Hesteskoteorien er en hypotese innen politikken som går ut på at de ytterste på begge fløyer finner sammen i mange saker. Opphavsmannen til teorien skal ha vært den franske filosofen Jean-Pierre Faye. Et eksempel som har vært brukt for å beskrive hesteskoteorien er at man finner antisemittisme både hos venstreradikale og hos høyreradikale.
(Wikipedia)
Alle vet hvordan en hestesko ser ut. Grovt sett U-formet, men tuppene bøyer seg inn mot hverandre, slik at hvis man hadde fortsatt linjene i figuren rett frem så ville den blitt dråpeformet. Tanken bak denne politiske hesteskoteorien – som jeg selv hørte om første gang mens jeg gikk på ungdomsskolen – er slike ting som at “ytterste fløy” både til høyre og venstre er antidemokratiske og voldelige, eller ihvertfall var det sånn på den tiden, med Baader-Meinhof, Brigade Rosso og jeg vet ikke hva. Det var harde forhold på 70-tallet. Alt hva som ellers foregikk ble tolket innenfor rammene av den større skyggen som lå over verden, det vil si Den kalde krigen, hvor selve den mytologiske fronten ble fremstilt som en dramatisk sivilisasjonskamp mellom kommunisme og demokrati — hvor “kinakommunistene” i den fraksjonen som senere utviklet seg til partiet Rødt ble betraktet som ytterste venstre fløy i Norge, mens deres motsetning til høyre var (og er) diverse nynazistiske og mer “kryptisk fascistiske” tiltak (som for eksempel Fremskrittspartiet, med sine utbrytergrupper).
Mye vann har rent i havet siden den gangen. Det er lenge siden jeg selv sluttet å tenke i termer som høyre og venstre innenfor politikken. Det skillet jeg opererer med nå er rett og galt; hvor alt som handler om klasseprivilegier, særinteresser og moralisme representerer det gale. Rett er på sin side ting som kan defineres innenfor rammen av “klassisk liberalisme”, det vil si sånt som typisk representerer “den best mulige løsningen for det størst mulige antallet individer” i samfunnet. Det frihetsorienterte står i motsetning til det autoritære slik jeg ser på saken — hvor den verste synd av alle – selve sjelens ondskap om du vil – består i å søke makt uansett hvordan man rasjonaliserer dette mørke begjæret med tanker og ord. Hva mener jeg med å søke makt? For eksempel sånt som å søke seg til jobber hvor man ofte får lov til, eller man er faktisk ofte nødt til å si du skal til andre mennesker; fordi dette “føles riktig” ut fra den slags gjeterhundinstinkter som man har, eller noe. Du vet. Tøff i uniform. Den psykologisk sett verst tenkelige grunn for at noen skal søke seg til en maktstilling. I mer banal forstand kan de autoritære sidene hos en mann komme frem ved at han fantaserer om å være familiefar og politisk overhode for en gruppe mennesker som han selv har laget – i kraft av sin egen penis – riktignok med noe (men mest passiv) assistanse av sin vakre, lojale familiepolitiske buktalerdukke, “den gode moren”. En kvinne med forkle og skaut som alltid står der og smiler. Sånn er det. En ekte mann behøver en ekte kvinne, som kan bistå ham i arbeidet med å dekorere horisonten med storslagne bilder av sitt eget ego.
Rett er sånne ting som å alltid snakke sant. Galt er når man lyver, selv om man eventuelt “mener det godt”. I seg selv er det ikke vanskelig for et normalt mentalt utrustet menneske å forstå forskjellen på rett og galt. Problemene oppstår når man prøver å være smart. Trikse og mikse med papirer, sjonglere med plikter og avtaler, utsette betalinger; det ene trekker det andre med seg og før man vet ordet av det står man til knes i mannskit. Dette er ikke engang noe uvanlig, det gjelder sikkert minst halve Norges befolkning. I sine frenetiske forsøk på å “være som alle andre” ender folk ofte med å ta på seg mer gjeld og ansvar enn de klarer å håndtere, så noe er dømt til å svikte et eller annet sted i den private næringskjeden. I mellomtiden lever man med bitterhet, misnøye og følelsen av å ikke strekke til — med innlagte anfall av utagerende festing, uansvarlig pengebruk, rusing, usunn mat og nervesammenbrudd, mest for variasjonens skyld, helt til det blir for mye, alt topper seg i noen slags krise som man enten går under av eller overlever som et – forhåpentligvis – klokere individ. Mitt inntrykk er at “bristepunktet” for folk flest befinner seg toppen to-tre måneder unna, selv om de tilsynelatende sitter godt i det akkurat nå. Mange måler imidlertid den økonomiske horisonten sin i uker sånn sett. I verste fall vil de bare klare seg noen få dager uten aktiv bistand utenfra hvis hovedinntektskilden deres bortfaller, uansett av hvilken årsak. Et tydelig tegn på at denne “skjulte krisetilstanden” er en realitet er at over halve Norges befolkning mottok minst èn form for stødnadsutbetaling fra NAV minst èn gang i løpet av året 2023. Det er et mildt sagt urovekkende signal. Er ikke lønnsnivået i Norge jevnt over ganske høyt, selv om prisene også er høye? Vi må anta at størsteparten av pengene fra NAV har handlet om sykepenger, fordi jeg har ikke inntrykk av at arbeidsledighetstallene er utpreget høye nå, men forholdene i arbeidslivet har utvilsomt utviklet seg i en mer sykdomsfremkallende retning i løpet av min levetid, særlig på det psykiatriske området.
