APECALYPSO

Som alle vet lever vi ikke i en perfekt verden. Gale ting skjer hele tiden og man blir tvunget til å ta stilling til saker som man helst ville sluppet å mene noe om. Slik er virkeligheten. Likevel er det mange som liker å holde seg for både øynene, ørene og munnen mens de later som om alt er i sin skjønneste orden. Hva slags type er du? Vet du engang hva slags materiale du er laget av? For tiden pågår det et psykopatisk spill om Grønland. Amerikanerne forlanger at danskene skal gi dem kontroll over området, fordi – som de sier – USA behøver Grønland av årsaker som har med nasjonal sikkerhet å gjøre. Hva tenker danskene om dette? Hva tenker grønlenderne? Hva tenker du?

Jeg stiller meg uten å nøle sammen med danskene uansett hva dette betyr i praksis. Fordi de er våre søsken, mens de jævla amerikanerne kan reise hjem til drittlandet sitt og passe sine egne saker. Noe særlig mer er det ikke å si om saken ved det nåværende tidspunkt. Alle som har vært i Danmark vet at danskene er – for det meste – rause og hyggelige typer men de finner seg ikke i hva som helst heller. Det beste man kan si om denne greia med Grønland er at det er en svært dårlig spøk — men jeg tror faktisk de mener det alvorlig. Regjeringen hans Donald Trump tror de kan gjøre som de vil og bare true og bølle seg til alt de eventuelt ønsker seg. Tror du noe annet? Da bør du åpne øynene og se på det som skjer i Venezuela. Isolert sett er det bra at han drittsekken Nicolas Maduro blir fjernet fra stillingen som president, men måten det skjer på er mildt sagt problematisk og strider mot all internasjonal lov og rett.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mange øyne er skarpt fokusert på det som foregår og alle er ute i sine egne ærend. Hva betyr det når èn stat bare tar seg til rette og bryter alle diplomatiske normer? Might is right sier et gammelt ordtak. Makt er rett. I praksis at hvis du har nok våpen og ressurser forøvrig så kan du bare diktere overfor alle andre “hvor skapet skal stå”. Hva skal de liksom gjøre? Den sterkeste vil jo uansett vinne slåsskampen. Alle vet hvordan dette fungerer. Menneskehetens lange og brokete historie er full av eksempler på at de sterke bare kan herse med de svake som de vil. Sånn har det alltid fungert. Bare når det er så mye motstandsvilje at en greie “koster mer enn den smaker” blir det fred å få overfor alle denne verdens overgripere og maktmennesker. Det er på dette grunnlaget at vi har bygget demokratiske samfunn som styres av lover heller enn av ambisiøse individer som ikke fatter hvor grensene går. Derfor må vi alle på et så tidlig tidspunkt som mulig markere tydelig motstand mot sånne som bare presser på for å få viljen sin. Det er ingen selvfølge at vi lever i fredelige samfunn hvor menneskerettigheter og klok politikk preger hverdagen. Det er snarere resultatet av mange århundrer med kaos, skriking og blodsprut. Du vet. Man får jo nok av denslags ved et tidspunkt.

Vi avslutter med en sang om Watts-opptøyene i 1965.

Det meldes at amerikanerne har gjennomført et sjokkbrekk i Venezuela. Under noe dekningsild og litt bombing her og der har en tropp av spesialstyrker flydd inn i hovedstaden Caracas med en gruppe helikoptere og lyktes i å fysisk sikre seg og frakte ut presidenten, Nicolas Maduro. Kona hans ble visstnok med på lasset også, uten at det er klart hva dette betyr. Noe mer har de ikke meldt, men det blir sikkert en pressekonferanse om saken ved et tidspunkt. Foreløping finnes det bare et kvitter (“tweet” på engelsk) på Donald Trumps egen nettverkstjeneste Truth Social. Sånn foregår jo ting nå om dagen. Det sies ikke noe om den kinesiske delegasjonen som var på offisielt besøk i Venezuela i går hadde reist, men man får håpe de ikke har blitt berørt av affæren.

Isolert sett er det forsåvidt bra om de blir kvitt han svinepelsen Maduro, men det er fortsatt en lang vei å gå før de har fått orden på sysakene i dette rævkjørte landet. Som alle vet ble jo Nobels Fredspris nylig tildelt Maria Corina Machado, som konsekvent kalles “opposisjonslederen” her i Spania — hvor situasjonen er at omtrent 4% av befolkningen på Kanariøyene er venezolanere, men også på fastlandet finnes det et betydelig antall av dem. At amerikanerne har hentet ut Maduro betyr bare at nå er ikke Maduro i Venezuela, men resten av regjeringen hans står fortsatt i jobben og det er uklart hvor lojaliteten til landets væpnede styrker ligger. Vi må bare vente og se. Som man kan skjønne er det en viss grad av opphisselse blant venezolanere både i hjemlandet og overalt ellers hvor de måtte befinne seg (de jeg kjenner bor alle i Colombia). Du kan si det finnes mye håp men liten tro.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi følger med på sakens utvikling videre men har ikke noe mer å si ved dette tidspunkt.

Til sist litt kulturmarxisme fra slutten av 60-tallet.

Jeg visste ikke om de tolv lykkedruene – uvas de suerte – før jeg flyttet til Spania. De har sikkert ikke gjort nok for å eksportere denne skikken, selv om vi finner den i alle spansktalende land og også i land med en stor andel innbyggere som snakker spansk til vanlig (først og fremst USA). Opplegget er at når klokken slår sine tolv slag for å markere midnatt og dermed slutten på det gamle året – som de kaller gammelnatten, altså nochevieja – så skal man spise èn drue for hvert klokkeslag — som også er en symbolsk representasjon for hver av de tolv månedene som kommer, slik at hvis èn eller flere av druene er sure så skal dette liksom si noe om den måneden det gjelder. Ikke akkurat spådomskunst på høyt nivå men alle kan se hvordan dette er en typisk sånn greie som folk liker å tøyse med.

Ellers har jeg brukt litt tid på “nyhetsåret 2025” slik det blir sammenfattet av diverse mediehus verden rundt og det alle snakker om – ut over det rent lokale – er jo krigen i Ukraina og hva fanden man skal kalle det som foregår i Gaza. Begge deler er temmelig uhyggelige. Som en reporter sa: Hvis russerne legger ned våpnene og går hjem vil krigen slutte, men hvis ukrainerne legger ned våpnene er det slutt på Ukraina. De er jo allerede hjemme. Hvor skal de gå? Problemet er at russerne har invadert landet deres fordi Putin mener at grensene må flyttes tilbake til slik de var før Sovjetunionen falt, noe som selvsagt ikke lover godt for de baltiske statene heller. Selv tenker jeg at denne situasjonen ikke kommer til å bli løst før det skjer en regimeendring i Russland, fordi Putin har ikke noe å tjene på og gi seg. Han er fanget i sitt eget spill og har ingen utvei. Det finnes jo ingen bra pensjonsordninger for folk i hans stilling.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Selvsagt snakkes det mye om Donald Trump også — men der kan jeg bare si det samme som jeg har sagt hele tiden: Når du ansetter en klovn må du forvente sirkus. Amerikanske velgere ville ha en narcissistisk seksualforbryter som ikke vet hva han driver med, så da ble det slik. Alt som følger siden skjer jo under premisset om at du kan ikke forutsi hva en utilregnelig person kommer til å gjøre. Selvsagt blir det både dumt, stygt, horribelt og katastrofalt. Akkurat det var eminent forutsigbart, selv om detaljarbeidet kanskje byr på noen overraskelser her og der. En overgriper kan jo være mer eller mindre oppfinnsom med alle småtingene selv om greia som helhet er ondskap på det praktiske handlingsplan. Derfor er jeg ikke sjokkert over noe av alt dustejåsset som kommer ut av USA under Trump. Mannen er jo fette sinnssyk. De som ikke klarer å se såpass bør gå et sted og få oppdatert det mentale operativsystemet sitt. Men nok om det. Jeg er drit lei av hele mannskiten. Hele USA kan dra til helvete for alt hva jeg bryr meg. De stemte på den kisen som president så da fortjener de hva enn de får. Gråd og tænders gnidsel som de sier på dansk.

Om en uke er det ti år siden David Bowie døde, men han har fortsatt mye å si.

Det mest spesielle med 2025 er at hvis du legger sammen alle heltallene fra 1 til 9 så får du 45 og kvadratet av 45 er som alle vet 2025. Sånt skjer bare èn gang. Det neste kvadratåret er i år 2116, altså om 91 år. Svært få vil oppleve begge to, med andre ord, ihvertfall på noen bevisst måte. Det forrige kvadratåret var jo i 1936 – for 89 år siden – og det er åpenbart ikke mange som husker noe av alt som skjedde den gangen. For eksempel Olympiaden i Berlin. Det var en begivenhet, blant annet fordi det norske landslaget i fotball tok bronsemedaljen — som ingen hadde på tippekupongen sin, men som desto flere snakker om den dag i dag. Quad erat demonstrandum. Hva mer foregikk i 1936? Tallmagikere interesserer seg for slike ting. Det burde finnes noen slags mystisk indre strukturell sammenheng mellom kvadratårene. Hvor mange har du selv opplevd? 1, 4, 9, 16, 25, 36, 49, 64 og 81 ligger alle innenfor det statistisk sannsynlige for menneskelig alder hvis helsa ellers er god, men ikke særlig mange blir 100 år gamle, enda færre 121 og ingen blir 144. Sånn er det med den saken. Forrige gang jeg snakket om dette var i femtiårslaget. Femti er jo ikke noe interessant tall. Man bør heller feire kvadratåret 49, så vente til neste gang (som er 64 og et meget interessant tall på så mange måter).

For meg personlig var 2025 det året jeg flyttet til Spania, hvor jeg fortsatt befinner meg og observerer temperaturer som ikke ligner noen vanlig vinter sånn som jeg typisk husker dem fra Østerdalen. Akkurat nå er det for eksempel ti grader og overskyet. Det har vært nattefrost for det kunne jeg se da jeg gikk til butikken for et par timer siden, men så langt har jeg bare sett snø på lang avstand. Imidlertid melder de at det skal komme noen centimeter til uka så vi får se. Værmeldingen har jo tatt feil før. Spanjolene sier at dette er “en kald region” men herregud. Sånt er relativt. Jeg har grunn til å tro at vi ikke mener det samme når vi snakker om kalde vintere. For eksempel måtte du regne med en uke med tredve minus der jeg bodde før, men sånt skjer aldri her. De begynner å gråte når det blir fem minus — som jeg egentlig bare trekker på skuldrene av. Til gjengjeld var det grysefullt varmt et par uker nå sist sommer og jeg håper det bare var på grunn av det beryktede værfenomenet El Niño, som har gjort fra seg nå, slik at det blir kanskje mildere neste sommer. Det vil vise seg tidsnok. For øyeblikket observerer jeg bare at “ting er normale” i regionen der jeg bor, det vil si ingen storm eller flom. De har jo hatt vannstand til oppetter ørene nedi sør de siste par ukene. Du vet. Valencia, Alicante, Malaga. Sånne steder. Enkelte dødsfall har til og med blitt innrapportert, men i hovedsak handler det om materielle skader.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hva den store stygge verden angår så er jeg faktisk drit lei av rævklovnen Donald Trump og alt det mildt sagt forutsigbare kaoset han har dratt med seg. Alle visste hva som kom til å skje — og hvis de ikke visste det så er de fette evneveike. Det var jo aldri noe spørsmål om det kom til å gå på trynet, bare hvor jævlig det ville bli. Hva kan jeg si? Det er som du ser. Vi sier ikke mer. Det mest alarmerende er likevel utviklingen av konseptet kunstig intelligens og hvordan teknologien siden blir implementert, først og fremst som et leketøy for småtrollene på internett. Hva som ihvertfall må sies er at problemet i første omgang handler om at informasjonsverdien av digitale media drar seg i retning av null etterhvert som det blir mulig å skape “falske fjernsynsbilder” som ikke engang eksperter klarer å skille fra den ekte varen. Siden kan vi selvsagt også snakke om dybdepsykologisk skadepotensial når informasjonsmiljøet i så stor grad driver kynisk rovdrift på brukernes emosjonelle balansetilstand. Det er allerede ille nok i den tekstbaserte delen av internett. Folk lyver og bløffer uten selv den minste moralske skruppel når det handler om noe så ærbart som å skaffe seg flere klikk og følgere. Sånn har det blitt og jeg ser ikke for meg at dette er reversibelt, slik at enden på visa blir en generell tilstand av skepsis overfor alt man kan finne på nettet, også det nyttige. Slik ender sagaen om det store internettet og alt det fine man finner der. Man behøver ikke å være noen faglært spåmann for å si at gullalderen for “det frie nettet” har kommet og gått. Neste trinn på stigen om man ønsker brukervennlighet må følgelig bli “beskyttede områder” som man ikke uten videre kan logge seg inn på, hvor folk betaler for å slippe både “deep fake”, troll og reklame. Hvor finnes sånt? Jeg har betalingskortet klart…

Ellers gjenstår det bare å si godt nytt år med denne fine sangen fra 1981.

Jeg har ikke noe personlig problem med jula. Det er bare en mildt irriterende tid av året, preget av perverst sløseri og hykleriske lykkeønskninger, som jeg likevel har litt sansen for av hva vi kan kalle “tradisjonelle årsaker”. Som så ofte når det handler om ting folk gjør så er jo idèen god, men utførelsen helt på trynet. Det blir rett og slett for mye mas. Alt for mange har alt for mye på gang så de virrer hit og dit i stresstempo som drar seg mer og mer i retning av panikk ettersom selveste dagen nærmer seg. Det er så mye jeg ikke har rukket å gjøre. Du vet. Samme greia år etter år. Det er typisk menneskelig å ønske og ville så mye mer enn man får til i praksis.

Om jeg selv adlyder kjøpepressets kommando pimpelipim i denne årstiden kan sikkert diskuteres. Jeg er jo strengt tatt ikke halvparten så kul og overlegen som jeg later som når jeg tar på meg representasjonsklærne og spankulerer rundt ute i de sosiale sfærene. Om ikke annet så må det tilstås at jeg påvirkes av sesongens typiske vareutvalg, slik at jeg henfaller til julemat, eller skal vi kanskje heller si min personlige tolkning av opplegget. Akkurat nå har jeg for eksempel gående en boeuf bourguignon – basically kjøttbiter kokt i vin (se på nettet for en nærmere forklaring) – som skal stå og småkoke i et par timers tid før jeg må gjøre noe mer med saken. Nå er vel ikke dette typisk julemat for de fleste, når vi ser på ingredienslisten, men prinsippet om at det skal være mye arbeid som tar lang tid harmonerer i det minste med de evangeliske kjøkkenfordommene. Hele formiddagen går jo stort sett med til forberedelsene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dessverre kan jeg ikke tilby noen særlig grad av sympati overfor de som lider seg gjennom jula. Herregud. Det er jo bare et par uker preget av litt psykotisk energi. Prøv og hold litt stødig bakkekontakt. Tenk på den tiden da det ikke fantes noen elektrisk belysning verken av selve hjemmets lune rede eller villmarka utenfor, enten vi snakker om skogens onde ånder langt utpå landsbygda eller kriminelle ungdomsgjenger som reker gatelangs i byene. Når folk den dag i dag bruker ordet talgelys så henvises det til talg, som er fettet fra storfèslakt. Klart man kan lage både lys og lamper med all slags fett som kommer med varierende grader av “ren brennbarhet” og lukt, men hvalfett var det optimale ganske lenge, som selvsagt er grunnen til at hvalfangst var en så lønnsom bransje såpass lenge. De sluttet ikke med jævelskapen før petroleum kom på markedet og presset prisene så langt ned at hvalfangst kostet mer enn det smakte. Uansett, det er jo først i moderne tid at lys er noe folk har råd til i hverdagen. I gamle dager levde folk i en mørk verden gjennom vinteren. Det følger naturlig av dette at lysfesten – julehelgen – var en svær greie. Belysning var jo dyrt som faen og hvem kunne vel bare spise så mye de ville gjennom den kalde årstiden? Jula var annerledes før.

Jula var alltid først og fremst en økonomisk fest. På sitt aller mest tradisjonelle handler julefeiring om å bryte reglene og bare køle på med hemningsløs overflod i en ukes tid. Jo lengre nord du bor jo mer åpenbart blir poenget med å “tenne tusen julelys” i protest mot naturens ubarmhjertige krav til overlevelsesteknikk. Resten av vinteren handler om å være disiplinert og nøysom med ressursene, slik at man holder ut frem til våren kommer, men akkurat denne uka er fritatt fra de strenge budsjetthensynene som ellers er nødvendig — og alle vet at det er sånn. Ta den helt ut, liksom. Fordi det blir jo lenge til neste gang man kan feste og feire uten hemninger. Hvis du tenker over saken er det lett å se at julefeiringen har mistet mesteparten av sitt virkelighetstilknyttede innhold, slik at opplegget er mest tom form nå i våre dager. Det er noe vi bare gjør fordi det er noe folk alltid har gjort. Ingen bryr seg særlig mye om “hvorfor” fordi det er jo en såpass god og gyldig grunn til å lage festligheter. Du vet. Komme sammen for å spise og drikke på en måte man ellers ikke gjør i noen annen del av året. Behøver du noe mere budskap enn dette? De fleste synes ikke det.

Til sist en video som handler mest om at jeg liker når Les Claypool tolker Pink Floyd.

De viser en del bilder av steder med snø nå om dagen, kombinert med råd om å kjøre forsiktig og så videre, men jeg er jo norsk så jeg er ikke spesielt imponert — eller skal vi kanskje heller si at det kan minne om det typiske kaoset som ofte oppstår litt sånn her og der i Norge – særlig i Oslo – i de første par dagene etter at årets første snø har kommet. Der jeg bor er det imidlertid regn som gjelder, selv om det er litt halvfrøsent med rundt fem grader i været. Litt lengre unna kan jeg imidlertid se at det ligger snø i høyden (Villafranca del Bierzo ligger på 500 meter), så jeg vil tippe over 7-800 meter, men værvarslingen her spår ikke snøvær, snarere mildere temperaturer med over ti grader. Vi får bare vente og se. Det blir ihvertfall ikke noen hvit jul her i år, uten at jeg har noen meninger om det.

Noe annet de snakker om er det berømte spanske julelotteriet – el gordo (som betyr “den feite”) – men som alle andre utlendinger forstår jeg lite av opplegget og har heller ikke kjøpt noe lodd. Spanjolene virker ganske opphisset i sakens anledning men jeg avskriver det som uforståelig fremmedkultur og passer ellers mine egne saker. Jeg brukte 50 kroner på Lotto i Norge nå sist lørdag – fordi det var en såkalt supertrekning (uten at jeg vet hva dette betyr) – og vant 55 kroner, som i henhold til konvensjonell matematikk er et utbytte på ti prosent — som ville vært helt topp hvis det var 50 millioner det sto om i utgangspunktet, men fem kroner netto kommer man jo ikke særlig langt med. Jeg tror det bare blir å kjøpe enda et lodd i neste uke. Som alltid med slike trekninger så er det en “nonzero” sjanse for å vinne storgevinsten hvis man kjøper lodd – oddsen er visstnok mye bedre i el gordo – mens det er nesten helt sikkert at man vil tape innsatsen, som så siden visstnok skal gå til idrettsanlegg for ungdom og slikt, som jeg kan leve med.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ellers er det de samme traurige verdensnyhetene som alltid. Krig, hungersnød, pest og overgrep. Heia menneskene. Etter hva jeg hører skal det visstnok være rettmessig hvis man holder med “de snille” – og ikke minst deres langsiktige strategier og andre gode formål – men så vidt jeg er i stand til å forstå så er det uansett galt å bare drepe folk. Ganske interessant det der. Jeg er jo i stand til å forstå mange relativt avanserte ting, men moralens dobbeltnatur unnslipper meg den dag i dag, uansett hvor mange ganger folk forklarer det for meg. Jeg har liksom aldri klart å ta helt av fra det mest banale barnestadiet. Du vet. De onde menneskene er de som gjør onde ting. Hvorfor må det være mer komplisert enn dette? Det er ubegripelig for meg — og jeg kan bare måpe over den mentale akrobatikken folk får til når det kommer til slike ting. Etter den fæle affæren på Utøya var det en amerikansk venn av meg som – litt sånn kultent triumferende – spurte meg om jeg nå endelig forstår hvorfor det bør være dødsstraff for de verste forbryterne. Men nei. Jeg klarer ennå ikke å komme meg forbi argumentet om at staten ikke bør gis makt over liv og død. Sånt kan fort skli ut. Dessuten er jo livsvarig fengsel – eller “forvaring” – så vidt jeg kan se tilstrekkelig kjipt som straff. Kanskje jeg bare ikke er sadistisk nok? Jeg bruker sant å si ikke særlig mye tid på å fantasere om hat, hevn, straff og den typen ting. Andres ulykke gir meg liksom ikke noe, uansett hvem de er og hva de har gjort. Jeg vet jo allerede at folk er sinnssyke aper som er i stand til hva som helst så ting overrasker meg liksom ikke selv når de er på sitt aller mest deprimerende.

Det virker passende å avslutte med en litt dansbar julesang.

Matteusevangeliet er et av de fire evangeliene i Det nye testamentet som forteller om Jesu liv. De mest kjente tekstene i Matteusevangeliet er fortellingen om vismennene («de hellige tre konger»), Bergprekenen og misjonsbefalingen, også kalt dåpsbefalingen.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På litt den samme måte som jeg er en ræva matematiker er jeg også en ræva teolog. Det er fordi jeg sammenligner meg med ekspertene, ikke med de genuint uvitende fjøsnissene som baserer alt de tror de vet på hva de “føler”. Jeg har faktisk tatt meg bryet med å lese de bibelske originaltekstene – på flere språk – så det er på dette grunnlaget jeg uttaler meg om kristen tematikk. Imidlertid blir det litt som å uttale meg om hva det betyr å være homofil. Alt jeg vet er abstrakt og ikke basert på “min egen levde erfaring” ut over hva jeg klarer å regne meg frem til med normal deduktiv sans. Selv betrakter jeg enhver religion – i betydningen samfunnet av religiøse mennesker – som noe dypt perverst og avskyelig, fordi det er jo blasfemisk å uttale seg på vegne av Gud, uansett hva du tror du er.

Idèhistorisk sett er det imidlertid fette evneveikt å ikke ta med seg alle former for religion når man skal analysere menneskehetens nåværende mentale tilstand — sett som årsaksgrunnlag for vår nåværende materielle tilstand, det vil si en slags teknologisk basert eskatologi, hvor et stort antall forventer død og undergang som en naturlig konsekvens av slik uhyrlig arroganse som vi finner hos både kommersielt forretningsdrivende og politiske beslutningsmyndigheter, eller altså eliten om du vil. De som bestemmer. De som har makt til å gjøre noe i forhold til krig og fred, klimaproblematikk og sånne ting. Selv har jeg ingen makt. Jeg kan riktignok si hva jeg vil – noe jeg også gjør – men der stanser det. Selv om jeg eventuelt hadde kunnet så ville jeg ikke lagt meg opp i hva andre mennesker gjør og ikke gjør. Det er jo ikke min sak. At jeg synes de er avskyelige klarer de sikkert helt fint å leve med. Så der står vi.

Matteusevangeliet er annerledes enn de andre tre evangeliene i den forstand at det har en distinkt “jødisk” vinkling, som får de fleste forskere på området til å tenke at det ble skrevet i tiden ganske umiddelbart etter det andre tempelets død og undergang i år 70, under den romerske keiser Vespasian (og/eller hans sønn Titus). Teologer antar at Matteus skrev sin tekst innenfor en tidlig horisont av “rabbinsk jødedom” som var – og teknisk sett fortsatt er – kjettersk. Vi kunne sagt noe om hvordan dette problematiserer staten Israel, men vi skal la det ligge for nå. De har nok med sin egen suicidale tripp på veien mot helvete. Istedet skal jeg henge meg opp i de hellige tre konger, også kjent som Vismennene fra Østerland. Hva ligger øst for Palestina? Det er selvsagt Mesopotamia. Jeg overvar nylig en nettbasert forelesning om disse typene, som på engelsk ofte kalles magi – altså flertallsformen av magus – og hvordan de passer sammen med presteskapet i det vi nå kaller Avesta-religionen, som knapt eksisterer lenger men som på den tiden var svært mektig. Det vil si de som fulgte profeten Zoroaster (eller Zarathustra), som hadde en viss fremføring inn i Romerriket under navnet Mithraisme, som teknisk sett er en avlegger av det såkalte Zurvan-kjetteriet innenfor Avesta, men som ikke desto mindre hadde stor innflytelse særlig blant romerske soldater. Så hva er det Matteusevangeliet prøver å si her?

Jeg skal ikke besvare spørsmålet, men heller oppfordte folk til å gå og se filmen Matteusevangeliet fra 1964, regissert av Pier Paolo Pasolini – som ikke akkurat var noen kirkelig mann – og reflektere over hvorfor den katolske kirken likevel ser på denne filmen som kanskje den beste moderne skildringen av karakteren Jesus. Jeg kødder ikke. Undersøk saken selv. Filmen står på en kort liste over kunstverk som paven anbefaler. Nå var det ikke paven men Bahaullah som sa at en times kritisk refleksjon er å foretrekke fremfor femti års from tilbedelse, men en hvilken som helst katolsk prest vil si det samme. Gud ga deg jo evnen til å tenke. Så hva har du tenkt å gjøre med det?

Her er noe svensk som passer bedre til den norske julen enn noe evangelium.

Det er etter måten fint å bo i Spania, men føler fortsatt en viss grad av paranoid uro i kroppen fordi det er første gang på over tyve år at jeg bor på et sted som er “ferdig”. Jeg har ikke noe prosjekt kan du si. Verken inne eller ute. Alt fungerer og ingenting behøver å bli reparert. Det eneste jeg har gjort siden jeg flyttet inn her i juli er å skifte en lyspære, foruten selvsagt litt rydding, rengjøring og den typen ting — men det kan man knapt kalle bygningsarbeider. Sånn er det vel å være pensjonist. Det er ikke meningen at man skal jobbe, bare at man eventuelt “pusler litt” med noen slags hobby. For å dempe abstinensene ser jeg imidlertid litt på fjernsyn og/eller YouTube når det dukker opp et halvinteressant program om folk som kjøper gamle rønner og setter dem i stand. Der foregår det jo mye rart.

Noe man legger merke til er hvor enormt populære slike programmer er. Folk får jo millioner av visninger selv om det de har produsert strengt tatt ikke er særlig bra. Jeg antar folk har en generell interesse av å se på ting som blir bygd eller pusset opp. Hvorfor ikke? Jeg er jo selv blant dem. Ikke fordi jeg lærer noe av å se på amatører som kløner og svetter med materialvalg, metoder, logistikk og budsjettstyring, men fordi det er underholdende. Reality TV, liksom. Det er lett å leve seg inn i det de holder på med og til en viss grad utvikle sympati for dem når de strever som verst. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Den beste måten for unge mennesker å komme seg inn i boligmarkedet – såvel i Norge som i Spania og andre land – er å kjøpe seg et nedkjørt “oppussingsobjekt” og heller investere arbeid enn penger. Dyrt blir det uansett, men hvis man har en noenlunde brukbar kropp og ikke er helt talentløs med snekkerverktøy så er dette den raskeste veien til å bygge opp kapital i boligmarkedet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi avrunder med litt svensk kultur fra 90-tallet.

Jeffrey Epstein beskrives som regel med betegnelsen finansmann men det virker rimelig krystallklart at dette på ingen måte dekker “mystikken” tilknyttet denne uhyggelige skikkelsen, også beskrevet som Donald Trumps beste venn fra midt på 80-tallet og langt inn på 2000-tallet, da de angivelig røk uklar over noen pengesaker. Den første anmeldelsen – så vidt vi kjenner til – for seksuelle overgrep mot mindreårige som Epstein skal ha stått bak kom inn i 1996, men FBI henla den gangen hele saken. Dette skjedde altså mens William Jefferson “Bill” Clinton var president i USA. Det fremkommer av dokumenter at han hadde sosial omgang med Jeffrey Epstein både i sin presidentperiode og senere. Clinton selv har avslått å gi noen kommentar. Donald Trump nekter – som vanlig – for alt, med hvor sterke ord og fakter som helst. De tre andre presidentene som har stått i embedet mellom den gangen og nå – George Bush, Barack Obama og Joe Biden – kan ikke knyttes til Epstein verken på det ene eller det andre viset.

Fra Norge er det to navn som fremkommer i Epstein-dokumentene. Det ene er Thorbjørn Jagland, som later til å ikke forstå sakens alvor fordi han avviser bare spørsmål fra journalister og andre som “absurde”. Jeg vet ikke om politiet har åpnet noen etterforskning mot ham – noe de selvsagt bør – men han må uansett svare på hva han visste og når han visste det; om han personlig har reist med Lolitaekspressen, besøkt Pedo-paradiset i Karibien og så videre. Kort sagt: Til hvilken grad har Jagland vært involvert med Epstein? Dette må komme på bordet. Det andre navnet er Celina Midelfart, som Epstein skrøt av at han hadde “gitt til Donald Trump” i året 1993 (da Celina var 20) etter å selv ha hatt et forhold til henne i to år. Har noen intervjuet henne om saken? Hun bør i det aller minste komme med en uttalelse som klargjør hva slags rolle hun spilte i dette dramaet. Ifølge folk på nettet var Celina et alvorlig problem for Trump ved det tidspunktet han først utviklet sans for Melania Knauss, som han senere ble gift med og som nå er Amerikas såkalte førstedame. Melania likte nemlig ikke Celina og tanken på at Trump hadde hatt seg med andre unge, vakre kvinner. Sånt skjer. Visstnok skal det være knallharde konkurranseforhold mellom kvinner som spiller på utseendet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ved dette tidspunkt foreligger det cirka 1200 kjente navn på ofre for Epsteins pedo-virksomhet. De liker imidlertid ikke betegnelsen offer – “victim” – men foretrekker å bli kalt overlevende — “survivors”. Derfor er det dette ordet man som regel hører i engelskspråklige media. Dessuten finnes det en liste over navn på rike, mektige, berømte menn (og noen kvinner) som Epstein skal ha delt sine ofre med, på et antall forskjellige lokasjoner. Vi finner politikere, forretningsfolk og tildels svært høyt profilerte navn fra vitenskap og samfunnsdebatt. Epstein pleide angivelig selv å si at alle jobber for ham. Et rimelig stort ego, med andre ord, men sannsynligvis ikke noen helt grunnløs påstand. Nettverket hans har tilsynelatende strekt seg i alle retninger og inn i alle avkroker av “maktens sirkler” — som nå selvsagt fremviser varierende grader av panikk for at alt skal komme ut, så jobben med å kartlegge hvem Epstein var og hva han egentlig drev med foregår i noen temmelig harde motbakker, men til gjengjeld utgjør den store publikumsinteressen et tungt politisk redskap. Hvilken av disse kreftene vil vinne til sist? Viljen til å gi ofrene oppreisning og lufte ut denne vemmelige saken eller viljen til å beskytte overgriperne? Det mest pikante aspektet er åpenbart at den amerikanske presidenten – som også er en dømt seksualforbryter – har jo personlig hundrevis av anklager mot seg for “upassende atferd” (for å si det litt forsiktig) men han er også omgitt av en tildels ubegripelig personkult som er villig til nærmest hva som helst, inkludert det å skjule eller ødelegge bevismateriale som kan være problematisk for Trump. Der står saken.

Til sist en tysk sang fra 1981 om “forelskelsesproblematikk”.

Det finnes et antall mennesker som sverger på at nesten uansett hva kokken lager så er poteter og saus det de helst vil ha på tallerkenen. Kjenner du noen? Dette gjelder særlig barn men også mange voksne velger typisk flere poteter og mer saus enn for eksempel flere stykker ribbe, kalkun, stek eller hva man nå setter frem til høytidsmiddagen. Det er noe der. Folk liker å mose poteter med gaffelen sin og vispe inn litt av sausen. Vi ser det gang etter gang. Hvilket selvsagt leder meg frem til spørsmålet om man ikke bare liksågodt kan gå direkte for poteter som hovedrett, så kan det man ellers ville ha satt frem som “selve maten” heller tre litt i bakgrunnen og fungere som garnityr.

For ikke særlig mange år siden var poteter omtrent det billigste man fikk tak i. Slik er det ikke lenger. Hva har skjedd? Er det færre som dyrker dem og på en dyrere måte nå? Det virker ikke slik hvis man kjører seg en tur ut på landet og ser etter “potetgress” i vekst. Noen tar seg helt klart bedre betalt men jeg tviler på at det er bonden. Men nok om det. Poteter koster hva de koster og hvis vi snakker om ren masse så får man fortsatt ganske mye mat for pengene hvis man heller går i grønnsaksdisken (som man også burde gjøre av mer helsemessige årsaker) enn å bruke en veritabel formue på et kilo kjøtt. Hva er greia? Jeg kjenner personlig folk som ikke synes det er skikkelig mat hvis de ikke får kjøtt på tallerkenen men likevel innrømmer de at det beste med middagen er saus og poteter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Saken er at det er ikke lav IQ som gjør folk til idioter, det er bisarre idèer og “tro på julenissen”. Det finnes jo som alle vet ingen mangel på svært intelligente individer som er fullstendig fette idiot i det praktiske livet. De kan ingenting, forstår ikke noe som helst, leser andre mennesker svært dårlig og kløner det alltid til når de prøver å gjøre noe. Men samtidig kan de være en jævel på matematikk, dataprogrammering, aksjehandel, arkitektur og byplanlegging, romerrikets historie og det ene med det andre. Du vet. Eliten, sånn som de typisk blir definert i konspirasjonsmiljøer. Det vil si overklassen blant de mer konvensjonelt politisk orienterte. Eller udugelige fjøsnisser i min verden. Jeg er jo temmelg primitiv slik sett. Hvis du ikke kan bygge hus og ikke kan lage mat, hva fanden kan du egentlig? Ingenting som er noe å samle på. Det komiske er at de forstår ikke dette selv. De “føler seg” jo viktige, høyt utdannede, betydningsfulle i samfunnet og så videre — selv om de rett og slett ville dø hvis de ikke hadde mer kompetente mennesker til å hjelpe seg.

Om organisk intelligens er overvurdert så er kunstig intelligens aldeles groteskt langt uti feil kålåker evneveikt både som konsept og praktisk realitet. Herregud. Ikke desto mindre har den samlede amerikanske økonomien – og i sin forlengelse hele resten av verdensøkonomien – lagt “alle eggene sine i samme kurv” i forhold til denne datateknologien. Det siste som har skjedd er at USAs regjering har lansert The Genesis Mission – søk det opp på nettet – under påskudd av å foreta en månelanding, et Manhattanprosjekt, eller hva man nå ønsker å sammenligne det med, innenfor en tidshorisont av ti år. Hva betyr dette i praksis? Bare at den amerikanske staten stiller seg som kausjonist for galskapen. Hittil har det bare vært private firma som har jobbet for egen regning og risiko, men nå endrer hele opplegget karakter. Nå er det offisiell politikk. Samfunnet skal automatiseres. Prosessindustriene skal robotiseres. Jobbmarkedet skal revolusjoneres på måter vi ennå ikke helt aner rekkevidden av — men intet av dette endrer så mye som en millimeter på min definisjon av begrepet arbeid: Arbeid er navnet på ting som behøver å bli gjort. Hvis det ikke er nødvendig så er det ikke arbeid, selv om noen fortsatt kan oppfatte det som “sin jobb” og tjene penger på greia. Siden antar jeg det blir en diskusjon om hva eksakt som er nødvendig men det får bli en annen historie.

Vi runder av med en klassiker som minner folk på at “storebror ser deg”.