APECALYPSO

Silbury Hill er en førhistorisk kunstig oppbygd monumental haug. Den ligger i Wiltshire sørvest i England, og er en del av flere førhistoriske kulturminner på Salisbury Plain, i området i nærheten av bl.a. Stonehenge. Haugen er hele 40 meter høy, og består av 248 000 kubikkmeter masse. Grunnplanet har en diameter på 167 meter, det dekker ca. 20 dekar. Dette gjør Silbury Hill til den høyeste førhistoriske menneskeskapte struktur i Europa, og den er på størrelse med noen av de mindre egyptiske pyramidene ved Giza. Silbury Hill går inn i et system av flere større slike kulturminner i omegnen. I motsetning til pyramidene, som er fastslått å være gravminner, er dens opprinnelige funksjon sterkt omdiskutert.

(Wikipedia)

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Bær hver dag en kurv grus til det samme sted – sa den kinesiske filosofen Konfucius – og du skal bygge et fjell. Dette var mer eller mindre prosjektplanen til de som bygde den monstrøse haugen Silbury Hill; som tilsynelatende er formålsløs i ethvert annet henseende enn at den er godt synlig på lang avstand fra hele området rundt — hvilket får de nøkterne til å tenke at dette var hele poenget. Haugen ble gravd ut i året 1968, da man anla en tunnel inn til kjernen av byggverket, uten å finne noe annet enn “mer grus” hele veien hjem. Silbury Hill har aldri vært noe gravsted, eller engang et “kultsted” på annet vis. Det er bare en veldig stor haug. Hva skal man tenke om dette? Mye jobb var det jo å frakte all den massen for hånd; i kurver, dyreskinn eller hva de nå hadde, uten engang noen metallredskaper. De laget til hakker av gevir fra elg og hjort som de hakket løs grus med. Siden sopte de det opp i kurver med bare hendene og bar det bort til haugen.

Visse holdepunkter har vi. Haugen ble først påbegynt for omtrent 4500 år siden. Karbondatering av kjerneprøver viser dette. Siden pågikk byggearbeidene i drøyt tre hundre år, preget av flere store “skippertak” underveis. Etterhvert ble det en stor og massiv haug av det. Noe mystisk de har oppdaget er at folk har tilsynelatende brakt med seg torvstykker fra andre deler av England for å plassere dem i haugen, uten at noen kan si hvorfor. Sannsynligvis for noen slags seremoniell markering av “tilknytning” til konstruksjonen, for eksempel fra en landsby som sendte arbeidskraft som bidrag eller noe. Ingen vet. Vi bare registrerer at det er slik. Siden kan vi bare spekulere. Imidlertid er det fette sikkert at det er så seriøst mye jobb å stable opp en kvart million kubikkmeter løsmasse til en etter måten pen sukkertopp at dette er ikke noe som blir gjort uten at folk mener alvor med prosjektet, hva nå enn dette alvoret består i.

Fra eldre tiders bosetning i Norge vet vi at gravhauger ble betraktet som eiendomsmarkører. Området tilhører slekt sånn og slik, fordi folka deres ligger i haug her på stedet. Elementært, som Sherlock Holmes pleide å si. Silbury Hill kan ha vært en “eiendomsmarkør”, som i så fall åpner en ny tolkningsdimensjon for de stykkene av “fremmed jord” som arkeologene har funnet der. Men før vi lar fantasien storme avgårde som ville hester over alle hauger skal vi bite oss merke i det faktum at Silbury Hill unektelig ligger på et interessant sted i forhold til det større landskapet rundt. Kronologisk sett ble haugen oppført omtrent samtidig med steindelen av Stonehenge (mens selve “henge” delen – som består av en dyp grøft med en jordvoll rundt – er flere tusen år eldre), som igjen inngår i et stort og komplekst “hellig landskap” som har vært i bruk til dette formålet i opptil ti tusen år. Hvorfor? Vel, lokale geologiske forhold gjør at det finnes en ganske bred stripe av glissen vegetasjon som strekker seg over noen mil der — og som i “orientering” tilfeldigvis sammenfaller med retningen på sola ved solverv, som vi kan trekke på skuldrene av og kalle tilfeldigheter, men det ble åpenbart ikke oppfattet slik den gangen.

Det sies at det eneste “gamle” årstallet alle engelske skolebarn lærer er 1066; det vil si da Vilhelm Erobreren kom og tok England. Du vet. Slaget ved Hastings og det ene med det andre, hvor “det andre” er slaget ved Stamford Bridge noen uker i forveien, der Harald Hardråde døde, noe som formelt sett markerte avslutningen på vikingtiden. Det var – som man sier – en travel tid i livet til Harold Godwinsson, som jo døde der ved Hastngs, selv om han greide å ta rotta på Harald Hardråde først. Hvorom allting er, seksti år før slaget ved Hastings – altså i året 1006 – skjedde et annet slag, like ved foten av Silbury Hill. Mer eller mindre tilknyttet denne hendelsen befant det seg samtidig en tømmerfestning på toppen av haugen, som hadde blitt bygget et par hundre år tidligere. Vi vet ikke hva de tenkte om Silbury Hill; om de visste at det var en menneskeskapt konstruksjon eller om de bare betraktet det som en pussig formasjon i landskapet, som beleilig nok gjør det enkelt å være “kongen på haugen” med datidens stridsvåpen. Imidlertid virker det som om romerne hadde noen slags “greie” i forhold til haugen på den tiden da de styrte i England – eller Britannia som de kalte det – fordi de har funnet et antall mynter, potteskår og andre småsaker av den typen som romerne – som i dette tilfelle selvsagt inkluderer “romerske briter” – typisk pleide å kaste fra seg på offersteder. Dette var typisk romersk kulturatferd. De gjorde aldri motstand mot de lokale gudsforestillingene, de bare jobbet dem inn i sitt eget system. Hva enn folk allerede hadde hvor enn romerne var i verden ble gjort til “medlem” av den romerske statsreligionen. Sånn er det man drifter et imperium. Man overtar ting mest mulig intakt og fortsetter å drive alt videre, akkurat som før, bare med tilskudd av en viss “romersk innflytelse” på økonomiske og kulturelle forhold heretter.

Som alle kan forstå hadde det selv før arkeologene bygget tunnel inn til kjernen av haugen i 1968 vært litt graving og utforskning både her og der i løpet av tusenårene som har gått siden Silbury Hill ble bygget. Gravhauger har jo vært et velkjent konsept like lenge som de har eksistert, da med særlig fokus på gravgods, eller “skatter” som folk kaller det når de drar på skattejakt, som de jo gjør både titt og ofte, og fortsatt gjør på steder som ikke har aktivt vakthold både ved gamle kulturminner og nyere arkeologiske utgravninger. Folk er folk, som folk sier. Vi vet alle hva det betyr. Hvis det går an å tjene penger på noe så kommer folk til å gjøre det, selv om det er ulovlig. På 1700-tallet sa for eksempel ryktene at det befant seg en rytterstatue av massivt gull inni Silbury Hill, så selvsagt kom det en geskjeftig greve som boret seg fra toppen av haugen og helt ned til fast fjell i bunnen, ved hjelp av noen innleide gruvearbeidere, men de fant det samme som alle andre har funnet, det vil si “ingenting”, eller rettere sagt bare mer av de samme løsmassene. Alle disse gravejobbene gjennom tiden har medført setninger og utrasninger, som toppet seg tidlig på 2000-tallet, etter en særlig regnvåt sommer. Da ble det bestemt at alt skulle gjenfylles og repareres, på forsvarlig vis, med “korrekte” masser og så videre. Et stort og dyrt men også nødvendig prosjekt, som ironisk nok føyer seg inn i rekken av alle de vedlikeholdsarbeider på Silbury Hill som folk har foretatt gjennom 4500 år. På en måte holder man jo fortsatt haugen hellig når man erklærer den en “Grad A” klasse beskyttet kulturminne av “særlig stor verdi” — og bruker mange millioner – som er det mest hellige vi har i våre dager – på å sette den tilbake i like fin stand som da den var ny.

Hvorfor kan jeg ikke bruke ordet neger? var det en kis som lurte på her om dagen. Jeg er jo ikke rasist heller, fortsatte han ettertenksomt. Faktisk så kjenner han ikke engang noen rasister, men han har møtt desto mange fler som ser rasisme hvor de enn snur seg. Det er de som er de virkelige rasistene, synes han. De nekter jo å la temaet ligge. Javel, svarte jeg. Hva mer skal man si til sånt? Realiteten er at det i året 2024 oppfattes som ufint å bruke visse ord og vendinger som var “vanlig før i tiden”. Er det et problem? På prinsipielt grunnlag er jeg enig i at det er moralsk forkastelig å etterstrebe “politisk korrekthet” som en maske av falsk vennlighet. På den annen side ser jeg ikke helt hvorfor man ikke bare kan tilpasse seg de uskrevne reglene for “vanlig høflighet” som gjelder i samfunnet.

Heller enn om det og det ordet er “pent” å bruke blant dannede mennesker bør man kanskje reflektere over når og hvorfor man opplever det som nødvendig å poengtere at noen er “neger”. På hvilken måte er det saklig informasjon? Hvordan – og ikke minst hvorfor – har man tenkt å bruke ordet neger? Det er her hunden er begravet, som folk sier. Rasisme eksisterer sjelden som et “ensomt fenomen”. Det er en innarbeidet del av hele menneskesynet, som tar utgangspunkt i typisk “hierarkisk” tenkning. Det vil si at noen er bedre enn andre, mens andre på sin side er “verre”. Selv befinner man seg som regel i midten, eller litt over, det kommer an på hvor “cocky” man er som type, men nesten ingen definerer seg selv som “under streken” på uironisk vis når man skal plassere seg selv i verdighetstabellen. Dette er klassisk menneskelig psykologi. Vi gjenfinner det i for eksempel spørreundersøkelser om egne kjøreferdigheter, hvor alle typisk oppgir at de er “litt over gjennomsnittet” kompetente sjåfører (eller bedre). Matematisk sett henger det ikke få greip, men følelsene lyver jo aldri, så da så. Vi noterer oss at den norske trafikken må være overnaturlig velavviklet med så mange genier på hjul.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Altså, jeg er jo seksti år gammel, ikke sant? Jeg har hatt det man litt forsiktig kan kalle “et vilt liv” med dårlige odds for at jeg skulle bli så gammel. Følgelig er det rimelig å påstå at jeg har “sett litt av hvert”. Men jeg har aldri sett en smart person som kan defineres som “smart” på noe annet grunnlag enn at de regner med at de tar feil – eller snart kommer til å ta feil – nesten hele tiden, så de er ekstra nøye med å få med seg alle detaljer og den typen ting. De smarte klarer med andre ord å forutse at de snart kommer til å havne i noe slags mannskit, om de ikke allerede står til knes i det. Dermed er de bedre forberedt når øyeblikket kommer enn de andre, som bare laller rundt i ørska og tar det som en selvfølge at alt enten er bare bra eller at det snart kommer til å ordne seg. Alt har jo gått bra hittil så hvorfor skal ikke alt alltid gå bra? Tenk positivt, sier de. Vi tar det med et smil. Gud vil sende en engel, eventuelt så vil hovedkontoret sende en teknisk ekspert fra vedlikeholdsavdelingen. Det betyr omtrent det samme i disse dager, i den forstand at det er like stor sannsynlighet for at det kommer til å skje; eller hvis det skjer, halleluja, at det kommer til å gi det ønskede resultatet. Uansett, poenget er som speiderne sier: Vær beredt. Planen din er aldri så bra som du tror. Det er ikke aldeles fette umulig at Gud vil sende en engel – la oss se bort fra teologisk spekulasjon og bare late som om det finnes en gud som er interessert i deg – for å redde ræva di hvis du havner i en vanskelig situasjon, men det er mye mer praktisk å bare ikke plassere seg i sånne situasjoner til å begynne med. Husker du hva jeg sa? Smart.

Rasisme kan sies å være en spesialavdeling innenfor det vanlige sorteringsverket for menneskeverd som folk går rundt med i hodet, rett før vi ankommer målestasjonen for vurdering av dette individets relative respektabilitet. Bevisst eller ubevisst forkaster vi “de svarte” – eller altså negrene om du vil – som “ikke målbare” når vi skal vurdere standen deres i forhold til oss selv. Man er da ikke rasist heller, så det går ikke an å plassere dem “under” oss selv i verdighet (sammen med “sånne man ikke liker” i mer generell forstand), men på den annen side virker det ikke klokt å plassere dem “over” oss selv heller. Du vet. Sammen med kongen, kjendisene og finanseliten. Eventuelt “Leger uten grenser” hvis man finner bedre utløp for sitt beundringsbehov når man måper over alt heltemotet innenfor hjelpesektoren. Er det i seg selv priseverdig å være svart? Neger uten grenser? Denne problemstillingen går selvsagt umiddelbart i full tilt. Det er dette “målbarhet” handler om. Svartingene er for forskjellige fra oss til at vi – uten å fremstå som “rasister” – kan vurdere dem på den vanlige skalaen for verdighet. Dermed har man fullført en perfekt idiotsirkel. Rasismen utgår fra en opplevelse av “annerledeshet” hos “de andre” – åpenbart – men selve motoren i toskverket er den formen for hierarkisering som man allerede gjør – bevisst eller ubevisst – når man forholder seg til folk. Som vanlig med slike menneskelige egenskaper spør vi Fötzon eller Blitzon? (Født sånn eller blitt sånn.) Til det er det å si at rasisme alltid er noe man lærer. Det handler om kategorier. Sorteringsverket for menneskeverd. Hvilke likheter ser du? Hvilke forskjeller? Du kjenner jo allerede deg selv, pluss alle andre som du – mer eller mindre – kjenner, så du har dette sammenligningsgrunnlaget. Skal den man har foran seg over eller under deg på rangstigen? Rasisme er – blant mye annet – når man oppfatter det som unormalt at noen er både norsk og neger. Eller norsk og muslim.

Polarisering er en skjerping av standpunkter, slik at to klart motstridende og ofte ekstreme oppfatninger får økt tyngde. I politisk sammenheng brukes polarisering om økende eller skarpere motsetninger mellom de viktigste aktørene i et politisk system, for eksempel de politiske partiene. Betegnelsen kan også brukes om situasjoner der velgerne i et demokrati i større grad enn før stemmer på radikale eller ekstreme kandidater eller partier.

(Store norske leksikon)

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det begynner å bli mange år siden jeg sluttet å tenke i konsepter som høyre og venstre innenfor politikken. Jeg opplever det som mer realistisk å trekke opp skillelinjen mellom rett og galt. For eksempel er det på alle måter galt å fuske og snuske i jobben når stillingen innebærer “betydelig samfunnsansvar” — eller rettere sagt, det er alltid galt å lyve, bløffe og ta “lettvinte snarveier”, men det er ekstra galt når man liksom skal være leder og veiviser innenfor en hel samfunnssektor. Den aller laveste akseptable standard for noen som skal fungere i en lederrolle er jo at de “praktiserer det de predikerer”. Sjefen for Coca-Cola kan ikke bli sett – ihvertfall ikke filmet – mens han drikker Pepsi i lunsjen, for å si det slik. Man trenger ikke noe tresifret IQ-tall for å forstå at sånt ikke ser bra ut.

Regjeringen Støre har vært skjemmet av diverse evneveikt snusk gjennom hele sin tid. Det er vanskelig for meg å forstå hvordan de har klart å kuke det til så jævlig. Hva er det som er galt med deg hvis du takker ja til en “toppjobb” – med høy sikkerhetsklarering – når du vet at du har ting du ikke ønsker skal bli alminnelig kjent om deg? I utgngspunktet er selve saksmaterialet bagatellmessig. Vi snakker ikke om det noen i fullt alvor kan kalle grove forhold, men det er kanskje litt evneveikt å tro at “ingen vil oppdage noe” — det er jo for fanden journalister i heltidsstilling som ikke gjør noe annet enn å grave etter skandaløse nyheter om “kjendiser” og politikere. Hvis det er noe der så kommer de til å finne det. Det kan du ta deg bra mye faen på. Det jeg etterlyser er med andre ord realisme. Altså, jeg har forståelse for at folk tar snarveier, kjører på rødt, kutter svingene og det ene med det andre, sånt skjer hele tiden og betyr ikke så mye i det store bildet, men man kan aldri gjøre sånne ting hvis det å bli minister for et departement – eller noen annen form for “følsom” offentlig jobb – kan være et aktuelt alternativ i agendaen din. I det øyeblikk man begynner å bli “løs i snippen” med reiseregninger og andre godtgjørelser har man i realiteten takket farvel til sin politiske karrière. De på toppen kan ikke gjøre sånt selv om “alle gjør det” ellers i samfunnet.

Tilfellet Sindre Finnes er også litt mystisk — og forsåvidt verre enn jeg trodde. Han skal visstnok også ha utgitt seg for å være “økonomisk fagmann” på et noe tynnere grunnlag enn han har dekning for — eller løyet som vi sier når det er barn som gjør det. Jeg vet ikke engang hva jeg skal tenke når det er en fullvoksen mann. “Dustesnusk” ville vanligvis ha vært dekkende nok, men når man i tillegg er gift med statsministeren er det så man må begynne å lete etter helt andre ord. Som for eksempel “en trussel mot rikets sikkerhet”. Det kommer an på hvem som oppdager hva, og omstendighetene rundt denne oppdagelsen. Sindre selv befinner seg jo allerede på skråplanet. Fusk og løgner representerer ikke nødvendigvis noe direkte sikkerhetsproblem, men det sier noe om hva slags karakter vi forholder oss til. Hic sunt infirmitates, som vi sier på latin. Her finnes svakheter. Ting som – i den grad de blir kjent – kanskje kan brukes til å komme seg på innsiden av statsministerens husholdning, dersom man er en agent som står i en fremmed makts tjeneste. Nå skjedde vel ikke noe sånt i akkurat denne saken, men man må jo tenke på “alle eventualiteter” når man skal utarbeide en sikkerhetsprofil. Det er ikke urettferdig å forlange at de som skal tjenestegjøre i følsomme offentlige stillinger – og deres nærmeste familie – må ha plettfritt rulleblad og ingen “hemmeligheter” av den typen som får journalister til å fly av skaftet hvis det kommer ut. Det hører rett og slett til de “kvalifikasjonene” som forlanges.

Om kosthold vet vi blant annet dette: Man bør ikke spise som en bryggesjauer hvis man jobber på kontor. Da får man jo i seg alt for mye næring og påfører kroppen lidelser og ekstraarbeid den ikke behøver. Hvor vanskelig kan dette være å forstå? Det er slitsomt å fordøye mat, selv om man ikke akkurat “bruker musklene” for å få jobben gjort. Kroppen vil helst at man sover litt etter et måltid. Jo tyngre mat man spiser jo mindre fritt vil dette valget oppleves. Noen brukte en gang uttrykket matstein – ordet “stein” er her et faguttrykk fra rusens verden – som jeg liker ganske godt. “Matstein” dekker det som foregår fra flere ulike vinkler. Man får en slags “lammende metthetsfølelse” som går i kroppen og fremkaller gjesping og søvnbehov. Det er en svært tilfreds følelse som folk kan bli ganske hekta på, i “narkoman” forstand, slik at mange ender med å “overspise” i forhold til det behovet for næringsopptak som de egentlig har. Dette er svært enkel mekanikk som man ikke behøver noen akademisk grad for å fatte. Det er godt å spise god mat. For mye av det gode er imidlertid problematisk.

Nominelt sett er det enklere – dessuten svært mye billigere – å regulere næringsopptaket enn næringsforbruket, men det er “enkelt” på den samme måte som det er enkelt å slutte med hasjrøyking og andre sånne snuskete uvaner som folk legger seg til gjennom livet. Det er per i dag så velkjent at “livsstilssykdommer” utgjør samfunnets største helseproblem at det nesten virker litt mistenkelig når man påpeker dette. Det er ikke korrekt å si at alt skyldes “ultraprosessert” industrimat og sukker, men man må jo være evneveik for å ikke se korrelasjonen mellom stadig mer “ferdigmat” og industriell halvfabrikata i husholdningene og “epidemien av fedme” som har kommet i løpet av den samme perioden, riktignok ikke fullt så ille her i Norge som i mange andre av “industrilandene”, men vi har heller ikke sluppet unna et visst trykk mot helsevesenet som kan spores direkte tilbake til usunne kostholdsvaner. Bare prøv selv. Fortell fastlegen din at du har begynt å følge et program for sunnere kosthold — og du vil kunne observere hvordan ansiktet deres sprekker opp i et like stort smil som om du har nettopp sluttet å røyke. Leger er enkle skapninger sånn sett. De heier på “helsa” i nesten alle saker.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

På et annet sted og i en annen sammenheng var jeg nylig involvert i enda en diskusjon om “opprinnelsesmyter”. Min generelle posisjon i saken er jo at dagens iterasjon av vår biologiske art er en degenerert utgave av “mennesket på sitt beste”. Utviklingen har med andre ord gått i “gal” retning i løpet av de seneste 5-6000 årene, som sammenfaller ganske nøyaktig med “sivilisasjonens tidsalder”. Tilsynelatende er vi “sunnere” på et målbart gjennomsnittsnivå. Du vet. Bedre medisinsk innsikt og teknologi rekker langt sånn sett. Imidlertid vil jeg påstå at folk i vår tid er “spesialiserte” til en sånn grad at de i praksis ikke vil kunne overleve uten samfunnets støttefunksjoner. Jeg kan egentlig bare fantasere om saken, men jeg hører jo “utrolige” historier om hvordan folk ikke engang skjønner hvor maten deres kommer fra — noe jeg vil karakterisere som en kritisk mangel på elementær innsikt i årsaker og virkninger i egne livsforhold; som i “hvordan verden fungerer”. Går det virkelig an å være uinteressert i noe som er så direkte avgjørende for livskvaliteten? Alt henger på næringsopptaket. Kroppen kan jo bare bruke de byggematerialene den får — og alt som er “for mye” av èn type materialer blir satt på lager. I biologisk forstand er man “rik” hvis man har et tykt spekklag rundt en ellers velfødd kropp, men man blir også en prima godbit for rovdyr og parasitter. Sånn fungerer naturen. Det er et ganske “sosialistisk” opplegg for utjevning av konkurransefordeler over tid.

De som biologisk sett er rike og mette vil bli jaktet på av de som er fattige og sultne. Dette er den grunnleggende dramalinjen i alle historier om naturen. Hvis man har normalt gode “dyreinstinkter” vil man kunne føle denne mekanikkens tilstedeværelse. I praksis betyr det blant mennesker sånne ting som å skjule smykkene og stramme grepet rundt håndveska hvis man ferdes i “skumle strøk”. Du vet. Ikke vise frem for alle rundt seg at man bærer på mye kontanter. Sånne ting. Eventuelt at man bekymrer seg for sånt som verdien av egen eiendom i et bystrøk som “forslummes” av sosialklienter og innvandrere. Det finnes en lang liste over nevrotiske kramper som man bare finner blant de som “har noe å tape”. Har man ikke noe kan man heller ikke miste det man har. Ingen bekymrer seg for eksempel over børskursene hvis de ikke har fingrene sine inni klemma på et eller annet vis, la oss si at man har satset sparepengene sine på aksjemarkedet, eller at man befinner seg i en slik sosial eller profesjonell stilling at det man driver med kan bli “misforstått”. Vi er faktisk fortsatt de samme gamle “steinaldermenneskene” på instinktnivå, selv om vi kler oss og grer oss helt annerledes nå. Vi føler oss kanskje som en helt annen kategori av skapning enn våre “ville” forfedre, men vi er i det store og hele akkurat som dem. Den viktigste forskjellen mellom dem og oss ligger sannsynligvis i hvordan vi identifiserer oss, eller altså “hva vi tror at vi er” — ofte i motsetning til hva vi faktisk er.

En av de store gåtene i menneskehetens historie er hvorfor vi gikk fra å være for det meste frittgående jegere og samlere til å bli for det meste fastboende jordbrukere og “hudyrholdere”. Problemet ligger i at det kreves forholdsvis mye mer kultiveringsarbeid for hver kalori når man dyrker maten enn når man jakter, fanger og sanker den inn direkte fra “naturens spiskammer”. Det er med andre ord ulogisk i en strengt økonomisk forstand, hvor man bare vurderer det matematiske forholdet mellom innsats og utbytte. Imidlertid kan man jo lagre for eksempel råvaren korn på en helt annen måte enn de ferskvarene man lever av som jeger og samler, eller altså når selve livsstilen handler om “bevegelighet” slik at man ikke kan bære med seg en masse unødvendige saker og ting. Et lager bør helst ligge stille, hvis ikke er det jo bare en bør man må bære, som ganske brennkvikt vil “koste mer enn det smaker”. En av de store antropologiske teoriene på denne saksfronten er Brian Hayden sin “festmodell” — hvor fastboende samfunn i prinsippet oppstår fordi folk samler seg rundt individer som organsierer diverse former for fester, festivaler og annet, gjerne preget av imponerende byggverk og overdådige arrangementer ellers. Om vi siden legger til religiøs ekstase, rusmidler og annet som gjør det hele til en sterk psykodramatisk erfaring, så har vi vel i det store og hele selve “sivilisasjonens grunnlag” i søkelyset. Eller sagt på en annen måte: Folk samlet seg i utgangspunktet rundt “vertshus”, ikke templer og markedsplasser (mer eller mindre sammenblandet). Disse to siste er sekundære manifestasjoner, eller konsekvenser om du vil. Selve årsaken ligger i lysten til å reise til et sted hvor man vil treffe mange andre og feste sammen med dem. Det er som jeg alltid pleier å si – og mange sier det samme som meg – at fylla har skylda. Folk kan snakke om både kokain og ecstasy, men det finnes ikke bedre “festdop” enn alkohol. Snippen blir løs nok ganske fort når man begynner å helle innpå seriøse mengder sterk drikk. Alkohol har jo som alle vet sin egen innebygde “gullhårsone” – når man er pussa nok til å ha lagt av seg sosial sjenanse og andre hemninger, men fortsatt ikke drita nok til å fremstå som frastøtende – og folk liker seg i den sonen. De legger ut store beløp på å komme seg dit.

Mange mennesker har en seksuell preferanse som de kun bruker i fantasien uten at dette er til sjenanse for andre. Andre setter sin seksuelle preferanse ut i livet og kan komme i konflikt med andre individer, grupper eller samfunnet som helhet. En lang rekke seksuelle uttrykksformer er harmløse, for eksempel det å onanere. Andre uttrykksformer kan være farlige, skadelige eller nedverdigende og også ulovlige og straffbare for utøveren og andre. Normalitetsbegrepet er avhengig av hva som regnes for sosialt akseptabelt og er i mange sammenhenger et moralsk spørsmål. 

(Wikipedia)

Dette sitatet er sakset fra en artikkel om parafili, det vil si seksuelle preferanser som befinner seg “ved siden av” det normale, hvis “det normale” er å jobbe seg frem mot en orgasme gjennom stimulering av kjønnsorganer og “andre erogene soner”, for eksempel via samleie, oralsex, massasje og annet. En av de mest klassiske parafilier er å bli seksuelt opphisset av å forholde seg til individer med “makt”, særlig i en religiøs kontekst. men også ofte fordi man har et fetisjistisk forhold til penger og diverse “symboler på rikdom” som gjør at man skjelver litt i knærne foran denslags. Vi snakker med andre ord om den psykoseksuelle dimensjon og fantasienes makt. Vekselvirkningen mellom det som foregår i kroppen og det som “egentlig” skal foregå i hodet, hvorav kontrasten mellom disse to – den kognitive dissonansen – ofte er det sterkeste elementet i bildet. Du vet. “Det forbudte” og den grenseoverskridende følelsen av å leke med flammer.

Et ankepunkt i forhold til sitatet ovenfor gjelder onani. Etter min oppfatning foreligger det ingen seksuell situasjon hvis man er alene på stedet, uansett hva som eventuelt måtte foregå i hodet. En person som runker har ikke sex noe mer enn en person som går i skogen og angriper noen trær med knyttnevene er innblandet i et slagsmål. Det nærmeste vi kommer er å si at de har en “utagerende fantasi” som handler om henholdsvis noe seksuelt og noe voldelig. Det skjer sannsynligvis mye i hodet både hos han som runker og han som banker opp trærne, men så lenge ingen andre verken ser hva de gjør eller vet hva de tenker på så har det “nullverdi” i enhver sosial forstand. Det involverer jo ingen andre, annet enn eventuelt som “fantasiobjekter” i begge tilfeller. Imidlertid endrer alt seg straks det blir flere deltagere i opplegget. Når det “foregår noe” mellom to personer som er objektivt usynlig for alle andre men som virker gjensidig opphissende på de som deltar i fantasien har vi beveget oss inn i en helt annen type landskap.

Hvor begynner egentlig det man kaller forspill? Folk som er typisk nyforelskede har en tendens til å være “påtent” hele tiden til å begynne med. Fra omgivelsenes synspunkt kan de bli bent frem kjedsommelig opptatt av hverandre (og lite annet) når det blir sånn. Man kan merke på dem at de bare venter på neste anledning til å snike seg unna for å hverandrifisere seg enda litt mer i kroppen sin. Teknisk sett er det ikke urimelig å si at de som befinner seg i akkurat denne metafysiske tilstanden driver med diverse former for “fnisete forspill” og erotisk selskapslek seg imellom ved alle tidspunkter når de ikke er direkte engasjert i seksuelle aktiviteter, så lenge det varer. Etterhvert kjølner jo denne galskapen typisk noe ned og utvikler seg i retning av “noe annet”. Spørsmålet er bare hva. De som akkurat har “oppdaget hverandre” behøver jo ingen parterapi eller andre oppfordringer for å søke hverandres selskap, men folk som har vært sammen i lang tid har en tendens til å miste lysten på akkurat “hverandre” (sånn som før) uten å helt miste selve “lysten” hvis du skjønner hva jeg mener. Det kommer ofte til et punkt hvor man må velge mellom om man skal “prøve mer med partneren” eller om man skal “prøve med noen annen” for å gjenfinne den flyktige “magien” som man en gang hadde i livet sitt, eller kanskje bare har hørt om. Det er jo ikke alltid folk søker sammen i par fordi de “traff hverandre” slik eller sånn og ble forelsket på den typisk “psykotiske” måten som senere forsvinner. Mange tar en mer “pragmatisk” innstilling til sex og samlivsproblematikk, med særlig vekt på partnerens – tilsynelatende – skikkethet i forhold til “foreldrerollen”. Hvor troverdig er man som rollemodell? Dette er et minst like vanlig grunnlag for pardannelse som “forelskelse”.

Uansett hvor man kommer fra og hvor man senere havner, alle har en libido, altså en seksualdrift som imidlertid enkelt lar seg ombygge og brukes til andre formål, særlig religiøse. Vi kaller dette sublimering. Når den formen for fanatisme de forelskede typisk føler for “den elskede” overføres på noe annet, som i religiøs kontekst vil være det aktuelle gudebildet – og/eller sitt forhold til gudsforestillingen – mens det for eksempel når det foreligger “politisk glød” kan handle om saken, eller hva har du. Idealet. En bedre morgendag. Den typen ting. Det er jo ikke akkurat som om vi mangler tildels ganske frisk bruk av erotiske metaforer i diverse religiøse tekster heller. For eksempel er det meningen at en nonne skal være en “jordisk kysk kristi brud” som sparer seg for de himmelske herligheter, uten å besmittes av kjødets lave driftsliv. Her er det hellig ånd for alle penga, ihvertfall så langt fantasien deres rekker. I enhver saklig sammenheng må dette være å forstå som en perversjon, men vi betrakter det likevel som fullstendig respektabelt når folk – på mer eller mindre vellykket vis – sublimerer seksualiteten sin til “noe høyere” enn akkurat lysten til å tukle med egne og andres kjønnsorganer — selv om vi kanskje noen ganger er litt bekymret for hvor realistisk et sånt prosjekt kan være, særlig for unge menn. Hormoner er hva de er. Enhver kokk kan fortelle deg at når gryta koker må du enten skru ned varmen eller ta av lokket. Det ender helt galt hvis man bolter fast lokket, forsegler alle sprekker og bare køler på med mer varme. Hvor ofte ser vi seksuelle overgrep skje i sammenhenger hvor alt seksuelt er strengt regulert? Folk går jo fra vett og forstand av snillere og mildere årsaker enn trykket man opplever på grunn av “seksuell avholdenhet”. Og selv om man eventuelt lykkes i å oppnå fullkommen undertrykkelse av egen seksualitet får man jo for fanden ingen premie av den grunn, man blir bare en jævla psyko.

Jeg har selv tidligere pleid å si at “den eneste frie vilje er motvilje” fordi hele konseptet frihet koker jo ned til ordet nei. Det der vil jeg ikke være med på. En fri person skal når som helst kunne ta seg selv ut av et hvilket som helst bilde, slippe alt de har i hendene for å gå og gjøre noe helt annet. Hvis dette ikke er et aktuelt alternativ er man strengt tatt ikke fri. Man er “bundet” av noe. Man må fullføre det man holder på med, man må bli der man er, man må rekke hjem til middag – eller hva som helst annet som man bare “må” – poenget er at vi alle har til enhver tid et sett med plikter som følger av de planer og avtaler som vi har. Vi må jo ta hensyn til menneskene i vårt liv; partnere, familie, venner, kolleger; og tilpasse oss de sosiale realitetene vi lever med. Teknisk sett er det nesten umulig å bli “fullstendig fri” i en virkelighet som stiller krav til oss. Alle voksne mennesker vil umiddelbart kunne skrive ned en liste over “nødvendigheter” i livet, men de vil også kunne argumentere for at “de gjør som de må for å kunne gjøre som de vil”, det vil si de har selv valgt å ta på seg det ansvaret de har, som et logisk ledd i begivenhetsrekken man må inn i for å skape det livet man ønsker å ha.

Noe annet jeg til stadighet gjentar er at europèisk frihet (eller rettere sagt “frihetstenkning”) definerer konseptet frihet som “fravær av regler” – noe som typisk medfører at alle umiddelbart tar seg til rette på det verst tenkelige vis – mens amerikansk frihet ligner mer på et religiøst budskap; en brusende følelse i brystet som vokser ut av fantasien om alt man kan gjøre og bli, hvis man bare “jobber hardt” og utviser nøysomhet. Av årsaker ingen forstår har amerikanere typisk et mer “optimistisk” menneskesyn enn europèere (eller hvem som helst andre som ikke er nordamerikanere, for den saks skyld), selv om mange vil foretrekke å bruke ordet naiv om den typisk amerikanske tanken om frihet. Vi har jo ingen erfaringer som tilsier at folk oppfører seg bedre når de kan gjøre hva pokker de vil. Alle rimelig fornuftige mennesker skjønner intuitivt at det ville ikke ende bra hvis vi en vakker dag plutselig erklærte at fra og med nå skal det være “full frihet” på alle norske kjøreveier. Trafikkreglene gjelder ikke lenger, men man “oppfordrer publikum til å vise aktsomhet og ta hensyn”. Lykke til. Selv med det ganske strenge regimet av trafikkregler som vi har i dag er det til tider fullt anarki der ute. Herregud. Alle vet jo at folk allerede “tøyer reglene” hele tiden, både her og der, motivert av at dette er til deres umiddelbare fordel i øyeblikket. Trafikkmessig sett er det slett ikke uvanlig å risikere livet bare for å tjene noen meter eller minutter. Hvem blant oss har aldri sett sånt?

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Alle har hørt om Hamlet. Å være eller ikke være. Til og med det norske språket er fullt av ord og uttrykk som stammer fra Shakespeare, så desto mye mer det engelske. Uansett, dette med å “protestere for mye” har vi fra mor hans Hamlet, hu Gjertrud. The lady doth protest too much, methinks. Hvilket bringer oss til dagens poeng: Mennesker er “fulle av protest” fra naturens side. Eller vi kan kalle det trass om du vil. Antagonisme. Motvilje. Den første fuglen som våkner i det skrikende gjøkeredet folk typisk har mellom ørene. Den første posisjon folk inntar i livets eksistensielle teater – ganske instinktivt – er jo alltid “forsvarsposisjon”, ihvertfall mens man orienterer seg i forhold til situasjon og omgivelser. Du vet. “Den sikre siden” er der man helst vil være, mesteparten av tiden. Det er jo en farlig verden der ute. Man vet til enhver tid at verden er tjokk full av ting man verken ønsker å se eller være med på, eller engang “forholde seg til” på teoretisk grunnlag. Hvordan skal man navigere for å maksimere det ønskelige og minimere det uønskede? Det er spørsmålet. For hva er edel ferd? undrer Hamlet seg videre. Skal man bare “tåle” det man står i? — eller skal man “angripe” alle de drager som skjebnen sender like raskt som de ankommer? Svaret er at det finnes ikke noe svar. Alle som vet noe om norsk insektsliv vet at man ikke kan bekjempe knott med makt, alt man kan gjøre er å bruke hatt med finmasket myggnetting hele veien rundt, hansker og gjenteipede overganger mellom plaggene så ikke knotten kommer seg inn noe sted, men selv da sliter det på nervene å være omsvermet av knott. Jeg er forsåvidt villig til å diskutere flått som “verst blant insekter” på det grunnlag at de kan overføre farlig smitte, men det finnes ikke noe verre enn en tjukk sverm av knott for å drive folk til vanvidd. Alle som ikke er “pansret” mot knottangrep ender invariabelt med å “løpe for livet”. Hva kan vi lære av dette? Makt er relativt. Hagle hjelper ikke mot knott, med mindre man bruker den mot seg selv.

Jeg har ikke akkurat telt dem, men noen ganger får jeg et inntrykk av at ordet troll nevnes alt for ofte på nettet, både generelt sett og mer lokalt her på plattformen. Vet de hva de snakker om? Jeg tror ikke det. Eller rettere sagt, jeg tror de mener å si noe, men jeg tror ikke de er flinke til å formulere seg. Jeg tror de “vet hva de snakker om” i den forstand at de vet hva de prøver å si, men jeg tror ikke de vet hva de snakker om når det kommer til spørsmålet om hva ordene betyr. I dette tilfelle ordet troll. Enkel tekstanalyse antyder at det er vanligst å kalle folk troll på grunn av at de er “trollete” i oppførselen sin, særlig i form av negative kommentarer, hets og trakassering – opplevd eller reell – som folk tar anstøt av (selv om mange kanskje er litt i overkant følsomme slik sett). Et typisk nettroll blir følgelig en person (selv om det kan sikkert også være en “bot” – uttales bått – noen ganger) som lusker rundt i forum og kommentarfelt med “onde hensikter”, enten fordi de er sånn mot alle eller fordi de har noen slags personlig “beef” med den som eier bloggen, nettstedet eller hva det nå måtte være. Poenget er uansett at ordet troll – og “trolling” – har beveget seg ganske langt vekk fra sin opprinnelige betydning. På engelsk er trolling en fiskemetode, identisk med det vi på norsk kaller dorging. Det vil si at man haler et agn frem og tilbake etter en båt over der man tror at fisken står. De første trollene på nettet var følgelig “dorgere” innenfor typiske diskusjonsforum som folk ble irriterte på fordi de stadig kom trekkende med dette jævla temaet sitt hver gang det dukket opp noen nye på forumet. Kjepphestrytteri, ville vi vel sagt på norsk.

Det finnes visse dialekter i Norge som fortsatt bruker mange gamle ord i sin “norrøne” betydning. Felles for dem alle er at de forekommer i avsidesliggende strøk og at de ofte er bent frem umulige å forstå for en typisk “bokmålsnormativ” østlending. Du vet. Indre Telemark, daler på Vestlandet, utover bygdene i Trøndelag og så videre. Dette fenomenet er riktignok i ferd med å forsvinne, men det går ennå an å møte folk som man bare må si hæ? til når de setter i gang med å snakke. Det går kanskje an å høre at de snakker norsk, men på en måte som ikke er til å begripe. Jeg var og fartet litt rundt på Island et år. Det gikk faktisk an å forstå dem når de senket tempoet, modulerte tonefallet og “snakket tullenorsk”, men det ble jo som en jævlig snål dialekt. Uansett, poenget er at ordet troll fra gammelt av betyr “magisk skapning” av ikke nærmere definert kategori. Det vil si “noe overnaturlig” som man sanser på sin vei, særlig på steder som allerede er fremmede, mørke og “skumle”, eller altså når sansene står i helspenn, som folk sier. “Trollet” som kommer kan jo bare være et panikkanfall som blir eksternalisert av underbevisstheten. Barn opplever jo typisk en sånn verden; full av magi og mystikk. Det går an å glemme at man har vært et barn, men bare i det bevisste selvet. Underbevisstheten glemmer jo aldri noe som helst. Om det kommer som drømmesøvn eller om det kommer i form av å “se syner” på høylys dag, underbevisstheten bombarderer oss uansett med “impulser” hele tiden, mange av dem patent absurde. Troll er noe som tilkommer denne prosessen et eller annet sted på veien. En slags mutasjon i sansene, om du vil. Det kan handle om selvsuggesjon eller man kan bli suggstivt påvirket av “noe eller noen” utenfra. Plutselig har man en “opplevelse” som ikke er normal. Sånt skjer med folk hele tiden. Det er dette som er “troll” – eller trolldom – i sin eldste betydning. Spørsmålet er hva man tror på. Hvis det finnes “trollmenn” i kulturen så er dette forklaringen folk vil gi når de føler seg rammet av “trolldom”. Hvis man møter troll ute i naturen betyr det omtrent det samme; noen har jo sendt dette utysket. Det som eventuelt måtte finnes av “magiske skapninger” der man er og oppholder seg er ikke i utgangspunktet interessert i menneskene og deres verden. Ikke før en trollmann – “en som kontrollerer troll” – tilkaller dem og setter dem i arbeid, så å si. Trollet får et oppdrag.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Etymologisk sett er ordet troll forbundet med ordet trell, som strengt tatt betyr “løpegutt”, eller “en som løper ærend”, eller tjener i videre forstand. Trolling eller trollmakt handlet i gammel tid om å “trollbinde” folk, eller altså trellbinde, gjøre dem til trell. Legge dem under seg og sette dem i arbeid. Fra dette kan vi utlede at “det indre trollet” hos folk handler om lysten til å ta makt over andre og befale overfor dem hva de skal og ikke skal gjøre heretter. Du vet. Påvirke dem med karisma. Overbevise dem med ord. Sjarmere dem i senk. Smigre og forføre. Eventuelt skrike skjellsord. True med juling. Whatever it takes. Poenget er å få viljen sin. På den ene måten eller den andre. Det er dette som er trolling i gammel norsk betydning. Sosiopatisk atferd, vil vi vel kanskje si i dag, som handler om å “bygge opp sin makt” med alle midler. Ringen er altså på en måte sluttet med dagens troll på nettet, i den forstand at de vil noe, som er “noe annet” en det den de retter trollingen sin mot vil. Metodene er ofte primitive, eller kanskje ordet er destruktive, men et typisk troll prøver jo å “påvirke” verden rundt seg med det de gjør. Som sosialt fenomen ligner det således litt på politiske protestdemonstrasjoner, bare på en personrettet og kaotisk måte. Psykologien i det hele er sikkert variabel, men selv ser jeg ofte et “rop om hjelp” hos noen slags sosialt evneveik fjøsnisse. Patetisk er det ordet jeg oftest bruker. Eventuelt ynkelig hvis jeg prøver å være nynorskvennlig. Men ikke desto mindre farlig under visse omstendigheter, eller i det aller minste psykisk slitsomt for de som utsettes for jævelskapen. Ta for eksempel selveste trollkongen Donald Trump og den for tiden pågående rettssaken mot ham. Trump har makt over et stort antall mer eller mindre gale individer, i den forstand at de er troendes til hva som helst, og definitivt trusler og sjikane mot de som Trump – eller noen av hans “løpegutter” i media – peker på. I den grad det er noe komisk med folk som er så farlige som ham, så er det at mannen er jo et veritabelt internettroll som fyrer av hets og skjellsord på uhemmet vis og i ganske imponerende mengder, selv når han blir pålagt å ikke gjøre dette av hensyn til både vitners og jurymedlemmers sikkerhet, samt rettsprosessens integritet forøvrig. Og dette er bare èn side av ham. Hvorfor har Trump så mange følgere? Det er ikke til å begripe. Eventuelt må man tolke hele fenomenet Trump som en årgårdsrei av troll som kom fra nettet og siden materialiserte seg i virkeligheten, for eksempel under stormingen av kongressen den 6. januar 2021, men egentlig i hver eneste en av alle de mer enn 70 millionene som stemte på ham ved forrige valg. Dette er et “protestfenomen”. Det gjenstår ennå å se hvor det ender.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller håne (forhåne) noen, eller fremme hat, forfølgelse eller forakt (ringeakt) overfor noen på grunn av deres hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, seksuelle orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, nedsatte funksjonsevne. Diskriminerende eller hatefulle ytringer vil kunne rammes av straffeloven § 185. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som fremsetter en slik ytring kan straffes med bot eller fengsel inntil 3 år.

(Politiet.no)

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Filosofisk sett er det – som jeg nevnte for et par dager siden – en avgrunn mellom intensjoner og konsekvenser i etikken. Fenomenet er imidlertid godt kjent blant mennesker på alle områder av livet: Det går ikke alltid sånn som man hadde planlagt. Faktisk så tror jeg det er rimelig å si at ting nesten aldri utvikler seg sånn som man trodde at de skulle gjøre. Detaljene i hvorfor det må være slik får vi ta en annen gang, men vi kan nevne at uansett hvor “godt tenkt” noe er så er det bare en modell. Selve virkeligheten er laget av et annet materiale enn våre tanker om den. Det vi ofte kaller det falske selvet er en fantasi om hvem man er og hva man driver med – som i sin essens ligner alle andre fantasier man kan ha når man står foran et speil – og det eksisterer i kraft av en “indre dialog” (som noen ganger er en “fortellerstemme”) på et plan som befinner seg mellom den egentlige identitetsfølelsen og det ansiktet man presenterer for omverdenen. Enhver “egendefinisjon” av hvem man er og hva man driver med er et aspekt av det falske selvet, eller den indre kamelonen om du vil. Enhver form for “sosiale spill”, manipulasjon, intrigemakeri og den typen ting styres fra dette aspektet av personligheten. Man behøver ikke å være doktor Freud for å se at slik atferd utgjør en veritabel angstgenerator i pasientens hverdagsliv. Hvorfor har de blitt slik? Det er et individuelt spørsmål som må belyses innenfor rammene av et tilpasset terapiprogram, men generelt sett har det falske selvet nesten alltid blitt konstruert som en selvforsvarsmekanisme i forhold til – overveldende – traumatiske omstendigheter, ofte “noe i barndommen”.

Hat er en intens negativ følelse rettet mot visse mennesker, ting eller ideer, vanligvis relatert til motstand eller avsky mot noe. Det er ofte forbundet med intense følelser av sinne, forakt og avsky, og blir noen ganger sett på som det motsatte av kjærlighet. Hat kan være personlig eller kollektivt, og kan være en drivkraft for en rekke handlinger og konflikter, blant annet vold, rasisme og terror. Hat er også et viktig element i propaganda, for eksempel når politiske krefter skal bygge opp fiendebilder og motivere til krig.

(Wikipedia)

Det er enkelt nok å se når noen er fulle av hat, men vanskeligere å forstå eksakt hvorfor. Hat er jo ikke rasjonelt, eller altså det er ikke en effektiv måte å bruke krefter. Hat er veldig energikrevende, slik at man må ta fra andre deler av “budsjettet” for å vedlikeholde flammen, uten å få særlig mange “belønninger” i forhold til hvor kraftkrevende opplegget er. Det sliter jo på helsa å gå rundt med så intense følelser uten at de blir “gjengjeldt” på en meningsfull måte, så slik sett kan vi begrunne at hat kan være “det motsatte av kjærlighet” fordi man vil oppleve det som like sterkt frustrerende å bære på noen av delene “i hemmelighet”. Vi kan tenke oss avstandshat etter samme modell som avstandsforelskelse, eventuelt “den mørke siden” av romantisk svermeri. Det virker som om den typiske “karrièreveien” folk tar med sitt eget hat er banal sadisme, det vil si evnen til å fryde seg over andres ulykke — en egenskap som kan bli ganske patologisk ettersom folk sliter med frustrasjoner, nevroser og motgang i hverdagslivet. Enkelte filosofer har foreslått at hat og kjærlighet egentlig er den samme “energien” rent kroppslig sett, den bare manifesterer seg i form av ulike følelser på overflaten. For eksempel er det jo velkjent hvor sterkt man senere i livet kan komme til å hate noen som man en gang elsket på en intens måte. Poenget er at “sterke følelser” kan drive folk til vanvidd — noe de vel forsåvidt også gjør med en viss regelmessighet. Hver dag er det jo bisarre historier om sånt i media. Det er alltid grusomt men aldri overraskende. Det viser seg jo til stadighet at folk har ikke typisk særlig god selvkontroll “når det gjelder”. Det finnes en ond sirkel av frykt, hat og aggresjon som folk ofte henfaller til. Den er tilsynelatende “selvmatende” når den først har kommet igang — men den tærer altså på individets kraftreserver, såvel fysisk som mentalt. “Rørledningen” går fra frykt til forakt, hat, aggresjon og endelig vold, enten man selv besørger elendigheta eller man egger opp andre til å gjøre det. Poenget er uansett at vi må lete etter pasientens fryktbilder for å finne ut hvor hatet kommer fra. Dypest sett finnes det jo bare to slike dype og fundamentale energier: Frykt og lyst. Skal, skal ikke. Det er i gnistregnet mellom disse to grunnleggende psykologiske impulsene at resten av følelsesspekteret oppstår. Vi kan forsåvidt smøre enda tykkere på og si at dødsfrykt og livslyst er de to biologiske komponentene vi snakker om. Thanatos og Eros.

Hva er toppen av toleranse? Det er når man smiler og er like blid selv om man er konfrontert med hat og intoleranse. Eller som han Arnulf Øverland formulerte det: Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv, i et dikt han skrev om nazismen i Europa for snart nitti år siden. Øverland satte fingeren direkte på selve hovedårsaken til at galskapen kunne skje slik den gjorde den gangen: Du må ikke sove. Det samme gjelder den dag i dag. Du må våkne før det er for sent. Du må ikke bare sitte der og glise dumt mens tingene skjer rundt deg. Du må ikke la deg bedøve av fjernsyn, sosiale media og andre kilder til usunt intellektuelt næringsopptak. Du må ikke la det bli normalt å spre nazipropaganda og ville konspirasjonsfantasier. Juridisk sett definerer denne plattformen seg som “papir” — i den forstand at man kan ikke stevne papirprodusenten for retten på grunn av noe en subversiv forfatter skriver på det. Dersom plattformen begynner å “redigere innholdet” har vi en slags de facto = de jure situasjon hvor de viser med handling at de ikke bare er “papir”, de har et aktivt øye på innholdets karakter også. Kort sagt, nå må de ansette en moderator og dette vil spise av budsjettet, kanskje til en slik grad at plattformen ikke lenger er lønnsom. Dette er et identitetsspørsmål som plattformen selv må avgjøre. Er jeg papir eller publikasjon? Det ser for meg ut som om “papir” er en liten, men stabil inntektskilde slik ting foreligger per i dag, mens “publikasjon” vil kreve investeringer og oppfølging på et annet kostnadsnivå enn dagens. Derfor forventer jeg at ting vil fortsette som før. Plattformen bryr seg ikke om innholdet og de andre bloggerne bare trekker på skuldrene av kryptisk nazipropaganda, oppdiktede løgnhistorier om vaksiner og det ene med det andre. Det rammer jo ikke dem selv. “Det er bare meninger” tenker folk når de leser hva som i virkeligheten er galdring – altså trolldom – som allerede har fremkalt èn massemorderisk demon her i Norge. De som stadig fantaserer om å “sende” folk hit og dit – ut av landet, inn i fengsel, ned i den mentale kjelleren – røper et mildt sagt tvilsomt menneskesyn. Hvordan har du tenkt å få folk til å gjøre ting de ikke har lyst til å gjøre? Dette er verdens eldste politiske gåte — som folk stadig klør seg i hodet over, selv om man må være evneveik for å ikke se at “autoritet” i praksis er det eneste mulige svaret. Vil du ikke så skal du. Her ligger også denne fantasiens kjerne. Nazibloggerne er jo både evneveike og impotente, så de “etterlyser handlekraft” i forhold til det fiendebildet de maler på veggen. Og hvis de synger denne sangen lenge nok så vil kanskje en demon høre dem til slutt. Alle vet hvordran denne mekanismen virker. De gjør det med vilje.

Innen moralfilosofien betegner det supererogative de handlinger som overgår det man har moralsk plikt til å gjøre. Disse handlingene analyseres ofte som valgfrie handlinger, hvilket vil si at det er tillatelig å gjøre dem såvel som å ikke gjøre dem, men der det knyttes en høyere moralsk verdi til den supererogative handlingen. Slike handlinger vurderes som regel som spesielt prisverdige.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

De fleste er sannsynligvis enige om at flaks ikke er noen moralsk dyd. Ergo fortjener man strengt tatt ingen takk hvis man liksom bare på en ubevisst måte snublet seg inn i en situasjon hvor man endte med å utgjøre en positiv forskjell for noen, men det kan jo hende at disse føler takknemlighet likevel. Særlig hvis virkelighetsoppfatningen deres befinner seg i et univers hvor menneskets vilje ikke egentlig er fri, man ender uansett med å “spille ut sin karma” slik skjebnemaktene allerede har bestemt — for eksempel som innenfor visse “hedenske” trossystemer. Superogativt er når man for eksempel med fare for sitt eget liv stuper uti en flomstor elv for å redde noen som holder på å drukne. Du vet. Typisk sånt som folk får heltemedaljer for. Jeg gikk i klasse med en på gymnaset som gjorde akkurat det. Ingen oppfattet ham som spesielt heltemodig før altså dette plutselig skjedde. Jeg så det ikke selv men det var åpenbart skolens “snakkis” en stund, før ting etterhvert ble normale igjen. Hva ville jeg selv ha gjort? Det vet jeg ikke. Jeg har aldri reddet noens liv, ihvertfall ikke i forhold til noen akutt fare som de befant seg i, men jeg oppfatter det som “naturlig” å bistå folk som åpenbart behøver hjelp fordi de er litt “bambi på isen” kanskje uten engang å være helt klar over dette. Det er imidlertid ikke fordi jeg er “snill” men fordi jeg ikke orker å se på “kløning”.

Selveste Grand Canyon innenfor moralfilosofien er kløfta mellom intensjoner og konsekvenser. Deontologi – eller “pliktetikk” – postulerer at en handling bare kan være moralsk korrekt – uansett dens objektive konsekvenser – når det er meningen å gjøre akkurat det man gjør. I sin ekstreme form representerer deontologi “lydighet mot moralske læresetninger” uten at individet nødvendigvis selv har noen moralske intensjoner i situasjonen ut over det å “gjøre alt etter boka”, slik at opplegget slår seg selv ihjel under visse omstendigheter. Det å være særlig lydig og pliktoppfyllende er jo ikke det verste man kan være, men det er ikke særlig moralsk beundringsverdig heller. For eksempel ville ikke en patrulje fra Redningsselskapet ha fått noen heltemedalje for å hoppe i elva og redde flomofferet. Det er jo jobben deres. De har utstyr og de vet hva de driver med. Det blir noe annet, selv om resultatet objektivt sett er det samme. Hvilket bringer oss til min egen posisjon i saken: Av natur og legning er jeg laget sånn at jeg bryr meg lite til ingenting om hva folk mener å gjøre. “Gode intensjoner” er følgelig verdiløse som moralsk element i seg selv. Dessuten handler folks intensjoner som regel bare om forfengelighet og/eller angst for å ikke “se bra ut” overfor hverandre uansett. Konsekvensene av det man gjør er det eneste som betyr noe for meg. Eller vet du om noe annet som kan måles? Jeg kjenner jeg blir overveldet av en tsunami av kjedsomhet hver gang folk begynner å snakke om skyld, anger, soning og alt det der. Hvorfor er folk sånn? Vemmelig “selv-korsfestelse” midt i sentrum for all oppmerksomheten er alt jeg klarer å observere. Det er jo for fanden perverst. Her er vi konfrontert med den dypeste årsaken til at jeg ble håndverker og ikke akademiker. Jeg skulle helt fint ha klart å hevde meg i jungelen av intellektuelle brøleaper som opererer innenfor offentlig debatt i Norge, det skal ikke stå på det, men uansett hvor man jobber og uansett hva man gjør så må man forholde seg til “de andre” — og det er mindre rom for “diskusjon” innenfor håndverk. Er jobben korrekt utført? Det er hva alt handler om. Før man kan svare ja på dette spørsmålet spiller det ingen rolle hva annet man eventuelt måtte synes og mene. Hvem bryr seg om “intensjonene” til snekkeren som monterer døra skjevt? Han mener det godt. Dette er ikke noe saklig argument når problemet er at kunden ikke vil betale fordi de ikke synes de har fått det de bestilte.

Skjebnen er selvsagt moderkilden til all ironi her i verden. Hva var det Albert Einstein sa? Skjebnen har straffet min forakt for autoriteter ved å gjøre meg til en av dem. Selv er jeg såpass autoritær av natur at jeg ikke egner meg for “følefagene”. Ikke fordi jeg ikke har mine egne følelser og alt det der – herregud – men fordi jeg ikke synes de er relevante. Jeg foretrekker å leve i en virkelighet hvor “rett og galt” er mer å betrakte som tekniske størrelser enn som moralske. “Korrekt utførelse” av håndverk er alltid resultatorientert i sitt fundamentale vesen, på en objektivt målbar – materialistisk – måte som er lite egnet for diskusjon (selv om det forekommer “grensetilfeller” av og til). “Sinnasnekkeren” er komisk fordi humøret til snekkeren strengt tatt spiller liten rolle så lenge han får jobben gjort innenfor rimelige rammer av tid, pris og kvalitet. “Sinnapsykologen” ville kanskje vært litt mindre morsomt, ihvertfall fra pasientens synsvinkel. Sinnagynekologen. Huff nei, det høres ikke trygt ut. Han var kjent som en aggressiv og brutal tannlege. Saken er at selv om alle mennesker i teorien kan gjøre alle menneskelige ting, så har folk alltid natur, legning, evner og tendenser som peker i noen få og ganske spesifikke retninger. Det er en nærmestr kriminelt dårlig idè å prøve og lage advokat ut av han som har talent for snekkerfagene — og omvendt. De representerer vidt forskjellige “grunntyper” innenfor etikken. Alle har hørt om begrepsparet “rett og galt” men ikke alle foretrekker å konfrontere dem på det samme vis. Som håndverker finnes ikke rom for noen “stor moralsk ambiguitet”. Er jobben korrekt utført? Dette er noe man kan sjekke med diverse måleinstrumenter; i relasjon til “norsk standard for kontraktsbetingelser innenfor håndverksfag” foruten de rent faglige krav som gjelder (i praksis hele katalogen over EN-ISO slik industrielle forhold er regulert i dagens EU). Det finnes ingen stor gråsone mellom rett og galt hvis man jobber som snekker eller murer. Det går an å diskutere litt rundt estetikken i utførelsen, men også der finnes det objektive standarder som alle uansett må falle tilbake på hvis saken kommer for retten, så man kan likesågodt spare seg. Regningen må betales hvis det ikke foreligger noen saklig grunn til å nekte, som for eksempel at ting er feilmontert i henhold til tegningene, eller at de ikke holder mål etter de standarder for utførelse som gjelder. (Begge deler er vanlige argumenter under tvistemålssaker i byggfagene.) Om å være kritisk i forhold til hva slags klienter man aksepterer er også noe annet for en håndverker enn for en advokat. Det er jo ikke egentlig relevant fra en håndverkers synsvinkel om kunden “driver med noe ulovlig” så lenge dette ikke er så fette åpenbart at “alle bør skjønne det” og holde avstand, men det hender at man sier nei takk til ellers fete jobber fordi man får en følelse av at kunden kommer til å være vanskelig å forholde seg til, både på selve arbeidsplassen mens jobben utføres og når regningen skal gjøres opp.

Jeg har selv gjort “svarte jobber” mange ganger, men ikke på langt nær så mange ganger som jeg har blitt spurt om det — og aldri under noen omstendigheter for en kunde som jeg ikke allerede har et etablert forretningsforhold til (eventuelt at det er noe personlig, noen jeg kjenner på privaten, en slektning og den typen ting). Jeg er ikke skvetten i forhold til “avvik” men jeg er ikke i utgangspunktet noen avviker heller. Jeg er relativt nøktern, profesjonell og “korrekt” som håndverker, hvilket er hva de fleste foretrekker. Det handler jo om å få jobben gjort, ikke om å “ha omgang” med hverandre. Det beste er når de nesten ikke merker at håndverkerne er der, hvilket – tro meg – er hva også håndverkerne foretrekker, i den grad valget er fritt. Man har i utgangspunktet gjort noe galt hvis “det menneskelige” plutselig blir en faktor i bildet, selvsagt gitt at kunden ellers oppfører seg normalt. Mens jeg sitter og spoler gjennom diverse “anekdotiske minner” om bisarre hendelser i arbeidslivet – jeg har selv sett mye og hørt om enda mye mer – kjenner jeg imidlertid at jeg ikke gidder å oute noen, ikke engang på indirekte vis. Det som skjer på jobben blir på jobben. Det som skjer hjemme blir hjemme. Så hva gjenstår da å sladre om? Vi henfaller til “filosofi”. Av åpenbare årsaker får man et annet forhold til “det materielle” når man jobber med “materialer” hver dag. Hele den eksistensielle dimensjonen får en helt annen metningsgrad av en kvalitativt helt annerledes “livsfølelse”. Alle som har den spesielle formen for “kløe i fingrene” – eller hva man nå skal kalle det – som gjør at de bare må holde på og lage ting, uansett hva slags ting vi snakker om, bør vite hva jeg snakker om. Noen bare er sånn. Du vet. “Geskjeftige” på et vis som sitter litt i nervesystemet. Hobbynarkoman er forsåvidt et ord som allerede brukes på andre måter, så jeg vet ikke hva man skal kalle det når folk utvikler “avhengighet” i forhold til diverse styr og stell de opplever som viktig. OCD sier man på engelsk. Obsessive Compulsive Disorder. “Virketrang” som er litt ute av kontroll. Nesten alle har denne tendensen kodet inn i sin “naturlige væremåte” til en slik grad at det er en vesentlig mye større prøvelse enn folk tror å sone en fengselsstraff — hvis man ikke “finner seg en hobby” så å si. Og selv da er det psykologisk tyngende å ikke kunne bevege seg fritt og bruke tiden sin som man selv ønsker. Vi tenker typisk på det som slaveri når folk ikke har noe rom for “selvutfoldelse” innenfor sitt daglige virke; de bare må følge et fastsatt program for aktivitet, tempo og produktivitet, under (streng) kommando av en eller flere “arbeidsledere”, men dette opplegget er ikke desto mindre greit så lenge man får betaling og ellers har en normal arbeidskontrakt som henfaller til alle de aktuelle lover og direktiver. Da er det bare en vanlig jobb. Selv om det i prinsippet er identisk med betingelsene til de fleste slaver i Roma. Man måtte generelt sett jobbe tyve år som slave i noens tjeneste for å få betaling i form av et privateid stykke land og “frihet” til å ellers gjøre som man vil. Dette handlet i hovedsak om å holde orden på hus og andre bygninger, jobbe ute i åker og eng, samt ellers drifte gård og jordbruk for en eller annen riking. Ergo en så vanlig jobb som det var mulig å få i romertiden, kanskje bortsett fra livet som soldat. Jeg vet ikke om noen har regnet på hvor mye arbeidstid man typisk må investere i å fullt ut nedbetale boligen sin i dagens verden, men det er vel omtrent der det ligger. Tyve år er i den lave enden av et typisk boliglån. Litt sjangling er tillatt så lenge dette bare er unntaksvise avvik, men rent generelt så må man betale på boliglånet sitt, med riktig beløp til riktig tid, uten avvik. Ellers kan banken ta huset.

Det kan hende jeg bare er en gretten gammel mann, men jeg har en paranoid følelse av at folk ikke er like robuste som de pleide å være før i tiden. Mange fler sliter mye mer, til krampa tar dem og nervesammenbruddene spraker som festfyrverkeri over drabantbyen. En ting man kan filosofere litt rundt er hvor mye mer åpen verden har blitt. Det går liksom ikke an å “gjemme seg” like lett som før om årene, men det er ikke Orwells storebror som ser deg, det er en eller annen tilfeldig forbipasserende “lillebror” med kamera i telefonen sin. Deretter havner man som “snakkis” på YouTube, Facebook, Reddit og gud-vet-hva. Sånn har det blitt. En eller annen gang – jeg forbinder det med sånn omtrent året 1966 – uttalte popikonet Andy Warhol at i fremtiden vil alle oppleve femten minutters berømmelse. Vi er vel mer eller mindre der nå. Mitt inntrykk av et hot nettsted som TikTok er at folk kravler over hverandre i et forsøk på å være den mest evneveike tosken, men det finnes også noen geniale ting. Hvis man gjør noe bemerkelsesverdig innenfor dette formatet blir det definitivt lagt merke til, enten man blir husket som “en av idiotene” eller noen som kom opp med noe originalt (det blir stadig vanskeligere). Ifølge NRKs nettside har halve Norges befolkning mottatt minst èn utbetaling fra NAV i løpet av året 2023, totalt nesten 600 milliarder kroner, eller i overkant av hundre tusen per norske innbygger uansett alder og status forøvrig. NAV betrakter ettersom jeg har skjønt influenser som et eget yrke, selv om akkurat mitt hode eksploderer når jeg tenker på hvor dypt uansvarlig dette er. Herregud. Du vet hvordan ting virker ute i selskapslivet. Det andre eller tredje “nye folk” typisk spør deg om er hva du driver med. Kan man da virkelig svare “influenser” uten å bryte sammen i latter over hvor tåpelig dette svaret er? (Selv pleier jeg forsåvidt å si at jeg er “konsulent” og hvis de ber om mer så sier jeg at det dreier seg om “strukturelle administrative moduler innenfor regnskapsanalyse” eller noe annet som typisk sneiper hele interessen deres på stedet. Jeg opplever det ikke som seriøst å kalle meg “blogger”.) En rimelig norsk oversettelse av det engelske verbet “influence” er jo å påvirke folk på en eller annen måte. Du vet. “Ha innflytelse”. I beste fall gjennom å være til nytte og inspirasjon innenfor et gitt emneområde som folk liker å holde på med – la oss si for eksempel matlaging, strikking, turisme og frimerkesamling – mens man i verste fall ender som en sånn som sprer konspirasjonsfantasier og annet evneveikt toskeskap. Det er jo også “innflytelse” — men på en negativ måte. Hvor står jeg selv i dette bildet? Jeg klarer ikke å se for meg at noen ville henvende seg til meg og si “stå på, meningene dine er viktige” eller noe annet sånt vås. Herregud noe så nedverdigende for alle de impliserte. Folk kommenterer ikke typisk det jeg skriver og jeg ser selv ikke verdien av “andres meninger” – såpass psykopat må man jo ha lov til å være – så da ender hele saken der, selv om jeg til stadighet nærmest tigger om at folk umiddelbart må si fra hvis de observerer faktafeil eller dårlig grammatikk. Det er jo informasjon jeg behøver, i motsetning til “andres meninger” som sjelden er mer fornuftige, originale eller gjennomtenkte enn de jeg allerede har. Noen kommenterte noe om at jeg burde “skrive for penger” som i og for seg selv ikke er noe jeg stiller meg prinsipielt avvisende til, jeg opplever det bare ikke som realistisk ved dette tidspunkt. Så får vi se hva det blir til siden.

Havfolkene er betegnelsen på hva som hevdes å være et sjøfarende forbund eller allianse mellom ulike grupper som angrep oldtidens Egypt og andre regioner i den østlige delen av Middelhavet før og under bronsealderens sammenbrudd. Deres opprinnelse er usikker. Det har blitt foreslått at ulike havfolkene har oppstått fra steder som vestlige Anatolia, Egeerhavet, øyer i Middelhavet, og sørlige Europa. Havfolkene har forblitt uidentifiserte i vurderingen til de fleste moderne forskere og hypoteser om opprinnelsen til de ulike gruppene er kilde til mange spekulasjoner.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Den frygiske sagnkongen Tros var leder og overhode for trojanerne. Tros ble etterfulgt på tronen av sin sønn Ilios som grunnla byen Ilion, beskrevet av den legendariske dikteren Homer i diktverket Iliaden. Ilion er best kjent her i Norge under sitt alternative navn Troja. Det var i gammel tid like vanlig å fantasere og spekulere om Troja som det i dag er å bable om Atlantis, men med et mye bedre grunnlag. Folk var til stadighet ute og lette etter det historiske stedet som Homer beskriver i Iliaden, selv om det strengt tatt ikke behøver å være et virkelig sted; det er minst like sannsynlig at Ilion er oppdiktet i henhold til “loven om poetisk frihet”, eventuelt at stedet er virkelig nok men at handlingen som beskrives i Iliaden må forstås som en “dramatisering” som egentlig handler om ære, mot og andre moralske dyder.

Mange hadde allerede identifisert stedet — men det var Heinrich Schliemann som på 1870-tallet “beviste” at Hisarlik i dagens Tyrkia er åstedet for den legendariske trojanerkrigen (selv om dette fortsatt er et omstridt tema). Hisarlik blir også identifisert som det hetittene kalte Willusa, et viktig handelssted i bronsealderen og forsåvidt et egnet utgangspunkt for å reise lengre innover i landet, til Hattusa, hetittenes hovedstad. Som alle vet ble jo Hattusa angrepet, beseiret, plyndret og brent under “den store bronsealderkollapsen” selv om byen på ingen måte ligger slik til i landskapet at den noensinne kan bli offer for et tilfeldig strandhugg utført av pirater. Havfolkene – hvem de enn var – visste hvor Hattusa lå og de må ha vært en ganske formidabel angrepsstyrke for å ta denne eldgamle festningen, samt ellers legge hele den østlige middelhavsregionen – bortsett fra Egypt – øde i løpet av en hundreårsperiode.

Snorre Sturlasson gjorde en viss innsats for å knytte den norrøne gudelæren til indoeuropèiske folkevandringer i bronsealderen, det vil si overgangen mellom hva vi i dag kjenner som “stridsøkskulturen” (eventuelt det snorkeramiske komplekset), som Snorre kaller haugalder, og den påfølgende “urnefeltkulturen”, som tilsvarer brennealderen. Han nevner at i Asia – der “æser” kommer fra – fantes det en gang en konge som het “Tor eller Tro” som av ymse årsaker bestemte seg for å trekke nordover. Snorre snakker også om Ake-Tor, som må være en fonetisering av navnet Hektor, Ilions fremste helt og storebroren til Paris; han som vel teknisk sett startet hele trojanerkrigen da han bortførte Helena – “den vakreste av alle kvinner” – fra Sparta, noe hennes ektemann Menelaus likte dårlig. Det trojanske navnet Paris er forresten etymologisk uforbundet med hovedstaden i Frankrike, som er oppkalt etter et keltisk stammefolk, parisii — hvilket er både her og der og overalt i forhold til at den franske byen Troyes – fjorten mil sørøst for Paris – visstnok også bare har en tilfeldig fonetisk likhet med Troja (som skrives Troie på fransk, men uttales likt) og er utledet fra det latinske Augustubona Tricassium, som romerne kalte stedet.

Det alle lurer på er selvsagt hvor fanden Snorre hentet spekulasjonene sine fra. Han fant dem neppe opp helt på egen hånd, men det sies at han hadde mange forbindelser med lærde i andre land, så han har i det aller minste fått med seg de mest populære “ryktene” som gikk den gangen. Generelt betrakter vi “legendariske” opphavshistorier til et folkeslag og deres gudsfantasier som tvilsomme i detaljarbeidet, men sannsynligvis basert på “en kjerne av sannhet” i det større bildet av noe som skjedde for svært lenge siden; la oss for eksempel si i bronsealderen, to-tre tusen år før Snorres tid. Den overgangen fra haugalder til brennealder som han nevner skjedde jo omtrent samtidig med kollapsen av de gamle rikene i den østlige middelhavsregionen. Nå var jo ikke Snorre strengt tatt noen historiker i den forstand, han bare skrev ned hva som var saga, det vil si “hva folk sier” om ting. Det kan være sant eller usant, men det er definitivt “det som blir sagt” blant et flertall av alle som har noe å si om saken. Dette er hva ordet “saga” betyr. Mye av det er grove overdrivelser og frihåndsdiktning, men det er ikke desto mindre “hva folk sier” — så får leseren tro hva de vil. Alle som skrev “historie” i tiden før det fantes noe historiefag jobbet på denne måten. Hvor, når og hvordan var det meningen at de skulle utvise det vi nå kaller “kildekritikk”? Vi bør for eksempel ta med i beregningen at folk den gangen sikkert var like fæle som de er nå med å dikte opp konspirasjonsteorier og fantasifulle fortellinger som fyllmasse der hvor faktabildet har noen hull i forklaringsgrunnlaget sitt. Alle vet hvordan folk er. De vil heller ha “en god historie” enn en sann historie. Uttrykket som sier at man skal “ta det med en klype salt” er et svært gammelt uttrykk.