APECALYPSO

Man Bites Dog er den “norske” tittelen til den belgiske filmen C’est arrivé près de chez vous fra1992 – direkte oversatt “Det skjedde i nærheten av deg” – som grovt sett handler om media og deres forhold til vold og ulykker. Som alle vet er “man bites dog” et uttrykk som er ment å skulle oppsummere tendensen til å fokusere på det unormale og avvikende i sin stadige jakt på stoff, som siden den gangen filmen var ny har flyttet seg til nettet. Hvis en hund biter en mann så er det ikke noen historie, men hvis det omvendte skjer har vi jo noe vi kan skrive om. Noe som appellerer til publikums morbide sans for ulykker, overgrep og andre avvik fra det normale. Overskriften mann bitt av hund vil kanskje få noen til å lese selve stykket, men det er strengt tatt ingen nyhet at hunder biter. Det er sånt hunder gjør. Men hund bitt av mann vil reise noen øyenbryn og vekke litt nysgjerrighet. Hva handler dette om? Saken er at ingen skriver om fly som ikke styrter og arrangementer hvor alt gikk som det skulle. Såkalte gladnyheter selger rett og slett ikke bra.

Mange klager på media, men få klager på sin egen blodtørst. Folk får jo den typen media de vil ha, i den forstand at de kjøper helst “negativ informasjon” basert i hva som i utgangspunktet er sunne biologiske instinkter. Alt som fungerer bra har de ikke noe problem med – det er jo sånn hverdagen helst bør være – mens alle føler et “informasjonsbehov” i forhold til trusler og farlige ting som foregår, sånn at de kan forberede seg på “det som kanskje kommer” — eller som i den foran nevnte belgiske filmens originaltittel: Ting som hender rett i nærheten av deg, som du ellers kanskje aldri ville ha visst noe om. Intet å rapportere er den beste form for “nyhet” fordi da er alt normalt, men hvis det “er noe” vil vi jo alle vite så mye som mulig så tidlig som mulig av rene beredskapshensyn. I sin mest banale forstand: værmeldingen. Skal du ut på tur i høyfjellet? Da vil du på forhånd vite så mye du kan om hva slags vær du kan vente deg. Sånt er bare ren fornuft. Bli hjemme hvis de varsler snøstorm og den typen ting. Siden har vi hatt en samfunnsutvikling som har beveget fenomenet media i retning av å bli noen slags “sosial værmelding” som folk forholder seg til før de går hjemmefra om morgenen. Hva skjer i verden? Jeg er selv særdeles godt kjent med det daglige morgenritualet som handler om “kaffe og nyhetene” helt siden Aftenpostens morgenutgave levert på døra var det mest teknologisk avanserte vi hadde.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Det er visse tekniske ulikheter mellom å jobbe med det fysiske objektet avis – hvordan man bretter, holder, stabler, blar gjennom og så videre – og nettets mye smidigere hopping fra det ene til det andre, uten at det involverer mange store kroppsbevegelser (likevel får man av ukjente årsaker noen ganger til å velte kaffekoppen), men i prinsippet er det samme greia. Fetisjobjektene har endret seg men selve ritualet forblir det samme. Jeg føler meg ikke typisk “uinformert” hvis det er noe jeg skal den morgenen som ikke tillater en lang time med nyhetene, men hvis ikke noe annet står i veien så vil jeg jo helst ha denne morgenstunden. Hva kan jeg si? Jeg liker det. Sannsynligvis på samme måte som ti millioner andre, særlig de som selv jobber i media slik at det å “oppdatere seg” fortløpende er en profesjonell nødvendighet. Min egen vinkel er mer antropologisk av karakter, men ellers essensielt sett den samme. Jeg leser nyheter fordi dette gir meg en komfortabel illusjon om å være “informert” i rimelig grad, det vil si at jeg forstår hva folk snakker om når de diskuterer “noe i nyhetene” som jo er hvor en stor del av alle tilfeldige samtaler på jobben og denslags havner. Når vi sier at noen ble “tatt på senga” med noe så henviser det jo til det som skjer når man ikke kommer seg opp og igang tidlig nok til å ta denne daglige briefingen på nyhetssiden. Siden kan vi bli filosofiske – som folk kaller det – og reflektere rundt vår egen holdning til informasjon generelt og “medias informasjonstrykk” spesielt. Snakker de sant? Driver de med noe “mer” enn å bare rapportere det de ser? Eller sagt på en annen måte: Er media politisk styrt? Har de et program?

For en stund siden så jeg en svensk dramaserie på NRK. En ung politimann har blitt “kynisk” med noe, så han prøver å snakke med sin far – som selv er pensjonert etter sin politikarrière – om hvordan han opplevde dette i jobben. Mistet han ikke troen på mennesket? Faren blir litt forbløffet over spørsmålet. Men hva er det du snakker om? Jeg har da vel aldri hatt noen “tro på mennesket”. For meg er det enkelt å identifisere meg med det faren sier. Tro på mennesket? Hva er du, en idiot? Herregud. Mennesker oppfører seg akkurat sånn som man kan forvente fra opportunistiske åtseletere. De går instinktivt inn for å plyndre, utnytte og tømme alle tilgjengelige ressurser så raskt som mulig, “mens de ennå kan”. Du vet. Å smi mens jernet er varmt og det ene med det andre. Slik er menneskenaturen. Produktet av en mange millioner år lang utviklingshistorie. Alle våre sosiale adapsjoner handler til syvende og sist om stresset rundt det å plyndre et åtsel. Hvor er det farlige rovdyret som “eier” dette kadaveret? Ser vi dem ikke med sansene så lager vi et bilde av noe i fantasien. Vi er uansett “jaget” av noe — eller som det gjerne blir til i vår postmoderne kontekst: Noen er ute etter meg. Er det ikke det ene så er det det andre. Staten, kirken, kapitalen. Eventuelt den hemmelige sammensvergelsen av særlig glupe folk som styrer verden fra sin bunkers på Sydpolen eller noe. Poenget er at menneskets paranoide reflekser var – eller pleide å være – en biologisk nyttig evolusjonær adapsjon for noen hundre tusen år siden. Men nå? Det har forlengst gått all mulig slags sopp og råte i opplegget. Før var vi bare åtseletende aper, men nå er vi demente åtseletende aper. Jeg vet ikke hva “tro på mennesket” handler om, men det er definitivt ikke mennesket de tror på. Det er noe annet.

Humanisme er en generell holdning og tankeretning som setter mennesket i fokus som selvstendig aktør, ser på mennesket som selv ansvarlig for å skaffe seg kunnskap på best mulig måte ved hjelp av sin kritiske fornuft og praksis, og tilskriver enkeltmennesket en ukrenkelig egenverdi og verdighet.

(Store norske leksikon)

Selv vil jeg kanskje heller si at renessansens “humanistiske” profil koker ned til en resirkulert form for nyplatonisme (se etter i Google hvis du er nysgjerrig) som kommer med terrenget når man beundrer “det hellenistiske” og antikkens kunst, arkitektur, kultursyn og så videre. Du vet. Den magiske “dannelsesreisen” som leder frem til individuasjon, innsikt i ting og selvstendighet. Det som mot slutten av middelalderen fremkom som “jakten på den hellige gral” i litteraturen og den typen ting. I vår tid fremstår det som en selvfølgelighet at folk vil vokse personlig på å reise litt, erfare nye ting, se andre steder og så videre. I den grad noen argumenterer mot det peker de mest på alt som kan være farlig, de protesterer ikke mot selve konseptet. Humanisme var ikke desto mindre sin tids “woke”. Kirken protesterte selvsagt på det heftigste mot at folk skulle sette seg selv i sentrum av sin tilværelse. Det er jo Guds plass, eller altså nærmere bestemt inntektskilden til Guds stedfortredere her på jorda. Du vet. Sånne som vet hva Guds vilje er og som kan veilede deg i slike spørsmål, mot et nominelt honorar. Du kan vippse til dette nummeret. Humanisme var revolusjonært på 1400-tallet, men har siden utviklet seg til å bli noe dogmatisk. Du skal være grei og snill, kle deg pent og snakke vennlig til alle, hvis ikke blir det “represalier” — et ord som i sin mest direkte forstand betyr hersketeknikker, eller altså “metoder for represjon”. Mange opplever dette som uutholdelig. De vil jo være fri. Du vet. Gjøre hva man vil. Spise hva man vil. Si hva man vil. Ingen skal komme her og komme her. Såkalte eksperter har for mye makt. Sånn har ting blitt.

Selv har jeg helt siden på 80-tallet kalt meg satanist, i utgangspunktet motivert av The Satanic Panic som foregikk ute i verden ved det tidspunktet, men etterhvert også på et bedre informert grunnlag, hvor hovedpoenget er å markere skarp avstand til begrepet humanisme. Det er evneveikt å tro på mennesket — og enda verre å lage lover på dette grunnlaget. Nå er det vel heldigvis slik at de som jobber mot den kriminelle sektoren fort nok blir kvitt alle sine illusjoner om at “vi er egentlig gode på bunnen” og inntar en mer pragmatisk holdning. Det ovenfor nevnte politimannen i den svenske serien var en illustrasjon av “skuffelsen” mange føler etter at de har gått igang med noe idealistisk, rettet mot vanskeligstilte ungdommer og den typen ting. Alle vet hva jeg mener. Sånne opplegg fungerer sjelden slik det er meningen at de skal. De som legger ned tid og andre personlige ressurser motivert av idealistiske fantasier ender da gjerne med å utvikle en sur form for “kynisme” etterpå. Deres velmente ønsker om å hjelpe blir bare ledd ut og spyttet på. Det er jo noe åpenbart psykiatrisk galt med en godt voksen mann som prøver å være “kompis” med en gruppe tenåringsgutter. Sånt går ikke an. De vet jo at han vet det de ikke vet, som også er årsaken til at de er urolige. Det er noe biologisk. Det skjer ting med dem som de ikke kan redegjøre for. De er ikke barn lenger, men de er heller ikke voksne. Imidlertid er de store nok til å forstå at den verden de voksne befolker ikke akkurat går på skinner. Hva er det å beundre? Om ikke han som har “kommet for å hjelpe” er noen direkte pedo i seksuell forstand, så er han ikke desto mindre en psykiatrisk overgriper som bruker sin egen livserfaring som maktmiddel i den gruppen han søker medlemsskap av. Og de svarer med hån og spytting.

Til syvende og sist er det direkte uansvarlig å gå rundt og si at “mennesket er laget i Guds bilde” og denslags. Enhver idiot kan jo se at det foregår mye problematisk der ute som ikke støtter denne påstanden. Vi er bare dyr — og vi oppfører oss da også som dyr. Vi behøver verken guder eller djevler for å forklare noe av dette. Det er jo ikke komplekst i det hele tatt. Det er faktisk helt latterlig banalt. Vi lever i en drøm. Det er alt. Folk “spiller skuespill” og fremfører seg selv på den store verdensscenen på bakgrunn av sprøyt og rene fantasier. Eller for å si det slik: Skriptet er ikke særlig bra. Går det an å tro på fortellingen deres? Det er hva alt koker ned til. Det er hva tro på mennesket handler om. Er du en “ekte person” eller driver du med noe slags opplegg som du presenterer på en skeiv og obfuskerende måte? Hvis du sier at du ønsker å hjelpe sier du jo samtidig ikke bare at de etter din mening behøver hjelp, men også at du har evnen til å gjøre noe for dem, som ikke virker sannsynlig. Ergo er du en løgner, men av den typen som ikke forstår dette selv. En som flyr rundt og selger et budskap han ikke engang forstår, slik at han blir skuffet, krenket og sur når han blir “misforstått”. Det handler ikke om å tro på mennesket. Hvorfor skal man det? Det er jo idiotisk. Alle kan se at det finnes alle mulige slags mennesker der ute. Derfor lønner det seg dårlig å tro noe som helst før man har saklige data. For eksempel er det et saklig datapunkt man må forholde seg realistisk til når en person som noen ganger presenterer seg som en autoritet andre ganger ønsker å bli sett som en kompis. Er det slik verden fungerer? Jeg tror ikke det. Hver gang begrepet rang kommer inn i bildet vil vi forutsigbart nok oppleve at folk forholder seg annerledes til de på sitt eget nivå som til de andre, enten vi snakker om høyere eller lavere i “rang”. Dette er ikke mystisk. Dette er normalt.

Driver man med media når man skriver blogg? I sin strengeste definisjon, absolutt ja. Et medium i den sammenhengen betyr jo bare “et transportmiddel for informasjon” — mens spørsmålet om informasjonens karakter er noe helt annet. Om det er nyttig eller unyttig, sant eller usant, eller hva det nå er man ser etter. Selv foretrekker jeg ordet kritisk. Jeg leser helst det som kalles kritisk teori, som koker ned til “mental mekanikk”. Eller hvordan man bør bruke hjernen, om du vil. Det er et spørsmål som ligner litt på det om hvordan man bør bruke fordøyelsen. Noe må man jo uansett putte i seg for å holde det gående, men mange av oss liker også at det man putter i seg er sunt. Eller ihvertfall ikke direkte skadelig. Eller om det først må være noe skadelig, at det i det minste er skadelig på “midlertidig” vis, eller altså at man blir bedre igjen etterhvert. Det leger seg. Ting går seg til. Du vet hvordan opplegget virker. Folk prøver noen ganger fleinsopp fordi de lurer på hva som vil skje, men ingen putter i seg blåsyre av den samme grunn. Informasjonsmessig tilsvarer metaforen at man liker sånt som pirrer fantasien, men ikke sånt som dreper livslysten. “Mediatrykket” drar seg noen ganger i den siste retningen — like mye på grunn av hvordan de sier ting som hva de sier. Hva er det som motiverer folk? Når vi snakker om journalisme i vid forstand konkurreres det jo om lesere, lyttere, seere, følgere til en like så stor grad som blant de mest skamløse “innholdsfabrikkene” på nettet; som egentlig bare måler sine resultater i kroner og øre etter at alt er sagt og gjort. Alle som gjør en jobb forventer jo noen slags lønn, selv om dette ikke alltid dreier seg om penger, men de som driver med informasjon på et rent forretningsmessig grunnlag har selvsagt mest å tjene på “det folk vil ha” helt uavhengig av hva som er sant, hva folk har godt av, eller et hvilket som helst annet “klassisk” hensyn.

I matematikk sies en mengde eller en geometrisk figur å være egenlik dersom den er (eksakt eller tilnærmet) lik en del av seg selv. Egenlikhet er en karakteristisk egenskap ved fraktaler. Mange objekter i den virkelige verden, så som kystlinjer, er statistisk egenlike, deler av dem viser de samme statistiske egenskaper på mange forskjellige skalaer, en fjord ligner på en bukt, for eksempel. Skalainvarians er en eksakt form for egenlikhet, hvor, for enhver forstørrelsesfaktor så er det en mindre del av objektet som har samme form som det hele. For eksempel, en side av Kochs snøflak er både symmetrisk og skalainvariant, idet den kan forminkes 3x i det uendelige uten å endre form.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Den legendariske svenske komikeren Kurt Olsson – hans egentlige navn var Lasse Brandeby – hadde hva man trygt kan kalle “sin egen stil” – han lignet ingen andre enn seg selv – og en gang spurte han høydehopperen Patrick Sjöberg om han kunne redegjøre for når og hvor han gjennomførte sitt laveste hopp noensinne — til inspirasjon for de av oss som tenker at vi ikke kan konkurrere mot det beste han klarer, men det dårligste kan vi kanskje sammenligne oss med. Jeg husker ikke hva mer som skjedde eller hva Sjöberg svarte, bare at denne spørsmålsstillingen var så absurd annerledes enn typisk sånt som journalister søker når de intevjuer sportsfolk med fremgang og ymse andre “vinnere” i livets store konkurranse. Det dårligste man har gjort er jo ikke sånt som man går rundt og husker — med mindre det var en ekstra fæl blemme som egentlig handler om noe helt annet enn bare det sportslig målbare resultatet.

Mange har undret seg over det keitete lille hoppet hans Elon Musk da han ved en anledning før valget kom opp på scenen til Donald Trump, som – for de som ikke allerede hat fått det med seg – nylig ble utvalgt av et demokratisk flertall amerikanere til å være deres Store Hvite Far i Washington for de neste fire år. Det gjenstår å se hvor dette tar dem, men så langt er det intet som tyder på at noen vil bli overrasket, ihvertfall ikke innenfor det amerikanske spesialister på PR og kommunikasjon kaller “den faktabaserte opinionen”. Som alle la merke til var det jo så vidt “den lille rakettmannen” fikk noen bakkeklaring overhodet da han skulle demonstrere sin kaute entusiasme foran et stort publikum. Hvorfor gjør folk sånt? Det er forsåvidt ikke første gang Musk har oppført seg besynderlig foran et publikum og det blir sikkert ikke den siste heller, så vi må anta at det er noe som rett og slett ikke virker som det skal oppi hodet hans. Det så ut som om det var første gang i sitt liv at han prøvde å hoppe i været i det hele tatt, så hvorfor akkurat der og akkurat da? Hvordan skal man tolke denne ytringen? Vel, for det første – og viktigst – så er det fullstendig fette fake. Alle kan se at dette ikke er en mann som hopper til vanlig. Imidlertid har han sett at andre gjør det, så han kopierer dem.

Enhver får tenke selv hva ordet skalainvarians betyr når vi bruker det om folks talent for idioti. Eller for å formulere det litt annerledes: Er folk de samme i stort som i smått? På den ene siden kan vi hevde at de fleste justerer seg i forhold til oppgavens karakter, slik at de “skjerper seg litt ekstra” når det er noe svært viktig som står på spill, mens på den andre siden må vi anføre at det er vanskelig å noensinne være noe annet enn akkurat hva man er. De smarte har en tendens til å være smarte i alle ting, mens dustene forblir duster uansett hva slags sammenheng de står innenfor. Du vet. Karma. Det er en observerbar lovmessighet i naturen som har blitt myntet ut på mange ulike måter av et antall filosofer fra fjern og nær. Karma betyr ikke eksakt det samme som entropi, men det ligner nok til at vi kan bruke disse begrepene litt om hverandre for å beskrive “skjebnens ugjenkallelighet”. Eller gjort er gjort og spist er spist som vi sier på norsk. Man kan angre på noe, men man kan strengt tatt aldri omgjøre det. Neste gang er alltid først og fremst en annen gang. Så hva betyr ordet læring? For å sitere en annen svensk sportsstjerne, Björn Borg: Tennis handler om neste ball, ikke den du allerede er ferdig med “for better or worse”. Følelser i forhold til resultatene på kort sikt vil bare svekke prestasjonene dine over langen. Hadde han rett? Det spørs hva man skal dømme ham på. Sportslig sett gjorde jo Björn Borg det etter måten ganske bra. Sitter sånt i hodet? Mange mener det. Altså at topputøverne innenfor en hvilken som helst disiplin er alle i prinsippet “like gode” slik at de som typisk vinner oftere enn de andre er bedre “på det mentale” mer enn egentlig bedre på trening og utstyrssiden. De takler stresset, beholder sin indre ro, eller hva man skal si.

La oss snakke om universets nest mest ekstreme objekter, nøytronstjerner. Her er et sitat fra Wikipedia:

Når en stjerne dør kan den bli til en hvit dverg ved en planetarisk tåke, eller en nøytronstjerne eller et sort hull ved en supernovaeksplosjon. Det er restmassen, massen som er igjen når stjernen har støtet sine ytre lag ut i rommet ved en supernovaeksplosjon, som avgjør hvordan stjernen utvikler seg i sluttfasen. Når restmassen etter eksplosjonen er cirka 1,4–2,5 solmasser, blir det dannet en nøytronstjerne. En gravitasjonskollaps vil inntreffe, og restmassen vil implodere. En nøytronstjerne med mye større masse og tetthet enn en sol vil da ha oppstått. Det blir kalt en nøytronstjerne fordi tettheten i stjernen er så stor at det blir dannet nøytroner når elektroner blir presset inn i atomkjernene. På grunn av tettheten er massen av en nøytronstjerne så stor at en sukkerbit av stjernen ville veie én milliard tonn.

Hvor stort er et atom i utgangspunktet? Det dreier seg om noen temmelig små tall, men hvis vi sier at kjernen i et atom av grunnstoffet hydrogen – det enkleste av dem alle, som heller ikke har blitt laget mer siden The Big Bang – er like stor som en tennisball, så vil elektronet befinne seg omtrent fem kilometer unna i form av en “sannsynlighetssky” som ikke egentlig handler om noe “sted” men om en slags energibarrière. Det er ikke akkurat luft som befinner seg mellom atomets kjerne og “elektronskyen”, men det er ikke desto mindre et “tomrom” som lar seg komprimere svært kraftig under spesielle gravitasjonsmessige forhold, i dette tilfelle hos en nøytronstjerne, slik at det massive objektet vil fremstå som svært lite i forhold til sin enorme vekt. En typisk nøytronstjerne er jo bare et par kilometer i diameter og de spinner opptil tusen ganger i sekundet, så det går egentlig ikke an å forestille seg hvordan de er “i virkeligheten” fordi ingen av de reglene som styrer det vi kjenner som virkeligheten er gyldige for slike objekter. Men nok om det. Poenget her er at en teoretisk “fjellkjede” på overflaten av en nøytronstjerne kan maksimalt bli to millimeter høy — og hvis man hopper ned fra denne enorme høyden er gravitasjonskraften så sterk at man vil ha oppnådd halvparten av lysets hastighet før man lander. Så vi snakker altså om noen ganske barske G-krefter. Vi snakker selvsagt også bare om en “lek med tall” fordi det går ikke engang an å overleve selv den vageste form for nærkontakt med nøytronstjerner. Bare de magnetiske kreftene som utgår fra slike objekter river øyeblikkelig all slags stoff i fillebiter hvis det kommer for nært.

Som alle vet finnes det noe som heter parabolsk hastighet – også kjent som “unnslippningshastighet” – som er minimum den hastigheten et legeme må akselreres til for å unnslippe gravitasjonsfeltet til et annet legeme — som for jordas del er omtrent elleve kilometer i sekundet, som oppskalert burde bli like under førti tusen kilometer i timen, men ikke siter meg på dette, det er bare løs hoderegning og jeg er fette evneveik som matematiker. Poenget er at man må i prinsippet ty til slike krefter for å ta av fra bakken når man hopper. Jeg er ikke rakettforskeren her, men jeg vet nok om disse tingene til å se at Elon Musks dårlige evne til å være kenguru handler om dårlig tensjon i akillessenen, eller skal vi kanskje heller si dårlig kontroll over spenning og utløsning av kroppens rakettmessige egenskaper. Han er kort og godt ingen “eksplosiv” type. Derfor kan han ikke hoppe. Han kan sannsynligvis ikke bokse heller. Eller danse. Eller knulle. Herregud så sørgelig å være så rik og så talentløs samtidig. Det vi kaller en flatulent personlighetstype. Talentfulle matematikere har sikkert allerede beregnet hva slags energimengde det tok å elevere Elon Musk til sånne hoppemessige høyder, mens jeg merker meg at en som driver med raketter ikke skjønner seg på lift off (og det motsatte) i sine personlige affærer. Som jeg alltid sier: Kunsten å være idiot handler 99% om dårlig forståelse for hva man kan og ikke kan, både i mental og fysisk forstand. Idiotiets usikkerhetsrelasjon består i at man kan strengt tatt ikke vite om noen er idiot før de har sagt eller gjort noe som viser slike egenskaper, helst som et stabilt mønster over tid. At det skjer igjen og igjen, på en måte som er skalainvariant og egenlik. Det handler om observasjon. Man kan vite om noen er idiot på den samme måte som man kan vite om de er musikalske. Hva slags musikk er det som kommer ut av instrumentet deres?

Her er et bloggmessig relevant spørsmål: Hva er det dårligste du noensinne har skrevet? Ikke svar. Ikke tenk særlig mye på det engang, fordi det er jo ikke egentlig interessant informasjon for noen. Imidlertid merker vi oss at selve spørsmålet stiller opp varians som et premiss: Det forutsettes at den som svarer skal være skalabevisst på en måte som ikke er normal blant folk, bare at spørsmålet som regel handler om hva som er “best” — aldri om det “dårligste” man har prestert langs en skala av imaginær kvalitet. Har du selv noen mening om hva som er det beste du har skrevet? Det har ikke jeg. For meg handler det om egenlikhet i stil, temavalg og “smak”. Ligner dette på alt det andre denne personen skriver? Da er det i så fall genuint innenfor enhver normal fortolkning av disse tingene. De Gustibus Non Est Dispotandum er et stadig like aktuelt ordtak fra gamle Roma. Det betyr smak og behag lar seg ikke diskutere. Sant eller usant? Vi kan selvsagt snakke om smaksspørsmål, men vi kan ikke fastslå hva som er “korrekt”. Folk tar ikke feil bare fordi de liker noe annet enn meg. Det er mye jeg uten å nøle vil karakterisere som dårlig smak, men det er bare et gyldig argument i min egen verden. Andre kan oppleve det samme på en helt annen måte. Du vet. Se det fra en helt annen synsvinkel. Noen trigges til å gjøre ymse rytmiske kroppsbevegelser av sangen YMCA mens andre trenger Judas Priest eller noe før det oppstår rykninger i rockefoten. Dette er ikke i seg selv verken riktig eller galt, det er bare et smaksspørsmål. Imidlertid har slike spørsmål – som i sin forlengelse omfatter alle “emosjonelle forhold” – en distinkt tendens til å virke samlende eller splittende i forhold til menneskelig flokkdannelse. Dersom alle mennesker har litt Mick Jagger i seg når det kommer til hvor bra de takler det å stå på en scene, så sto han Elon Musk langt bak i køen da slike talenter ble delt ut. Det finnes ikke verre hykleri enn “beskjedenhet” uansett av hvilken årsak folk ikler seg denslags politisk korrekte kostymer før de går på ball i den sosiale foreningen. Beskjedenhet er i prinsipper akkurat det samme som skryt, bare med motsatt fortegn, eller som det engelske konseptet sier: humble-bragging. Hvis “beskjedenhet er en dyd” så ligner det dyden til en prippen gammel jomfru. Ingen ønsker å høre noe om saken. Hvis man er flink til noe bør man selvsagt gå hundre prosent for dette uten noen form for beskjedenhet, men hvis man bare tror man er flink – det har aldri blitt testet ut – bør man kanskje legge seg litt mer på den forsiktige siden inntil man vet mer.

Allande is a municipality in the Autonomous Community of the Principality of Asturias, Spain. Its capital is Pola de Allande. The majority of the territory of the municipality is a National Monument. Among its forest riches are thousand-year-old yews in the parishes of Santa Colma and Lago, and the cork forest of Boxu. Allande is one of the least populated municipalities in Asturias. Like the rest of the Asturian rural areas, the area is losing population.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Selv mistenker jeg at det som per i dag er fraflyttingsområder i Spania – og derfor urimelig lavt priset på boligmarkedet – kommer til å ta seg kraftig opp i etterspørsel over de kommende tiårene. Det er mange slike områder i hele landet, men jeg ser selv bare på de nordlige regionene: Cantabria, Asturias og Galicia. De ligner i grunnen lite på det nordmenn typisk forbinder med Spania; de ligner mer på hvilke som helst fjellregioner i Sentral-Europa, fra Tyskland og Sveits til Romania. Hvorom allting er, situasjonen akkurat nå innbyr til litt “langsiktig spekulasjon” for de som har rimelig grunn til å anta at de vil leve i femti år til eller mer, som selvsagt ikke omfatter meg selv — men jeg har jo barn. De kan arve.

Jeg vet ikke hva det betyr når man opplever det som mer interessant å fly og luske rundt ute i den ville naturen heller enn å utforske den lokale kulturen, men der er altså jeg, mer eller mindre. Kulturminner er ofte mer attraktive for meg enn “den levende kulturen”, som ofte er dypt infisert av rus, kriminalitet og ufyselig fremferd blant folk generelt. Særlig fylla går meg på nervene. Jeg har forsåvidt ikke noe imot alkoholen i seg selv, men den har en tendens til å forvandle folk til idioter. Alle vet dette. Og jeg mener alle, også de som selv er på fylla. De husker jo ofte noen ting som er litt sånn ” å nei sa jeg virkelig det” og så videre i retning av det som verre er. Men nok om det. Som alle kan se på bildet ovenfor er dette et område som egner seg best for fotturisme. Det finnes mange oppmerkede stier, men også utenfor løypenettet er det overkommelig terreng. Som man sikkert kan se for seg finnes det mange hytter i området, bare at dette har jo blitt et verneområde så det er ikke aktuelt med noen nybygg, bare oppussing av gamle seterhus og den typen ting.

Diverse gamle slott og festningsverk finnes det mye av i hele Spania – sannsynligvis mer enn noe annet sted i verden – men noen av dem dukker opp der man minst venter dem, med mindre man ser etter strategisk heldige forsvarspunkter fra et middeladersk synspunkt. Mange av dem er til salgs og man kan få ganske betydelige tilskudd for å sette dem i stand og bruke dem til noe; beboelse, turisme, hva som helst. Noe omtrent som det på bildet kan fås kjøpt for omtrent femti millioner norske, pluss at det vil sikkert koste tre-fire ganger så mye oppå toppen for å sette dem i bruksmessig stand, i henhold til alle tidens krav. Men da sitter man til gjengjeld igjen med et fullskala middelalderslott av den typen som var ment først og fremst for militære formål. Det er jo noe. Fire-fem tusen kvadratmeter gulvflate omgitt av mange meter tykke steinvegger. Nok boltreplass for de fleste, men sikkert ikke billig i drift.

Den motsatte ytterlighet er de foran nevnte seterbygningene, som går fra ganske stor til regelrette steinkoier på bare tyve kvadrat – eller på størrelse med en vanlig arbeidsbrakke om du vil – bygd for enkle overnattingsformål blant jegere, folk på vandring, gjetere eller hva har du. De har ingen fasiliteter, men de er der og det er absolutt tillatt – man blir til og med oppfordret til det – å “modernisere” dem slik at de blir attraktive for dagens mennesker. Slike gamle bygninger er strengt tatt ikke billige heller, men la oss si at det går an å få en anstendig men enkel hytte ut av det for omtrent en halv million. Det lander vel på omtrent hva det ville ha kostet for tilsvarende fasiliteter i Norge — men det er før vi begynner å snakke om beliggenhetens magiske univers av prisdrivende faktorer. Ut fra hva jeg kan se virker det som om det går an å tjene litt på å kjøpe opp slike bygninger i den billige enden, pimpe dem opp og selge dem i toppenden av markedet. Ikke for at jeg planlegger noe slikt, men jeg er vant til å tenke “kostnader” når jeg ser på et “prosjekt”. Det skjer automatisk. Eller om man har kapital og kan kjøpe opp en hel portefølje og drive med utleie av feriehytter til byspanjolene. For den saks skyld gjerne utlendinger også, men det er først og fremst det spanske hjemmemarkedet som etterspør turistfasiliteter i nord, særlig når sommeren er på sitt varmeste der i sør. Da er det kjekt å komme seg ut på landet og opp i høyden.

Til sist får vi et oversiktsbilde av selveste hovedstaden i regionen, Pola de Allande. Som vi ser har de skyskrapere nedi dalføret sitt. Ordet Pola dukker ellers opp mange steder. Pola de Gordon. Pola de Vega. Jeg antar det er et dialektord for by eller landsby under en viss størrelse, fordi enhver Pola jeg har sett ser fin ut for meg. Et passe stort sted, hvor man finner alle de normale servicetilbudene. Men heller ikke bildet ovenfor ville fått noen til å gjette Spania hvis de skulle tippet noe, med mindre de allerede vet noe om “det grønne Spania” — España Verde. Det er jo sånn det ser ut overalt hvor det ikke er motorveier og/eller byer, som er mesteparten av arealet. Det går definitivt an å gå seg bort der. Kunne bildet ovenfor vært tatt et sted i Norge? Jeg vil si ja, men med det forbehold at jeg ville neppe ha gjettet Norge hvis jeg ellers ikke visste noe om noe. Jeg ville sikkert sagt Tyskland, men også trukket på skuldrene samtidig. Det kan jo være hvor som helst som de har et opplegg med litt fjell og daler. Med dette skrivestykket har jeg uansett vært gjennom alle de tre nordligste “fylkene” i Spania. Cantabria, Galicia, Asturias. I den rekkefølgen. De er på en måte sin helt egne verden i forhold til resten av Spania, som jo er mye mer “utpreget spansk” i forhold til flamenco, sangria, vamos a la playa og det ene med det andre. Man finner kanskje – eller nesten helt sikkert – en tapasbar i Pola de Allande, men neppe noen som reklamerer med flamencooppvisning. Det er sikkert unødvendig å si, men hele regionen Allande passer best for de som liker å gå på tur, overnatte ute og den typen ting. For dem er det til gjengjeld helt ypperlige forhold.

Cortegada is a municipality in the province of Ourense, in the autonomous community of Galicia, Spain. It belongs to the comarca of O Ribeiro. It has a population of 1,407 (2004) and an area of 27 km2. It contains the abandoned hamlet of A Barca.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Det forrige jeg skrev var om småbyen Reinosa i provinsen Cantabria. Nå flytter vi blikket vestover til Galicia, men heller ikke Cortegada er et sted noen har hørt om med mindre de har noen slags særinteresse. Eventuelt har de funnet frem dit ved en tilfeldighet, mens de var på oppdagelsesferd. Den raskeste måten å komme dit er å ta fly til Vigo, deretter leie en bil og kjøre rett østover, langs grensen til Portugal, og etter omtrent seks mil vil man ha kommet frem. Men hva skal man dra dit for? Dette er selvsagt det vesentlige spørsmålet. Mitt svar er det samme som forrige gang. Cortegada er et sted som er stort nok til at de har normale servicetilbud, men også “beskjedent” nok til at folk aldri kommer på å reise dit. Vi befinner oss nær både elvene Minho og Douro nå, så den tredje årsaken til at nordmenn vanker i Spania fremkommer: Vin. Som alle vet produseres noen av verdens beste viner i denne regionen — O Ribeiro og Ribeira Sacra. Dessuten har de noen landskap av en annen verden. Stedet er rett og slett vakkert. Det er også “rolig” på alle vis.

Det fremkommer ellers mye interessant langs strekningen mellom Vigo og Cortegada. Mye arkeologi og denslags, men det kan man forsåvidt si om hele Spania. Landet er jo hvor gammelt som helst og de har aldri hatt noen istid, så de finner spor etter mennesker helt siden for 1,3 milioner år siden, deretter ganske kontinuerlig frem til vår egen tid. Jeg betrakter ikke selv en typisk pakketur til Costa del Sol eller noe som “virkeligheten” fordi man blir såpass geleidet på sin vei og også nedrent av alskens mer eller mindre påtrengende “tilbud” at hele reiseopplevelsen ender som et kontinuum som aldri slår hull i “den fjerde veggen” sånn at man føler seg “tilstede i det virkelige Spania” hvis du skjønner hva jeg mener, men dette må man definitivt gjøre hvis man har tenkt å bevege seg rundt omkring småstedene i Galicia. Man skjønner raskt at dette er seriøst på en helt annen måte. Ingen snakker engelsk. Bare glem det. Ikke noe poeng i å prøve engang. Ikke er de særlig vant til turister heller, så de har som regel ikke noen ferdig strømlinjet fordom i forhold til hva slags behandling de tilbyr. Riktignok er det mange byspanjoler som tilbringer sommerferien sin “ute på landet” – særlig i nord hvor temperaturen er mer gunstig – men utlendinger er relativt sjelden vare. Det kan da kanskje passe seg å påpeke at mange – om ikke de fleste – galisiere definerer seg som et keltisk folkeslag. De går sporenstreks til “los vikingos” hvis de hører at man er fra Norge. Kystbyen Catoira har til og med sin egen “vikingfestival” hvert år.

De tre store kystbyene Vigo, Santiago de Compostela og A Coruña er preget av ganske høye boligpriser, men som ellers i Spania forandrer dette forholdet seg raskt etterhvert som man drar innover i landet. Og i Galicia finner vi sannsynligvis best “value for money” på boligfronten, selvsagt litt avhengig av hva man ser etter, men ihvertfall opplever jeg det slik, gitt at jeg søker et hus som må ha en “privat” karakter, men også en “interessant beliggenhet” — i praksis at det skal være innbydende å gå på fotturer i nabolaget, og/eller naturområdene rundt. Jeg har ikke undersøkt saken, men jeg hører det er mange fraflyttingsområder i Galicia hvor de tilbyr veldig gode økonomiske støtteordninger til de som ivaretar diverse arkitektonisk interessante tradisjonshus og den typen ting, som det er mye av i denne regionen. Alt er i all hovedsak bygd av stein, ofte på en sånn måte at husene ser ut til å vokse organisk ut av bakken rundt seg. Jeg liker jo sånt. Hvem liker ikke sånt? Herregud. Man må jo være veldig travel for å ikke ha tid til å nyte synet av det vakre. Uansett, jeg ser ikke på noe i selve Cortegada, hvor prisnivået på ting som er i god nok stand er litt for høyt, men la oss si i “distriktene rundt”, altså generelt sett i grensetraktene mot Portugal — hvilket på ingen måte utelukker resten av Galicia. Det er jo i mine øyne den mest interessante delen av Spania, dette øverste nordvestre hjørnet. Først og fremst er det veldig mye mer grønt enn hva folk typisk forventer i Spania. Mange steder ligner mer på Danmark i forhold til hvor mye grønske, mose og alger som vokser overalt, men det er jo selvsagt vesentlig mye mer kupert i terrenget.

Generelt sett preges hele Galicia – som også de to andre regionene i “det grønne Spania”, Cantabria og Asturias – av at enten er det “fjellandsbyer” eller så er det dølabebyggelse omgitt av tildels ganske høye fjell — med noen tilløp til byer her og der. Det kan være tildels så som så med kvaliteten på veinettet, så man bør ikke ta for gitt at det går an å kjøre bil på enkelt vis frem til noe man finner på kartet, ihvertfall ikke om vinteren. Det faller jo som regel snø i regionen. Ikke sånn som i Norge, men likevel nok til at det kan bli farlig der det er både bratt og glatt. Og i utgangspunktet er alt bratt. Det som kjennetegner lavt prisede boliger overalt i verden er jo at de ligger på steder med lav etterspørsel. Vi har noe av dette i Norge også, men ikke på samme måten som i Spania, hvor de i tillegg også har et boligoverskudd etter den store kredittfesten tidlig på 2000-tallet. Situasjonen er ihvertfall at det går an å finne hus med “beboelig standard” slik som de er, selv om de “behøver oppussing”, for helt ned i ti tusen euro, noen ganger enda lavere. Dette er fullstendig fette umulig i Norge. Hva skulle det eventuelt vært? En ettroms uten bad og kjøkken i Bjugn eller noe?

Min søkeprofil har hele veien handlet om “familievilla med hage” som må være i bruksmessig stand sånn som den står i dag, men som sagt “med oppussingsbehov”, særlig i forhold til utendørsområdene. Det er også en forutsetning at det ikke må være et “slumområde” hvor folk samler seg for å drøfte sine rusinteresser og denslags, det må fremstå som noe som vil være salgbart siden også. Følgelig ser jeg etter steder som er lite attraktive for “sosialklientell”. Det vil si at i den grad “alternative typer” trekkes mot stedet så er det øko-hippier som vil drive med makrobiotisk jordbruk og den typen ting. Kort sagt et område som ikke er økonomisk interessant for omsterifende kjeltringer av noe slag, bare for sånne som er innstilt på å legge ned et seriøst stykke arbeid i å skape litt avstand mellom seg selv og “samfunnsgalskapen” i sin mest generelle forstand. Noe jeg derimot funderer litt på er turisme, eller i praksis et anneks eller noe som kan ta imot betalende overnattingsgjester av den typen som ser mer etter interessante turområder enn etter festligheter. Vi får se. Sånt befinner seg uansett et stykke ned på listen. Du vet. Prioriteringer. Alle har noen.

Reinosa is a municipality in Cantabria, Spain. As of 2009, it has 10,307 inhabitants. The municipality, one of the smallest by land area in Cantabria, is notable for being one of the nearest towns to the headwaters of the Ebro River. It is surrounded by the municipality of Campoo de Enmedio and was created a city by King Alfonso XIII in 1927, being one of only three urban centres in Cantabria with that honour, the others being Santander and Torrelavega.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Engelsken er et standardavvik, men det skyldes at det er lite norsk tekst om Reinosa, bortsett fra vanlig turistpornografi om hva slags severdigheter man finner der, hvilke bra restauranter de har, og så videre. Fra min synsvinkel er Reinosa imidlertid “en passende stor by” hvor det går an å bo og for det meste få gjort alt man skal uten å bruke bil. Dessuten er ikke dette området – Cantabria – særlig “spansk” i klima og landskapstype. Bortsett fra de som går Camino de Santiago er det få norske turister som velger den spanske nordkysten, sannsynligvis fordi de i så fall må sy sammen opplegget sitt selv. Det finnes så vidt jeg vet ingen pakketurisme i denne regionen, med mulig unntak av Bilbao. Jeg anfører dette som en stor fordel. Selveste helvete for sånne som meg er jo der det typisk foregår mye festing, fyll og fanteri.

Selve byen Reinosa er minst tusen år gammel – så langt slikt er dokumentert i offentlige arkiver – selv om det antagelig var noe mindre “bymessig” den gangen. Beliggenheten – som man ser av bildet ovenfor – er jo bra for å anlegge et typisk handelssted og/eller regionalt administrativt senter, slik som det forsåvidt fungerer den dag i dag. Den enkleste måten å komme seg dit er å ta et fly til Santander, leie en bil og kjøre rett sørover i retning av Palencia. Det første store stedet man kommer til – etter 7-8 mil – langs denne ruta er da Reinosa. Men hvorfor skal man reise dit? Spørsmålet blir hvorfor man skal reise noe sted overhodet. Hvorfor drar for eksempel folk på feriereiser? Hvorfor ikke bare bli hjemme? Svaret er selvsagt at folk ofte liker å reise litt, se noen fremmede steder, oppleve atmosfæren og det ene med det andre, såfremt de ellers har tid og råd til dette. Her er et bilde fra gamlebyen i Reinosa:

Norske turister har – av åpenbare årsaker – en tendens til å favorisere “sol og strandliv” som de beste aspektene med det vi kaller “sydenferie”, men selv liker jeg ingen av delene så jeg henfaller heller til å luske gatelangs på skyggesiden og erfare det stedet jeg befinner meg på slikt vis. Og da kommer vi til dette med snåle, gamle hus med skjeve vinkler og bygningsmessige detaljer man ikke forstår. Det finnes jo ikke noe mer heslig enn “fornuftige hus” som har blitt bygget på lavbudsjett, beregnet på den minst kjøpesterke enden av boligmarkedet. Du vet. Svære boligfelt med mange identiske rekkehus og den typen ting. Blokk gidder jeg ikke engang å nevne. Jeg vil jo heller sitte i fengsel enn å bo i blokk. Hva andre gjør er ikke mitt problem, men selv synes jeg det er direkte CAF – creepy as fuck – å bebo en struktur som er yngre enn minst hundre år gammel, noe som selvsagt utelukker størstedelen av ethvert boligmarked, overalt i verden.

Madrid er et åpenbart unntak, men ellers er hovedregelen at de dyreste boligene i Spania ligger nærmest kysten. Man vil se et drastisk fall i gjennomsnittlig kvadratmeterpris hvis man kjører fra kysten og en time eller to inn i landet. Vel å merke så lenge vi snakker om “normale boliger”. Man finner jo diverse slott, gamle festningsverk og denslags som kan koste hvor mye som helst, men vi behøver ikke å bry oss om alt det der. Ihvertfall gjør ikke jeg det, selv om det har en viss betydning hvor attraktivt stedet er på grunn av diverse “severdigheter” av denne typen. Nettstedet idealista.com har et utvalg boliger – i alle prisklasser – både i Reinosa (med omegn) og ellers i Spania, for de som har lyst til å utforske dette på egen hånd. Selv ble jeg ikke akkurat mindre motivert i mitt instinktive ønske om å holde meg unna Sør-Spania etter den nylige naturkatastrofen i Valencia. Ikke engang mine “gamle jaktmarker” I Barcelona (med omegn) frister som noe sted å slå seg permanent ned. Det er for varmt om sommeren og for mye dramatisk vær om vinteren. Ved dette tidspunkt virker det omtrent nitti prosent sannsynlig at jeg vil gå for noe i nordvest, altså Galicia, men jeg har ennå ikke utelukket et par ting jeg har lyst til å se nærmere på i Cantabria, blant annet et hus i Reinosa. Uansett er det jo èn ting å studere det de har lagt ut på nettet, men noe helt annet å inspisere selve stedet på nært hold.

Svineknoker trenger lang tilberedningstid, men er absolutt verdt å vente på. Store, kjøttfulle knoker spises gjerne med kålrotstappe eller surkål og poteter. Knoker er også ypperlige til tradisjonelle retter som ertesuppe, brennsnut, betasuppe og lapskaus.

(matprat.no)

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Selve ordet skinke er litt her og der noen ganger. Strengt tatt betegner det bare “rumpa og overlåret” hos grisen, mens hvis man bruker “skulderen og overarmen” heter det teknisk sett bog. Ordet bogskinke er således like meningsløst som “rumpeskulder” (selv om dette ordet sikkert forekommer i noen slags seksuell sammenheng for alt jeg vet). Jeg måtte også dobbeltsjekke ordet brennsnut. Hva betyr det? Korrupt politimann? Det viser seg at det er en typebetegnelse på alle slike kjøttsupper som også kan kalles sodd. Javel. Da lærte vi noe i dag også. Hoc est quomodo mundo sequitur, som det heter på latin. Slik fungerer denne verden.

Jeg klarer ofte – men ikke alltid – å lukte hva folk har stående på komfyren eller i ovnen. Røkt svineknoke har en ganske karakteristisk odør når den står til kok, uansett hva de senere har tenkt å gjøre med produktet. Først og fremst snakker vi uansett om “lang koketid”. Minst to timer, men jeg vil si tre, fordi kjøttet bør jo nærmest falle av beinet før det kan brukes til noe, enten man serverer knoken “as is” eller man har tenkt å utvikle den videre innenfor en annen formålshorisont, si for eksempel som kjøttkomponenten i ertesuppe eller noe. De hadde knoker til førti kroner kiloen, forklarer Tore. Normal pris er jo omtrent det dobbelte. Da gjelder det å knalle til, kjøpe noe for kortsiktig forbruk og noe for frysen.

Alle mennesker har litt troll i seg — og det fremkommer typisk som trass eller “protest” i forhold til diverse saker og ting. Du vet. Når folk “bare ikke vil høre etter” og denslags. De har sine egne idèer om hva som er hva. Typisk fremkommer sånt i to stadier. Først den innledende planen – når de blir frarådet å gjøre ting slik – og deretter “forsvarstalen” som følger siden, når de nekter å gå med på at dette ikke var særlig smart. Dette resultatet var faktisk planen min hele veien. Hvem koker røkte knoker i rødvin? Herregud. Ikke rart det luktet litt mystisk. Hva er det du har lest på nettet nå da, Tore? Man må bare ta det med et smil. For en stund siden var det noen som skrev noe om coq au vin, men de visste tydeligvis ikke at denne retten krever kapun, altså kastrerte haner. Uansett er saken at selv om vin rimer på svin så passer de ikke bra sammen i matveien, og bruken av vin som aktiv ingrediens i hverdagshusholdningen påbyr egentlig en svært gammel stil hvor man lager sin egen vin i rikelige mengder, som ofte egner seg bedre som kokevann enn drikkevare, det er ihvertfall galskap å kjøpe en flaske god vin på polet og siden bruke den i matlagingen.

Kastrerer man grisunger i Norge? Jeg vet ikke, men jeg vet det er forbudt å oppdrette kapun. Jeg vet også at “rånesmak” ikke er etterspurt ute i markedet, så hvordan løses dette i praksis? Hva skjer med hanngrisens kjønnsidentitet? Tar de dem bare ut mens de er små eller modifiserer de hormonbalansen deres med noe slags triks? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at en svineknoke ikke lar seg kjønnsbestemme verken i utseende eller i smak. Som på bildet ovenfor finner vi dem godt innpakket i tykk plast på supermarkedet. De færreste av oss kommer nærmere grisen som “husdyr” enn dette. Vi møter dem for det meste bare i døden; når vi bruker likdelene deres til ymse ernæringsformål, men uten at vi noensinne forholder oss til “selve dyret” på noen annen måte. Det som foregår skjer på et helt annet sted. Et sted vi aldri ser. Vi ønsker som regel ikke engang å vite noe om “alt det der”. Ikke engang langt ute på landet – der jeg bor – ser man grisen for eksempel gående løs ute. Det er det typisk bare kuer og sauer som gjør. Sannsynligvis finnes det enkelte oppdrettere som eksperimenterer med “skinke fra frittgående svin” sånn som i Spania og Italia, men det vet jeg ikke noe om. Det ser ut som om mesteparten av alt svinekjøtt som selges i Norge kommer fra “fabrikkdyr” som lever inne.

Mitt generelle inntrykk av hva som er “typisk menneskelig” er at folk oppsøker ikke god og saklig informasjon, selv når dette er så latterlig enkelt tilgjengelig som det har blitt. For eksempel antydes det noe om at det er umandig (?) å ta seg bryet med å lese Marx for å forstå hva ordet “marxisme” betyr. Ekte menn spør jo bare Børre på Facebook. De vil ikke høre snakk om hva marxisme egentlig betyr. Du vet. Arven etter Georg Hegel, Ludwig Feuerbach og så videre. De befinner seg jo allerede i et “univers av mening” som er befolket av ideologiske lojalister. Og alle forholder seg bare til hva de føler. De påstår altså i fullt alvor at det mest mandige er å være et uetterrettelig troll av et følelsesmenneske. Herregud. Når gikk det så til de grader av moten å sette seg inn i ting slik at man vet hva man prater om før man begynner å “forklare” ting for andre? Det de kaller mansplaining handler ikke så mye om å “forklare det åpenbare på en nedlatende måte” som at de er selvsikre på et helt urealistisk grunnlag. De vet ikke engang nok om saken til å forstå at de ikke vet nok om saken til å uttale seg skråsikkert. Det er jo for fanden fullstendig evneveikt. Men ikke desto mindre er det så alminnelig at det har fått sitt eget navn. Siden navnet Hegel allerede er nevnt kan vi vel – for moro skyld – påpeke litt historisk dialektikk i hvordan ordet idiot blir oppfattet blant folk. De synes det er krenkende, selv når det er korrekt brukt, det vi si om en person som selv – av egen fri vilje – beveger seg utenfor sitt eget kompetanseområde og uttaler seg på en kategorisk måte om noe som de strengt tatt ikke har noen greie på. (Eller atferd etter samme mønster.) Skal vi nevne ordet vaksiner? Det er jo ellers ingen mangel på relevant tematikk. Eller idioter til å prate om det.

Før jeg gikk ønsket jeg Tore lykke til med sin porc au vin, eller hva man skal kalle det. Selv bruker jeg typisk bare litt av kokevannet til å spe sausen med når jeg lager noe med svineknoker, mens resten av opplegget er det jeg kaller sex mex – i motsetning til tex mex – fordi det er jo slik at maten skal “knulle deg i munnen” — dog uten at vi skal dvele alt for mye ved akkurat den metaforen. Uansett ville jeg ikke laget “rødvinssaus” på bakgrunn av dette. Jeg tenker æsj men jeg sier det ikke høyt. Smak er jo såpass relativt at den enes delikatesse kan fremstå som bent frem motbydelig for den andre. Sånt må man bare akseptere. En toleranseterskel jeg opplever som svært lav. Jeg mener, så lenge jeg ikke behøver å spise mannskiten må folk få trøkke hva fanden de vil i sitt eget tryne. De kan til og med spise stygt, rape ved bordet, snakke høyt om penger og i det hele tatt. Dårlige manèrer? Det skjeller meg lite. Jeg er ikke kresen på andres vegne, bare på mine egne. Det medfører jo aldri noe bra å sammenligne seg med andre. Den brukbare enden av Tores informasjonsprofil den dagen handlet bare om svineknoke på tilbud. Derfor er det dette jeg lager nå i dag. Som sagt i stilen sex mex, som betyr ganske pikante varer, men definitivt uten at det er noen vin inne i bildet. Jeg har ikke vært i Berlin siden i året 1995 – da ble det karakterisert som “verdens største byggeplass” – men jeg husker ennå en Haxe mit Bratkartoffeln – ordet brat er ellers artig fordi det betyr “trollunge” på engelsk, “steking” på tysk, og “bror” på russisk – som ble servert med pilstypen Jever, ganske høy i humle men ikke noen IPA, som passet særlig godt til såpass fet mat på grunn av den spisse bitterheten. På norsk betyr det en fersk – usaltet – svineknoke som er langtidsstekt på lav varme i stekeovn, servert med en form for “stekepoteter” som er en lang historie i seg selv. Berliner Bratkartoffeln er ellers en lokal spesialitet som er søkbar på nettet. Nok om det. Matprat har en tendens til å trigge “sultfølelse” i meg. Og det er minst to timer til noe engang nærmer seg serveringsklart, foruten, selvsagt, en hel masse arbeid også.

Ved glatte kjøreforhold er tilpasning av hastighet etter forholdene det viktigste man gjør, fastslår bilmekaniker og rådgiver Jan Fleinsjø i Gjensidige. Han anbefaler alle bilister til å redusere farten, særlig før svinger, og ha god avstand til bilen foran. – Bremselengden øker kraftig på glatt underlag.

(Gjensidige.no)

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Som alle vet er det best når vi får et par plussgrader og regn oppå allerede isete føre. Da blir det gøy. Som vanlig er jeg lite bekymret for meg selv. Jeg kan kjøre bil — også når det er glatt. Til og med buss, har det vist seg. Da jeg hadde kurs på glattkjøringsbane for storbillappen var det litt tilfeldig hva slags kjøretøy man fikk og jeg endte med en av de ekstra lange bussene. Du vet. Femtenmetringer. Ganske interessant å ta “bredsladd” med. Dessuten må du godt og vel over og ut av krysset før du begynner å svinge den veien du skal når du sitter et par meter foran svinghjulene. En personbil blir som en gocart i forhold. Man “føler” veien på en helt annen måte.

Når det er sagt så skjønner jeg ikke hvorfor folk tror det er lurt å kjøre fort på føre hvor man ikke engang bør gå fort. Når det er så glatt at man nærmest strekker armene instinktivt ut til siden som en annen linedanser er det ikke trygt å kjøre særlig mye raskere enn “friskt gangtempo”. Å havne i grøfta er jo både ubekvemt og dyrt. Jeg anbefaler det ikke. Da er det bedre å ta hva enn slags ubehag det medfører å komme for sent dit man skal. Ingen blir seriøst overrasket over det, og det er begrenset hvor saklig grunnlag de har for å knurre. Rimelig oppegående mennesker skjønner det er bra at du i det hele tatt kommer på jobb og den typen ting. Ikke alle gjør det — og ikke fordi de ikke prøvde.

De sier at snøen skal komme nå til uka. Det er bra. Barfrost er jo verre enn verst når det kommer til alle alternativene for vinterføre som vi kjenner til. Får jeg julenisseønsket mitt oppfylt så blir det en “moderat” mengde snø og stabilt rundt fem kalde i temperatur. Det er optimalt vinterføre. For lenge siden syntes jeg det var artig med store måkejobber, men denne innstillingen har endret seg. Har jeg blitt lat? Holdningen min nå er uansett at jo mindre jåss jeg får med denslags jo bedre er det. Jeg gjør ihvertfall ikke noe mer enn hva som er absolutt nødvendig. Altså ingen “kunstprosjekter” — bare det som må til for å komme frem i sin mest praktiske forstand. Jeg mener, alle vet jo hvordan det går an å konstruere alle slags dramatiske formasjoner med overskuddssnøen som man måker bort, men jeg har mistet litt interesse. Lekenheten har ikke forlatt meg helt, men den har trukket seg tilbake til mindre massive virkeområder. Å bli fysisk sliten gir meg heller ikke den samme “endorfinrusen” som før om årene. Jeg blir egentlig bare gretten av det.

Kaffebesøk er en norsk tradisjon til tross for at ritualet betinger tropiske varer. Vi skal heller ikke si noe mer om hvordan disse varene typisk har blitt fremstilt og håndtert gjennom tidens løp – hvem som har jobbet mest, hvem som har stukket av med alle pengene, og det ene med det andre – bare fastslå at tradisjonen er fundamentert i en “globalistisk” modell for handel og samferdsel. Hva skulle vel folk ha servert hvis det ikke fantes kaffe? Kaffen kom til Europa på 1600-tallet men slo ikke gjennom som “folkedrikk” før litt utpå 1800-tallet. På den tiden var øl det folk typisk satte frem når det kom gjester. På ingen måte den “kalde pilsen” folk forventer nå hvis de blir spurt om de har lyst på en øl, men en mye mørkere, tykkere og søtere øltype – uten særlig mye sprudel og fiss – som skulle serveres romtemperert. La oss si noe som ligner det man får servert i England når man bestiller ale på en pub. Eller kanskje den mørkeste varianten av juleøl. Uansett har vi et problematisk forhold til “alkohol” nå for tiden, mens få tenkte over sånt “i gamle dager”. Det er jo for eksempel ikke aktuelt å kjøre bilen på glatta hjem til noen og så sette seg der med en øl eller to før man reiser hjem igjen. Det kan ende sørgelig på så mange slags vis — og man har forsåvidt fortjent alt man får hvis noe “går galt”.

Jeg kaller ham Tore, men dette er ikke hans egentlige navn. Spiller det noen rolle? Saken er at han ble påkjørt her om dagen. På glatta. Eller altså ikke han selv, men bilen hans. Du vet. En “bulkesituasjon” av den typen som er irriterende men ikke farlig. Den andre bilen opplevde at bremsene deres ikke bet ordentlig der på parkeringsplassen — og det gjorde ikke svinghjulene heller. Tore sto stille så det blir vanskelig å bortforklare dette skyldsspørsmålet for han andre. Sånt skjer. Man sitter der og aner fred og ingen fare mens man tukler med noe på telefonen, og plutselig kommer en bil inn fra siden og treffer deg midtskips på et litt etter måten usannsynlig vis. Jeg skvatt som faen, fortalte han meg. Man pleier jo ikke typisk å “følge med på trafikken” når man står stille på en parkeringsplass. Det skal det ikke være noen saklig grunn til. Regnes man som “trafikant” når bilen står stille og motoren er slått av? Det virker ikke rimelig, gitt at man ellers har parkert lovlig, eller i det minste fornuftig. Folk ser deg på langt hold og det skal være greit nok å styre unna. Tore var litt indignert over hele affæren. Ordet idiot ble brukt, men til syvende og sist er det bare en normal forsikringssak. Jeg tror han tok seg mest nær av at han ble såpass skremt. Dessuten er det masse brysomt jåss med skadetakst, reparasjon og det ene med det andre. Sånt passer jo egentlig aldri bra til noen tid.

Det er knyttet mye overtro til flaks, blant annet om at man har en bestemt «kvote» flaks, om hvem som er «født heldige», og om hvordan man kan påvirke hell i spill. Slike forestillinger bunner i ønsketenkning og den menneskelige tendens til å se mønstre i tilfeldighetene.

(Store norske leksikon)

Sakens fakta er at jeg kjøpte el lodd som kostet 50 kroner og skrev om det etterpå. Den store premien var 1,4 milliarder kroner, men jeg vant bare 125, som ikke desto mindre er en fortjeneste på 150% av innsatsen. Jeg kan dermed ta tilbake femtilappen min og la overskuddet stå til neste runde. Prosentmessig var dette en bra uttelling men beløpsmessig er det ubetydelig. 75 kroner er ikke engang hva det koster å drifte husholdningen min per døgn. Det føles faktisk riktig å ikke engang ta tilbake den forrige innsatsen, men bare fortsette å spille med hele beløpet. Jeg betraktet jo innsatsen som tapt etter å ha kjøpt loddet, men for å sitere meg selv: Jeg tar gjerne en av de små premiene. Og slik gikk det.

Jeg antar det korrekte å si nå er at jeg tar gjerne den store premien. Det aktuelle spillet er lotto nå i dag (lørdag) hvor det “bare” går an å vinne 30 millioner. Jeg betalte 70 kroner for dette loddet, så får vi se. Er det dette som er spillegalskap? Fordi jeg er nokså sikker på at det smarteste jeg kan gjøre er å ta de 125 kronene og stanse her. Oddsen for at jeg taper er jo overveldende stor og det jeg vant er i det minste nok til å dekke en ukes forbruk av kaffe eller noe, men saken er at jeg er ikke “smart”. Ihvertfall ikke med penger. Disiplinert i forhold til hva jeg har og ikke har kan jeg sikkert være, men jeg går ikke rundt og “ser etter muligheter” og den typen ting. Jeg tror man må være veldig mye mer på hugget enn jeg er for å bygge opp en betydelig formue. Jeg har jo ikke engang noen sånn ambisjon.

Tredve millioner går det alltids an å bruke opp, men poenget med det jeg skrev da jeg kjøpte “milliardloddet” er at jeg har ikke noe realistisk begrep om hvor mye penger dette er — men det er vanskelig å se hvordan man kan tape penger når man kontrollerer sånne beløp, med mindre man er fullstendig fette idiot. Bare èn prosent avkastning på en milliard er jo ti millioner, som det helt klart går an å leve av gjennom hele året uten å lide noen nød — og man kan nesten helt sikkert få en mye bedre avtale enn dette hvis man “leier bort” pengene til noen slags fondsvirksomhet. Imidlertid kommer dette neppe til å bli et problem for meg verken på den ene eller den andre måten. Flaks rammer helt vilkårlig, akkurat som sin rake motsetning. De typene som fremstår som litt i overkant “heldige” mye av tiden er sannsynligvis bare individer som allerede er såpass høyt oppe på sin egen formkurve at marginene jobber med dem oftere enn mot dem. Vi pleier å si at de seiler i medvind. Det er et ganske kjent fenomen som ikke er metafysisk i sin natur.

Det ultimate poenget med alt dette er hvor absurd det er at man kan vinne en milliard i et pengespill. Riktignok var det ingen som stakk av med toppgevinsten denne gangen – den gikk inn i jackpotten – men tre stykker vant andrepremien og de fikk femti milloner hver, så det er svært seriøse beløp vi snakker om. I den grad noen for eksempel behøver “kapital” til å starte noe slags prosjekt så kommer de jo langt med femti millioner. Herregud. Da jeg selv startet min første biznis på 80-tallet måtte jeg skaffe bare hundre tusen, og det var et helvetes slit skal jeg si deg. Siden den gangen har jeg tjent noen penger og tapt noen penger. Det jevner seg ut. Greia i 2008 falt for eksempel mindre heldig ut for meg. I det store bildet tapte jeg bare småpenger men det var seriøst nok til at jeg ga opp hele fantasien om å “drive med forretninger” en gang for alle. Faen kan bare komme og hente alt bryet med papirarbeid, sure kunder og upålitelige medarbeidere. Mitt store vendepunkt slik sett skjedde altså for såpass lenge siden, men mange opplevde noe lignende i forbindelse med pandemien. De mistet grep på “kontinuiteten” i opplegget sitt på grunn av alt kaoset. Mange er ennå litt ute og seiler. “Tilbake til der man var” er det jo ingen som kommer. Så hvor havner de? Det er dette som ennå ikke er avklart. Det er for tiden et politisk problem som lar seg avlese i form av diverse valgresultatmessige “jordskjelv” både her og der. Hva skal vi kalle det? Ustabilitet? Det er mange harde følelser der ute. Jeg er ikke selv en sånn som tar ting personlig – ting bare går til helvete noen ganger uten at noen har “skyld” i dette – men mange andre har utarbeidet ganske distinkte fiendebilder slik sett. De “ser mønsteret” på en eller annen koko måte.

Uttrykket å gå troll i ord, altså at noe negativt skjer hvis en snakker om det, bygger på forestillinger om noaord og tabuer, det vil si den utbredte og urgamle redselen for å omtale onde krefter eller farer ved deres rette navn. På svensk het det allerede i 1678 at «när man talar om trollet, så är det inte långt borta».

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Fra min egen barndom husker jeg folk sa at banning var å kalle på djevelen. Man må ikke si faen fordi da vil “faenskap” oppstå på magisk vis. Jeg prøvde å argumentere for at rekkefølgen av de tingene kanskje er omvendt; at folk typisk sier faen etter at faenskap har blitt observert, altså at det handler om post hoc identifikasjon av en hendelse, ikke om noen slags bønn om bistand fra onde krefter. Jeg mener, folk banner ikke fordi de er i godt humør (selv om jeg blir litt usikker på finner noen ganger), det handler jo om å “blåse ut” noe som allerede er der, lik mental tarmgass. Bannskap er typisk reaktivt, ikke proaktivt. Det negative som eventuelt skal skje har allerede hendt. Hvorom allting er, jeg tror ikke det lenger er vanlig å snakke om at man “påkaller djevelen” når man banner. Kanskje i noen kristne miljøer, men det vet jeg ikke noe om. Alle i min slekt er jo hedninger. De tenker annerledes. Som alle vet er noanavn sånn som når man for eksempel kaller bjørnen for “bamse” og ulven for “gråbein” sånn at det ikke skal gå troll i ord når man ferdes i disse dyras områder. Dette er en typisk hedensk idè. Du vet. Jaktmagi. Det handler om å finne den rette mentale formen.

Forøvrig er det å si at sjelen er et veldig uklart begrep, men det virker ikke som folk i hovedsak mener “bevisstheten” når de snakker om sjelen. Det er noe man “bærer på” og ikke noe man er. Jeg-følelsen – eller identiteten – er identisk med det vi også kaller selvet, mens selvets kommunikasjon med sjelen fremkommer som “samvittighet”. Om vi ikke er enig om dette i enhver detalj så kan vi i det minste jobbe med disse teoretiske rammebetingelsene for å formulere en rimelig hypotese om sjelens mekanikk. Det finnes vel neppe noe voksent menneske som aldri har opplevd “indre konflikt” over hva som er “riktig handling” i en situasjon de står overfor. Hvordan skal jeg forholde meg til dette? Det vanlige navnet på denne typen sinnsbevegelse er samvittighetsspørsmål. Noen ting kan man være med på. Andre ting ikke. Vi pleier ikke å bruke mye tid på å diskutere sånt, vi godtar bare det folk sier når de presenterer et “argument fra egen samvittighet”. Kanskje kaster vi frem et forsiktig “hvorfor” noen ganger, men det virker jo ellers dødfødt å fortsette dialogen etter at et tydelig nei har fremkommet. Du vet. Bortkastet tid. Det er en fundamental synd.

Hva folk vet og ikke vet er i hovedsak uråd å si før de selv røper det gjennom hvordan de ordlegger seg, og ikke minst hva slags tema som stadig vender tilbake i argumentasjonen deres. Det vi også kaller kjepphestene. Folk bringer dem ut med jevne mellomrom for å galloppere rundt i den lille manesjen sin – på dramatisk og storslagent sirkusvis – gjerne mens et litt surt hornorkester gir alt de har på full blås samtidig. Og publikum jubler. Det er jo dette de har kommet for å se. Metaforen gjelder selvsagt meg selv også. Alle vet at de kan forvente visse temavalg og en typisk måte å ordlegge seg når de åpner en post i denne bloggen. Det finnes tekst og det finnes undertekst. Spennvidden mellom hvordan man sier det man sier og hvordan man ikke sier det man ikke sier utgjør undertekstens domène. En litt kløktig og rutinert leser vet alt dette allerede, men det skal nevnes likevel; Når vi studerer undertekstens struktur kan vi lokalisere hvor forfatteren oppbevarer hemmelighetene sine, selv om vi ikke kan si noe om hva de inneholder. Vi kan se deres form. Alle røper seg på denne måten — og jo mer de sier jo tydeligere blir de. Også løgnere. Man gjenkjenner dem på undertekstens struktur. Altså hva de sier, hva de ikke sier, og hvordan det ene jobber sammen med det andre som “budskapsbærende element” eller kontekst om du vil. Det som gir ting mening, enten vi tolker den korrekt eller ikke.

Alexander Sokurov slapp i året 2011 spillefilmen Faust, selvsagt basert på myten om doktor Johannes Faust som selger sjelen sin til djevelen — og alle forviklingene rundt denne transaksjonen. Hjemmesiden på imdb.com (“international movie database”) oppgir Goethe og Thomas Mann på kildesiden, så vi snakker altså om en tysk versjon av Faust sett med russiske øyne, slik at det er ingen grunn til å bringe inn Christopher Marlowe. Filmen er uansett veldig “organisk”, nesten til en litt kvalmende grad noen ganger. Alt som foregår er veldig fysisk, i betydningen kroppslig, men vi gjenkjenner det mytologiske landskapet av “natt og tåke” hvor gud-vet-hva flyr rundt i skyggene og lager lyd. Dette er en typisk drøm. Hele transaksjonen med å selge sin sjel for diverse materiell gevinst foregår i underbevisstheten. Det er jo der man er mest åpen for “suggestiv påvirkning”. Det er der historiene bor. De man tror på og de man gjenforteller. Ofte, men ikke alttid, de samme historiene. Du vet. Sånne som man er “venner med” når man drømmer og/eller fantaserer. De som også kalles dine darlings. Eller kjepphestene. Navnet er ikke viktig, det som teller er hvordan de jobber. Realisme påbyr et grunnleggende inngangsspørsmål: Går det an å “selge sjelen sin” og hva handler i så fall dette om? På det praktiske planet hvor de fleste av oss eksisterer kan det for eksempel bety noe sånt som å svike sine egne idealer – og med dette også opptil flere andre mennesker som trodde de “visste hvor de hadde deg” – på grunn av penger eller noen annen form for vinning. På den offentlige scenen kan det bety et brått og litt sjokkerende skifte i politisk posisjon, gjerne i et kritisk øyeblikk av stemmeopptelling. I sånne tilfeller hører vi noen ganger folk mumle noe om å “selge sjelen sin”. Vi har sett det skje mange ganger, særlig i splittende kommunepolitiske saker.

Hva er et troll? Jeg vil si en skapning som bor i underbevisstheten. De trollene man ser i verden er de trollene man har i sinnet. Jeg gidder ikke å skrive ut noen lang og teknisk forklaring av mekanismene i forholdet, så leseren kan enten bare ta mitt ord eller jobbe seg frem til innsikt i saken på egen hånd, det uansett slik at det går ikke an å observere noe ute i verden som ikke allerede finnes inni hodet. Det er jo slik hjernen fungerer. Det er en analog billedgenerator som brukes til å etablere kontakt med omgivelsene på en statistisk-stokastisk måte. (Se også bayesiansk mekanikk.) Sansedata som høstes inn fra omgivelsene blir behandlet og “tolket” ut i form av et bilde som gir mening i hjernen — men essensielt sett er det som foregår “gjetting”. Vi ser aldri selve verden, bare et bilde av den som vi danner i hodet. Siden har vi en hel lang prosess med å sortere, kategorisere og “gi navn” til det vi observerer. Et eller annet sted her oppstår trollene. Folk tror jo på det de ser med sine egne øyne, som alle sier når de står der aldeles vill i blikket og fråder av angst. De har sett eller erfart noe “overnaturlig”. Sånn er det dessverre. Erfaringene må tolkes ut ifra det referansesystemet man har. Det man ikke vet vet man jo ikke. Sannsynligheten er stor for at man ikke engang vet at man ikke vet det. Eller for å si det på en annen måte: Uvitenhet er aldri selvbevisst. Alle vet hvordan dette fungerer. En idiot er alltid selvsikker. Det er først når man ser øyenbrynene rynke seg litt og hodet kanskje legges svakt på skakke at man kan se intelligensen slå inn. Hva om jeg tar feil? Det er ikke noe bra spørsmål, men det er i det minste et spørsmål. Folk tar jo alltid feil. Spørsmålet er ikke så mye om folk tar feil – det gjør de alltid – men på hvilken måte og hvorfor. Hva er det som motiverer dem?

Hvor gammel behøver man å bli før man oppdager at antagelser ofte følges av feiltagelser? Det kan ikke jeg svare på, men jeg vil tippe at en statistisk måling vil vise tendens til samling i de sene tyveårene. De fleste begynner å stille en ny form for spørsmål omtrent da. Man utvikler andre behov på vei ut enn de man brakte med seg på vei inn i sin personlige erfaring av denne alderskategorien.  Mange “slår seg til ro” omtrent da, stifter familie og det ene med det andre. Sånn er livet. Prioriteringene forandrer seg ettersom man beveger seg i tid. Er det ikke noe med at man “lærer mens man lever”? Jeg mener å ha hørt noe sånt, som mer eller mindre sammenfaller med min egen anekdotiske erfaring rundt saken. Det å være smart handler mer om å stille de korrekte spørsmålene enn om å sitte med alle mulige slags svar. Kritisk sans er mange lysår mer viktig enn “gode detektivegenskaper” i forhold til å søke opp data — og kritisk sans begynner som alle vet med selvkritikk. Hvor kommer feilvurderingene fra? Mye av det mennesker tror på er av en sånn karakter at det ikke lar seg teste ut i noen slags realitetsprøve. Tror du på Gud? Så langt vi er i stand til å se har svaret aldri noen praktisk betydning, men det kan ha noe å si for hva slags sosialt nettverk man danner. Du vet. Troens fellesskap og alt det der. Man er ikke alene om nervene sine. Den typen ting. Forsåvidt harmløst nok i seg selv, men noen ganger danner disse som er særlig sterke i troen sin regulære lynsjemobber på grunnlag av angst. Sånt er ikke bra. Vi liker jo best sindige typer med god selvkontroll — som vet hva de driver med og ikke prater masse tøys hele tiden. Tøysekopper er gøyale noen ganger, men de blir for slitsomme i lengden. Det holder ikke mål. Folk må jo ha en seriøs dimensjon også. Du vet. Noe som virker grunnsolid. Noe pålitelig. Og om de ikke har dette? Da er de ubrukelige for alle seriøse formål.

Det går ikke an å “feile” i forhold til noe som ikke lar seg teste ut. Hvordan skal tingen i så fall bevises eller motbevises? I vår praktiske hverdag opplever vi som regel mange “små feiltagelser” hver eneste dag. Dette er normal prosedyre for en normal menneskehjerne. Vi gjetter, vi tester, vi evaluerer resultatet og oppgraderer datagrunnlaget, så gjetter vi igjen, og sånn fortsetter det, ofte svært raskt og ubevisst. Noen sier at hjernen hallusinerer verden, men jeg synes dette blir litt vel drøyt i den skeptiske retningen. Teknisk sett er jo en hallusinasjon noe som ikke er der, mens en illusjon handler om at man feiltolker data og “ser noe annet enn det som egentlig er der”. Vi bruker ikke ordet delusjon på norsk, for å betegne den typen illusjon som “sitter fast” – brent fast og tatovert i hjernen om du vil – vi bruker ordet vrangforestilling, som bærer i seg en interresant allusjon til trollenes “vrange” natur. Man blir ikke så lett kvitt dem igjen når man først har invitert dem med seg hjem. Vi spør igjen om hva et troll egentlig er og denne gangen svarer vi at de er magiske skapninger. Er det ikke fint å ha et svar? Ikke når det betinger en definisjon av magi, så la oss ta den også: Det betyr menneskeverk. Eller kunster. Alt mennesker gjør er magisk, men ikke alt mennesker gjør er kontrollert, verken av dem selv eller noe annet. Vi observerer at enhver “interesse for magi” – også når det handler om overtro – medfører invariabelt at personen også utvikler interesse for “alternativ selvkontroll” på ymist vis. Selvsagt er ordet magi problematisk – tror du på magi? – men det handler mer om hva folk assosierer ordet med enn hva det betyr. Selvsagt finnes det mye tøys og tull men det finnes også en seriøs dimensjon. Hva betyr ordet trolldom? Opprinnelig “å kaste troll mot noen” — som er litt her og der sånn rent definisjonsmessig, men vi kan vel i det minste fastslå at konflikter og beskyldninger ofte forekommer blant folk. De som bebor en kulturell kontekst hvor trollmenn, hekser og svart magi er en dødelig skrekk som alle lever med vil typisk forholde seg med det største alvor til sånne beskyldninger.

Hva tenker du om språksabotasje? Som mennesker er vi nødt til å kategorisk utelukke muligheten for at det går an å vite alle ting. Vi har i virkeligheten bare en ganske begrenset kapasitet til å høste data fra omgivelsene våre, og all den tøysete historiefortellingen hjelper ikke. Vi befinner oss for eksempel innenfor et forsvinnende lite spektrum av synlig lys når vi henviser til “det vi kan se med våre egne øyne”. Vi har et visst rekkeviddeområde for alle sansene. Lys vi ikke kan se, lyder vi ikke kan høre, og så videre. De datamengdene som ikke er tilgjengelige for oss er ufattbare i all sin gigantiske enormitet. Riktignok har vi utviklet diverse instrumenter og andre tekniske hjelpemidler som innhenter data hinsides vår naturlige rekkevidde, men det har egentlig bare flyttet grensene for “alt vi ikke kan erfare”. I mellomtiden handler filosofi som vanlig om å trekke opp grensene for det vi kan vite noe om og det vi ikke kan vite noe om. Noen ganger også om hva som går an og hva som ikke går an, eller hvordan virkeligheten virker om du vil. Særlig de delene som befinner seg utenfor det typiske normalområdet for menneskelige erfaringer, men samtidig vet folk også nok om det til å danne frykt i forhold til det. En vrangforestilling krever ganske mye energi for å eksistere. Nesten som en slags mental parasittsykdom suger det livskraft fra pasienten, som regel i form an en manifest fobi. Frykt er jo en utmerket energikilde. Den kan både ligge der som en vedvarende summetone og/eller komme som kaskader av “motivasjon” når man ser trollet og den typen ting. Hjernen tolker noen sansedata man innhenter som truende, farlig eller noe, slik at den slipper løs slike hormoner som man behøver for å reagere raskt og komme seg til helvete unna på et øyeblikks varsel. Dette har i sin tur en rekursiv effekt på sansedataene, slik at illusjonen forsterkes og pasienten blir “veldig stresset” av det de erfarer.

At noe er okkult betyr i sin mest bokstavelige forstand at det er “skjult”. Okkultisme er følgelig studiet av menneskets skjulte sider og egenskaper. Skjult på hvilken måte da? Det betyr bare at de er skjult for vår bevissthet og forstand, men de påvirker oss likevel, det vil si at de er ubevisste. “Kreftene i menneskenaturen” mer enn “naturkrefter” i sin generelle forstand. Teknisk sett er en hvilken som helst psykolog også en okkultist. Man går jo ikke til psykolog for å få greie på noe man allerede vet. Poenget er å spørre en ekspert om det “foregår noe” som man ikke har oversikt over, men som man ikke desto mindre blir styrt av. Hva slags bilder har generatoren din laget og hvor blir de oppbevart? Den typen ting. Etter mine ganske nazidisiplinære kriterier er de fleste “sivilister” å betrakte som mentale katastrofeområder. Det er en svær jobb å rydde opp der, gitt at pragmatisk realisme er det resultatet man prøver å oppnå. Folk holder ofte ganske eksotiske husdyr i sin fantasiverden, særlig ute langs kantene hvor de er “nødt til å tro” på diverse ting som får systemet deres til å stemme. De filosofiske aksiomene deres, om du vil. Det vil si en påstand om grunnforhold ved virkeligheten som verken kan bevises eller motbevises i henhold til vitenskapelig metodikk. Gud eksisterer er en sånn påstand. For en normal filosof er dette imidlertid litt upassende store ord. De pleier ofte å begynne med noe som koker ned til at selvet eksisterer, av typen cogito ergo sum (“jeg tenker, altså eksisterer jeg”). Dermed er vi ferdig med dette spørsmålet og kan begynne med detaljarbeidet. Hvordan skal selvet brukes? Her er det rom for mye debatt. Og sånn har de holdt på i mange tusen år. Hva er den menneskelige tilstandens fundamentale meningsinnhold?

Begrepsdannelse innenfor en språksone er et ganske interessant fenomen. Hvor mange ord for snø behøver man for eksempel i tropiske land? På engelsk finnes noe kalt buyer’s remorse men wikipediasiden til konseptet har bare fem andre språk: Persisk, russisk, tysk, hebraisk og tamilsk. Et søk på ordet kundeanger gir ingen leksikale resultater, bare enkelte henvisninger til nettsteder hvor denne ordstillingen har blitt brukt — typisk innenfor konteksten av kundeforhold, kundebehandling og så videre. Meningen er også direkte transportert fra engelsk, slik at det betyr akkurat det ordet sier. Kunden angrer seg og ønsker kjøpet opphevet. Så langt så vel. Alle har sikkert opplevd noe innenfor denne dimensjonen av betydning. Man kjøpte noe mens man var “på stigende rus” så å si, men senere skjønner man at dette var usmart. Sånt skjer. Oftere for noen enn for andre, men ingen er helt fritatt fra det.

Ord betyr det de betyr, men de kan også bety noe annet. På engelsk finner vi buyer’s remorse brukt som metafor for et romantisk forhold man ønsker seg ut av fordi det ikke utviklet seg slik man hadde håpet på, men dette lyder upassende på norsk. Kundeanger? Man har da for fanden ikke kjøpt kjæresten sin heller, har man vel? Bondeanger er imidlertid noe man kan si – særlig om ting man har sagt og gjort i fylla – som folk typisk vil forstå på riktig måte. Det handler om at entusiasmen man en gang følte i forhold til det man nå angrer på har fordunstet og etterlatt en dårlig smak i munnen. Vi fikk dette ordet fra svensk sent på 1800-tallet, men jeg vet ikke hva slags ord folk brukte tidligere for å beskrive den samme kategorien av mening. Kanskje hadde ikke bønder noe å angre på før ved den tiden? Eller kanskje fremkomsten av dette ordet må tolkes inn i den større sammenhengen vi kaller bonderomantikk som var særlig sterk da, kanskje som en slags idealistisk motvekt til den stadig akselrerende industrialiseringen som foregikk samtidig.

Som alle vet sammenfaller norsk bonderomantikk med det vi kaller embetsmannsstaten, som kort fortalt var akkurat hva det lyder som. Før 1814 styrte embetsmenn på vegne av kongen i København, og senere i stadig større grad på vegne av parlamentet, men det var definitivt “lensmann og prest” som styrte med alt daglig stell ute på bygda, mens ting lente seg mer i retning av “kjøpmannsaristokrati” i byene. Til en viss grad oppfattes det fortsatt slik ute i befolkningen. De som nå for tiden snakker om den dype staten bør egentlig rett og slett bare si embetsverket, eller “byråkratiet” istedet. Vi har en “norsk” måte å gjøre ting som har vokst frem organisk over de drøyt tusen årene “Norge” har vært et selvstendig rike, eller ihvertfall blitt oppfattet slik, inkludert den såkalte dansketiden. Vi kaller dette sedvane. Og vi kaller det selvsagt “usedvanlig” når folk beveger seg utenfor disse rammene. “Norsk stil” er et veldig vanskelig konsept å definere, men alle gjenkjenner det når de ser det. Typisk norsk, sier de da, men det er ikke alltid ment som noe kompliment. Mange synes jo at Norge bør bli mindre “norsk” i stilen sin og heller ape etter hvordan visse andre statsdannelser fungerer, både politisk, økonomisk og kulturelt. Særlig USA fremholdes som beundringsverdig blant de som umulig selv kan ha vært der og sett på samfunnsforholdene i praksis. Et mer hatefullt ormebol må jo være vanskelig å finne blant de statene vi ellers tar seriøst. Hvorfor er det slik? Det vet jeg ikke, men det er definitivt slik.

Hva behøver du? La oss si noe om kattesand, som jeg antar i det minste alle som holder huskatt er kjent med. Noen kom på den tanken at noen poser med kattesand kan være en praktisk ting å ha i klasserommet hvis det kommer noen som prøver å skyte og drepe skolebarn, sånn at de er nødt til å låse seg inne og bli på stedet til politiet kommer og tar hånd om situasjonen. Folk må jo både tisse og det som verre er etterhvert som tiden går. Hvis de har kattesand blir dette problemet i det minste litt mer verdig enn hvis de bare må gjøre fra seg rett på gulvet. Men da denne historien kom ut ble det forvrengt til at det handler om “elever som identifiserer seg som katter” innenfor en dimensjon av divergent dannelse av kjønnsidentitet. Ergo noe som er woke, følgelig et legitimt mål for hatytringer på nettet og ellers. Disse menneskene eier ikke skam, bare et brennende ønske om å oppnå flere klikk og “likes” fra andre som opererer innenfor den samme dimensjonen av redusert mental og emosjonell kapasitet. Tenk over saken. Hvorfor er skoleskyter et eget ord som stadig kommer i bruk? Fordi det behøves. Det dekker en spesifikk kategori av mening. Imidlertid er det litt problematisk at de dermed danner en distinksjon i forhold til konseptet selvmordsbomber som typisk brukes helt annerledes, men fordi ingen kan regne med å overleve en skarp konfrontasjon med politiet i USA bør vi egentlig si at mentaliteten er den samme for begge disse to. De søker å bruke sin egen død som aktivt skadeverk rettet mot andre, ofte vilkårlig i den forstand at de har ikke noe “personlig uoppgjort” med de individene som rammes, de bare søker å “ta mange med seg” når de selv dør. Denne særlig ondskapsfulle formen for “blind vold” er noe vi heldigvis sjelden ser i Norge, men det har skjedd her også. Imidlertid er det ikke såpass at noen seriøst har vurdert – så vidt jeg vet – å kjøpe inn kattesand for noen annen grunn – her for beredskapsformål – enn at de har en katt i huset.

Hvorfor tar folk livet av seg i det hele tatt? Alle dør jo uansett, så hva handler denne utålmodigheten om? Jeg forstår det bare ikke. Det er fullstendig fette ubegripelig for meg på et emosjonelt plan, selv om jeg selvsagt hører hva som blir sagt og forstår hva ordene betyr. De vil ikke mer. De bærer en smerte de ikke kan leve med. De ser ingen annen utvei. Jeg har hørt alt sammen, men alt jeg sitter igjen med er den generelle idèen at de som tar livet av seg gjør det fordi de ikke har noe å leve for, enten de nøyer seg med å ta sitt eget liv i stillhet eller de velger en dramatisk utgang som involverer et antall andre mennesker også. Dessuten har vi en egen kategori som vi kan kalle dødsturister fordi de får noe slags kick ut av å tøye grensene og ta risiko på en måte som nesten helt sikkert vil ha dødelig utgang hvis de er “uheldige” med greia si. De er ikke egentlig suicidale i noen strengt psykiatrisk forstand, men de vanker langs grensen likevel. Årsaken til dette er sammensatt og kompleks, men det handler vel til syvende og sist om å “føle seg levende” på en mer intens måte enn å bare “være i live” på hverdagslig vis. Jeg kjenner personlig et utvalg sånne gærninger – og er vel forsåvidt ikke helt trygg selv heller – men risikosport og den typen ting handler aldri om noe dødsønske i egentlig forstand. Det går galt noen ganger, men det er aldri meningen at det skal gå galt. Likevel er det å si at “uhell” i en slik sammenheng ikke er det korrekte ordet. Sammenlign det med visse pengespill. Det eneste helt sikre man kan si om lotto er jo at man har null sjanse til å vinne hvis man ikke spiller, men ikke betydelig større sjanse til å vinne dersom man spiller heller. For de fleste fungerer slike spill som akkurat den “idiotskatten” mange kaller det. De vinner aldri noe. De bare betaler hva det koster for et nytt lodd hver uke, motivert av tanken om at de kan jo vinne. Det er ikke umulig så lenge man kjøper lodd. På den samme måten er det ikke umulig å dø i trafikken hvis man stadig råkjører og tar ville dustesjanser i forbindelse med forbikjøring og den typen ting. Kanskje det går bra, men kanskje det går skikkelig dårlig også. Hvordan vet man sånt på forhånd? Det handler om risikoanalyse og sannsynlighetsmekanikk. Det handler også om den lokale kulturen.

Norske mennesker er sjelden særlig positivt innstilt til sånne som er litt for “tøffe i trynet” for sin egen skostørrelse, og de beundrer dem ihvertfall ikke. Hvorfor skal de det? Alle får til å være idiot. Det som er vanskelig er å være klok. Særlig på vanemessig basis. Ikke desto mindre er dette tradisjonelt sett nødvendig i Norge. Alle vet jo at den som ikke har en plan når vinteren kommer vil få det vanskelig. Dette er ikke syden, hvor man kan sove på stranda og ellers bare rælle rundt med gitar og en flaske vin. (Jeg har selv praktisert denne formen for “sydenferie” på lavbudsjett mange ganger.) Det å ha en bolig er ikke noe valgfritt alternativ i Norge. Noe må jo folk uansett gjøre når det blir kaldt. Alle skjønner intuitivt at de som ikke kan – eller vil – ta vare på seg selv slik sett vil måtte tas vare på av noen andre hvis de i det hele tatt skal overleve vinteren. Dette ligger bak den nesten unisont negative innstillingen til sånne som ikke engang prøver, de bare forlanger privilegier og rettigheter som andre må betale for. Har vi verdens beste trygdesystem i Norge? Jeg synes ikke det. Opplegget er alt for sterkt preget av portvoktere som forlanger at folk må gjøre alle mulige slags urimelige kunster for å komme inn. Over tid virker dette degenerativt i forhold til klientene. De dyttes mye hardere ned i elendigheta enn de ville ha fått til på egen hånd og det blir relativt sett mye vanskeligere å “komme tilbake til arbeidslivet” etter at man har vært gjennom den ydmykende kjøttkverna til NAV. Opplegget favoriserer de mest skamløse snylterne som forstår seg på å presse ut noen krokodilletårer når det gjelder. Selvmedlidenhet er jo ellers omtrent den verste personegenskapen noen kan ha når de søker sosial kontakt med andre. Hvem orker å forholde seg til sånt over langen? Ihvertfall ingen som leter etter en dugelig medarbeider til bedriften sin. Sutter og sorg er ikke positivt, men det er ikke desto mindre de vekstene som NAV dyrker frem hos klientellet sitt. Uten sammenligning forøvrig opplevde jeg det samme da jeg måtte forholde meg til NAV som da jeg selv besøkte USA. Det var vesentlig mye verre enn noe jeg hadde trodd på forhånd, selv om jeg ikke hadde særlig høye forventninger til å begynne med. En jeg kjenner som har en annen type innsikt i dette enn meg sier at det inngår i stillingsinstruksen til de som jobber der. De skal gjøre livet surt for klientene til en sånn grad at bare de som har et “reellt behov for hjelp” orker å forholde seg til greia. Ikke fordi de vil, men fordi de ikke har noe valg. De har jo ikke egenressursene som behøves for å overleve en typisk norsk vinter.

Hvorfor behøves ordet trygdesnylter? Hvor mange er det av dem? Jeg har selv endt opp som trygdet på grunn av etter måten ganske omfattende slitasjeskader på kroppen. Jeg liker ikke dette, men det er nødvendig. Medisinsk sett har jeg ikke gode marginer å gå på. Nesten uansett hva jeg skal gjøre i fysisk forstand blir det et sjansespill hvor “skade” er ett av mange realistiske utgangsalternativ, med betydelig “bedre” sjanser enn for å vinne i lotto. Løsningen er selvsagt å være forsiktig og “jobbe langsomt” på en måte som ikke fungerer i en verden hvor ting handler om å tjene penger. La oss si at mønsteret blir å holde på en times tid, deretter to-tre timers hvile før en ny økt. Klassisk tilfelle av “gammel mann med tendenser til gikt” som nesten alltid har vondt et eller annet sted i kroppen. Lønna jeg får hvis jeg står på ekstra mye en dag er at jeg omtrent ikke klarer å gå normalt dagen etter. Likevel er det ekstremt “fremmedkulturelt” for meg å klage og sutre over min egen skjebne. Herregud. Hvem gjør sånt? Jeg beskriver mine egne symptomer på en lidenskapsløs måte for de som har behov for å vite noe om saken – typisk bare medisinsk fagpersonale – men ingen vil noensinne finne meg i sår gråt over min egen ulykke, eller noe. Jeg er ikke sentimental. Alder fungerer nokså likt for alle, men verst for de som har brukt kroppen mye og hardt mens de var unge. Alle vet dette. Det finnes ingen nåde, bare smertestillende tabletter og en relativ evne til å være forsiktig med det man har. Kan jeg ikke bli forfatter? Det er et dustespørsmål. Jeg er allerede forfatter. Spørsmålet er om det jeg skriver er kommersielt interessant for noen. Det tviler jeg på. Ingen som skriver blogg på denne plattformen skriver like mye som meg, for et lattelig lavt antall faste lesere. Hvorfor skriver jeg likevel? Alle som noensinne har skrever “privat dagbok” vet svaret. Man får et bedre forhold til sine egne tanker når man formulerer dem ut i ord og setninger, plasserer dem i en sammenheng med andre ting, og så videre. Du vet. Disiplin. Det bør aldri undervurderes som konstruktiv kraft i et menneskeliv.