APECALYPSO

Kantkråke er ikke noe offisielt navn for en kategori av kråkefugl, men et uttrykk folk bruker – omtrent som “dyngemåke” – om en undergruppe av fugl som har spesialisert seg på å hakke i utkanten av menneskenes verden heller enn å leve uti den Guds frie natur, sånn som skikkelige villdyr gjør. De er litt “avhengig” av at menneskene fortsetter som før, med å fremtille store mengder organisk avfall, døde dyr i veikanten og den typen ting. (Noe av det samme gjelder forsåvidt for mus og rotter også, det er sant, kanskje til og med en og annen rev og grevling, men vi snakker om kråker nå, så vær så grei; vennligst ikke skift tema i hodet ditt mens jeg snakker.) Kantkråka lever – som navnet antyder – i veikanter, særlig de store motorveiene. Der finnes det rikelig med næringsrike kadavere etter dyr som har blitt kjørt ihjel. (Som alle skjønner er ordet kantkråke også i bruk blant kriminelle, for å beskrive en litt parasittisk type opportunistisk småkriminelle som vi særlig finner i bystrøk — men det er forsåvidt ikke noe i veien for å kalle folk kantkråker hvis de for eksempel driver med oppkjøp og likvidasjon av konkursbo og den typen ting.)

Selv er jeg litt kantkråke i den forstand at jeg nesten aldri kjøper nye ting, særlig ikke “pyntegjenstander”. Jeg vil ikke ha den billige driten – som er fin og blank i en uke, men så kollapser illusjonen – så fordi jeg ikke har økonomi til å betale kompetente håndverkere til å lage alt jeg behøver så blir det til at jeg heller leter opp kvalitetsvarer ute på bruktmarkedet, som jeg siden eventuelt fikser opp, eller bare bruker som de er. (Dessuten lager jeg jo mye selv også.) Saken er at det vi kaller kvalitetsbevissthet ikke i seg selv har noe med økonomi å gjøre, men ofte blir det jo slik at arbeidsintensive varer – altså sånt som krever mye fikkel og lang tid å lage – ender med en temmelig høy utsalgspris, særlig i høyt lønnede land som Norge. Japansk shinto-religion identifiserer denne “sjelelige egenskapen i håndverksprodukter” som wabi. En ting har mye wabi hvis den er mesterlig utført og gjør jobben sin til perfeksjon, men en ting har enda mer wabi hvis den har vært ødelagt ved et tidspunkt, men siden har den blitt reparert/restaurert av en ekspert. Alle skjønner dette intuitivt hvis de tenker seg om. Folk foretrekker typisk sånne ting som både er vakkert laget og som gjør det som det er meningen at de skal gjøre, uten noe tøys. Sånn er det bare. La oss si det er noe instinktivt i mennesket. Selvsagt ender vi med å gjøre det beste vi får til med det vi har – livet er jo først og fremst et praktisk problem – men hvis vi kunne velge fritt og få det akkurat slik vi ønsket, så ville de fleste gå for vakre ting som fungerer perfekt. Til og med i ekteskapet.

Huset der jeg bodde før jeg flyttet til Spania – altså der jeg befinner meg akkurat nå – befinner seg i en halvribbet tilstand. Det ser ikke bebodd ut slik som det står, men mer som et forlatt sted hvor noen har vært og plukket ut de beste delene sånn at resten ser litt tragisk ut. Det er jo forsåvidt en korrekt beskrivelse av tingenes materielle tilstand, men saken har også en teatralsk dimensjon som jeg synes er interessant. Nå vet jeg jo selvsagt eksakt hva som har skjedd her, men hvis jeg myser litt på skråss og later som jeg er uvitende så legger jeg merke til at “selve stedets sjel” har forlatt denne kroppen slik at alt som gjenstår er et gammelt hus fullt av skrot. Det blir nesten litt skummelt når det står slik. Det er ikke åpenbart hva slags liv de som bodde her hadde, men vi legger merke til “mange bøker”. Jeg har til sist tatt den tunge avgjørelsen at jeg må slutte og drasse på bøker som jeg enten allerede har “lest nok” eller sannsynligvis aldri kommer til å sette meg ned for og lese. Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre enn å bare la dem stå igjen. Tomta er regulert for industriformål slik at huset skal rives, så jeg antar at alt havner i en eller annen slags gjenbruksmølle, hvor ting kvernes opp og separeres i henhold til sine molekylære egenskaper. Du vet. Glass her, metall der, og resten brennes i den store forbrenningsovnen som leverer såkalt fjernvarme i diverse bystrøk nå for tiden. Hva er greia med å samle på ting? Fint å ha, verdt å spare på og det ene med det andre. Alle har hørt Øystein Sunde-sangen. Men noen har også hørt sangen “En fattig trubadur” av Cornelis Vreeswijk: Du kan ingenting ta med deg dit du går. Jeg har havnet litt i gråsona mellom de to. Alt jeg kan ta med meg herfra nå er sånt som får plass i bilen. Resten må selges, gis bort eller kastes/etterlates.

Når det kommer til forbruksartikkelen kaffe så er det slik at jeg lar heller være enn å drikke “dårlig kaffe” (et litt relativt begrep som henger mye på den notorisk udiskutable smaken). Jeg liker for eksempel ikke “brun kaffe” (som dominerer i det norske kaffemarkedet). Jeg må ha den sterk og svart. Altså at selve bønna er hardt brent, som for eksempel en typisk espresso, det vil si sånt som de kaller “normal kaffe” i Spania. Smaksbildet må ha en “kjerne” av intens bitterhet – som mange ikke tåler uten sukker og melk – men som for meg er selve kaffens ånd. For eksempel prøvde jeg en gang noe de kaller lysbrent kaffe, og det var noen slag jævla zombie-utgave av skikkelig kaffe. Herregud. Hvem liker sånt? Åpenbart mange nok til at det er en egen greie, men det er ikke noe for meg. Pussig akkurat det der. Jeg må jo bare respektere at folk liker det de liker, ferdig snakket, men hvis det virker helt ute på jordet så blir jeg jo automatisk litt sånn skeptisk til vedkommende. Hva annet har de som er frika, snålt, perverst eller bare dustete? Man kan aldri vite. Det er sannsynligvis best å holde en “sikker avstand” fra ytterligere informasjon om vanemønsteret deres. Saken er at jeg er misfornøyd med den kaffen de selger på sånne steder som lever av de veifarende i Tyskland. Ikke bare er den dyr som faen – 5,20 euro tilsvarer jo dæven døtte meg 60,74 kroner – men den har heller ingen ånd. Kaffen er anti-åndelig, eller et spøkelse om du vil. Et fravær. Et hull i det kosmiske stoffet som liv er laget av. Ikke desto mindre er kaffe det dopet jeg behøver for å få til og kjøre ekstreme strekninger uten å hvile. Menge vet akkurat hva jeg snakker om nå, men for de som ikke gjør det: Bare ta mitt ord for det inntil videre. Sånn fungerer ting. Det selges ekstremt mye kaffe på bensinstasjoner og veikroer. Om den tyske kaffen er det å si at den smaker “greit nok” men på den samme måten som et typisk McDonalds-måltid er designet for å skli ned uten å provosere noen. Dette er et produkt, ikke et kunstverk. “Bredt anlagte markedsanalyser” og den typen ting ligger uten tvil bak denne greia. Dessuten: Hva skal du liksom gjøre? Dette er hva som er å få. Kjøp det eller la være. Ekspeditøren med de kalde fiskeøynene bare trekker på skuldrene.

Men nok om det. Vi avslutter med Turboneger sin tyve år gamle kommentar til det som foregår ute i verden akkurat nå. Alle må ha trilogien til Turboneger – Apocalypse Dudes, Scandinavian Leather og Party Animals – hvis de er seriøse med sin rock. Alt som bandet laget før (og senere) er mer for de spesielt interesserte, men akkurat de tre er essensielle.

For moro skyld – og da bruker vi “det utvidede morobegrep” – kjørte jeg 3746 kilometer på to dager, uten noen lange pauser, heller ingen mat og denslags, men jeg sov fire timer i Aachen (Tyskland). Selvsagt i bilen. Det var rundt regnet to ganger atten og en halv times økt bak rattet, med en gjennomsnittshastighet – ifølge kjørecomputeren – på så vidt over hundre kilometer i timen. Det går altså an, men jeg vil ikke anbefale det. Gjennomsnittlig forbruk av drivstoff var 0,55, som er litt høyt men sånn blir det når man kjører fort. Bilen er mest økonomisk på rundt 70-80 kilometer i timen.

Det var et mareritt å kjøre gjennom Frankrike, for det var jævlig varmt. Stort sett 37 grader fra sør til nord. Spania var mye mildere, ihvertfall på “mitt” sted. Med andre ord, jeg er i Norge nå. Men her har jeg ikke tenkt å bli særlig lenge. Om en uke eller to blir det å reise nedover igjen — og denne gangen for å bli. Før jeg reiste nedover skrudde jeg av varmen så huset var kaldt som faen, som ville vært bra hvis ikke det også var kaldt som faen ute. Tolv grader. Herregud. Fordi jeg ikke må leve under sånne forhold blir det heller ikke aktuelt mer. Man skal ikke behøve å fyre hardt i vedovnen i slutten av juni måned. Glem det. Gidder ikke. Kommer ikke på tale. Jeg vil ikke mer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Poenget med dette maratonet var at alt skulle være “begivenhetsløst” og kun fokusert på å kjøre korteste vei uten noe tøys. Jeg stanset riktignok for å kjøpe kaffe ganske mange ganger, dessuten for dobesøk, Du vet. Nødvendigheter. Men noe mat fikk jeg ikke før jobben var gjort. Sånn må det være. Jeg leker faen ikke butikk heller. Er man sin egen herre så er man også sin egen slave. Så hva mer? Joda, her er noe: Jeg kommer aldri noensinne igjen til å kjøre gjennom Paris. Og da mener jeg ikke under Triumfbuen og rundt Eiffeltårnet, men langsetter ringveiesystemet i utkanten av selve byen men samtidig definitivt i “urbane strøk” sånn som opplegget er i Oslo og andre byer også. Hvis du tror du har hørt om køkjøring så kan du prøve Paris. Etterpå kan vi snakke om det. Men nok om det. Tiden har kommet for å sove litt, kan jeg merke. Først ble jeg oppspilt av å spise mat men senere – altså nå – ble jeg søvnig.

Dermed blir det siste ordet i dag wrathchild, fremført av Paul Di’Anno:

Man merker at folk blir litt gretne, liksom. Værmeldinga sier at termometeret skal legge seg over 40 i de verste områdene, i praksis Sevilla, Cordoba og der nede. El Bierzo og resten av “norden” havner bare på 32-35 i verste fall, pluss at det blir tropenetter (over tyve grader). Imidlertid ser vi på 40 grader i Zaragoza også, og det er visstnok noe nytt. Alle vet at Andalusia er heavy på varmen, men hva skjer i Aragon? Igjen takker jeg skjebnen for at jeg ikke plasserte meg der, som var et aktuelt alternativ ganske lenge. Saken er at jeg har studert de historiske temperaturkartene ganske nøye. Det er helt greit for meg at makstemperatusen ligger rundt tredve og at de typisk får litt snø om vinteren, men jeg skygger banen når det er sannsynlig at det vil bli over førti grader der om sommeren. Herregud. Det er jo ulevelig.

Det finnes sikkert optimeringspotensial, men så langt er jeg svært fornøyd med der jeg har havnet. Selvsagt var det en ikke-lineær prosess som førte dit. Sånn er det jo alltid med meg. Typisk at jeg har planer, forberedelser og data kommende ut av øra, men når det skal handles ender jeg som regel med å fravike hele smæla og følge “intuisjonen”. Du vet. Ofte bent frem overtroiske elementer som presenterer seg i synsfeltet mitt og “peker på noe”, som ikke akkurat er direkte sinnssykt men det er ikke fornuftsmessig basert heller. Imidlertid tilsier all min erfaring at jeg jobber best på den måten, selv om det gir meg forklaringsproblemer i etterkant. Tenk på det slik: Navigasjon gjennom livet handler om å ta ut kurs basert i de rådende naturforholdene, men man kan ikke verken sette eller endre kurs så lenge skipet ligger til kai. Først må man komme seg i bevegelse, så kan man frike ut med improviserte saltoer og dansetrinn.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som tidligere nevnt har jeg en skokk med fjernsynskanaler, men ingen av dem er “internasjonale” — så det finnes ikke noe CNN, Sky 24 News og den typen ting, jeg er nødt til å takle det spanske språket eller glemme det. Man lærer jo ofte raskt når man bare må, ikke sant? Men herregud så fort de snakker. Ikke absolutt alle sammen, men det virker som om et flertall av spanjolene går inn for å sette verdensrekord i hurtigsnakking. Mye flyr over hodet mitt men jeg skjønner nok til å sette ting i kontekst. (Bildene hjelper jo også slik sett.) Verdensnyhetene er hva de er. Samme gamle elendigheta, med grådige tosker til menn og forfengelige troll til kvinner. Ambisjonene kjenner visst ingen grenser — men det gjør dessverre de elementene som utgjør virkelighetens fundament. Fysikken lar seg definere og avlese, slik at man kan behandle det som systemiske data, men idiotiet er noe formløst som fyller alt tilgjengelig rom og fremtvinger handlinger man ikke tror før man ser dem. Her om dagen var det en snut på fylla som drepte en kis. Politimannen var selvsagt ikke i tjeneste akkurat da, men han må likevel ha følt pliktens kallelse fordi han tok halsgrep på drapsofferet og holdt det helt til han døde. Som alle vet kalles dette asfyksasjon og problemet består i at man blokkerer blodtilførselen til hjernen, noe som kan være dødelig før et minutt har gått hvis man er “uheldig”. Folk er rimeligvis fly fette forbanna, fordi selvsagt ble hendelsen filmet fra et dusin vinkler av folk som så det som skjedde. Det er åpenbart at polisene – det var to av dem – var ravende dritings både før, under og etter hendelsen, med ustødige bevegelser og brautende kjeftbruk. Herregud.

Hva skjer når snuten dreper noen i Spania? Jeg aner ikke, men jeg vil tippe omtrent det samme som i Norge, hvor alt selvsagt henger på hvordan det skjer. Enten man er purk eller skurk er imidlertid saken nå for tiden at “alle” går rundt med et (etter måten) høykvalitets videokamera på seg, og de nøler ikke med å ta opp ting de ser som enten er slik at de kan selges til nyhetskanaler eller på andre måter er interessante, bevaringsverdige og det ene med det andre. Det er jo ikke bare “ord mot ord” når et dusin tilfeldig forbipasserende har filmet det som skjedde fra alle mulige vinkler, inkludert alt det dustete de to drita polisene liret ut av seg mens det foregikk. Skal man tippe noe? De får definitivt helt sikkert sparken, men sannsynligvis også “noen års fengsel” etter at rettssystemet er ferdig med saken. Skal man spå noe videre? Folk må jo ha en jobb, ikke sant? Kanskje de senere havner i noe slags lugubert vaktselskap som opererer i grenseland mot den kriminelle verden? Men nok om det. Verken frustrasjon eller fantasier kan endre ting som allerede har skjedd. En idiot vil alltid finne en anledning til å aktualisere og manifestere sin idiotnatur. (Dette er en omskrivning av noe som en gang ble sagt om visse individers Buddha-natur.) Du vet. Sånn fungerer karma. Til en viss grad har vi alle fri vilje til enhver tid, i den forstand at vi kan velge det ene eller det andre fra et antall alternativer vi kan observere, men selve konteksten som valgmulighetene står i handler om hva slags karma man har. Hvorfor ender noen med å bli mordere? Vi kan i det minste si at en bakgrunnsårsak er at de ikke har kategorisk utelukket dette alternativet. Det er en åpen mulighet. Om og når det i så fall skjer handler i grunnen mest om tilfeldighetenes spill.

Vi avslutter med litt tysk dørti fønk fra 70-tallet:

Jeg har ikke satt meg inn i hva slags promillegrenser de opererer med i Spania nå for tiden, men det spiller uansett ingen rolle fordi jeg har mine egne, og de sier nulltoleranse. Jeg er dritnøye med alt som angår ferdsel i trafikken. Altså, klart at hvis det står om livet for å få noen på sykehus eller den typen ting så må man jo bare, men under normale forhold setter jeg meg ikke engang inn i et kjøretøy som har mangler, og ihvertfall ikke hos noen slags “utrygg sjåfør” (inkludert meg selv). Jeg sier dette fordi jeg såpass ofte mistenker folk for å ha promille, sånn som de kjører. De vingler både sidelengs og i forhold til fartens jevnhet. Plutselig er det femti, plutselig er det åtti. Den typen ting. Jævlig irriterende å ha i nærheten så jeg kjører enten forbi og ser dem forsvinne i bakspeilet, eller jeg svinger inn til siden og parkerer for å “vente litt” sånn at jeg får et antall biler mellom idioten og meg selv. Skjønner ikke folk at de befinner seg i akutt livsfare til enhver tid når de er ute i trafikken? Selv om de kjører sakte og selv er forsiktige og alt det der så har de jo ingen styring på hva alle de andre kan finne på. For det meste går ting likevel bra, jeg er klar over det. Det er de få krisetilfellene jeg gjør alt jeg kan for å unngå. Man ser jo ting. Man hører om enda mer. “Trygg trafikk” er ingen spøk.

Det finnes et par hovedgater – altså gater med nokså jevn gjennomfartstrafikk – i Villafranca del Bierzo som er perverst smale og svingete, med både boliger og fotgjengere over hele linja, så de er selvsagt for det første enveiskjørte, fordi det er rett og slett ikke plass til å passere noe større enn en fotgjenger med barnevogn der, men de er også så uoversiktelige at man må holde “gangtempo” med bilen for å være på den sikre siden. Ved et spesielt punkt kommer det to svinger tett på hverandre og de er begge nitti grader nokså eksakt, men den ene er til høyre og den andre til venstre. Hva gjør man? Man må selvsagt legge seg langt til venstre før høyresvingen og omvendt, men det virker som noen sjåfører går inn for å “kutte svingen” på en bent frem anstrengt og egentlig litt brutal måte. Jeg kan høre at styreservoen deres gråter. Det er ingen fin lyd — og jeg liker ikke å høre sånt når jeg selv er fotgjenger (strekningen jeg snakker om ligger midt mellom huset mitt og det nærmeste supermarkedet). Til alt hell er det slik at jeg for det meste ikke behøver å kjøre bil, annet enn når jeg skal handle inn store mengder med tunge ting, type sekspakninger med vann, øl og så videre. Jeg er jo faen ingen masochist heller. Det er ille nok å bare gå rolig mens det er mer enn tredve grader varmt om jeg ikke skal drasse på en tung bør i tillegg. Herregud. Derfor blir det å fylle bagasjerommet med basisvarer så man har i ukesvis og siden supplere med småting som går i ryggsekken på en mer dag til dag basis. Jeg antar alle gjør det omtrent slik.

Når det gjelder flyttegodset mitt så har jeg endt med prinsippet “vask alt, også det som ser rent ut” før jeg putter det inn i noe skap, enten vi snakker om klær eller glass og tallerkener. Stedet var nærmest overnaturlig rent da jeg ankom – som et sykehus eller noe – og jeg synes det i grunnen er best å holde det slik — i motsetning til det hølet hvor jeg bodde i løpet av min tid som østerdøl. Det gamle huset mitt var billig – det skal det ha – men umulig å holde rent på samme måten som der jeg bor nå, hvor alle overflatene er flislagte og vaskbare. Dessuten har jeg ingen industriell nabo som frembringer store mengder støv til enhver tid. Det er bare sånt som naturlig fremkommer i småbyområder, men det er hva man på engelsk kaller “manageable” uten nevneverdig anstrengelse. Ellers er det å si at jeg har masse fjernsynskanaler, men jeg har ikke kartlagt eksakt hvor mange (det er mer enn ti), annet enn å merke meg at alt går på spansk og alle snakker som om de får betaling for å klemme flest mulig ord inn i hvert sekund som går. Det er vanskelig å henge med, men jeg kan lære. Es dificil entender, pero puedo aprender. Så lenge jeg leser skjønner jeg mesteparten, men jeg er nødt til å be folk snakke sakte og (for dem) unaturlig tydelig. Nesten som en norsk/dansk greie. Ihvertfall har jeg skjønt at en Caso Koldo ikke er det som på engelsk kalles “a cold case”. Det er forviklinger i det politiske miljøet. En korpulent mann som ser ut til å være i femtiårene har vært korrupt og utnyttet sin maktposisjon. Å du milde måne, hvem har noen gang hørt om sånt? Jeg kan bare gjespe. Han var en kjeltring. Han ble tatt. Mer er det egentlig ikke å si om saken — men som alle kan skjønne blir greia fremstilt som “noe med partiet” og ikke bare noe med individet som saken angår. Akkurat det samme som skjer i Norge – og overalt ellers – når det er noe med en politiker som føkker det til for seg selv. Vi kan følgelig slå fast med rimelig ironisk sikkerhet at uansett hvor man befinner seg så en menneskenaturen den samme.

Og dermed avslutter vi med en betraktning fra David Bowie.

Det har tatt litt tid å legge merke til dette fraværet – sannsynligvis fordi jeg er jo ikke interessert i dem uansett – men det virker ikke som om det finnes noen kjederestauranter i Villafranca. Da mener jeg både “kjapp og gælen gatemat” av typen McDonald’s eller Burger King og mer dannede steder hvor man sitter ned og bruker normal tid på et normalt måltid. Hvorfor er det slik? Jeg vet ingenting om historien bak, eller eventuelt mangelen på historie. Det virker rimelig å anta at kjedene har et nærvær i de store byene og på steder med stor turistvirksomhet, men altså ikke her. Med det forbehold at jeg har ikke sett alle deler av alle gater ennå; det finnes ihvertfall ikke noe slikt i “de sentrale forretningsstrøkene”. Når det gjelder butikker er forholdet litt annerledes. Jeg har omservert både Carrefour – de er digre i Europa – Supermercado Dia (den ligger nærmest der jeg bor) og SPAR (som vi har på diverse steder i Norge også). Prisnivået er helt latterlig mye lavere enn hva det var der jeg bodde i Østerdalen, særlig når det kommer til grønnsaker og ferskvarer. Og la oss ikke engang begynne å snakke om brød. Herregud. Alt jeg skal si er at de skjønner seg på brød heromkring.

Det finnes selvsagt unormalt mange herberger, vertshus og “hostals” i Villafranca del Bierzo — fordi Camino del Santiago går jo tvers igjennom landsbyen. Man ser også de typiske vandrerne overalt. Egentlig skulle man tro at det fantes et økonomisk grunnlag for å etablere kjederestaurant på stedet, men det kan også hende at de har nei-politikk. Det er i så fall en form for boblende ballers mot som man egentlig aldri ser i politikken. Vi vil ikke ha lettvinte løsninger her. Når det kommer til spanjolene så har de selvsagt sine vaner og egenheter i matveien, men ikke noe jeg opplever som direkte urimelig (bortsett kanskje fra alle søtsakene til frokost) og de menyene man tilbys er i det store og hele “forståelige” for en som er vant til et typisk norsk kosthold. Imidlertid har de ikke knekkebrød her, men det kan jeg leve med gitt hvor jævlig bra alle de andre brødvarene typisk er. Jeg kan simpelthen ikke skryte nok av bakerne i denne delen av verden. De tar jobben seriøst på en helt annen måte enn de “kneipbrødfabrikkene” vi er nødt til å leve med i Norge. For øyeblikket har jeg litt praktiske vanskeligheter med å åpne en spansk bankkonto, men det går seg vel til. Jeg har strengt tatt ikke gjort noe mer enn å møte opp i en filial av Banco Santander og be om å få åpne konto der, og det har ennå ikke gått mer enn et døgn siden de sa at “noen vil ringe meg opp om saken”. Likevel er jeg utålmodig. Grr.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noe annet som må besørges er selvsagt installasjon av internett hjemme. Enn så lenge bruker jeg tjenesten hos hotellet jeg bodde på mens jeg var på boligjakt, som har den bonusfordel at jeg også får i meg en kopp seriøs kaffe. Dette bør man merke seg: Ikke be om svart kaffe i Spania hvis du ikke liker den omtrent så sterk som det går an å få den. Selv om du presiserer at du mener “americano” (tynnet ut med varmt vann) leverer de typisk noe som voldtar tunga og flår ganen. Alle – men ikke jeg – bruker sukker og/eller melk, men jeg antar at å drikke “rå espresso” er noe man venner seg til (og som sannsynligvis gjør at man rynker på nesa over all brun tynnkaffe man senere eventuelt er nødt til å utholde). Vi fra Norge har også en annen typisj snublefelle i Spania: Alkoholvarer er tildels billigere enn vann. Man behøver ikke noen rikmanns budsjett for å holde seg på en jevn vedlikeholdspromille over lang tid, noe som selvsagt ikke er optimalt verken for helsa eller forstanden. Jeg observerer ingen som hyler i seg brandyshots til frokost her i hotellbaren, men sånt var helt vanlig blant håndverkere og bygningsarbeidere da jeg bodde i Barcelona for 25 år siden. Jeg antar at “tidene forandrer seg” selv på et sted som virker halvt eldgammelt og halvt tidløst. Ved dette tidspunkt er klokken åtte på morgenen og vi har kjølige tyve graders vær, men selv etter solnedgang i går observerte jeg mer enn tredve grader ute på terrassen. Av en eller annen grunn holder huset der jeg bor seg kjølig på innsiden, uten airconditioning. Men hvis du åpner vinduet merker du at varmlufta slår imot deg og flyter inn. Ganske pussig effekt, men jeg liker at det er sånn. Litt bakvendt at man åpner vinduet for å slippe inn varmen (eller stenger det for å holde den ute), men sånn er det.

Tiden har kommet for å bevege seg videre, akkopagnert av Jokke & Valentinerne:

Her er en genial oppdagelse: Man blir ganske varm – og svett – av å traske gatelangs i 35 grader. Det lønner seg dårlig å jobbe opp pulsen, så jeg går sakte (for meg, som vanligvis strener avgårde som en annen ungfole) og jeg holder meg til den siden av gata som gir best skygge. Av en eller anneg grunn føles det ikke så varmt, men termometeret sier hva det sier og det samme gjør værvarslinga, så jeg forholder meg til de objektive data, ikke til følelsne mine. Dessuten merker jeg jo når jeg kommer inn på et sted med aircondition, som for eksempel banken. Alle sier at jeg bør bruke Santander, så det er hva jeg satser på. Foreløpig har vi kommet til et punkt hvor “noen skal ringe meg”. Jeg antar vi får se.

Det å drikke vann er selvsagt også en greie. Som alle andre går jeg rundt med en av de det 1,5-liters plastflaskene som selges overalt, for omtrent èn euro (men jeg kjøpte en stor pakning på superen for 40 cent stykket). Det er ikke kaldt vann. Jeg vet ikke hvorfor, men det føles ikke riktig med kaldt vann. Ihverfall ikke når man går og smådrikker av flaska hele tiden og overalt. Hva er det sunneste? Jeg vet ikke, men jeg tipper at en medisiner vil anbefale “temperert vann” når man bruker det til rehydrering i særlig varmt vær. Hva som derimot er godt er kald rødvin. Det burde ikke være det – jeg drikker aldri nedkjølt rødvin i Norge – men det funker. Vel, du vet hva de sier: When in Rome, do as the Romans. Og Spania er så nærme Roma som jeg noensinne kommer til å være. Kan du historien? Les litt om Hannibal Barcas – som har gitt navn til byen Barcelona – og det utrolige felttoget hans i Italia. Fascinerende saker.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det som imidlertid er den suverene vinneren når jeg kommer hjem etter å ha vært ute er kaldt øl fra eget kjøleskap. Fy fader for et orgasmisk fludium. Lys pilsnertype med høy bitterhet, selvsagt. Jeg foretrekker ærlig talt Mahou – som har en posisjon i Spania som omtrent tilsvarer Ringnes i Norge – eller San Miguel, fordi jeg vil ikke ha sterk “maltsmak” når det brukes som tørsteslukker, men i disse traktene er folk veldig lojale mot Estrella Galicia (som jeg liker best når det tappes fra fat og serveres som klassisk norsk halvliter). Hvorom allting er, i dag har de gatemarked – som de har hver tirsdag – i Villafranca del Bierzo. Jeg tenker å gå dit og se “hva som skjer” og/eller danne meg et bilde av opplegg og stemning. Jeg er jo en nysgjerrig jævel. Hvem vet hva man finner på et sånt marked. Og det er sannsynligvis smart å komme seg avgårde tidlig sånn at jeg rekker å komme meg hjem før den verste middagsheten setter inn. Og sånn går dagene. Det er en pensjonisttilværelse i varmt strøk. På NRK.no leser jeg at “flere enn tusen” mennesker utvandret til Spania i fjor, så der har du meg. A dedicated follower of fashion. Aldri en original idè her i gården, nei.

Vi avslutter med en kommentar fra det klassiske prog-bandet Roxy Music.

Jeg har en dobbelthet i min natur grunnet i at på den ene siden respekterer jeg økonomer omtrent like mye som jeg tror på astrologer, men samtidig er jeg jo selv utdannet økonom. Hva er dette? Selvforakt? Trukke det gitt, jeg er alt for sosiopatisk av legning til å kunne hate meg selv. Imidlertid har jeg noen tanker om økonomifagets begrensninger. Det å føre regnskap for å holde orden på sakene er selvsagt en bra ting, men spådom bør man være forsiktig med. Ingen vet hva morgendagen bringer, selv om visse ting er mer sannsynlige enn andre. For eksempel liker jeg dårlig når den eller den “markedsanalytikeren” er ute med breial kjeft og sier ting de har dårlig dekning for i faktagrunnlaget. Selvsagt kan man snakke om konjunkturer og den typen ting; inflasjon og det ene med det andre, men normalt sunt vett er i grunnen alt man behøver for å fatte at man ikke skal kjøpe andeler i et synkende skip.

Det store bildet ser ikke bra ut — og da mener jeg rent konkret at vi har en situasjon hvor stadig flere tror de kan leve av å trikse med penger og papirer heller enn å utføre et ærlig arbeid mot en rimelig lønn. Kryptovaluta er omtrent så dumt som det er mulig å få det. Visst er det mange som har tjent penger på jævelskapen, men opplegget er “pyramidespill” og de fleste vil rett og slett bare tape alt de satser. Situasjonen – fortsatt sett opp mot det store bildet – i de fleste “vestlige” land (et begrep som henspiller mer på hvordan samfunnet er organisert enn noen geografiske parametre) er at vi får stadig færre barn og stadig flere “eldre”. Mest ekstremt er dette i dagens Japan, men Europa følger etter, med kanskje tyve års slep. (Ikke ta det tallet høytidelig, for jeg gjetter bare.) Uansett har den såkalte befolkningspyramiden en stadig tykkere topp i de industrialiserte og “høyt utviklede” samfunnstypene. Den naturlige tilveksten av folk er rett og slett ikke stor nok til å bære kostnadene ved at stadig flere lever stadig lenger — og de har rett til pensjon.

Sannheten er at vi er avhengig av innvandring for å kunne fremføre det samfunnet vi har nå, blant annet i Norge, men også i Spania. Unge, arbeidsføre og ambisiøse individer er nødvendig. Er det virkelig noen som tviler på dette? I så fall har de ikke evnen til å telle og utføre vanlig aritmetikk. Men nå skal vi gå til poenget: Spania har et hemmelig våpen som ingen andre har, i form av mange hundre millioner spansktalende mennesker i Sør-Amerika som allerede er “tilpasset” den spanske kulturen. Fra deres synsvinkel fremstår Spania som “den spansktalende verdens svar på Tyskland”, det vil si et godt organisert samfunn som har alt på stell og hvor de gjerne drar for å få en – etter måten – god jobb, foruten en bedre fremtid for seg selv og sine barn. Opplegget fungerer smidig. Det er derfor den spanske statistikken oppfører seg annerledes enn den i alle andre europèiske land (pluss alle de pseudo-europèiske, som USA, Australia og så videre). Jeg kjenner ikke forholdene på bakkenivå godt nok til å uttale meg om innvandringsfiendtlighet, rasisme og så videre, men jeg har så langt inntrykk av at slikt i hovedsak retter seg mot afrikanere. Søramerikanerne er som sagt tilpasset Spania på en måte som ikke kan sammenlignes med noe opplegg noe annet sted i verden.

Som alle vet går det an å skape en helt annen og mye mer “menneskevennlig” verden enn den vi har nå, hvor ting i prinsippet styres av psykopater – jeg pleier å kalle dem kannibaler – som lever av å utnytte andre, på et mer eller mindre systematisk grunnlag, med støtte i loven og politikken. Hva gjør for eksempel en såkalt markedsanalytiker? Det kan definitift ikke kalles gagnlig arbeid – og sånt gjør skam på begrepet ærlighet – men bra betalt skal de ha likevel. Du vet. Sånn at de kan bo bra, kjøre fin bil og alt det der. Greia er bent frem kvalmende. Hvor mye stæsj trenger folk egentlig? Det ville vært urimelig å si at jeg selv er “mors beste barn” men jeg har ikke desto mindre en samvittighet som ikke tillater meg å gjøre hva som helst bare fordi det er smart, opportunt eller beleilig. Jeg kan bare ikke, til tross for at jeg “kan” i en mer teknisk forstand. Sånt er litt plagsomt. Derfor skrev jeg “samvittighet” i rubrikken for funksjonshemninger da jeg først registrerte meg hos NAV. De ba om en forklaring — og det fikk de. Det er ikke økonomisk forsvarlig i dagens verden å holde seg med moralske standarder og gammeldagse æresbegrep, men det er så gjennmgripende integrert i hele personlighetsstrukturen min at det blir som å kappe av seg beina hvis jeg skal endre på grunnlagsreglene. Jeg ville ikke kunne leve normalt lenger. Hvis alt er like gyldig blir alt likegyldig, som noen en gang sa.

Filosofiens oppgave er ikke å finne svar men å formulere bedre spørsmål. En greie som har vært diskutert med noen grad av uforståelig lidenskap er dette med sugerør. Alle vet at plast er et livsfarlig materiale som ved dette tidspunkt finnes “overalt” og at alt vi kan gjøre for å begrense plastbruken er positivt, men likevel skal folk ha “sine” greier sånn som de alltid har vært. Så her er spørsmålet: Hvorfor behøver du sugerør? Og hvis du av “årsaker” likevel må ha det, hvorfor kan du ikke kjøpe et permanent sugerør av noe slags komposterbart materiale heller enn å bruke en form for plast som forgifter miljøet? Ting er faktisk ganske kritiske på miljø- og klimafronten, men folk nekter plent å ta det innover seg til en sånn grad at de endrer vanemønsteret sitt. Du vet. Det er alltid “de andre” som er problemet, er det ikke? Alle synes at de selv må ha lov til å ta seg til rette som de vil, men “de andre” må skikke seg bedre. Denne mentaliteten er velkjent og ligger til grunn for begrepet allmenningens tragedie (“tragedy of the commons”) som folk bør bruke litt tid på å lese seg opp i forhold til. Jeg har allerede snakket om psykopatiske tendenser hos “eliten” – hvordan ting er lagt opp slik at de få utnytter de mange – men problemet med allmenningen er faktisk vesentlig mye større. FOMO (“fear of missing out”) er når man er redd for å gå glipp av noe – for eksempel en glede, et kick, en belønning, hva som helst – selv om man strengt tatt ikke behøver greia. Folk er typisk hysterisk redde for å havne i bakevja i forhold til “de andre” – familie, venner, kolleger, naboer – sånn at de investerer uforholdmessig mye tid og energi på “status” og statussymboler.

Vi avslutter med litt “cool jazz” fra Cheo Feliciano.

Nå i dag – faktisk for bare omtrent en time siden – skjedde noe jeg aldri har sett eller hørt om før. Telefonen min begynte plutselig å snakke til meg, helt uoppfordret. Jeg kan hjelpe deg, sa den, med noe som låt som en kvinnestemme. Min umiddelbart instinktive reaksjon var å kaste faenskapet i bakken og trampe den stein død, men det kan jeg jo ikke gjøre. Jeg behøver å ringe folk, sende tekstmeldinger og det ene med det andre. Det er i utgangspunktet et nyttig verktøy, men det er samtidig slik at når et verktøy “tar initiativ” på egen hånd og helt uoppfordret begynner å “gjøre noe” så er det noe alvorlig galt med greia. Saken er at jeg dreiv og kåla litt med å finne frem i en labyrint av smal-trange gater her i “min” spanske småby – Villafranca del Bierzo – og jeg må, mens jeg så på den tilsendte adressen, ha aktivert noen slags kunstig intelligens som fungerer likt kart og kompass i den klassiske verden, eller noe sånt. Jeg vet ikke. Jeg liker ikke de “nye” telefonene. Min strategi når jeg må finne noe – la oss si en bestemt adresse – er å henvende meg til publikum. Du vet. Spørre noen. Jeg kan godta å snakke i telefonen, men ikke faen om jeg vil snakke med telefonen, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg har jo mine grenser. Det er de som definerer hva jeg er og hva jeg ikke er.

Ellers er det å si at verden er den samme gamle selv om folk vifter rundt med alskens nymotens ting. Vi kan observere krig, pest og hungersnød, akkurat som det alltid har vært. Vi kan observere at menneskene er de samme gamle idiotene som de alltid har vært. Grådighet, løgnaktighet, hykleri og ondskap. Alt er som før. Hva er det Trump vil? sa en overskrift som fikk meg til å fnise. Herregud. Er du helt fette evneveik? Mannen er jo utilregnelig. Det går per definisjon ikke an å vite eller forstå hva uberegnelige mennesker vil. Eller hva de kommer til å finne på i neste øyeblikk. Amerikanerne valgte denne tosken som president – helt frivillig – og nå må de slite det med helsa, som vi sier i Norge. Trump har bare så vidt begynt på sin siste – ihvertfall hvis de skal følge lov og sedvane – periode som president i USA. Mye kan ennå skje. Mye kommer da også helt sikkert til å skje. Trump er hva vi kaller en stump gjenstand. (“A blunt object”) Du vet. Som en hammer, en kølle, eller noe annet i den gata. Alt han kan er å hamre. Det finnes ingen stil og finesse, intet raffinement, ingen smarte diplomatiske knep, forhandlingstaktikker og den typen ting. Bare rå makt. Trump er bare forutsigbar i den forstand at hva han enn velger å gjøre så kommer det til å være både dumt og stygt. Men detaljene? Det går ikke an å si noe om. Man må bare vente og se hvordan ting spiller seg ut. Imidlertid kan vi fastslå med rimelig sikkerhet at USA vil aldri noensinne igjen bli hva det en gang var. De har vist svakhet og alle har mistet all respekt nå.

Spanjolene er på sin side generelt sett svært skeptiske til alt som ligner på fascisme, etter sine førti år med Franco. Det finnes for eksempel ikke noe sånt som “spansk nasjonalisme” fordi de autonome regionene er alt for sterke. De har gjort det sånn med vilje. Blant annet opererer de med minst 4-5 offisielle språk, slik at det å “snakke spansk” er ikke likefrem på samme måte som å “snakke norsk”. Riktignok har vi samigiella som fremkommer på veiskilt i Finnmark og denslags, men for eksempel trøndersk, sognamål og så videre teller ikke som egne språk selv om de kan låte temmelig forskjellig. Den regionen jeg befinner meg i – El Bierzo – tilhører formelt sett delstaten Castille y Leon, men kulturelt sett ligner det mer på Galicia. Følgelig er det mye som går i språket gallego heromkring. For eksempel sier de As Herreiras mens det på kastiljansk (det vi kaller spansk) heter Las Herreiras. Eller Perexe heller enn Pereje. Sånne ting. Djevelen bor jo i detaljene, som folk sier. Man legger merke til at privatfolk har vært ute og “justert” gateskiltene i forhold til det språket de synes skal brukes her i nabolaget. Jeg vet ikke om det foregår noe sånt i forhold til bokmål/nynorsk på steder i Norge men det ville ikke forbause meg. Folk kan være temmelig følsomme i forhold til “korrekt språkbruk”, særlig når det finnes en politisk dimensjon inni problemstillingen. Som utlending har jeg selvsagt ingen oppfatning om sånne ting — og ingen forventer noe heller. De er fornøyde så lenge jeg klarer å uttrykke meg på et slags kastiljansk. Du vet. Det viser jo at jeg har i det minste prøvd å tilpasse meg de lokale skikkene heller enn å fly rundt med nesa i været og forlange at alle må snakke engelsk. Nå går jo selvsagt Camino de Santiago rett igjennom stedet der jeg bor så det er “mer vanlig” å kunne kommunisere på diverse fremmedspråk (engelsk, fransk, tysk) i denne regionen enn lenger ute på landet, men man kan fortsatt ikke regne med at folk snakker noe annet enn “spansk”.

Mens jeg fortsatt var i planleggingsfasen av det spanske eventyret mitt vurderte jeg delstaten Aragon, mest fordi det er også et lavt priset område hvor det går an å “gjøre kupp” på eiendomssiden, men jeg er glad jeg ikke gjorde dette, fordi jeg har dannet inntrykk av at det er mye storm – og annet “vanskelig vær” – der nede. Folk forteller meg at El Bierzo kan ha kalde vintre (på tale om vanskelig vær) men herregud. Jeg er jo norsk. Vi mener neppe det samme med ordstillingen “kald vinter”. Hvorom allting er, saken er at jeg ser på fjernsynet at de har hatt ville oversvømmelser i området rundt byen Zaragoza (hovedstad i Aragon og kjent som “den best bevarte hemmeligheten” blant spanske byer). Du vet. Når man ser biler duppe rundt som barkebåter i en smeltebekk mens hus raser sammen fordi grunnmuren vaskes ut. Hagl så store som golfballer og den typen ting. Jeg behøver ikke noe av det, mange takk. Værmeldinga sier at det skal komme en ola de calor (varmebølge) her til uka, med temperaturer over 30 grader, men jeg føler meg ikke skremt. Jeg vet jo i det store og hele hva jeg må gjøre og ikke gjøre i varmt vær. Man må bare tilpasse seg de forholdene som rår. Bevege seg sakte, drikke mye vann og holde seg unna direkte solskinn. Men det blir uansett ikke mer enn et par dager på meg fordi jeg må tilbake til Norge for å avvikle resten av opplegget mitt der. Imidlertid forventer jeg å se omtrent det samme engasjementet for “Palestina-saken” der som her. Nå i dag er millioner av spanjoler ute og demonstrerer. Ikke skjønner jeg hva de tenker på (eller med) i Israel, men de posisjonerer seg jo som “fiende av menneskeheten” langt hinsides enhver forståelse, sympati og respekt. Eller rettere sagt, de blir aktet bare av rasister og andre høyreekstreme danglebær som ingen har noen som helst slags sympati for i utgangspunktet. Normale mennesker ser på Israel og føler avsky. Sånn har det blitt. Det er ganske forbløffende at israelerne ikke forstår dette, eller kanskje de bare driter i hva alle andre tenker, omtrent slik som Trump og sånne typer går frem her i verden. Ihvertfall har de degenert til å bli en terrorstat som bør avvikles. Dette har jeg aldri tenkt før i livet — men jeg tenker det nå: Israel er håpløst fortapt. De befinner seg sammen med Nord-Korea i kategorien av absolutt avskyelige monstre. Man blir uren bare av å berøre dem. Æsj og bæsj. Når det er sagt så tror jeg ikke majoriteten av såkalte sionister er israelere, eller engang jøder. Men nok om det. Jeg blir jo kvalm bare av å snakke om disse tingene. Selv er jeg ingen “religiøs” person, men jeg har aktelse for liv, frihet, solidaritet og slike ting. Det er hva det er. Du kan gjerne kalle meg sosialist men jeg føler ikke at det er noen helt korrekt betegnelse. Jeg har alt for mye slu og pragmatisk “forretningsmann” i meg til å passe sammen med den flokken.

Til sist litt gammeldags hardrock “fra hjertet”.

Da kom endelig beskjeden – på WhatsApp – om å møte utleier for å signere kontrakt og få nøklene til leiligheten nå i kveld. Dermed er et stort skritt tatt — og min nye adresse blir følgelig Calle Alphonso X i småbyen Villafranca del Bierzo, fra og med i kveld, eventuelt i morgen tidlig, alt etter hvordan man skal regne. Neste post på programmet er å etablere spansk bankkonto og diverse andre formaliteter i forhold til å organisere opplegget, deretter må jeg kjøre til Norge igjen for å plukke opp resten av tingene mine, si opp strømmen, nettet og så videre, samt ikke minst å donere alt jeg ikke får pakket med meg til stedets brukthandler. Noen eiendeler er verd å drasse på men det meste ikke. Møbler og denslags må helt opplagt bare “dumpes”. Hva mer? Melde utflytting/adresseforandring og det ene med det andre. Hvor mye tid behøver jeg på hele smæla? Kanskje en uke eller to. Vi får se. Jeg har etter måten flyttet mye i mitt liv men aldri så langt som denne gangen (selv om jeg bodde i Spania en stund for 25 år siden).

Fremgangsmåten min for å finne et sted i Spania var i utgangspunktet nettstedet idealista.com, som jeg anbefaler for andre som har lignende planer. De har objekter for både salg og utleie, i alle slags prisklasser, med eller uten behov for oppussing og renovering. Hvis man er av det nevenyttige slaget finnes det for eksempel ganske mye å få kjøpt i landet rundt 15.000 euro (og lavere) over hele Spania (men også Portugal og Italia) annonsert på det nevnte nettstedet. Dette er jo selveste sakens kjerne: Alt er mye billigere i Spania, til og med strømmen har ligget på samme nivå (eller lavere) enn i Norge, etter det store prishoppet i 2020. Imidlertid er det viktigste for meg at jeg unnslipper den jævla vinteren. Da jeg var yngre var dette et mindre problem, men nå herjes denne gamle kroppen av både gikt og alskens annet faenskap som ikke er optimalt i streng kulde. Sic transit gloria mundi som katolikkene sier. (“Slik forgår denne verdens herlighet.”) Folk jeg kjenner har tatt det som en selvfølge at jeg skal til Benidorm, Alicante eller andre steder i sør som har en ganske stor populasjon av norske pensjonister, men jeg liker jo ikke ekstrem varme noe bedre enn ekstrem kulde. Derfor har jeg aldri vurdert noe annet enn det de kaller “Det grønne Spania” som har mer av et “atlanterhavsklima” enn Costa del Sol og resten av kyststripa som vender mot Middelhavet. Noe annet jeg heller ikke liker er “festglade typer” som pimper vin både til frokost og aftens, noe jeg mistenker de typisk norske utflyttermiljøene for å være litt preget av. Det blir fort for mye av denslags. Folk har jo ofte en tendens til å bli påtrengende intime når de er pussa på alkohol.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter å ha tenkt ganske grundig gjennom saken har jeg bestemt at jeg ikke har lyst på noe “prosjekt” og at det er bedre å bare leie noe som har bra standard enn å gå inn i noe jeg vet jeg kommer til å hate. Saken er at alle mine helseproblemer er forårsaket av mye og hardt byggearbeid. Jeg behøver bare å tenke på den typiske “bygglukten” for å føle både kvalme, angst og jeg vet ikke hva. Når det er slik stelt bør man sannsynligvis ikke prøve å være tapper og “stå han av” men heller satse på en mer behagelig tilværelse uten å ha mye hardt arbeid hengende over seg. Du vet. Som en horisont av rustfritt stål, som noen uttrykte det. Jeg har aldri vært redd for plikten, men nok er nok. Jeg er jo en gammel mann nå. Kroppen tåler ikke hva som helst lenger. Jeg er nødt til å respektere dette og ikke late som om jeg er en ung førtiåring full av pågangsmot og arbeidskraft. Men når det er sagt så vil jeg definitivt anbefale de som har mer fremtid igjen enn meg selv å se på hva det går an å få til med et oppussingsprosjekt i Spania (eventuelt Portugal, Italia eller til og med Frankrike). For mitt eget vedkommende må jeg prøve å finne meg til rette i den “helårsferien” som pensjonister kan ta seg, uansett hvor uvant det måtte være å ikke ha noe å jobbe med. Kanskje jeg bør skrive bok? Noen slags burlesk røverroman? Det går jo an. Folk gjør sånt hele tiden. Spørsmålet er bare om bøker er en særlig etterspurt vare i denne nye tidsalderen med alle sine computere og fandens oldemor. Jeg ser folk som sitter og stirrer på telefonen sin hver dag, men jeg ser nesten aldri noen som sitter og leser en bok. Sånn har det blitt. Spania er riktignok ikke så “digitalisert” som Norge har blitt og det er enkelt å finne både butikker og serveringssteder som kun tar imot kontant betaling. Jeg liker ikke “den nye teknologien” og særlig ikke kunstig intelligens (som sannsynligvis bør kalles noe annet).

Skrive blogg er ikke noe jeg opplever som viktig, men det er et slags halvartig tidsfordriv likevel. Vi får se hva fremtiden bringer slik sett. Kanskje jeg slutter med det, kanskje ikke. Akkurat nå vet jeg jo strengt tatt ingenting om hvordan den nye hverdagen min blir, etter at jeg har vent meg til å bo i Spania. Det har riktignok ikke kjentes som ferie å være på husjakt, men det er en uvant (og fundamentalt ustabil) situasjon som vil endre seg betraktelig så snart jeg bor på en fast adresse og ikke lenger kjører rundt og “ser på ting”. Jeg vil ikke si at jeg har landet ennå, men så snart jeg har gjort opp boet i Norge og bodd noen måneder i Spania vil vel ting anta en mer “hverdagslig ånd” uten at jeg har noe press på meg for å oppnå noe. Det komiske er at til tross for hvor viktig den tidligere nevnte nettsiden idealista.com har vært for prosessen ble det likevel en annen løsning på saken. Hun som drev pensjonatet der jeg bodde de første par dagene hørte at jeg så etter noe å leie og hun kjente noen som kjente noen, som etterhvert utviklet seg til å bli dagens situasjon. Tilfeldighetenes spill er hva man kaller sånt. Eventuelt “flaks” hvis man liker å være metafysisk av seg. Det ble uansett bare til at jeg så på ett eneste hus fra nettsiden, før den leiligheten jeg nå har leid kom på banen som mulighet. Det er jo ikke alle som liker å annonsere mot det åpne markedet. Sånn er det vel med finn.no også. Mye som er til leie blir aldri utlyst. Det ender med at saken arrangeres via opplegget med at “noen kjenner noen” og siden ordner folk opp seg imellom. Det er uansett litt creepy å være på en visning hvor man ikke er alene med utleier/megler, men må forholde seg til “konkurrenter” som er ute i samme ærend og som derfor liksom går og skuler litt på hverandre. Venn eller fiende? Sånt er utidig. Men hva vet jeg? Kanskje jeg ville gjort det samme hvis jeg selv var eiendomsmegler/utleier. Det er jo utvilsomt mer effektivt å samle opp flere potensielle klienter til en og samme visning, selv om dette ikke er optimalt fra kundens synsvinkel. Uansett, det spiller ingen rolle nå. Jeg har fått til det jeg kom hit for. Resten handler om å finne roen i en ny situasjon.

Til sist noen ord fra vår venn John Fogerty:

De mer eller mindre offisielle “venner av høyfjellet” vil finne mye god pornografi i Spania. Som et ledd i min inntreden i landet – denne gangen – fulgte jeg (som jeg alltid gjør) alle mine impulser, uten sensur eller forbehold. Slik jeg ser det handler impulskontroll ikke om selvfornektelse, men om å la ting spille seg ut innenfor en horisont av rimelig intelligens. Har du lyst til noe? I så fall er dette hva du bør gjøre. Livet er kort. Ikke kast det bort på å “være noe for andre”. Den typen anger som gamle mennsker føler fordi de ikke gjorde det de hadde lyst til mens de kunne er den mest patetiske form for tragedie jeg vet om. Herregud. Selv har jeg aldri nektet meg noe. Jeg angrer riktignok på mye jeg har gjort – fordi det var dumt og det endte ikke bra – men heldigvis ikke på noe jeg ikke har gjort.

Los Tornos es un puerto de montaña español situado en Cantabria, haciendo frontera con la provincia de Burgos. En su cenit, cruzado por la carretera nacional N-629, hay un letrero que indica una altitud de 920 m s. n. m. Ofrece una vista sobre las provincias de Cantabria, Vizcaya y Burgos.

(Wikipedia)

Det endte med at jeg kjørte meg fast på veien mellom Laredo og Burgos. Hvorfor Laredo? Hvem vet. Som guttunge pleide jeg å lese Morgan Kane, som vel må være den mest essensielle “kiosklitteratur” (pulp fiction) som noensinne har blitt utgitt på norsk. Men det vet jeg strengt tatt ikke noe om. Kanskje Sagaen om Isfolket er større? Det spiller ingen rolle, poenget er at visse stedsnavn har bitt seg fast. For eksempel Durango. Det er et sted i Baskerland, som jeg oppsøkte i henhold til veiskiltingens oppdukkende kvaliteter, like etter at jeg fulgte impulsen om å dra og se Guernica med mine egne øyne. Altså stedet, ikke det verdensberømte maleriet av Pablo Picasso. Jeg la ikke merke til noe spesielt. Bare at det var smale og svingete veier, med mye opp og ned, men sånn er jo de nordlige delene av Spania. Selve Guernica var bare en småby som slik sett minner om Villafranca del Bierzo (der jeg har bosatt meg). Jeg kunne ikke se noen utbombede kulturminner og den typen ting. Imidlertid var det en rekke skilt som snakket om recuerdas (minner).

Hvorom allting er, siden jeg allerede hadde fraveket den store motorveien ble det å orientere seg på diverse småveier i generell retning av Laredo og Santander. Det var slik jeg oppdaget skiltet til vei nummer N-629 i retning av Burgos. Man kjører jo ruta San Sebastian – Vitoria – Burgos – Leon – Ponferrada for å ankomme dit hvor jeg er, ikke sant? Imidlertid var akkurat denne veien nærmest absurd smal og svingete – type Trollstigen på steroider – og i tillegg ble det veldig tåkete der oppi høyden, samtidig som kvelden kom og dagslyset forsvant. Nacht und Nebel, som de sier i Tyskland. Ikke bra egnet for å kjøre bil. Derfor rigget jeg meg til for å sove noen timer i bilen i påvente av morgenlyset, altså det som de ovetroiske kaller Lucifer. Veiviseren. Jeg vet ikke hva slags supersanser man må ha for å kjøre i mørket og tåka, men jeg har uansett ingen av dem. Dessuten er jeg “forsiktig” så vidt jeg vet. Jeg liker å se hva jeg driver med. Om jeg vet hva jeg driver med kan siden sikkert diskuteres, men poenget er jo bare å føle at man har rimelig kontroll. Du vet. Illusjonen om trygghet og kunnskap. Den typen ting. Lang historie kort; mens jeg holdt på og “rigge meg til” presterte jeg dæven døtte meg å rygge bakhjulene nedi en grøft. Bilen har forhjulsdrift. Ergo sto jeg fast på det stedet som heter Puerto de Los Tornes, på 920 meters høyde i den cantabriske fjellheimen (som skiltet sa).

Hvor man står, der står man. Hva kunne jeg gjøre? Det beste var å bare slutte og prøve, men heller få seg noen timers søvn i påvente av dagslyset. Senere prøvde jeg å påkalle oppmerksomheten til diverse forbipasserende biler, men det var ingen som stanset – noe jeg forstår, gitt at en halvdesperat utseende utlending står der og vifter med armene som en annen evneveik tulling, mens folk helst ikke vil bli “blandet inn i noe” – før en eldre mann kjørte inn til siden og spurte om hva som foregikk. Kanskje du kan ringe til noen? Politi, veihjelp eller hva som helst? Jeg hørte ham snakke på telefonen sin. Jeg skjønte ikke alt men han sa ved et tidspunkt at “han (jeg) snakker litt kastlliansk” (ergo en basker) og omtrent en time senere kom Guardia Civil til stedet. Først bare èn bil med fullt blålys, deretter to til. Herregud. Jeg følte ingen optimisme. Imidlertid viste det seg å være både hyggelige og hjelpsomme karer som rigget til en greie og dro meg opp fra grøfta på null komma niks. Gratis var det også. “Sånn er jobben” sa de til meg. De reiser rundt og rydder opp i diverse forhold som oppstår i trafikken. Jeg ble spurt om jeg følte meg nervøs eller om jeg var OK til å kjøre videre, men jeg svarte som sant var at jeg føler meg bare som en idiot. Imidlertid kan jeg fint kjøre videre. Så slik ble det.

Turen over fjellet var i seg selv både fantastisk og vakker, men jeg vil ikke anbefale den til andre enn de som er både flinke til å kjøre bil og har et kjøretøy som “klatrer bra” uten å koke i motbakkene. Fordi det er definitivt motbakker langs denne ruta. Jeg har vært så å si over hele Norge og sett mye som er smalt, svingete, bratt og fælt, men dette var på et helt annet nivå. Seriøst. Ta heller motorveien hvis du ikke føler deg – på et realistisk grunnlag – helt selvsikker som sjåfør. Senere på dagen kom jeg omsider “ned” til Burgos, hvor jeg valgte den store motorveien videre i retning av Leon. Det skjedde ikke noe mer spennede. Det var bare å ligge på en jevn marsjfart av 140-150 kilometer i timen. Nema problema. Samme opplegget som i Tyskland, egentlig. Der har de jo også “teknisk sett” en øvre fartsgrense på 130, men ingen bryr seg så lenge du ikke steller istand noe jævelskap. (Jeg tipper at hvis det først skjer noe så vil man få diverse problemer i forhold til forsikringen.) Selv liker jeg strengt tatt ikke å kjøre fort, men måru så måru. Poenger er jo “ankomst” innenfor rammen av “rimelig tid”. Men nå er jeg her. Jeg har ankommet dit jeg skulle. Datamaskinen friker litt ut i forhold til “ikke autoriserte innlogginger fra Spania” men den har etter litt om og men akseptert at jeg er meg, bare på et annet sted. Og sånn går dagene. Det er en omstendelig prosess å flytte og jeg “blør penger” over hele stedet, men det virker som om jeg skal komme i havn innenfor de rammene jeg har satt. Noe mer bør ingen håpe på.