APECALYPSO

Kärleken övervinner allt, även känd under sitt latinska namn Amor vincit omnia, är en oljemålning av den italienske barockkonstnären Caravaggio. Den målades 1601–1602 och ingår i samlingarna i Gemäldegalerie i Berlin. Titeln är tagen från Vergilius diktsamling Bucolica där vers 69 i bok X lyder: Omnia vincit amor; et nos cedamus amori (Kärleken övervinner allt; så låt oss besegras av kärleken). Även Selma Lagerlöf använde frasen som rubrik för ett kapitel om kärlekens allmakt i Gösta Berlings saga 1891. Bilden skildrar Amor som med ett retfullt, nästan hånfullt leende möter betraktarens blick. Titeln syftar på att den jordiska kärleken är starkare än intellektuella och moraliska dygder; framför allt starkare än vetenskap, konst, berömmelse och makt vars symboler ligger slängda vid Amors fötter. Där finns en fiol och luta för konsten, rustning, krona och lagerkrans för makt och berömmelse samt geometriska instrument såsom passare och vinkel för vetenskap.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvor mange kung fu orienterte filmer har du sett? Da mener jeg ikke de “vestlig” fokuserte arbeidene til Bruce Lee og Jackie Chan, men “ekte vare” – Made in Hong Kong – som er dypt kulturelt seriøs på den samme måten som westernfilmer; i den forstand at historien typisk kretser rundt visse moralske prinsipper, ofte på en så dramatisk måte at det sklir over i (ufrivillig) komedie, og med et galleri av karakterer som er like forutsigbare som et “Punch & Judy Show”. Lenge før situasjonskomedien – sitcom – ble en egen sjanger på fjernsyn med serier som Friends, Seinfeld og utallige andre, fantes den samme formelen innenfor tidens “friteater” – for eksempel Comedia dell’Arte – hvor publikum allerede “kjenner” karaktergalleriet, det er bare situasjonen man plasserer dem i som er ny. Vi vet allerede hvem Punch og Judy er, det vi venter på er en fortelling om hva som skjer når de skal gjøre et eller annet som i utgangspunktet er normalt, men så baller det på seg med diverse uforutsette komplikasjoner, og snart har vi det gående, til publikums store fornøyelse.

Noe som stadig dukker opp som tema i kung fu sjangeren er det å konfrontere “makten”. Fight the powers that be. I et menneskeliv vil det typisk fremkomme konflikter hvor man – riktig eller uriktig – føler at man står overfor noe “mer enn bare mennesker”, i den forstand at utkommet av det som skjer er uforholdsmessig mye mer viktig i et langtidsperspektiv enn det materielle resultatet her og nå. Litt enkelt sagt kan man si at mennesker kommer og går i livet vårt, men vi skal jo leve med oss selv hver dag for resten av livet. Hva skjer med dem som steller seg sånn at de føler avsky ved synet av sitt eget speilbilde? Sånt er ikke bra, men det skjer likevel. Folk gjør ting – eller er med på å gjøre ting – som de senere angrer på, kanskje for resten av livet. Eventuelt ting man ikke gjør, mens det fortsatt går an å gjøre dem. Du vet. Sjansene som man ikke tok mens de var der. Senere er det jo for sent. En masse andre ting skjedde istedet. Livet tok en annen retning. Hvorom allting er, saken er at man kan godt velge å konfrontere makten, men det går ikke av å overvinne makten hvis makt er det middelet man tenker å bruke. En “seier” vil jo i så fall bety at man blir den makten som man prøvde å overvinne.

Horror vacui – eller plenisme – er et av de eldste filosofiske prinsippene og det betyr kort fortalt at “naturen tillater ikke vakuum”. Hvis det oppstår “ledig plass” noe sted i en næringskjede så vil en eller annen slags skapning straks rykke inn og overta dette domènet. I en politisk kontekst handler plenismen om at et maktvakuum aldri vil vare særlig lenge. Noen vil alltid gripe dagen og ta seg til rette. En praktisk applikasjon av dette prinsippet kan observeres innenfor internasjonal narkohandel, hvor fortjenestemulighetene er så eventyrlige at folk glatt overser hvor farlig det er å rote seg inn i dette faenskapet. Sjansene for at det skal gå deg ille er vesentlig mye større enn sjansene for at det vil ende bra. På den annen side er vel dette den internasjonale lekegrinda til de personlighetstypene som ville blitt leiesoldater i Afrika på 70-tallet. De har i det minste ingen illusjoner om at maktbruken deres skal lede til “en bedre verden”, så det er forsåvidt ikke noe tragisk element i skjebnen deres, ihvertfall ikke sånn som man tradisjonelt sett definerer begrepet tragedie. Hitler var en tragisk figur. Al Capone var ikke. Ingen ekte gangster – gi og ta noen særtilfeller av psykoer (jeg ser på deg nå, Pablo Escobar) – tror at det de driver med er “til menneskehetens beste”. Alt de er ute etter er penger, makt og en glamorøs livsstil (slik dette defineres i de kretsene). Hvilket bringer oss til moralvakuum som fenomen. Går det an å ikke ha en moral? Etter min mening nei. I den grad folk overhodet tenker vil de også danne meninger om sin egen atferd. De kan ha en moral som er forstyrret, forkvaklet, pervertert, degenerert og så videre, men det finnes alltid noe der. La oss si et slags rammeverk som man “forklarer” egne holdninger og handlinger innenfor. Eller en indre logikk, om du vil.

Nordmenn er et folkeferd som har ti forskjellige ord for kulde men bare ett for kjærlighet. Det vi i dag tenker på som romatikk eksisterte ikke engang i klassisk tid; hvor man oppfattet “lidenskapelig forelskelse” av den typen som den dag i dag får folk til å gjøre fullstendig vanvittige ting som en form for galskap – insania divina – og essensielt forskjellig fra “erotisk interesse”, som ble oppfattet som normalt. Ekteskap var i hovedsak “politiske allianser” hvor begrepet kjærlighet var noe fullstendig irrelevant (slik det fortsatt forsåvidt forekommer i de deler av verden hvor “arrangerte eksteskap” er en del av det spillet om maktallianser som er politisk nødvendig når man ikke har godt fungerende samfunnsinstitusjoner av typisk moderne karakter). Jeg vet ikke hvor nyttig det er å praktisere alt det kleine koketteriet som folk gjør nå for tiden, om seksualitet og samliv, romantikk og realisme. Jeg minner om ett av mine favorittsitater – etter psykologen Wilhelm Reich, trent av Freud – som sier at “det er meningsløst å snakke om politisk frihet i et samfunn som ikke har seksuell frihet”. Tenk over saken. Er eller er ikke folks seksuelle greier noe viktig i livet deres? Såfremt man ellers holder seg til voksne mennesker som forstår hva de gjør og deltar etter eget ønske, ser jeg ingen grunn til at staten skal ha noen mening om folks seksuelle praksis, slik som for eksempel var tilfelle på den tiden da homofili var noe straffbart. Jeg minner om at dette fortsatt var forbudt i Norge på den tiden da jeg ble født, faktisk gikk jeg i tredje klasse på barneskolen da stortinget den 21. april 1972 opphevet straffelovens § 217 (jevnført til § 379), den såkalte homoparagrafen. Er dette i tråd med folks alminnelige rettsoppfatning? Jeg tror det. Hvis to – eller for den saks skyld enda flere – individer ønsker å ha seg med hverandre og de ellers er voksne og “samtykkekompetente” så raker ikke dette noen andre enn de som er på stedet og deltar. Dette er sannsynligvis det de fleste tenker, eller noe sånn omtrent det samme. Dette er i aller høyeste grad privatsaker.

Jeg drodlet en stund litt rundt en litterær karakter som “står frem” som heterofil på en “søkende” måte, litt i tvil om dette vil bli akseptert av slekt og venner, liksom litt skjelvende i underleppa men ikke desto mindre modig der han står på talerstolen og “bekjenner sin legning” på en åpen og befriende måte. Senere klapper alle begeistret i hendene og takker for den karaktersterke åpenheten. Viljen til å være seg selv og leve i sannhet, som seg selv. Selvsagt en fette absurd fortelling, men komisk på grunn av den overdrevne dramatikken rundt noe som er så banalt – og nær sagt “selvfølgelig” – som at hvis man ikke er “noe annet” så er man hetero-petero til Dovre faller. Ikke desto mindre oppleves de første skrittene i retning av en selvstendig seksuell identitet som “farlig terreng” av alle som går den veien, hvilket med få unntak er alle mennesker, overalt og alltid. Til og med de som er durkdrevne i seksualfaget opplever noen ganger at de har rotet seg inn i et opplegg som de burde ha holdt seg unna. Dette er farlig. Det kommer til å få ubehagelige konsekvenser for dem selv, med tillegg av ukjente ringvirkninger inn i den videre sosiale kretsen man er en del av. Du vet. En klassisk skandale. Sånt skjer hver dag. På motivet ovenfor ser vi Caravaggios visjon av “kjærligheten” som mer en infam og tyrannisk liten demon enn den vakre engelen som bringer fred og lys i livet, slik de fleste romantikere drømmer om å “finne det store kicket” på en slags åndelig måte. Kall den gamle guden Amor eller Eros, eller for den saks skyld Frøy, det spiller til sist ingen rolle. Poenget er at Caravaggio så det som en sadistisk makt i livet. Det gamle jødiske ordtaket sier: Mann tracht, Gott lacht. Mennesket legger planer mens Gud ler.

Finstrukturkonstanten, vanligvis betegnet ved den greske bokstaven alfa, er en dimensjonsløs fysisk konstant som angir størrelsen til elektromagnetiske vekselvirkninger mellom elementærpartikler. Med god nøyaktighet er dens numeriske verdi α = 1/137. Den ble innført av den tyske fysiker Arnold Sommerfeld i 1916 for å forklare finstruktur i atomspektra. Den er koblingskonstanten i kvanteelektrodynamikk hvor den gir størrelsen på korreksjonene til klassisk elektrodynamikk som skyldes kvanteeffekter. I Standardmodellen inngår den sammen med tre andre, tilsvarende fundamentale koblingskonstanter.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Litt enklere forklart er finstrukturkonstanten et forholdstall mellom hastigheten til et elektron i laveste omløpsbane av et hydrogenatom og lysets hastighet, som altså gir tallet 1/137,035999. Er det viktig? Det spørs hva man jobber med. Alfa – som finstrukturkonstanten kalles i dagligtalen – er kanskje ikke noen konstant i det hele tatt, snarere noen slags “grenseverdi”, fordi det virker som om alfa kan variere med opptil fire prosent i ulike deler av “det kosmiske nettverket” ifølge hva de nyeste målingene indikerer. Hva betyr dette? Ingenting for de aller fleste av oss, som lever i en slags uvitende uskyldstilstand om det meste, men jeg kan love deg det er bra fette sikkert at mange fysikere ligger våkne om nettene akkurat nå på grunn av “alfavariabelen” — som de hittil har trodd var fast som grunnfjellet.

Selv er jeg jo en humorist så jeg assosierer umiddelbart til kjønnsrolledebatten. Som alle vet finnes det mennesker som er så evneveike at de bare skriker skjellsord hvis de må forholde seg til det biologiske faktum at kjønn bare er noe omtrentlig. Man er fra naturens hånd bare “sånn cirka” mann, kvinne eller tvert imot. Hva kan jeg si? Naturen, evolusjonen og alt dette styret er noe slomsete griseri som liksom aldri er helt i lodd og vater. Det er aldri perfekt. Men kanskje er det nettopp fordi universet tilsynelatende er ute av likevekt at det er bevegelse i mannskiten. Det finnes jo ingenting som “står stille” der ute — eller “her inne” for den saks skyld. Kroppen vår produserer jo nye celler til enhver tid; litt raskere i hår, hud og andre utsatte steder, men i gjennomsnitt har vi en helt ny kropp hvert syvende år. Eller rettere sagt, en ny kopi av den samme gamle kroppen, bygget i henhold til DNA-kodens arbeidsbeskrivelser. Problemet er bare at denne prosessen med celledød og regenerasjon er heller ikke perfekt. Det sniker seg inn små feil i opplegget som gjør at kroppen etterhvert “eldes”.

Metafysikk er det tradisjonelle navnet for “det som forårsaker virkeligheten” hvor folk har så mange slags idèer om hvordan ting henger sammen. Det meste er naturligvis bare evneveikt vås, men visse tanker ser ut til å overleve enhver form for satirisk angrep og/eller saklig kritikk, som for eksempel dualismen mellom kropp og sjel. Eller forskjellen mellom en levende og en død kropp, om du vil. Hva er det som foregår der? Vi vet allerede at kroppen ikke er en ting, men en prosess; som starter med unnfangelse – som regel gjennom den fortsatt ganske populære seksualakten – og ender med at kadaveret går i oppløsning, på mange ekle måter. Det ser stygt ut og lukter enda verre. Men sånn er skjebnen. Dette er levereglene. Døden er ikke grei å diskutere med. Selv har jeg – åpenbart – ingen stor sans for religiøse forklaringsmodeller for “eksistensens mysterier”, men jeg har ikke noe problem med å se hvorfor og hvordan folk jobbet seg frem til disse idèene i utgangspunktet. Det er faktisk svært lenge siden vår art gjennomgikk noen evolusjon i den forstand. Vi har vært sånn som vi er nå siden mange hundre tusen år før det fantes noen “sivilisasjon”. Sannsynligvis kommer vi heller ikke til å utvikle oss videre i noen form eller forstand. Det finnes mange evolusjonsmessige “lovmessigheter” som antyder at vi er et evolusjonært sluttprodukt, ikke noe trinn på noen stige som leder “et annet sted”. Vi er – på godt og vondt – ferdige med å utvikle oss som art. Vår eneste vei videre er å “administrere” de naturforholdene som holder oss i live på mer intelligent vis. Foreløpig ser det ikke bra ut, men hva kan man gjøre? Svaret er alltid “det beste man får til med det man har” så får det ellers gå som det går.

For å bruke computere som metafor så har menneskets “maskinvare” vært uendret ganske lenge, mens “programvaren” – altså kulturen – har endret seg dramatisk de seneste ti tusen år. Eksakt hvor lenge mennesker har eksistert er et omdiskutert spørsmål, men jeg tilhører de som mener at historien må skrives fra og med fremveksten av den acheuliske steinøkonomien, som er rundt regnet to millioner år gammel. Så lenge har vi etter alt å dømme hatt språk, behersket bruk av ild og organisert oss i små og store “samfunn”. Hvor lenge mennesker har kunnet tenke lar seg ikke enkelt påvise, men det går ikke an å si noe annet enn at typiske acheuliske steinobjekter er laget av skapninger som hadde en plan. De var ikke dyr, eller ihvertfall ikke i noen større grad enn vi er ennå. Vi kan si at de levde under primitive forhold, noe som vil være “konvensjonelt korrekt” sammenlignet med vår egen livsstil, men de var ikke primitive skapninger av den grunn. For eksempel kan vi besvare spørsmålet om hvordan i gransvarteste rakkerpokkeren kunne folk komme seg til de indonesiske øyene ganske enkelt med å si at de brukte båter — men hvis vi sier at folk “bruker båter” så sier vi samtidig at de har en materiell kultur hvor organisert arbeid er alminnelig. Ikke alle er villige til å gå med på dette. Så hva gjorde de for å komme til Java og Flores for to millioner år siden? Det er jo en alt for drøy svømmetur, så noen mumler noe med at de kan ha blitt “tatt av vinden” med noe rusk og rask etter en storm, slik at de tilfeldigvis havnet på disse øyene, men jeg vet ikke. Mener de det var noen slags Adam og Eva type situasjon? Herregud. Det virker mindre fantasifullt å foreslå at Homo erectus var båtbyggere. Men var de historiefortellere også?

Hegel regnet kunstens skjønnhet som overlegen naturens skjønnhet fordi kunstens skjønnhet er åndens manifestasjon av seg selv for seg selv. Den skjønne kunsten er det sanselige skinnet eller fremtoningen til ideen. Ideen er enheten av det subjektive og det objektive, og i det skjønne kunstverket er denne enheten uttrykt som en forening av et åndelig innhold og en materiell form.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Ifølge en amerikansk nyhetskanal (MSNBC) viser en spørreundersøkelse at oppimot halvparten av befolkningen stiller seg uinteressert til den pågående rettssaken mot Donald Trump — som ifølge ryktene handler om “noe med en pornostjerne” men som i henhold til tiltalen er et spørsmål om misbruk av politiske kampanjemidler, med en påfølgende dekkoperasjon preget av fusk, snusk og løgner. Jeg gjenkjenner forsåvidt denne følelsen hos meg selv. Det er utmattende å forholde seg til alle forviklinger og alt evneveikt vrøvl som kommer fra Trump selv, kampanjen hans, de “nyfrelste” tilhengerne og ellers hele åsgårdsreia av folk som skriver og snakker om Trump, meg selv inkludert. Er det ikke snart nok nå? Åpenbart ikke ennå. Det er fortsatt mulig – om enn ikke sannsynlig – at Trump kan vinne valget til høsten, særlig hvis en eller flere “tredjekandidater” stikker av med mange stemmer som ellers ville gått til Biden, som av forskjellige årsaker er historisk upopulær ved dette tidspunkt, til tross for at han teknisk sett gjør en god jobb. Det kan gå slik det gjorde for Bush senior i 1992, da Ross Perot utgjorde jokeren i det spillet som til slutt endte med Bill Clinton som president.

Helt siden Trump først lanserte sitt kandidatur til presidentskapet – han er jo til politikk hva Olga Marie Mikalsen var til opera – har det vært vanlig blant tilhengerne hans å snakke om TDS. Trump Derangement Syndrome. Det er en tilstand som inntreffer hos folk som ikke klarer å se hva de ser i Trump. Hvorfor vil noen frivillig velge en sånn type som sjef for noe som helst, minst av alt en kjernefysisk supermakt? Det er ikke til å begripe — med mindre man forutsetter at Trumps tilhengere liker den måten ellers rasjonelle og velformulerte folk mister fatningen og ikke forstår hvordan de skal forholde seg til ham. Selve ordet “derangement” er åpenbart fransk og betyr uorden, eller mer presist “å bringe uorden i rekkene”, jevnfør til ordet arrangement, som betyr å lage et opplegg, skape en orden, “rangere” noe i henhold til en skala, og så videre. Derangement betyr det motsatte. TDS er den magiske superkraften til Trump; derved at han gjør folk ukomfortable nettopp fordi han er en temmelig uberegnelig “villmann”, og tilhengerne hans liker dette. Hele opplegget er ganske nihilistisk. Historisk sett er det vanskelig å se hvordan pendelen kunne ha svingt lengre vekk fra Obama som personlighetstype enn Donald Trump, noe da også svært mange har påpekt som et viktig moment i “det store bildet”. Trump er en nærmest perfekt Anti-Obama. Alle sjekkpunktene klaffer. Det samme kan man imidlertid ikke si om Joe Biden, som jo er selve den fysiske legemliggjøring av begrepet kompromiss. Hele livet har han handlet hest på bakrommet i all stillhet, mens de mer dramatiske skrikhalsene har stukket av med all oppmerksomheten.

Vi lever som alle kan se i interessante tider; forstått som et korrelat av den gamle – og temmelig passiv-aggressive – forbannelsen fra Kina: Måtte du få et interessant liv. Det kan jo bety hva som helst, men fredelig blir det uansett ikke. Det finnes ikke mange ekte eventyrere blant oss. De fleste som har hatt diverse “store opplevelser” sånn sett har rotet seg inn i ting ved et uhell oftere enn de har valgt å utsette seg før prøvelsene sine frivillig. Mange fantaserer om alskens eventyrlige opplevelser, men når sannhetens øyeblikk kommer velger de fleste likevel en stødig og forutsigbar tilværelse hvor de for det meste vet hva som skjer fra dag til dag. Det er jo veldig stressende å leve med stor usikkerhet i livet, med mindre man er en sånn type som oppsøker risiko og elsker “adrenalinrushet”. Det finnes jo faktisk mennesker som nærmest visner og dør hvis de ikke får holde på med noen slags galskap uti den eksistensielle randsonen, men dette er altså ikke på noen måte et flertall blant oss. Vår fortsatte eksistens som art er avhengig av at de fleste heller vil være hjemme og pule enn å klatre rundt i fjellvegger eller sette verdensrekord i lengdehopp med motorsykkel. Politikken – i den grad det demokratiske prinsippet faktisk fungerer – burde egentlig reflektere dette, i den forstand at vi vil heller ha stødige og forutsigbare enn “interessante” typer som politiske ledere. Alle vil selvsagt ha det man kaller “et rikt liv” i form av positive erfaringer og det ene med det andre, men de vil også ha en viss grad av kontroll over hva som skjer og ikke skjer med dem. La oss kalle det balanse. For mye trygghet gjør livet kjedelig. For lite gjør det stressende. Det blir kanskje en artig historie utav det senere – hvis det ender bra – men folk nyter jo ikke typisk livet mens de er nødt til å være fullstendig “på tuppa” for å i det hele tatt overleve de neste fem minuttene (bortsett fra den unntaksgruppen som vi allerede har nevnt).

Tilhengerne hans Donald Trump har alltid – med rette eller urette – lignet mer på en personkult enn på en fornuftsorientert, sller engang “normalt lidenskapelig” politisk bevegelse, basert i et program for “positiv samfunnsendring” fullt av fine idealer og hele den sulamitten der. Ingen vet hva han kan komme til å finne på, ikke engang han selv. Jamen Trump lyver jo hele tiden, kan man forsåvidt si til tilhengerne hans, som da bare trekker på skuldrene og sier at alle politikere lyver uansett, hele tiden. Trump er i det minste underholdende med alt det absurde han sier og gjør. Han er rett og slett et troll av den typen man finner overalt på internett, og han er “underholdende” – for seg selv og andre – på den samme måten og av de samme årsaker. Hvorfor ikke gi ham presidentmakten – nok en gang – i USA? Hva kan gå galt? Det er her TDS kommer inn i bildet. Fra et fornuftsmessig – ja et nærmest kynisk – synspunkt, er svaret på spørsmålet selvinnlysende. Problemet består i usikkerhetsmomentet. For Trumps tilhengere handler det imidlertid om at han får folk til å skjelve. De liker hvordan Trump får “eliten” – som de hater over alt og alle andre – til å miste fatningen og henfalle til skjellsord, opprørt kroppsspråk og i det hele tatt. Jeg tror det er vanlig blant tilhengere av Trump å føle seg som “tapere” – eller “ofre” om du vil – i en verden de verken gjenkjenner eller forstår. Jo mer faenskap og bråk Trump havner i jo mer identifiserer de seg med prøvelsene hans. Vi kan kalle dette nihilisme. Vi kan til og med si det er psykotisk, men ikke desto mindre består problemet i at Donald Trump nok en gang er den republikanske kandidaten ved presidentvalget i USA, som går av stabelen om et drøyt halvår — men akkurat nå sitter han på tiltalebenken i en straffesak. Det er ganske surrealistisk. Ingen har sett noe sånt før. Det burde vært omtrent “det eneste folk snakket om” – det er jo for eksempel mange lysår mer dramatisk enn det som skjedde med Richard Nixon – men folk lider tilsynelatende av Trufa nå. Trump fatigue. “Trumputmattelse.” Ingen orker mer av akkurat denne maten, ikke engang tilhengerne hans. Ingen møter opp for å demonstrere utenfor rettslokalene. Trump selv er som vanlig rabiat og histrionisk på denne Twitter-kopierende plattformen for sosiale media som han eier, men i rettslokalet sitter han og halvsover mesteparten av tiden. Ennå vet ingen hvor dette bærer hen.

Logistikk er å formidle, motta og sende gods samt planlegging, lagring og administrasjon av håndtering av materialer og produkter i en bedrift. Logistikkfaget omfatter også analyser av alle fysiske forflytninger av en vare fra leverandør via produksjonsleddet til kunden.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De fleste legger etterhvert merke til at det spiller liten rolle hvor fine idèer man har hvis man aldri klarer å omsette noen av dem i handling. Vi kan forsåvidt si at deler av livet handler om dagdrømming og mer eller mindre realistisk “prosjektplanlegging” tilknyttet diverse ting som man har lyst til å gjøre, men mesteparten av all tid og energi folk typisk har går likevel med til å forvalte “nødvendighetene” i livet sitt, først blant dem de økonomiske realitetene: Man trenger en inntekt hvis man skal ha et liv. Hva folk synes at de behøver varierer selvsagt mye, men det er uansett aldri null. Gitt at man ellers har bolig og klær på kroppen tror jeg for eksempel det er svært vanskelig å drifte et normalt kosthold i dagens Norge på noe særlig mye lavere enn en hundrelapp om dagen — og da har jeg bare tatt hensyn til hva den aller billigste gjørpa koster i innkjøp fra butikk, uten noen form for pynt eller moro tilknyttet noen deler av prosessen.

“Kostnader til livsopphold” er den aller laveste standarden man kan bruke for seg selv. Hvor billig går det an å leve? Igjen, det er variabelt hvor man vil sette minimumspunktet sitt, men objektivt sett må alle ha en rimelig boligløsning og et kosthold som dekker næringsbehovet før det er noe poeng i å ta diskusjonen videre. De som lever med usikkerhet rundt boligsituasjon og matvareforsyning vil selvsagt finne det vanskelig å engasjere seg i for eksempel debatter om estetikk og moralfilosofi. De har jo konkrete problemer som ikke tillater dem å drive avsted på en sky av frivole spekulasjoner. Vi har allerede foreslått at et rimelig kostholdsbudsjett for en enslig person i dagens Norge ligger på rundt 3000 i måneden. Det går an å postulere et lavere tall og forsvare det med gode argumenter, men det er i så fall fordi man prøver å trekke frem et annet poeng enn hva det faktisk koster å holde seg med et sunt og balansert kosthold. Vi skal uansett frem til noe helt annet, nemlig hva det koster å bo i dagens Norge, i relasjon til hva det koster å “leve” forøvrig.

Etter hva jeg hører er det ikke uvanlig å bruke halvparten av alt man tjener – og vel så det – på å finansiere boligen. I utgangspunktet bør man etter min mening ha en tredjedelsøkonomi for å oppleve situasjonen som “bekvem” — det vil si at man bruker en tredjedel på bolig (inkludert strøm og andre driftsutgifter), en tredjedel på husholdning (inkludert kosthold, klær og så videre) og en tredjedel på “annet”, eller altså det vi typisk kaller “fritidsaktiviteter”. Du vet. Lek og moro. Personlige idiosynkrasier. Hobbyer. Den typen ting. Folk som bare jobber og driver med “seriøse” ting har en tendens til å bli nærmest drepende kjedelige, om ikke også en anelse sosiopatiske. Det er vanskelig å argumentere mot poenget med at man må nyte livet mens man har det, hvis ikke blir man jo enten nevrotiker eller psykopat. De fornuftige pleier å si at hele poenget med å gjøre det man “må” er å bygge opp albuerom nok til å gjøre det man “vil”. Det ene betaler for det andre, så å si, enten direkte eller på avdrag. Nødvendigheter er et element som må inn i enhver debatt om fri vilje. I henhold til selve definisjonen er det ikke normalt å leve på en “alternativ” måte, men det kan bli nødvendig likevel hvis man vil finne frem til en balansert privatøkonomi, si for eksempel at man er nødt til å bo i kollektiv for at man ikke skal “bo seg ihjel” i dagens leiemarked — eller man er nødt til å selv bli en hushai i forhold til “utleiedelen” av boligen – ofte en hybel eller to – som man finansierer gjennom et lån man strengt tatt ikke har råd til. Pick your poison. Poenget er uansett at ting er som de er fordi det er politisk bestemt at ting skal være slik. Konjunkturer er jo ikke naturkrefter. Årsaken til at vi har dyrtid i nesten alle tradisjonelt “rike land” – inkludert Norge, selv om vi teknisk sett bare er nyrike – er rett og slett fordi alt for få jobber med produktive ting, i relasjon til alle dem som bare “jobber med penger” innenfor den såkalte serviceøkonomien.

Jeg har bodd på egen hånd – med eller uten diverse samboere underveis – siden året 1978, da jeg var femten år og forlot foeldrehjemmet. Riktignok med “tunge subsidier” derfra for å få det til å fungere økonomisk, men ikke desto mindre fikk jeg etter mye mas “mitt eget sted”. Forholdene på boligmarkedet i Norge i 1978 kan ikke sammenlignes med nåtiden. Blant annet var det husleieregulering frem til langt innpå 80-tallet, og i den grad folk kjøpte og solgte boliger var det nesten alltid nødvendig å også komme opp med en betydelig pengesum – flere hundre tusen i datidens penger – “under bordet” for å få gjennomført handelen. Rent bortsett fra at det ikke fantes noe boligmarked å “komme seg inn i” den gangen så var det like vanskelig å etablere seg med egen bolig da som nå, men av helt andre årsaker. Det var ingen som tenkte at de skulle kjøpe sin første bolig. Det var mer et spørsmål om man hadde råd til et eget sted eller om man måtte satse på noe slags “strategisk samboerskap”. Jeg har selv bodd i kollektiv noen ganger gjennom tidens løp — og hvordan akkurat det fungerer handler som alle vet om “personkjemi”. Hvis ikke alle i rimelig grad er innstilt på å få det til å fungere så kommer det ikke til å fungere. Du vet. At folk rydder etter seg og den typen ting. At de ikke stjeler andres mat i kjøleskapet. At de ikke vekker resten av huset med støyende atferd om natten. At de ikke etterlater badet i noen annen “tilstand” enn rent og ryddig. Det høres jo ut som selvfølgeligheter, men det er forbløffende hvor sløve og slaskete selv såkalt “høyt fungerende” mennesker kan være, noe som i utgangspunktet ikke raker meg, men så kommer vi kanskje altså til det punktet at vi må dele kjøkken og baderom. For at sånt skal fungere må det være regler. Og som vanlig kræsjer alle gode hensikter før eller siden med ansiktet først i den muren som heter “respekt for reglementet”. Hvis man overhodet har en funksjonell IQ bør man skjønne at det er på tide å komme seg bort fra stedet i det øyeblikk det innkalles til “allmøte for å diskutere orden og oppførsel”. Herregud. Det er jo evneveikt. Hva er vi? Noen slags jævla snørrunger?

Samboerskap er ikke desto mindre en interessant erfaring — og da mener jeg ikke i et tosidig type familieforhold, men en “kollektiv” type ordning hvor folk har sine private soverom men resten er fellesarealer. Samfunnet kan jo modelleres gjennom så mange slags metaforer, hvor mine favoritter er henholdsvis trafikkavvikling og samboerskap. Begge deler kommer til å kjøre seg fast øyeblikkelig hvis folk ikke følger de “kjørereglene” som gjelder. Som for eksempel at man er “sosialt ubunden” bare når man er hjemme hos seg selv, alene, og ingen andre kan reagere på at man for eksempel tøfler rundt i fellesområdene iført bare underbuksa, rett og slett fordi det er jo ingen andre der. Imidlertid må man “tilpasse seg” så snart det er flere enn bare deg selv tilstede i rommet. Hvor vanskelig kan det være å fatte? Man skulle tro det var selvinnlyselde. Ikke noe som man behøver å forklare for presumptivt voksne mennesker. Poenget med “vanlig folkeskikk” – eller etikette om du vil – er jo ikke først og fremst at man skal være grei mot de andre, men at det gjør livet enklere for deg selv i lengden. Folk har en tendens til å huske deg av mange slags årsaker, hvorav de fleste er “negative”. Rent operativt sett er det best hvis man går totalt under radaren overalt, slik at ingen kan huske noe om deg, men hvis man først skal gjøre et “inntrykk” har man sjelden noe å tjene på at folk husker deg som en vanskelig type. Verken på kort eller lang sikt. Trafikkavvikling, ikke sant? Opplegget fungerer “ganske bra” når alle følger reglene og “gjør det de skal” i henhold til trafikkopplæringen og så videre, men alt blir straks mindre bra når noen bestemmer seg for å improvisere på fantasifulle måter. Jeg kjørte lastebil rundt omkring på Østlandet i en periode. Typisk fra 50 til 100 mil om dagen, både på landevei og i tettbygde strøk, med mange finurlige operasjoner for å få manøvrert seg helt frem til leveringsstedet for lasten langs tildels “umulige” adkomstveier, men det mest stressende var utvilsomt å forholde seg til diverse “småbiler” i typisk “bytrafikk”; som neppe kunne kjørt særlig mye verre hvis de var dritings. La oss si det var nok til at jeg dannet meg noen “meninger” om trafikkatferd, som stort sett med fordel også lar seg overføre til mer generell sosial “samfunnsatferd”.

Noe av det mest interessante med vår samtids sosiale diskurs – eller samfunnsdebatten, om du vil, bare i sin videste forstand – er at det virker ikke som om det finnes noen bred enighet om hva virkeligheten er, eller hvordan den fungerer. Imidlertid finnes det mye tro der ute, ikke minst i forhold til metafysiske spørsmål som strengt tatt ikke spiller noen stor rolle i folks praktiske virkelighet – jevnfør til fenomenet “religiøs tro” og dets relative popularitet – men også tro på diverse “alternative idèer” som kan være nærmest hvor kørka som helst, det er likevel slik at man liksom skal respektere denne åndsformørkede hønsegården av frie assosiasjoner og liberale beviskrav. Takk men nei takk. Det finnes ingen grunn til at noen seriøse mennesker noensinne skal respektere astrologi, “new age” og alt det der. Faktisk vil jeg heller si at hvis noen i fullt alvor respekterer såkalt “alternativ tenkning” så er det et fette idiotsikkert tegn på at de selv er idioter. Inkludert ikke minst alt det kleine vaksinevåset som har kommet så langt frem i fantasiene til så mange evneveike troll etter pandemien. Før i tiden laget man noen ganger vitsetegninger av “folk som tror de er Napoleon” for å illustrere et poeng om galehus, men i våre dager er det mer korrekt å tegne “folk som tror de er infeksjonsleger” for å få frem det samme. Er det ikke ofte forbløffende hvor uvitende folk er om et tema de ikke desto mindre holder seg med sterke meninger rundt?

Filippo Tommaso Emilio Marinetti (1876-1944) er kjent som forfatteren av Det futuristiske manifest, som han skrev i 1908. Han skisserte et nytt og høyst revolusjonært program for sine venner. Dette innebar at de skulle brenne alle broer til fortiden, «ødelegge museene, bibliotekene, akademier av enhver type» og synge om «store folkemengder, ruset på arbeid, på nytelse eller på opprør». «Vil lovprise krig – verdens eneste hygiene – militarisme, patriotisme, frihetsskapernes destruktive aksjoner, vakre ideer det er verdt å dø for, og kvinnehat.»

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Som alle vet er kiralitet en egenskap innenfor kjemi, fysikk og kvantemekanikk; omtrent tilsvarende forskjellen mellom vår høyre og venstre hånd, som jo topologisk sett er svært like av form og utseende — men de er samtidig også speilvendte versjoner av hverandre og i den forstand fundamentalt ulike. Tomlene peker jo motsatt vei. Uten at vi ser resten av kroppen klarer vi å identifisere hvilken hånd som strekkes i været, bare vi er nær nok til å skille mellom fingrene. Ihvertfall på 20-30 meters hold, lengre hvis man er skarpsynt, er dette en åpenbar kategori som alle nærmest automatisk sorterer hender i henhold til, med seg selv som referansepunkt. I en tenkt gjettelek hvor noen sitter skjult bak en kasse og strekker en hånd i været, så skal de som sitter på andre siden av kassen beskrive hånden, vil de nesten hundre prosent sikkert starte med å si om det er en høyre eller venstrehånd de ser på. Ihvertfall er dette et faktapunkt man ikke behøver å gjette for å etablere. Hvilken vei tommelen peker er jo en lett synlig egenskap ved hånden.

Om menneskehender er det ellers å si at på lang avstand – eventuelt i silhuett – så ser de ganske like ut. Alt man kan si er noe om hvordan de ser ut i mer detaljert forstand, hvor store og brede de er, om fingrene ser lange eller korte ut i forhold til resten av hånden, og så videre. Basert i dette kan man siden gjette på hvordan resten av personen ser ut, men det er tynt grunnlag for å si noe om psykologien deres. Sånt har vært forsøkt og det endte ikke bra. Folks fysiske utseende kan si mye om livsstilen deres, men sjelsegenskaper lar seg ikke avlese utvendig. Det går for eksempel an å være både et kjernesunt utseende og samtidig fullstendig moralsk fordervet individ som stjeler, lyver og bedrar andre uten å nøle et sekund hvis de tror de har noe å tjene på dette. Det går også an å se ut hvor skummel og jævlig som helst selv om man er “snill som et lam” overfor andre mennesker. Alle har sikkert møtt noen som “overrasket” dem slik sett, enten i positiv eller negativ forstand, fordi de var helt annerledes enn man først trodde at de skulle være. Sånn er det jo å bli kjent med folk. Først finnes det avstand, men siden rykker man stadig nærmere dette andre individet, slik at man oppdager andre detaljer i bildet. Imidlertid tar det lang tid å bli så godt kjent med noen at man “vet hvor man har dem” — så i mellomtiden er man nødt til å gjette.

Statistisk sett er det mer sannsynlig at noen som ser velpleid og pent kledd ut skal være en kjeltring enn en typisk slask som åpenbart ikke bryr seg om verken sitt eget utseende eller omdømme. Dette handler jo om bevissthet. Om man har gode eller onde hensikter er ikke det vesentlige. Saken er at man har “hensikter” som på ymist vis angår forholdet til andre mennesker, slik at man etablerer “sosiale strategier” for å strømlinjeforme denne delen av operasjonen. Du kan prøve selv. Livet blir mye enklere hvis man kler seg pent og er høflig og vennlig mot alle, enter de “fortjener” det eller ikke. I et spill hvor det handler om å få marginene på sin side er dette definitivt en teknikk som virker i henhold til planen. På mikronivå kan vi si det handler om at man ikke skal “stille seg lagelig til for hugg” — eller i mer profesjonell parlans at man ikke skal eksponere seg for unødig risiko bare for å bevise et poeng som ikke har noe å si fra eller til i forhold til planen. Hvis man har tenkt å for det meste “ha det bra” gjennom livet bør man posisjonere seg slik at man for det meste velger sine egne konflikter, heller at man tiltrekker seg fremmede menneskers negative oppmerksomhet på grunn av at man har en aparte stil eller atferdsmønster. Det er, som sangen sier, bra å ha sin egen stil — men det er mye bedre hvis man for det meste får det som man vil; fordi man forstår hvilke knapper man ikke skal trykke på for å få fortgang i alle saker og situasjoner. Det er kanskje ikke rettferdig at det er sånn, men det er definitivt sånn at en person som er velkledd og i tillegg høflig, vennlig og så videre, i det store og hele vil få mye bedre service enn en som er “vanskelig”, ofte av årsaker folk ikke engang kan gjøre rede for. Hvorfor er du sånn? Saken er at selv “vrange typer” nesten alltid har noen grad av “profesjonell stolthet” og liker når de får lov til å vise seg frem som kompetente og det ene med det andre, men da må man appellere til denne siden av dem heller enn til trollet. Nøkkelen til å få dem i arbeid er å gi dem en følelse av at du “fortjener deres hjelp”.

Ved noen tidligere anledninger i denne bloggen har jeg uttrykt at man bør tipse som en fyrste hvis man først skal gå på et sted hvor det er naturlig å tipse betjeningen, si for eksempel på restaurant, hotell, betjent parkeringsplass og så videre, men man bør tipse folk før de gjør noe for deg, slik at det etableres en aura av bestikkelse heller enn den “belønningen for god service” folk typisk tenker at tipsen skal være. Jeg vil ikke at betjeningen skal “anstrenge seg” fordi de kanskje får tips på denne måten, jeg vil de skal allerede vite at jeg er en som tipser bra før de begynner å gjøre noe for meg. Da er det ihvertfall mindre sannsynlig at de skal slurve og føkke opp ting underveis. Jeg kjenner dem jo ikke. Det eneste de vet om meg er at jeg deler ut penger. Dette bør være nok til å motivere dem. Du kan si det er en spillsituasjon hvor jeg satser penger – bokstavelig talt – på at folk kommer til å si ja takk til mere penger. Virker det? Tenk gjennom saken. Hva tror du? Eller enda bedre; snakk med noen som jobber innenfor et serviceyrke. Jeg sier ikke at det alltid er sånn men det er faktisk vanlig at folk behandler dem nedlatende og respektløst, som det “tjenerskapet” folk typisk oppfatter dem som. Hei vesla, jobben din er å gjøre meg fornøyd. Siden skal de liksom tipse for å belønne kelnerens smiskende underdanighet, ekstra kjappe rappføtter, eller hva det nå er de ser etter hos folk. Herregud. Da er det bedre å bare gi dem penger med èn gang, mens man ønsker dem en god kveld. Skjønner du overhodet hva jeg snakker om nå? Se deg rundt. Når observerte du sist noen som klaget over dårlig service? Jeg synes jeg hører om sånt hver dag. Imidlertid skjer det aldri med meg. Det forekommer aldri at jeg får dårlig service. Hvorfor ikke?

Har du hørt om akselrasjonisme? Åpenbart en metafor som handler om å “trampe på gassen” for å få fortgang i noe. Som ideologi er det bundet opp i slike ting som fremskrittsoptimisme, radikale samfunnsendringer via teknologisk innovasjon og så videre. Faktisk så sier mange akselrasjonister at “selvoppfyllende profetier” er deres foretrukne arbeidsmetode. Du vet. Sånn som det går an å gjennomføre en stor operasjon av typen “pump and dump” på aksjemarkedet gjennom å først prate opp verdien av noe, deretter starte oppkjøp av det sånn at prisene stiger, for så å selge seg ut etterpå, mens prisene fortsatt er på vei oppover. Så lenge man ikke er grådig og lager store bølger kan sånt la seg gjennomføre uten at noen engang legger merke til hva som skjer. Markedsmanipulasjon er en del av det daglige brød i finansmiljøer, som forgrener seg videre utover i det geopolitiske landskapet, med ikke ubetydelige bidrag media og andre kanaler for “disseminasjon av strategisk informasjon”. Hva som til enhver tid er verd hvor mye på verdipapirmarkedet handler om hva folk tror kommer til å skje i fremtiden, både på kort og lang sikt. For øyeblikket er verden full av urealistisk høyt prisede luftslott særlig på teknologisiden, men samtidig er det akkurat som om alle skjønner at det er sånn, fordi opplegget er jævlig eksplosivt. Silicon Valley Bank (SVB) kollapset jo i fjor, etter et klassisk “bankløp” hvor alle vil ha ut kontantene sine her og nå, mens banken har – som banker skal – plassert pengene i langsiktige obligasjoner som er svært dyre å selge seg ut av. Senere gikk også Credit Suisse under, uten at jeg kjenner detaljene, men det er et svært dårlig tegn når en flere hundre år gammel sveitsisk bank gnages istykker av postmoderne markedsmekanismer og tryllepenger. Problemet er ikke at akselrasjonisme er en obskur ideologi som få mennesker forstår og enda færre liker, men at individer som befinner seg i maktposisjoner – både politisk og finansielt – bekjenner seg til Futurisme 2.0, som jeg foretrekker å kalle det, med et sideblikk til Filippo Marinetti og dårkisteopplegget fra den gangen.

For tiden er akselrasjonisme knyttet til den såkalte NRx bevegelsen – også kjent rom r/acc – som taksonomisk sett sorterer under “ytre høyre fløy” i politisk forstand, det vil si alt-right, eller “alternativhøyre”. Greia deres er generelt sett å gi gass. “Mer av alt” kommer helt sikkert til å medføre alle mulige slags kriser, for ikke å si katastrofer, men de ønsker å gå den veien likevel. Politisk “pump and dump” er allerede velkjent: Si hva du enn må for å få folk til å stemme på deg, men gjør hva du enn vil når du først har kommet til makten. Sånn har det alltid vært for alle mulige slags useriøse prosjekter, enten de har vært politiske eller økonomiske av natur. (Forsåvidt seksuelle også, når vi snakker om person til person.) For en hederlig person er det enkelt å se hva som er svindel, men for en uhederlig person er det vanskelig å konseptualisere og forstå hva som driver de hederlige, fordi alle etter deres mening befinner seg et eller annet sted på den skråe og gråe skalaen, eller “alle har sin pris” om du vil. Det finnes alltid noe folk ønsker seg så sterkt at de vil bryte alle sine prinsipper for å oppnå det. Ironisk nok er folk hederlige fordi de ønsker å være hederlige. Dette er det de ønsker seg mest av alt. Det man skulle kunne kalle “det naturlige” for mennesket som art er jo noe helt annet. Folk henfaller naturlig til å bli lumske og utspekulerte småkjeltringer når de settes under ressurspress. Du vet. Opportunister. Det som er viktig er at man skaffer penger, ikke hvordan man skaffer penger. Å ha moralske standarder er å sette grenser for hva man er villig til å gjøre for penger, eller hva annen som helst slags “belønning” for den saks skyld. Hvorfor gjør man sånt? Vi kan si det handler om eksistensielle strategier og at moralfilosofi og kritisk tenkning er psykiatriske helsetiltak på linje med hvordan sunn kost, frisk luft og mosjon er utmerket for å vedlikeholde fysisk helse. Vi kan si det er viktig at andre respekterer grensene dine, men det er ti tusen ganger så viktig at du selv respekterer dine egne grenser. La meg si det slik: Folk har vanligvis ganske skarpe grenser for hva de er villige til å være med på i seksuell forstand, og de skriker ganske høyt – av gode grunner – hvis noen prøver å presse dem forbi disse grensene. Herregud. Grensene bør være minst like skarpe når det kommer til økonomisk virksomhet. Det å utnytte andre til noen av de to nevnte formålene bør være skammelig på den samme måte og av de samme årsaker.

Hvorom allting er – og fra det ene til det andre – dette er min post nummer 1000 på denne plattformen. Blant alle runde tall er jo tusen et av de aller rundeste, la oss si som for eksempel et beløp man naturlig runder av til i ymse sammenhenger. Dit har vi altså kommet, etter en del krongling og diverse. Hva skal man tenke om dette? Fra mitt eget perspektiv ser det slik ut: Jeg er en ganske rutinert skribent. Det er ikke sikkert at folk liker det jeg skriver om men det er sikkert at jeg er ganske flink til å formulere det. Alt handler om øvelse. Hvis man har spilt piano i tyve år vil man som en hovedregel kunne “følge melodien” i ny musikk som man hører, så lenge det ikke er helt på trynet med polyrytmikk og fingerferdige sololøp. Sånn er det med litteratur også, eller hva som helst annen slags kunst, håndverk eller ferdighet for den saks skyld. Språk er jo håndverk. Mediet er kanskje digitalt men innholdet er analogt. Fra min egen synsvinkel består dilemmaet i at jeg liker å skrive, men jeg liker ikke plattformer som ikke har såvel tydelig redaksjonell profil som aktiv håndhevelse av reglene gjennom en moderator. Det store argumentet som alle internettplattformer baserer sin økonomiske eksistens på er jo at de er papir, altså de kan ikke noe for hva forfatteren skriver på dem, mens det politisk motsatte argument er at de er media, det vil si at de har redaksjonelt ansvar for hva de publiserer, på linje med aviser og fjernsyn. For at “papirargumentet” skal holde er det viktig at plattformen ikke praktiserer noen grad av aktiv moderasjon av innholdet — ut over det loven krever. Så snart plattformen “blander seg inn i noe” dokumenterer de jo at de faktisk har et slags redaktøransvar, det handler bare om å trekke opp tydelige grenser. Spørsmålet er hvor “alminnelig rettsfølelse” ligger i saken. For eksempel er det strengere regler i EU – inkludert Norge – enn i USA. Regelen om FFF – det som “folk flest føler” – er jo et slags demokratisk prinsipp som alle uansett må forholde seg til. Selv tror jeg at FFF i forhold til internett er at “full frihet” ikke er veien å gå. Da ender vi bare med nazipropaganda og overgrepsmateriale. Dessverre er ikke selvdisiplin noen utpreget alminnelig egenskap ute blant folk, så det behøves stabile og forutsigbare regler for at vi skal kunne ha en rimelig velfungerende trafikkavvikling.

Ved dette tidspunkt har jeg ikke bestemt meg for hva jeg ønsker å gjøre. Det var en målsetting å komme seg til tusen, under de forutsetningene jeg har fulgt mer eller mindre konsekvent hele veien: Det skal være kinaspett. Alle tekstene må være i det minste “ganske kina” sånn sett. Det er en morsomhet som ikke er morsom, fordi den er rasistisk, men morsom likevel, fordi den er så fette dum: Spett på kinesisk heter jo som alle vet Lang Tung Ting. Det er meningen at man skal kunne si aom enhver tekst fra min hånd at det er en lang tung ting, altså et kinaspett. Fatteru? Det er da bare logisk. Uansett hvordan det der blir så er saken at nå er jeg løst fra det tallbaserte formålet som bandt meg til et visst produksjonsregime. Ser vi sånn omtrentlig på det så kom jeg til tusen i løpet av to kalenderår. Jeg har jo faktisk – men uten at noen har sett det – slettet mer enn de fleste har skrevet her. Det vil si sånt som jeg bare har kjørt meg fast i, gitt opp og lagret som “kladd”, før jeg (mye) senere bare har slettet dem. Jeg er ikke sentimental sånn sett. FOMO – “fear of missing out” – har aldri vært og kommer aldri til å bli noen styrende energi i livet mitt. Det gjør meg ikke noe å “tape en post” eller for den saks skyld hele mannskiten. Jeg kan jo bare skrive noe nytt — og bedre. For nå, la oss si det slik: Jeg tar imot ønsker i kommentarfeltet, for å feire anledningen. Du vet. Post nummer 1000 er jo en slags begivenhet i denne bloggens produksjonshistorie. Er det noe du ønsker å se behandlet på den måten jeg typisk behandler ting jeg tar tak i? I så fall bør du si ifra. Så får vi se hva som skjer.

Det har alltid vært en folkesport å lete etter vister. Dette er et ord jeg akkurat fant opp, basert i det spanske “vista”, altså utsiktspunkt. På bildet ovenfor ser vi Harald Solbergs mildt sagt berømte twin peaks motiv “Vinternatt ved Rondane”. Spørsmålet er hvor man må stå rent geografisk – altså ute i selve terrenget – for å ha akkurat denne utsikten. Det er visten som tilhører dette maleriet. Jeg vet ikke om full enighet ennå er oppnådd, men jeg tror at andre vister har blitt merket opp; som Oslo kommune har gjort i forhold til der Edvard Munch sto da han fikk visjonen som senere manifesterte seg som maleriet Skrik. Ganske interessant, hvis man er interessert i denslags. Kunst er jo subjektive vitnesbyrd om hvordan det går an å erfare livet og virkeligheten, som har mer eller mindre appell til et “kunstpublikum” av varierende størrelse — hvorav nesten alle sannsynligvis vil nikke gjenkjennende til Vinternatt ved Rondane. De har sett bildet før. Og om de ikke akkurat selv har vært på stedet – altså ved Rondane – så gjenkjenner de ihvertfall det vinterlyset som Harald Solberg har vært så flink til å fange opp i uttrykket sitt. Vinternetter er jo en klassisk norsk erfaring.

Er det interessant hvordan man blir oppfattet av andre? Folk har forskjellige meninger. Selv synes jeg ikke sånt er særlig relevant. Folk kan tenke hva pokker de vil om meg. Seriøst. Det forandrer jo uansett ingenting. Hvem og hva jeg er i tanker, ord og gjerninger er ikke noen demokratisk prosess, det er et “opplyst enevelde” — i større eller mindre grad. Jeg er allmektig i min egen verden. Hvis jeg ønsker noens råd så etterspør jeg dem, som for eksempel hvordan jeg etterspør enhver form for kritikk, mening, råd eller tips av teknisk art, i forhold til språk, grammatikk, ordvalg, med videre. Dessuten er det alltid interessant å høre tangentielle fakta i relasjon til det aktuelle emnevalget, men andres “meninger” er verken her eller der for meg. Hvis folk liker det jeg skriver så antar jeg de kommer til å fortsette å lese bloggen. Hvis ikke, ikke. Noe mer behøver man jo ikke å si om akkurat den saken. Jeg tar det uansett ikke personlig. Hensikten min med denne virksomheten er ikke å bli populær, vinne følgere og den typen ting. Jeg har sagt mange ganger og jeg gjentar igjen at jeg oppfatter ikke meg selv som noen spesielt interessant person. Jeg søker derfor ikke noe “personlig” forhold til offentligheten, ut over det faktum at man må jo alltid plassere “forfattersubjektet” noe sted i forhold til teksten, slik at jeg har valgt en hybridform, mellom “subjektiv tankestrøm” som typisk bare går i jeg-form og “allvitende tredjeperson” som aldri dukker opp som aktør i sin egen tekst. Altså det kunstig deskriptive og det “underbevisst” narrative mikset sammen til en surrealistisk salat av ord som til enhver tid beveger seg langs grensen av det komplett ugjennomtrengelige. Om jeg kan skrive på andre måter er et mindre aktuelt spørsmål enn om jeg vil. Sånn som tingene står i dag så har jeg etablert “min egen stil” som ikke uten videre lar seg kopiere, og jeg morer meg innenfor dette formatet.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Hvilket bringer oss til tallet 999. Det er så mange bloggposter som jeg har skrevet på plattformen blogg.no, inkludert denne. For å splitte opp dette tallet vil jeg si at noen få – et titall – er bare “tulleposter” av typen tre linjer og en video, hvor poenget åpenbart er noe som skjer i vedkommende video heller enn noe jeg for anledningen ønsket å skrive eller kommentere, men disse er altså bare noen få. Jeg vet ikke akkurat hvor mange og jeg gidder ikke å lete, så vi etterlater saken der. Hovedtyngden av alle poster ligger imidlertid på kjøttfull tekst som består av “mange ord” som kretser rundt et tema. Eventuelt flere tema. Uansett er det såpass at vi kan snakke om et “arbeid” på linje med det å skrive oppgavetekster i en skolesammenheng, eller ihvertfall kladdene til disse, som med litt mer arbeid – særlig redigering – kanskje vil kunne “bli til noe”. Det materialet som foreligger er uten unntak skrevet på en “direkte” måte, i den forstand at jeg har i høyden planlagt et tema før jeg setter meg for å hamre ut en tekst, alt er i det store og hele frihåndsarbeider som kun er korrigert i forhold til skrivefeil og faktapunkter som årstall og den typen ting. Forøvrig identifiserer jeg meg mer som “forfatter” enn som “blogger” og det teknisk korrekte navnet på formen jeg jobber innenfor er essays. Det betyr “forsøk” eller “utkast”. Jeg mener, det vil jo ikke være korrekt å si at jeg fører noen slags “logg” eller at jeg publiserer “fotoalbum” — denne bloggen er veldig tekstorientert, i retning av det litterære, simpelthen fordi det er der interessene mine ligger, dog mer inspirert av Jorge Luis Borges enn av Ernest Hemingway. Beviset er i puddingen, som britene (ikke) sier. Jeg har skrevet 999 bloggposter – inkludert denne – som er “selvdokumenterende” i forhold til hva slags tema som jeg typisk behandler på hva slags måter. Av denne mengden vil jeg anslå tyve prosent til å være ussel mannskit som jeg egentlig bare burde slette, men jeg gidder ikke. De neste tredve prosent vil jeg si er “helt på det jevne” som selvstendig tekst, men ikke bra. Følgelig vil jeg i all min svært kledelige  beskjedenhet si at halvparten av alt jeg har skrevet på denne plattformen er “gode utkast” til noe som kanskje kan bli en bra tekst med litt mer pussing og filigransarbeid. Tilsammen vil det utgjøre en ganske tykk bok hvis man printer det ut.

Egentlig var planen min å skrive tusen tekster på blogg.no og takke for meg. Jeg synes jo ikke at jeg passer særlig godt inn i opplegget som folk har gående med det virtuelle metaverset de kaller Blogglandia. Den dominante tendensen her er at dette bør være en form for sosiale media, hvor folk etablerer og vedlikeholder et “personlig” forhold til hverandre, mens det jeg behøver er en plattform for publikasjon av tekster som ikke er en slags privat dramadimensjon for noen, eller altså en teatral plattform for selv-iscenesettelse av private følelser. Blotting. Herregud. Hva handler det om? Fra min synsvinkel – altså min vista om du vil – er det noe psykiatrisk som foregår. Kanskje et narcissistisk oppmerksomhetsbehov. Hva vet jeg? Eller rettere sagt, hva bryr det meg, det er jo ikke forbudt å være en manipulerende intrigemaker. Som så mange så ofte og så politisk korrekt påpeker hele tiden: Ytringsfriheten gjelder jo for “de ubehagelige” også. Du vet. De som fantaserer om “alternativ historietolkning” og konspirative verdensforklaringer. De er jo gale, men de har den samme frihet til å ytre seg om sine synspunkter som alle andre. Sine vistas, som det var. Hasta la vista baby. Fra en sosialantropologisk synsvinkel er det litt akademisk interessant hva som må skje med noen for at de skal henfalle til paranoide vrangforestillinger og bruke mye verdifull levetid på å utrede hvorfor de har dannet et angstkompleks i forhold til for eksempel “muslimer” som jo er så å si politisk betydningsløse i Norge, så det må følgelig være på et sosialt grunnlag – altså rasisme – at man til stadighet angriper denne meningsløse kategorien av enkeltindivider. Alle voksne mennesker vet hvordan dette fungerer. Det finnes ingen fiende som er mer truende enn de som bare finnes i fantasien. Til gjengjeld kan de bli hvor “farlige” som helst når man setter i gang med å spekulere rundt alt som “kan” skje, hvisomatte, dersomatte. Dette er egentlig bare klassisk evneveik overtro av den samme typen som gjør folk mørkeredde, skvetne overfor det de tolker som “overnaturlige skapninger”, eller skrekkslagne for at en UFO skal komme og ta dem og den typen tøysete ting. Et litt tvangspreget psykiatrisk symptombilde, med andre ord, men motoren i opplegget er selvsagt et freudiansk angstkompleks som til forveksling ligner alt annet religiøst hysteri; eller parareligiøst blir vel mest teknisk korrekt å si.

Men nok om det. Det passer å avslutte min nest siste bloggpost på denne måten:

Prisen for frihet er evig vaktsomhet.

(Nelson Mandela)

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg skal ikke diskutere friheten som filosofisk konsept med en mann som satt tredve år i fengsel. Perspektivene våre – og ikke minst den daglige erfaringen av å “være noen” i samfunnet – er for ulike. Selv om jeg har blitt moderert noen ganger av ordenspolitiet, til og med vært arrestert, satt på celle og det ene med det andre, så har jeg i all hovedsak vært fri hele livet. Jeg har aldri vært i alvorlig trøbbel på den måten. De “begrensningene” jeg har å eventuelt sutre over er bare tøys i sammenligning med alvorlig politisk og sosial undertrykkelse slik vi finner det i utlandet, hvorav noen land er mye lengre ute enn andre — og Sør-Afrika av i dag blir vel betraktet som “verdens mest ulike samfunn” når det gjelder forskjeller i livsstil og sosiale privilegier mellom rik og fattig.

Hva mener Nelson Mandela med sitatet ovenfor? Før jeg svarer på det skal jeg tilstå at jeg er ikke hundre prosent sikker på at det er ham jeg siterer. Det kan ha vært Desmond Tutu, men jeg er nesten helt sikker på at det var Mandela. Eller var det Steve Biko? Hvorom allting er, når man er i tvil kan man jo bare google, noe som forteller meg at det er faktisk Thomas Jefferson jeg driver og siterer. Herregud. Hva er det som er galt med meg? Er jeg helt evneveik eller hva? Jeg må jo selvsagt google før jeg begynner å prate, noe jeg vanligvis også gjør, men jeg var så sikker på at jeg siterte Mandela at jeg hadde etablert overskrift, illustrasjonsbilde og første avsnitt av teksten før jeg gjorde det som var nødvendig — hvilket er særlig interessant når vi ser på meningen av selve sitatet. Vaktsomhet? Alle vet hva det betyr. Man må følge med på omgivelsene, “lese energien i rommet” og være klar for det meste på kort varsel.

Hvilket bringer oss til en kompis av Jefferson, nemlig Benjamin Franklin, som i sakens anledning bemerket at de som vil gi fra seg sin frihet i bytte for trygghet fortjener ingen av delene. Ser du? Det er å være “forberedt”. Jeg kunne på stående fot dreie trill rundt og hoppe rett inn i en tilfeldig diskurs om “opplysningstidens idealer” og grunnleggelsen av USA. Du vet. Frihet. De har jo et religiøst forhold til konseptet der borte, selv om det ofte er så som så med praksisen. Imidlertid drikker de ganske respektable mengder med alkohol. Mer enn for eksempel i Norge, som ligger langt ned på listen over de landene hvor gjennomsnittsforbruket er høyest. Totalt sett har faktisk gjennomsnittlig alkoholkonsum i Europa som helhet vist en tendens til å falle over de seneste tredve årene, selv om det stadig produseres like idiotiske mengder sterk drikk i hele verdensdelen (mest i øst) som alltid. Når det gjelder narkotikabruk generelt står alkoholen i en særstilling på grunn av hvor enkelt det er å skaffe de dosene man trenger, men alkohol er som alt annet dop når det kommer til fornektelsen av hva det er man egentlig driver med. Det handler jo om å ruse seg. Punktum. Ingen flere “forklaringer” er nødvendige. Folk ruser seg på alkohol av akkurat de samme årsaker som alt annet som brukes til det samme formål. Forskjellen på heroinisten og “vinkjenneren” handler egentlig bare om en gradsforskjell innenfor stiløvelsen operativt selvbedrag.

En godt innarbeidet dranker vil klare seg på noen få alkoholenheter om dagen, uten å egentlig oppleve “abstinenssymptomer” hvis de hopper over noen dager, men det vil føles ubehagelig, for ikke å si “unaturlig” for vedkommende å avstå fra det å ta et glass vin eller en øl til lunsj og middag, eventuelt bare “for kosens skyld” utpå kveldinga ettersom dagene og ukene begynner å gå. Det blir selvsagt et definisjonsspørsmål, men slik jeg ser det har de fleste alkoholikere som også kan kalles “høyt fungerende” innrettet seg i forhold til et regime av “mikrodoser” som er tilstrekkelig til å oppnå effekt som “nervemedisin” og generelt hverdagsregulerende trylledrikk, selv om man ikke typisk vil fremstå som påvirket av alkohol overfor en uavhengig observatør. Sånn fungerer det for drankere som har kontroll, eller som vi godt kan si har et typisk “medisinsk” orientert alkoholforbruk. De går ikke på fylla, de bare vedlikeholder en lavintensiv men konstant promille, nesten som om de går på antidepressiva eller andre “nervemedisiner”. Du vet. Sånn som de innfødte i “syden” forholder seg til alkohol. Man ser dem sjelden i “overstadig beruset” tilstand, selv om de drikker ganske mye og hele tiden. Det handler jo om justering av formen etterhvert som timene går gjennom døgnet, ikke om å gå på fest. “Utagerende alkoholisme” er noe helt annet, som i prinsipp ligner mer på noen slags bipolar lidelse. Jeg tenker da på sånne som “skifter ham” når de får i seg et par alkoholenheter. Det vanlige er at de er stille og rolige som typer så lenge de er edru, mens nesten hva som helst kan skje når de drikker alkohol. Den “norske” alkoholkulturen ligner mest på dette siste, hvor det å drikke til man stuper ofte ser ut til å være hele poenget. Derfor blir det forutsigbart litt kulturkræsj når nordmenn konfronteres med lave priser og liberal alkoholpolitikk i typiske ferieland. Riktignok har dette normalisert seg litt i løpet av de seneste femti år, men det er fortsatt en distinkt forskjell i kulturen.

Spørsmålet er selvsagt hvorfor mennesker er så glade i rusmidler, hvorav alkoholen står i en særstilling. Selv de som praktisk talt alltid holder seg edru har som regel et visst forbruk av kaffe, som jo er et rusmiddel som virker mildt oppkvikkende og fordøyelsesdrivende. Det er ekstremt uvanlig å finne kulturer og folkeslag som ikke har noe slags forhold til noe slags dop — og det vi kaller “sivilisasjonen” er i det store og hele en konsekvens av alkoholisme. Alle våre fantasier om menneskets storhet og den lysende fremtiden vår med teknologi og nirvana og det ene med det andre er i virkeligheten bare alkoholindusert delirium. Vanviddet hos en fyllik. Blant de filosofiske superstjerner gjennom alle tider finner vi Jean-Paul Sartre, som hadde mer pessimistiske idèer om begrepet frihet enn det vi finner hos amerikanerne, hvor poenget er at frihet er bare et annet navn på menneskets naturtilstand — som vi søker å unngå med tildels ganske desperate midler. Det Nelsan Mandela – som siterte Thomas Jefferson – mente å si med påstanden “prisen for frihet er årvåkenhet” impliserer jo at man er konstant på vakt, man har skjerpede sanser og vedvarende alarmberedskap, man følger med på alt og alle rundt seg på en nesten litt “paranoid” måte – som et vilt dyr ute i naturen – slik at man kan reagere raskt og håndtere de utfordringene som kommer i løpet av dagen. Sartres poeng var at frihet er ikke noen ettertraktet tilstand. Mennesker søker ikke frihet med mindre de direkte holdes fanget mot sin vilje på noe vis, de søker privilegier og komfort, behagelige opplevelser og “kos” — som mange sikkert vil påstå er å “nyte friheten” i praksis, fordi de har blitt hjernevasket av et “positiv” og optimistisk frihetsparadigme som man imidlertid må være dritings for å tro på. Eller ihvertfall akkurat så småpussa at man ikke får nervøse rykninger av å leve i løgnens rike.

En markløper (engelsk: tumbleweed) er en strukturell del av en rekke planter, og som løsner fra hovedplanten når den er moden og tørr, og ruller vekk ved hjelp av vind. Markløpere er mest vanlig på stepper og i tørre klimaer, hvor et flatt landskap og mye vind tillater uavbrutt frøspredning gjennom rulling. Markløpere har i moderne popkultur blitt et symbol på det ville vesten, og den amerikanske prærien. Og i tillegg ofte brukt som et symbol på at et sted eller hendelse er øde, folketomt etc.

(Wikipedia)

Samuel Longhorne Clemens (1835-1910) – bedre kjent under sitt forfatterpseudonym Mark Twain – la ut på en ekspedisjon vestover i året 1861, sammen med sin bror Orion. Det ble flere reiser etterhvert, noe som til sist kulminerte i utgivelsen av boka Roughing It (det betyr noe sånt som å “leve spartansk” under primitive forhold) i 1872, om sine opplevelser i “det ville vesten”. Senere i verden var det en blogger som spekulerte rundt hvorfor Mark Twain aldri skrev noe om markløperne – altså de så ikoniske “tumbleweeds” – fordi senere har de jo blitt en slags klisjè i forhold til å beskrive “et øde, forblåst sted på prærien” i så å si hver eneste westernfilm som noensinne har blitt laget. Det hører liksom til i bildet, sammen med bluestoner fra en slidegitar eller et munnspill. Du vet hvordan westernfilmer er. Uansett, svaret på gåten viste seg å være både enkelt og opplagt: Mark Twain så aldri noen markløpere. De kom ikke til USA før midt på 1870-tallet; først kjent under navnet russertistel (“Russian Thistle”) — og de spredte seg lynkjapt. Faktisk så raskt at botanikere betrakter det som den hurtigste spredningen av en ny planteart noensinne, eller ihvertfall så langt noen vet. Opplegget er genialt. Russertistel har enorme røtter som sprer seg mange titalls meter i alle retninger, med planteskudd over jordbandet både her og der, som vokser til en tornete “kuleform” mens de er unge og grønne, men senere tørker de ut og løsner fra røttene for å “rulle fritt med vinden” og spre oppimot en million frø over et hvor stort område som helst. Det er vinden som bestemmer. De brukte bare ti år på å erobre den amerikanske prærien til en slik grad at planten nå betraktes som et nasjonalsymbol i de traktene.

Det er sannsynligvis ikke normalt å betrakte planter som bevisste skapninger, men det finnes de som gjør det — og de begrunner dette med blant annet at hver eneste tupp i hver eneste rotende under jorda til enhver tid er nødt til å “fatte valg” i forhold til hvilken retning den skal vokse i. Planter er selvsagt ikke raske skapninger, sånn som oss, så de behøver ikke vår form for hyperaktiv “tenkning” hele tiden; de står jo bare der. Hvis planter har noen form for mental virksomhet – basert i noe slags sentralt system for koordinering av datasignaler, det vi også kaller en hjerne – så er den sannsynligvis abstrakt “drømmeaktig” og befinner seg snarere i rota enn i krona. I det aller minste har alle planter en “vilje til å vokse” i henhold til den “planen” som er programmert inn i DNA-koden deres. Sånn sett er planter akkurat som oss, og vi deler da også omtrent halvparten av vårt DNA-materiale med ymse skapninger i planteriket. Selve “livsprinsippet” er altså likt, men for at informasjonen som er kodet inn i DNA skal kunne iverksettes materielt må det finnes en eksekutivfunksjon, eller altså en “kommandosentral” om du vil – planter må med andre ord ha en vilje – som fortløpende “tar beslutninger” i forhold til lokal tilpasning på mikronivå, og som i tillegg kan lagre denne informasjonen – altså huske den – til senere bruk. Om planter har en subjektiv “livsfølelse, en opplevelse av at de “er noen” som lever og som forholder seg til omgivelsene – altså en personlighet om du vil – er heller tvilsomt. Alt de har er nok en ganske ukomplisert “underbevissthet” som ikke desto mindre er abstrakt i natur, altså en slags form for “sjel”. Et register som husker ting og en vilje som fatter beslutninger i forhold til fortløpende disposisjon av ressurser; “vekststrategier” og den typen ting. Noe annet vi kan nevne i denne forbindelse er at mange gartnere – både profesjonelle og hobbyister – hevder ganske hardnakket at det gjør en viss forskjell for planters vekst og trivsel at man snakker til dem, spiller musikk for dem og så videre — og, motsatt, at planter liker dårlig å stå i et miljø preget av støy og ulyder. De kommer fortsatt til å vokse, men det blir suboptimalt. Hvis man er ute etter “avling” er det best hvis vedkommende planter får stå i relativ ro, minst mulig utsatt for enhver type “stressfaktor”.

Som alle vet er omtrent ti prosent av det menneskelige DNA laget av diverse virusmateriale som vi har plukket opp gjennom noen millioner av år. Blant annet er det genet som koder for myelin, et fettstoff, opprinnelig noe “vi” fikk fra et virus for omtrent 300 millioner år siden. Hvis vi ikke hadde hatt myelin ville det vært som å strekke et eletrisk anlegg i et hus fullstendig uten isolasjon av noen ledninger på noe sted, som sikkert vil la seg gjøre på et slags vis, men det vil se helt annerledes ut enn de strømsystemene vi bruker i dag. Myelin er grunnen til at hjernen – både i mennesker og andre dyr – kan “pakkes” såpass kompakt, med alle sine skrukker og folder, at vi får mye kapasitet på liten plass, altså en svært nyttig – men i utgangspunktet altså “fremmed” – egenskap. Sånn er det med virus. De er bare små biter av løs kode som prøver å “blande seg inn” i det som allerede er i DNA-materialet, noe som i 99,99% av alle tilfeller manifesterer seg som “sykdom” så lenge dramaet pågår – kroppen prøver å avvise inntrengeren med alle midler den har – men en sjelden gang innimellom vil det forekomme en positiv mutasjon i organismen på grunn av et virus. La oss si det tilsvarer omtrent hvordan det innenfor kategorien “giftstoff” finnes noen få – rusgiftene – som noen ganger kan være “morsomme” opplevelser for folk, mens de fleste giftstoffer overhodet ikke innbyr til verken latter eller hygge. I den grad man overhodet overlever faenskapet er det bare fæle opplevelser.

Det er uklart hvor lenge mennesker har forstått sammenhengen mellom frø og planter – noen har sikkert vanskelig for det ennå – men det er uansett en gammel fascinasjon, hvordan for eksempel en ganske liten eikenøtt kan bli til et gigantisk tre som lever i mange hundre år. Av “årsaker” befant jeg meg i Danmark i året 2013, da de annonserte at dronningens eiketrær er klare for levering. De ble bestilt for to hundre år siden, etter noen uheldige affærer med marinens flåte i tilknytning til napoleonskrigene. Det oppsto et behov for å bygge nye skip. I mellomtiden har selvsagt de sjømilitære forholdene endret seg såpass kraftig at marinen ikke lenger har bruk for en kravellbygget flåte av seildrevne eikeskip, men det er jo ingen som har avbestilt eiketrærne heller, så leveringen kommer i henhold til bestilling. Det var litt snakk om dette i Danmark akkurat da. Som alle skjønner var det “billig føde” for komikere en stund. Ikke vet jeg hva som siden skjedde med “dronningens egeskove” men de bygget ihvertfall ikke marinefartøyer av dem. Jeg tror ikke det er vanlig blant folk å tenke på at det går an å dyrke frem en avling med trær heller. Jeg tror det vanlige er å tenke at skog oppstår “av seg selv”, men sannheten er at mye norsk skog er et resultat av styrt avl, ikke av naturkreftenes tilfeldige spill. Problemet er at det tar 50-60 år å modne et hogstfelt, slik at de fleste vil jo se at “skogen hugges ned” bare èn gang i løpet av sine personlige liv. Følgelig vil det oppleves som mer dramatisk enn det egentlig er, mens de mer skogsvante er inneforstått med at gjenvekst er generelt sett det operative prinsippet i naturen, enten man ønsker dette eller ikke. Følgelig må man på årviss basis rydde unna gjenveksten hvis man ønsker å bevare “kulturlandskapet”, enten man gjør dette med mannskap og ryddesag eller man slipper ut noen geiter på beite der. Til og med en gennomsnittlig villahage vil se ut som et stykke villmark – riktignok preget av mange mystiske planter – hvis ingen rører noe som helst der i løpet av femti år.

Hesteskoteorien er en hypotese innen politikken som går ut på at de ytterste på begge fløyer finner sammen i mange saker. Opphavsmannen til teorien skal ha vært den franske filosofen Jean-Pierre Faye. Et eksempel som har vært brukt for å beskrive hesteskoteorien er at man finner antisemittisme både hos venstreradikale og hos høyreradikale.

(Wikipedia)

Alle vet hvordan en hestesko ser ut. Grovt sett U-formet, men tuppene bøyer seg inn mot hverandre, slik at hvis man hadde fortsatt linjene i figuren rett frem så ville den blitt dråpeformet. Tanken bak denne politiske hesteskoteorien – som jeg selv hørte om første gang mens jeg gikk på ungdomsskolen – er slike ting som at “ytterste fløy” både til høyre og venstre er antidemokratiske og voldelige, eller ihvertfall var det sånn på den tiden, med Baader-Meinhof, Brigade Rosso og jeg vet ikke hva. Det var harde forhold på 70-tallet. Alt hva som ellers foregikk ble tolket innenfor rammene av den større skyggen som lå over verden, det vil si Den kalde krigen, hvor selve den mytologiske fronten ble fremstilt som en dramatisk sivilisasjonskamp mellom kommunisme og demokrati — hvor “kinakommunistene” i den fraksjonen som senere utviklet seg til partiet Rødt ble betraktet som ytterste venstre fløy i Norge, mens deres motsetning til høyre var (og er) diverse nynazistiske og mer “kryptisk fascistiske” tiltak (som for eksempel Fremskrittspartiet, med sine utbrytergrupper).

Mye vann har rent i havet siden den gangen. Det er lenge siden jeg selv sluttet å tenke i termer som høyre og venstre innenfor politikken. Det skillet jeg opererer med nå er rett og galt; hvor alt som handler om klasseprivilegier, særinteresser og moralisme representerer det gale. Rett er på sin side ting som kan defineres innenfor rammen av “klassisk liberalisme”, det vil si sånt som typisk representerer “den best mulige løsningen for det størst mulige antallet individer” i samfunnet. Det frihetsorienterte står i motsetning til det autoritære slik jeg ser på saken — hvor den verste synd av alle – selve sjelens ondskap om du vil – består i å søke makt uansett hvordan man rasjonaliserer dette mørke begjæret med tanker og ord. Hva mener jeg med å søke makt? For eksempel sånt som å søke seg til jobber hvor man ofte får lov til, eller man er faktisk ofte nødt til å si du skal til andre mennesker; fordi dette “føles riktig” ut fra den slags gjeterhundinstinkter som man har, eller noe. Du vet. Tøff i uniform. Den psykologisk sett verst tenkelige grunn for at noen skal søke seg til en maktstilling. I mer banal forstand kan de autoritære sidene hos en mann komme frem ved at han fantaserer om å være familiefar og politisk overhode for en gruppe mennesker som han selv har laget – i kraft av sin egen penis – riktignok med noe (men mest passiv) assistanse av sin vakre, lojale familiepolitiske buktalerdukke, “den gode moren”. En kvinne med forkle og skaut som alltid står der og smiler. Sånn er det. En ekte mann behøver en ekte kvinne, som kan bistå ham i arbeidet med å dekorere horisonten med storslagne bilder av sitt eget ego.

Rett er sånne ting som å alltid snakke sant. Galt er når man lyver, selv om man eventuelt “mener det godt”. I seg selv er det ikke vanskelig for et normalt mentalt utrustet menneske å forstå forskjellen på rett og galt. Problemene oppstår når man prøver å være smart. Trikse og mikse med papirer, sjonglere med plikter og avtaler, utsette betalinger; det ene trekker det andre med seg og før man vet ordet av det står man til knes i mannskit. Dette er ikke engang noe uvanlig, det gjelder sikkert minst halve Norges befolkning. I sine frenetiske forsøk på å “være som alle andre” ender folk ofte med å ta på seg mer gjeld og ansvar enn de klarer å håndtere, så noe er dømt til å svikte et eller annet sted i den private næringskjeden. I mellomtiden lever man med bitterhet, misnøye og følelsen av å ikke strekke til — med innlagte anfall av utagerende festing, uansvarlig pengebruk, rusing, usunn mat og nervesammenbrudd, mest for variasjonens skyld, helt til det blir for mye, alt topper seg i noen slags krise som man enten går under av eller overlever som et – forhåpentligvis – klokere individ. Mitt inntrykk er at “bristepunktet” for folk flest befinner seg toppen to-tre måneder unna, selv om de tilsynelatende sitter godt i det akkurat nå. Mange måler imidlertid den økonomiske horisonten sin i uker sånn sett. I verste fall vil de bare klare seg noen få dager uten aktiv bistand utenfra hvis hovedinntektskilden deres bortfaller, uansett av hvilken årsak. Et tydelig tegn på at denne “skjulte krisetilstanden” er en realitet er at over halve Norges befolkning mottok minst èn form for stødnadsutbetaling fra NAV minst èn gang i løpet av året 2023. Det er et mildt sagt urovekkende signal. Er ikke lønnsnivået i Norge jevnt over ganske høyt, selv om prisene også er høye? Vi må anta at størsteparten av pengene fra NAV har handlet om sykepenger, fordi jeg har ikke inntrykk av at arbeidsledighetstallene er utpreget høye nå, men forholdene i arbeidslivet har utvilsomt utviklet seg i en mer sykdomsfremkallende retning i løpet av min levetid, særlig på det psykiatriske området.

En krigsforbrytelse er et brudd på bestemte regler i krigens folkerett, for eksempel et målrettet angrep mot sivile eller tortur eller annen mishandling av enten fiendtlige soldater eller sivile. Krigsforbrytelser kan også begås etter en væpnet konflikt, for eksempel når en okkupasjonsmakt tar land eller ressurser fra lokalbefolkningen eller deporterer mennesker fra okkuperte områder.

(Amnesty.no)

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Begrepet krigføring er ikke enkelt definert, verken historisk eller i nåtid, men alle er tilsynelatende enig i at det er “noe som kan skje” under visse omstendigheter. Det har for eksempel vært mye snakk om “Israels rett til å forsvare seg” i forbindelse med den stadig pågående situasjonen i Gaza, som imidlertid nærmer seg noen slags verdensrekord som den mest filmede krigsforbrytelsen noensinne — uten at noen tror dette vil få noen konsekvenser for de som har fattet disse beslutningene. Kanskje de ofrer noen soldater i en godt regissert jippo av en PR-rettssak, slik at de gir inntrykk av å “gjøre noe”, men de som sitter med det moralske ansvaret vil sannsynligvis – som vanlig – styre klar av de fortjente konsekvenser. I praksis fungerer jussen rundt krigsforbrytelser bare mot den tapende part. Det forekommer ikke at noen “rydder opp i egne rekker” etter å ha gått seirende ut av en krig, snarere tvert imot. Folk forsvarer og beskytter sine egne.

Den verste enkelthendelsen i krigsforbrytelsenes historie er atombombingen av Hiroshima (og den nest verste er Nagasaki like etterpå), beordret av USAs daværende president Harry Truman — som forøverig også ga sitt navn til Trumandoktrinen fra 1947, som var mer eller mindre ordren om å starte “den kalde krigen” mot Sovjetunionen. Saken er at de hadde bomben og ønsket å bruke den. Punktum. Det var ikke militært motivert. Det var aldri nødvendig å bruke atomvåpen mot Japan, men det var politisk ønskelig for å demonstrere et poeng. Vi har dette våpenet og vi kommer til å bruke det. Truman er således den eneste realistiske konkurrent til Hitler i kampen om tronen som den verste krigsforbryteren noensinne, men nesten ingen tenker på ham på den måten. Finnes det overhodet noen amerikansk president som ikke har gjort seg skyldig i krigsforbrytelser? Det må i så fall være lenge siden. Det fremstår jo som et opptakskrav til stillingen at man må være det amerikanerne kaller en “killer”, som ikke betyr drapsmann men “en som ikke skyr noenting”.

Menneskelig drapslyst – utvilsomt et patologisk trekk hos vår art – er et ganske interessant fenomen. Det er jo sjelden nødvendig å kverke noen, men så kommer altså dette med at det er forbløffende kort avstand mellom “det siviliserte mennesket” og et ukontrollerbart udyr som skriker etter blod. Boken Gjerningsmenn av Harald Welzer tar for seg fremrykningen av “spesialkommandoer” gjennom Sovjetunionen i året 1941, eller det som også har blitt beskrevet som det “kulenes holocaust” som kulminerte i det groteske massemordet ved Babij Jar; en enkeltepisode som fremprovoserte dødsleire for systematisk avliving av jøder og andre uønskede elementer, på det grunnlag at det var alt for slitsomt for mannskapet å skyte mange tusen mennesker hver dag. Folk forandrer seg jo etter at de har vært med på sånt. Det som rent konkret skjedde den 29. og 30. september 1941 var at tyskernes sjette armè rykket frem til Kyiv – hvor det ble antatt at det bodde omlag to hundre tusen jøder den gangen – og de hengte opp plakater med “innkalling for evakuering” av alle jøder, hvorav 33.771 møtte opp, så de drepte likesågodt alle dem. Menn, kvinner og barn. Vi kjenner dette tallet fordi nazistene selv førte regnskap over affæren og det virker “galt” å utelate noen. Hvem skulle det i så fall ha vært? Det var 33.771 individer som ble myrdet på kaldt og upersonlig, nærmest uinteressert vis, som om de var ingenting, eller kanskje noen slags skadedyr som bare måtte kverkes så hurtig og effektivt som mulig (som vel forsåvidt også var Hitlers syn på saken). Tallet er litt over folketallet i hele Hamar — og alle ble drept ved skyting i løpet av to døgn.

Groteskt som det er å forholde seg til denslags materiale så er det jo en gradforskjell av “subjektiv skyld” mellom det å aktivt gå inn for å drepe medlemmer av sivilbefolkningen og det å “gi faen” i om det går med noen sivilister mens de skyter på dem de er ute etter. Så vidt jeg kan bedømme ut fra hva som fremkommer i media virker det som om israelerne har begge kategorier gående løs med våpen i hånd nede på bakkenivå, mens overkommandoen heller mest mot at de “gir faen” i hva som skjer med palestinerne. Imidlertid finnes det visse politikere i Israel som på historisk uironisk vis agiterer for å “kvitte seg” med hele den palestinske befolkningen èn gang for alle. Hva skal man tenke om sånt? Per dags dato oppgis dødstallene blant palestinere i Gaza å være omtrent 35.000, hvorav andel sivile varierer fra 60% (Israel Defence Force) til 90% (Human Rights Monitor) i de fremlagte tall. Politisk sett begynner dette å bli problematisk for visse amerikanske politikere – for ikke å si dem alle – som har gått ut og offentlig erklært sin helhjertede støtte til Israel, uansett hva de gjør og ikke gjør. Historisk sett har det aldri vært noen motstand mot å støtte Israel i USA. Derfor har det heller aldri vært “risikabelt” for noen politiker å være israelvenn. Støtten er noe man har kunnet regne med på nærmest automatisk vis, men nå er “det store bildet” i ferd med å forandre seg for første gang. Vi observerer i USA akkurat nå en grad av aktiv støtte til fordel for palestinernes sak som ville vært utenkelig for bare et år siden. Er det antisemittisme vi observerer? Det kommer an på hvem du spør. For eksempel uttalte Israels statsminister Benjamin Netanyahu nylig at de pågående demonstrasjonene i USA mot Israels krigføring i Gaza er “akkurat som i Tyskland på 30-tallet”. Den mannen eier ikke skam — og det er det peneste man kan si om ham.