Kardemommeloven er den eneste loven i Kardemomme by, en oppdiktet by fra barneboka Folk og røvere i Kardemomme by skrevet av den norske forfatteren Thorbjørn Egner og utgitt i 1955: “Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.”
En patriot er det motsatte av en nasjonalist. En patriot reagerer likt med den rasende Moses når han knuser gullkalven de evneveike nasjonalistene danser rundt som an annen gjeng med tullinger. Hva faen driver dere med? Flagget er jo bare et festlig kulørt stykke tøy når sannheten skal på bordet. Det er folket du skal respektere, ikke flagget. Nordmenn burde tenke mer “fransk”. Det finnes ikke den franskmann som ikke umiddelbart vil spytte på trikoloren og brenne den, hvis dette medfører et stykke god, lokalprodusert ost og et glass vin sammen med et utvalg “rimelig interessante” mennesker. Det handler om fokus. Hvilke ting i livet er de viktige tingene? Samtidig bør man være forsiktig med å fornærme konseptet “Frankrike” selv om de franskene man snakker med for øyeblikket fremstår som aldri så radikale og “internasjonale” som typer. Det blir som regel svært dårlig mottatt.
Som alle vet kommer grunnlovsdagen opp senere denne uken. Også kjent som Det norske karneval, når man – helt uformelt, naturligvis – konkurrerer om å fremstå som det mest troverdige nasjonalsymbolet. “Pent tøy” er generell dresscode, gjerne noen slags variasjon over temaet bunad. I vår postmoderne tidsalder spiller det jo ingen rolle om man har noen tilknytning til det stedet bunaden er ment å være noe slags lokalpatriotisk symbol for. De tidene er forlengst tilbakelagt, faktisk også i det store og hele “glemt” av alle andre enn de særlig historisk ineresserte. Poenget med å feire den 17. mai er å feire at Norge er en fri og selvstendig rettsstat, med høye standarder for alt som angår “politiske rettigheter” og denslags. Ikke mer. Ikke mindre. Vi er faen ingen nazistat, befolket av evneveike fjøsnisser som får helt klump i halsen av å høre “Ja vi elsker” (som forresten høres mer ut som en sørgemarsj enn en feiring av frihetens prinsipp) og den typen ting. Folk er i det store og hele både rause og avbalanserte — bortsett fra noen få dramadivaer som støtt skal skrike om det meste. Vi skjønner hva poenget med et flagg er, men vi skjønner også hva poenget ikke er. Ta det med en klype salt. Ikke kokain.
Visstnok er det et problem for noen at enkelte føler for å vifte med noe annet enn et lite norsk flagg som man kjøpte for en femtilapp på det lokale supermarkedet. Hvorfor? Selv er jeg som sagt patriot så jeg ser på det som en enorm PR-messig fordel at man kan se enkelte andre lands flagg – eller for den saks skyld “regnbueflagget” (17. mai er jo den internasjonale dagen mot “fobi” for folk med annerledes seksualitet enn deg) – fordi dette vil kanskje bli plukket opp av utenlandske journalister, som igjen kan medføre noe lokal debatt om norsk feiring av grunnlovsdagen, med tanke på om de har noe å lære og så videre. Jeg føler på ingen måte angst for “utvanning av den norske kulturen” eller noe beslektet tema. Tvert imot. Det er en enorm ressursmessig fordel at Norge har en variert befolkning fordi dette danner en naturlig kontaktflate mot de aktuelle landene som folk har familiebakgrunn fra. Både politisk, diplomatisk og forretningsmessig er dette elementer som kan utvikles i retning av noe konstruktivt. Det er faktisk litt komisk hvor forskjellig folk kan reagere på den samme ting. For eksempel er det noen som, når de ser en pakistaner, tenker “å nei, nå har Pakistan etablert et brohode til Norge og dermed får vi alt deres hit” men jeg tenker “jess, nå har vi etablert brohode til Pakistan og dermed kan vi eksportere alt vårt dit”. Jeg mener, jeg er jo alltid den sterkeste parten, uansett hva vi snakker om. Dette har jeg aldri følt noen tvil om. Det er derfor jeg er som jeg er.
Satyriasis er unormalt sterke seksuelle lyster og behov hos menn. Plutselig utvikling av satyriasis hos et individ kan være et symptom på fysisk lidelse, for eksempel hjernesvulst eller hormonforstyrrelse som følge av bruk av dopingmidler. Satyriasis er det mannlige motstykket til nymfomani. Uttrykkene satyriasis og det tilsvarende for kvinner nymfomani, skriver seg fra de primitive naturguddommer i den greske gudelære, satyrer og nymfer, som ble ansett for å være behersket av sine drifter like hemningsløst som dyr i brunsttiden.
Noe av det som for tiden tolkes som voldetktsfrykt – eller nærmere bestemt penetrasjonsangst, som i prinsippet er lik for begge kjønn – er sannsynligvis forankret i noe som er mye eldre og mørkere enn mennesker og alt deres vesen, nemlig diverse “naturguder” som faller mer eller mindre sammen med eksempelet ovenfor, nymfer og satyrer fra den greske antikken. Slike skapninger kan jo i gitte tilfelle fokusere på et tilfeldig forbipasserende menneske og ta dem, det vil si fylle dem med galskap som får dem til å “handle utenfor karakter” i forhold til hvem de ellers er for seg selv og andre. Vi må huske på at psykologi har bare vært et vitenskapsfag i noe over hundre år. Før noen tok tak i saken på analytisk og metodisk vis hadde vi ikke noe annet enn vagt mytologisk materiale. Historier om “en annen verden” som man kan komme til gjennom drømmer. Eller ting som “stiger opp av vannet” hvor det å bryte overflaten tilsvarer det å komme inn i bevisstheten. Vi skal imidlertid her fokusere på tanken om at det vi nå bare kaller impulsiv atferd, dårlig impulskontroll, “øyeblikkets galskap” og den typen ting, ble i antikkens dager betraktet som guddommelig besettelse. Eller inspirasjon om du vil.
Et fullkomment alminnelig psykologisk kompleks blant mennesker er seksualangst; som kan være sammensatt av mye likt og ulikt, men i utgangspunktet – før man bygger opp noe eget erfaringsmateriale – har lysten og frykten en tendens til å være omtrent like sterke, siden begge strengt tatt er fundamentert i fantasien. Etter en serie med ulike erfaringer – noen av dem det kleineste man kommer til å oppleve i dette livet – klarer uansett de fleste etterhvert å fomle seg frem til en slags forståelse av hvem de er og hva de vil i seksuell forstand, samt ikke minst hva de ikke vil. Noen vil selvsagt etablere en slags “falsk identitet” i et forsøk på å leve opp til andres forventninger, noe som kan fungere “bra” – i den grad dette er det rette ordet – for en stund, men etterhvert vil det kollapse i diverse psykiatriske symptomer og “atferdsproblemer” ettersom sannheten prøver å komme frem på alternativt vis. Men flertallet av alle som etablerer sin seksuelle identitet i løpet av femårsperioden 18-23 beholder den som den er livet ut, uten at dette noensinne representerer noe problem for deres opplevelse av identitet. Mange har alle mulige slags problemer med seksuallivet sitt, men da mener vi heller på det “driftsmessige” plan enn at de ikke forstår seg selv eller sine egne lyster. Det uten sidestykke mest vanlige “problemet” er at man ikke får det man vil ha, når man vil ha det, men dette er jo ikke noe identitetsproblem, mer et spørsmål om å ikke få opplegget sitt til å funke. Dette gjelder enten man er singel eller i et fast forhold. Det er bare unntaksvis at det seksuelle klaffer på alle plugger til enhver tid. De fleste velger å bygge forholdet sitt på helt andre ting — og det er slett ikke uvanlig at hele det erotiske området av livet blir nedprioritert til en sånn grad at folk ikke bare fremstår som men også føler seg “kjønnsløse”. Man er liksom “ferdig” med alt det der. Kanskje dukker det opp noen nostalgiske gnister av og til, ved spesielle anledninger og det ene med det andre, men det skjer nesten aldri at folk beholder gløden overfor hverandre ut over en periode av nyforelskelse som vi typisk kjenner som “hvetebrødsdager”. Før eller siden blir det havrelefse og potetlompe igjen.
Jeg har inntrykk av at det kanskje finnes noe slags offentlig finansiert mannsrolleutvalg der ute, som sikkert leverer sine “innstillinger” i forhold til det ene og det andre som angår andrologisk kompleksitet – eller mannsproblemer om du vil – men jeg føler ikke at dette angår meg og jeg har heller ikke visst noe om hva de driver med siden Jens Stoltenberg drev opplegget en eller annen gang på 80-tallet. Han sitter jo forsåvidt med “en manns jobb” og vel så det nå for tiden, så kanskje han fortsatt har noen generelle tips og vink. Imidlertid er det som fascinerer alle selvsagt mannsrolleundergrunnen. Du vet. Andrew Tate og denslags fenomener. Han kom jo først på markedet med ganske høy kølleføring, som noen slags olympisk Tøffe Tom, med karatetriks, sportsbiler og drag på damene, men nå har han sant fordyde meg blitt noe nærmest en lidende kristusfigur for sine tilhengere og støttespillere, som tar vekten av hele “det mannsundertrykkende samfunnskomplekset” på sine fint skulpturerte skuldre slik at vi alle skal kunne bli fri en vakker dag. Herregud. Om ikke internettet er en dårekiste så vet ikke jeg hva en dårekiste er. Eller internettet. Tate selv holder seg i karakteren sin, med en eplekjekk og hånflirende stil gjennom mesteparten av disse intervjuene, men de som har invitert ham til showet sitt fremstår som bekymrede på vegne av “mannen”. De snakker om en sammensvergelse som riktignok ikke er noen organisert sammensvergelse, men de kan merke at det finnes en tone, en tendens, en måte å forholde seg til “mannen” som ikke er tilstrekkelig respektfull. Det eneste jeg kan gjøre er å ta pannegrep og stønne. Herregud. Ingen har ennå klart å gråte seg til respekt. Det er ikke sånn ting virker. Respekt er noe man bygger opp over tid gjennom å være stødig, pålitelig, sannferdig og så videre. Selve forstavelsen re i ordet respekt signaliserer jo at dette er noe som “kommer tilbake” – som i tur og retur – slik at det er rett og slett en logisk feil å forlange respekt. Det er idiotisk på den samme måten som det er idiotisk å tro at en plante vil gro noe fortere fordi man drar i stilken.
Satyriasis og nymformani er ikke fagmessig korrekte begrep i noen slags akademisk sammenheng, men de er ikke desto mindre det man før i tiden ville kalt “sexavhengighet” – eller hyperseksualitet – som derimot er en velkjent diagnose som folk til stadighet oppsøker hjelp for nå i våre dager. De klarer ikke å fungere i hverdagen fordi alt i livet handler om sex nå, men på en tvangsmessig måte som ikke gir dem verken glede eller tilfredsstillelse. De har tapt selvkontrollen på en måte som ligner de narkomanes opplevelse av sin egen situasjon. De skjønner at de har “havnet på kjøret” og at de må komme seg ut av dette mønsteret på en eller annen måte, men de klarer ikke helt å se hvordan. De er avhengige og kan ikke si nei til noe som er lett tilgjengelig fordi det gjennomsyrer hele miljøet de ferdes i og nettverket de har bygd opp rundt seg. Hvor skal de være og hvem skal de vanke sammen med? Å fri seg fra rusmidler er enkelt sammenlignet med å fri seg fra rusmiljøet. Hvis de ikke bygger opp en helt annet eksistens på et helt annet sted så vil “de gamle vanene” til enhver tid utgjøre en trussel mot pasientens tilfriskning. Problemet deres er jo ikke så mye at de er tiltrukket av rusmidler og/eller tvangsatferd som at de mangler kontakt med “følelsen for det normale”. De har ingen plattform. Den de hadde er full av minner fra det livet de prøver å komme seg bort ifra. For den sexavhengige kan det være snakk om en “satyriasisk identitet” – for eksempel som verdensmester i sjekking og “nedleggelse” av kvinner – som må ombygges til en noe mindre evneveik personlighetsstruktur gjennom langvarig terapi etterpå. Bløffen til sånne typer som Andrew Tate og et ukjent antall andre “selvhjelpsguruer” for menn – ofte bare unge gutter – som ønsker å bli mer mandige i all sin ferd, er ikke uten samfunnsmessige konsekvenser, både sosiale og økonomiske. Du kommer ikke til å bli mandig ved å gi alle pengene dine til Andrew Tate noe mer enn du kommer til å bli fri ved å gi alle pengene dine til Scientologikirken. Det er ikke noen tilfeldig valgt sammenligning. Begge oppleggene har omtrent de samme etiske standardene.
Vi skal frem til en tilstand av mental satyriasis her – eventuelt en “sublimert” form for hyperseksualitet – hvor man ikke rent fysisk ønsker å bli en sexgud som har seg med alt og alle, men bare en som ser sånn ut. Det vil si at man ønsker å “utstråle mandighet” av forfengelige årsaker — som kan bli hvos narcissistiske som helst. Klassisk freudiansk vitsing om saken er å omtale sportsbilen – eller SUVen – som en “penisforlenger” og dermed egentlig sette fingeren rett i smørøyet. Det er jo en “demonstrasjon av seksuell makt” like så mye som når en gorilla trommer seg på brystet og brøler, men altså på en sublim måte. Behersket og borgerlig, som det jo passer seg å være. Som alle vet foregår det et visst reklametrykk rettet mot “mannlig forfengelighet” som kan være alt fra det å miste håret i ung alder til det å ikke se bra ut på stranda — eller hvis toget har gått for begge de to, i det minste at man kan stase seg opp som en “ekte mann” ved å investere i kurs sånn og produktlinje slik, for å redde det man fortsatt har av varonil virilitet. Å melde seg inn i en MC-bande er uaktuelt for de fleste, men de kan likevel kjøpe seg en motorsykkel, for å markere at de er en type som er full av fart og spenning. Ellers handler det jo om å gå og stå, snakke og kle seg som en “maskulin mann” som kan være et verdig forbilde for alle andre, ikke sant? Hvis man siden lurer på hva fanden det betyr, sånn helt eksakt, så kan man bare lese seg opp på nettet. Det er fullt av gode og ikke minst realistiske tips.
Merkur er den innerste og minste planeten i solsystemet. Den er bare litt større enn Månen, og er i likhet med Venus, Jorda og Mars en steinplanet. Planeten er gråfarget og tildekket av kratre, og ligner dermed på Månen i utseende. Det er observert tegn til is i kratre i polområdene som aldri blir truffet av sollys. Merkur anses for å være ubeboelig for liv slik vi kjenner det. De ekstreme temperaturene og den intense strålingen fra Sola gjør at det er lite sannsynlig at livsformer vil klare seg der.
(Store norske leksikon)
Det er ikke ofte jeg leser “selve vitenskapspapiret” om en sak. Jeg er ikke på det nivået. For eksempel er matematikken min bare ræva, dessuten er jeg minst like lat og sutrete som alle andre, så det ender med at jeg følger med på det jeg kaller vitenskapssladder, helst i regi av fagfolk som henvender seg til publikum. (Jeg liker jo ikke “alternative tenkere”.) En sånn er Anton Petrov på YouTube, som hver dag kommer med en rundt femten minutter lang video om et aktuelt tema, som i dag var planeten Merkur. Det er interessant. Det er jo sjelden man hører noe om Merkur. Det skjer liksom ikke så mye i de traktene.
Et stykke inn i videoen sier Anton noe om at Merkur er oransjefarget på grunn av at planeten utskiller natrium til en sånn grad at den noen ganger ligner en komet. Mens han snakker ruller det en svart-hvit filmsekvens av Merkurs overflate bak ham, med noe blinking og greier, som han kommenterer med å si at fenomenet fremkommer ikke på akkurat dette bildet fordi “det er bare en simulasjon”. Min umiddelbare tanke var at alle bilder – eller nærmere bestemt alt vi ser – er vel teknisk sett “bare simulasjoner” i den forstand at vi setter sammen et bilde i hodet basert på data som vi henter inn gjennom øynene. Det vi har i hodet er jo ikke “selve planeten Merkur” – eller noen deler av den, ikke engang dens “egentlige utseende” – det er en modell som vi lager i hjernen, eller altså en simulasjon om du vil. Enten vi ser noe for første gang eller vi husker noe som vi har sett tidligere så er det i prinsippet det samme “bildet i hodet” vi refererer til.
Det er litt bekymringsverdig, denne tendensen med at folk er så selvsikre på tross av at de er så fette uvitende. På den annen side, sånn har det alltid vært. Vi mangler jo ikke akkurat klagemål fra eldre tiders filosofer om hvor naive folk typisk er, mesteparten av tiden. Det er nesten så man blir nødt til å tenke at jo mindre de vet, jo mer skråsikre er de i forhold til det lille de vet. Du vet. Det er eksakt den samme atferden som man kan observere i selv ganske små barn, bare oppgradert til en “voksen” språkbruk. Folk lager sin egen virkelighet ved hjelp av fantasien. Smart er bare et aktuelt adjektiv i denne sammenhengen til den grad man er bevisst om denne mekanismen. De som tror at hva enn som foregår i hodet deres er en adekvat representasjon av “selve virkeligheten” er i hovedsak identisk med den gruppen av mennesker vi typisk kaller idioter. Eller “konsumenter” om du vil. De er i prinsippet bare primitive dyr, for de har ikke noe bevisst forhold til verken seg selv eller den verdenen de lever i og samhandler med. Det krever en viss grad av trening og disiplinering før man klarer å opparbeide seg et fungerende intellekt, altså et som klarer å “databehandle” det man har i hjernen uten å bli “tatt av vinden” fra følelsene. Før man har bedre redskap å jobbe med har man jo ikke noe annet enn det man “føler” om ting, som typisk er hvordan et dyr forholder seg til omgivelsene sine. Ta for eksempel dette med at vi skvetter når det kommer en plutselig høy lyd, brå bevegelse eller noe, som gir liten mening i en strengt intellektuell kontekst, men det er naturlig atferd som vi kan observere i alle dyr. Det finnes ikke den skapning i verden som ikke instinktivt hopper litt unna når de plutselg blir presentert for “noe som kanskje kan være farlig”.
Selvsagt er det latterlig når folk begynner å lekse opp om “hva verden behøver”. Hvem faen tror du at du er? Problemets størrelse dikterer alltid ressursbehovet hos enhver strategi som man seriøst har tenkt å presentere som løsning. “Tenke globalt men handle lokalt” har vært et slags slagord ganske lenge nå, så folk er sikkert litt lei av å høre det, men det er likevel selveste veien fremover for mennesket som art her på jorda. Det beste man kan gjøre som “lokalt individ” er å “bli smartere”. Bruke de ressursene man har tilgjengelig til å oppdatere kunnskapsgrunnlaget sitt innenfor alle emner som interesserer. Dessuten lønner det seg å ta til seg ett eller flere av håndverksfagene. Hvis man virkelig vil tenke fremtidsrettet så bør man innrette seg slik at man i det minste kan dyrke en del av sin egen mat dersom dette skulle bli en nødvendighet. For tiden er jo prognosene for fremtidig matvaresikkerhet i Norge både her og der på kartet over “det som kan skje” uten at det virker som om de politiske myndighetene har noen annen plan enn at alt skal fortsette som før. Ihvertfall på kort sikt er det ikke sannsynlig at særlig mye annet vil skje enn at prisene fortsetter å stige jevnt og trutt, men innen noen tiår vil krisa komme i form av sammenbrudd i deler av forsyningskjeden. Vi vil komme til et punkt når det ikke er noen råvarer å få kjøpt på verdensmarkedet, selv om man har penger. Knapphet innenfor varegruppe sånn og sånn vil ikke umiddelbart bli lagt merke til, før det brått blir åpenbart for alle at etterspørselen er større enn tilbudet. Dette vil se ut som inflasjon når det kommer, men det er noe helt annet. Sentralbankene kan ikke gjøre noe fra eller til med forsyningssituasjonen på tilbudssiden, de kan bare påvirke graden av etterspørsel ved hjelp av rentetrykk og andre “fiskale virkemidler” som virker febernedsettende innenfor økonomien. Imidlertid forutsetter dette at verden ellers er normal.
Jeg regner ikke med at klimaproblematikken skal nå frem til noe kritisk stadium innenfor horisonten av min egen levetid. De verste konsekvensene blant de som vi realistisk sett må regne med befinner seg sannsynligvis femti til hundre år ut. Imidlertid er dette med det forbeholdet at ingen egentlig vet hva som kommer til å skje fremover, bare at det vil bli “konsekvenser” av alle utslipp og all forsøpling som har vært helt siden begynnelsen av “den industrielle revolusjon”. Hvis vi skal sammenfatte alt dette til bare ett eneste ord og introdusere det som tema i fjernsynsprogrammet Jeopardy så blir dette det spørsmålet som må stilles: Hva er profittmotivet? Vi har jo ikke havnet i denne situasjonen ved en tilfeldighet. Det har krevd mye innsats og vært svært dyrt. Og dyrere skal det bli, innsats eller ikke. Grunnen til at menneskeheten står til knes i mannskit er med andre ord “raske penger”. Du vet. Overskuddet i neste kvartalsregnskap. Folk har slik fokus som de har, derfor går det som det går. Det er særlig to forhold som gjør Norge til en klimaversting på den globale scenen. Det ene og mest åpenbare er at vi selger fossile brennstoffer. Det andre ligger i det biologiske avfallsproblemet vi kaller oppdrettslaks. Begge deler kan bare karakteriseres som perversjoner, og de oppstår på grunn av “pengebegjær”. Det er en sykdom.
Noblesse oblige (bokstavelig talt «adelighet forplikter») er et fransk uttrykk som brukes på engelsk. Uttrykket innebærer at adelen strekker seg utover kun titler og krever at personen som har en slik status oppfyller sosiale ansvar. For eksempel kan en adelsmanns primære forpliktelse omfatte raushet overfor de rundt ham.
Det går ikke an å være en musikkinteressert person av min generasjon uten å ha hørt om George Michael. For eksempel var det en låt av det gamle bandet hans – Wham! – nærmere bestemt “Last Christmas (I Gave You My Heart)” – som var såkalt landeplage til en så stor grad at jeg kan sannsynligvis synge den, selv om det ikke akkurat er “min” musikkstil. Senere fortsatte han i den samme gata, med diverse hits som ga ham til smør på brødskiva og vel så det. Det var noen rykter om noe skandaløst en gang eller to, og George Michael har sikkert brukt både det ene og det andre dopet gjennom tiden, men han var jo først og fremst en musiker. Jeg er ikke engang interessert i hva de bandene jeg aktivt “digger” driver med i sine privatliv, så desto mindre George Michael og andre popmusikere. Tittelen på dette skriveriet er imidlertid – direkte oversatt fra engelsk – tittelen på en dokumentarfilm som ligger ute på YouTube.
Skal, skal ikke? Som vanlig skal jeg ikke klikke på noe som lover “sleske opplysninger” om ting jeg på ingen måte har behov for å vite. Kanskje noen intervjuer om musikksynet hans George Michael, ispedd diverse “morsomme historier” fra diverse bransjeerfaringer ville vært noe som kunne ha interessert meg, men “rumpefortellinger”? Herregud. (Jeg behøver ikke å forklare hva ordet rumpefortelling betyr, det henviser åpenbart til en bestemt journalistisk stil.) Jeg snuser ikke, for å si det på den måten. Hvis man havner i en sånn situasjon at intervjuobjektets rumpelukt begynner å overdøve alle andre inntrykk personen avgir, så har man kommet dem alt for nært. Enten man mener det bokstavelig – at de avgir en ubehagelig lukt – eller som metafor; av typen “jeg synes at holdningene dine stinker”, så har man havnet på et ugunstig sted i samtalen når den blir olfaktorisk (altså “luktorientert”). Dette er sannsynligvis et passende sted å nevne at jeg egentlig aldri har forstått hva “persondyrkelse” – her i form av kjendisskjelven – handler om. De er jo bare mennesker.
Kvaliteten på diverse “innhold” som legges ut på nettet handler ved dette tidspunkt om den laveste mengde innsats som er nødvendig for å oppnå et kommersielt interessant antall klikk og følgere. Mye er åpenbart bare tøys og bløff som ikke desto mindre legger ned mye innsats i å fremstå som interessant – såkalt clickbait – fordi de behøver jo ikke noe mer enn at folk åpner posten av nysgjerrighet, eller av en hvilken som helst annen grunn. Snart vil også kunstig intelligens komme i noe slags billig og brukervennlig format, slik at man ikke lenger behøver å gjøre mer enn å fremkaste noen stikkord for å få frem et produkt som holder samme standard – eller bedre – som resten av alt man hadde skrevet før man fikk “profesjonell hjelp” av en KI. Teknologien er “rett rundt hjørnet” som folk sier, og jeg tar vel ikke mye feil om jeg gjetter på at noen tidlige modeller av kunstig intelligens allerede finnes i den dyre enden av “smarttelefoner”. Det tar jo litt tid før alt sånt filtreres gjennom hele systemet til en sånn grad at det når nivået for “det som er vanlig”. Som vanlig er det sannsynligvis håpløst å spå om fremtiden, fordi alskens overraskelser spretter jo stadig opp som troll i eske, men jeg føler meg ikke “optimistisk” i forhold til vår generelle omgang med teknologiske hjelpemidler ved dette tidspunktet.
Hvis man har en veldig umiddelbar form for intelligens vil man kanskje tenke at kyllinger spiser jo ikke franske treskruer, så dette utsagnet gir ingen mening, men hvis man bruker virkeligheten som mål – og antar at alle andre også gjør det – så vil man forstå at det mangler et stykke informasjon i midten der. Hvorfor vil franske treskruer bidra til å mate kyllingene på noe vis? Vi vet jo allerede at kyllingene ikke skal spise dem, så derfor må de være til noe annet. Noen slags automatisk innretning for å måle ut en passende mengde kyllingfòr kanskje? Det virker som en rimelig arbeidshypotese inntil videre. Vi er nødt til å vente på mer informasjon for å forstå detaljene i bildet.
Som alle skjønner er dette bare et eksempel. Misforståelser oppstår typisk når og fordi folk trekker for vidtgående konklusjoner basert i den lille informasjonen de har. Slutningen kan være korrekt, men den kan også være ukorrekt. Det blir egentlig et spørsmål om “gambling” og odds. Det kan hende at jeg er psykotisk og at “stemmene i hodet” forteller meg at kyllingene behøver å spise franske treskruer for at universet skal gi mening — men det kan også hende at jeg bare “tenker høyt” – og usammenhengende – om hvordan jeg skal feste noen hengsler til en greie som skal gå langs den ene veggen sånn som dette. Og så gestikulerer jeg litt med hendene. Og du svarer med å si greit, jeg skjønner at du har en plan men jeg ser det ikke for meg sånn som du forklarer det. Så skifter vi tema.
Som håndverker er det mer enn bare meningsløst å “jobbe raskt” hvis man ikke også jobber korrekt. Tro meg, du vil heller ha han som jobber sakte og korrekt enn han som tilsynelatende er en effektiv jævel, men han slurver og gjør for mange feil som folk må rykke ut og korrigere i etterkant, så alt i alt er det mest lønnsomt å jobbe så sakte som man må for å få det helt korrekt den første gangen man gjør jobben. Selvsagt hører det med i en profesjonell servicepolitikk at man kommer og rydder opp etter seg hvis man har gjort en feil hos en kunde, men dette skal ikke være nødvendig hvis man konsekvent holder seg til de fagmessige standardene som gjelder. Serviceklager mot håndverkere handler nesten alltid om slurv, sjusk og dårlige faglige standarder. Mye av dette oppstår fordi man har “dårlig tid” på et sted, oppdragene står i kø, alle maser og det ene med det andre. Og plutselig oppstår det en “komplikasjon”.
Som tenker har det ikke de samme praktiske konsekvenser hvis man gjør en sjuskete jobb i utgangspunktet. Hvis det i tillegg er et åpent spørsmål hvem som “har rett” kan man jo bare holde fast ved sin egen påstand uten at dette har noen følger for deg. Ihvertfall ingen som du behøver å ta hensyn til. Hva er det verste som kan skje? At folk ikke vil like deg? Bu hu. Følelsen av å “ha rett” er så orgasmisk – hvis du gjør det riktig – at dette i seg selv betaler for alle sosiale konsekvenser som måtte følge. At folk reagerer negativt på greiene dine er et tegn på at du er på sporet av noe. Sånn er det alltid med alle geniale idèer. Først gjør de narr av dem, Så møter de dem med aggresjon og truende atferd, før de til sist aksepterer dem som sannhet (som de siden vil forsvare med den samme primitive villskap som de forsvarte det gamle paradigmet med). Dette er i hovedsak hvordan et paradigmeskifte skjer. Det gikk for eksempel an å skrike skjellsord mot den da helt nye kvantefysikken for hundre år siden – noe mange jo også gjorde med stor lidenskap – men dette er ikke noe seriøse mennesker kan gjøre nå i dag. Man er pent nødt til å sette seg inn i hele den hjernesprengende pakka for å komme noen vei med “den nye fysikken”. Om ikke må man rett og slett bare finne seg et annet fag å sysle med. Alle har jo ikke legning for fysikk heller.
Logisk sett er det vel hva man kaller en invers syllogisme – når man stokker om på det generelle og det spesielle – hvis man tenker at det i seg selv beviser at man har rett når man møter mye motstand fra mange hold. Geniale idèer er jo fundamentalt fremmede for alle andre enn geniet før vi kommer til det stadiet at alle tar dem som en selvfølge, men det samme kan (og bør) man dessverre også si om idiotiske idèer. Grunnen til at ikke alle allerede gjør noe på en “smartere” måte er ofte fordi alle andre måter allerede har vært prøvd og forkastet ut ifra pragmatiske effektivitetshensyn som det er vanskelig å oppdage – og enda vanskeligere å forstå – før man er “dypt inne i faget”. Hvis vi for eksempel ser på hvor lenge folk har holdt på med å tukle med stein og murverk så må man jo være veldig lærling i hodet sitt for å tenke at man kommer fra et gunstig utgangspunkt for å “revolusjonere faget” på noen materiell eller metodisk måte som ikke allerede har vært prøvd. Det bor jo til enhver tid “en liten oppfinner” i oss alle. Også alle de som har passert gjennom livet før oss. I sin mest abstrakte form har de prinsippene som underligger kvantefysikken vært velkjente filosofiske problemer i mer enn to tusen år. Er den “substansen” som virkeligheten er laget av glatt eller “kornete” i sin fundamentale struktur? Dette var utgangsspørsmålet for Demokrit og “atomlæren” den gangen. Som alle ser er dette et typisk kvantemekanisk spørsmål. Når vi kommer ned til de minste nivåene i naturen – og de er idiotisk små, de spesielt interesserte kan google “planckenheter” – så observerer vi at ting hopper fra ett stadium til et annet, heller enn å “gli”. Det er dette vi kaller kvantesprang; for eksempel innenfor atomets struktur. Jeg gidder ikke å gå inn i dette akkurat nå. De spesielt interesserte kan google på “standardmodellen for partikkelfysikk” for å sette seg inn i saken.
Poenget her og nå er jo det beryktede kunnskapens paradoks. Jo mer man vet, jo mer vet man at man ikke vet. All kunnskap har en yttergrense som trykker mot “den uvitenhet som man vet om” — hvor man i prinsippet må anta at det går an å lese seg opp på hva som helst i en hvilken som helst av mange retninger, men dette vil i seg selv bare flytte grensene for “den uvitenhet som man vet om”, helt til man kommer til selveste grensen for hva noe menneske kan vite om saken. Sånn er hverdagslivet for filosofer. Det har forsøksvis vært definert som “det å tenke om det å tenke” men jeg synes dette er unødig rekursivt og mystifiserende. Jeg foretrekker å si at det handler om å formulere bedre spørsmål. Det beste “resultat” en filosof kan håpe på er en snedig måte å syntetisere en problemstilling ned til et enkelt spørsmål. Glem alt du har hørt om “forklaringer”. Verden og menneskelivet er notorisk uforklarlige størrelser. Det er meningsløst å henge seg opp i spørsmålsstillinger som “hva er meningen med livet?” fordi hjernen vil jo umiddelbart eksplodere i “opsjonsparalyse” når det ikke kan finnes noe annet svar enn en privat og subjektivt tilrettelagt løsning. Hvorfor må livet ha en mening? Det er et bedre spørsmål, eller skal vi kanskje heller kalle det “et bedre utgangspunkt for filosofering”. Til syvende og sist er det ikke til å komme forbi at livet må leves på en fundamentalt fysisk og materiell måte, enten man kan “forklare” ting eller ikke. Dette er utgangspunktet for alt annet, for alle. Derfor er det et vanlig inngangskrav hos alle “filosofiske skoler” at man må rydde opp i alt rot man eventuelt har i privatlivet sitt før man begir seg “ut på nye eventyr” i det mentale spillerommet. Den vanlige metaforen er at man må “tømme koppen sin” fordi hvis man ikke kommer til filosofien med “tom kopp” vil det heller ikke la seg gjøre å fylle den med noe bedre enn det hjemmebryggede skvælet man allerede hadde. Claro? Sånn er hverdagslivet for filosofer. Sivilistene har mange tanker, på den samme måte som barn har mange tanker. De smarte forstår dette intuitivt. De noe mindre smarte protesterer og henviser til at alle meninger er likeverdige meninger.
Faidra var i henhold til gresk mytologi datter av kong Minos på Kreta som var sønn av guden Zevs og Europa. Hennes mor var Pasifaë, datter av guden Helios og okeaniden Perse. Hun var søster av Ariadne, en fruktbarhetsgudinne på Kreta. Hun var den andre hustruen til den greske helten Thesevs (som drepte monsteret Minotauros). Hun ble mor til Demofon (konge av Athen) og Akamas. Legenden om Faidra forteller at hun forelsket seg i ektemannens sønn Hippolytos, som avviste henne. Som hevn påsto hun at hun var blitt voldtatt av stesønnen, og Thesevs forbannet sønnen som ble drept ved en guddommelig inngripen. Deretter tok Faidra livet av seg og Thesevs fikk vite sannheten.
Jeg kan ikke gjøre rede for hvordan jeg havnet i en diskusjon om verdensbygging. Er det et eget fag nå? Sannsynligvis burde jeg ikke ha sagt at jeg ikke liker Tolkien umiddelbart etter at en av de andre tilstedeværenda hadde påstått at “alle liker Tolkien”. Men det er jo sant. Hvorfor skulle alle like Tolkien? Jeg skjønner ikke det. Jeg skjønner at noen gjør det, men det angår ikke meg. Jeg oppfatter det ikke som spesielt interessant eller kontroversielt å verken like eller mislike Tolkien, bare et spørsmål om litteratursmak. Det er jo ikke sånn at jeg oppsøker nettsteder beregnet for beundrere av Tolkiens arbeider for å “disse” dem eller noe sånt. Det er bare på direkte forespørsel – eller noe nær opptil dette, som vi ser – at jeg opplyser noen om mitt syn på Ringenes Herre og resten av opplegget. Det raker ikke meg om andre digger dette materialet – noe mange åpenbart gjør – men det appellerer altså ikke til min smak. For å liksom understreke poenget mitt la jeg til at Game of Thrones var også kjempepopulært hos mange, men jeg likte ikke den serien heller. Eller rettere sagt, politikken i Game of Thrones var jo komisk, men jeg melder meg ut så snart de kommer trekkende med drager og demoner.
Her er en påstand: Historiene bor i språket. Sann eller usann? Usann i den forstand at det finnes jo for eksempel stumfilm, eller film som de bare kalte det før vi fikk lydfilm. Dessuten pantomime og så videre. Imidlertid kan vi kontre med å si at språk behøver ikke å handle om bare ord. Ethvert uttrykk som har evnen til å “bære frem et budskap” må regnes som “språk”. Billedspråk, formspråk, det er en lang liste. Til og med kroppsspråk må regnes med. “Snakke med øyet” er jo det folk faktisk gjør når de er så godt samkjørte at de kan kommunisere budskap til hverandre bare med blikkretningen og den typen ting. Filmregissører bør helst være sensitive overfor denslags. Fortellinger som er basert bare i ord – la oss si en bok – behøver strengt tatt ikke å bry seg om “verdensbygging” fordi leserens fantasi vil uansett fylle inn alle blanke felter underveis, mens i en film henger alt på det rette perspektivet. Har noen noensinne sett en film basert på en bok de kjenner godt og etterpå syntes at filmens “verden” lignet på den de allerede hadde? Det man typisk hører folk si er jo at “boka var bedre” og da handler det sannsynligvis om at “filmen tok feil” i forhold til hvordan historien burde vært fortalt. Som fan av boka hadde man faktisk allerede en følelse for materialet som filmen kanskje ikke tok tilstrekkelig hensyn til. Nesten som når noen kritiserer kjæresten din. Dette kan bare bety umiddelbar og blodseriøs forsvarsposisjon. Å diskutere handlingen i en bok er ikke det samme som å diskutere handlingen i en film. Så du det? er ikke naturlig å spørre noen om etter at de har lest noe, men egentlig det eneste man kan referere til i forhold til en film. Man leser jo ikke filmer — og selv om man eventuelt har lest boka som filmen er basert på – og derfor presumptivt “kjenner historien” – så kan man ikke si noe om filmen av den grunn. Den kan være god eller dårlig på sine egne premisser.
Dette blir en kake med mange lag. Nederst har vi “selve virkeligheten” som for eksempel de politiske realitetene som fulgte i kjølvannet av Alexander den stores felttog gjennom “hele verden”. Det neste laget vi legger oppå der er de historiene folk forteller om Alexander og hans politiske etterkommere, hvorav den som har fått mest PR sannsynligvis er Cleopatra. Her finnes det mye mystisk fruktsmak. Mange tanker og meninger. Alle har hørt mange slags historier om Roma, Hellas, Egypt og “antikkens verden” forøvrig, lenge før vi introduserer film – eller teater, herregud – som kan være mer eller mindre “historisk korrekt” i forhold til kildematerialet, både “slik det ser ut” for publikum der og da og “slik det fremstilles” i sin videre kontekst. Som sagt, mye mystisk fruktsmak. Hva skal man tenke og hva skal man tro? Kanskje er det nettopp fordi jeg er såpass “aktivt” historieinteressert som jeg er at jeg ikke digger fantasy som sjanger. Det er for mange sjarlataner og bløffmakere som kretser rundt i utkanten av historiefaget med løgnhistoriene sine. Det hjelper ikke at vi har verdensbyggere som Tolkien til å dekonstruere allerede eksisterende mytologisk materiale – inkludert ganske mye norrønt – for så å sette det sammen til en helt ny fantasiverden som han både bebygger, befolker og i det hele tatt. Dverger, alver, nisser og troll. Herregud. Drager og demoner. Jeg har ikke tid til sånt. Tålmodigheten renner ut av meg som livsblodet til en nystukket gris. Foreløpig hyler jeg ikke, men jeg føler at dette kanskje bør komme på repertoaret hvis man torturerer meg særlig mye mer med familiebåndene mellom orker og alver og den typen ting. Selvsagt ser jeg det imponerende – isolert sett – i alt arbeidet Tolkien – eller han med bøkene bak serien Game of Thrones – har lagt ned i å bygge opp en “alternativ virkelighet” som fungerer i henhold til sin egen indre logikk, men det er imponerende på den samme måten som jeg må lete etter ord for å beskrive hva jeg tenker om noen som har bygd en modelljernbane til mange hundre tusen på loftet, over en periode på tredve år og mer. Hmm. Ja. Så interessant. Du vet. Ikke uofte havner man i situasjoner hvor man ikke bør si hva man tenker. Folk er som alltid forskjellige, men hvis Norge Rundt oppfatter deg som et aktuelt innslag i programprofilen sin så har du gjort noen gale valg i livet.
Den britiske filmregissøren Jonathan Glazer vakte en del oppsikt med sin debutfilm Sexy Beast i år 2000. Filmen ble presentert som en “gangsterkomedie” – mange har senere klassifisert Sexy Beast som “neo-noir” – hvor vi blant annet fikk en oscarnominert fremstilling av den mildt sagt psykopatiske karakteren Don Logan av han som tidligere var mest kjent for å ha spilt Gandhi, Ben Kingsley. Definitivt ikke en type som man vil “ha etter seg”. Folk må nesten se filmen for å fatte hvilken genial jobb Kingsley egentlig gjorde der — særlig i forhold til de delene av publikum som var vant til å tenke på ham som “en Gandhi-type”. Dette var noe helt annet. Jeg mener å huske at Sexy Beast falt naturlig inn i en trend på den tiden – la oss si fra midt på 90-tallet og i omtrent et tiår fremover – som muligens lar seg spore tilbake til Quentin Tarantino, hvor mange gangsterfilmer hadde et komisk eller absurd skjær over seg, også denne. Eldre kriminaldrama var nettopp dette, mer “dramatiske” i sitt fokus på forbrytelsens tragiske elementer, karakterenes personlighetsforstyrrelser og det ene med det andre, mens den nyere stilen fokuserte mer på hvor fette dumt et straffbart opplegg som regel er. Fortellerstemmens innfallsvinkel har endret seg i en type historie som ellers forblir den samme i selve handlingsforløpet. For eksempel husker vi fra Tarantinos debutfilm Reservoir Dogs at han fremstilte ikke fortellingen på en normal måte. Vi fikk strengt tatt ikke se noe av “selve handlingen”, bare omstendighetene rundt og konsekvensene etterpå, nesten som om hele filmen var en “bakomfilm” som snakket om seg selv. Veldig postmodernistisk.
Det seneste jeg hørte om Jonathan Glazer var at han har blitt kontroversiell nå, dog ikke i kunstnerisk forstand. Dette er politisk. Glazer slapp jo filmen The Zone Of Interest nå nylig, først den 19. mai 2023 på filmfestivalen i Cannes, deretter den 15. desember samme år på kinoer i USA og ellers. Til Norge kom filmen i 2024. Saken er at det hadde jo skjedd ting mellom mai og desember i året 2023. Først kom terrorangrepene mot israelske mål i regi av Hamas den 7. oktober, deretter fulgte den – forutsigbare – overreaksjonen fra Israels side som fortsatt pågår, med uhyrlige sivile tapstall og enda verre offentlige uttalelser – i fullt alvor – fra høyt politisk hold i Israel, om at det er på tide å “fjerne” palestinerne en gang for alle. Herregud. Man forventer forsåvidt slike ytringer fra evneveike troll på nettet, men ikke fra seriøse mennesker som forvalter et stort samfunnsansvar. Hvorom allting er, jeg har ikke selv sett The Zone Of Interest ennå, så jeg kan ikke si noe annet om filmen enn det alle kan finne ut i form av anmeldelser og diverse annet materiale, men jeg har inntrykk av at den tilnærmer seg temaet Holocaust fra en “alternativ” synsvinkel, litt på samme måte som Reservoir Dogs handlet om et bankran. Det forutsettes at når man kommer til denne historien så har man allerede “sett hundre filmer” om det samme temaet, slik at Glazer gjør ikke noe forsøk på å gjenfortelle det historiske faktagrunnlaget, han bare ser på noen “imaginære scener fra dagliglivet” til de som befant seg i periferien av utryddelsesleiren Auschwitz — litt på den samme måten som Tarantino i Reservoir Dogs forutsetter at de som kommer for å se denne filmen allerede har “sett hundre filmer” om bankran, slik at de behøver ikke å få noen lineær fremstilling av denne synsvinkelen. Det vi får er heller en fortelling om ting som skjer “bak kulissene” og som vi vanligvis aldri ser. Som rimelig er ble The Zone Of Interest nominert til fem Oscarpriser, og vant to. Beste utenlandske film og beste lydmiks. Under takketalen henviste Jonathan Glazer til krisen i Gaza, med oppfordring til våpenhvile og kritikk for bruken av Holocaust – man kan av naturlige årsaker anta at hodet hans var ganske fullt av akkurat det temaet ved akkurat den tiden – for å “rettferdiggjøre en okkupasjon” (av Gaza). Dette var ikke populært. Glazer ble følgelig av mange umiddelbart relegert til den eksklusive kretsen av “antisemittiske jøder” som man noen ganger hører om.
Som alle vet er jeg jo så psykopatisk at jeg bent frem driter i om “mange mener det samme som meg” – hvis jeg mener noe, så mener jeg det, uavhengig av om det er korrekt eller populært – men ikke desto mindre mener mange det samme som meg i saken om at det er ikke nødvendigvis antisemittistk å kritisere staten Israel for inhuman behandling av den palestinske folkegruppen som helhet. Det kan selvsagt være et element innenfor en større antisemittisk strategi å fokusere på alt som medfører “negativ PR for Israel” men det kan også være bare vanlig bekymring for den humanitære situasjonen slik den faktisk er og fremstår. Ethvert normalt anstendig menneske reagerer når de observerer trakassering, brutalisering, mobbing og overgrep. Hvis det mot formodning skulle være “noe annet” som foregår enn det folk kan se med sine egne øyne; vennligst utdyp hva “dette andre” består i, på en måte som ikke krever tredjegrads mental saltomortale for å forstå. Der står vel saken mer eller mindre per i dag. Det er ubegripelig for et stort antall mennesker at det er “nødvendig” å fare frem på så brutalt vis på så tynt moralsk grunnlag. Hvis jeg forsto det riktig så var Glazers poeng i sin takketale under oscarseremonien at det virker dehumaniserende på alle de impliserte parter når det foregår noe uhyrlig rett ved siden av der du bor og oppholder deg, selv om du ikke direkte deltar i overgrepene — men særlig da. Det er jo som alle vet en kunst å “late som om man ikke ser noe” på en troverdig måte når galskapen når et visst nivå. Det er i praksis umulig – ihvertfall i “den vestlige verden” – å si ordet jøde uten å automatisk henge på ordet “forfølgelse”, eventuelt hat og andre ord som måtte føles dekkende. Historien er jo som den er. Antisemittisme eksisterer. Norge har heller ikke gode karakterer i dette faget, når vi ser på hva som skjedde med arrestasjoner og deportering under krigen. Noen var selvsagt bedre enn andre, i den forstand at de gjorde hva de kunne for å bistå med ressurser til flukt, dekning eller hva som var aktuelt der og da, men helhetsbildet er ikke bra. Det er ingen grunn til å tro at det har blitt noe bedre siden.
USA har sine “presidentihistorikere” som spesialiserer seg bare på dette. En av dem fortalte nylig at da Benjamin Netanyahu var på besøk i Det hvite hus under sin første periode som statsminister i Israel vakte han forargelse hos Bill Clinton fordi han var så “selvsikker” i forhold til det nivået av respekt som Clinton mente man burde vise overfor det amerikanske presidentskapet. Det som hadde skjedd den gangen var at Netanyahu benyttet anledningen til å “skolere” Clinton om hvordan arabere er “dårlige mennesker” i generell forstand, mens han ellers oppførte seg som om han “eide stedet”. Poenget med å fortelle denne anekdoten var åpenbart at karakteren Benjamin Netanyahu – en hardkokt sionist og hensynsløs maktpolitiker – er viktig for å forstå det som foregår i Gaza. Rykter sier at Netanyahu vil havne i fengsel så snart tilstandene normaliseres igjen. Jeg vet ikke noe om bakgrunnen for denne påstanden. Jeg følger ikke med på politikken i Israel. Imidlertid mener jeg det var noe med at de prøver å endre grunnloven og innskrenke makten til høyesterett, for å beskytte Netanyahu mot anklager om korrupsjon, forretningsfusk og det ene med det andre. Hvem vet? Ihvertfall ikke jeg, selv om jeg rent personlig synes at han har et anstrøk av noe “demonisk” over seg. (Det samme kan man forsåvidt si om mange andre politikere i Vest-Asia.) Om det siden også er sant at det er israelerne som står bak “islamskepsis” i USA og Europa vet jeg heller ikke noe om. Selv om de åpenbart ikke har noe å direkte tape på generelt hat overfor muslimer i “vesten”, så ligger det vel ikke noen direkte vinning for dem i saken heller. I all hovedsak er jo israelere og arabere det samme – semittiske – folkeslaget. Sånn sett er hets overfor arabere også antisemittisme, ihverfall kommer det fra den samme kilden i menneskehjertet. Som alle vet var det Maurice Joly som i 1864 utga det satiriske skriftet Dialog mellom Machiavelli og Montesquieu i helvete som senere dannet grunnlaget for det kapittelet i boka til Sergej Nilus – jeg vet ikke engang hva jeg skal kalle ham, han var jo en religiøs mystiker, kanskje litt som dagens Aleksander Dugin, men i forhold til sin samtid var han vel noen slags anarkist? – som tsarens hemmelige politi senere trakk ut og utga som pamflett i 1905: Nedtegnelser fra Sions vises protokoller. På den tiden hadde jo Ashkenazjødene fortsatt ordningen med kahal, et slags indre jødisk selvstyre av “de eldstes råd” eller noe, som i hovedsak handlet om praktiske affærer i forhold til skatter og utskrivning til militærtjeneste i tsarens armè. Det var imidlertid politisk beleilig der og da – jeg vet ikke noe mer detaljert – å bruke “jødenes råd” som konspirasjonsteori, så slik ble det. Og slik har det fortsatt siden.
Midt på 1800-tallet var begrepet rase veldig “i vinden” blant folk både innenfor og utenfor det som gikk for å være vitenskapsmiljøer den gangen. Raselære var en av mange ologier som ble oppfunnet og klassifisert som akademiske fag, men som senere ble forkastet og relegert til boksen for pseudovitenskap. Uansett var det slik at folks rase for en tid ble betraktet som en meningsfull – og ikke minst respektabel – kategori å sortere mennesker etter, akkurat lenge nok til at “jødefolket” rakk å bli nominert til status som egen rase. Det var ikke de selv som ønsket dette. Det var ikke engang jøder som fant opp sionismen. Dette var i utgangspunktet en evangelisk kristen idè som finnes i slike miljøer den dag i dag og som handler om at visse profetier må oppfylles for at Jesus skal komme tilbake, blant annet må staten Israel gjenoppstå. Det er mye mer. Ganske kompliserte affærer. Jeg vet ikke hva de ser for seg skal skje, men jeg behøver heller ikke å vite mer enn jeg gjør for å avskrive det som paranoide fantasier. Religiøst vanvidd. Ikke desto mindre er dette “psykologiske realiteter” i den forstand at et tilstrekkelig antall mennesker motiveres av disse fantasiene til at de ønsker å manifestere det som konkrete realiteter i menneskenes livsverden. Noen jøder tok til seg sionismen da den var en ny idè, inkludert tanken om at jøder utgjør en egen rase, men det vanlige var at “jødefolket” ble betraktet som et internasjonalt religiøst fundamentert fellesskap som forholdt seg lojale til sine respektive lands politiske myndigheter i verdslige affærer. Alt dette endret seg imidlertid etter Den andre verdenskrig. Det spiller jo liten rolle i denne sammenhengen hva jødene tenker om seg selv. Hvis alle andre tenker at de er en egen rase som er fundamentalt upålitelig overfor sine respektive lands nasjonale interesser, så har de jo ikke stort annet valg enn å “ta dette til etterretning” og etablere seg med sin egen etnostat og det ene med det andre. Sånn sett ble jødene “rase gjennom henfall”, ikke etter eget ønske. Og nå har vi staten Israel. Simsalabim. Det er vanskelig å se hvordan noen deler av denne historien kunne gått særlig mye verre for et usannsynlig antall ofre, men gjort er gjort og spist er spist. Som vanlig etterspør vi faget “fremtidsrealisme”. Hvor er vi på vei hen? Spør hvem du vil av tilfeldige folk du møter på gata. Alle kommer til å skrive under på at “det er aldri for sent å slutte som drittsekk”. Når som helst man har tenkt å bli en kul og corny normal person er bra.
Har du noensinne støtt på noen som ikke vet hva de driver med? Jeg mener til en sånn grad at du har sagt til deg selv “de folka der vet faen ikke hva de driver med” – eller andre ord som betyr det samme – og gått fra stedet i sinne. Det er selvsagt et tullespørsmål. Sånt har skjedd med alle, og det kommer til å skje igjen. Garantert. Poenget her og nå er imidlertid et annet. Når vi ser på hvor mange som gjør ting de egentlig ikke kan – eller kanskje de kan dem, bare at de slurver – er det ikke rimelig å fremføre dette til å også omfatte de meningene de danner seg? Jeg mener, når handlingene deres er basert i inkompetanse, hvorfor skal ikke meningene være basert i uvitenhet? Mønsteret blir mer harmonisk på den måten. Det er sant at man ikke skal “skue hunden på hårene” men på den annen side er det liten grunn til å anta at en som fremstår som en fussete slask på utsiden samtidig skal være preget av stor indre disiplin.
Nominelt sett er menneskehjernen universets mest komplekse struktur. Vi har en aldeles absurd prosessorkraft i tenkamentet. Imidlertid er det ikke mer vanlig å møte noen som kan tenke enn det er å møte noen som kan løpe sekstimeteren på hendene. Hvorfor er det sånn? Først og fremt fordi de fleste drasser på en skrikete fugleunge av en “personlighet” som krever full betjening til enhver tid — også kjent som egoet. Jeg eksisterer, sier egoet. Derfor er du min. Selve faget psykologi er ikke særlig gammelt, men prinsippet om at “sjelen” – det vil si de ikke-materielle delene av en person – har mer enn bare èn form er hvor gammelt som helst. Strukturelt sett jobber vi alle ut ifra et imaginært “punkt” som vi kaller selvet. Altså det man henviser til når man bruker ordet jeg. Den våkne bevisstheten. Subjektet som bor i denne kroppen. Det er vanskelig å være presis om disse tingene, men samtidig er det nødvendig for å oppnå klarhet. Uansett er selvet og egoet to forskjellige ting, som imidlertid samhandler i den daglige driften av individet (med sine livsomstendigheter). Selvet er noe abstrakt og eterisk, mens egoet er bygget opp av følelser. Eller selvet er “åndelig” mens egoet er materielt, om du vil. Egoet befinner seg i “denne verden” og drives typisk av frykt og begjær, mens selvet er mer frittflytende og “inspirert”.
Poenget med meditasjon og den typen ting er som regel å “dempe støyen” fra egoets krav om mat, sex, rus, drama, underholdning og jeg vet ikke hva, til fordel for en mer “flytende” følelse av å “bare være tilstede” i verden. Poenget med å gå på tur i villmarken – eller for den saks skyld bare i bymark – er ofte noe av det samme. Du vet. Komme seg litt bort fra det hele. Erfare en virkelighet som stiller helt andre krav til deg enn jobben, ekteskapet og det ene med det andre. Overnatte utendørs. Lære seg å virkelig hate myggen. Poenget er uansett at folk drives til vanvidd – bokstavelig talt – av den urbane hypervirkeligheten med alle sine performative konformitetskrav. Derfor har vi fått et sett med helt nye “syndromer” innenfor den psykiatriske helsetjenesten, som vokser ut av “den nye økonomien” og som utvilsomt blir forsterket av “den nye teknologien”. Heldigvis har vi samtidig fått syntetisert frem et ukjent antall nye “designerstoffer” til å ta hånd om alle disse nye og fremmede følelsene. Du vet. Psykofarmasøytisk presisjonsbombing. Hva kan gå galt? Det virker litt pretensiøst å dele ut gratis råd til fremmede mennesker på nettet, men mitt generelle råd til alle er at de engasjerer seg mer i sang, dans, håndarbeid og den typen “kretivt menneskelige” ting som definner seg utenfor domènet til enhver form for kunstig intelligens. Det vil neppe bli enklere å føle seg “hjemme” i samfunnet etterhvert som diverse medier og plattformer blir stadig mer automatisert og “spesialtilpasset” profilen din, slik den fremkommer gjennom søkehistorie og andre “elektroniske spor” som du etterlater deg. Behøver jeg virkelig å fortelle folk at uansett hva de kommer med av nye og staselige ting her i verden, så vil disse først og fremst bli engasjert i den noble virksomheten med å jakte på folks penger? Det nåværende nettet er forsåvidt allerede “noe helt annet” enn hva folk trodde at det skulle bli sånn cirka rundt år 2000, og enda mer annerledes skal det bli.
Her er saken: Du kan ikke bestemme hva andre skal føle eller hvordan de skal reagere på noe. Det kan hende at de reagerer akkurat som du ville gjort. Det kan også hende at de reagerer helt annerledes enn deg. Så lenge man ikke kjenner folk er dette umulig å si på forhånd. Det som bare er en spøk for noen kan oppfattes som en grov fornærmelse av andre. Dessuten er fobier omtrent like rettferdig fordelt som fysisk skjønnhet ute blant folk. Så vidt vi kan se er det helt tilfeldig hvem som får hva, selv om en viss grad av “arvelighet” er forutsigbar. Saken er uansett at folk er forskjellige — tildels svært forskjellige. De fleste har sikkert opplevd en situasjon når noe de prøvde å si ble totalt misforstått – ofte noe som var ment som en morsomhet – sånn at det ble nødvendig å “forklare seg” på en litt klein måte. “Tråkke i salaten” er et vanlig uttrykk for sånt. Det skjer hele tiden. Faktisk er det så vanlig at de fleste bare trekker på skuldrene av alle de små sosiale blemmene som folk gjør, så lenge de skjerper seg i rimelig grad etter at de har blitt gjort oppmerksomme på saken. I dag er det deg, i morgen kan det være meg. Vi hjelper hverandre til å komme videre i livet gjennom å holde fokus på de viktige tingene.
Reelle hensyn er et teknisk begrep fra jussens verden som mer eller mindre sammenfaller med det vi ellers kaller “sunn fornuft”. Alle vet jo at virkeligheten ikke adlyder helt som den skal når vi setter i gang med alle våre fine planer, slik at vi blir nødt til å forhandle; gi og ta litt for å komme oss over, rundt eller gjennom diverse vanskeligheter som dukker opp på vår vei — eller vei og vei, skal vi ikke heller bare kalle det en hinderløype hvor det er notorisk dårlig sikt i svingene. Uansett vil man som jurist ikke uofte havne i situasjoner hvor “korrekt lovanvendelse” vil medføre et urettferdig resultat, slik at vi må “lempe på reglene” for å normalisere utkommet av prosedyren. Du vet. Smidighet. Fire på krav og prinsipper. Sånne ting. En tigger som har stjålet et brød fordi han er sulten har jo ikke begått den samme formen for synd som en rik mann som stjeler et brød fordi han ikke har lyst til å skille seg fra pengene sine, men han har lyst på brødet også. “Reelle hensyn” tilsier at disse to ikke skal behandles likt, selv om de teknisk sett har begått det samme lovbruddet. “Alminnelig rettsfølelse” er et litt diffust begrep, men substansielt nok til at alle voksne og rimelig oppegående mennesker bør skjønne hva det er. Grovt sett kan vi si det handler om viljen til å komme seg videre i livet, både for sin egen del og for alle andres. Gjøre opp regninger og avslutte saker, javisst, selvfølgelig; men på en måte som faktisk avslutter dem der og da. Det vil si at ingen part i saken må drasse på “kvelende konsekvenser” langt ut over det som er rimelig og nødvendig, sånn at det både ser ut som og oppleves som et uerettferdig utkomme. En sak er jo strengt tatt ikke avsluttet så lenge saken – eller dens konsekvenser – fortsatt fremkaller bitre følelser og hevnfantasier i folk.
Mange har alle mulige slags bisarre fantasier om “vikingtiden” og det norrøne ættesamfunnet, men alle som vet noe om historien peker på det samme: Blodhevn. Det vil si slektsfeider – en syklus av drap og hevndrap – som kunne vare i mange generasjoner. Med mindre du er klar for å leve – og dø – under sånne forhold så bør du helst ikke romantisere “de gamle skikkene” – forn sed – i alt for stor grad. Slik vi definerer ting nå for tiden skal det være likhetstegn mellom statsmakt og voldsmonopol. Ingen har lov til å “ta loven i sine egne hender” uansett hvor riktig det eventuelt føles for dem. “Nødvendig selvforsvar” er selvsagt tillatt i et unntakstilfelle, men da legges det vekt på ordet nødvendig. Det regnes slik sett mer som “aktiv deltagelse” i dramaet hvis man har åpen anledning til å bare forlate stedet, men lar være å benytte denne muligheten. Hvorfor er det jeg som må gi meg? Saken er at hvis du insisterer på å oppholde deg på – eller bevege deg til – et sted hvor det foregår en aktiv konflikt så blir du automatisk en del av denne konflikten uansett egne “intensjoner”. Det er ikke noe saklig argument at man bor i et fritt land, slik at man kan si hva man vil, bevege seg hvor man vil, og så videre, når problemet for eksempel er at det foreligger en “urolig siviltilstand” på stedet – la oss si et politisk demonstrasjonstog preget av mange følelsesmessig opphissede deltagere – slik at politiet har valgt å sperre av noen gater, stenge adkomsten for publikum og det ene med det andre. De kan faktisk nekte deg å “gå der du alltid går” for å komme hjem, på jobb, eller hvor det måtte være, hvis politiet mener de har operasjonelle årsaker til dette på grunn av situasjonsforhold der og da. Dette er ikke urimelig. De har ikke noen plikt til å forklare hvorfor de har opprettet en politisperring heller, men velger som regel å gjøre det likevel, av rimelighetshensyn. Tanken er at livet i størst mulig grad skal gå sin vante gang for flest mulig av de som ikke allerede er involvert i det som foregår. Generelt sett sier jo statistiske sannsynlighetsdata at når flere mennesker beveger seg inn i et område hvor det allerede er bråk, så vil resultatet forutsigart bli “mer bråk” — sånn at hvis man får isolert en konfliktsituasjon så vil den ihvertfall ikke vokse ut over hva som allerede er der på stedet.
Jeg hadde noen tanker om Pasient Q og hans tvangsforestillinger. Problemet er jo at han er en hatefull og aggressiv liten mann – grunnet visse traumatiske forhold i sin personlige bakgrunnshistorie – men dette er ikke forenelig med hans selvbilde som offer, så han projiserer sinnet sitt over på omverdenen. Det er de andre som gjør det. Pasient Q er i sine egne øyne hellig overbevist om at han selv er uten skyld i noe av det som hender med ham. Han er kategorisk uvillig til å vurdere om det kan være noe, kanskje i “kroppsspråket” hans, som andre opplever som truende eller provoserende. Det er jo ikke han som gjør det. Han gjør ikke noe galt. Ikke noe ulovlig. Pasient Q klarer ikke engang å rollespille som noe annet enn “offer”. Det er bokstavelig talt utenkelig for ham at han selv kan representere noen slags aktiv form for ond kraft som setter angst på andre. Det er jo nettopp de som gjør dette mot ham! Videre gange i den kognitive samtaleterapien vil fortsette å fokusere på hvorfor så mange oppfatter ham helt annerledes enn han oppfatter seg selv (et moment som virker forsterkende på pasientens opplevelse av å være utsatt for et komplott, eventuelt vitne til “historiske krefter” som bare han og noen få andre kan se). Med mindre han hisser seg opp og blir utagerende skal det ikke være nødvendig å medisinere Pasient Q ved dette tidspunkt. Fantasiene hans er ikke av det slaget som lar seg påvirke av noe annet enn langvarig samtaleterapi, slik at han over tid kan veiledes mot en mer realistisk holdning til andre mennesker, omverdenen og sin egen rolle i det hele. Det er jo ingen som er “ute etter ham”. Han svever ikke i noen annen form for fare enn den han selv fremkaller med de bisarre atferdsmønstrene sine. Folk reagerer jo — men hver gang dette skjer får Pasient Q nok en gang “bekreftet” at løslig organiserte krefter i det minste motarbeider ham, sannsynligvis planlegger de også å “gjøre noe” mot ham, men han er uvillig til å komme med noe konkret ekesempel på hva dette eventuelt skulle bestå i. Det virker imidlertid ikke som om han frykter å bli utsatt for voldelige overfall, det handler så vidt vi kan se om at han forventer “sabotasje” på jobben og den typen ting. Han vil ikke svare på hvorfor noen skulle ønske å sabotere for ham. Det kan imidlertid lønne seg å jobbe litt forsiktig videre med dette motivet. Kanskje er Pasient Q på vei mot en erkjennelse av at den som først og fremst saboterer livet hans er ham selv.
Det offentlige bruker skattepengene til å finansiere fellesgoder som skole, helsevesen, veier, rettsvesen, forsvar og trygdeytelser. Skatter brukes også ofte som et middel til økonomisk utjevning mellom innbyggerne, for eksempel gjennom progressive skattesatser. Noen skatter er dessuten ment å virke styrende på innbyggernes atferd, som for eksempel miljø- og alkoholavgifter.
Det er ingen overdrivelse å si at jeg “føler meg personlig uenig” i mange beslutninger som fattes innenfor det offentlige — eller også i det private næringsliv, for den saks skyld. Du vet. Når de gjør noe annet enn jeg ville ha gjort. Skjer hele tiden. Til og med innenfor veggene til mitt eget hjem noen ganger. Jeg hadde for eksempel en rørlegger her ved en anledning. Han fulgte helt klart sin egen rytme, ikke min, men jobben ble da gjort etterhvert. Sånn sett endte det bra, men før vi kom så langt var det frustrerende å leve uten innlagt vann i boligen i opptil flere dager mer enn hva som burde vært nødvendig. Likevel sa jeg aldri noenting. Jeg ringte ikke og purret mens jobben sto på. Jeg klaget ikke etterpå. Alt jeg gjorde var å bestille jobben, servere rørleggeren kaffe etter forespørsel og betale regningen etterpå. Faktisk så har jeg aldri kommentert noen aspekter ved akkurat den rørleggerjobben før nå. Hva er poenget? Det ønskede resultatet var å få tilbake vannet, slik at når det forelå var det ikke aktuelt å bruke noe mer tid eller energi på saken.
Fra mitt perspektiv er det vanskelig å ta folk seriøst – om de er aldri så “voksne” av alder – når de setter i gang med å snakke om følelsene sine. Herregud. Hvem faen bryr seg? Jeg mener, de måtte ha betalt meg for at jeg skulle ha engasjert den rørleggeren jeg nevnte i noen slags samtale om hvorfor jobben ikke blir gjort i krisetempo, fordi jeg føler jo at det er kritisk ubehagelig å ikke ha vann. Saken er at jeg har ikke kontroll over situasjonen og det må jeg bare akseptere. Det tar den tiden det tar. Jeg tviler på at man trenger å fortelle en rørlegger at det er knasende kjenkt å ha innlagt vann og avløp, så raskt det lar seg gjøre. Noe sier meg at de “har hørt alt før” allerede. Jeg vet jo ingenting om hva som foregår med rørleggeren mens han ikke er her og jobber — og slik vil jeg helst at tingene skal forbli. Vennligst ingen “livshistorie”, men det er okay å snakke fag. Her tilkommer naturligvis det vesentlige element at jeg selv er håndverker og derfor vet hvor irriterende plagsomme kunder kan være. Ingen liker masete mennesker. Det virker mot sin hensikt, fordi en masete kunde fyller aldri noensinne noen håndverker med arbeidslyst basert i sympati for kundens situasjon.
Blant alle de håpløse prosjekter som finnes i dette livet fremstår det å spekulere rundt hvordan “skattepengene mine” blir brukt som noe av det mest fåfengte. Hvor skal jeg engang begynne å lage listen over alt jeg synes er “unødvendig”? Herregud. Jeg henfaller som vanlig til Otto von Bismarcks gamle påstand: Ingen har lyst til å vite hvordan man lager lover og pølser. Enten får man ta seg jobb i pølsemakeriet for å “påvirke prosessen” ad realistisk vei, eller så er man bare en masete person. Nivået på det folk kaller “politisk debatt” nå for tiden er som å fremstille sladder og ryktespredning om navngitte personer som gyldige “studier i sosiologi”. Nordmenn er i det store og hele rike mennesker. Selv de som nominelt sett er “fattige” i henhold til EUs definisjon av begrepet er realistisk sett “rike” på en global skala. Ikke minst fordi vi har velfungerende samfunnsinstitusjoner i Norge. Det er dyrt å gjøre skikkelig arbeid. Av denne grunn alene er det dyrt å holde seg med høye standarder for “systemet”. Det finnes ingen annen grunn til at Norge til stadighet skal score såpass høyt i nesten alle “livsstilsundersøkelser” som blir foretatt enn at det norske opplegget for offentlige tjenester er såpass velorganisert. Byråkratiet er selvsagt en fæl drage å konfrontere når og hvis dette er nødvendig, men sånn er det overalt. Nesten ingen klarer å komme opp med eksempler på land hvor byråkratiet er mer effektivt og “brukervennlig” enn i Norge, selv om noen av og til mumler noe om Sveits. Saken er vel heller at det blir som med han rørleggeren. Finnes det noensinne en god grunn til at man behøver hjelp fra en rørlegger? Ikke når man står til knes i mannskit og bare skriker av frustrasjon. Sånn er ofte forholdet til det offentlige også. Ingen gir seg i kast med den tredemølla hvis det ikke er nødvendig — men til gjengjend er det ofte “nødvendig” på en “det brenner i ræva mi” måte når det først er nødvendig. Dette skaper et høyere trykk i situasjonen enn hva som er normalt i den alminnelige hverdagen.
Har du noensinne hørt om Glasgowkyss? Uten å henge oss opp i detaljer rundt den skotske omgangstonen skal vi bare oversette det til norsk med ordet “springskalle”. Altså når man klasker panna si hardt mot ansiktet til noen, med eller uten jakkegrep. Det gjør nesten alltid svinaktig vondt, øynene fylles umiddelbart med tårer, og så videre; la oss bare si at det er ubehagelig — hvilket også er hensikten. Lokale utbrudd av kyssesyke i Glasgow handler ofte om kategorien “barslagsmål”, som igjen har en tendens til å vokse ut av meningsutvekslinger som blir litt for friske i språkbruken. Hva kan man si? Alkohol er jo kjent for å løsne på hemningene hos folk, men ikke alltid på positivt vis, i den grad det noensinne er positivt å drikke for å “miste hemningene” i sosial forstand. I praksis betyr det jo ofte bare at man blir amorøst innpåsliten overfor det motsatte kjønn og/eller kranglete overfor medlemmer av sitt eget kjønn og aldersgruppe. Og plutselig smeller det et eller annet sted i det herværende festlokalet. Noen begynner å slåss over noen slags dusteting som bare virker viktig i fylla. Sånn ser verden ut hvis man for eksempel er dørvakt ved et utested. Bare spør. Jeg har prøvd. Bartender har jeg også vært, slik at jeg kan bekrefte at det faktisk er sant at folk ofte nevner “random” problemer fra privatlivet sitt for bartenderen. Jeg antar det er fordi man står jo uansett der på stedet, og kunden føler seg sentimentral og pratsom, eller noe. Hva skal man liksom gjøre? Hmm. Ja. Så interessant. En lykkelig slutt er når man bare kan si at nå har de fått nok for i kveld. Gå hjem. Og så går de. Ja ha det da. Saken er uansett at folk oppfører seg på en annen måte når det å få et “Glasgowkyss” er en aktuell, fysisk mulighet. Når man vet at man kommer til å få en på trynet hvis man blir for løssluppen med sarkasmen sin så holder man oftere kjeft enn hva man for eksempel føler seg forpliktet til på nettet.
Jeg vet ikke hva som var galt med stedet der jeg vokste opp, men det virket ihvertfall som en slags naturlig selvfølgelighet at man som gutt og ung mann måtte lære seg å slåss. Hvis ikke blir man jo ikke tatt seriøst. Hvis folk vet at de bare kan ta seg til rette overfor deg slik de selv lyster, når og hvordan de selv lyster, så er dette i hovedsak hva som kommer til å skje. Du vil bli utnyttet fra alle kanter. Sånn er livet i denne verden. Det er ikke bra at det er slik, men sånn er i det store og hele den “naturens orden” som alt og alle henfaller til, med mindre det finnes andre regler for hva man kan og ikke kan gjøre. Her ligger et argument for sivilisasjon. Ordet betegner i seg selv imidlertid bare en teori. I praksis handler det om standarder. Hvor lavt er det greit å synke? Noe har gått galt i livet ditt hvis du som voksen mann er nødt til å forholde deg til “nevekamp”, som en annen dustete hanekylling. Man kan selvsagt plassere innslagspunktet for sivilisert atferd akkurat hvor man selv ønsker – jeg forlanger ikke at noen skal være enig med meg – men etter min mening handler det om “integritet”, både i sin inngående og utgående forstand. Det vil si “respekt for individets integritet” — sin egen på en “verken mer eller mindre enn andres” type måte. Mye her i livet handler om “etiske gråsoner” hvor man bare må lytte til de instinktene man har, som for eksempel hva slags vitser og “høyttenkning” det er greit å fyre av i hva slags situasjoner, men dette med “individets integritet” er en grunnleggende forutsetning for et levedyktig demokrati på det praktiske hverdagsnivået. Ethvert angrep på individets integritet er et angrep på demokratiets oksygentilførsel. Integritet betyr blant annet at man har rett til – innenfor rimelighetens rammer – å tenke, tro, føle og ellers bare leve slik man synes at man bør, ut fra hva “den indre stemmen” påbyr; så lenge man gjennom dette ellers ikke er til plage og sjenanse for andre på lovstridige måter. Frihet betyr imidlertid bare at noe er “ikke regulert”. Alle muligheter er åpne og valgfrie innenfor et fritt domène. Hvor er vi i dag? På 60-tallet var det for eksempel vanlig å fremsette krav om – og arrangere politiske demonstrasjoner til fordel for – “fri kjærlighet”. Tenk på det du. Sånt er en selvfølgelighet i dagens Norge, og alle lever i grunnen helt fint med det — så hva var det alt bråket handlet om i utgangspunktet?
Ordet legning betyr “slik man er laget” og betegner noe som ikke kan forandres, bare “undertrykkes” i større eller mindre grad. Ordet brukes oftest i spesialbetydningen “seksuell legning” men i utgangspunktet kan det betyr hva som helst. Legning for matematikk (eller ikke). Legning for tannlegefaget (eller ikke). Du ser tegninga. Man bør ikke søke jobb som prest hvis man ikke har legning for sånt. Eller lege. Begge disse høres ut som helt forferdelige yrker for meg; hvor man på ervervsmessig basis er nødt til å forholde seg til “folk og problemene deres” dag ut og dag inn. Man bør definitivt ha legning for denslags. Om ikke til og med “kallelse” — la oss si at man søker seg til legeyrket fordi man føler at verden behøver kompetent medisinsk tilsyn, som virker som en saklig nok grunn for meg. Jeg er enig, ferdig diskutert. Imidlertid er dette “på prinsipiell basis”. Selv har jeg ikke legning for å “jobbe med mennesker”. Jeg har ikke den korrekte innstillingen. Det er alt for vanskelig for meg å forbli nøytral, objektiv og fagmessig orientert. Jeg er alt for nysgjerrig etter å “høre mer” til å forstå når jeg bør sette strek for en behandlingstime. Selv de mest kjedelige typer er jo interessante når man først tar seg tid til å lytte til dem. Det er ikke uten grunn at vi har noe som heter “profesjonell distanse”. Nært nok, men samtidig fjernt nok. Jeg er ikke flink til å regulere dette. Du vet. Man skal jo ikke “ta med seg jobben hjem” og så videre. Hvis jeg måtte forholde meg til mange mennesker med sine bekymringer hver dag ville det rett og slett bli for mange bekymringer for meg. Jobben og privatlivet ville sklidd over i hverandre på en måte som ikke er profesjonell. Derimot har jeg filosofisk legning. Jeg klarer å forholde meg til nærmest hvor “dype” temaer som helst uten å bli svett. Det er snarere et spørsmål om å motstå fristelsen til å “dykke ned i det” til enhver tid, fordi folk flest liker jo ikke sånt. De henger med til et visst punkt, så er det akkurat som øynene deres blir glaserte. Da er det rett før de sovner.
Vi snakket uansett om “prisen for privilegiene” og sånn sett har jeg ingen illusjoner. Det er dyrt som faen å etablere og drive en kompetent offentlig forvaltning, ikke minst i tjenesteenden. Noe særlig mer presist føler jeg ikke at det er nødvendig for meg å kjenne budsjettsplitt og kostnadsstruktur på pølsefabrikken. Av prinsipiell praksis “holder jeg med” de beslutningene som blir fattet av de som er ansatt for å gjøre jobben, ihvertfall i utgangspunktet. Siden tilkommer eventuelle “kritikkverdige forhold”, men selv dette er sjelden eller aldri mitt problem. Jeg klarer ikke å finne den indre “flammen” man må ha for å føle seg opprørt over hva fanden de enn driver med på det daglige nivå i statsforvaltningen, hvem som bruker hvem sine “skattepenger” på hva, det ene med det andre, du skjønner hvor jeg vil med dette. Om jeg så tenker på meg et jævla magesår over all toskeskapen i verden – inkludert politikken, på alle nivåer – så kommer ikke dette til å utgjøre et milligram av forskjell. Så hvorfor? Man kunne i prinsippet ta et blankt ark og tegne opp en vanlig T-splitt, hvor man til venstre for streken skriver ned en liste over problematiske ting som man har makt til å gjøre noe med, man har bare ikke hatt tid til det ennå, mens man til høyre anfører sånt som man riktignok kanskje tenker en del på men som man definitivt ikke har makt til å påvirke på noe vis. Etterpå kan man se på arket og vurdere om det går an å flytte energi fra den ene siden til den andre på noen måte. Du finner sikkert noe.
