Kärleken övervinner allt, även känd under sitt latinska namn Amor vincit omnia, är en oljemålning av den italienske barockkonstnären Caravaggio. Den målades 1601–1602 och ingår i samlingarna i Gemäldegalerie i Berlin. Titeln är tagen från Vergilius diktsamling Bucolica där vers 69 i bok X lyder: Omnia vincit amor; et nos cedamus amori (Kärleken övervinner allt; så låt oss besegras av kärleken). Även Selma Lagerlöf använde frasen som rubrik för ett kapitel om kärlekens allmakt i Gösta Berlings saga 1891. Bilden skildrar Amor som med ett retfullt, nästan hånfullt leende möter betraktarens blick. Titeln syftar på att den jordiska kärleken är starkare än intellektuella och moraliska dygder; framför allt starkare än vetenskap, konst, berömmelse och makt vars symboler ligger slängda vid Amors fötter. Där finns en fiol och luta för konsten, rustning, krona och lagerkrans för makt och berömmelse samt geometriska instrument såsom passare och vinkel för vetenskap.
(Wikipedia)
Hvor mange kung fu orienterte filmer har du sett? Da mener jeg ikke de “vestlig” fokuserte arbeidene til Bruce Lee og Jackie Chan, men “ekte vare” – Made in Hong Kong – som er dypt kulturelt seriøs på den samme måten som westernfilmer; i den forstand at historien typisk kretser rundt visse moralske prinsipper, ofte på en så dramatisk måte at det sklir over i (ufrivillig) komedie, og med et galleri av karakterer som er like forutsigbare som et “Punch & Judy Show”. Lenge før situasjonskomedien – sitcom – ble en egen sjanger på fjernsyn med serier som Friends, Seinfeld og utallige andre, fantes den samme formelen innenfor tidens “friteater” – for eksempel Comedia dell’Arte – hvor publikum allerede “kjenner” karaktergalleriet, det er bare situasjonen man plasserer dem i som er ny. Vi vet allerede hvem Punch og Judy er, det vi venter på er en fortelling om hva som skjer når de skal gjøre et eller annet som i utgangspunktet er normalt, men så baller det på seg med diverse uforutsette komplikasjoner, og snart har vi det gående, til publikums store fornøyelse.
Noe som stadig dukker opp som tema i kung fu sjangeren er det å konfrontere “makten”. Fight the powers that be. I et menneskeliv vil det typisk fremkomme konflikter hvor man – riktig eller uriktig – føler at man står overfor noe “mer enn bare mennesker”, i den forstand at utkommet av det som skjer er uforholdsmessig mye mer viktig i et langtidsperspektiv enn det materielle resultatet her og nå. Litt enkelt sagt kan man si at mennesker kommer og går i livet vårt, men vi skal jo leve med oss selv hver dag for resten av livet. Hva skjer med dem som steller seg sånn at de føler avsky ved synet av sitt eget speilbilde? Sånt er ikke bra, men det skjer likevel. Folk gjør ting – eller er med på å gjøre ting – som de senere angrer på, kanskje for resten av livet. Eventuelt ting man ikke gjør, mens det fortsatt går an å gjøre dem. Du vet. Sjansene som man ikke tok mens de var der. Senere er det jo for sent. En masse andre ting skjedde istedet. Livet tok en annen retning. Hvorom allting er, saken er at man kan godt velge å konfrontere makten, men det går ikke av å overvinne makten hvis makt er det middelet man tenker å bruke. En “seier” vil jo i så fall bety at man blir den makten som man prøvde å overvinne.
Horror vacui – eller plenisme – er et av de eldste filosofiske prinsippene og det betyr kort fortalt at “naturen tillater ikke vakuum”. Hvis det oppstår “ledig plass” noe sted i en næringskjede så vil en eller annen slags skapning straks rykke inn og overta dette domènet. I en politisk kontekst handler plenismen om at et maktvakuum aldri vil vare særlig lenge. Noen vil alltid gripe dagen og ta seg til rette. En praktisk applikasjon av dette prinsippet kan observeres innenfor internasjonal narkohandel, hvor fortjenestemulighetene er så eventyrlige at folk glatt overser hvor farlig det er å rote seg inn i dette faenskapet. Sjansene for at det skal gå deg ille er vesentlig mye større enn sjansene for at det vil ende bra. På den annen side er vel dette den internasjonale lekegrinda til de personlighetstypene som ville blitt leiesoldater i Afrika på 70-tallet. De har i det minste ingen illusjoner om at maktbruken deres skal lede til “en bedre verden”, så det er forsåvidt ikke noe tragisk element i skjebnen deres, ihvertfall ikke sånn som man tradisjonelt sett definerer begrepet tragedie. Hitler var en tragisk figur. Al Capone var ikke. Ingen ekte gangster – gi og ta noen særtilfeller av psykoer (jeg ser på deg nå, Pablo Escobar) – tror at det de driver med er “til menneskehetens beste”. Alt de er ute etter er penger, makt og en glamorøs livsstil (slik dette defineres i de kretsene). Hvilket bringer oss til moralvakuum som fenomen. Går det an å ikke ha en moral? Etter min mening nei. I den grad folk overhodet tenker vil de også danne meninger om sin egen atferd. De kan ha en moral som er forstyrret, forkvaklet, pervertert, degenerert og så videre, men det finnes alltid noe der. La oss si et slags rammeverk som man “forklarer” egne holdninger og handlinger innenfor. Eller en indre logikk, om du vil.
Nordmenn er et folkeferd som har ti forskjellige ord for kulde men bare ett for kjærlighet. Det vi i dag tenker på som romatikk eksisterte ikke engang i klassisk tid; hvor man oppfattet “lidenskapelig forelskelse” av den typen som den dag i dag får folk til å gjøre fullstendig vanvittige ting som en form for galskap – insania divina – og essensielt forskjellig fra “erotisk interesse”, som ble oppfattet som normalt. Ekteskap var i hovedsak “politiske allianser” hvor begrepet kjærlighet var noe fullstendig irrelevant (slik det fortsatt forsåvidt forekommer i de deler av verden hvor “arrangerte eksteskap” er en del av det spillet om maktallianser som er politisk nødvendig når man ikke har godt fungerende samfunnsinstitusjoner av typisk moderne karakter). Jeg vet ikke hvor nyttig det er å praktisere alt det kleine koketteriet som folk gjør nå for tiden, om seksualitet og samliv, romantikk og realisme. Jeg minner om ett av mine favorittsitater – etter psykologen Wilhelm Reich, trent av Freud – som sier at “det er meningsløst å snakke om politisk frihet i et samfunn som ikke har seksuell frihet”. Tenk over saken. Er eller er ikke folks seksuelle greier noe viktig i livet deres? Såfremt man ellers holder seg til voksne mennesker som forstår hva de gjør og deltar etter eget ønske, ser jeg ingen grunn til at staten skal ha noen mening om folks seksuelle praksis, slik som for eksempel var tilfelle på den tiden da homofili var noe straffbart. Jeg minner om at dette fortsatt var forbudt i Norge på den tiden da jeg ble født, faktisk gikk jeg i tredje klasse på barneskolen da stortinget den 21. april 1972 opphevet straffelovens § 217 (jevnført til § 379), den såkalte homoparagrafen. Er dette i tråd med folks alminnelige rettsoppfatning? Jeg tror det. Hvis to – eller for den saks skyld enda flere – individer ønsker å ha seg med hverandre og de ellers er voksne og “samtykkekompetente” så raker ikke dette noen andre enn de som er på stedet og deltar. Dette er sannsynligvis det de fleste tenker, eller noe sånn omtrent det samme. Dette er i aller høyeste grad privatsaker.
Jeg drodlet en stund litt rundt en litterær karakter som “står frem” som heterofil på en “søkende” måte, litt i tvil om dette vil bli akseptert av slekt og venner, liksom litt skjelvende i underleppa men ikke desto mindre modig der han står på talerstolen og “bekjenner sin legning” på en åpen og befriende måte. Senere klapper alle begeistret i hendene og takker for den karaktersterke åpenheten. Viljen til å være seg selv og leve i sannhet, som seg selv. Selvsagt en fette absurd fortelling, men komisk på grunn av den overdrevne dramatikken rundt noe som er så banalt – og nær sagt “selvfølgelig” – som at hvis man ikke er “noe annet” så er man hetero-petero til Dovre faller. Ikke desto mindre oppleves de første skrittene i retning av en selvstendig seksuell identitet som “farlig terreng” av alle som går den veien, hvilket med få unntak er alle mennesker, overalt og alltid. Til og med de som er durkdrevne i seksualfaget opplever noen ganger at de har rotet seg inn i et opplegg som de burde ha holdt seg unna. Dette er farlig. Det kommer til å få ubehagelige konsekvenser for dem selv, med tillegg av ukjente ringvirkninger inn i den videre sosiale kretsen man er en del av. Du vet. En klassisk skandale. Sånt skjer hver dag. På motivet ovenfor ser vi Caravaggios visjon av “kjærligheten” som mer en infam og tyrannisk liten demon enn den vakre engelen som bringer fred og lys i livet, slik de fleste romantikere drømmer om å “finne det store kicket” på en slags åndelig måte. Kall den gamle guden Amor eller Eros, eller for den saks skyld Frøy, det spiller til sist ingen rolle. Poenget er at Caravaggio så det som en sadistisk makt i livet. Det gamle jødiske ordtaket sier: Mann tracht, Gott lacht. Mennesket legger planer mens Gud ler.
