Logistikk er å formidle, motta og sende gods samt planlegging, lagring og administrasjon av håndtering av materialer og produkter i en bedrift. Logistikkfaget omfatter også analyser av alle fysiske forflytninger av en vare fra leverandør via produksjonsleddet til kunden.
(Store norske leksikon)
De fleste legger etterhvert merke til at det spiller liten rolle hvor fine idèer man har hvis man aldri klarer å omsette noen av dem i handling. Vi kan forsåvidt si at deler av livet handler om dagdrømming og mer eller mindre realistisk “prosjektplanlegging” tilknyttet diverse ting som man har lyst til å gjøre, men mesteparten av all tid og energi folk typisk har går likevel med til å forvalte “nødvendighetene” i livet sitt, først blant dem de økonomiske realitetene: Man trenger en inntekt hvis man skal ha et liv. Hva folk synes at de behøver varierer selvsagt mye, men det er uansett aldri null. Gitt at man ellers har bolig og klær på kroppen tror jeg for eksempel det er svært vanskelig å drifte et normalt kosthold i dagens Norge på noe særlig mye lavere enn en hundrelapp om dagen — og da har jeg bare tatt hensyn til hva den aller billigste gjørpa koster i innkjøp fra butikk, uten noen form for pynt eller moro tilknyttet noen deler av prosessen.
“Kostnader til livsopphold” er den aller laveste standarden man kan bruke for seg selv. Hvor billig går det an å leve? Igjen, det er variabelt hvor man vil sette minimumspunktet sitt, men objektivt sett må alle ha en rimelig boligløsning og et kosthold som dekker næringsbehovet før det er noe poeng i å ta diskusjonen videre. De som lever med usikkerhet rundt boligsituasjon og matvareforsyning vil selvsagt finne det vanskelig å engasjere seg i for eksempel debatter om estetikk og moralfilosofi. De har jo konkrete problemer som ikke tillater dem å drive avsted på en sky av frivole spekulasjoner. Vi har allerede foreslått at et rimelig kostholdsbudsjett for en enslig person i dagens Norge ligger på rundt 3000 i måneden. Det går an å postulere et lavere tall og forsvare det med gode argumenter, men det er i så fall fordi man prøver å trekke frem et annet poeng enn hva det faktisk koster å holde seg med et sunt og balansert kosthold. Vi skal uansett frem til noe helt annet, nemlig hva det koster å bo i dagens Norge, i relasjon til hva det koster å “leve” forøvrig.
Etter hva jeg hører er det ikke uvanlig å bruke halvparten av alt man tjener – og vel så det – på å finansiere boligen. I utgangspunktet bør man etter min mening ha en tredjedelsøkonomi for å oppleve situasjonen som “bekvem” — det vil si at man bruker en tredjedel på bolig (inkludert strøm og andre driftsutgifter), en tredjedel på husholdning (inkludert kosthold, klær og så videre) og en tredjedel på “annet”, eller altså det vi typisk kaller “fritidsaktiviteter”. Du vet. Lek og moro. Personlige idiosynkrasier. Hobbyer. Den typen ting. Folk som bare jobber og driver med “seriøse” ting har en tendens til å bli nærmest drepende kjedelige, om ikke også en anelse sosiopatiske. Det er vanskelig å argumentere mot poenget med at man må nyte livet mens man har det, hvis ikke blir man jo enten nevrotiker eller psykopat. De fornuftige pleier å si at hele poenget med å gjøre det man “må” er å bygge opp albuerom nok til å gjøre det man “vil”. Det ene betaler for det andre, så å si, enten direkte eller på avdrag. Nødvendigheter er et element som må inn i enhver debatt om fri vilje. I henhold til selve definisjonen er det ikke normalt å leve på en “alternativ” måte, men det kan bli nødvendig likevel hvis man vil finne frem til en balansert privatøkonomi, si for eksempel at man er nødt til å bo i kollektiv for at man ikke skal “bo seg ihjel” i dagens leiemarked — eller man er nødt til å selv bli en hushai i forhold til “utleiedelen” av boligen – ofte en hybel eller to – som man finansierer gjennom et lån man strengt tatt ikke har råd til. Pick your poison. Poenget er uansett at ting er som de er fordi det er politisk bestemt at ting skal være slik. Konjunkturer er jo ikke naturkrefter. Årsaken til at vi har dyrtid i nesten alle tradisjonelt “rike land” – inkludert Norge, selv om vi teknisk sett bare er nyrike – er rett og slett fordi alt for få jobber med produktive ting, i relasjon til alle dem som bare “jobber med penger” innenfor den såkalte serviceøkonomien.
Jeg har bodd på egen hånd – med eller uten diverse samboere underveis – siden året 1978, da jeg var femten år og forlot foeldrehjemmet. Riktignok med “tunge subsidier” derfra for å få det til å fungere økonomisk, men ikke desto mindre fikk jeg etter mye mas “mitt eget sted”. Forholdene på boligmarkedet i Norge i 1978 kan ikke sammenlignes med nåtiden. Blant annet var det husleieregulering frem til langt innpå 80-tallet, og i den grad folk kjøpte og solgte boliger var det nesten alltid nødvendig å også komme opp med en betydelig pengesum – flere hundre tusen i datidens penger – “under bordet” for å få gjennomført handelen. Rent bortsett fra at det ikke fantes noe boligmarked å “komme seg inn i” den gangen så var det like vanskelig å etablere seg med egen bolig da som nå, men av helt andre årsaker. Det var ingen som tenkte at de skulle kjøpe sin første bolig. Det var mer et spørsmål om man hadde råd til et eget sted eller om man måtte satse på noe slags “strategisk samboerskap”. Jeg har selv bodd i kollektiv noen ganger gjennom tidens løp — og hvordan akkurat det fungerer handler som alle vet om “personkjemi”. Hvis ikke alle i rimelig grad er innstilt på å få det til å fungere så kommer det ikke til å fungere. Du vet. At folk rydder etter seg og den typen ting. At de ikke stjeler andres mat i kjøleskapet. At de ikke vekker resten av huset med støyende atferd om natten. At de ikke etterlater badet i noen annen “tilstand” enn rent og ryddig. Det høres jo ut som selvfølgeligheter, men det er forbløffende hvor sløve og slaskete selv såkalt “høyt fungerende” mennesker kan være, noe som i utgangspunktet ikke raker meg, men så kommer vi kanskje altså til det punktet at vi må dele kjøkken og baderom. For at sånt skal fungere må det være regler. Og som vanlig kræsjer alle gode hensikter før eller siden med ansiktet først i den muren som heter “respekt for reglementet”. Hvis man overhodet har en funksjonell IQ bør man skjønne at det er på tide å komme seg bort fra stedet i det øyeblikk det innkalles til “allmøte for å diskutere orden og oppførsel”. Herregud. Det er jo evneveikt. Hva er vi? Noen slags jævla snørrunger?
Samboerskap er ikke desto mindre en interessant erfaring — og da mener jeg ikke i et tosidig type familieforhold, men en “kollektiv” type ordning hvor folk har sine private soverom men resten er fellesarealer. Samfunnet kan jo modelleres gjennom så mange slags metaforer, hvor mine favoritter er henholdsvis trafikkavvikling og samboerskap. Begge deler kommer til å kjøre seg fast øyeblikkelig hvis folk ikke følger de “kjørereglene” som gjelder. Som for eksempel at man er “sosialt ubunden” bare når man er hjemme hos seg selv, alene, og ingen andre kan reagere på at man for eksempel tøfler rundt i fellesområdene iført bare underbuksa, rett og slett fordi det er jo ingen andre der. Imidlertid må man “tilpasse seg” så snart det er flere enn bare deg selv tilstede i rommet. Hvor vanskelig kan det være å fatte? Man skulle tro det var selvinnlyselde. Ikke noe som man behøver å forklare for presumptivt voksne mennesker. Poenget med “vanlig folkeskikk” – eller etikette om du vil – er jo ikke først og fremst at man skal være grei mot de andre, men at det gjør livet enklere for deg selv i lengden. Folk har en tendens til å huske deg av mange slags årsaker, hvorav de fleste er “negative”. Rent operativt sett er det best hvis man går totalt under radaren overalt, slik at ingen kan huske noe om deg, men hvis man først skal gjøre et “inntrykk” har man sjelden noe å tjene på at folk husker deg som en vanskelig type. Verken på kort eller lang sikt. Trafikkavvikling, ikke sant? Opplegget fungerer “ganske bra” når alle følger reglene og “gjør det de skal” i henhold til trafikkopplæringen og så videre, men alt blir straks mindre bra når noen bestemmer seg for å improvisere på fantasifulle måter. Jeg kjørte lastebil rundt omkring på Østlandet i en periode. Typisk fra 50 til 100 mil om dagen, både på landevei og i tettbygde strøk, med mange finurlige operasjoner for å få manøvrert seg helt frem til leveringsstedet for lasten langs tildels “umulige” adkomstveier, men det mest stressende var utvilsomt å forholde seg til diverse “småbiler” i typisk “bytrafikk”; som neppe kunne kjørt særlig mye verre hvis de var dritings. La oss si det var nok til at jeg dannet meg noen “meninger” om trafikkatferd, som stort sett med fordel også lar seg overføre til mer generell sosial “samfunnsatferd”.
Noe av det mest interessante med vår samtids sosiale diskurs – eller samfunnsdebatten, om du vil, bare i sin videste forstand – er at det virker ikke som om det finnes noen bred enighet om hva virkeligheten er, eller hvordan den fungerer. Imidlertid finnes det mye tro der ute, ikke minst i forhold til metafysiske spørsmål som strengt tatt ikke spiller noen stor rolle i folks praktiske virkelighet – jevnfør til fenomenet “religiøs tro” og dets relative popularitet – men også tro på diverse “alternative idèer” som kan være nærmest hvor kørka som helst, det er likevel slik at man liksom skal respektere denne åndsformørkede hønsegården av frie assosiasjoner og liberale beviskrav. Takk men nei takk. Det finnes ingen grunn til at noen seriøse mennesker noensinne skal respektere astrologi, “new age” og alt det der. Faktisk vil jeg heller si at hvis noen i fullt alvor respekterer såkalt “alternativ tenkning” så er det et fette idiotsikkert tegn på at de selv er idioter. Inkludert ikke minst alt det kleine vaksinevåset som har kommet så langt frem i fantasiene til så mange evneveike troll etter pandemien. Før i tiden laget man noen ganger vitsetegninger av “folk som tror de er Napoleon” for å illustrere et poeng om galehus, men i våre dager er det mer korrekt å tegne “folk som tror de er infeksjonsleger” for å få frem det samme. Er det ikke ofte forbløffende hvor uvitende folk er om et tema de ikke desto mindre holder seg med sterke meninger rundt?