APECALYPSO

Egentlig er “tyrefekting” et idiotisk navn, oppfunnet av individer som ikke forstår hva de ser. Det er ikke en kamp, og slett ingen “folkeforlystelse” (som ordboka påstår); det er et offer. Du vet. Noe hedensk-religiøst som handler om menneskets forhold til dyret. Det er meningen at tyren skal dø der i arenaen, men det er aldri sikkert at dette skjer problemfritt. Noen ganger blir matadoren – altså “dreperen” – tatt av tyren og selv drept eller alvorlig kvestet. Sånt hender. Jeg hører at folk som selv både spiser hamburger og det ene med det andre noen ganger har “fine følelser” i forhold til at det som foregår er både stygt og unødvendig. Javel. Hva faen trodde du? At det noensinne er vakkert å drepe et dyr? At det er noe som bør skje på mer diskrete og kontrollerte måter, bortgjemt i et hemmelig drapsrom på slaktefabrikken? Hele poenget med å trekke dette frem i dagslys og solskinn, foran et publikum, er jo at du skal se og vite hva prisen for en hamburger (og andre kjøttretter) egentlig handler om. Og hvis du synes synd på oksen har du misforstått hele opplegget. Dette er ikke vanlige “kjøttdyr” som oppbevares i fjøs og betraktes som fremtidig mat, dette er den best behandlede eliten av nesten kongelige dyr. De lever et helt annet liv enn “vanlig storfè” som ingen har noen slags respekt for.

Mens vi snakker om “respekt” bør det forøvrig nevnes at det er både fette urealistisk og bent frem uhøflig å forlange at spanske mennesker som bor i Spania bør kunne snakke engelsk. Hvorfor skal de det? De er jo hjemme. Det er du som er på besøk. Nå pleier imidlertid ikke nordmenn å hisse seg særlig mye opp over sånt, fordi vi forventer jo typisk aldri at noen andre folkeslag skal kunne snakke norsk, så det ene fremmedspråket er ikke prinsipielt annerledes enn det andre. Greia er mer et praktisk problem. Av “årsaker” er det obligatorisk å lære engelsk i norsk folkeskole, mens spansk er et valgfag som ikke engang tilbys overalt, til tross for at det sannsynligvis bor flere nordmenn i spansktalende enn i land hvor folk for det meste snakker engelsk. Hvorfor er det slik? Jeg tipper det har noe med Den andre verdenskrigen å gjøre, men dette vet jeg strengt tatt ikke. Spania ble vel betraktet som et fjernt, annerledes og abstrakt sted helt til langt innpå 70-tallet, da det begynte å bli vanlig med “pakketurisme” innenfor et prisområde som folk har råd til. Og den gangen dette skjedde var det litt hipp som happ om folk havnet i Hellas eller i Spania, men når de først hadde begynt å “vanke” i et av de tidligste ferielandene ble det gjerne til å de fortsatte med dette. Nå for tiden reiser man jo til både Kroatia, Tyrkia og Albania — men dette var nesten utenkelig på det tiden da pakketurismen etablerte seg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ellers er det å si at det brenner mange steder i Spania nå om dagen, blant annet i Carucedo, som ligger et par mil unna der jeg bor, like ved turistattraksjonen Las Medulas. (Medula betyr “marg” så poenget med navnet er vel at fjellsidene ble strippet ned til margen av grådige romerske gulljegere for to tusen år siden, og sånn ser de fortsatt ut.) På nyhetene sier de at mer enn 700 mennesker har blitt evakuert fra området og det jobbes med å få situasjonen under kontroll, men varme og sterke vindkast kompliserer oppgaven. Det er uansett et sørgelig syn når mange flotte gamle steinhus etterlates som ruiner av den stadig like grådige ilden. Du vet. Før kalte man dette sommeren men nå heter det “brannsesongen” — og ikke bare i Spania. Det brenner friskt både i Hellas, Tyrkia og andre tradisjonelt “varme land”. Nylig ble nesten to hundre kvadratkilometer fransk terreng (i nærheten av byen Perpignan) ødelagt av en megaincendio som de ikke har sett maken til der over siden på 50-tallet. Så du kan si at situasjonen er ikke lystig. Og verre skal det bli ettersom den globale oppvarmingen fortsetter jevnt og trutt med en statistisk gjennomsnittsøkning på 0,2 grader per tiår, som det har gjort siden disse målingene ble innført i 1970. Vi vet hvorfor dette skjer, men det er “politisk vanskelig” å gjøre noe med saken, så da så. Folk vil jo ha både pengene og bekvemmelighetene sine. Alle som overhodet har noe valg foretrekker enkle og midlertidige løsninger, helt til ting blir så jævlige at det ikke lenger går an å late som ingenting. Dette er helt normal menneskelig psykologi. I mellomtiden fortsetter den spanske hetebølgen ihvertfall ut denne uken.

Det er ikke akkurat Houston der jeg bor, men poenget i sangen blir uansett det samme:

Spør du meg om jøder bør ha sin egen stat så kan jeg bare svare “ingen kommentar” — eller mer spesifikt ja, på den samme måten som pinsevenner, mormonere og scientologer bør ha sin egen stat. Det er jo bare en religiøs sekt. Hva har det ene med det andre å gjøre? Det finnes ikke noe “jødefolk”. Det har det aldri gjort. I genetisk topologi er israelere mest i slekt med palestinere. libanesere og andre i den samme regionen, sånn at det går egentlig ikke an å si hvem som er hva bare basert i normale blodprøver og farskapstester. Spør du meg så er de arabere alle sammen. Jeg driter jevnt i de fine følelsene hos visse kristne dommedagssekter som behøver Israel for å få regnestykket sitt til å gå opp med Antikrist, dyrets tall og alt det tøyset der. Hvem faen tror de at de er? Kom hit så skal dy få en knyttneve midt i trynet, ditt stygge troll. Det alle kan se akkurat nå er et organisert folkemord basert i bare luft og tullprat. Genetisk sett er det ingen betydelig forskjell mellom de som kaller seg palestinere og de som kaller seg israelere. Alt handler om ideologi. Mest av alt handler det om kristen ideologi. De som virkelig har ereksjon i denne saken er det samme gamle nazipakket. Alle andre oppfatter det bare som slitsomt og ikke så rent lite deprimerende.

Hvis jøder er en egen rase så har jeg jøder i familien. La oss si for eksempel slik som det ble definert av nazistene før og under Den andre verdenskrig, hvor alt handlet om hvem man var i slekt med. Fulljøde? Halvkaste? Kvarting? Alt går i den store forbrenningsovnen. Men hvis jøder er – slik som jeg alltid sier – bare en religiøs sekt på linje med pinsevenner, mormonere og andre snålinger, så kjenner jeg ikke engang noen jøder. Bare forvirrede individer som tror at identitet er noe man kan arve. Det blir som hvordan jeg oppfatter kristne: Er de seriøse? Herregud. Hvis du ikke engang kan avsi den normale trosbekjennelsen og er inneforstått med sakramentenes innhold er det faen ikke mye igjen av greia. Hva? At du har noen “følelser”? Gå og kyss geiteræva, din forbannede tosk. Jeg kan sitere bibelen bedre enn de fleste “kristne” jeg noensinne har møtt — og jeg er teknisk sett det man kaller en satanist. (Sjekk ut saken på churchofsatan.com) Det store spørsmålet er om du lever i samsvar med læren til kristendommens egen profet Jesus eller om du har “alternative oppfatninger” om saken. Det samme gjelder forsåvidt jøder, muslimer og andre religiøse også. Det er blasfemisk å si at man er “kulturkristen” mens man samtidig stiller seg agnostisk til selve troen. Du vet. Useriøst fjolleri.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Om Israel akkurat nå har jeg bare ett ord: Skam. Det som foregår er en skam som aldri vil gå bort igjen. Blodskam hvis du vil ha det ekstra sterkt, poenget blir uansett det samme. De dreper sin egen familie mens de synger lystige sanger og legger ut videodokumentasjon av ugjerningene sine på TikTok. Hva skal man egentlig si om sånt? Ord blir fattige. Alt vi kan gjøre er å bevitne det og bære det i hjertet. Det er ikke realistisk å forvente at disse evneveike idiotene noensinne kommer til å forstå hva slags uhyrlig synd de begår — men vi andre kan legge merke til det og huske det for fremtidige samtaler rundt leirbål eller hva man enn har dersom det fortsatt finnes mennesker om ti tusen år. Det virker ikke som noen selvfølge, men hvem vet. Vi har jo vært en ganske seiglivet art i noen millioner år ved dette tidspunkt.

Her er en sang som passer til temaet:

Dersom det oppstår divergens mellom hva noe “er” og hvordan folk oppfatter tingen, så er det oppfatningen som teller. Ta for eksempel et eldgammelt symbol: Hakekors. Hvis noen har et sånt tatovert på skulderen sin så vil ikke folk oppfatte det som at vedkommende gjorde det på grunn av “hell og lykke” – selv om det er dette symbolet egentlig står for – men av helt andre årsaker. Vel å merke, i den grad folk overhodet er interessert i “hva de tenkte” da de tatoverte et hakekors på skulderen sin. Jeg kan selvsagt ikke snakke for noen andre enn meg selv og en håndfull mennesker jeg kjenner godt, men jeg vil tippe de fleste er ferdig med å tenke gjennom saken i løpet av få sekunder hvis de støter på sånt. De vil ikke engang høre på noen forklaringer. Symbolet er så velkjent og “betydningen” er så etablert at mer snakk er overflødig. Du kan bare ikke gjøre noe sånt – ihvertfall ikke i Europa – og regne med noe annet enn “ubehagelige konsekvenser”.

Er dette urettferdig? Det har jeg ingen mening om. Jeg lever i en praktisk verden hvor handlinger er hva som teller, ikke hva folk “føler” om ting. Det du gjør definerer hva du er. De synlige aspekter av en person er hva folk først og fremst oppfatter og bruker som grunnlag for sin “prelimenære meningsdannelse” om hva/hvem de står overfor. Eller har du en annen erfaring av hvordan verden fungerer? Jeg tviler på det. Enten det er “rettferdig” eller ikke så vil folk typisk innta en annen holdning overfor rimelig hygienisk velstelte individer enn når de må forholde seg til noen som åpenbart “gir faen” i hvordan de blir oppfattet ute i det offentlige rom. Eller det som er enda verre; når noen helt åpenbart går inn for å terge og provosere uten noe annet formål enn å “gjøre seg interessant” med billige triks. Selvsagt godtar vi en del slakk når det er snakk om kyllinger som står midt i ungdomsopprøret sitt. Det skulle da bare mangle. La dem holde på. De vil tidsnok gå lei av hele greia og finne frem til en stil og identitet som fungerer for dem. I mellomtiden er det sannsynligvis best å ikke “bite på agnet” men heller bare ignorere forsøkene på gjøre seg til og skape konflikt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her i Spania snakkes det mye om ola de calor – hetebølge – nå om dagen. Det blir noe så aldeles idiotisk varmt at det er vanskelig å fungere normalt, også her hvor jeg bor, og de sier det skal vare i en uke til. Jeg gikk til sengs noe over midnatt og da var det 33 grader utenfor og 26 grader inne, så du kan jo selv tenke deg. Søvnkvaliteten blir ikke toppers. Nå i løpet av morgentimene er det viktig å kjøre full gjennomtrekk i hele kåken mens det er “kaldt” – akkurat nå er det 22 grader – sånn at man starter så lavt som mulig når det er på tide å stenge alle dører og vinduer. Du vet. Når sola begynner å flekke tenner. Ganske interessant, egentlig. Det blir liksom det motsatte av norsk vintervær, altså når man kan kjenne kulda strømme inn i rommet hvis man åpner vinduet, bare at her er det en tsunami av brennhet luft. Bare hvis man skalker lukene klarer man å holde temperaturen levelig gjennom resten av dagen, og selv da er det kvalmende varmt utover kvelden. Herregud for et opplegg — men det er ikke annet å gjøre enn det beste man får til med det man har. Siesta på formiddagen gir mening når man ikke sover godt om natten. Og sånn går dagene. Hvis man har noe man behøver å få gjort bør man sørge for å få det unna i løpet av morgentimene. Som alle skjønner har denne greia visse psykologiske effekter på folk. Man blir irritabel og utålmodig. Svett, klam og grinete. Det spiller egentlig ingen rolle om du er “vant til det” eller om slik varme er en helt ny erfaring for deg. Alle reagerer mer eller mindre likt. Kroppen fungerer jo i det store og hele på det samme viset uansett hvem man er og hvor man befinner seg. Erfaring i denne sammenhengen handler mest om å vite hva man skal og ikke skal gjøre for å slepe seg gjennom dagens lidelser.

De to tingene som fyller nyhetsbildet i Spania mens hetebølgen pågår er henholdsvis brann og voldssaker. Det er ingen tvil om at “lunta blir kort” over hele linja. Ordet er “eksplosivitet” enten vi snakker om det knusktørre terrenget eller om folks humørsvingninger. Plutselig flammer det opp og så har vi det gående. Det skal mye mindre til før folk går løs på hverandre – med eller uten våpen – når varmen driver dem til vanvidd. Særlig blant turister, virker det som, eventuelt så rapporteres saker som involverer turister i større grad enn sånt som bare angår spanjoler. Tenker ikke folk på at det finnes overvåkningskameraer overalt nå for tiden? Og der det ikke finnes overvåkning finnes det ihvertfall et antall personer som har prima opptaksutstyr på telefonen sin. Ting er ikke sånn som på 70-tallet lenger. Hvis du befinner deg på et offentlig sted må du regne med at noen filmer deg når du friker ut med bisarr og/eller avvikende atferd. Om ikke annet så bare fordi de vil ha noe billedmateriale å vise frem for venner og kjente når de snakker om “det som skjedde på den dagen”, men det er faktisk også salgbart i forhold til kommersielle nyhetskanaler hvis man lykkes i å fange opp noe spesielt på telefonkameraet sitt. Sånn har det blitt. Jeg tenker på Dziga Vertov og hans idèer om “kino-øyet” som først dukket opp for hundre år siden, rundt regnet, men som ikke egentlig har vært noe høyaktuelt tema i folks hverdag før det ble vanlig å gå rundt med et videokamera i lomma. Det er jo så mye som “dokumenteres” nå for tiden. For eksempel der det foregår en demonstrasjon – for eller mot hva det nå skal være – ser man tydelig at “halvparten av alle som er der” har et kamera rettet mot hva som enn foregår. Samtidig har fenomenet deepfake utviklet seg såpass langt at det ikke lenger er enkelt å se forskjell på ekte filmopptak og ting som folk lager ved hjelp av “kunstig inteligens”. Sånn sett går det nå an å “redigere” virkeligheten på en måte og i et omfang som ikke engang de mest deprimerende dystopikerne hadde sett for seg når de lagde sine mest pessimistiske spådommer om fremtidige menneskers toskeskap.

Varmen er det imidlertid ingen som kan rå for. Det er bare å vente til det verste gir seg.

I mellomtiden spiller vi tysk disco fra 1982:

Jeg husker ikke helt hvorfor. Sannsynligvis hadde han andre vært på befaring i musikkhyllene mine, hvor man trygt kan si det er “litt av hvert” men at omtrent halvparten sorterer under sjangeren hard rock & heavy metal. Noen viser fordommer ved å kalle dette “guttemusikk” men sannheten er at det finnes ingen kjønnsbestemmende faktorer innenfor musikk (og andre kunstdisipliner) annet enn de man har blitt pådyttet av samfunnet. Du vet. Jenteleker, gutteleker og det ene med det andre. Det er ikke naturlig. Uansett var det slik den gangen at vi ble sittende og snakke litt om musikk. Jeg kunne ikke – og kan fortsatt ikke – angi noen spesifikk favorittartist som jeg digger mer enn alle de andre – selv om Frank Zappa har en slags særstilling – så jeg endte med å si at “jeg er en rocker” og liker den typiske musikken man finner innenfor denne sjangeren. Turboneger? Jeg er ihvertfall medlem av fanklibben deres, Turbojugend, men selv det er mer noen slags bredt anlagt kulturell greie som handler mest om en “livsstil”. Men hva med han andre?

Han sa at det er kanskje ikke særlig mandig, men han liker faktisk ABBA. Okay. Hva har det med mandighet å gjøre? Jeg lot temaet ligge, men tenker vel at i den grad “mandighet” vedkommer saken så handler det i så fall om å være ærlig og stå for det man er og hva man liker. Fasthet, liksom. Hvorfor skulle det være umandig å like ABBA? Folk er vel mer eller mindre “barn av sin tid” og miljøskadd på den måten, men jeg har selv aldri hatt noe imot ABBA. De var gigasvære artister ihvertfall gjennom hele 80-tallet (som jeg er ganske preget av) og jeg synes ikke det er rimelig å klage på låtene deres, arrangementene, produksjonen eller noen av de andre “profesjonelle” aspektene av gruppa, slik at vi ender med et smaksspørsmål. Nå sier vel utvalget i musikkhylla til folk alt om hva de liker — og jeg har to album av ABBA, men ti eller tolv av King Diamond (og/eller Mercyful Fate), så det er “noe” der – hitsamlinger – men det går ikke an å si at ABBA er blant favorittene mine. Imidlertid skjønner jeg både at folk liker gruppa og hvorfor. Bare idioter “disser” ABBA og det de har oppnådd som musikkartister. De sorterer i samme kategori som for eksempel Lionel Richie slik jeg ser det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men så kommer vi til problemet med “nye artister” (og ordet ny i denne sammenhengen betyr vel etter år 2000) og det store problemet med at pengefolk har overtatt makten i musikkindustrien. Alt er veldig produsert og formattert for det de kaller markedet. Sånn sett handler det mer om salgsvennlige tapetmønstre enn om billedkunst. Jeg befinner meg jo i Spania og ser derfor bare spansk fjernsyn, hvor det fremkommer diverse reklame, reportasje og nyheter om den og den musikkartisten og greiene deres. Herregud så mye dårlig det er. Og da mener jeg kvalitativt dårlig, som i at dette er rett og slett ikke bra håndverk. Låtskrivinga suger geiteballe. De er flinke til å danse og se bra ut, men det er ikke noe “mer” der. Dette er – som de sier i matematikken – “tomme mengder”. Såpeopera og slett skuespill. For eksempel var det bent frem sjokkerende hvor banal og talentløs en megaselgende artist som Taylor Swift viste seg å være da jeg undersøkte saken. Herregud. Hva er dette? Man blir jo for fanden pinlig berørt på alle de involverte sine vegne. ABBA er hundre og tusen ganger bedre enn dette. Hva er det folk “ser” i sånne greier? Jeg fatter det bare ikke — men så er jeg jo sikkert en litt sånn der “vanskelig type” i det store og hele. Du vet. Jeg liker “vanskelig musikk” som ikke umiddelbart appellerer til alle, eller særlig mange engang. Det er ikke uten grunn at jeg pleier å si at jeg kan klare meg fint uten musikk som har blitt laget senere enn året 1980. Det som gikk for å være lettvint popmusikk den gangen er jo nærmest komplekse “prog” greier sammenlignet med den fæle mannskiten de lager nå for tiden. Hva er problemet?

For å gjenta meg selv enda en gang: Vi lever ikke i “musikernes tidsalder” lenger. Selvsagt finnes det fortsatt musikere som jobber med sitt, men det som dominerer det storselgende popmarkedet er dæven døtte meg en fornærmelse mot både intelligens og god smak. Det er til musikken som kunst det samme som Burger KIng er til matlaging som kunst. Det er ikke meningen at det skal være noe slags “artistisk uttrykk” der, det skal bare skli ned uten motstand. Du vet hva du får når du hendvender deg der, liksom. Og stort mer er det vel egentlig ikke å si om saken.

Jeg nevnte Frank Zappa. Lytt til teksten i denne låta fra året 1981:

Tittelen er et ordspill, hvor “Sabroz” er en merkevare – en type ris – hvor de har fusjonert ordene sabor (smak) og arroz (ris), men det jeg skal frem til er arroz con cosas (ris med ting), som folk i Valencia kaller all annen paella enn den som er laget der, og som derfor er “originalen”, altså Paella Valenciana som det kalles i kokebøker. Sjekk ut saken selv. De er ganske nøye med sånt i Spania; det vil si hvor tingene er laget, hvordan de skal utføres korrekt, og så videre. Mat er jo blant de viktigste tingene i livet. Man kødder ikke med sånt. Som alle vet betyr det ulykke å være arrogant og overfladisk i forhold til viktige ting. Ta for eksempel den mennesketypen som – etter eget utsagn – “ikke bryr seg om mat”, underforstått at de kan spise hva som helst, det er det samme for dem. Det blir som å fylle bensin på bilen. Hva skal man tenke om dette? Gastronomisk nihilisme? Selv befinner jeg meg helt opplagt i den andre enden av skalaen, i den forstand at jeg bryr meg kanskje litt i overkant mye om matvarenes beskaffenhet.

Som alle andre med ambisjoner i kjøkkenfagene bruker jeg ganske mye sølvpapir. Jeg vet at det teknisk sett heter aluminiumsfolie, men jeg liker ordet sølvpapir bedre. Det etablerer liksom en metafysisk kontakt med nattens gudinne (månen) og svartalvene (også kalt dvergfolk) i Berget det Blå. Betyr det noe? Det er vanskelig å si, for i prinsippet er vi nå tilbake ved spørsmålet om man skal bry seg om maten, og i så fall hvor mye og hvorfor. Uansett, sølvpapir er en av disse universalgreiene som fungerer både i selve matlagingsprosessen og til diverse lagring/oppbevaring av ting. Av årsaker som er beslektede foretrekker jeg å bruke minst mulig plast. Blant de “snikende giftstoffer” som sakte men sikkert kverker både folk og fe står jo plasten i en særstilling. De finner mikroplast i blodet hos spebarn nå for tiden. Alt og alle er forurenset av jævelskapen, men det virker ikke som om det finnes noen vilje til å kutte ut plasten, eller engang redusere bruken av dette materialet. De bare køler på. Finnes det overhodet matvarer som ikke er pakket inn i opptil flere lag plast i butikkene lenger? Det virker som et uunngåelig onde. Det beste man får til som privatperson er å “redusere” bruken av plastmaterialer i sin egen husholdning, uten at jeg skal påstå dette monner noe særlig.

Folk snakker om “utenomjordiske intelligenser” og etterspør diverse romskapninger som kan ha etablert sivilisasjon, teknologi og hele suppa, i tilstrekkelig grad til å reise mellom stjernene. Etter min mening begår de en konseptuell feil i hele meningsgrunnlaget. Hva eksakt er det som er bra med sivilisasjon? Jeg mener ikke “bra for deg” men bra i det store bildet, eller altså bra som evolusjonært prinsipp. For eksempel er det jo typisk menneskelig å påstå at vi er noen slags høyerestående skapninger og derfor “burde” det finnes andre slike eksemplarer der hvor forholdene ligger til rette for organisk liv og evolusjon. Dette er teleologi i sin aller mest evneveike form. Det går ikke an å si at evolusjon har noe formål, og slett ikke at dette angivelige formålet er å frembringe intelligente skapninger som bygger sivilisasjoner og på sikt kolonialiserer både sine lokale stjernesystemer og galaksene forøvrig. Vi har faktisk ganske solid bevismateriale som tyder på at mennesket er en skapning som er i ferd med å utrydde seg selv, gjennom å ødelegge selve livsgrunnlaget. Hvor intelligent er det? Jeg er ikke imponert, for å si det slik. Må ting gå fullstendig til helvete før folk skjerper seg? Det er vanskelig å si, men fortell meg det gjerne hvis du ser noen tegn til forbedring av menneskenes livsvilkår. Selv synes jeg at alt bare blir verre og verre. Folk blir dummere og dummere. Jeg tror ikke på “forenkling” av livet noe mer enn jeg tror på en forenklet form for kokekunst, som gir like bra resultater nesten helt uten at man behøver å gjøre noe.

Vi avslutter med en av mange solide “norske hitsanger” på rockefronten:

Værmeldinga sier at det kan bli førti grader i neste uke, her i Villafranca, hvor det liksom “aldri” blir så varmt. Vi får vel se, som man sier, men det er å håpe at de tar feil. Tar de feil? Sannsynligvis ikke. Værvarsling har etterhvert utviklet seg til å bli en ganske presis greie. Det er flinke folk og de har all mulig slags superteknologi for hånden. På NRK.no kan man lese at amerikanerne nå skal bringe mer frihet til alle slike virksomheter som slipper ut “klimagasser”. Sjefen for det lokale miljøverndirektoratet – EPA: Environmental Protection Agency – sier i en uttalelse at tiltakene deres er jevngodt med å “stikke en dolk i hjertet på klimaendrings-religionen”, hva enn dette betyr. Det er jo en ganske spesiell ting å si når man befinner seg i en slik stilling. Hans navn er Lee Zeldin og han er kjent for å gjøre alt som står i hans makt for å begrense, hemme og stanse “miljøtiltak” i enhver form. Saken er at han tror ikke på menneskeskapte klimaendringer. Han betrakter det som en pseudoreligion, på linje med visse idèer om økonomisk rettferdighet og så videre. Det er noe som “venstresiden” har diktet opp for å begrense handlefriheten til de kraftfullt visjonære foregangsmennene som skaper den amerikanske fremgangen og sikrer samfunnets fortsatte vekst og velstand, eller storheten som de sier for kort. Er ikke dette kanskje hva USA er kjent for? Alt er stort, større og størst. Fordi de har frihet.

Det er ikke helt rimelig å legge alt ansvar for nyliberalisme – også kjent som frimarkedskapitalisme – på skuldrene til han Friedrich Hayek, men det er korrekt å si at det var han som var runkeboy for Margaret Thatcher. Hun opplevde nærmest noen slags religiøs henrykkelse da hun leste Hayek og gikk siden alltid med sitater og utdrag – om ikke hele boka – fra skriveriene hans i håndveska. Grunntanken til Hayek er at menneskets naturlige sosialisering handler om “handel” – hvor begrepet prissetting mer konkret representerer det minste felles multiplum for alle individer og menneskelige tiltak – slik at enhver begrensning av markedsfriheten må således betraktes som noe fundamentalt tyrannisk som går tvert imot selve vår mest fundamentale natur som skapninger. Sånn kan man se ting. Problemet er bare at Hayek tar feil. Som filosof sett var han mildt sagt tilbakestående — selv om han, som alle andre økonomer, var ganske flink med tall og projeksjoner. Om vi skal definere menneskets mest grunnleggende natur så er vi opportunistiske åtseletere med utpregede tendenser til kannibalistisk atferd. Menneskets natur kan bare forstås i lyset av vår mange millioner år lange utviklingshistorie som dyr og skapning underlagt de miljømessige livsbetingelsene som finnes. Vi er ikke fundamentalt annerledes enn noen andre dyr. Næringsopptak, formeringsprosedyrer, liv og død faller godt innenfor rammebetingelsene for klassen pattedyr. Hvis man bare ser bort fra dette faktagrunnlaget blir det selvsagt enkelt å bare dikte opp noe, som for eksempel at guder har skapt menneskene og gitt dem særlige evner, egenskaper om mandater til å forvalte naturen med alle sine ting.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det ligger et litt motgydelig element av sadisme i måten Lee Zeldin – og forsåvidt resten av det politiske gaggelet vi som regel beskriver som “høyresiden” – maler frem sine metaforer om dolkestøt “rett i hjertet på de klimareligiøse” fordi det er jo ikke uten ondskap at de gjør hva de gjør. De vet hvem de hater og de lar sjelden en sjanse gå fra seg til å poengtere at hvis de klarer “å få en liberaler til å gråte” så er dette nesten like bra som å få gjennomslag for selve saken, som i dette tilfelle handler om å støtte den amerikanske industrien som driver med fossilt brennstoff; både kull, olje og gass. De vil helst ha mye mer av dette. Derfor er det også et ledd i planen å fjerne subsidiene til “fornybar energi” og legge ned alle forskningsmiljøene innenfor sektoren. Klimarapporter og denslags – særlig det hvor FN er involvert – blir avfeid som tøys og fantasi, diktet opp av korrupte vitenskapsmiljøer som bruker det til å skaffe seg finansiering. I mellomtiden kan alle som beveger seg rundt på bakkenivå erfare at været blir stadig mer dramatisk rundt om i hele verden. Politikere og slike industrimiljøer som tjener sine penger på fossile drivstoffer og andre klimafiendtlige tiltak avfeier dette som “naturlige fenomener” og henviser til at klimaet er – og har alltid vært – fundamentalt ustabilt, slik at det går ikke an å snakke om at det eller det er “normalt”. Dessuten er menneskene alt for små og svake til å kunne påvirke noe så stort som jordkloden. Det er sola som skaper miljøforandringene, ikke mennesker. Du vet. Kosmisk stråling og det ene med det andre. De som sier noe annet – altså de foran nevnte klimareligiøse – bør egentlig defineres som en slags terrorister, fordi de motarbeider jo fremgang, rikdom og lykke i våre høyt utviklede samfunn. Hvorfor skremme folk? Visst er det sant at hetebølger, brann og flom påvirker livsgrunnlaget til folk både her og der, men dette skyldes som sagt sola.

I mellomtiden planlegger jeg for at det kan bli førti grader i nabolaget der jeg bor til uka. Det er ikke bra. I praksis betyr det at jeg må holde meg innendørs, ihvertfall mens den varmeste delen av dagen pågår. Her i går var det 36 grader. Hva er egentlig den store forskjellen på 36 og 40? Varmt er det uansett — men med skoddene nede begrenser det seg til bare omtrent 25 grader inne, og det kan man jo leve med. Og snart kommer høsten, med annerledes vær, så det er bare å stå han av og vente på bedre tider. Det skal til og med bli vinter her i El Bierzo, sier folk. Vel, vi får se. Jeg er jo norsk så jeg tror ikke de spanske pysene mener det samme som meg når de bruker ordet “vinterkulde”. Jeg mistenker at alt de har å komme med er noen måneder med “oktobervær” – og da mener jeg oktober i Oslo, ikke i Østerdalen – før temperaturen begynner å krype opp i tyvegradene igjen. Det vil jo vise seg.

Vi avslutter med enda en klassisk popsang fra gamle dager:

Folk antar uten videre at jeg har en telefon som er koblet opp mot internett og alt det der. Alle har jo det nå for tiden. Du vet. Smarttelefoner. Saken er at jeg ikke liker denne greia. Jeg vil ikke ha Google som en dominant del av livet mitt, og det fungerer allerede godt nok med de bank og betalingstjenestene jeg har, mange takk. En smart telefon er etter min mening en telefon som gjør som den blir bedt om. Verken mer eller mindre. Hvis den begynner å “ta initiativ” snakker vi om en smart ass phone, som er noe helt annet. Det er ille nok at telefonen avgir “kommentarer” når jeg setter den til lading og den typen ting. Hvem faen var det som fant på dette til å begynne med? Folk vil sikkert ha en telefon som sier hei på deg når de skrur den på. Men ikke jeg. Jeg vil ha en telefon som aldri gjør noe “av seg selv” og som ihvertfall ikke fører samtaler med nettet uten at jeg vet om det. Slik jeg ser det er “kunstig intelligens” ubrukelig til de fleste normale formål i hverdagen, selv om greia sikkert har noen applikasjoner innenfor spesialistområder av databehandling. Det er rett og slett misbruk av teknologi. Jo før statsmakten kverker disse “datagigantene” jo bedre. Skatt dem ihjel og pålegg dem så mange harde krav til etterrettelighet at hele forretningsmodellen deres kollapser.

Man ser ganske mange store vindturbiner nedigjennom Europa når man kjører bil fra Norge til Spania. Dette er jo en fabelaktig teknologi — men hva finner vi i andre enden? Evneveike troll som lager kattevideoer på internett. Det er hva all strømmen brukes til. Og er det ikke “kattevideoer” sånn helt spesifikt så er det noe tilsvarende unyttig, som for eksempel “selfies tatt på spesielle steder” og annet fjas. Herregud. Folk prøver jo ikke engang å være seriøse. Den skarpeste og høyest utviklede teknologien menneskeheten har blir i hovedsak brukt til underholdningsformål. Sic transit gloria mundi. (“Slik forgår denne verdens herlighet.”) Ikke på grunn av ondskap men på grunn av idioti. Det verste er at dette som jeg sier her og nå er ikke engang spesielt originalt. Mange tenker det samme. Sannsynligvis et flertall. Likevel går alt sin skjeve gang i retning av stupet. Den samlede menneskeheten har aldri vært dummere og dårligere opplyst enn hva den er nå i dag. Folk er svake og ynkelige sutrekopper. Og da mener jeg ikke “dagens ungdom” (i motsetning til hvor bra ting var i de gode gamle dager), jeg mener alle, ikke minst inkludert min egen generasjon av fossiliserte oldinger. Dette med å ta seg offeridentitet – altså at man identifiserer seg som “offer” for omstendigheter man ikke kan kontrollere – har blitt det normale i vår tid. Alle har noe de gråter og klager over. Er det ikke det ene så er det det andre. Er det å skrive noe slikt som denne bloggposten for eksempel et postmoderne eksempel på selvreferans i tekst? Jeg vet ikke. Alt jeg vet er at hvis man ikke engang prøver å havne noe annet sted så vil alt gå rett til helvete.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi går et stykke tilbake i tid for å finne en schläger som passer til temaet (og folka ser jævlig unge ut):

Villafranca del Bierzo tilhører formelt sett Castilla y León, men er kulturelt sett en del av Galicia. Det er en sær liten “gryte” av lavland (vel, relativt sett, fordi det er fra 500 meter over havet og oppover) som er omgitt av høye blåfjell hele veien rundt, men med visse kløfter og pass som alltid har vært samferdselsårer mellom sørøst og nordvest i regionen. Hvorom allting er, en annen del av Castilla y León er Zamora, som er både navnet på en by og en region. Det er som så mange andre spanske byer et sted som er verd å besøke på grunn av all sin gamle – tildels eldgamle – bebyggelse, som gir stedet en sær sjarm som folk typisk liker, i den grad de er påvirkelige for denslags. Et sted i nærheten av byen finnes det noe som kalles Ganaderias de Zamora – som betyr mer eller mindre noe sånt som “kvegoppdrettere” – og de har siden året 1966 fremstilt og omsatt noe som kalles Leche Gaza. Altså gazamelk. Det er jo et litt uheldig navn i disse tider men kartongene står ikke desto mindre der i hylla, som de alltid har gjort, hos visse supermarkeder. Jeg vet ikke eksakt hva de gjør for å gi melk holdbarhet i mange måneder – jeg antar de steriliserer den med varmebehandling – og om det har noe å si for smaksopplevelsen, men dette har lite å si for meg. Jeg bruker den jo bare i kaffe. Så dette er altså den lange historien om hvorfor det står en melkekartong som sier gaza i kjøleskapet hjemme hos meg. Jeg mener, hva annet kunne jeg gjøre enn å kjøpe den? Jeg måtte bare. Selvsagt. En bisarr sans for humor er også humor.

Om det som foregår i Gaza skal jeg ikke si noe her og nå. Nyhetene har en litt utmattende effekt, med alle de grusomme bildene som kommer på løpende bånd, men det er tydeligvis mange som synes dette er helt okay. Eller at det er en rimelig pris å betale for all den urett som “jødene” har vært utsatt for gjennom tidene. Øye for øye, og så videre. Verden går sin skjeve gang. Hva kan man gjøre? Mer nærliggende for meg er at jeg kunne lukte røyk i dag tidlig. Det brenner i noe skog på en fjelltopp i det fjerne, slik at i går var det opptil flere fly og helikoptere i aksjon med å “bombe” brannstedet med vann, pluss sikkert et stort antall bomberos – som de kaller brannmenn her i Spania – i aksjon nede på bakkenivå. Jeg så ellers på nyhetene at lønna til en brannmann ligger i gjennomsnitt på 1300 euro i måneden. Herregud. Om noe er både farlig, tungt og skittent – men likevel livsnødvendig å få gjort – så må det jo være den jobben som brannmenn gjør. Dette er imidlertid ikke den eneste kritikken mot lønn og prisforhold slik ting har blitt i dette landet. I går viste de frem en statistikk som sier at i året 1992 var lønnsforholdene jevne mellom Spania og Irland, men i ettertid har lønna i Irland vokst til det dobbelte av hva den ligger på i Spania. De fleste kan bare se langt etter “en normal leilighet” i spanske byer, særlig Madrid og Barcelona, fordi man må jobbe i mer enn femti år – på en gjennomsnittslønn – for å betale for leiligheten.

Det finnes snyltere i samfunnet, men disse er ikke “sosialklienter” og slett ikke “innvandrere”. De som flasketuten peker på kalles også investorer og gründere. Vi har ikke bruk for noen av dem. De er rett og slett utsugere og utnyttere som ikke bidrar til samfunnets drift og vedlikehold. Likevel er det akkurat som om folk er helt hypnotiserte av all skitpraten og de fjonge formuleringene som kommer fra denne kategorien av svindlere, like fra det høyeste politiske nivå og ned til den såkalte mannen i gata som sjelden eller aldri vet sitt eget beste. Vekst i økonomien er bare mannskit og svada. Det betyr ikke noe annet enn at det er flere og/eller “hurtigere” penger i omløp — og enhver idiot må jo skjønne at alle former for vekst, uansett hva vi snakker om, følger en viss form for syklisk omløp. Det finnes et maksimalnivå, og de fleste av det vi kaller “de vestlige samfunn” har forlengst kommet dit; i den forstand at det er bare ikke mulig å fø på flere snyltere. Det vi behøver er flere arbeidere, ikke flere “ledere” og oppfinnsomme finanskunstnere. Man kunne så vidt ane omrisset av hva som egentlig foregår under nedstengningsfasen av pandemien i 2020/2021, når “nødvendige arbeidere” var de eneste som ble tillatt å bevege seg fritt. Har vi noensinne hørt maken til gråtekor og klagesang enn det som kom fra den såkalte politiske høyresiden enn den gangen? De består jo for det meste av folk som snylter på andres arbeid og utnytter alle de “mulighetene” som ligger i samfunnets naturlige virksomhetsområder. Du vet. Borgere. De er ikke verdt fem sure sild.

Det virker passende å avslutte med en tango.

Alle som leser denne bloggen med noe regelmessighet – og faktisk alle som reflekterer over filosofiske emner overhodet – vil ha fått med seg at “naiv realisme” er et lite beundringsverdig fenomen. Den strikte definisjonen av naiv realisme er å tro på at det man oppfatter med sansene utgjør “virkeligheten” — men i en mer utvidet forstand kan vi se på den psykiske feilkoblingen som ligger under greia, nemlig det å tro at man “har rett” når man observerer noe og/eller reflekterer over det man observerer. Dette er psykotisk. Det forekommer aldri – noensinne – at noe menneske, uansett hvem de er og hva de vet, “har rett”. De tar alltid feil. Dette er ikke noe spørsmål engang. Det korrekte spørsmålet er på hvilken måte de tar feil og hva slags konsekvenser dette har, eller kan få. Det er for eksempel ikke uten grunn at all vitenskapstenkning begynner med å “falsifisere” det man tror man forstår, helt til man er rimelig sikker på at man “har noe”. Først da begynner man å formulere en hypotese, som naturligvis senere kan vise seg å være totalt på jordet. Som regel er de det. Hvorfor? Fordi mennesker er helt fabelaktig dumme dyr — men de fleste av dem er for dumme til å forstå dette, slik at de ender i praksis med å navigere seg gjennom livet basert i et sett med gale antagelser.

Alle som er godt voksne vet at “man lærer så lenge man lever” og de tingene man trodde på før i tiden har vist seg å være feiltagelser, som man senere har fått til å mer eller mindre rette opp. Sånn fungerer det for alle. Kanskje det er noe med akkurat min omgangskrets, men jeg kjenner eksakt ingen som ikke synes at de “vet bedre” nå enn da de var unge. Dette er jo livets tragedie. Mens man er ung og kraftfull har man dessverre ikke de kunnskapene man behøver for å ta smarte valg, mens når man endelig kommer så langt at man virkelig forstår hva opplegget handler om har man til en stor grad mistet interessen for de “ambisiøse” sidene av livet. Det virker som om det ene utelukker det andre. Hva går an å vite? Dette er kjernespørsmålet i erkjennelsesteori (epistemologi) og alle seriøse filosofer har valgt å utelukke det folk ofte kaller “livets store spørsmål” som for eksempel hva som er meningen med livet, om det finnes en Gud, hva som foregår “etter livet” og så videre. Det går kort og godt ikke an å vite noe om slike ting. Vi – menneskene – har ikke tilgang til denne kategorien av informasjon, og de som sier noe annet er de verste løgnerne blant oss. En mer rasjonell måte å tilnærme seg filosofiske problemområder handler følgelig om å omformulere spørsmålene, slik at svarene blir enklere å sirkle inn. Altså bør man ikke spørre om hva som er “meningen med livet” men heller om hva slags liv man selv ønsker å ha. (Ta gjerne med noe om hvorfor også, men dette er essensielt sett mindre viktig.)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her om dagen måtte jeg slite litt med å forklare for noen hvorfor “en førerløs bil” er et meningsløst konsept. Saken er at en bil, med sin fører, utgjør et kybernetisk system, hvor man kan tolke bilen som en forlengelse av kroppen, eventuelt at kroppen er installert i kjøretøyet som en ekstern “hjerne” som har til oppgave å utføre alle de eksekutive funksjonene, eller å styre, om du vil. Det vil alltid finnes en “hjerne” i bilen, men den behøver ikke nødvendigvis å være et menneske. Det kan også være en robot, for eksempel en såkalt kunstig intelligens som er programmert til å “forutse alle aktuelle situasjoner som kan oppstå i trafikken” og fatte eksekutive valg basert på dette. Det er jo i hovedsak dette som foregår under trafikkopplæringen, bare at en gjennomsnitts menneskehjerne er mange eksponentielle grader mer kompleks enn noen robothjerne noensinne vil kunne bli. Det er for eksempel ikke mulig å lage en “kreativ” robot. Vi snakker jo tross alt om en maskin, og maskiner som begynner å operere på egen hånd er per definisjon malfungerende. Du vet. Krypstrøm, kortslutning og det ene med det andre. Sånt skjer. Vi sier jo ofte at eldre biler utvikler en “personlighet” som man må ta hensyn til for å kunne operere kjøretøyet optimalt, mens det som egentlig skjer er at diverse slitasje og degenerative prosesser i mekanikk og elektronikk gir maskinen “nykker”. Noen ganger går det an å fikse og reparere denslags, men ofte er det bedre å bare la det skure så lenge det går, enten fordi det er for dyrt, for komplisert, eller andre årsaker til at det ikke lønner seg å gjøre noe med problemet, annet enn å være oppmerksom på at slik er tingene.

Til sist en gammel slager:

Det er markedsdag hver tirsdag der jeg bor, men av årsaker jeg ennå ikke kjenner hadde de stengt av hele sentrum for et tiltak som er “omtrent det tidobbelte” av hva jeg så langt oppfatter som hvordan det pleier å være. Folk gikk i stim i gata og det var omtrent alt man kan tenke seg av salgstilbud – både private og profesjonelle – men det eneste jeg kjøpte var en flaske brandy av merket Felipe II – spesialutgaven – til femten euro. Søk på nettet har senere opplyst meg om at akkurat denne utgaven er å få kjøpt for 80-90 euro hos diverse vinhandlere. Så jeg kan notere meg for “et godt kjøp”. Nå drikker jeg ikke særlig mye brandy, men et glass med noe sterkvare i ny og ne blir det alltids (selv om jeg foretrekker Ron Carum med honning – altså brun honningrom – når det skal være noe, men den er strengt tatt ikke sterk, bare 25%). Egentlig skulle jeg til sentrum for å ordne noen greier med min nye spanske bank – BBVA – så at det var markedsdag kom som en overraskelse, men jeg endte selvsagt med å surre rundt mellom alle bodene og “se på ting” i timesvis etterpå.

Etter norske mål er det idiotisk lave priser på alkoholholdige varer i Spania, slik at hvis man har ambisjoner om å drikke seg ihjel så er dette definitivt et egnet sted å få jobben gjort, men det har ikke jeg. Jeg bare konstaterer at det allerede lave budsjettet mitt for denslags har falt gjennom gulvet og er nå omtrent ikke merkbart. Jeg pleide å ligge på 6-700 kroner i måneden da jeg bodde i Norge — og som alle vet tilsvarer dette ikke mer enn tre-fire flasker god vin med norske priser, pluss noen flasker øl innimellom (jeg hæler ikke boksøl og det har jeg aldri gjort). Sprit drikker jeg nesten aldri. Sånt er jo ikke bra for helsa, ihvertfall ikke hvis man etablerer det som en vane. Spanjolene er ellers temmelig liberale i sitt forhold til alkohol, men man ser faktisk nesten aldri “folk på fylla” sånn som i Norge, selv ikke når det er festlige arrangementer på gang. Man ser jo at de bøtter innpå, men det er likevel annerledes. Som jeg har påpekt tidligere virker det som om det er skammelig å være “synlig beruset” i Spania, men jeg kan ta feil om dette. Ihvertfall et de ekstremt lite glad i drita utlendinger på turistreise. Man får selvsagt “service” og folk forholder seg høflig til deg, men de holder likevel avstand, hvis du skjønner hva jeg mener.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En annen blogger bemerket i kommentarfeltet at “dyr vin” i Spania og andre sydenland er fra ti euro og oppover. Det som typisk skjer når man kjøper en slik “dyr vin” – som altså er blant det billigste man får tak i med norske priser – er at de behandler den med silkehansker (mer eller mindre bokstavelig talt), pakker den pent inn og så videre. Selv har jeg funnet vinen Monte Plogar Gran Reserva 2018, som er “adekvat” – en svært god vin – og den selger de på Lidl for 2,99 euro. Med dagens kurs tilsvarer det 36 kroner. Det er jo fader meg 70-tallspriser. En vin i denne “smaksgruppen” ville ligget på 250 kroner i Norge — og ingen ville ha reagert på prisen. Varens kvalitet forsvarer den på “adekvat” vis. Det er for mye for meg å drikke en hel flaske vin alene, så den pleier å vare i 2-3 dager etter at den er åpnet. På den annen side liker jeg ikke å drikke vin hver dag heller, men jeg har funnet et produkt som er svært innsmigrende sånn sett. Tinto Verano betyr omtrent noe sånt som “sommervin” og de selger varen i 1,5 liters flasker på Lidl for 0,85 euro – altså ti kroner – og jeg har en sterk mistanke om at hvis denne greia traff markedet i Norge til en slik pris så ville det utryddet alt annet i løpet av noen få dager. Det vi i Norge kjenner som “Sangria” er teknisk sett en Tinto Verano med valenciansk appelsinsmak, men den jeg pleier å kjøpe er sitronbasert. Ellers er jo dette dæven døtte meg en type rød saft som er skummelt drikkevennlig når det er varmt i været, som antagelig er/var hele idèen til å begynne med. Alkoholinnholdet er 4-4,5%, så mer eller mindre som pilsnerøl. Følgelig er det trygt å si at man må være forsiktig med disse sakene hvis man har tenkt p beholde et noenlunde stødig ganglag. Hvordan det lages? Jeg tipper de bruker en ganske billig rød bordvin som base. Siden tilsetter de noe brusevann, litt fruktsaft og sukker (eventuelt annet søtstoff) og serverer drikken med isbiter.

Men nå er det nok prat. Det er på tide å starte med dagens oppgaver. Her er et karibisk kultursjokk: