Dagens ord er kolmogorovkompleksitet.
Har du klikket på linken og lest deg opp på jævelskapen? Toppers, da kan vi fortsette.
I et typisk vanlig menneskeliv handler kolmogorovkompleksitet om tings forutsigbarhet. Handling A medfører konsekvens B, og så videre. Etter å ha holdt på å streve en stund med denne gjørmebrytende greia vi kaller livet vil folk som regel utvikle en ganske bra forståelse for hvordan ting fungerer i den virkelige verden – uavhengig av hva slags fantasier de hadde om hvor vidunderlig alt skulle bli – og innrette seg deretter. På det generelle nivå kaller vi dette “å bli voksen”. I dagens verden er det vel ingen som egentlig forventer sånt av noen under tredve år av alder. Det tar tid både å finne ut hvem man er, hva man vil og ikke minst hva man må gjøre for å bevege seg i riktig retning.
Hva er det folk vil? De har alltid noe, selv om det kan være mange uklarheter rundt detaljene. For eksempel kan det handle om at de strengt tatt ikke vet hva de “egentlig” vil, men det kan også være at de ikke får til å formulere det på en konsis måte. Mange inisterer på å gjøre et stort nummer ut av dette med intelligens, men det er etter min mening en misforståelse av konseptet. De aller fleste befinner seg innenfor et normalområde som vi godt han sammenligne med kroppshøyde: Bare unntaksvis møter man noen man legger spesielt merke til fordi de er enten så lave eller så høye; de fleste er “normale” i den forstand at man ikke reflekterer over høyden deres. Samme med intelligensen. Som regel er folk oppvakte nok — og selv i de tilfeller når noen faktisk er intelligente langt hinsides det normale så vil dette typisk bare manifestere seg som en høyere “prosessorkraft” som vi måler i tid. Hvor raskt oppfatter de ny informasjon? Den typen ting. Selv de ganske trege vil klare å få gjort jobben, det skal ikke stå på det, de vil bare trenge noe lengre tid på å komme seg til målstreken.
Folk blir ikke dumme fordi de mangler intelligens, men fordi de overvurderer både sin egen kapasitet og sitt eget kunnskapsnivå. De gaper over mer enn de kan bite gjennom, som ordtaket sier. Det finnes jo ingen mangel på historiske eksempler på særlig intelligente individer som sa eller gjorde noen aldeles ubegripelig idiotiske ting, gjerne i det øyeblikket da det passet som dårligst å drite på draget. En ulykke kommer sjelden alene og det ene med det andre. Alle vet hvordan dette virker. Så, spørsmålet blir, synes du selv at du for det meste er flink til å forutse konsekvensene av ting du gjør? Hva slags horisont av virkelighetsforståelse jobber du innenfor? Enkelte ting er ganske umiddelbare, både på godt og vondt, mens andre ting må ligge til “gjæring” ganske lenge før de manifesterer seg i all sin prakt. Tommelfingerregelen er at det tar lang tid å bygge opp noe bra mens man kan føkke opp hele livet sitt på bare noen få øyeblikk av genuin idioti. Dette er noe vi ser hende gang etter gang. Historien er fette full av sånne eksempler. Du vet. Folk som trodde de var smarte — men det varte bare helt til de kjørte seg fast i sin egen kålåker. Vi kan sikkert ofte tenke ay det er forbløffende hvordan mennesker ikke ser ut til å lære noe av historiens eksempler, men samtidig vet vi jo at folk som regel drives av helt andre krefter enn trangen til å lære noe.
