Type/ting-distinksjonen handler om den antatt ontologiske motsetningen mellom universalia («typer») og partikularia («ting»). Mens for eksempel «by» er et universale, er Tromsø og Berlin to partikulærer (ting) som kan klassifiseres som “medlemmer” av universalet by. En viktig debatt i ontologien gjelder spørsmålet om universalienes realitet: Har de en reell eksistens utover partikulariene som de inneholder? Hva slags eksistens er dette i så fall?
(Wikipedia)
En mye brukt typologisk klassifikasjon kan for eksempel være menneske. Jeg er et menneske. Du er et menneske. Vi er alle mennesker. Slik kan humanisme oppsummeres. Imidlertid går det an å stille kritiske spørsmål ved dette synet. Det virker jo liksom litt urimelig å påstå at det kan finnes mennesker som ikke er noen, altså at de har ingen egen identitet, ikke noe navn eller noen “personlig historie”, de er bare navnløse komponenter innenfor “menneskeheten” men de er ikke virkelige på samme måte som du og jeg og ellers alle vi barna i Bakkebygrenda. Selv er jeg av den oppfatning at alle mennesker er individer og jeg har faktisk aldri vært i stand til å se det på noen annen måte. Derfor virker det litt urealistisk å stille opp et kvalitativt skille mellom “oss og dem” — hvor vi på mystisk vis er annerledes enn dem. Ser du hvor jeg vil hen med dette? Saken er jo at det finnes mange slags “grupper” innenfor arten menneske.
Romanen Sult (1890) av vår alles kjære Knut Hamsun regnes som et banebrytende modernistisk mesterverk innenfor internasjonal litteratur. Har du lest den? Hvis ikke er det noe du burde gjøre. Den er ganske kort og lettfattelig. Det som er spesielt med Sult er at det brukes ingen tid på “forklaringer” av hvem hovedpersonen er og hva som foregår, vi blir bare dratt med inn i en beskrivelse av vedkommendes uforklarlige og tildels selvmotsigende sjelsliv. For flere detaljer kan du søke på nettet — poenget her er bare å stille opp en antitradisjonell heltetype som eksempel på en åndsretning som nå er mer eller mindre etterlatt på historiens skraphaug, etter at to verdenskriger i første halvdel av det 20. århundre medvirket til at vi nå lever innenfor en postmodernistisk horisont. Fremtidsoptimismen har blitt skrotet. Ingen tror lenger at “det skal komme en mann av folket og han skal bli vår frelser” som var den modernistiske tenkemåten bak persondyrkelsen av Adolf Hitler for snart hundre år siden. Hans var en mildt sagt usannsynlig politisk karrière som i sin Wien-fase lignet ikke så rent lite på hovedpersonen i Sult, men så kom jo Den første verdenskrigen og tok ham.
Noe annet Knut Hamsun er kjent for er sitatet om hundre år er allting glemt som til stadighet brukes i mer eller mindre passende sammenhenger, hvor den mest klisjèpregede vittigheten er at Hamsun blir jo ennå husket, men de som synes at dette er et godt poeng har rett og slett ikke skjønt hva som var Hamsuns poeng. For eksempel er det jo nå hundre år siden forrige gang nazismen ble kjørt frem som sosialt eksperiment i Tyskland. Du vet. Fantasien om at “folket” kan få gjenoppleve sin mytologiske “gullalder” hvis vi alle sammen bare tar et skippertak for å “rense samfunnet” for de kreftene som står i veien for vår velstand og lykke. I dagens Tyskland er omlag 27% av befolkningen enten utlendinger av første generasjon – altså innvandrere – eller barn av de som flyttet dit av ymse årsaker, altså innfødte tyskere men med brokete bakgrunn og “blandet lojalitet” i spørsmålet om hva som er deres rette hjemland. Partiet Alternativ für Deutschland (AfD) ønsker å “gjøre noe med dette” og hva de ser for seg er remigrasjon, eller “tvungen hjemsendelse” av alle som ikke tilfredsstiller partiets krav til nasjonal korrekthet. Selvsagt er ikke dette noe som kan fungere i praksis, men de har ikke desto mindre opparbeidet seg enorm popularitet og imponerende stemmetall med sitt fantasifulle partiprogram (som også stiller seg skeptisk eller avvisende til vaksiner, klimaproblematikk og så videre). Valgseieren i Sachsen-Anhalt på søndag – de fikk 45% av stemmene – har blitt gratulert av blant andre Donald Trump, Elon Musk og Vladimir Putin. Så da vet du sånn omtrent hva slags trivelig selskap dette utvikler seg til å bli. Vi sier ikke mer.
Vi avslutter med en låt fra dette trivelige svenske danseorkesteret.












