Det har alltid vært en folkesport å lete etter vister. Dette er et ord jeg akkurat fant opp, basert i det spanske “vista”, altså utsiktspunkt. På bildet ovenfor ser vi Harald Solbergs mildt sagt berømte twin peaks motiv “Vinternatt ved Rondane”. Spørsmålet er hvor man må stå rent geografisk – altså ute i selve terrenget – for å ha akkurat denne utsikten. Det er visten som tilhører dette maleriet. Jeg vet ikke om full enighet ennå er oppnådd, men jeg tror at andre vister har blitt merket opp; som Oslo kommune har gjort i forhold til der Edvard Munch sto da han fikk visjonen som senere manifesterte seg som maleriet Skrik. Ganske interessant, hvis man er interessert i denslags. Kunst er jo subjektive vitnesbyrd om hvordan det går an å erfare livet og virkeligheten, som har mer eller mindre appell til et “kunstpublikum” av varierende størrelse — hvorav nesten alle sannsynligvis vil nikke gjenkjennende til Vinternatt ved Rondane. De har sett bildet før. Og om de ikke akkurat selv har vært på stedet – altså ved Rondane – så gjenkjenner de ihvertfall det vinterlyset som Harald Solberg har vært så flink til å fange opp i uttrykket sitt. Vinternetter er jo en klassisk norsk erfaring.
Er det interessant hvordan man blir oppfattet av andre? Folk har forskjellige meninger. Selv synes jeg ikke sånt er særlig relevant. Folk kan tenke hva pokker de vil om meg. Seriøst. Det forandrer jo uansett ingenting. Hvem og hva jeg er i tanker, ord og gjerninger er ikke noen demokratisk prosess, det er et “opplyst enevelde” — i større eller mindre grad. Jeg er allmektig i min egen verden. Hvis jeg ønsker noens råd så etterspør jeg dem, som for eksempel hvordan jeg etterspør enhver form for kritikk, mening, råd eller tips av teknisk art, i forhold til språk, grammatikk, ordvalg, med videre. Dessuten er det alltid interessant å høre tangentielle fakta i relasjon til det aktuelle emnevalget, men andres “meninger” er verken her eller der for meg. Hvis folk liker det jeg skriver så antar jeg de kommer til å fortsette å lese bloggen. Hvis ikke, ikke. Noe mer behøver man jo ikke å si om akkurat den saken. Jeg tar det uansett ikke personlig. Hensikten min med denne virksomheten er ikke å bli populær, vinne følgere og den typen ting. Jeg har sagt mange ganger og jeg gjentar igjen at jeg oppfatter ikke meg selv som noen spesielt interessant person. Jeg søker derfor ikke noe “personlig” forhold til offentligheten, ut over det faktum at man må jo alltid plassere “forfattersubjektet” noe sted i forhold til teksten, slik at jeg har valgt en hybridform, mellom “subjektiv tankestrøm” som typisk bare går i jeg-form og “allvitende tredjeperson” som aldri dukker opp som aktør i sin egen tekst. Altså det kunstig deskriptive og det “underbevisst” narrative mikset sammen til en surrealistisk salat av ord som til enhver tid beveger seg langs grensen av det komplett ugjennomtrengelige. Om jeg kan skrive på andre måter er et mindre aktuelt spørsmål enn om jeg vil. Sånn som tingene står i dag så har jeg etablert “min egen stil” som ikke uten videre lar seg kopiere, og jeg morer meg innenfor dette formatet.
Hvilket bringer oss til tallet 999. Det er så mange bloggposter som jeg har skrevet på plattformen blogg.no, inkludert denne. For å splitte opp dette tallet vil jeg si at noen få – et titall – er bare “tulleposter” av typen tre linjer og en video, hvor poenget åpenbart er noe som skjer i vedkommende video heller enn noe jeg for anledningen ønsket å skrive eller kommentere, men disse er altså bare noen få. Jeg vet ikke akkurat hvor mange og jeg gidder ikke å lete, så vi etterlater saken der. Hovedtyngden av alle poster ligger imidlertid på kjøttfull tekst som består av “mange ord” som kretser rundt et tema. Eventuelt flere tema. Uansett er det såpass at vi kan snakke om et “arbeid” på linje med det å skrive oppgavetekster i en skolesammenheng, eller ihvertfall kladdene til disse, som med litt mer arbeid – særlig redigering – kanskje vil kunne “bli til noe”. Det materialet som foreligger er uten unntak skrevet på en “direkte” måte, i den forstand at jeg har i høyden planlagt et tema før jeg setter meg for å hamre ut en tekst, alt er i det store og hele frihåndsarbeider som kun er korrigert i forhold til skrivefeil og faktapunkter som årstall og den typen ting. Forøvrig identifiserer jeg meg mer som “forfatter” enn som “blogger” og det teknisk korrekte navnet på formen jeg jobber innenfor er essays. Det betyr “forsøk” eller “utkast”. Jeg mener, det vil jo ikke være korrekt å si at jeg fører noen slags “logg” eller at jeg publiserer “fotoalbum” — denne bloggen er veldig tekstorientert, i retning av det litterære, simpelthen fordi det er der interessene mine ligger, dog mer inspirert av Jorge Luis Borges enn av Ernest Hemingway. Beviset er i puddingen, som britene (ikke) sier. Jeg har skrevet 999 bloggposter – inkludert denne – som er “selvdokumenterende” i forhold til hva slags tema som jeg typisk behandler på hva slags måter. Av denne mengden vil jeg anslå tyve prosent til å være ussel mannskit som jeg egentlig bare burde slette, men jeg gidder ikke. De neste tredve prosent vil jeg si er “helt på det jevne” som selvstendig tekst, men ikke bra. Følgelig vil jeg i all min svært kledelige beskjedenhet si at halvparten av alt jeg har skrevet på denne plattformen er “gode utkast” til noe som kanskje kan bli en bra tekst med litt mer pussing og filigransarbeid. Tilsammen vil det utgjøre en ganske tykk bok hvis man printer det ut.
Egentlig var planen min å skrive tusen tekster på blogg.no og takke for meg. Jeg synes jo ikke at jeg passer særlig godt inn i opplegget som folk har gående med det virtuelle metaverset de kaller Blogglandia. Den dominante tendensen her er at dette bør være en form for sosiale media, hvor folk etablerer og vedlikeholder et “personlig” forhold til hverandre, mens det jeg behøver er en plattform for publikasjon av tekster som ikke er en slags privat dramadimensjon for noen, eller altså en teatral plattform for selv-iscenesettelse av private følelser. Blotting. Herregud. Hva handler det om? Fra min synsvinkel – altså min vista om du vil – er det noe psykiatrisk som foregår. Kanskje et narcissistisk oppmerksomhetsbehov. Hva vet jeg? Eller rettere sagt, hva bryr det meg, det er jo ikke forbudt å være en manipulerende intrigemaker. Som så mange så ofte og så politisk korrekt påpeker hele tiden: Ytringsfriheten gjelder jo for “de ubehagelige” også. Du vet. De som fantaserer om “alternativ historietolkning” og konspirative verdensforklaringer. De er jo gale, men de har den samme frihet til å ytre seg om sine synspunkter som alle andre. Sine vistas, som det var. Hasta la vista baby. Fra en sosialantropologisk synsvinkel er det litt akademisk interessant hva som må skje med noen for at de skal henfalle til paranoide vrangforestillinger og bruke mye verdifull levetid på å utrede hvorfor de har dannet et angstkompleks i forhold til for eksempel “muslimer” som jo er så å si politisk betydningsløse i Norge, så det må følgelig være på et sosialt grunnlag – altså rasisme – at man til stadighet angriper denne meningsløse kategorien av enkeltindivider. Alle voksne mennesker vet hvordan dette fungerer. Det finnes ingen fiende som er mer truende enn de som bare finnes i fantasien. Til gjengjeld kan de bli hvor “farlige” som helst når man setter i gang med å spekulere rundt alt som “kan” skje, hvisomatte, dersomatte. Dette er egentlig bare klassisk evneveik overtro av den samme typen som gjør folk mørkeredde, skvetne overfor det de tolker som “overnaturlige skapninger”, eller skrekkslagne for at en UFO skal komme og ta dem og den typen tøysete ting. Et litt tvangspreget psykiatrisk symptombilde, med andre ord, men motoren i opplegget er selvsagt et freudiansk angstkompleks som til forveksling ligner alt annet religiøst hysteri; eller parareligiøst blir vel mest teknisk korrekt å si.
Men nok om det. Det passer å avslutte min nest siste bloggpost på denne måten:
