plutselige utgifter og det ene med det andre. Uansett behøver man raske penger, som i hovedsak alltid betyr dyre penger. Lånehaier, stampen og jeg vet ikke hva. Hva er renta på et kredittkort nå om dagen? Jo mer desperat du er jo mer vil folk tyne deg.
Hvis vi først skal snakke om markedsmekanismer så må vi snakke om dem alle, ikke bare de vi liker. Folk kommer med mange slags fantasifulle argumenter for hvorfor de ikke behøver å betale sine ansatte skikkelig. Det dummeste man kan si må vel være at “da vil ikke forretningen være lønnsom”. Å virkelig? Neivel, men da er den jo i så fall ikke lønnsom da. Gjør med det hva du vil. Det er uansett ikke lov å tyne folks realavlønning ned under et visst minstemål. Jobber de full tid skal de også ha full lønn. Det er ikke smart å si at de ansatte er “selvstendig næringsdrivende” som opererer for egen regning og risiko. Det er et kjedsommelig gammelt påfunn som har vært prøvd tusen ganger før på omtrent alle måter noen kan fantasere frem. Det heter fortsatt skjult arbeidsforhold. De engelskspråklige kaller det gig economy når man ikke har noe “ansettelsesforhold” i den forstand, man bare tar oppdrag etterhvert som de kommer inn, for eksempel at man kjører folk og varer hithen og dithen i henhold til hva en sentralkommando påbyr, altså tjenesten uber og den typen ting som i hovedsak er organisert som et nettbasert tjeneste fra sluttbrukerens synsvinkel. Man bare tar frem telefonen og taster inn bestilling på pizza, eller noe, som “noen andre” vil organisere i forhold til produksjon og distribusjon av selve produktet. Etter en viss tid vil så pizzaen ankomme det stedet man har bestilt den levert til. Betalingen skjer via nett enten man bruker vanlig betalingskort, vipps og lignende tjenester, kryptovaluta eller noe annet.
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Internett er et ondt sted. Internett er hvor selveste ondskapen bor, eller rettere sagt der hvor den slapper av og tar av seg alle de falske kostymene som den vanligvis bruker for å fremstille seg som noe annet. Alle vet at internett er ondt. De snakker om det hele tiden. Bør det være aldersgrense på sosiale media? Bør vi forby TikTok? Er det greit at Airbnb knuser leiemarkedet for bolig og driver opp alle priser på alle steder? Politikerne prøver å demme opp så godt de kan både her og der, men de er i det store og hele sjanseløse mot det vemmelige koret av skrikende fugleunger som bare vil ha penger og mere penger. Jeg! Meg! Min! Mitt! Det operative konseptet innenfor denne problemstillingen er selvsagt “almenningens tragedie” (tragedy of the commons). Du kan lese om det på nettet hvis du ikke allerede vet hva det betyr. Så vidt jeg kan se finnes det bare èn løsning: Drep alle inntektsmuligheter som finnes “på” eller via nettet. Skatt dem ihjel. Erklær cyberspace som en sone fri for økonomisk aktivitet, bare beregnet på diverse fritidssysler og pseudo-sosial omgang. Enhver krone folk tjener på nett må skattes med en høyere sats enn selve summen, gjerne det dobbelte, slik at det i praksis fungerer som en bot. Du tjente hundre kroner? Da skylder du to hundre i skatt. Og så videre. Kort sagt: Drep dem alle sammen. Særlig de såkalte “teknogigantene”. Jeg mener, disse latterlige knehønene som snakker om å forby TikTok – som strengt tatt bare er noen slags ADHD-tripp – burde heller se på hvordan de kan forby Google og Facebook. Svaret er at det behøver de strengt tatt ikke å gjøre; det er nok å banke dem opp og ta fra dem alle pengene de har. Alle liker jo internett “i prinsippet” men det er også en blandet følelse — som i generell tendens blir mer “blandet” jo mer man vet om saken.
Du vet hva de sier om skomakerens barn, ikke sant? De har alltid dårlige sko. Det er noe med at det man driver med på jobben hver dag er ikke det man liker å tukle med på fritiden. Dette beskriver forsåvidt mitt eget forhold til hagebruk. Jeg har designet et antall hager for mer eller mindre rike privatkunder – den typen folk som betaler andre for å gjøre alt det praktiske arbeidet på eiendommen sin – slik at jeg på en måte “bruker opp” entusiasmen min for hagearbeid nærmest på det samme vis som en hore ødelegger sexlivet sitt. Det man jobber med blir jo noe man vil ta en pause fra når man skal ha “tid for seg selv og sine fritidsinteresser”. Ser du poenget? De fleste gjør det.
De fleste skjønner også at den postmodernistiske samfunnsmodellen – med nyliberalisme og “frimarked” – er en dypt og fundamentalistisk syk livstilstand, som ødelegger både folk og fe, samt ikke minst hele det naturgrunnlaget som alt liv til syvende og sist er avhengig av for å overhodet kunne eksistere. Hele pengesystemet er lite mer enn en spillteoretisk adapsjon av noen enkle manipulasjonsteknikker. Eller en tryllekunst om du vil. En illusjon. “Handelsbalansen” er ikke en gang en hundredels millimeter like viktig som “produksjonsbasen”; først og fremst det lokale jordbruket. Du vet. Selveste næringsgrunnlaget. Det funker helt fint å bruke penger på å kjøpe ting så lenge det finnes noe å få kjøpt, men hvorfor skal man basere seg på noe så sjanglete? De eneste som tjener noe på “det kapitalistiske systemet” er de som har funnet opp mannskiten, og som jobber hver dag med å vedlikeholde illusjonen om “fortjeneste”.
For øyeblikket er de menneskene jeg respekterer mest i denne verden de ganske unge folka som kjøper opp et nedkjørt sted og bruker sine egne krefter på å få greia opp og stå igjen, type “småbruk i utkantstrøk” og lignende, hvor opplegget er å sette i stand bygningsmassen og ta tilbake kulturlandskapet. Selvsagt foregår sånt med varierende grader av iskald realisme, men mange lykkes likevel ganske bra med en litt nedskalert versjon av den store verdensplanen de kom med helt i begynnelsen av prosjektet. Går det an å leve av sånt? Tja. Jeg tror man er nødt til å organisere seg ganske stramt og være veldig disiplinert med pengebruk, men hvis man klarer det så bør det funke med kanskje bare en deltidsjobb ved siden av for å bringe inn kontanter. Men for de som ikke har tid, råd eller lyst til å stifte egen hippie-koloni på landet så finnes det likevel råd. Jeg tenker ofte at jeg må skrive noe om jordskokker og deres fabelaktige egenskaper som enkel og allsidig nytteplante. Det er selvsagt bare èn av mange “glemte” hagegrønnsaker som folk var glade i på en tid da det var mye mer vanlig å ha sin egen grønnsakshage (eventuelt “kolonihage” hvis man bodde i byen) — men i vår tid er det lagt opp til at man får kjøpt “alt man trenger” på superen. Bare de spesielt interesserte dyrker sine egne grønnsaker, og selv de gjør det mest fordi det er en egen form for tilfredsstillelse å nyte ting man har laget selv. Hvis man skal se strengt på bare økonomien i bildet så er det neppe slik at dette “lønner seg” i forhold til arbeidstid og det ene med det andre.
Her er en (britisk) video om jordskokker, eller Jerusalem Artichoke som det heter på engelsk:
Saken er at han kisen i videoen beskriver greia minst like bra som noe jeg kan få til, pluss at det finnes bilder. Uansett hva annet man kan si om YouTube så er det en fantastisk ressurs i forhold til håndverk, hagekunst, hobbyvirksomhet og denslags. Nesten uansett hva man lurer på i forhold til praktiske oppgaver så finnes det en video på YouTube. Alt er ikke like bra, naturligvis, men det meste er i det minste ikke helt fortapt i kålåkeren. Man finner noe nyttig i dem, fra det mest elementære til sære triks som bare spesialister bør prøve ut i praksis. Uansett, jordskokker er sjeldent å se i butikken fordi de egner seg ikke bra som handelsvare. Etter at man har tatt dem opp fra jorda har man bare ganske kort tid på seg før man må “gjøre noe med dem” enten det betyr å spise dem, sylte eller på andre måter behandle dem. Sånt er alt for risikabelt for en grønnsakshandler som kanskje behøver en uke eller to på å bli kvitt et normalt parti.
Tiden har kommet for å fyre igang hagen. Som vanlig skal “alle ha gjort alt” før 17. mai, men hvis man er i markedet for å kjøpe hagearbeid bør man faktisk være fornøyd hvis ting i det hele tatt skjer i løpet av “denne sesongen”. Sånn er det med den saken. Har du ikke hørt det? Hvis man vil ha noe gjort så må man gjøre det selv. Alle vet dette. Hvis du stiller deg sånn at du er avhengig av andres arbeidslyst, organiseringsevner og annet som inngår i pakka, så må du bare bite tennene sammen og la ting skje i sitt eget tempo. Nesten som hagedrift, faktisk. En plante vil jo ikke gro noe fortere for det om man står og napper dem i stilken. Det eneste man kan gjøre er å gi dem det de krever og vente på at sola og regnet skal gjøre resten av jobben. Sånn sett er jeg litt her og der i forhold til høyteknologisk hagebruk. Det er sant at vi, altså menneskeheten som helhet, kanskje beveger oss i en retning hvor “klimakontrollerte dyrkingssoner” er det eneste alternativet vi har igjen hvis vi vil ha mat, men jeg håper ikke det. En umiddelbar løsning på kort sikt er at mange flere går inn for å dyrke mye mere av sin egen mat, som jo egentlig bare er en tilbakevending til sånn som ting var før, og med “før” mener jeg selvsagt før man fikk kjøpt “alt mulig” i butikken, ofte pakket inn i plast. Får man overhodet kjøpt tomater som ikke er “drivhustomater” i Norge? Jeg mener, alle liker jo uttrykket solmoden, ihvertfall her i Norge hvor nesten ingen oppfatter solskinn som noe stort problem, så lenge det varer.
Det finnes ting som er cringe. Dette er et engelsk ord. Både norsken, svensken og dansken forstår hva cringe betyr, ikke sant? Ihvertfall opererer jeg ut ifra den forutsetning at alle kan engelsk i en tilstrekkelig grad til å ha fått med seg denslags ord og uttrykk — selv om mye av den engelsken jeg observerer er nettopp dette, altså cringe. Hei du din Duste-Petter og Toske-Trine, vet du hva? Det ække lett å værra kul. Det er en Øystein Sunde-sang. Ta den til deg. Hvis du skal blamere med noe, pass på at det er noe du behersker. Hvis ikke blir det cringe. Fatteru? Ordet betyr å krympe seg, fordi man føler seg ille berørt, ofte på noen annens vegne, etter at noen har gjort noe fundamentalt ukult, kanskje foran et publikum som mer eller mindre “holder seg for øynene” for å slippe og se på mens noen driter seg ut.
Vi skal snakke om karaoke. Jeg fatter bare ikke hvorfor folk må velge en Celine Dion-sang. Hva er det du driver med? Selv en godt trent profesjonell vokalist har som regel problemer med å sveve rundt i de store registrene; treffe alle de høye og lave, alle de korte og lange, de brede og smale; alle har et innebygget toneregister, men nesten ingen klarer å følge det vi i bransjen kaller “de store stemmene” gjennom hele lysløypa. Hvorfor ikke satse på noe du i det minste har en fair sjanse til å gjennomføre på hederlig vis? Jeg skjønner ikke sånt. Selv klarer jeg for eksempel å levere en sang av rockeorkesteret Kiss – I was made for loving you baby – bra nok til at ingen buer og kaster frukt på meg, men det er fordi Paul Stanley visste bedre enn å bevege seg langt utenfor det alminnelige mellomtoneregisteret som folk flest ferdes i med sangstemmen sin. (Dessuten er versjonen min en nedtonet reggae.) Sånn sett er det kanskje litt “juks” å ikke stille høyere krav til seg selv, men mitt argument er at dette blir ikke morsomt når det starter med å låte surt, siden utvikler det seg til å bli verre. Det er dette som er cringe. I beste fall blir det “komisk interessant” men ofte ikke engang såpass.
Hvorom allting er, poenget mitt er å illustrere øyeblikket når folk forvandles fra vanlig person til idiot. Det er eksakt i det momanget når de prøver å gjøre noe de åpenbart ikke har evner til å gjennomføre — men de gjør det likevel, på en slags “deadpan serious” måte, og etterpå forventer de ros. Herregud. Fordelen med at dette avvikles med musikk er at de tar i det minste ikke de urealistiske ambisjonene sine med seg for å drive politikk. Fatteru? Vi snakker fortsatt om karaoke, men i en utvidet betydning. Jeg så noe på nettet. Jeg nevner ingen navn, men det var en amerikansk politiker som hadde problemer med sin flow, altså avlevering av argumenter på en måte som “flyter”. Det irriterer meg når de strever med å snakke tydelig fordi de sluker deler av noen ord og spytter det tilbake ut som diverse uvedkommende ulyder som eh, øh og åh, for ikke å si host, kremt og nys. Kom til den jævla saken, mann. Det nytter faen ikke å stotre og stamme når man skal snakke om alvorlige saker. Hvorfor søker folk seg til en sånn jobb når de ikke engang klarer å uttrykke seg på en måte som henger sammen og fremstår som et rasjonelt argument? Minimumskravet for å være en sånn som snakker på partiets vegne i media må da vel for fanden være at de greier å snakke tydelig. Herregud. Jeg er ikke slem nå, jeg sier bare det alle uansett tenker. Er dette på kødd? Det er ikke urimelig å forlange at en “offentlig taler” – i den forstand at dette er den jævla jobben deres – må snakke tydelig, uttale ordene riktig og den typen ting.
Hvis det var opp til meg – gitt at de likevel skal stå i den jobben – ville jeg sendt dem på sangtrening. Seriøst. Hvis man mener alvor med å “finne den stemmen man har” så er det ingenting som er mer effektivt enn dette. Alle kan jo synge. Ikke alle kan synge utpreget vakkert, sånn at man stanser opp og lytter bare fordi det er så pent, men alle klarer ikke desto mindre å “synge en sang” som ikke friker ut i en høyere slags Freddy Mercury-klasse med sine kunstneriske krav. Det er ikkje flaut å ikke kunne synge som Celine Dion. Nesten ingen kan det. Det som er flaut er når man tror man klarer det – til tross for at alle andre “har sine tvil” – og så går det enda verre på trynet enn det folk trodde på forhånd. Cringe. Det er dette som er cringe. Gå for ABBA istedet. Eller Spice Girls. Selv småjenter skjønner jo dette. Barn som får lov til å utvikle seg på rimelig naturlig vis har alltid en god intuitiv sans for hvor grensene deres går. Det som er interessant er når og hvorfor denne egenskapen går tapt. Hva er det som skjer med folk? Både de som ikke skjønner sine egne fysiske og mentale begrensninger og de som er alt for “ydmyke” sånn at de aldri tør å prøve noe som helst har etter min mening kommet skjevt ut fra hoppkanten sånn at svevet deres inn i den voksne verden blir det vi kaller kråkehopp. Det finnes i utgangspunktet ikke noe sånt som en stygg stemme – jeg mener, har du hørt Tom Waits? – bare en stemme som prøver å gjøre noe den ikke kan. I motsetning til for eksempel denne karen:
Jeg vet ikke om vi noensinne har hatt egen kongelig rumpetjener i Norge – de diagnostiske funksjonene har antagelig påfalt medisinere mens selve håndarbeidet ble utført av majesteten selv – men fra og med Henry VII, den første av de såkalte Tudorkongene, var stillingen Groom of the King’s Close Stool i kraft av sin intime karakter betraktet som en av de fremste og mest direkte maktstillingene ved det engelske hoffet. Jobben består kort fortalt i å “assistere” kongen under gjennomføring av den daglige toalettfunksjonen, inkludert det å holde et øye med ekskrementenes kvalitet, for om mulig å oppdage eventuelle sykdomstegn på et så tidlig tidspunkt som mulig. Hvordan foregår sånt i praksis?
Det skal vi overlate til leserens fantasi, eventuelt deres kompetanse i bruk av nettbasert søkemotor, men uansett hva man lander på av “bilder i hodet” er det ikke til å komme forbi at stillingen innebærer stor “nærhet” og fortrolighet, fordi man slipper jo ikke hvem som helst helt oppi den nakne rumpa si. Eller gjør man det? Jeg er ingen ekspert på moderne skikk og bruk, men jeg er ihvertfall skeptisk til å ha fremmedfolk oppi skrevet. Såpass konservativ må man ha lov til å være uten å bli beskyldt for å være urimelig prippen av seg. Rumpevask kan sikkert ellers gå litt sånn på kryss og tvers av den majestetiske verdighet, men selv i dag føler jo folk seg bedre og mer presentable hvis rumperegionen er rimelig ren og luktfri, så vi må anta at dette ble betraktet som en av de berømte “livets nødvendigheter” som bare må godtas for hva de er. Vask, stell og hygiene i en større forstand er det beste grunnlaget for å fremstå som stilig, noe som selvsagt er ekstra viktig hvis man har en høy regjeringsfunksjon. Tanken er at hvis folk skal “ta deg på noe” så skal det ihvertfall ikke være så banale ting som at man har flekker i bukseræva samtidig som man lukter bæsj.
Nå i våre dager betraktes det som en selvfølge at folk viser en viss grad av dekorum i sin generelle fremferd når diverse affærer tilknyttet statens drift, internasjonale avtaler og annen “høypolitikk” skal drøftes. Menn skal være kledd i diskret farget dress og kvinner i en “lite oppsiktsvekkende” drakt av noe slag (både skjørt og bukser fungerer). Poenget er at ikke noe av dette skal bli til et samtalegrunnlag, verken der og da på stedet eller i media etterpå. Et vellykket antrekk skal være slik at folk bare trekker på skuldrene. Ingen kommentar. En politiker har rett og slett gjort noe galt – enten med vilje eller fordi de er en jævla kløne – hvis folk fokuserer mer på antrekket deres enn på det de prøver å si. Er vi enige om det? Vi fortsetter uansett. Alle vet at folk henfaller til posisjonen “evneveik fjott” hvis de oppnår full frihet og alt gratis, av den enkle grunn at når ingen lenger “utfordrer dem” på noe slags plan og noe slags vis, så behøver de jo ikke skjerpings og klar tenkning. Alt fungerer til deres fordel uansett. Dette er det postmoderne luksuslivets skjulte forbannelse. Jeg har selv møtt folk som – i godt voksen alder – ikke angang aner hvordan man skifter en jævla lyspære. Konsekvensen av at livet blir gjort enkelt er at folk henfaller til materiell inkompetanse. Hvor “farlig” er dette? Det kommer an på hva slags forhold man er nødt til å leve under. Hvis man aldri i livet har behøvd å løfte en finger for å løse noe slags praktisk problem som helst så vil det vel følge naturlig av dette at man ikke aner “hvordan ting gjøres” hvis forholdene endrer seg.
Uten at jeg skal trekke frem noen eksempler så finnes det et antall filmer, bøker og annet hvor dette temaet blir tatt opp til komisk behandling. Si for eksempel temaet “byfolk som må tilpasse seg gårdslivet” og den typen ting. Du vet. Full frontal kulturkræsj på den ene eller den andre måten. Handler dette om klasse og klasseskiller? Kanskje. Jeg vet ikke. Men alle som tilhører “de arbeidende klasser” liker typisk eventyr og fortellinger om hvordan “overklassen” kløner og sliter hvis de brått og uventet må forholde seg til vanlige folks livsstil. Dette er klassiske moralhistorier om hvordan folk får som fortjent i kraft av sin egen etferd og tilpasningsdyktighet. Dessuten er det ofte litt sosial sadisme involvert, for eksempel som når en arrogant person fra øvrigheta “møter veggen” på en latterlig måte. Når de så å si blir “kledd nakne” i den brutale og banale virkeligheten hvor flesteparten av alle mennesker lever og dør. Finnes det klassehat i dagens Norge? Det vet jeg ikke noe om, men man hører jo noen ganger snakk om denne mystiske “eliten” som liksom styrer alt sammen, eller noe. Jeg vet ikke engang hva det betyr. Hvem er eliten? Kronprinsen? Jens Stoltenberg? Freddy Kalas? Gudene vet. Det er vel kanskje også noe av poenget, er det ikke? Hvis man vet hvem de er så blir jo ting mer “personlige”. Fyren har et fjes. Det er ikke bare en skyggeaktig maktinstitusjon som befinner seg et sted langt borte fra deg.
Selv kjenner jeg ingen som i fullt alvor hater overklassen, eliten, eller hva man skal kalle det. Alt jeg registrerer er vanlig mobbing og vitsing når noen driter på draget, som verken er her eller der. De går jo løs på hverandre også når det er noe i den kategorien av hendelser. Sånt må man bare utholde, særlig hvis man selv har valgt “å stille seg lagelig til for hogg” med høy profil i den offentlige interessesfæren. Jeg mener, det er jo begrenset hvor interessant det er når en eller annen vanlig kødd gjør noe dustete, men vi kan smi komedie i mange dager etterpå når folk i høye stillinger leverer en blemme. Etter min mening er det rimelig å si at Norge i det store og hele er et jevnt samfunn. Vi driver ikke med svære ritualer for å poengtere at noen er viktigere enn andre, ihvertfall ikke ut over det enhver dust forstår som praktiske nødvendigheter tilknyttet stillingens funksjon. Tenk over saken. Det er ikke sensasjonelt hvis “noen på jobben” havner på fylla og sier mange dumme ting på nettet og ellers, men det er litt skandaløst når stortingspolitikere viser slik atferd. Man får liksom litt mindre respekt både for det aktuelle individet og partiet/stillingen de representerer. Igjen henviser vi til dekorum, eller om du vil; verdighet. Hvis man har en høy stilling må man oppføre seg deretter. Selv om du “bare” er formann for et arbeidslag som er på et sted for å gjøre en jobb så forventes det at du må være “den voksne i situasjonen” og fatte slike beslutninger som er nødvendige for generell fremdrift av hva det enn er dere driver med. Du kan aldri være “en av gutta” hvis du er sjefen, fordi det ligger i sakens natur at alle vil snu seg og peke på deg hvis det oppstår “spørsmål” etterpå. Det er dette som kalles “å ta ansvar”. Før, under og etter “det som skjer”. Hvis alle har akseptert at du er den som styrer så må du for fanden også styre, ikke bare prate og tøyse. Roret er ditt. Vis at du skjønner hva du driver med.
Jeg vet ikke hvorfor, men det virker passende å avslutte med litt skranglete reggae:
Så, det finnes en kis som heter Warren Buffett. Han er rik, mystisk og gammel som alle hauger. Jeg kan ikke si jeg har mye til overs for fyren og sånn som han holder på, men jeg kan likevel ikke benekte at han er “flink med penger” fordi det virker som om han oppfatter bevegelser i markedet tidligere enn alle andre, sånn at “når det skjer” så står han klar til å gjøre sine egne sjakktrekk, eller “smi mens jernet er varmt” som alle bortsett fra smeden sier. Saken er at for omtrent et halvt år siden – altså før det amerikanske presidentvalget – la jeg merke til at Berkshire-Hathaway – det er selskapet til Warren Buffett – la ut for salg noen spanske eiendommer. Du vet. En viss nettside har en liste over alle som selger noe, som er en snarvei man kan bruke hvis man foretrekker en bestemt megler. De er jo alle forskjellige. Hmm tenkte jeg da. Jeg visste ikke at Buffett driver med eiendomshandler i Spania. Det virker litt “out of character”. Men hvorfor ikke? Kisen driver sikkert med alt det går an å tjene penger på. Siden tenkte jeg ikke mer over saken.
Litt nærmere i tid satt jeg imidlertid og så på programmet til en “markedsanalytiker” på YouTube. Et av punktene var at Berkshire-Hathaway “har noe på gang” fordi folk legger merke til at de bygger opp kontantbeholdningen sin. De selger seg ut både her og der, men de kjøper ingenting. Ihvertfall ikke ennå. Hmm tenkte jeg da. Er det ikke fortsatt slik at en pluss en er lik to? Jeg har sett dette. Nå driver jeg ikke selv med penger og trading og sånt, men jeg vet hvordan ting foregår og er noen ganger litt halvinteressert i hva slags helse- og sosialmessige konsekvenser som følger i kjølvannet av “uroligheter” i finansverdenen. Jeg mener, hvem husker ikke skitshowet fra 2008? Det var jo full baluba i ukesvis og stordramatisk mediadekning. Mange tapte sparepengene sine. Akk ja. Nostalgi er ikke hva det en gang var. Men uansett hva som hendte før i tiden — nå er vi der vi er og spørsmålet blir hvor vi går herfra. Jeg vet ikke om det finnes noen offisiell rangorden, men jeg synes ihvertfall at lite illustrerer konseptet “bortkastet tid” bedre enn å spekulere rundt “hva man burde ha gjort” en eller annen gang for lenge siden. Verden har gått videre. Du må bare henge med som best du kan. Så med dette i bakhodet ser vi på “verdensmarkedet” og klør oss i hodet. Hva skjer?
Galningen i USA har åpenbart havnet i den suicidale fasen av Macbeth-trippen sin. Herregud. Er det mulig? Det er faktisk vanskelig å fatte at det går an å være så kørka og likevel havne i en sånn jobb. Det er i det store og hele hva jeg tror fremtidens historikere vil fokusere mest på. Det vi kan observere er at børsene faller som barometeret rett før orkanen treffer deg. Ingen har sett noe sånt før. Markedet uttrykker en viss skepsis, kan du si. Det som skjer nå er at alle priser seg til et nivå som gjør at de kanskje vil overleve. Eller sagt på en annen måte: Nå er det mye billig å får kjøpt for de som tilfeldigvis har mye kontanter. Altså, ikke akkurat nå – fordi alle løper skrikende rundt med håret i brann – men så snart folk begynner å finne noe slags fotfeste i den nye situasjonen. Foreløpig er ting “ustabile”. Børsene kommer sikkert til å falle enda mer så snart uka kommer, men vi kan sikkert bare sitte stille og vente over helgen. Uværet kommer, såpass mye er fette sikkert, men foreløpig vet ingen hvor ille det blir. Er det ikke underlig at èn manns merkelige fantasier er nok til å sparke i gang noe sånt? Jaja. Amerikanerne har jo alltid vært snåle. 2025 er det førtifemte kvadratåret siden år null. Du vet. 45 ganger 45 er lik 2025. Det forrige var 1936. Jeg er en ræva matematiker, men jeg er ganske snedig med tallteori. Ihvertfall synes jeg det er komisk at årene 1936 og 2025 står på linje som pyramider i tiden. Hvor mange likhetspunkter kan du se? Universet har i det minste en viss sans for humor. Som mennesker har vi – de fleste av oss – det privilegium at vi kan se sånt, hvis vi myser på den riktige måten og anstrenger oss litt. Dette er hva komedie handler om. (Forsåvidt også tragedie, men de har en litt annen innfallsvinkel.) Man velger å le av det som er så dumt at det nesten ikke går an. Jeg mener, hva annet kan man gjøre? Om hundre år er allting glemt, som Hamsun pleide å si.
Når verden har gått av hengslene kan vi liksågodt danse til den finske funken:
Fordi Toms Matprat skrev om saken vet jeg i det hele tatt om den. Jeg antar at flere vil ytre seg etterhvert, men saken er uansett at bloggplattformen avslutter sitt “partnerprogram”, noe som i praksis betyr at det blir ikke lenger utbetalt penger til de som blogger her, uansett hvor flittige de føler seg (og sikkert også er i mange tilfelle). Hva kan jeg si? Mitt syn på saken henger sammen med at jeg betrakter reklame som forurensning. Du vet. Kreftfremkallende giftstoffer i frislipp. Hvis det var opp til meg ville jeg skattet dem ihjel. 120 kroner i skatt for hver 100 kroner de tjener på reklame. Det vil drepe all profittorientert forretningsentusiasme så å si øyeblikkelig — og etterlate bare såkalte ildsjeler som ikke bryr seg noe om penger eller ikke penger. De har en helt annen holdning til livet og alle ting det inneholder.
Det uten sidestykke verste som har skjedd med internettet er at det har blitt gjort til en pengemaskin (for noen) hvor alt grovt sett handler om klikk, etter mønster av hvordan opplagstall dikterte hva en publikasjon kunne kreve for annonser og reklameplass i gamle dager. Hvis publikasjonen når frem til mange kjøpekåte typer (som også har penger) så kan de ta seg godt betalt for å promotere produkter, tjenester eller noe annet. Jeg vet ikke noe om detaljene i saken, men jeg antar det finnes all slags mystisk matematikk som beregner en tings reklameverdi, enten vi snakker om treningsdrakten til hopplandslaget eller ingressen til en obskur blogg om strikking og kjæledyr. Det er et “veddemål” hvor den som kjøper reklameplass satser på at det vil komme en tilbakeslagseffekt gjennom slik promosjon. Jeg har vært online så lenge at jeg kan huske da nettet bare var et leketøy, eventuelt et uttrykksmiddel for kunstnere og hobbyister, fordi ingen hadde så langt klart å pønske ut hvordan det går an å utnytte fenomenet til å skape profitt for seg selv. I en kort epoke var det slik at folk brukte visittkort hvor det var påført både fasttelefon, telefax, mobiltelefon og “nettadresse”. Sånt skjer ikke lenger, ihvertfall ikke i Norge. Kanskje i noen afrikanske land? Jeg aner ærlig talt ikke.
Faktisk har jeg hatt den beste tilgjengelige YouTube-kontoen siden lenge før de begynte med reklame, slik at jeg husker overgangen da jævelskapen kom. Så snart dette var tilgjengelig kjøpte jeg et premiumabonnement for å slippe å høre all mulig skitsnakk om det og det produktet, som ikke interesserer meg så mye som et fittehår. Tvert imot. Det fremkaller en slags hat og aggresjon mot den som reklamerer (ikke så mye mot den som blir utnyttet av dette systemet). Det er blant annet derfor jeg gjør en ekstra anstrengelse for å unngå høyt profilerte firmaer, varer som er “moteriktige” og den typen ting. Alt koker ned til at jeg er prinsipell motstander av forbrukskulturen. Jeg vil ikke ta i mannskiten med ildtang hvis det ikke er helt nødvendig. Dette bidrar selvsagt ikke til å “gjøre livet enkelt” — men på den annen side har jeg aldri hatt noen forventninger om at livet skal være enkelt, kanskje ikke engang noe slikt ønske. Jeg forholder meg til det nødvendige mer enn til det ønskelige og har ganske lav toleransegrense for tøys og fjas. Tenk på det som “salt i maten”. Litt salt høyner ofte smaksopplevelsen, men det er håpløst å spise oversaltede ting — og det postmoderne informasjonssamfunnet er definitivt ramsalt i henhold til denne metaforen: Man er nødt til å beskytte seg mot presset hvis man ikke ønsker å bli økonomisk mummifisert, som et annet stykke spekelaks.
Det er absolutt et gyldig argument at markedsføring er livsviktig for små og mellomstore firma i etableringsfasen (altså før de har kommet så langt at “ordet går” om det de selger). Jeg er på ingen måte mostander av “det frie næringsliv” og alt som kommer med det, men det psykopatiske reklametrykket mennesker typisk lever under i disse tider er ondartet. Det styrer mange inn i ulykke, på mange vis og av mange årsaker. For eksempel tar jeg uten å nøle hatten av og gir et dypt sveipende og teatralsk bukk for regeringen, på grunn av at de nå blokkerer “utenlandske spillselskaper” på nett (så vidt jeg har skjønt, jeg er ikke veldig interessert i greia, så korriger meg hvis jeg tar feil, fodi jeg siterer bare hva jeg oppfattet av èn enkelt artikkel på NRK.no). Dette er ikke akkurat det samme som reklame, men spillegalskap ligner på kjøpetrang og begge deler støtter seg på aggressiv markedsføring mot de som er mest sårbare for svindelopplegget. De vet. Sånne som føler en stor indre uro, eller kanskje at de har et slags “hull” inni seg selv som krever “mating” for at man skal få fred, vi kan uttrykke dette på mange måter både i et teknisk-nøkternt språk og med poetisk billeddannelse. Alle skjønner uansett hva det handler om. De ukontrollerbare lystene. Hvor kommer de fra? Hvorfor finnes de? Tja, si det du. Det er derfor jeg blogger om moral. Det er derfor jeg oppfordrer folk til å tenke. Hva består livet av? La oss si tid. Alle får et visst kvantum levetid som de kan bruke mer eller mindre som de vil. I praksis oppleves dette som “tilstedeværelse”. Jeg står i livet og jeg gjør ting. La oss kalle det oppmerksomhet. Bevissthet. Alt vi oppfatter og alt vi samhandler med. Det er dette stoffet “selve livet” er laget av. Vi er der vi er og gjør det vi gjør. Siden baller ting på seg og blir mer kompliserte.
Selv føler jeg ikke at jeg har noe ugjort. Herregud så mye galskap jeg har sett og vært med på. Det er mer enn nok. Jeg har ikke egentlig noe usagt heller. Ikke noe jeg sliter med å fiske frem og trykke ut. Alt går på skinner sånn sett. Jeg sier det jeg mener og mener det jeg sier. Alle som kjenner meg kan skrive under på at det er akkurat sånn jeg snakker også. På en skarp og tørrvittig måte, uten å ta særlig hensyn til “det politisk korrekte”. Jeg skriver på nettet fordi det morer meg. Hvis noen har lyst til å gi meg penger så skal jeg ikke nekte dem det – jeg behøver jo stadig penger til alt mulig rart – men det er ikke noe krav. Ingen forventning. Som sagt så var jeg på nett lenge før noen begynte med reklame, langt mindre betalte partnerprogrammer for å “motivere til mer innholdsproduksjon” eller hva vet jeg. Det finnes ihvertfall mange der ute som produserer endeløse mengder kjedsommelig mannskit bare for pengenes skyld. Mange har til og med funnet ut hvordan de kan bruke “kunstig intelligens” til å øke produksjonen sin. Er ikke det fantastisk? Herregud noe så evneveikt. Jeg har ikke ord. Eller rettere sagt, jeg har ikke noen ord jeg vil uttale. Mange har lenge vært klar over at det finnes noe som kalles “klikk-lokking” (clickbait) på nettet — som kort fortalt er en svindel innenfor kategorien “bait and switch”. Når man lokker noen med et tilsynelatende bra tilbud som man så skifter ut med noe dårligere når de kommer til møtestedet. Da presenteres man med dilemmaet om man skal snu og gå eller om man skal akseptere det “lavere” tilbudet — men på nett handler det ikke engang om dette, bare om at man skal lokke folk til å åpne bloggen, se på videoen, eller hva det måtte være. Vi kan godt kalle det spam. (Specially processed assorted meats, også kjent som “død mann på boks” blant norske soldater av en viss alder.) Det er uansett et “forurensningsproblem” som trekker ned brukeropplavelsen uansett hva slags nettsted eller forum vi snakker om. Det er rett og slett alt for mye av det.
Jeg gjetter på at blogg.no har måttet “ta noen grep” i forhold til cost/benefit-ratio på regnskapssiden. Det koster jo tid og penger å ha en arbeidsoperasjon som handler om inntektsfordeling blant skaperne av innhold, underforstått at alternativet er nedleggelse, som sannsynligvis er uunngåelig over langen uansett, hvis ikke noen gjør noe som kan sparke liv i dette stedet. For øyeblikket fungerer det som en parkeringsplass. Folk som har lesere (altså ikke jeg) henter dem inn fra andre steder via link. Det er bare ikke snakk om at opptil flere tusen lesere besøker denne plattformen hver dag. De kommer på link fra Facebook og andre sånne steder, er hva jeg tror. Selve stedet har ikke noen “aktivitet” i den forstand. Jeg tror de er fornøyd med å sitte helt stille og ta det de kan få, så lenge de kan få det. Så snart det begynner å koste penger å holde greia i gang blir det slutt. Hvor lenge kan det dreie seg om? Det er uråd å si. Selv har jeg aldri gjort noe som helst for å “vinne lesere”. Jeg har bare gitt nettadressen til et par stykker som har spurt. Slik sett er det rimelig å si at jeg skriver for kråka. Det er ikke så farlig. Det er bare noe som morer meg. Hvis det forsvinner vil jeg bare trekke på skuldrene og finne på noe annet, i verste fall bare skrive på computerdisken, som så siden dør (slik den forrige maskinen til slutt gjorde, tolv år etter at jeg begynte å bruke den). Sånn er livet. Alt og alle dør. Ingen vet noe mer. I mellomtiden får man more seg som best man kan, hver etter sin legning. Eller vet du bedre råd? Jeg tviler på det. Saken her og nå er at reklame er en vanhellig vederstyggelighet. Ikke fordi det må være sånn, men fordi de kjenner jo faen ingen grenser. Vi kan aldri overlate til “markedet” å sette sine egne grenser for hva som er etisk korrekt, det må lovgiverne ta seg av. Jeg har aldri møtt noen som ikke synes det er “mer enn nok” reklametrykk fra alle kanter i livet deres. Men jeg har derimot møtt mange som har mistet vettet og “kjøpt seg fra gård og grunn” fordi de ikke makter å stå imot alle de lekre tilbudene som ramler inn på dataen og telefonen, gjennom fjernsynet og i postkassa, for ikke å si klistret opp som metervarer på husvegger og langs veinettet. Løp og kjøp. Eller finn på noe annet.
Vi avslutter med et øyeblikk i karrièren til Allan Holdsworth, en kriminelt undervurdert gitarhelt.
Jeg har fått litt inntrykk av at ordet blogger har en dårlig klang. Man er liksom automatisk en konspirasjonsfantasist med dårlig bakkekontakt. Hvis noen spør hvem er denne personen og svaret er en blogger, så himles det med øynene som om dette i seg selv betyr noe. Jeg tror poenget er at hvem som helst kan blogge. Det finnes ingen portvokterfunksjon ut over at man må plundre litt for å etablere seg på en eller annen plattform, men så snart dette er ordnet kan man bare skrive i vei om hva man vil. Riktignok må man holde seg innenfor loven – trusler, æreskrenkelser og denslags vil kunne medføre påtale og straff – men klarer man det så finnes det ikke i prinsippet noen grenser for hvor mye man kan lyve og fantasere om ting man ikke har noen greie på, under auspisiet om at dette er meninger — og man har lov til å mene hva man vil, ytre dem hvordan man vil, og så videre. Det er jo ikke straffbart å være en uvitende tosk.
Greia har sikkert et navn, men jeg har en tendens til å plassere meg – med vilje – blant de verste, eller mer spesifikt de som får borgerskapet til å grøsse mens de holder seg fast i perlekjedene sine. Ikke fordi jeg er et klassisk troll – det gir meg ikke noe kick å hetse eller provosere normalistene – men fordi jeg har en pervers sans for humor. Derfor ser jeg ikke noe problem i at folk synes jeg burde finne et bedre forum for “ytringer” enn en avdanket bloggplattform som nesten ikke tiltrekker seg noen lesere. Ihvertfall hører man sjelden om noen som går på nettet for å lete etter interessante blogger de kan følge, fordi den kategorien av nysgjerrighet som dette eventuelt skulle tilfredsstille som regel får nok – og vel så det – på de vanligste og/eller mest populære plattformene for “sosiale nettverk” (som jeg imidlertid rynker på nesa av på grunn av at de så åpenbart er rigget for å fremkalle konfrontasjon og konflikt). Det betyr ingenting for meg om jeg har eller ikke har “følgere” fordi jeg kommer uansett til å gjøre akkurat som jeg vil. De eneste filterne jeg bruker handler om sjekking av faktapunktenes holdbarhet og den typen ting. Ut over dette er jeg dum som fanden i folkeeventyret, fordi jeg beregner jo ikke mitt publikum. Om de liker eller misliker det jeg skriver får bli deres eget problem.
Som jeg alltid sier: Det evige temaet jeg skriver om er moral. Da mener jeg ikke “regler” men indre karakter og det folk ofte kaller “moralsk ryggrad”, som henger nøye sammen med begrepet ære, i sin klassiske forstand. Altså noen ganske upopulære greier, men det er hva det er. Alle vet forskjellen på god og dårlig moral. Det har ikke nødvendigvis noe med Norges Lover å gjøre (selv om lovverket i det store og hele er basert på moralfilosofi), fordi det er som sagt ikke forbudt å lyve, i generell forstand, selv om nesten alle foretrekker å “høre sannheten” heller enn noe slags oppdiktet jåss. Imidlertid fortrekker de fleste også å lalle rundt i sin egen lille verden heller enn å forholde seg til alt det store og stygge der ute. Vi har jo i Norge fra gammelt av noe som kalles for Utgard og der bor jotnene. Skremmende og utemmelige “krefter” som river og sliter i individets sinnsro. Hvordan skal man forholde seg til sånt? “Høyere gjerder” er en ofte anvendt teknikk, nærmest uansett hva slags eksotisk plankeverk man må bruke for å beskytte seg mot ondskap, falskhet og fusk. Ingen har godt av å “vite for mye” om sånne ting. Folk ønsker jo å være lykkelige, men det blir vanskelig hvis man samtidig må gå rundt med vid åpne øyne og erfare verden uten filter.
Under tittelen Hva heter det på norsk? skrev jeg noe som (delvis) handler om rage farming, som vi kanskje kan kalle “dyrking av raseri” på vårt eget språk. Opplegget handler typisk om å appellere til forferdelse rundt et eller annet tema, si for eksempel ungdomskriminalitet, innvandringsproblematikk, narkomisbruk og psykiatri. Du vet. Ting man med fordel kan se gjennom et prisme av konspirasjonstenkning. Mektige krefter står bak all denne forjævliseringa. For eksempel er det mer budsjettmessig fordelaktig for politiet å henvise til “onde bakmenn” enn å fokusere på de mentalproblematiske deler av etterspørselen etter “sosial bedøvelse” som ligger implisitt i det typiske forbruksmønsteret for rusmidler. Det handler om å flytte blikket fra noe man evner å forstå og føle sympati for, og over på noe skyggeaktig truende som representerer “ren ondskap” og som man derfor hat lov til å hate uten forbehold. Dette mønsteret gjentar seg over hele linja. Kort sagt handler det om å skape en følelse av “dem mot oss” — hvor vi er de gode og de er de onde i en kosmisk kamp mellom lysets og mørkets krefter. Dette er imidlertid galt. Hvem er den onde? Det er alltid du som er den onde. Det forekommer rett og slett aldri at noen ser noe “der ute” som ikke allerede befinner seg “her inne”. Det går ikke an. Ondskapen du ser i verden er eksakt lik ondskapen som bor i deg. De som ikke evner å erkjenne dette vil aldri klare å unnslippe angstens stramme klo. Skal vi begynne å snakke om underbevisstheten nå? Det er jo der selveste udyret bor.
På mange måter skulle jeg ønske jeg var en religiøs person, men sånt funker bare ikke for meg. Jeg har ikke talent for “tro” — eller rettere sagt, jeg har ikke noe problem med min egen uvitenhet. Jeg behøver ikke å forstå ting – langt mindre andre mennesker – for å forholde meg til dem. Forventningene mine er aldri så høye at jeg erfarer skuffelser i livet. Som bloggnavnet mitt antyder: Jeg er jo bare en dum ape. Det betyr nesten aldri noenting hva jeg sier og gjør. Sånn er det med den saken. Slik er realitetene. Er dette akseptabelt? Det kan folk mene hva de vil om, jeg ser ihvertfall ikke noe poeng i å protestere: Livet er et mysterium uten løsning. Det eneste jeg kan kontrollere er hva jeg selv gjør og ikke gjør så lenge denne galskapen varer. Og der stanser forsåvidt alle mine ambisjoner. Hva “de andre” gjør er ikke mitt problem, så jeg gjør heller ingen forsøk på å påvirke “skjebnen” i noen større forstand. Det norske samfunnet er lagt opp slik at ingen behøver å tenke i noen utpreget grad, bare for å overleve fra minutt til minutt. Alt går på samlebånd, eller vi kan si at ting “går på skinner”, hvor selve skinnegangen dikterer retningen man beveger seg i. Samfunnsansvar består således mer i å “holde kjeft” enn å gripe inn. Kan du se at jeg ikke er revolusjonær? Jeg håper det. Sunne forretninger handler først og fremst om stabilitet og oversiktelige forhold. De som ønsker mer spenning i livet kan begynne med fallskjerm og den typen ting. Du vet. Hoppe frivillig ut av et fly i stor høyde mens man skriker juhu eller hva vet jeg. Jeg har aldri hoppet i fallskjerm og kommer heller aldri til å gjøre det hvis det ikke er absolutt nødvendig. Jeg er for gammel til å nyte ekstasen i å overleve en livsfarlig situasjon. Det føles mer slitsomt enn spennende å kile nervesystemet.
Og helt til slutt en gåte: Hva er bedre enn en sint vokalist? Svar, to sinte vokalister.
