Man Bites Dog er den “norske” tittelen til den belgiske filmen C’est arrivé près de chez vous fra1992 – direkte oversatt “Det skjedde i nærheten av deg” – som grovt sett handler om media og deres forhold til vold og ulykker. Som alle vet er “man bites dog” et uttrykk som er ment å skulle oppsummere tendensen til å fokusere på det unormale og avvikende i sin stadige jakt på stoff, som siden den gangen filmen var ny har flyttet seg til nettet. Hvis en hund biter en mann så er det ikke noen historie, men hvis det omvendte skjer har vi jo noe vi kan skrive om. Noe som appellerer til publikums morbide sans for ulykker, overgrep og andre avvik fra det normale. Overskriften mann bitt av hund vil kanskje få noen til å lese selve stykket, men det er strengt tatt ingen nyhet at hunder biter. Det er sånt hunder gjør. Men hund bitt av mann vil reise noen øyenbryn og vekke litt nysgjerrighet. Hva handler dette om? Saken er at ingen skriver om fly som ikke styrter og arrangementer hvor alt gikk som det skulle. Såkalte gladnyheter selger rett og slett ikke bra.
Mange klager på media, men få klager på sin egen blodtørst. Folk får jo den typen media de vil ha, i den forstand at de kjøper helst “negativ informasjon” basert i hva som i utgangspunktet er sunne biologiske instinkter. Alt som fungerer bra har de ikke noe problem med – det er jo sånn hverdagen helst bør være – mens alle føler et “informasjonsbehov” i forhold til trusler og farlige ting som foregår, sånn at de kan forberede seg på “det som kanskje kommer” — eller som i den foran nevnte belgiske filmens originaltittel: Ting som hender rett i nærheten av deg, som du ellers kanskje aldri ville ha visst noe om. Intet å rapportere er den beste form for “nyhet” fordi da er alt normalt, men hvis det “er noe” vil vi jo alle vite så mye som mulig så tidlig som mulig av rene beredskapshensyn. I sin mest banale forstand: værmeldingen. Skal du ut på tur i høyfjellet? Da vil du på forhånd vite så mye du kan om hva slags vær du kan vente deg. Sånt er bare ren fornuft. Bli hjemme hvis de varsler snøstorm og den typen ting. Siden har vi hatt en samfunnsutvikling som har beveget fenomenet media i retning av å bli noen slags “sosial værmelding” som folk forholder seg til før de går hjemmefra om morgenen. Hva skjer i verden? Jeg er selv særdeles godt kjent med det daglige morgenritualet som handler om “kaffe og nyhetene” helt siden Aftenpostens morgenutgave levert på døra var det mest teknologisk avanserte vi hadde.
Det er visse tekniske ulikheter mellom å jobbe med det fysiske objektet avis – hvordan man bretter, holder, stabler, blar gjennom og så videre – og nettets mye smidigere hopping fra det ene til det andre, uten at det involverer mange store kroppsbevegelser (likevel får man av ukjente årsaker noen ganger til å velte kaffekoppen), men i prinsippet er det samme greia. Fetisjobjektene har endret seg men selve ritualet forblir det samme. Jeg føler meg ikke typisk “uinformert” hvis det er noe jeg skal den morgenen som ikke tillater en lang time med nyhetene, men hvis ikke noe annet står i veien så vil jeg jo helst ha denne morgenstunden. Hva kan jeg si? Jeg liker det. Sannsynligvis på samme måte som ti millioner andre, særlig de som selv jobber i media slik at det å “oppdatere seg” fortløpende er en profesjonell nødvendighet. Min egen vinkel er mer antropologisk av karakter, men ellers essensielt sett den samme. Jeg leser nyheter fordi dette gir meg en komfortabel illusjon om å være “informert” i rimelig grad, det vil si at jeg forstår hva folk snakker om når de diskuterer “noe i nyhetene” som jo er hvor en stor del av alle tilfeldige samtaler på jobben og denslags havner. Når vi sier at noen ble “tatt på senga” med noe så henviser det jo til det som skjer når man ikke kommer seg opp og igang tidlig nok til å ta denne daglige briefingen på nyhetssiden. Siden kan vi bli filosofiske – som folk kaller det – og reflektere rundt vår egen holdning til informasjon generelt og “medias informasjonstrykk” spesielt. Snakker de sant? Driver de med noe “mer” enn å bare rapportere det de ser? Eller sagt på en annen måte: Er media politisk styrt? Har de et program?
For en stund siden så jeg en svensk dramaserie på NRK. En ung politimann har blitt “kynisk” med noe, så han prøver å snakke med sin far – som selv er pensjonert etter sin politikarrière – om hvordan han opplevde dette i jobben. Mistet han ikke troen på mennesket? Faren blir litt forbløffet over spørsmålet. Men hva er det du snakker om? Jeg har da vel aldri hatt noen “tro på mennesket”. For meg er det enkelt å identifisere meg med det faren sier. Tro på mennesket? Hva er du, en idiot? Herregud. Mennesker oppfører seg akkurat sånn som man kan forvente fra opportunistiske åtseletere. De går instinktivt inn for å plyndre, utnytte og tømme alle tilgjengelige ressurser så raskt som mulig, “mens de ennå kan”. Du vet. Å smi mens jernet er varmt og det ene med det andre. Slik er menneskenaturen. Produktet av en mange millioner år lang utviklingshistorie. Alle våre sosiale adapsjoner handler til syvende og sist om stresset rundt det å plyndre et åtsel. Hvor er det farlige rovdyret som “eier” dette kadaveret? Ser vi dem ikke med sansene så lager vi et bilde av noe i fantasien. Vi er uansett “jaget” av noe — eller som det gjerne blir til i vår postmoderne kontekst: Noen er ute etter meg. Er det ikke det ene så er det det andre. Staten, kirken, kapitalen. Eventuelt den hemmelige sammensvergelsen av særlig glupe folk som styrer verden fra sin bunkers på Sydpolen eller noe. Poenget er at menneskets paranoide reflekser var – eller pleide å være – en biologisk nyttig evolusjonær adapsjon for noen hundre tusen år siden. Men nå? Det har forlengst gått all mulig slags sopp og råte i opplegget. Før var vi bare åtseletende aper, men nå er vi demente åtseletende aper. Jeg vet ikke hva “tro på mennesket” handler om, men det er definitivt ikke mennesket de tror på. Det er noe annet.
Humanisme er en generell holdning og tankeretning som setter mennesket i fokus som selvstendig aktør, ser på mennesket som selv ansvarlig for å skaffe seg kunnskap på best mulig måte ved hjelp av sin kritiske fornuft og praksis, og tilskriver enkeltmennesket en ukrenkelig egenverdi og verdighet.
(Store norske leksikon)
Selv vil jeg kanskje heller si at renessansens “humanistiske” profil koker ned til en resirkulert form for nyplatonisme (se etter i Google hvis du er nysgjerrig) som kommer med terrenget når man beundrer “det hellenistiske” og antikkens kunst, arkitektur, kultursyn og så videre. Du vet. Den magiske “dannelsesreisen” som leder frem til individuasjon, innsikt i ting og selvstendighet. Det som mot slutten av middelalderen fremkom som “jakten på den hellige gral” i litteraturen og den typen ting. I vår tid fremstår det som en selvfølgelighet at folk vil vokse personlig på å reise litt, erfare nye ting, se andre steder og så videre. I den grad noen argumenterer mot det peker de mest på alt som kan være farlig, de protesterer ikke mot selve konseptet. Humanisme var ikke desto mindre sin tids “woke”. Kirken protesterte selvsagt på det heftigste mot at folk skulle sette seg selv i sentrum av sin tilværelse. Det er jo Guds plass, eller altså nærmere bestemt inntektskilden til Guds stedfortredere her på jorda. Du vet. Sånne som vet hva Guds vilje er og som kan veilede deg i slike spørsmål, mot et nominelt honorar. Du kan vippse til dette nummeret. Humanisme var revolusjonært på 1400-tallet, men har siden utviklet seg til å bli noe dogmatisk. Du skal være grei og snill, kle deg pent og snakke vennlig til alle, hvis ikke blir det “represalier” — et ord som i sin mest direkte forstand betyr hersketeknikker, eller altså “metoder for represjon”. Mange opplever dette som uutholdelig. De vil jo være fri. Du vet. Gjøre hva man vil. Spise hva man vil. Si hva man vil. Ingen skal komme her og komme her. Såkalte eksperter har for mye makt. Sånn har ting blitt.
Selv har jeg helt siden på 80-tallet kalt meg satanist, i utgangspunktet motivert av The Satanic Panic som foregikk ute i verden ved det tidspunktet, men etterhvert også på et bedre informert grunnlag, hvor hovedpoenget er å markere skarp avstand til begrepet humanisme. Det er evneveikt å tro på mennesket — og enda verre å lage lover på dette grunnlaget. Nå er det vel heldigvis slik at de som jobber mot den kriminelle sektoren fort nok blir kvitt alle sine illusjoner om at “vi er egentlig gode på bunnen” og inntar en mer pragmatisk holdning. Det ovenfor nevnte politimannen i den svenske serien var en illustrasjon av “skuffelsen” mange føler etter at de har gått igang med noe idealistisk, rettet mot vanskeligstilte ungdommer og den typen ting. Alle vet hva jeg mener. Sånne opplegg fungerer sjelden slik det er meningen at de skal. De som legger ned tid og andre personlige ressurser motivert av idealistiske fantasier ender da gjerne med å utvikle en sur form for “kynisme” etterpå. Deres velmente ønsker om å hjelpe blir bare ledd ut og spyttet på. Det er jo noe åpenbart psykiatrisk galt med en godt voksen mann som prøver å være “kompis” med en gruppe tenåringsgutter. Sånt går ikke an. De vet jo at han vet det de ikke vet, som også er årsaken til at de er urolige. Det er noe biologisk. Det skjer ting med dem som de ikke kan redegjøre for. De er ikke barn lenger, men de er heller ikke voksne. Imidlertid er de store nok til å forstå at den verden de voksne befolker ikke akkurat går på skinner. Hva er det å beundre? Om ikke han som har “kommet for å hjelpe” er noen direkte pedo i seksuell forstand, så er han ikke desto mindre en psykiatrisk overgriper som bruker sin egen livserfaring som maktmiddel i den gruppen han søker medlemsskap av. Og de svarer med hån og spytting.
Til syvende og sist er det direkte uansvarlig å gå rundt og si at “mennesket er laget i Guds bilde” og denslags. Enhver idiot kan jo se at det foregår mye problematisk der ute som ikke støtter denne påstanden. Vi er bare dyr — og vi oppfører oss da også som dyr. Vi behøver verken guder eller djevler for å forklare noe av dette. Det er jo ikke komplekst i det hele tatt. Det er faktisk helt latterlig banalt. Vi lever i en drøm. Det er alt. Folk “spiller skuespill” og fremfører seg selv på den store verdensscenen på bakgrunn av sprøyt og rene fantasier. Eller for å si det slik: Skriptet er ikke særlig bra. Går det an å tro på fortellingen deres? Det er hva alt koker ned til. Det er hva tro på mennesket handler om. Er du en “ekte person” eller driver du med noe slags opplegg som du presenterer på en skeiv og obfuskerende måte? Hvis du sier at du ønsker å hjelpe sier du jo samtidig ikke bare at de etter din mening behøver hjelp, men også at du har evnen til å gjøre noe for dem, som ikke virker sannsynlig. Ergo er du en løgner, men av den typen som ikke forstår dette selv. En som flyr rundt og selger et budskap han ikke engang forstår, slik at han blir skuffet, krenket og sur når han blir “misforstått”. Det handler ikke om å tro på mennesket. Hvorfor skal man det? Det er jo idiotisk. Alle kan se at det finnes alle mulige slags mennesker der ute. Derfor lønner det seg dårlig å tro noe som helst før man har saklige data. For eksempel er det et saklig datapunkt man må forholde seg realistisk til når en person som noen ganger presenterer seg som en autoritet andre ganger ønsker å bli sett som en kompis. Er det slik verden fungerer? Jeg tror ikke det. Hver gang begrepet rang kommer inn i bildet vil vi forutsigbart nok oppleve at folk forholder seg annerledes til de på sitt eget nivå som til de andre, enten vi snakker om høyere eller lavere i “rang”. Dette er ikke mystisk. Dette er normalt.
Driver man med media når man skriver blogg? I sin strengeste definisjon, absolutt ja. Et medium i den sammenhengen betyr jo bare “et transportmiddel for informasjon” — mens spørsmålet om informasjonens karakter er noe helt annet. Om det er nyttig eller unyttig, sant eller usant, eller hva det nå er man ser etter. Selv foretrekker jeg ordet kritisk. Jeg leser helst det som kalles kritisk teori, som koker ned til “mental mekanikk”. Eller hvordan man bør bruke hjernen, om du vil. Det er et spørsmål som ligner litt på det om hvordan man bør bruke fordøyelsen. Noe må man jo uansett putte i seg for å holde det gående, men mange av oss liker også at det man putter i seg er sunt. Eller ihvertfall ikke direkte skadelig. Eller om det først må være noe skadelig, at det i det minste er skadelig på “midlertidig” vis, eller altså at man blir bedre igjen etterhvert. Det leger seg. Ting går seg til. Du vet hvordan opplegget virker. Folk prøver noen ganger fleinsopp fordi de lurer på hva som vil skje, men ingen putter i seg blåsyre av den samme grunn. Informasjonsmessig tilsvarer metaforen at man liker sånt som pirrer fantasien, men ikke sånt som dreper livslysten. “Mediatrykket” drar seg noen ganger i den siste retningen — like mye på grunn av hvordan de sier ting som hva de sier. Hva er det som motiverer folk? Når vi snakker om journalisme i vid forstand konkurreres det jo om lesere, lyttere, seere, følgere til en like så stor grad som blant de mest skamløse “innholdsfabrikkene” på nettet; som egentlig bare måler sine resultater i kroner og øre etter at alt er sagt og gjort. Alle som gjør en jobb forventer jo noen slags lønn, selv om dette ikke alltid dreier seg om penger, men de som driver med informasjon på et rent forretningsmessig grunnlag har selvsagt mest å tjene på “det folk vil ha” helt uavhengig av hva som er sant, hva folk har godt av, eller et hvilket som helst annet “klassisk” hensyn.