APECALYPSO

Snart kommer Valentinerdagen, som aldri tradisjonelt sett har vært en ting i Norge, men er det nå. Hva er greia? Det må være noe katolsk. Så vi søker. Wikipedia sier at Sankt Valentin er helgen for kurtise, epilepsi og birøkteri. Så litt honning hører åpenbart med til greia. Hvor epilepsi kommer inn i bildet er imidlertid uklart for meg. Jeg antar det ved et tidspunkt var noe slags saksmøte hvor diverse ansvarsområder ble distribuert mellom ulike “departementer” innenfor himmelens byråkratiske struktur. Spiller det noen rolle? Opplegget er hva det er på teorisiden. Det de fleste bryr seg om er hva ting betyr i praksis. Er det for eksempel “farlig” overfor kjæresten å glemme at det er Valentinerdag? Man skal til vanlig holde orden på bursdager, jubileum og denslags, så jeg antar folk har merket av datoen i filofaxen. Hva vet jeg? Det er jo lenge siden jeg brydde meg om hvordan almuen holder orden på levetiden sin.

Termometeret i kjøkkenvinduet mitt sa det var atten kuldegrader der ute da jeg gikk for å starte bilen, børste av den snø og så videre. Nokså brutal temperatur men også helt vanlig i februar her omkring. Heldigvis slipper jeg mye triksing og miksing for å få igang mannskiten, det er bare å starte med nøkkelen. Nema problema. Som alle vet er jo atten kalde litt i grenselandet for hva en gammel dieselbil kan håndtere uten motorvarmer eller andre tiltak, særlig etter at den har stått stille i fire-fem dager og således befinner seg i bunnfryst tilstand. Da blir det et poeng å kjøre en såpass lang tur at bilen blir gjennomvarm og batteriladinga topper seg før man hensetter den for enda en uke uten bruk. En bil som ikke startes og kjøres ofte er jo strengt tatt ikke “velholdt”. Det er noe med det. De er designet for daglig bruk under varierende forhold men liker dårlig å bare stå der uten å få noen oppmerksomhet. Jeg burde sikkert ha satset på elektrisk bil, men det finnes ingen pålitelige sånne i den prisklassen jeg opererer innenfor, og siden budsjettrealisme trumfer alle andre hensyn blir det som det blir. Jeg leker faen ikke butikk heller. Det blir ikke aktuelt med noe som jeg ikke vet kommer til å starte og ellers fungere “som normalt” selv når det er seriøs kulde ute i verden. Hvilket bringer meg til poenget her: Det er ikke romantisk med blåkald fullmåne i februar i Østerdalen, selv om det teknisk sett kan kalles vakkert.

Fra et lokalt perspektiv virker det mer realistisk å satse på den gresk-ortodokse Valentinerdagen som er den 6. juli. Da er det rimelig gode sjanser for at været ikke virker direkte avskrekkende på livets erotiske energier. Man forfryser normalt sett ikke tissefanten i juli, for å si det slik. Det skal mye til. Ellers har vi jo det som kalles den geografiske klesgrensen, som imidlertid ikke er noen skarp grense, det er bare en veiledende tommelfingerregel, som postulerer at fenomenet klær blir en livsnødvendighet hvis man bor nord for den 40. breddegrad — som går et sted mellom Valencia og Barcelona, hvis jeg ikke husker helt feil. Sør for dette kan man typisk være mye ledigere i tøyet, siden man ikke først og fremst kler seg for å ikke fryse — gi og ta litt varians gjennom året. Var det ikke plutselig femten varmegrader i Tromsø her om dagen? Sånt er ikke normalt, men det er ikke direkte uhørt heller. Alle slags værtyper driver og vanker langs kysten, mens det er ganske usedvanlig – og litt creepy – hvis det kommer vårstemning i februar her i innlandet. Eller for å være helt presis, det som kalles “den innlandske fjellregionen”. Teknisk sett den mest vestlige del av sibirsk taiga. Alle vet at Røros og de traktene er bortimot så kaldt som det blir noe sted i Norge sør for Finnmarksvidda. Jeg vet lite om hvordan dette spiller seg ut i Sverige, men jeg innbiller meg at kulde og snø av “innenlandsk” type er hva de har der over også, bortsett fra akkurat langs kysten. Saken er at det har dukket opp en ny type “folk som fikser hus” videoer på YouTube, som kort fortalt er utlendinger som satser på Sverige. Blant de beste boligpriser i Europa, hevdes det. Dermed får vi de samme karakterene som også fremstiller dokumentarer om sin fremgang med oppussing av bolig i Portugal, Spania og Italia, bare at nå er de i Sverige også. Herregud. Vet de ikke at det er seriøs vinter i Sverige?

Mennesker er – med noe individuell varians – ganske flinke til å lære ting, særlig når det ikke egentlig finnes noe annet valg på grunn av situasjonen man har satt seg i. “Vinn eller forsvinn” blir noen ganger den typen holdning man må innta i hverdagen, for å håndtere et antall praktiske problemer man i utgangspunktet ikke har gode forutsetninger for å mestre. Du vet. Når det er mye som kan gå galt — og man ikke er helt sikker på hva “riktig” er heller. Det er ikke stygt å le av folk som kløner når de selv velger å legge det ut på nettet, som “underholdningsmateriale” eller hva vet jeg. Noen av dem har så mange følgere og sponsorprodukter at de sannsynligvis lever av det, ihvertfall delvis. De vet hva de gjør på PR-siden selv om kløninga ser ekte nok ut. Man ser jo fort om en håndverker har rutine eller ikke. Jeg vet ikke helt hvordan man eventuelt kan late som om man er inkompetent. Går det an? Jeg tror folk vil røpe seg nesten øyeblikkelig. Hendene går jo på autopilot når man er flink med et fag. Det skal ikke være nødvendig å “tenke” når man vet hva man driver med (selv om det naturligvis kan bli aktuelt å avveie forskjellige alternative fremgangsmåter ut ifra lokale forhold). For eksempel, hva mer behøver jeg å vite om vinteren ved dette tidspunkt i livet? Jeg ser ikke for meg at noen skal komme med “noe nytt” som ikke alle allerede vet: Det blir snø. Det blir kaldt og mørkt. Ofte glatt som faen langs veien også, sånn som i dag. Uansett hva fartsgrensen er så blir det ikke aktuelt å ta noen lang nittigraders sving med hastighet femti eller mer når det er sånt føre. Jeg har vært i grøfta før. Jeg savner ikke følelsen. Aktuelt toppdekke på veien i dag er en usalig miks av salt, snø og strø — som er tildels veldig “blankt” her og der. Atten kalde. Alltid like interessant.

Da jeg kom til butikken satt det dæven døtte meg en kis på benken utenfor og suttet på en sigarett. Litt skjelvende og blå var han, men jeg antar han hadde det fint med seg selv der han satt. Butikken ligger sånn til i landskapet at det alltid er et par grader kaldere på parkeringsplassen utenfor der enn hvor jeg bor, uten at jeg kan si noe mer om dette enn at det er et observert og konstant faktum. Hvorfor det er slik får noen andre svare på. Selv tar jeg bare til etterretning at kisen på isen åpenbart var så desperat etter en røyk at han måtte sitte ute i et par-og-tyve kalde for å få det gjort. Herregud. Det ville ikke sett like kørka ut hvis han sto oppreist og var litt mer løs og ledig i kroppsspråket. Sånn som bildet presenterte seg var det nærmest et litt sosialpornografisk bilde på menneskelig miserabilitet. Noe desperat og forknytt skjelvende ute i den arktiske kulda for nytelsens skyld, som jeg antar er hva de på engelsk kaller a mixed message. Jeg vet hvem det er, sånn mer eller mindre, i den forstand at dette er en såkalt bygdeoriginal som “går sine egne veier” og ikke bryr seg så mye om hva andre folk synes. Det samme kan sikkert sies om meg også, bare at jeg er mye feigere, eller hva det heter når man går langt for å slippe og fryse. Det blir ihvertfall ikke aktuelt å sette seg på noen benk utendørs i sånn kulde. Hvor viktig kan det være å røyke? Hvis han venter på noen finnes det sitteplasser inne også, men han satt altså der ute og så gal ut. Jeg kan ikke forklare det. Jeg vil ikke vite noe. Vi er “på hils” så jeg bare hilste og gikk forbi. Heldigvis ble det ikke noe forsøk på å etablere samtale. Han hadde sikkert blitt avvist av flere. Folk ønsker jo ikke typisk å stå stille utendørs når det er såpass kaldt. Har jeg noe ansvar for å “ta vare på hverandre i samfunnet” og den typen ting? Ikke faen. Gud hjelper den som hjelper seg selv, som folk sier, og Gud er jo min store rollemodell i dette livet. Det betyr i praksis at jeg ikke tilbyr noen omsorg. Heller ingen forklaringer. Mine veier er – som det heter – uransakelige. Har jeg ikke lyst så har jeg ihvertfall ikke tid. Sånn er det med den saken. Mine ærender i butikken er alle av transaksjonell karakter.

Det er mange slags kontaktsøkende typer der ute. Hvis man ikke passer på vil de suge seg fast i deg og forlange din oppmerksomhet hver gang man møter dem. Jeg liker ikke sånt. Selvsagt hilser jeg på de jeg møter, men jeg har ikke lyst til å høre livshistorien deres, ihvertfall ikke mens det er tyve kuldegrader. Prioriteringene blir helt feil. Jeg er jo verken vennlig eller uvennlig. Uinteressert er som regel det korrekte ordet. Jeg lar folk være i fred — og forlanger det samme fra dem. Hvordan kan det være et problem? Folk tar ting alt for langt med fjasete mas om forbrødring, nestekjærlighet og det ene med det andre. Det er nok i massevis at man passer sine egne saker og ikke starter noe jævelskap. Nesten alle er fornøyd med det. Det fremste sivile samfunnsansvar er å ivareta freden. Hvis man får til dette er det nesten fritt frem for alt annet man kan engasjere seg i — riktignok innenfor rimelighetens grenser. Hva ønsker du å fokusere på? Dette er stoffet som livet ditt består av; altså din oppmerksomhet, som er et slags brukergrensesnitt i det interaktive forholdet mellom selvet og omverdenen. Mens man flytter blikket – så å si – tikker også tiden avgårde, slik at i den grad vi skal kvantifisere konseptet oppmerksomhet så kan vi stykke det opp i tidsenheter. Kan jeg få noen minutter av din tid? er for eksempel en klisjèmessig standard innledning til et salgsfremstøt, uansett hva det rent eksakt er de har å komme med. Så langt vet du ikke mer enn at noen ber om din oppmerksomhet. Jeg er jo som jeg er slik at jeg vil typisk svare med et motspørsmål: Handler dette om et forretningstilbud innenfor fagområdet prostitusjon? Alle svarer nei. Da er jeg ikke interessert, ha en god dag. Jeg vet ikke om de følger meg med blikket etterpå. Jeg er jo ikke interessert. Men så langt har ingen prøvd å følge opp. Det virker jo ikke klokt. Er de eller er de ikke på jobb? Det er bedre å satse på nestemann. Som den gamle jungelparagrafen sier: Jeg behøver ikke å løpe fortere enn løven, bare fortere enn nestemann. Det er sånn man overlever. Man behøver ikke å være sterkest, bare “ikke svakest” så går resten seg til i henhold til de normale prosedyrer for artenes evolusjon.

Noen ganger diskuteres det om mennesker er “flokkdyr” som automatisk tilpasser seg hva enn det er “flokken” krever av dem, for eksempel i klesveien, språkføringa, hårstilen, hilseritualene og andre elementer som signaliserer hvilken gruppe de assosierer seg med. Til dette er det å si døh. Alle vet dette. Særlig de som angivelig har “sin egen stil” er veldig bevisste på hva gruppens krav består i — og de besvarer dette med protest. Du vet. Ungdomsopprør og det ene med det andre. Helt vanlige greier. Dialektisk materialisme, om du vil. Jeg har jo tatt fatt på de beryktede sekstiåra nå, som betyr at jeg har vært litt rundt og sett noen ting. Skal vi kalle det livserfaring? Jeg har ikke noe tall på hvor mange som var rabiate opprørere på 80-tallet som er godt etablerte samfunnsstøtter nå i dag. La oss bare bruke ordet “mange”. Dette er ikke noe statistisk, men et anekdotisk poeng. Til og med jeg – med rykte for å være en ordentlig jævel – fremstår i nesten enhver sammenheng som en godt avbalansert, for ikke å si flegmatisk upåvirkelig “konservativ eldre mann” overfor folk som jeg møter (inkludert – selvsagt – mine egne barn). Nærmere bestemt den håpløse typen som folk gir opp alle forsøk på å overbevise eller selge noe til i løpet av få minutter. Hva tror du? Jeg kan kunsten å drepe all entusiasme og nøler ikke med å bruke det. Vi kan kalle dette “grensesetting på et tidlig stadium” og det er forsåvidt karakteristisk for alle som har levd en stund. Felles for denne gruppen er at vi har alle vært litt rundt og sett noen ting, inkludert mye som vi ikke har lyst til å se flere ganger. Det handler om å “se hvilken vei det bærer” og si ifra med èn gang. Venting er en dårlig idè. Jeg mener, hva skjedde forrige gang du satte noe på vent? Problemer som utsettes har en ekkel tendens til å fordoble seg ganske raskt. Man slipper ikke unna likevel, så det beste er å luke ugresset vekk mens det ennå bare er spede spirer. Om man i det hele tatt lærer noe av å bli eldre så er det at den tiden som kommer senere vil behøves for å håndtere sine egne og helt nye problemer, som man ikke kan forutse akkurat nå. Noe vil det alltid bli. Uansett hvor god styring man eventuelt har på sitt eget opplegg så er man jo ikke alene i verden, sånn at du må regne med “begivenheter” i fremtiden som kommer til å behøve energi, fokus og oppmerksomhet — slik at konklusjonen blir at hvis man samtidig drasser på en masse gamle greier som man har utsatt så vil man raskt komme på alvorlig etterskudd og miste følelsen av å “være tilstede i tiden”. Dette skjer med et antall godt voksne mennesker. De klarer ikke å tilpasse seg alt det nye som skjer på en smidig måte fordi de sitter fast i en masse gamle og utdaterte opplegg som gjør dem tunge og trege i responsene. Selv har jeg det definitivt sånn med musikksmaken min. Jeg behøver strengt tatt ikke noe som er nyere enn fra 1980, men synes likevel at det har blitt laget mye interessant siden også. Men hvis jeg må velge…

Kjærlighet fra Gud springer like ut er det en sang som begynner med. Da jeg gikk på barneskolen avsluttet vi alltid siste time med å synge en salme. Barna sto ved siden av pulten og sang i kor. Ha takk o Gud for dagen var en annen vanlig sang. Ganske perverst, egentlig. Hva fanden betyr “kjærlighet fra Gud” egentlig? Blir ikke det bare en oppskalert versjon av uttalelsen “statsministeren har sympati for situasjonen” og denslags politikerflesk? Enten er Gud oppmerksom på alle menneskene på individnivå – i så fall må man stille spørsmål ved de etiske standardene i opplegget – eller så går hele universet mer eller mindre på autopilot, og i så fall er det samme gamle treskeverket som alt annet byråkrati. Det vil si at ting fungerer på “statistisk” vis, sånn at overflatebildet ser ganske ryddig og organisert ut, men på detaljnivået er ting mer kaotisk og vilkårlig. Det er mange grunner til at jeg ikke er religiøs, men det handler kanskje først og fremst om at jeg ikke er redd. Eller for å være mer presis, at frykten ikke har noen makt over meg. Det neste som må anføres er at jeg føler meg ikke kompetent til å mene noe om de guddommelige affærer. Jeg holder meg til tekniske diskusjoner rundt faglige løsninger på murerproblemer når jeg skal være skråsikker. Jeg vet hvordan man bygger en grunnmur, mens jeg kan bare spekulere rundt hva universet betyr, hvorfor det ene heller enn det andre og slike ting. Elektrodynamikk mellom kosmiske objekter i bevegelse på Higgs-skalaen. Altså hva galaksene driver med i løpet av sine milliarder av års levetid. Jeg har dårlig grunnlag for å gi råd i sånne saker, er hva jeg mener. La Gud passe sin jobb, så skal jeg passe min. Mange sier at vi her i Norge lever i en kristen kultur – og dette er årsaken til at ting er som de er, i positiv forstand – men jeg vil heller snu det på hodet og påstå at Norge er i det store og hele en sekulær kultur hvor ting er som de er – i positiv forstand – på tross av kristelig påvirkning. Eller altså, det går an å peke på historiens faktiske gang og si at Norge er et kristent land i Europa, på lik linje med alle de andre som kommer ut av det som en gang ble kalt “kristenheten” (Christendom), men dette er i beste fall bare et svært vagt argument, som går rett på trynet i grøfta hvis man studerer det på kritisk vis. Det koker ned til at kristendom – i likhet med alle andre religiøse institusjonstiltak – er eksessivt. Vi behøver det rett og slett ikke for å forklare historiens gang, menneskenaturen og hvorfor ting er som de er. Som historisk kraft er kristendommen et politisk element. Et tvangsmiddel. Hva det eventuelt er/var “meningen” at det skulle være er verken her eller der. I en faktabasert tolkning av historien bryr vi oss ikke så mye om hva folk på den eller den tiden tenkte og trodde, vi ser bare på de materielle resultatene som ligger igjen etter det de gjorde.

Det hender noen ganger at de ikke viser ting på forsiden, men de publiseres likevel “ute av syne” for andre enn de som oppsøker bloggen min spesifikt. Jeg vet ikke hvorfor. Det kan være overskriften, bildet, selve teksten eller musikken. Det er ihvertfall “noe” som ikke slipper gjennom, av årsaker jeg ikke kjenner.

For å spole seg frem til de forbudte — link nederst på siden.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

For å rulle opp historien bør vi begynne med Jack Nance (1943-1996). Fordi det var han som spilte karakteren Henry Spencer i David Lynch-filmen Eraserhead, første gang vist på Filmex-festivalen i Los Angeles den 19. mars 1977, og senere en kommersiell suksess i den forstand at filmen spilte inn hundre ganger budsjettet sitt ute i kinomarkedet, selv om den var universelt hatet blant kritikerkorpset. Imidlertid ser jo de som virkelig bestemmer i filmindustrien mer på om en film tjener penger enn om den får god kritikk. Eraserhead er den dag i dag en såkalt kult-klassiker, fordi publikum har hele veien vært positive i forhold til filmen, eller i det minste et tilstrekkelig antall av dem som kjøper kinobilletter fordi de ønsker å se “noe annet” enn en rettlinjet og lettfattelig historie — og Eraserhead er definitivt “noe annet”.

Senere gjenfinner vi Jack Nance i rollen som Pete Martell i fjernsynsserien Twin Peaks. Det er han som finner liket av den mystiske Laura Palmer, innpakket i plast, nede i vannkanten hvor han har gått for å fiske. Og dermed er vi i gang. Spørsmålet om hva som egentlig skjedde med Laura Palmer var en internasjonal snakkis ganske lenge. David Lynch selv anså dette som det sentrale mysteriet og selve motoren i serien. Det var aldri meningen at svaret skulle røpes, men pengefolkene tvang det gjennom likevel. Dette er et svært viktig element i metadimensjonen som omgir det kulturelle fenomenet Twin Peaks: Lynch selv har ikke hatt full kontroll over produksjonen. Dermed har mange ting utviklet seg i andre retninger enn hva regissøren opprinnelig ønsket, noe som gjør sluttresultatet mer “grumsete” enn nødvendig, men sånn er jo bransjen. Filmproduksjon er alltid et kompromiss mellom kunstneriske og kommersielle interesser.

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk – de beste går først

Det overordnede prosjektet hans David Lynch er ellers tydelig nok: Tvetydighetene i det amerikanske samfunnet slik de fremkom og utviklet seg i hans levetid. Blue Velvet er en film som går rett i strupen på denne saken. Filmen åpner med den typen falsk glorifisering av et mytisk, nærmest noe slags 50-talls og “Eisenhowersk” ideal om småborgerlig idyll som vel fortsatt betraktes som den formen for “greatness” som Donald Trump solgte seg inn med, men som selvsagt verken er sant eller riktig i noen realistisk forstand. Imidlertid dukker det snart opp trøbbel. Under overflaten er det jo helt andre krefter som rår, ikke minst de seksuelle. Filmens store skurk heter Frank Booth og spilles av Dennis Hopper, som på den tiden var en nylig tørrlagt alkoholiker som “hele Hollywood” hadde satt på svartelisten sin, men Lynch ga ham jobben og Hopper svarte med å levere en temmelig fryktinngytende fremtoning, først og fremst fordi karakteren er troverdig. Vi kan se for oss at det finnes sånne typer som Frank Booth der ute, men vi vil helst ikke møte dem. Blue Velvet tematiserer overgrep, utnyttelse, korrupsjon, misbruk og andre elementer fra hele spekteret av elendighet. Filmen tvinger oss til å se ting vi ikke ønsker å se, men den er ikke “sensasjonalistisk” i sin fremstilling av menneskelig toskeskap. Blue Velvet er ikke noen moralhistorie som går inn for å “advare” eller veilede sitt publikum. Vi må trekke våre egne konklusjoner.

Teknisk sett starter produksjonen av Twin Peaks en stund før filmen Wild At Heart, men tematisk sett hører den filmen – som David Lynch forlot Twin Peaks for å regissere midt i seriens forløp – hjemme i en anakronistisk orden, slik at hvis man jobber seg gjennom hele produksjonen til David Lynch for første gang så vil jeg anbefale den som hjemmehørende mellom Blue Velvet og Twin Peaks. Dette handler mest om hvordan den gamle klassikeren Wizard of Oz brukes som referanse da og senere. Det lønner seg å få denne referansen godt i havn før man begir seg inn i Twin Peaks-materialet, er hva jeg mener. Den vil føles malplassert etterpå, fordi da følger “LA-trilogien” naturlig i kjølvannet av Fire Walk With Me, som jeg betrakter som det sentrale punktet i hele produksjonen til Lynch: Misbrukte kvinner – eller egentlig kan vi si malplasserte og mistilpassede menneskeskjebner i sin alminnelighet – som knuses på en “skjult” måte mens resten av verden laller videre i sine fantasier om hvem vi er og hva vi driver med, som skapninger og samfunnsmedlemmer. Mens historien utvikler seg flettes jo et stadig økende antall elementer fra “gamle Hollywood” inn i filmene hans David Lynch. Jeg skrev om dette i går og oppga en “kronologisk rekkefølge” for hele film og fjernsynsproduksjonen hans, men jeg tok ikke med Eraserhead — fordi den kan ses enten som et frittstående element eller som en “formålsparagraf” for alt som skulle komme siden. Fra og med Blue Velvet er jo Lynch tung på alle de klassiske filmreferansene sine.

En regissør – jeg tror det kanskje var Terrence Malick – sa en gang at måten man må jobbe i Hollywood er å lage èn film for studioet og èn film for seg selv. Eller sagt på en annen måte, man må helst komme med èn bra selgende film for hver kunstnerisk sære produksjon man setter i gang med. Hvis ikke blir det nok vanskelig å skaffe finansiering neste gang. Hvordan detaljene i dette opplegget fungerte for David Lynch vet jeg ikke noe om – annet enn at han finansierte mesteparten av både Inland Empire og Twin Peaks: The Return ut av sin egen lomme. Derfor kunne han også gjøre stort sett som han ville, innenfor det spekteret av tekniske muligheter han hadde råd til. (Han gikk for digitalt, som er latterlig mye billigere enn celluloid, og styrte selv kameraet, så allerede der har du eliminert mesteparten av alt det dyreste.) Vi ser uansett mye Billy Wilder og Alfred Hitchcock i filmen Blue Velvet. Ihvertfall hvis vi vet hva vi skal se etter. Jeg foreslår altså å se en slags mega-Twin Peaks som består av Blue Velvet, Wild At Heart, selve serien Twin Peaks sesong 1 og 2, filmen Twin Peaks: Fire Walk With Me; deretter hele LA-trilogien (Lost Highway, Mulholland Drive og Inland Empire) før man runder av med Twin Peaks: The Return. Da bør man ha fått nok av David Lynch for en stund, tenker jeg. Men såpass må til for at man skal kunne se det overordnede mønsteret i hele denne “metahistorien”. Spørsmålet vi reiser er jo hva slags forteller han var. Finnes det “et stort budskap” som samler hele dette skramleorkesteret av bisarre detaljer opp i en pent avrundet sløyfe? Nøkkelen ligger i debutfilmen Eraserhead. Fremmedgjøring. Det er jo ganske vanlig ute blant folk å oppleve samfunnslivet og sin egen status i det hele som ustabil og tvetydig. Man tviler på seg selv. Verden er skummel og ubegripelig. Folk lyver og fantaserer. Nyhetene er forferdelige. Så hva skal man gjøre?

Av årsaker tviler jeg på om David Lynch appellerer til “det gode borgerskapet” — siden det jo først og fremt er dem han reiser pekefingeren – eventuelt langfingeren – mot. Hva mener jeg med dette? De som idealiserer fantasien om “det tapte paradiset” som vi en gang skal vende tilbake til. Sionister, om du vil. Alt skal bli bare bra, sier de. Riktignok må ting først bli verre, men til slutt vil de bli bedre. Det handler bare om ståpå-vilje. Du vet. Utholdenhet, mens vi gjør den jobben som er nødvendig for å skape paradisiske tilstander for våre etterkommere. Det er vanskelig – og litt useriøst – å lete etter noe slags politisk budskap hos David Lynch, men den moralen han står for utelukker jo sånne som utnytter og misbruker andre, så det følger av dette at nyliberalister og frimarkedsentusiaster forøvrig vil føle noen slags vag fornærmelse i selve fortellerstrukturen. Det samme gjelder sånne som tror på bastante svar og “sannheter”, spesielt de religiøse men også de politisk naive, som typisk heier på “laget sitt” som om det er en jævla fotballkamp det handler om men som ellers ikke skjønner stort av noe som helst. David Lynch har lyktes bedre enn de fleste med å vise frem “formløs ondskap” slik den manifesterer seg på det sosiale gestaltplanet (det betyr litt mer studering av Carl Jungs psykologi for de som ikke forstår konseptene) og bevirker “hendelser” som er tildels utenfor noen enkeltmenneskers kontroll. Alle vet jo at dette opplegget med intensjoner og konsekvenser ofte havner litt ut av vater. Hva spiller det vel for rolle om noe var “godt ment” hvis det ender med gråt og sorg? Vi behøver imidlertid ikke å dvele ved dette. “Verdens urettferdighet” er velkjent.

Twin Peaks: The Return – som altså avslutter livsverket til David Lynch – er ganske metafysisk ute langs kantene. Han identifiserer atombomben som menneskehetens “tredje ild” (de to første er henholdsvis vanlig ild, altså sånn som vi fyrer i peisen med, og elektrisitet) som kommer med sin egen form for fortærende destruktivitet. Å “leke med strøm” er på et vis det samme som å “leke med ild”, bare mye verre, mens det å “leke med atomer” igjen er enda mye verre. (Vi har så langt ikke noen konseptuell projeksjon av hva eventuelt noen slags “fjerde ild” skulle kunne bestå i, men kanskje noe med gravitasjon og svarte hull?) Uansett, detonering av atombomber – folk holdt på med “prøvesprengninger” ganske lenge, selv om de fleste har mistet litt interessen for sånt nå – har i universet til David Lynch medført at skapninger fra alternative dimensjoner har kommet inn i vår verden, med uklare hensikter men de påvirker mennesker på sin vei, om det da ikke er regelrett “besettelse” som foregår (som med Leland Palmer og “Bob” i Twin Peaks-serien), uten at dette noensinne blir gjort krystallklart. Imidlertid behøver vi ikke engang noen metafysisk dimensjon for å påvise at atomvåpen har terrorisert mennesker helt siden første gang de ble oppfunnet, bare i kraft av sin eksistens. Skremselstaktikken har aldri vært subtil, for å si det sånn. På den tiden David Lynch vokste opp og gikk på skolen trente amerikanske skolebarn på øvelsen duck and cover i tilfelle et innkommende atombombeangrep. Sånt må jo påvirke folk. (Forsåvidt trener de fortsatt på å søke dekning, men nå for tiden handler det om beredskap mot bevæpnede galninger som går amok med å drepe mindreårige og tilfeldige sivilister ellers.) Frykten for våpen er jo et våpen i seg selv. Beredskap er ressurskrevende og bevegelseshemmende, uansett hva slags nivå og kontekst det forøvrig står i forhold til; om det er noe privat som er mer eller mindre motivert av paranoia eller om det er noe på samfunnsnivå. Det skaper uansett ufrihet, om det ikke alltid direkte medfører ufred. Folk som er på vakt oppfører seg jo annerledes enn når de slapper av.

Hvem prøver å skremme oss og hva slags fryktobjekter holder de frem som motivasjon? Atomvåpen – og hele greia med “atomkrefter” i en større forstand – har mistet noe av den makten de en gang hadde — og i den grad det fortsatt finnes noen som kaller seg kommunister så er det ingen som tar dem alvorlig. Klimaproblematikk er dagens store sak, men folk vil helst ikke snakke om det. Klimaproblemene kan jo ikke brukes til noe man tjener penger på — og løsningene deres vurderes som “alt for dyre” uansett hvor nødvendige de måtte være. Så da så. Det får gå som det går. Vi sysselsetter folk med å skape enda mer perverse forskjeller mellom fattig og rik på den globale, men også den lokale skala. Alle som kan bruke en søkemotor kan finne statistikkene. De rikeste få har fordoblet formuen sin mens resten av oss har gått der og stønnet over inflasjon og dyrtid. Hvor dum går det an å bli? Siste ord er – antar jeg – ikke sagt i saken, men det er da vel ingen som fortsatt tror på denne historien om at jo mindre skatt de rikeste behøver å betale, jo bedre vil det bli for alle, fordi da vil de jo investere, skape gode arbeidsplasser og det ene med det andre. Hva kan vi observere? Siden det er førti år siden de begynte med dette prinsippet bør vi kunne se noen målbare resultater nå. Frihandelen har i global skala medført bedre levestandard for hundrevis av millioner i “lavkostlandene” — mens tapet av hjemlig produksjon i de rike landene har satt en skvis på “vanlig lønnsnivå og levestandard” i samfunnet. Arbeidsmarkedene har forandret seg til det nesten latterlig mye verre ettersom de rike har blitt stadig rikere. Dette er hva vi kan se. Du vet. Tallenes tale. Hva folk eventuelt måtte føle i forhold til saken kan jeg ikke si noe om. Jeg antar ting lar seg “tolke” på uikt vis. Hvem er det som står bak all forjævligseringa? For hundre år siden ville alle ha skreket jødene i samstemt kor, men nå vet jeg ikke helt. Det finnes jo så mange slags samfunnsgrupper man kan peke på og anklage for alt mulig mellom himmel og jord. Er det ikke noe med transer nå for tiden? Donald Trump signerte en presidentordre nylig. Et forbud mot transkjønnede deltagere i kvinneidretten. Smakfullt nok hadde han omgitt seg med en skokk av småjenter og etter signeringen så han seg rundt og sa det er vel ingen av dere som har pikk. (Ordet han brukte var “weener”.) Herregud. Journalister som har undersøkt saken sier dette dreier seg om totalt elleve – 11 – individer i hele USA, som ikke engang konkurrerer, de bare trener med laget — eller altså ikke nå lenger som det har blitt forbudt. En liten sak for menneskeheten, men en stor seier for de som hater tanken på at kjønn ikke er et fenomen som har skarpe kanter. De vet jo at det bare finnes to kjønn, ferdig snakket. Dette gjelder alltid og uansett hva noen måtte komme trekkende med av tvilstilfeller.

Det finnes mange slags rytmer i naturen. For eksempel finner vi i menneskenes kropp både hjerterytme og hjernerytme, den sistnevnte målbar i elektriske termer. Det er lite studert hvordan vi påvirkes av diverse georytmer også, men vi vet i det minste at noen får hallusinasjoner – ofte tolket som “noe overnaturlig” – av å befinne seg i nærheten av rennende vann under jorda. Det handler om infralyd, eller muligens om harmonier og overtoner som kommer sammen for å skape en illusjon om infralyd (det er dette prinsippet som ligger bak “god basslyd” i knøttsmå øretelefoner), som så i sin tur fremkaller diverse sansefenomener hos de som er følsomme for dette (de er bare noen få). Det virker sannsynlig at det er “noe elektrisk” som foregår med disse individene, men jeg vet som sagt ikke noe om forskningen på dette feltet, om noen. De snakker som regel om at de hører en slags dyp durelyd som mikrofoner imidlertid ikke klarer å plukke opp, så da kan det ikke være ørene de får det inn gjennom. At det skjer noe med dem er imidlertid åpenbart, og hvis de flytter seg litt forbedres situasjonen. Poenget er at det virker som vi snakker om et naturtalent som noen har, men de fleste ikke, og det har kanskje alltid vært sånn, hvilket er et intressant perspektiv på fenomenet orakel, som ofte har handlet om et “sted” minst like mye som en person, eller skal vi kanskje si at det handler om å plassere rett person på rett sted, så vil resten skje av seg selv. Hvilket bringer oss til David Lynchs portaler mellom vår verden og “et annet sted” – vi ser dette skje mange ganger i Twin Peaks, både i serien og i “megafilmen” (eller sesongene 1, 2 og 3, om du vil). FBI-agent Dale Cooper beveger seg i noen mystiske strøk, kan man si. Imidlertid er det – typisk for David Lynch – overhodet ikke klart hva som egentlig skjer helt på slutten. Om ikke annet så er det tydelig at bare fortellingen slutter her. Materialet fortsetter på egen hånd, fortolket og viderebefordret av et ukjent antall David Lynch-fans verden over, som hver seg pønsker på greia og fremstiller for eksempel skrivestykker som dette som vi nettopp ble ferdige med.

Den uten tvil største nyheten i 2025 – ihvertfall så langt – er at filmkunstneren David Lynch døde. Dermed er saken opp og avgjort. Siste ord er sagt om hva enn det er som foregår i Twin Peaks — enten dette skal tolkes som et sted eller en sinnstilstand. Vi legger merke til at dette dødsfallet skjedde i forbindelse med evakueringen av brannutsatte områder av Los Angeles ved den samme tid (offisiell dødsdato er den 15. januar). På en morbid måte er dette passende, fordi Lynch hadde et såpass sterkt forhold til elementet ild gjennom hele sin kunstneriske produksjon at når han likevel var så skral at han kunne stryke med når som helst, så hvorfor ikke benytte anledningen mens ting er på sitt mest apokalyptiske?

Det er vanskelig å si noe objektivt om de kunstneriske arbeidene til David Lynch. Det typiske er at enten er folk blodfans eller så hater de hele greia, fordi det oppfattes som nærmest provoserende ubegripelig og at dette er noe han gjorde med vilje, for å kødde med publikum, ergo nærmest en form for ondskap. For eksempel den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert hadde et slikt problem i forhold til Lynch, fordi han ifølge Ebert “kunne så mye bedre enn dette”, som bare koker ned til at kritikeren er sur fordi kunstneren ikke henvender seg mer til ham, altså at kunstneren er egoistisk i sitt uttrykk og bare opptatt av å dyrke sin egen sære stil. Dette er et argument man hører relativt ofte. Kritikere som føler en trang til å korrigere diverse kunstneres kreative villfarelser og lede dem inn på forstandens rette vei.

Annonsørinnhold

Spar opptil 69%: Salg på Johaug, Under Armour, Twentyfour +++

Selv er jeg imidlertid glad for at David Lynch alltid var så sær og “vanskelig”. Fordi det medførte en bemerkelsesverdig samling med filmer og fjernsynsproduksjoner – foruten at han også drev som musiker, kunstmaler og mer – som ellers ikke ville ha eksistert i denne verden. Enten folk liker eller misliker Lynch er de stort sett enige om at han hadde sin egen stil som er vanskelig å etterligne, selv om mange talentfulle folk har prøvd. Selskaper som distribuerer film har selvsagt også lagt merke til dette, fordi jeg vet ikke hvor mange filmer jeg har sett utstilt i hyllene hos videohandlere merket med at de har “David Lynch-stil” — en påstand som imidlertid aldri stemmer. (Her kan det anføres at navnet Quentin Tarantino også ofte har blitt (mis)brukt på den samme måten, for ikke å snakke om den gamle mesteren Alfred Hitchcock.) Saken er vel at Lynch brukte sitt eget “drømmemateriale” som grunnlag for alle karakterer, plott og scenarier, slik at med mindre man befinner seg i hodet hans – neppe noe blivende sted – er det uråd å tro at man skjønner noe av det man ser.

Hvordan forteller man en historie? Hvis man – som vår venn Roger Ebert – har bastante meninger om fortellerstruktur vil man neppe like David Lynch-stilen. Alt er jo i full fette oppløsning både i forhold til tid og rom. Lynch presenterer verden som en drøm, ikke som en “fantasi om en alternativ virkelighet” av den typen folk vanligvis dikter opp når de syr sammen et plott. Alle vet jo at ting er tilsynelatende meningsløse og dårlig sammenhengende når man drømmer. Plutselig kan det komme noen slags fremtoning som sier noe helt random, eller viser deg et triks man kan gjøre med kroppen, uten at du har etterspurt noe av dette. Hva kan man si? Drømmer er ikke logiske, de er ktoniske. (Dagens søkeord.) Og hva kan man egentlig gjøre mens man befinner seg i en drøm? De fleste opplever at de har lite de skulle ha sagt. De bestemmer ikke over noe, de kan bare seile med og “observere” på en nærmest litt rusa måte, mens ting ellers “bare skjer” uten at det nødvendigvis gir noen mening — i den grad man overhodet husker drømmene sine etter at man våkner. Det normale er at de glemmes i løpet av de første få minuttene av den nye dagen, ettersom man står opp, kler på seg og lager frokost og så videre. Alle har sine morgenritualer. Selv foretrekker jeg å starte rolig, med god kaffe. Det er sjelden jeg våkner med sultfølelse, så det blir derfor som regel ikke noen tidlig frokost heller. Jeg foretrekker å legge inn et par timer med noen slags aktivitet først. Ganske normalt for en voksen mann, innbiller jeg meg.

Hvorom allting er, det snakkes jo ikke desto mindre om en egen drømmelogikk – se også psykologi i tradisjonen etter Carl Jung – hvor det er tillatt å veve “sammenhenger” som ikke fungerer i den virkelige verden men som gir mening innenfor konteksten som drømmen skaper. Det er slik man må tolke David Lynch. Hans siste magnum opus var Twin Peaks: The Return, som presenteres i et episodeformat men som egentlig er en “megafilm” på samme måte som Rainer Werner Fassbinders legendariske Berlin Alexanderplatz fra 1980. (De som likte “Babylon Berlin” på NRK vil kanskje også like Berlin Alexanderplatz, selv om Fassbinder lagde en mye mørkere, mer surrealistisk produksjon enn den førstnevnte.) Den opprinnelige serien Twin Peaks gjorde et nokså sterkt inntrykk på fjernsynspublikum verden over da den ble vist omtrent samtidig med at Sovjetunionen kollapset og verden virket “noe mindre solid” enn den hadde vært på 80-tallet. Ingen hadde sett noe sånt før (bortsett muligens fra de som kan huske den britiske produksjonen The Prisoner fra 1967) og det var ganske mye snakk om greia. Twin Peaks satte sitt preg på en hel generasjon. Det er vanskelig å forklare nå i dag – når “alt er lov” på fjernsyn – hvor jævlig sær den serien var, i usannsynlig kombinasjon med sin masseappell. Det var mye av den formen for kvikke morsomheter som folk kaller “memer” nå i dag. De som husker, husker.

Det er en viss samling rundt påstanden om at Mulholland Drive var David Lynchs beste film — hvis man først har slik legning at man henfaller til å rangere ting i hierarkisk orden. Selv er jeg ikke så glad i det, fordi jeg synes ærlig talt at alle hans filmer var “hans beste film” (og det er jo ikke så mange av dem), bortsett fra Elefantmannen, Dune og The Straight Story, som alle er litt mer “meh” for meg. Ikke fordi de er dårlige filmer, men de er ikke “David Lynch-filmer” i ordets rette forstand. Uansett, Mulholland Drive skulle egentlig bli en fjernsynsserie, formodentlig med den tanken å behandle byen Los Angeles på samme måte som det lille tettstedet Twin Peaks i sine dager, men en eller annen gjøk på direktørnivå sa nei. Det var for sært. Blant fansen er det bred enighet om at The Return gir en ganske god pekepinn om hva en eventuell Mulholland Drive: The Series kanskje kunne ha blitt. Vi vil aldri få vite det. Ergelig? Bare for de som har tid nok til å ergre seg over det som ikke finnes, men ikke kraft nok til å selv skape den kusten de ønsker å se her i verden. Tenk litt over den, du. Uansett, for å kontekstualisere Twin Peaks: The Return bør man begynne med filmen Blue Velvet fra 1986, deretter Wild At Heart, før man går løs på selve Twin Peaks, den originale serien fra 1990. Når man har svimlet seg gjennom alle sidesprang og kørka påfunn i Sesong 2, ender det hele i en surrealistisk ekstase som fortsatt ikke har noe sidestykke i fjernsynshistorien. Og der sluttet Twin Peaks for den gangen. Imidlertid kom det en frittstående film, altså en såkalt “prequel” som het Twin Peaks: Fire Walk With Me, som vel er det mest uhyggelige Lynch noensinne lagde. (Selv om dette naturligvis er diskutabelt etter at man har kommet seg gjennom The Return. Der foregår det jo mildt sagt mange bisarre saker.) Videre må man se Lost Highway, Mulholland Drive og Inland Empire for å kunne se hvordan David Lynch brakte sammen tematikk fra alt han tidligere hadde lagd i Twin Peaks: The Return.

Hva mer er det å si? Mannen er borte men verket hans består. Han filmer i dødsriket nå. Selvsagt tilhører jeg den gruppen som ble nevnt tidligere, det vil si blodfansen. Jeg har alt han laget på DVD. (Dette gjelder imidlertid mange andre regissører også, blant annet Stanley Kubrick, Coen-brødrene, Pedro Almodovar, Jean-Pierre Melville og flere.) Hvis en film er bra så ikke bare “tåler” den å bli sett igjen (og igjen), den ber om det. Du må se den igjen (og igjen). Sånn er det å være kinofil, selv om ordet kanskje er litt misvisende siden det jo ikke handler om “kino” i den forstand, men om mediet film. Best på kino? Det er ingen urimelig påstand, men ut over det må vi si det er bedre å se en bra film på liten skjerm enn å ikke se den i det hele tatt. Hva de viser på kino er jo ofte litt her og der i forhold til hva man har lyst til å se. Det skal mye til for at jeg går og ser noen ny film i disse dager. Jeg har sett mer enn nok søl av det slaget som man ikke har lyst til å se flere ganger, som jeg er nødt til å si om nesten alt nytt. Sånn er det. Dessverre. Som mange andre mener jeg at filmkunstens gullalder er forbi. Den varte i det store og hele fra diverse “nyrealistiske” varianter (inkludert ikke minst film noir) etter Den andre verdenskrig, og frem til de begynte med “B-filmer på høybudsjett” etter suksessen med Jaws og Star Wars (som begge er drittfilmer). Det hjalp heller ikke at visse store regissørnavn hadde levert mange skandaløst dårlig selgende produksjoner – verken kritikere eller publikum likte filmen – selv om alle i ettertid snakker om dem under tittelen “mesterverk”. Jeg anbefaler The Criterion Collection for et eklektisk utvalg av kvalitetsfilmer, med plenty annet tilleggsmateriale, som er den sjangeren jeg snakker om. Hva som er bra film handler naturligvis mye om smak, men vi skal også huske at film er håndverk. De samme reglene gjelder som for alt annet håndverk. Er det vellaget? Dette er det vi mener å fange opp med ordet kvalitet. Den nylig nevnte samlingen har sitt eget nettsted, for de nysgjerrige. I tillegg finnes masse andre slike tiltak, for eksempel British Film Institute (BFI) og Arificial Eye.

Folk har stort sett fått med seg at det ble avgitt en sieg heil type gest fra bak en talerstol merket med seglet til den amerikanske presidenten nå nylig. Noen liker dette, andre ikke så mye. Hva er rimelig å forvente? Amerikanere har ofte et litt abstrakt forhold til disse greiene, men i Europa husker folk fortsatt Den andre verdenskrig, samt annen jævelskap som nazistene satte i gang med. Norge sto også under okkupasjon i fem år. Det var noen stusselige greier. Jeg mener, du kan jo selv prøve å gjøre nazihilsen i nabolaget der du bor, på jobben eller hva som helst og se hva som skjer. Om det er ment som en spøk er det beste vi kan si om saken at det er i dårlig smak. Om noen gir deg en på trynet etterpå så har du egentlig ingen rett til å klage. Såpass har du fortjent for toskeskapen.

En anglikansk-katolsk prest – Calvin Robinson – fra Michigan i USA fikk nylig sparken for å ha avgitt en slik nazihilsen under et såkalt Pro-Life arrangement. Han innrømmet at poenget var å ergre og/eller provosere “de liberale” og politisk venstreorienterte. Kirken svarte med å si at sånt er ikke kristelig. En prest skal ikke gjøre ting bare for å plage folk. Hva skal man tenke om dette? Det virker mystisk at disse personlighetstrekkene – sosial sadisme, altså det å glede seg over andre ulykke, eventuelt deres angst, frustrasjon og annet – ikke har blitt avdekket tidligere. Schadenfreude som det heter på tysk – på godt norsk skadefryd – har ikke noe eget engelsk ord, men det har etablert seg som noe dagligdags normalt i de engelskspråklige landene likevel. Er det kristelig? Jeg kan ikke uttale meg om hvordan man gjør kristendom på korrekt vis, men de bør kanskje tenke litt oftere på hva Jesus ville ha gjort.

Annonsørinnhold

Spar opptil 69%: Salg på Johaug, Under Armour, Twentyfour +++

Er det kristelig å drive med utviklingshjelp rettet mot fattige og vanskeligstilte land i den tredje verden? Uansett hva svaret eventuelt måtte være innenfor en teologisk horisont er det uansett smart politikk som bidrar direkte til å demme opp for “uønsket migrasjon” — som jo er en svær greie for mange, ikke minst USA. En jeg kjenner som driver med privat næringsvirksomhet sparket nylig en daglig leder han hadde ansatt. Og forklaringen? Han var alt for opptatt av å kutte i budsjettet og spare penger. Som han sa: Det går ikke an å spare seg til fremgang, vettu. Man må bruke penger, men på en smart måte, som bidrar til å styrke virksomheten. Nå kan man riktignok ikke styre et land på den samme måten som man styrer et firma, men enkelte ting ligner, som for eksempel å jobbe for at “merkevaren” skal styrkes i markeder hvor man ikke allerede er godt etablert. De kalte dette goodwill på den tiden da jeg studerte økonomi, men det heter sikkert noe annet i dag. Markedskredibilitet? Navnet spiller uansett ingen rolle, poenget er at man har alt å tjene på at folk ser positivt på prosjektet ditt, selv om du ikke har noen umiddelbar materiell fordel av dette der og da.

Når det gjelder merkevaren til den katolske kirken så har de da sannelig nok å stri med om de ikke skal ha en jævelprest gående løs og gjøre nazihilsner bare på kødd også. Herregud. Det kalles defrocking på engelsk. Avkjoling. Jeg har ikke helt bestemt meg ennå, men det er kanskje et ord jeg kommer til å bruke i visse lite kirkelige sammenhenger. Digresjon til side, fra avstand ser det ut som en korrekt reaksjon å gi presten sparken på grunn av det han gjorde. Det stanser alle tilløp til angrep på selve kirken, som helt sikkert ville ha blitt en kategori fem skitstorm hvis de hadde gått i forsvar for ham. Jeg mener, nazihilsen? Hvem gjør sånt? Og ikke minst, hvorfor? Hva er det han prøver å si? De fleste er jo enig om at denne nazigreia er ferdig snakket. Vi skal ikke ha noe mer av denslags, ellers takk. Folk må finne på noe annet for å skremme, sjokkere og såre de liberalt venstreorienterte — i den grad dette virkelig er nødvendig. Jeg har egentlig litt vanskelig for å forstå sosial sadisme. Enhver form for lidelse ute blant folk er jo et netto tap for samfunnet. Det koster mer å la nøden man ser skure og gå enn hva det koster å ta grep og rydde opp i saken. Og er det ikke litt patetisk å glede seg over andres ulykke? Jeg vil karakterisere det som en personlighetsforstyrrelse.

Defisjonsmessig sett, har man egentlig fullført et maratonløp  hvis det skjer på en av de derre løpemaskinene som man ser på treningsstudioer og slike steder? Jeg vet neimen ikke hva jeg skal si. Det går an å fremføre sterke argumenter for både ja og nei. Teknisk sett koker jo greia ned til en spesifikk fysisk anstrengelse hvor man må løpe så og så mange skritt for å gjennomføre programmet, ikke om at man nødvendigvis må “bevege seg gjennom et landskap” langs en så og så lang løype. Hodet ser selvsagt forskjell, men merker kroppen noe?

Det eneste treningsapparatet jeg har i mitt eget hus er en “sykkel” som for det meste får stå i fred. Den er bare aktuell å bruke hvis jeg er jævlig irritert, eller noe, og været er for dårlig til at jeg vil engasjere meg i noe fysisk utendørs. Saken er imidlertid at det skal ganske kraftige saker til for å bringe meg ut av sinnslikevekt på den måten. For det meste blir jeg bare fnisete av idioti – det er jo ikke mitt problem – men noen ganger blir det bare for drøyt. Da må det sykles, eventuelt jobbes i hagen. Du vet. Noe fysisk, som svekker idiotiets påvirkningskraft.

Annonsørinnhold

Spar opptil 69%: Salg på Johaug, Under Armour, Twentyfour +++

Hvor lenge har folk visst at Elon Musk er fette idiot? For mitt eget vedkommende blir svaret å handle om en redningsaksjon i Thailand for noen år siden, da han beskyldte en av redningsmennene – som takket nei til Musks ubåt – for å være pedo. Sånt er svært alvorlig. Jeg har aldri sagt noe sånt til noen — og jeg er omtrent så fæl i kjeften som det går an å bli. Ordet idiot sitter veldig løst, for å si det sånn. Jeg bruker det til og med om meg selv mye av tiden. Men du bør helst ha sterkt bevismateriale for å støtte en påstand om at noen er pedo. Det er ikke et ord man bør bruke om folk bare for å fornærme dem, fordi det er en så dårlig tolerert straffbar handling vi snakker om.

Etter min mening er hele dusteopplegget rundt Donald Trump bare hva man må forvente når folk hyrer inn en klovn til å styre skuta. Syndefallet består i valgresultatet, ikke i detaljene rundt det som skjer senere. Naturligvis er det helt i det blå hva denne tosken finner på å si og gjøre. Det eneste vi vet med sikkerhet er at det kommer til å bli nærmest smertefullt tåpelig. Sånn sett innfrir Trump forventningene på en daglig basis. Jeg gidder ikke engang å trekke frem noe eksempel. Alle ser det de ser og hører det de hører. USA har aldri vært så sårbare som nå, slik at vi bør forvente “noe” fra alle kanter fremover, ettersom Musk og hans bande med fjortiser trenger seg inn i statsapparatets dataservere for å gjøre Gud vet hva. Visstnok skal de spore opp og slette “ulovlige utbetalinger”, uten at dette er nærmere definert. Jeg antar vi må vente og se hvordan greia spiller seg ut, men er det ikke noe med å være sikkerhetsklarert?

De som kan huske året 1985 vil sannsynligvis si at Arne Treholt var sterkt fremme i nyhetsbildet, men de vil kanskje også huske at Mikhail Gorbatsjov tok over som partisekretær i Sovjetunionen det samme år. Ingen – og jeg mener ingen – trodde ved det tidspunktet at hele mannskiten skulle kollapse og forsvinne bare fem år senere. Det er mye å si om hvor dårlig resten av verden håndterte Sovjetunionens sammenbrudd utover på 90-tallet, men vi kan i det minste si at den gangen ble grunnlaget lagt for det Russland som eksisterer nå i dag, med alle sine gangstere og oligarker. Nå ser det ut til at USA også vil kollapse i nær fremtid. De er jo ikke på langt nær så stabilt sterke og mektige som folk typisk tror, og trodde om Sovjetunionen den gangen. Det skal ikke så mye til. Korrupsjonen og løgnene har jo allerede gnagd istykker selve fundamentet for tillit og lojalitet blant sivilbefolkningen. Amerikanere er tildels så desperate at de gir jevnt faen i hva som skjer så lenge “noe forandrer seg” i samfunnet — men samtidig har de det bortskjemte barnets naive tro på at stat og samfunn er noe som “bare er” og som alltid uansett vil finnes. Senere kommer de ikke til å skjønne hva som skjedde.

Hva er rimelig å forvente som en konsekvens av at førti tusen byråkrater sier ja til en sluttpakke – som imidlertid ikke er finansiert eller godkjent på noe vis, bare lovet av en velkjent løgner – og forlater den daglige driften av statsapparatet? Det er ukjent, men det vil neppe bli noe bra. Hvis hensikten med dette opplegget er å kollapse den føderale staten i USA så gjør de en god jobb, men hvis hensikten er nær sagt hva som helst annet må disse evneveike trollene stanses så raskt som mulig. Skadene er sannsynligvis allerede permanente, i den forstand at den føderale statens dataservere må anses som kompromittert og tapt. Hele greia må formateres på nytt etter at privatfolk uten sikkerhetsklarering har holdt på og tukle med de dype programkodene. Og det er bare ett av mange svært alvorlige problemer de har fått til å stable opp i løpet av bare – hva er det? – tre uker? Herregud. Disse idiotene setter noia på folk fra Grønland til Gaza, men tydeligvis ikke på det republikanske partiet i USA. De bare smiler og laller rundt i sin egen bobleverden, hvor alt er bare bra og landet styres av egenerklærte genier. De har jo mange penger. Selve beviset på menneskelig intelligens.

Noen beskrev det som ondskapsfullt når jeg kaller folk idioter, evneveike og den typen ting. Jeg svarte med å sparke dem i ballene. Forstår vi hverandre så langt? Det er til enhver tid en frivillig sak om du vil lese det jeg skriver. Mange har valgt å la være. De foretrekker en annen form for virkelighet. Du vet. Det man ikke vet har man ikke vondt av. Mye av verden foregår slik, altså i en sone som du ikke vet noe om. Noen kaller dette uskyld og synes det er noe vi bør jobbe for å bevare og beskytte, men selv vet jeg ikke riktig. Er det en fordel at folk er idioter?

Inntil videre slår jeg dem ned og tramper på ansiktet deres. Er dette moralsk forkastelig? Snakk til meg, fordi jeg forstår det bare ikke. Jeg føler ingen “tilgivende energier” når jeg betrakter en dust. Det beste jeg har å tilby er at jeg skal la dem gå i fred inntil videre. Altså late som ingenting, selv om dette er i grunnleggende konflikt med min natur. Jeg antar at min natur ikke er like bevaringsverdig som den visse andre går rundt og fremviser. Hva annet skal jeg tenke? Fortell meg hva som skjer fordi jeg forstår det bare ikke. Hvorfor er det så viktig å bevare det dumme?

Annonsørinnhold

Spar opptil 69%: Salg på Johaug, Under Armour, Twentyfour +++

Jeg aksepterer alles rett til liv og frihet. Vær hvem du vil, gjør hva du vil, si hva du vil — riktignok innenfor visse rammer av sunn fornuft, men prinsippet er greit nok. Norge er et temmelig fritt land på de fleste måter. Ingen bryr seg så lenge folk ellers holder fred og ikke starter noe faenskap. Om du vil være gal er din egen sak. Hvorfor ikke? Det finnes jo som alle vet visse yttergrenser for når “omsorg” opphører og blir til tvang. Når bestefar mister oversikten over hvem som er hvem og i hvilken retning tiden peker så plasserer vi ham i et behandlingshjem, men ellers ikke. Frihet er ikke vakkert. LIvet har ingen happy ending for noen av deltagerne i denne galskapen.

Folks idealer er for det meste bare evneveikt vrøvl. Det kommer aldri til å bli sånn som de fantaserer om. Livet består av en suksessiv mengde med skuffelser og tragedier som man må ta på strak arm. Deretter dør man bare. Sånn er hele opplegget for de fleste. Det finnes ingen mysterier, vi er bare dyr som lever og dør uten noen forklaring. Hvorfor er dette så vanskelig å ta inn over seg? Det har jo alltid vært sånn.

Bildet ovenfor er kjent som Trollmannen fra Les Trois-Freres og er et omtrent 13.000 år gammelt hulemaleri av hva ingen egentlig vet, men alle ser som en slags hybrid av dyr og menneske, muligens tilknyttet jaktmagiske ritualer fra den tiden da motivet først ble malt. Hva er rimelig å tenke om sånt? Det blir uansett bare spekulasjon. Vi har ingen realistiske forutsetninger for å si hva “folk flest” var opptatt av for så lenge siden, enda mindre hvorfor de valgte å male slike motiver som de gjorde, der vi finner dem. Saken er jo at hulemiljøer er “lukkede” og lite utsatt for alskens vær, vind og annet som gnager bort ting over tid. Derfor blir oldsakene bevart. Det går ikke an å si at hulemalerier er en selvstendig greie, annet enn i en bevaringssammenheng. Om folk også malte ting ute i friluft er ukjent. Kanskje, kanskje ikke. Det ville i så fall uansett ikke ha blitt bevart gjennom så lang tid. Hulemaleriene eksisterer ennå simpelthen fordi “tiden står stille” på slike steder — som også er grunnen til at det finnes så mye godt bevart fossilt materiale i disse miljøene.

Etter en tids fravær fra denne plattformen leste jeg meg nylig opp på “det som foregår” og så vidt jeg kan se er alt som vanlig. Dette stedet er ikke så mye preget av bloggere – i ordets rette forstand – som av vankere (det heter wanker på engelsk) og deres småpludrende snikksnakk om fullstendig meningsløse ting — ikke uofte private affærer som strengt tatt ikke angår noen andre. Dette er imidlertid fullstendig okay. Det finnes jo ingen “rene sosiale medier” på norsk, hvor man kan ferdes trygt uten å bli antastet av alskens selgere som kommer med både meninger og det ene med det andre. Som noen lakonisk uttalte: Det finnes åpenbart mange USA-eksperter i Norge. Plattformen har imidlertid beholdt den mildt sagt jævlig irriterende greia med reklame som “limer” nederst i høyre hjørne hvis man prøver å komme seg gjennom kommentarfeltet. Det er litt i overkant “inisterende” synes jeg. Men alle andre liker det sikkert minst like godt som både sjokolade, sex og rødvin. Hva vet jeg? Jeg er jo bare en tosk som lever i sin egen verden, preget av regler som ingen forstår. Uansett, sånn går dagene. Man beveger seg langsomt fra det ene til det andre. Noen ganger på en konfliktfri og grei måte, men som regel ikke. Om man hamrer eller hamres, alltid skal det jamres, som Ibsen observerte.

Annonsørinnhold

Spar opptil 69%: Salg på Johaug, Under Armour, Twentyfour +++

Regjeringen har etter alt å dømme vært gjennom noen slags spastiske rykninger i formålsparagrafen sin. Hvem er de og hva vil de? Juryen sitter fortsatt på bakrommet så langt meningsmålingene angår. Kan Jens Stoltenberg redde ansiktet til Arbeiderpartiet foran neste valgomgang? Vi vil sikkert få flere svar i neste sesong av dette dramaet. Han er jo – bare i en politisk forstand, det er ikke noe seksuelt inne i bildet – et ektefødt barn av Gro & Kåre, om noe slikt i det hele tatt finnes. Du vet. Tese pluss antitese er lik syntese. Helt standard prosedyre for en dialektisk prosess. Brobygging er hva politikken til syvende og sist handler om. Veier og metoder. Den typen ting. Vi snakker selvsagt om både Hegel og Marx nå. Det er komisk. Nesten ingen som i noen som helst sammenheng bruker ordet “marxist” har selv den minste lille peiling på hvem Marx faktisk var og hva opplegget hans handlet om. Selv ikke en gjennomsnittlig og egendefinert marxist har som regel giddet å lese seg gjennom bøkene. Alt er veldig performativt og kunstig, er det ikke? Vi kan imidlertid si at Marx var selv en borger, som hadde “problemer” med borgerskapets livsstil og evolusjonære perspektiver, ikke ulikt hvordan en typisk blitzer fra før i verden som regel kom fra godt møblerte hjem og vel så det. Hvordan er ting nå? Jeg vet ikke, men det generelle inntrykket er at når selveste arbeiderklassen blir revolusjonær så går de som regel skarpt til høyre. Det er bare bortskjemte borgerbarn og folk som kan identifisere seg med Herman Hesses gamle bok Siddhartha som typisk beveger seg mot og etterhvert befolker den politiske venstresiden. Hva handler det om? At de skjems? Næmen helledussen sin midt i stussen, på dusk, tusk og fusk. Du har min fulle og udelte sympati for alle lidelsene du må utholde og gjennomgå med stoisk heltemot. Okay, litt brøleape også, når anledningen byr seg, men for det meste stoisk. De som er misfornøyde gjør sjelden noe mer eller annet enn å sutre litt. Dette preger nettet. Og virkeligheten.

Saken er at det finnes arbeidere og det finnes sjefer. Hvem som er hvem – og hvorfor – kan diskuteres hvor mye som helst uten at noe skjer. Men dette er ikke noe komplekst regnestykke. Hvor mange økonomiske trollmenn finner du for hvert økonomisk nyttevirkende individ ute i samfunnet? Nå er vi selvsagt konfrontert med spørsmålet om hva som er nyttig og hvordan man skal definere denslags, som vi også kan prate om, selv om alle har en ganske god intuitiv følelse for hvordan fysikken fungerer i denne verden. Tjener du penger på investeringer? I så fall er du en parasitt. Ser du? Det er ikke vanskeligere enn dette. Hele den såkalte finanssektoren behøver å kaldkvæles. Ikke fordi folk ikke behøver det vi kaller “finansielle instrumenter” – først og fremst penger – for å få hverdagen sin til å funke, men fordi det finnes alt for mange av hva som essensielt sett er “trygdesnyltere” i denne sektoren. Vi kan uten tvil øksemyrde omtrent åtti prosent av alle former for “abstrakt arbeid” – eventuelt erstatte det med feilfri kuntig intelligens – uten å tape noe som helst som har varig kulturell verdi. Det er klart at nå står jeg litt og vifter med kølla, fordi jeg er murer av fag og det går ikke an å diskutere om “vi egentlig behøver murere” fordi faget har eksistert i mer enn ti tusen år. Det går ikke an å bli kvitt oss. Om folk i det hele tatt ønsker seg “permanente boligstrukturer” så er det murerens jobb å få dette til å skje. Er det overhodet noen som gidder å diskutere dette? Jeg tviler på det. Ikke engang snekkerne krangler om rang med murerne. Bare noen få horer mumler noe om “verdens eldste yrke” selv om de vet at det ikke fantes noen horer før de første murerne hadde sin første lønningsdag. Siden har det stort sett vært samme greia. Sex and drugs and rock’n’roll.

Hvilket bringer meg til dagens tema. Bør 16-åringer kunne skjenke alkohol? Det enkle og åpenbare svaret er hard nei. Om noe så bør vi heller gå den motsatte veien og kreve at de skal være minst 25, eller noe. Hvorfor? Vel, det er jo egentlig ganske enkelt. De er pushere. Det å distribuere rusmidler til de narkomane – alkohol inkludert – er en jobb som krever mer enn bare et aldersbevis. Noen 16-åringer vil sikkert klare det helt fint, men de fleste vil ikke være pragmatisk funksjonsdyktige hvis selve greia kollapser ned til noen slags konflikt, skrik og skrål, som det ofte gjør med folk som er på fylla. Hvem er det som ikke vet dette? Til og med godt voksne folk blir idioter etter noen drinker (og de som allerede var det blir enda verre). De kan bli ganske krakilske hvis servitøren – slik de plikter – nekter dem ytterligere servering når ting åpenbart er i ferd med å skli ut av kontroll. Dette er bare det mest åpenbare eksempelet blant mange fler. Hvis det var opp til meg ville jeg ikke skilt mellom alkohol, kokain og heroin innenfor loven. Alle er “harde rusmidler” og ethvert behov man eventuelt føler for noen av delene er narkomani. Resten er pissprat og bortforklaringer. Hva kan jeg si? Folk er noen ynkelige løgnere. Det er patetisk. Vi observerer hvordan “serveringsnæringen” – altså bakmennene innenfor den delen av narkoøkonomien som handler om alkohol – selvsagt stiller seg positive til slike forslag. De er jo umennesker. De driter i hva slags konsekvenser dette i verste fall vil ha for en ung kylling som “bare gjør jobben sine”. De har lovens beskyttelse for å selge rusmidler på den måten de gjør — og slik ønsker de at ting skal fortsette å være.

Når alt det er sagt, så tar jeg imot alt ekstatisk bifall nå, med min vanlige pissestråle av kald forakt. Hvem faen er du og hva tror du at du vet? Det er ikke mitt problem, så ikke gjør det slik. Jeg er jo ikke grei å ha med å gjøre selv når jeg er blid, været er fint og alle forretninger går som de skal. Min intoleranse er ekstrem — men på den annen side så er min “opplevde toleranse” (i den forstand at jeg typisk driter i hva andre folk driver med) minst like ekstrem. Jeg kan bare henvise til de udødelige visdomslinjene fra den store Carl Perkins: You can do anything but don’t step on my blue suede shoes. Uten at jeg dermed sier at jeg noensinne vil bruke semska blå skinnsko. Herregud. Det er bare en metafor. Jeg er som en enmanns MC-gjeng uten motorsykkel, er hva jeg mener å si. Jeg kødder ikke med folk som ikke kødder med meg. Og jeg er i det store og hele positivt innstilt til å ta vare på nærmiljøet, støtte lokale forretninger og den typen ting, som sannsynligvis er hvorfor alle – selv folk jeg vet at jeg ikke kjenner – hilser begeistret på meg heromkring. Jeg vet jo også at dette ikke er sånn folk normalt oppfører seg i denne bygda. Hvis de tror du er en fremling – kanskje noen som kommer fra byen – vil de definitivt skule surt på folk og ellers ikke si noe, heller enn å løfte armen og smile. Såpass har jeg kunnet observere. Hva kan jeg si? Jeg er et sjarmtroll som alle liker, ihvertfall så lenge jeg ikke forteller dem hva jeg egentlig tenker om ting, hvilket jeg sjelden gidder å gjøre. Hva er poenget? Jeg vet jo allerede at folk for det meste er bare evneveike troll og føler ikke noe behov for å understreke dette i noen ytterligere grad. Hvordan kommuniserer man med sjimpanser? Ihvertfall ikke gjennom å starte med å anklage dem for å være hva de er. Sånn er det jo. Man må henvende seg til enkle skapninger på deres egne premisser.

Når folk snakker om smarte hus ser jeg for meg den litt pisstrengte gnagertypen som “må” ha siste teknologiske nytt på alle fronter — og som snakker uten stans om greia. Idèen er forsåvidt enkel nok. Det handler om å styre alle husets ting fra telefonen, enten man er hjemme eller et annet sted. Du vet. Dimme lyset, skru på radioen og det ene med det andre. Skikkelig smart, ifølge de som har greie på denslags. Som vanlig er det opp til meg å være fjevelens advokat. Tror du ikke at du eksponerer deg for hackere? Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor noen eventuelt skulle albue seg inn i husets sentralkommando – eller hva det nå heter – og opprette sin egen parallelle kommandostruktur, men hvis det finnes noe som er verd å stjele der er vi nok på det rette sporet. Dessuten har jeg inntrykk av at hackere ofte er anarkister som ikke går av veien for å utøve practical jokes rettet mot for eksempel folk som åpenbart har “for mye penger” og/eller andre former for makt. Hackere behøver ikke å ha noen årsak i den forstand. Det kan være bare på kødd.

En science fiction film som jeg vagt minnes hadde en gruppe karakterer kalt “low techs” som ikke var på nett i forhold til opplegget i filmen. Detaljer som for eksempel navnet på filmen har jeg glemt, men jeg husker de folka. De minnet grovt sett om den typen urbane hippier man ser overalt, med rastafletter og fargerike klær, og de har ofte en greie med at de skal være off grid, det vil si ikke koblet opp mot verken strømnett, telefon eller noe som helst annet som leveres av det offentlige – eventuelt private selskap som jobber på kontrakt – og som man betaler for hver måned. “Selvberging” er et ideal for mange, som ikke egentlig er så mye “politisk” som det er et moralsk livsstilsspørsmål. Disse typene blir ofte kalt alternative, men de er ikke mer alternative enn at det er et både velkjent og forutsigbart opplegg. De fleste av dem er harmløse nok. Alt de vil er å ha noen høner, dyrke sine egne grønnsaker og få strømmen sin fra solceller. Den typen ting. Det befinner seg til enhver tid et antall sånne som prøver å etablere bosetting ute på landet i Italia, Portugal og Spania. Typisk kjøper de gamle småbruk i fraflyttingsområder — og så starter de en YouTube-kanal hvor de dokumenterer planer og fremgang etterhvert. Mye er ganske deprimerende saker. De sliter fælt. Byråkratene er ikke greie mot dem heller. Men annet er morsomt. Det kommer formodentlig an på hva slags humor folk har. Ikke alle klarer å le av seg selv.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Selv vil jeg ha – i den grad jeg kan få hva jeg vil – et hus som har null i IQ. Absolutt flatlinje i den mentale sektoren. Det er faktisk best hvis huset er så dumt at det ikke klarer å gjøre noe som helst på eget initiativ. Hva kan jeg si? Folk er jo som alle vet forskjellige. Det er sikkert meg det er noe galt med, men jeg får litt frysninger ved tanken på et smart hus, selv om de bare mener et hus som lar seg automatisere, programmere og fjernstyres. Jeg vil ikke engang ha en bil som oppfører seg sånn. Alt skal være “hands-on” i min verden. Jeg så en kis som klappet hardt i hendene to ganger for å skru på lyset i et rom. Jøss. For et påfunn. Hva er poenget? Jeg liker lysbrytere. Det er avansert nok for meg. Hvis jeg en dag blir så skral at jeg ikke klarer å operere lysbryteren bør jeg sannsynligvis ikke bo på egen hånd uansett. Det er noe med det. “Lavteknologi” som operativt prinsipp er en slags filosofisk minimalisme. Du vet. Ikke lag en maskin for å gjøre noe du fint får til med hendene. Ikke automatiser noe som fungerer bra nok manuelt. Vi kan si at det overordnede prinsippet dreier seg om å ikke sløse med ressurser. Hvorfor blande teknologi inn i jobben hvis det ikke er nødvendig? Jeg mener, det er definitivt bedre med motorsag enn med tigersvans – eller øks – hvis man skal felle et tre, men man behøver ingen jævla skogsmaskin heller. Nok er nok, liksom. Jeg er sånn av natur at jeg fokuserer på å få jobben gjort, uten å danne fetisj rundt utstyret. Når det er sagt, så har jeg sikkert en 30-40 enheter av alskens elektroverktøy i huset, men det er fordi jeg drev som selvstendig håndverker i mange år før jeg ble pensjonist.

Jeg innbiller meg at de fleste er mest som meg når det kommer til hva slags styringssystemer de vil ha i huset. Folk vil typisk ha elektrisk lys, kjøleskap, vaskemaskin og så videre — men ikke mange drømmer om et “smart” hus. Enda mindre en kunstig intelligens det går an å prate med. Herregud. Skru på kjøkkenlyset. Eller hvis man er av den kristelige typen vil man kanskje få et kick av å si bli lys og slå ut med hendene. Jeg følger noe som heter “Den forbannede bokklubben” og der hadde de nylig en greie om Ray Bradbury og klassikeren Fahrenheit 451. Som alle vet er jo “brannmenn” et tema i vinden, så å si, ihvertfall i USA, nærmere bestemt Los Angeles, hvor de plages med vindfenomenet Santa Anna. De sa på nyhetene at vinden er oppkalt etter en helgen, men jeg tror den henviser til den meksikanske general Antonio de Padua Maria Severino Lopez de Santa Anna y Perez de Lebron  (1794-1876) – best kjent som bare “Santa Anna” – en kjendis fra krigen mellom Mexico og USA. Du vet. Davy Crockett og fortet Alamo. De greiene der. California var jo først en del av Mexico, som også het “Nye Spania” før de gikk til revolusjon og dannet sitt eget land. Lang historie. Digresjon til side, Fahrenheit 451 handler om bokbrenning som politisk metode. Et velkjent fenomen, men håpløst utdatert i nettets tidsalder. Noen vet sikkert hvor stort internett er ved dette tidspunktet – målt i de aktuelle enhetene – men jeg har ikke den fjerneste idè. Uansett sier Bradbury ved et tidspunkt i boka at brannvesenets oppgave ble omstrukturert etter at alle hus ble gjort brannsikre. Oppgaven deres var nå å brenne bøker. Vi er åpenbart ikke helt der ennå, fordi selv om det ennå ikke har fremkommet noen tall så kan vi trygt si at katasrofebrannene – som ennå pågår – i Los Angeles og omland vil bli en jævlig dyr affære. Herregud. Den dyreste noensinne i USAs historie er det noen som spår.

Har fremtiden blitt sånn som folk fantaserte om at den skulle bli på 70-tallet? Jeg synes ikke det. “Smarte datamaskiner” og deres videre applikasjoner i form av “smarte hus” er noe jeg kan huske, men ingen så for seg internett. Ihvertfall ingen jeg har hørt om, hvilket jeg tror betyr ingen i det hele tatt. fordi hvis dette fantes ville det blitt tatt med i en av de ti tusen dokumentarene om nettets historie som har blitt laget. Folk spør meg om jeg misliker teknologi, men svaret er egentlig ikke. Teknologi i seg selv er verken her eller der. Det er bare en ting. Det er hva folk bruker teknologien til som gjør meg skeptisk, kritisk, for ikke å si bent frem fiendtlig innstilt til hele opplegget. Jeg mener, det er jo grenser for hvor enkelt livet kan gjøres før alle forenklingene vil slå seg sammen om å ha en degenerativ effekt på menneskene. De kan ingenting lenger fordi det er jo ikke nødvendig å kunne noe. Man bare ringer etter hjelp og trekker kortet etterpå. Snipp snapp snute. Problemet er eliminert. Jobben er gjort. Livet går videre. Har Norge et “smart samfunn” sånn sett? Nesten alle jeg kjenner har siste skrik i smarte telefoner, med gudene vet hva slags muligheter og applikasjoner. Jeg aner ikke. Jeg soner ut når folk begynner å prate om sånt. Det virker smartere å bruke tiden til å sove. Faktisk ser jeg for meg at jeg vil slutte med smarttelefon snart, kanskje til og med hele den helvetes PCen. Vel, alt er relativt. Jeg må jo kunne gå på nett for å betale regninger og den typen ting fordi jeg aner jo ikke engang hvor min nærmeste bankfilial ligger lenger. Det er sikkert mer enn ti år siden jeg var i en bank. Alt skjer på nettet — og nytt betalingskort, kodebrikke og sånt kommer i post. Det går sikkert an å ringe dem men det har jeg aldri gjort. Opplegget er jo “smart” i den forstand at man får til det meste selv, hjemme hos seg selv. Og hvis man behøver kontanter går man bare i minibanken. Nema problema. Det går til og med an å sette inn kontanter i banken via nærbutikken der jeg bor, hvis det skulle være et aktuelt behov. Hvorom allting er, nå er det på tide å betjene den evneveike men effektive vedovnen min. Dermed sier vi slutt nå — med en musikalsk klassiker fra musikkens gullalder. Og er ikke hu dama kriminelt flink til å danse i høye hæler?