APECALYPSO

Asterións hus är en kortnovell av den argentinske författaren Jorge Luis Borges, först publicerad i Los Anales de Buenos Aires 1947 och sedermera inkluderad i samlingen Alefen (1949, på svenska i sin helhet 2011). Novellen återberättar den grekiska legenden om Minotauros, monstret som var hälften människa och hälften tjur och hölls inspärrad i labyrinten i Kreta tills han dödades av Theseus. Det speciella med “Asterións hus” är att den berättas från minotaurens, Asterións, perspektiv: han beskriver sitt hus och sitt liv på ett sådant sätt att det inte genast är uppenbart för läsaren vem han är.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Novellesamlingen Labyrinter kom ut første gang på norsk i 1964. Den har preget hele livet mitt til en slik grad at jeg vil beskrive den som den viktigste enkeltstående bok jeg har lest. Sjangermessig er det vanskelig å definere Borges, men hvis vi kaller det surrealisme blir det ikke helt halvgalt. Bare for å ha en merkelapp overhodet, mener jeg. Som alle vet handler jo surrealisme om “drømmemateriale” og annet snusk man ofte finner i underbevisstheten. Arketyper og slike ting. Hvorfor tiltrekkes noen av labyrinter? Jeg vet ikke. Alt jeg kan si er at jeg har alltid vært en av dem. Hypotesen min er at labyrintmønsteret er en fysisk gjenfortelling av strukturene i “det kollektivt underbevisste” (se Jungs psykologi for en nærmere utredning) og at kontemplasjon rundt labyrinter som prinsipp handler om “å finne veien hjem” i sitt eget hode, gitt at man gjennom å bli født inn i denne verden befinner seg i en fortapt situasjon.

Det går an å like eller mislike stilen min – og ikke minst temavalgene – men det blir vanskelig å krangle på at jeg er flink med språket. Det er ikke sånn at jeg strever med å formulere meg. Jeg kan dette med å snekre sammen setninger, ihvertfall på norsk. Nema problema. Det er verre med engelsken, hvor jeg ofte må google “annethvert ord” for å få ting til å passe sammen på en “perfekt nok” måte til at jeg er fornøyd. Du vet. Det er viktig å stave riktig. Sjuskete språk er et symptom på hjernegraut, som igjen er en tilstand – jeg vil si et psykiatrisk syndrom – kjennetegnet ved at man ikke får til å tenke klart fordi man beherskes av følelser som kommer og går. Hva skal vi si? Man er som et dyr. Hormoner og sånt dikterer atferden, ikke vilje. Det som den berømte alkymisten Nostradamus – Michele de Notre-Dame – beskrev som “svinehalvmennesket” i den såkalte spådommen sin. Altså folk som styres av følelsene sine. De er ikke tilregnelige. Man kan ikke gi dem voksenansvar fordi de kommer til å føkke det opp. Her er det imidlertid viktig å poengtere at det handler ikke – aldri noensinne – om å undertrykke egne følelser, bare om å beherske dem. Temme dem, så å si, slik at man kan spenne dem foran vognen og få litt fart på intellektet. Men hvordan foregår sånt i praksis?

Jeg kan ikke svare for noen andre. Jeg kjenner jo ingen andre slik jeg kjenner meg selv, så det blir “litt presumptivt” å bare anta ting. Likevel er det mer enn nitti prosent sannsynlig at et hvilket som helst tilfeldig individ man påtreffer i et typisk moderne samfunn preges av hjernegraut. Eller sagt på en annen måte: De er et psykiatrisk katastrofeområde som vandrer langs kanten av nervesammenbrudd til enhver tid, hardt presset av “inntrykk” som kommer fra alle kanter som maskingeværild rettet direkte mot følelsene deres. Svaret er nesten alltid å gå i forsvarsposisjon. Det blir rett og slett for mye for dem. Det er jo aldri enkelt å betrakte denne verden med åpne øyne — fordi det finnes så mye stygt der ute at man lammes av en slags sorgfølelse, ut ifra det enkle prinsipp at denne verden “burde være” et sted preget av skjønnhet, men så rykker menneskene inn med sine toskete påfunn. Samme gamle leksa som always. Nesten alle vil føle seg både lettere og lykkeligere hvis de tilbringer litt tid i nærkontakt med naturinntrykk, fordi selv om naturen er brutal så er den aldri gal. Den opererer ut ifra en logisk progresjon som alle kan fatte intuitivt. Man kan “slappe av” på en helt annen måte når man er omgitt av naturens tilsynelatende kaos av former og farger, som ikke desto mindre opererer ut ifra noen svært eksakte matematiske prinsipper hvis man studerer tingene nærmere. Du vet. Vitenskap. Menneskenes verden er på den annen side selvsagt sterkt preget av den foran nevnte “randen av nervesammenbrudd” slik at panikken er aldri langt unna hvis man for eksempel lever i et bymiljø. Man er nødt til å ha en strategi for selvforsvar.

Nordmenn beskrives ofte som “naturfolk” av utlendinger, i den forstand at nesten alle reiser på hyttetur og den typen ting i en mye større grad enn hva som er vanlig i andre kulturnasjoner med en tilsvarende grad av sosial kompleksitet på det store samfunnsnivået. Altså “høyt utviklet” slik disse tingene måles, men også veldig tiltrukket av “det primitive”. For å si det slik: Ingen i Norge blir imponert av at en eller annen kis bygger gapahuk og overnatter ute i skogen. Er det alt? Det fremstår ikke som særlig vågalt. Det er jo ikke farlig å være i skogen. Eller synes du det? Fra mitt perspektiv fremstår nesten ethvert bymiljø som vesentlig mye mer farlig enn å ferdes i naturen, gitt at man ellers praktiserer normalt sunn fornuft. Jeg antar vi kan si at byen har en helt annen risikoprofil. På den annen side: Jeg har jo vokst opp på landet og har brukt skog og fjell som “lekeplass” så lenge jeg kan huske. Ting fremstår sannsynligvis annerledes for individer som har vokst opp i et bymiljø. Ikke desto mindre er det mitt erfaringsbaserte inntrykk av at folk i Norge har et “annerledes” forhold til eksekursjoner uti naturen den ville enn mange andre, som forventer en “park” når de går på tur. Dette har etter min mening sammenheng med at nordmenn generelt har færre “hysteriske” tilbøyeligheter enn diverse kulturfolk som virkelig har noia for “det ville”, lager tildels latterlige skrekkfilmer om temaet og det ene med det andre. Nevnte jeg noe om de engelskspråklige? Det er selvsagt stor varians på individnivå, men det vanlige – det man med størst statistisk sannsynlighet vil påtreffe oftest – er at de assosierer villmark med “noe skrekkelig”. De har ikke noe forhold til greia, og de føler seg ihvertfall ikke hjemme der ute. Her er en gåte: Hva er forskjellen mellom å føle seg hjemme alle steder og ikke føle seg hjemme noen steder? Matematisk sett snakker vi jo om den samme mengden. Følgelig må svaret dreie seg om det som Freud kalte “ubehaget i kulturen”. Hvordan defineres et hjem? Det er en følelsessak.

Hvilket bringer oss tilbake til dette med rekkefølgen av hest og vogn. Når man styres av følelser er det “hesten som skyver vognen” – og alt man har er bremser – men når man behersker dem vil man oppleve at “styring” er mulig. Det går an å holde stor fart uten at man “møter veggen” til enhver tid. Man kan jo bare styre unna de hindringene som man ellers ville blitt skviset opp mot. Du vet. De man erfarer som flaue, pinlige, vanskelige og så videre. Sånt som bygger opp trykk inntil man nærmest sprenger seg ut av situasjonen på voldelig vis, med dramatiske armbevegelser og harde ord. Nå er det faen meg nok. Man kan betrakte sånt som tragisk eller komisk. Det er helt fritt. Skal du le eller gråte? Jeg mener, hvor ofte hører vi ikke folk si at de vet ikke hvem av de to som passer best til den for hånden værende situasjonen? Det er en grunn til dette. Det finnes jo på alle språk. Følelser kan være reaktive, men de kan også være proaktive. Forskjellen mellom de to ligger i ordet styring. Man har uansett de følelsene man har, fordi slik er man laget og det kan man ikke gjøre noe med på denne siden av zombifikasjon eller annen lobotomistisk selvutslettelse, men man kan temme dem omtrent slik man temmer hester, det vil si at det krever en form for sympatisk samarbeidsvilje i forhold til dyrets natur. Du kan ikke tvinge et så stort dyr til å gjøre noe det absolutt ikke vil. Selv om du eventuelt kunne gjort det er “fiendtlig styring” aldri noen god idè, enten vi snakker om folk eller fe, eller for den saks skyld ens egne følelser. Man er jo gal hvis man blir drevet av et intenst selvhat, er man ikke? Jeg synes det. Hvorfor skal man være slem mot seg selv? Det virker ikke klokt. Det virker heller ikke naturlig. Det må være en uting som man har lært av noen.

Hvorom allting er, nå skal jeg ha frokost. Vi avslutter med en postmoderne tango.

Jadekeiseren eller Yudi er i folkelig kinesisk mytologi og religion Himmelens hersker. Yudi har et stort hoff med mange ministre som regulerer menneskenes forehavender. Yudi var ifølge legendene den første keiser av det mytiske Xiadynastiet. 

(Wikipedia)

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jeg skal nå fortelle deg – med så få ord som mulig – hvorfor man ikke bør ta seg selv for høytidelig: Du skal dø. Går det an å si det mer kortfattet? Neppe. Døden er det eneste du bør ta hundre prosent alvorlig, fordi døden kødder ikke. Alt annet er relativt, vagt, tvedydig, her og der, tvilsomt, ambivalent, i stadig forandring, og det ene med det andre. Sånn er livet. Alle vet dette — og de som (ennå) ikke vet det vil lære det tidsnok. Så her er greia: Hvem faen er du? Jeg henviser til dette med å ikke ta seg selv alt for høytidelig. Fordi hvis man gjør det mister man vettet. Du vet. Perspektivet. Har du noensinne sett folk snakke og oppføre seg som om de er noen slags udødelige superskapninger? Jeg ser sånt hver dag. Jeg kaller dem idioter. Fordi det virker ikke som om de forstår livets mest fundamentale fakta.

Vi hører noen ganger mennesker snakke om sine “nær døden-opplevelser” – da mener jeg ikke åndelige visjoner og den typen ting, bare at man på usannsynlig vis har overlevd noen øyeblikk av livsfare og forstår dette i ettertid – og de har en utpreget tendens til å si at dette forandret deres syn på hvike som er de viktige tingene i livet. Har du hørt om sånt? Alle må ha hørt mange sånne historier. Det er tragisk at det må så dramatiske virkemidler til for å klaske litt vett inn i skallen på en gjennomsnitts idiot, men det er ikke desto mindre noe som skjer med folk. De har den berømte aha-opplevelsen, forårsaket av et plutselig øyeblikk av dyp innsikt i “tingenes egentlige natur”. Verdiene deres omkalfatres. De melder seg ut av “konkurransen” om materiell suksess og posisjoner, til fordel for en mer filosofisk korrekt livsstil. Før visste de jo ingenting, men nå har de lært noe. Sånt hender med folk. Hva skal vi tenke om dette?

Ordet filosofi kommer fra gresk og er en sammentrekning av to andre ord: Filos, som betyr venn, og Sofia, som er navnet på visdommens gudinne i det gnostisk-kosmopolitiske – noen vil si nyplatonistiske – systemet. En filosof er altså en venn av Sofia. Hvem er Sofia? Det gidder jeg ikke å ramse opp her. Det finnes sikkert mange kilometer med tekst om saken på nettet, så enhver får bare finne sin egen vei gjennom suppa. Dessuten finnes det bøker, for ikke å si organiserte kurs og skoleklasser, studieretninger ved universitetet og den typen ting. Hvor dypt ønsker du å gå? Det er i prinsippet ingen bunn i filosofien. Det er her døden kommer inn i bildet, som den eneste helt fette sikre ting som alle er garantert å oppnå i livet. Alle får alt de skal ha og vel så det. Bemerkelsesverdig i all sin rettferdighet, kan du si. Ergo er det lite poeng i å bekymre seg for akkurat den saken. Sunn fornuft påbyr at vi heller fokuserer på livets dramatikk, så lenge det skal vare. Det skjer jo jævlig mye interessant der ute, synes du ikke? Både stygge, vakre og ubegripelige ting. For eksempel finnes det debatter. Alvorlige typer som drøfter alvorlige ting. Herregud, hvilket alvor. De kappes om å fremsi alle sine svar foran et lyttende publikum med alvorlige fjes. Hvordan kan jeg annet enn å le av dette? Alle vet at det virkelige livet handler om å synge, elske og drikke vin. Selvsagt må vi passe forretningene også, men det er viktig at vi ikke mister perspektivet på hvorfor vi i det hele tatt jobber, skaper ting og danner samfunn.

Når det er sagt vil jeg poengtere at innenfor den filosofiske tradisjon så er jeg en kyniker, i henhold til læren etter Diogenes, han som ble kalt kynos, hunden. Og hva er hundens livssyn? Hvis det verken kan spises eller knulles, piss på det. Stort mer har ikke hunden å si om etiske standarder og alle tings kosmiske sammenheng. Diogenes var ellers kjent for å “bo i en tønne”, men da må det sies at vi snakker om et digert vinfat, ikke den typen tønne som folk i Norge er vant til å se. Sydover finnes det faktisk overnattingssteder som tilbyr gamle ombygde vinfat som koselige privatkammer for romantiske par og denslags. Vi snakker jo om en beholder som rommer mange tusen liter. Om historien er sann er sånt som folk typisk diskuterer, men Diogenes var jo kjent i hele Aten som den klokeste av alle. Derfor ble han en vakker dag oppsøkt av Alexander (den store) som ville gi ham en gave. Hva som helst Diogenes måtte ønske seg. Etter å ha tenkt litt sa Diogenes at han vil be om at Alexander flytter seg litt til siden, fordi han skygger for solen. Det er hva han ønsker. Det er alt. Noe mer har han ikke bruk for. Hva tenker du om dette? Det er derfor kynikerne har så dårlig rykte. De skjønner jo ikke sitt eget beste i pengesaker, når “mulighetene oppstår” og den typen ting. De bare pisser på andres entusiasme og ler av dem. Idioter, sier kynikeren. Ingen liker å høre sånt. De synes jo selv de er flinke, flittige og det ene med det andre. Du vet. Akkurat som om de har skjønt noe. Kanskje har de et poeng? Det vet jeg ikke. Jeg vet bare at enhver må leve i henhold til sin egen legning, eller “slik Gud skapte dem” om du foretrekker å formulere det slik.

Vi avslutter med litt tysk kynisme.

Visual kei er et begrep oftest brukt om japansk rockemusikk, når man refererer til de bandene som har valgt å fokusere mest på kostymer og utseende. I Japan er nesten alle visual kei-fans tenåringsjenter, og derfor kan bandene bli tolket som en slags japansk versjon av boyband. Visual kei-band har likevel et mye «hardere» og mer rockete lydbilde enn boyband.

(Wikipedia)

På bildet ovenfor ser vi bandet Malice Mizer i et avslappet øyeblikk. De visste ikke at noen skulle fotografere dem. Det er bare sånn de står når de “henger på hjørnet”. Jeg vet ikke om jeg vil kalle dette en musikksjanger, fordi det er en mye mer total livsstil enn bare moter og musikk. Jeg vil heller sammenligne det med emo eller kanskje gotisk stil i vesten og dermed også knytte bredden av fenomenet til en aldersgruppe, mens dybden handler om å ta en masse stilelementer på ramme alvor og leve i tråd med dette som best man kan, langt inn i voksen alder og vel så det. Teatralske individer må jo ikke nødvendigvis være unge. Visual kei er ellers “veldig japansk” sånn som mine fordommer opplever saken. Japan har i større grad enn de fleste andre steder jeg kan komme på stor “stilbevissthet” med lange tradisjoner for tidkrevende og komplekse opplegg som ofte er borderline ubegripelige — men det funker for dem, så da så.

Så hvordan låter det? Som de sier i England: The proof of the pudding lies in its eating. Nederst i denne bloggposten vil du som vanlig finne et musikkstykke, denne gang med bandet som er avbildet ovenfor, så du kan dømme i saken selv. For meg låter dette veldig prog og kunne godt ha vært fra Europa på 70-tallet, om vi ser bort fra det tekniske tilknyttet lydproduksjon og denslags (de var aktive på 90-tallet). Imidlertid finnes det mange andre band som låter helt forskjellig fra Malice Mizer. For eksempel Versailles som vel hører hjemme i sjangeren “power metal” hvis vi ser på saken med et internasjonalt blikk. Men kostymemessig sett ligner de på hverandre. At estetikken er hva som mest av alt definerer Visual kei er på en måte åpenbart i navnet: Dette er visuelt. (Det betyr nokstavelig talt “visuell stil”.) Så hvor mye av en eksportvare er denne greia? Det vet jeg strengt tatt ikke noe om, men som sagt: “Veldig japansk”. Musikken står støtt nok på sine egne ben, men den større “stilen” er sannsynligvis vanskelig å selge til noe stort marked.

Hvor mange “samlivseksperter” – hva enn det er som kvalifiserer folk til en sånn tittel – tror du det er som anbefaler at et par burde prøve på nytt etter at det har vært en voldsepisode? Jeg klarer ikke å se for meg noen, ihvertfall ingen jeg vil beskrive som seriøse. Fatter du ikke problemet? Det som har skjedd èn gang kan skje flere ganger. Dette er hvordan “konseptuell bevisførsel” virker. Nå vet du at denne grensen kan bli overskredet. Du har jo erfart det. Uansett hvor mye den andre parten lover at det kommer aldri til å skje igjen så er problemet at det overhodet skjedde. Derfor ligger denne muligheten nå på bordet, som en av mange ting som “kan skje”. Du vet ikke. Det er problemet. Tillitsbrudd. Selvsagt går det an å velge å tro, men hva slags garantier har du? Ingen. Sånn er reglene i den nye verden når skaden har skjedd.

Forholdet mellom stater ligner åpenbart lite på forholdet mellom mennesker i et parforhold, men dette med tillit fungerer omtrent på det samme vis. Når noen viser tendenser til “dårlig moral” blir du nødt til å sikre deg, i det minste mot hva enn det er de truer direkte med. Krig er i utgangspunktet bare en “tilstand” som ikke nødvendigvis involverer “trefninger” av noe slag. I praksis betyr det først og fremst “ingen diplomatisk kontakt” mellom partene, eventuelt at de ikke anerkjenner hverandre som legitime parter en gang. På motsatt side er det å si at fred betyr mer – mye mer – enn bare at man ikke skyter på hverandre. Herregud. At man har en fredsavtale innebærer at man har normal omgang med hverandre, uten noen dramatikk. Du vet. Som voksne mennesker. Man kan godt mislike hverandre – mange gjør jo det – men man holder seg til normal skikk og bruk likevel. Hvorfor? Det ligger bakt inn i kvalifikanten “voksne mennesker”. Hvis man er en av dem så vet man at ufred er ikke bra for forretningene — og innretter seg deretter. Så får man heller “holde avstand” hvis det er noen man ikke tåler trynet på. Det er vanligvis ikke særlig vanskelig, selv på små steder.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Som noen sa her om dagen: Det er stor forskjell mellom ønsket om å ikke bli sett som rasist og ønsket om å ikke være rasist. Det første handler om forfengelighet mens det siste handler om etikk. Selv driter jeg i hva jeg blir “sett som” men jeg har tildels sterke meninger om hva jeg er, både i speilbildet og overfor andre. Sånn må det være. Jeg er nødt til å være godt synkronisert med min egen samvittighet, uten å ta hensyn til hva andre synes om det. Derfor blir det aldri aktuelt for eksempel å gjøre flere forretninger med noen som har prøvd å føkke meg, uansett hvor mye de lover at det aldri skal skje igjen. Tilliten er jo borte. Hva skal jeg gjøre da? Bare late som ingenting? Noen får sikkert til det, men jeg gidder ikke engang å prøve. Jeg ser meg heller om etter andre aktuelle samarbeidspartnere. Hvis noen har slått til deg i ansiktet – bokstavelig talt eller i overført betydning – så ser jeg egentlig ikke hvordan “ting kan bli bra igjen” etterpå, noe som henger sammen med den ovenfor nevnte “konseptuelle bevisførsel”. De har jo bevist at de har dette i seg. Det er ingen umulighet at det kan skje flere ganger. Liker du Dick Cheney? Nesten ingen gjør det, ikke jeg heller, men jeg skal likevel trekke frem en vri på den såkalte Cheney-doktrinen: Hvis det er èn prosent sannsynlig at samlivspartneren din kommer til å klappe til deg i trynet så må du ta forholdsregler som om det er hundre prosent sannsynlig. (Doktrinen var opprinnelig rettet mot den “åpne” sannsynligheten for å bli rammet av terrorisme, men den fungerer etter min mening bedre på frie aktører innenfor rammen av et “lukket forhold” som for eksempel en husholdning.)

Det var forventet at amerikanerne ville “snakke om markedet” i dag — og forutsigbart nok fortsetter børsen å falle. Nå er det jo en viss forskjell mellom “realverdier” (assets) og “teoretisk vedisetting” (børsverdi) men akkurat hvor mye elastikk som finnes varierer fra selskap til selskap. Det handler om hvor lovende markedet oppfatter dem å være i henhold til den mest sannsynlige fremtiden man ser for seg. Her finnes det mye rom for “meninger” men til syvende og sist er jo en ting aldri mer verd i penger enn det meste noen er villig til å betale for den. Den kan ha mye høyere “affeksjonsverdi” alt ettersom, men hvis man skal selge noe så finnes det alltid en “høyeste pris”. Du vet. Hvis du ønsker to tusen kroner for en ting men det meste noen er villig til å betale er atten hundre så må du velge hva du gjør. Hvor mye trenger du pengene? Kan du sitte på tingen en stund og vente på noen som godtar din pris eller skal du ta det beste du kan få bare for å komme deg ut av posisjonen? Det koker i markedet og folk virrer hit og dit slik at vi kan si det er mye aktivitet på detaljnivået, men den virkelig store tingen som skjer er at amerikanerne vakler. Rent pengemessig sett så tror jeg Kina har vesentlig mye mer “fuck you money” enn USA, slik at de har råd til å stå lenger i handelskrigen. Denne tollmuren skader jo først og fremt den amerikanske innenlandsøkonomien, men vi vil ikke se eksakt hvor mye før om noen uker og måneder. Foreløpig er alt vi kan si at dette er ikke bra for tilliten til den amerikanske økonomien i generell forstand, og særlig den typen finansielt forutsigbare forhold som normalt mentalt frisk investeringskapital etterspør, slik at alle de produksjonsbedriftene Trump ser for seg skal “komme hjem” og etablere seg i USA setter seg på gjerdet og venter. Hvor lenge skal denne galskapen vare? Så lenge ingen vet svaret på det er det heller ingen som kommer til å gjøre noe, ut over å prise seg ned til et overlevingsdyktig nivå på kort sikt. Og det er langt igjen til bunnen.

Til slutt: Hvem behøver nyere musikk enn 1975? Ihvertfall ikke jeg.

Hvis du behøver en dypere forklaring av casimireffekten kan du gjøre jobben selv. Jeg nevner det her bare fordi det er en bra illustrasjon for konseptet antigravitasjon, også kjent som mørk energi, det vil si en kraft som vi ikke registrerer på noen annen måte enn at “universet utvider seg” i en fart av omtrent 75 kilometer i sekundet per megaparsec (som er 3,3 millioner lysår). Saken er imidlertid at hele universet utvider seg, overalt. Også her på jorda. Bare at fra vår synsvinkel skjer dette så sakte og smått at vi ikke engang kan måle det. Men nok om det tekniske. Det jeg skal peke på er at noen har snudd på flisa i forhold til problembarnet gravitasjon. Hva om det slett ikke handler om “tiltrekning” mellom massive legemer men om “sammenskyvning” av uønskede hendelser i kvantefeltet? Eller sagt på en annen måte: Masse tiltrekkes ikke av annen masse. Det som skjer er at tomrommet skyver masse fra seg, slik at det etterhvert klumper seg sammen til hva som i prinsippet blir det samme som små hauger man etterlater her og der hvis man koster et gulv, gitt at man først soper det sammen i passende mengder så kommer man etter med feiebrettet for å plukke dem opp.

Som alle vet finnes jo kvanteskummet, som er en slags agitasjon i tomrommet, hvor såkalt “virtuelle partikkelpar” kan hoppe inn og ut av rommet for fysisk eksistens. Tanken bak den nye gravitasjonsmodellen er at presset fra aktiviteten i kvanteskummet er hva vi opplever som gravitasjon. Ting faller ikke ned igjen på grunn av tiltrekning, men på grunn av frastøtning. Tomrommet vil ikke ha noen masse. Over tid skyves massen sammen – lik de små haugene ovenfor – før de når et kritisk punkt og danner svarte hull, som jeg antar må være “feiebrettet” i denne metaforen. Skjønner du noe av dette? Det spiller ingen rolle. Saken er at det er sjelden vi hører noen “ny” modell av hva gravitasjonskraften “egentlig er” uten at det er noe riv ruskende galt med dem. Denne er ikke så lett å motsi. Hva var den forrige? Jeg vil si Einsteins generelle relativitetsteori, som gjorde gravitasjon til en geometrisk egenskap ved det firedimensjonale tidrommet. Annet enn dette tenker neste alle på gravitasjon som en “kraft i seg selv”. Uansett, casimireffekt er noe som har blitt målt og anerkjent som god fisk i gudene vet hvor mange laboratorieforsøk. Det finnes “trykk” i tomrommet. Dette vet vi, på den samme måten som vi vet at om vi kaster en stein opp i lufta så kommer den ned igjen. Altså et fysisk faktum. Prøv selv. Eller kanskje du allerede vet hva som kommer til å skje? Alle erfarer jo gravitasjon. Det er en selvfølgelighet. Men det er vanskeligere å si hva det er. Ironien i dette er at den best kjente kraften i universet er også den dårligst forståtte.

Bandet IGORRR er heller ikke lett å forstå, men jeg liker denne videoen:

Pornografi er fremstillinger som er ment å vekke seksuell opphisselse. Dette kan inkludere alt fra tekstlig innhold til visuelle medier som bilder, videoer og filmer og interaktive spill. Pornografi blir ofte produsert for økonomisk vinning, noe som påvirker både innholdet og distribusjonsmetodene. Selv om pornografi er utbredt, er bruken fortsatt en relativt skam- og tabubelagt aktivitet.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

La oss flytte fokuset bort fra sex for et øyeblikk. Ordet pornografi kommer fra gresk og betyr bokstavelig talt “avbildning av prostituerte”. Mens vi fortsatt holder en viss avstand fra fenomenet sex legger vi merke til at prostituerte ikke så mye “selger sex” som at de selger en illusjon. En tryllekunst. Klienten betaler for en teatralsk opplevelse av noe de ikke tror de vil kunne finne i virkeligheten. Norge har valgt å kriminalisere dette forholdet. Det er litt forskrudd og komplekst, men tanken er at prostitusjon – av metafysiske årsaker – alltid handler om offer og misbruker. Om vi fortsetter å holde avstand til sex vil vi kunne argumentere for at dette alltid er hva økonomiske avtaleforhold handler om: Offeret blir misbrukt av folk som kjenner sin besøkelsestid. For eksempel vil man kunne få kjøpt fine ting de eier ganske billig når folk må skaffe alt de klarer så raskt som mulig av en eller annen grunn. Sånt skjer jo. Plutselige utgifter og det ene med det andre. Uansett behøver man raske penger, som i hovedsak alltid betyr dyre penger. Lånehaier, stampen og jeg vet ikke hva. Hva er renta på et kredittkort nå om dagen? Jo mer desperat du er jo mer vil folk tyne deg.

Hvis vi først skal snakke om markedsmekanismer så må vi snakke om dem alle, ikke bare de vi liker. Folk kommer med mange slags fantasifulle argumenter for hvorfor de ikke behøver å betale sine ansatte skikkelig. Det dummeste man kan si må vel være at “da vil ikke forretningen være lønnsom”. Å virkelig? Neivel, men da er den jo i så fall ikke lønnsom da. Gjør med det hva du vil. Det er uansett ikke lov å tyne folks realavlønning ned under et visst minstemål. Jobber de full tid skal de også ha full lønn. Det er ikke smart å si at de ansatte er “selvstendig næringsdrivende” som opererer for egen regning og risiko. Det er et kjedsommelig gammelt påfunn som har vært prøvd tusen ganger før på omtrent alle måter noen kan fantasere frem. Det heter fortsatt skjult arbeidsforhold. De engelskspråklige kaller det gig economy når man ikke har noe “ansettelsesforhold” i den forstand, man bare tar oppdrag etterhvert som de kommer inn, for eksempel at man kjører folk og varer hithen og dithen i henhold til hva en sentralkommando påbyr, altså tjenesten uber og den typen ting som i hovedsak er organisert som et nettbasert tjeneste fra sluttbrukerens synsvinkel. Man bare tar frem telefonen og taster inn bestilling på pizza, eller noe, som “noen andre” vil organisere i forhold til produksjon og distribusjon av selve produktet. Etter en viss tid vil så pizzaen ankomme det stedet man har bestilt den levert til. Betalingen skjer via nett enten man bruker vanlig betalingskort, vipps og lignende tjenester, kryptovaluta eller noe annet.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Internett er et ondt sted. Internett er hvor selveste ondskapen bor, eller rettere sagt der hvor den slapper av og tar av seg alle de falske kostymene som den vanligvis bruker for å fremstille seg som noe annet. Alle vet at internett er ondt. De snakker om det hele tiden. Bør det være aldersgrense på sosiale media? Bør vi forby TikTok? Er det greit at Airbnb knuser leiemarkedet for bolig og driver opp alle priser på alle steder? Politikerne prøver å demme opp så godt de kan både her og der, men de er i det store og hele sjanseløse mot det vemmelige koret av skrikende fugleunger som bare vil ha penger og mere penger. Jeg! Meg! Min! Mitt! Det operative konseptet innenfor denne problemstillingen er selvsagt “almenningens tragedie” (tragedy of the commons). Du kan lese om det på nettet hvis du ikke allerede vet hva det betyr. Så vidt jeg kan se finnes det bare èn løsning: Drep alle inntektsmuligheter som finnes “på” eller via nettet. Skatt dem ihjel. Erklær cyberspace som en sone fri for økonomisk aktivitet, bare beregnet på diverse fritidssysler og pseudo-sosial omgang. Enhver krone folk tjener på nett må skattes med en høyere sats enn selve summen, gjerne det dobbelte, slik at det i praksis fungerer som en bot. Du tjente hundre kroner? Da skylder du to hundre i skatt. Og så videre. Kort sagt: Drep dem alle sammen. Særlig de såkalte “teknogigantene”. Jeg mener, disse latterlige knehønene som snakker om å forby TikTok – som strengt tatt bare er noen slags ADHD-tripp – burde heller se på hvordan de kan forby Google og Facebook. Svaret er at det behøver de strengt tatt ikke å gjøre; det er nok å banke dem opp og ta fra dem alle pengene de har. Alle liker jo internett “i prinsippet” men det er også en blandet følelse — som i generell tendens blir mer “blandet” jo mer man vet om saken.

Og til sist: Forstår du spansk?

Du vet hva de sier om skomakerens barn, ikke sant? De har alltid dårlige sko. Det er noe med at det man driver med på jobben hver dag er ikke det man liker å tukle med på fritiden. Dette beskriver forsåvidt mitt eget forhold til hagebruk. Jeg har designet et antall hager for mer eller mindre rike privatkunder – den typen folk som betaler andre for å gjøre alt det praktiske arbeidet på eiendommen sin – slik at jeg på en måte “bruker opp” entusiasmen min for hagearbeid nærmest på det samme vis som en hore ødelegger sexlivet sitt. Det man jobber med blir jo noe man vil ta en pause fra når man skal ha “tid for seg selv og sine fritidsinteresser”. Ser du poenget? De fleste gjør det.

De fleste skjønner også at den postmodernistiske samfunnsmodellen – med nyliberalisme og “frimarked” – er en dypt og fundamentalistisk syk livstilstand, som ødelegger både folk og fe, samt ikke minst hele det naturgrunnlaget som alt liv til syvende og sist er avhengig av for å overhodet kunne eksistere. Hele pengesystemet er lite mer enn en spillteoretisk adapsjon av noen enkle manipulasjonsteknikker. Eller en tryllekunst om du vil. En illusjon. “Handelsbalansen” er ikke en gang en hundredels millimeter like viktig som “produksjonsbasen”; først og fremst det lokale jordbruket. Du vet. Selveste næringsgrunnlaget. Det funker helt fint å bruke penger på å kjøpe ting så lenge det finnes noe å få kjøpt, men hvorfor skal man basere seg på noe så sjanglete? De eneste som tjener noe på “det kapitalistiske systemet” er de som har funnet opp mannskiten, og som jobber hver dag med å vedlikeholde illusjonen om “fortjeneste”.

For øyeblikket er de menneskene jeg respekterer mest i denne verden de ganske unge folka som kjøper opp et nedkjørt sted og bruker sine egne krefter på å få greia opp og stå igjen, type “småbruk i utkantstrøk” og lignende, hvor opplegget er å sette i stand bygningsmassen og ta tilbake kulturlandskapet. Selvsagt foregår sånt med varierende grader av iskald realisme, men mange lykkes likevel ganske bra med en litt nedskalert versjon av den store verdensplanen de kom med helt i begynnelsen av prosjektet. Går det an å leve av sånt? Tja. Jeg tror man er nødt til å organisere seg ganske stramt og være veldig disiplinert med pengebruk, men hvis man klarer det så bør det funke med kanskje bare en deltidsjobb ved siden av for å bringe inn kontanter. Men for de som ikke har tid, råd eller lyst til å stifte egen hippie-koloni på landet så finnes det likevel råd. Jeg tenker ofte at jeg må skrive noe om jordskokker og deres fabelaktige egenskaper som enkel og allsidig nytteplante. Det er selvsagt bare èn av mange “glemte” hagegrønnsaker som folk var glade i på en tid da det var mye mer vanlig å ha sin egen grønnsakshage (eventuelt “kolonihage” hvis man bodde i byen) — men i vår tid er det lagt opp til at man får kjøpt “alt man trenger” på superen. Bare de spesielt interesserte dyrker sine egne grønnsaker, og selv de gjør det mest fordi det er en egen form for tilfredsstillelse å nyte ting man har laget selv. Hvis man skal se strengt på bare økonomien i bildet så er det neppe slik at dette “lønner seg” i forhold til arbeidstid og det ene med det andre.

Her er en (britisk) video om jordskokker, eller Jerusalem Artichoke som det heter på engelsk:

Saken er at han kisen i videoen beskriver greia minst like bra som noe jeg kan få til, pluss at det finnes bilder. Uansett hva annet man kan si om YouTube så er det en fantastisk ressurs i forhold til håndverk, hagekunst, hobbyvirksomhet og denslags. Nesten uansett hva man lurer på i forhold til praktiske oppgaver så finnes det en video på YouTube. Alt er ikke like bra, naturligvis, men det meste er i det minste ikke helt fortapt i kålåkeren. Man finner noe nyttig i dem, fra det mest elementære til sære triks som bare spesialister bør prøve ut i praksis. Uansett, jordskokker er sjeldent å se i butikken fordi de egner seg ikke bra som handelsvare. Etter at man har tatt dem opp fra jorda har man bare ganske kort tid på seg før man må “gjøre noe med dem” enten det betyr å spise dem, sylte eller på andre måter behandle dem. Sånt er alt for risikabelt for en grønnsakshandler som kanskje behøver en uke eller to på å bli kvitt et normalt parti.

Tiden har kommet for å fyre igang hagen. Som vanlig skal “alle ha gjort alt” før 17. mai, men hvis man er i markedet for å kjøpe hagearbeid bør man faktisk være fornøyd hvis ting i det hele tatt skjer i løpet av “denne sesongen”. Sånn er det med den saken. Har du ikke hørt det? Hvis man vil ha noe gjort så må man gjøre det selv. Alle vet dette. Hvis du stiller deg sånn at du er avhengig av andres arbeidslyst, organiseringsevner og annet som inngår i pakka, så må du bare bite tennene sammen og la ting skje i sitt eget tempo. Nesten som hagedrift, faktisk. En plante vil jo ikke gro noe fortere for det om man står og napper dem i stilken. Det eneste man kan gjøre er å gi dem det de krever og vente på at sola og regnet skal gjøre resten av jobben. Sånn sett er jeg litt her og der i forhold til høyteknologisk hagebruk. Det er sant at vi, altså menneskeheten som helhet, kanskje beveger oss i en retning hvor “klimakontrollerte dyrkingssoner” er det eneste alternativet vi har igjen hvis vi vil ha mat, men jeg håper ikke det. En umiddelbar løsning på kort sikt er at mange flere går inn for å dyrke mye mere av sin egen mat, som jo egentlig bare er en tilbakevending til sånn som ting var før, og med “før” mener jeg selvsagt før man fikk kjøpt “alt mulig” i butikken, ofte pakket inn i plast. Får man overhodet kjøpt tomater som ikke er “drivhustomater” i Norge? Jeg mener, alle liker jo uttrykket solmoden, ihvertfall her i Norge hvor nesten ingen oppfatter solskinn som noe stort problem, så lenge det varer.

Vi avslutter med enda en 70-talls klassiker:

Det finnes ting som er cringe. Dette er et engelsk ord. Både norsken, svensken og dansken forstår hva cringe betyr, ikke sant? Ihvertfall opererer jeg ut ifra den forutsetning at alle kan engelsk i en tilstrekkelig grad til å ha fått med seg denslags ord og uttrykk — selv om mye av den engelsken jeg observerer er nettopp dette, altså cringe. Hei du din Duste-Petter og Toske-Trine, vet du hva? Det ække lett å værra kul. Det er en Øystein Sunde-sang. Ta den til deg. Hvis du skal blamere med noe, pass på at det er noe du behersker. Hvis ikke blir det cringe. Fatteru? Ordet betyr å krympe seg, fordi man føler seg ille berørt, ofte på noen annens vegne, etter at noen har gjort noe fundamentalt ukult, kanskje foran et publikum som mer eller mindre “holder seg for øynene” for å slippe og se på mens noen driter seg ut.

Vi skal snakke om karaoke. Jeg fatter bare ikke hvorfor folk må velge en Celine Dion-sang. Hva er det du driver med? Selv en godt trent profesjonell vokalist har som regel problemer med å sveve rundt i de store registrene; treffe alle de høye og lave, alle de korte og lange, de brede og smale; alle har et innebygget toneregister, men nesten ingen klarer å følge det vi i bransjen kaller “de store stemmene” gjennom hele lysløypa. Hvorfor ikke satse på noe du i det minste har en fair sjanse til å gjennomføre på hederlig vis? Jeg skjønner ikke sånt. Selv klarer jeg for eksempel å levere en sang av rockeorkesteret Kiss – I was made for loving you baby – bra nok til at ingen buer og kaster frukt på meg, men det er fordi Paul Stanley visste bedre enn å bevege seg langt utenfor det alminnelige mellomtoneregisteret som folk flest ferdes i med sangstemmen sin. (Dessuten er versjonen min en nedtonet reggae.) Sånn sett er det kanskje litt “juks” å ikke stille høyere krav til seg selv, men mitt argument er at dette blir ikke morsomt når det starter med å låte surt, siden utvikler det seg til å bli verre. Det er dette som er cringe. I beste fall blir det “komisk interessant” men ofte ikke engang såpass.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Hvorom allting er, poenget mitt er å illustrere øyeblikket når folk forvandles fra vanlig person til idiot. Det er eksakt i det momanget når de prøver å gjøre noe de åpenbart ikke har evner til å gjennomføre — men de gjør det likevel, på en slags “deadpan serious” måte, og etterpå forventer de ros. Herregud. Fordelen med at dette avvikles med musikk er at de tar i det minste ikke de urealistiske ambisjonene sine med seg for å drive politikk. Fatteru? Vi snakker fortsatt om karaoke, men i en utvidet betydning. Jeg så noe på nettet. Jeg nevner ingen navn, men det var en amerikansk politiker som hadde problemer med sin flow, altså avlevering av argumenter på en måte som “flyter”. Det irriterer meg når de strever med å snakke tydelig fordi de sluker deler av noen ord og spytter det tilbake ut som diverse uvedkommende ulyder som eh, øh og åh, for ikke å si host, kremt og nys. Kom til den jævla saken, mann. Det nytter faen ikke å stotre og stamme når man skal snakke om alvorlige saker. Hvorfor søker folk seg til en sånn jobb når de ikke engang klarer å uttrykke seg på en måte som henger sammen og fremstår som et rasjonelt argument? Minimumskravet for å være en sånn som snakker på partiets vegne i media må da vel for fanden være at de greier å snakke tydelig. Herregud. Jeg er ikke slem nå, jeg sier bare det alle uansett tenker. Er dette på kødd? Det er ikke urimelig å forlange at en “offentlig taler” – i den forstand at dette er den jævla jobben deres – må snakke tydelig, uttale ordene riktig og den typen ting.

Hvis det var opp til meg – gitt at de likevel skal stå i den jobben – ville jeg sendt dem på sangtrening. Seriøst. Hvis man mener alvor med å “finne den stemmen man har” så er det ingenting som er mer effektivt enn dette. Alle kan jo synge. Ikke alle kan synge utpreget vakkert, sånn at man stanser opp og lytter bare fordi det er så pent, men alle klarer ikke desto mindre å “synge en sang” som ikke friker ut i en høyere slags Freddy Mercury-klasse med sine kunstneriske krav. Det er ikkje flaut å ikke kunne synge som Celine Dion. Nesten ingen kan det. Det som er flaut er når man tror man klarer det – til tross for at alle andre “har sine tvil” – og så går det enda verre på trynet enn det folk trodde på forhånd. Cringe. Det er dette som er cringe. Gå for ABBA istedet. Eller Spice Girls. Selv småjenter skjønner jo dette. Barn som får lov til å utvikle seg på rimelig naturlig vis har alltid en god intuitiv sans for hvor grensene deres går. Det som er interessant er når og hvorfor denne egenskapen går tapt. Hva er det som skjer med folk? Både de som ikke skjønner sine egne fysiske og mentale begrensninger og de som er alt for “ydmyke” sånn at de aldri tør å prøve noe som helst har etter min mening kommet skjevt ut fra hoppkanten sånn at svevet deres inn i den voksne verden blir det vi kaller kråkehopp. Det finnes i utgangspunktet ikke noe sånt som en stygg stemme – jeg mener, har du hørt Tom Waits? – bare en stemme som prøver å gjøre noe den ikke kan. I motsetning til for eksempel denne karen:

Jeg vet ikke om vi noensinne har hatt egen kongelig rumpetjener i Norge – de diagnostiske funksjonene har antagelig påfalt medisinere mens selve håndarbeidet ble utført av majesteten selv – men fra og med Henry VII, den første av de såkalte Tudorkongene, var stillingen Groom of the King’s Close Stool i kraft av sin intime karakter betraktet som en av de fremste og mest direkte maktstillingene ved det engelske hoffet. Jobben består kort fortalt i å “assistere” kongen under gjennomføring av den daglige toalettfunksjonen, inkludert det å holde et øye med ekskrementenes kvalitet, for om mulig å oppdage eventuelle sykdomstegn på et så tidlig tidspunkt som mulig. Hvordan foregår sånt i praksis?

Det skal vi overlate til leserens fantasi, eventuelt deres kompetanse i bruk av nettbasert søkemotor, men uansett hva man lander på av “bilder i hodet” er det ikke til å komme forbi at stillingen innebærer stor “nærhet” og fortrolighet, fordi man slipper jo ikke hvem som helst helt oppi den nakne rumpa si. Eller gjør man det? Jeg er ingen ekspert på moderne skikk og bruk, men jeg er ihvertfall skeptisk til å ha fremmedfolk oppi skrevet. Såpass konservativ må man ha lov til å være uten å bli beskyldt for å være urimelig prippen av seg. Rumpevask kan sikkert ellers gå litt sånn på kryss og tvers av den majestetiske verdighet, men selv i dag føler jo folk seg bedre og mer presentable hvis rumperegionen er rimelig ren og luktfri, så vi må anta at dette ble betraktet som en av de berømte “livets nødvendigheter” som bare må godtas for hva de er. Vask, stell og hygiene i en større forstand er det beste grunnlaget for å fremstå som stilig, noe som selvsagt er ekstra viktig hvis man har en høy regjeringsfunksjon. Tanken er at hvis folk skal “ta deg på noe” så skal det ihvertfall ikke være så banale ting som at man har flekker i bukseræva samtidig som man lukter bæsj.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Nå i våre dager betraktes det som en selvfølge at folk viser en viss grad av dekorum i sin generelle fremferd når diverse affærer tilknyttet statens drift, internasjonale avtaler og annen “høypolitikk” skal drøftes. Menn skal være kledd i diskret farget dress og kvinner i en “lite oppsiktsvekkende” drakt av noe slag (både skjørt og bukser fungerer). Poenget er at ikke noe av dette skal bli til et samtalegrunnlag, verken der og da på stedet eller i media etterpå. Et vellykket antrekk skal være slik at folk bare trekker på skuldrene. Ingen kommentar. En politiker har rett og slett gjort noe galt – enten med vilje eller fordi de er en jævla kløne – hvis folk fokuserer mer på antrekket deres enn på det de prøver å si. Er vi enige om det? Vi fortsetter uansett. Alle vet at folk henfaller til posisjonen “evneveik fjott” hvis de oppnår full frihet og alt gratis, av den enkle grunn at når ingen lenger “utfordrer dem” på noe slags plan og noe slags vis, så behøver de jo ikke skjerpings og klar tenkning. Alt fungerer til deres fordel uansett. Dette er det postmoderne luksuslivets skjulte forbannelse. Jeg har selv møtt folk som – i godt voksen alder – ikke angang aner hvordan man skifter en jævla lyspære. Konsekvensen av at livet blir gjort enkelt er at folk henfaller til materiell inkompetanse. Hvor “farlig” er dette? Det kommer an på hva slags forhold man er nødt til å leve under. Hvis man aldri i livet har behøvd å løfte en finger for å løse noe slags praktisk problem som helst så vil det vel følge naturlig av dette at man ikke aner “hvordan ting gjøres” hvis forholdene endrer seg.

Uten at jeg skal trekke frem noen eksempler så finnes det et antall filmer, bøker og annet hvor dette temaet blir tatt opp til komisk behandling. Si for eksempel temaet “byfolk som må tilpasse seg gårdslivet” og den typen ting. Du vet. Full frontal kulturkræsj på den ene eller den andre måten. Handler dette om klasse og klasseskiller? Kanskje. Jeg vet ikke. Men alle som tilhører “de arbeidende klasser” liker typisk eventyr og fortellinger om hvordan “overklassen” kløner og sliter hvis de brått og uventet må forholde seg til vanlige folks livsstil. Dette er klassiske moralhistorier om hvordan folk får som fortjent i kraft av sin egen etferd og tilpasningsdyktighet. Dessuten er det ofte litt sosial sadisme involvert, for eksempel som når en arrogant person fra øvrigheta “møter veggen” på en latterlig måte. Når de så å si blir “kledd nakne” i den brutale og banale virkeligheten hvor flesteparten av alle mennesker lever og dør. Finnes det klassehat i dagens Norge? Det vet jeg ikke noe om, men man hører jo noen ganger snakk om denne mystiske “eliten” som liksom styrer alt sammen, eller noe. Jeg vet ikke engang hva det betyr. Hvem er eliten? Kronprinsen? Jens Stoltenberg? Freddy Kalas? Gudene vet. Det er vel kanskje også noe av poenget, er det ikke? Hvis man vet hvem de er så blir jo ting mer “personlige”. Fyren har et fjes. Det er ikke bare en skyggeaktig maktinstitusjon som befinner seg et sted langt borte fra deg.

Selv kjenner jeg ingen som i fullt alvor hater overklassen, eliten, eller hva man skal kalle det. Alt jeg registrerer er vanlig mobbing og vitsing når noen driter på draget, som verken er her eller der. De går jo løs på hverandre også når det er noe i den kategorien av hendelser. Sånt må man bare utholde, særlig hvis man selv har valgt “å stille seg lagelig til for hogg” med høy profil i den offentlige interessesfæren. Jeg mener, det er jo begrenset hvor interessant det er når en eller annen vanlig kødd gjør noe dustete, men vi kan smi komedie i mange dager etterpå når folk i høye stillinger leverer en blemme. Etter min mening er det rimelig å si at Norge i det store og hele er et jevnt samfunn. Vi driver ikke med svære ritualer for å poengtere at noen er viktigere enn andre, ihvertfall ikke ut over det enhver dust forstår som praktiske nødvendigheter tilknyttet stillingens funksjon. Tenk over saken. Det er ikke sensasjonelt hvis “noen på jobben” havner på fylla og sier mange dumme ting på nettet og ellers, men det er litt skandaløst når stortingspolitikere viser slik atferd. Man får liksom litt mindre respekt både for det aktuelle individet og partiet/stillingen de representerer. Igjen henviser vi til dekorum, eller om du vil; verdighet. Hvis man har en høy stilling må man oppføre seg deretter. Selv om du “bare” er formann for et arbeidslag som er på et sted for å gjøre en jobb så forventes det at du må være “den voksne i situasjonen” og fatte slike beslutninger som er nødvendige for generell fremdrift av hva det enn er dere driver med. Du kan aldri være “en av gutta” hvis du er sjefen, fordi det ligger i sakens natur at alle vil snu seg og peke på deg hvis det oppstår “spørsmål” etterpå. Det er dette som kalles “å ta ansvar”. Før, under og etter “det som skjer”. Hvis alle har akseptert at du er den som styrer så må du for fanden også styre, ikke bare prate og tøyse. Roret er ditt. Vis at du skjønner hva du driver med.

Jeg vet ikke hvorfor, men det virker passende å avslutte med litt skranglete reggae:

Så, det finnes en kis som heter Warren Buffett. Han er rik, mystisk og gammel som alle hauger. Jeg kan ikke si jeg har mye til overs for fyren og sånn som han holder på, men jeg kan likevel ikke benekte at han er “flink med penger” fordi det virker som om han oppfatter bevegelser i markedet tidligere enn alle andre, sånn at “når det skjer” så står han klar til å gjøre sine egne sjakktrekk, eller “smi mens jernet er varmt” som alle bortsett fra smeden sier. Saken er at for omtrent et halvt år siden – altså før det amerikanske presidentvalget – la jeg merke til at Berkshire-Hathaway – det er selskapet til Warren Buffett – la ut for salg noen spanske eiendommer. Du vet. En viss nettside har en liste over alle som selger noe, som er en snarvei man kan bruke hvis man foretrekker en bestemt megler. De er jo alle forskjellige. Hmm tenkte jeg da. Jeg visste ikke at Buffett driver med eiendomshandler i Spania. Det virker litt “out of character”. Men hvorfor ikke? Kisen driver sikkert med alt det går an å tjene penger på. Siden tenkte jeg ikke mer over saken.

Litt nærmere i tid satt jeg imidlertid og så på programmet til en “markedsanalytiker” på YouTube. Et av punktene var at Berkshire-Hathaway “har noe på gang” fordi folk legger merke til at de bygger opp kontantbeholdningen sin. De selger seg ut både her og der, men de kjøper ingenting. Ihvertfall ikke ennå. Hmm tenkte jeg da. Er det ikke fortsatt slik at en pluss en er lik to? Jeg har sett dette. Nå driver jeg ikke selv med penger og trading og sånt, men jeg vet hvordan ting foregår og er noen ganger litt halvinteressert i hva slags helse- og sosialmessige konsekvenser som følger i kjølvannet av “uroligheter” i finansverdenen. Jeg mener, hvem husker ikke skitshowet fra 2008? Det var jo full baluba i ukesvis og stordramatisk mediadekning. Mange tapte sparepengene sine. Akk ja. Nostalgi er ikke hva det en gang var. Men uansett hva som hendte før i tiden — nå er vi der vi er og spørsmålet blir hvor vi går herfra. Jeg vet ikke om det finnes noen offisiell rangorden, men jeg synes ihvertfall at lite illustrerer konseptet “bortkastet tid” bedre enn å spekulere rundt “hva man burde ha gjort” en eller annen gang for lenge siden. Verden har gått videre. Du må bare henge med som best du kan. Så med dette i bakhodet ser vi på “verdensmarkedet” og klør oss i hodet. Hva skjer?

Galningen i USA har åpenbart havnet i den suicidale fasen av Macbeth-trippen sin. Herregud. Er det mulig? Det er faktisk vanskelig å fatte at det går an å være så kørka og likevel havne i en sånn jobb. Det er i det store og hele hva jeg tror fremtidens historikere vil fokusere mest på. Det vi kan observere er at børsene faller som barometeret rett før orkanen treffer deg. Ingen har sett noe sånt før. Markedet uttrykker en viss skepsis, kan du si. Det som skjer nå er at alle priser seg til et nivå som gjør at de kanskje vil overleve. Eller sagt på en annen måte: Nå er det mye billig å får kjøpt for de som tilfeldigvis har mye kontanter. Altså, ikke akkurat nå – fordi alle løper skrikende rundt med håret i brann – men så snart folk begynner å finne noe slags fotfeste i den nye situasjonen. Foreløpig er ting “ustabile”. Børsene kommer sikkert til å falle enda mer så snart uka kommer, men vi kan sikkert bare sitte stille og vente over helgen. Uværet kommer, såpass mye er fette sikkert, men foreløpig vet ingen hvor ille det blir. Er det ikke underlig at èn manns merkelige fantasier er nok til å sparke i gang noe sånt? Jaja. Amerikanerne har jo alltid vært snåle. 2025 er det førtifemte kvadratåret siden år null. Du vet. 45 ganger 45 er lik 2025. Det forrige var 1936. Jeg er en ræva matematiker, men jeg er ganske snedig med tallteori. Ihvertfall synes jeg det er komisk at årene 1936 og 2025 står på linje som pyramider i tiden. Hvor mange likhetspunkter kan du se? Universet har i det minste en viss sans for humor. Som mennesker har vi – de fleste av oss – det privilegium at vi kan se sånt, hvis vi myser på den riktige måten og anstrenger oss litt. Dette er hva komedie handler om. (Forsåvidt også tragedie, men de har en litt annen innfallsvinkel.) Man velger å le av det som er så dumt at det nesten ikke går an. Jeg mener, hva annet kan man gjøre? Om hundre år er allting glemt, som Hamsun pleide å si.

Når verden har gått av hengslene kan vi liksågodt danse til den finske funken: