Hegel regnet kunstens skjønnhet som overlegen naturens skjønnhet fordi kunstens skjønnhet er åndens manifestasjon av seg selv for seg selv. Den skjønne kunsten er det sanselige skinnet eller fremtoningen til ideen. Ideen er enheten av det subjektive og det objektive, og i det skjønne kunstverket er denne enheten uttrykt som en forening av et åndelig innhold og en materiell form.
(Store norske leksikon)
Ifølge en amerikansk nyhetskanal (MSNBC) viser en spørreundersøkelse at oppimot halvparten av befolkningen stiller seg uinteressert til den pågående rettssaken mot Donald Trump — som ifølge ryktene handler om “noe med en pornostjerne” men som i henhold til tiltalen er et spørsmål om misbruk av politiske kampanjemidler, med en påfølgende dekkoperasjon preget av fusk, snusk og løgner. Jeg gjenkjenner forsåvidt denne følelsen hos meg selv. Det er utmattende å forholde seg til alle forviklinger og alt evneveikt vrøvl som kommer fra Trump selv, kampanjen hans, de “nyfrelste” tilhengerne og ellers hele åsgårdsreia av folk som skriver og snakker om Trump, meg selv inkludert. Er det ikke snart nok nå? Åpenbart ikke ennå. Det er fortsatt mulig – om enn ikke sannsynlig – at Trump kan vinne valget til høsten, særlig hvis en eller flere “tredjekandidater” stikker av med mange stemmer som ellers ville gått til Biden, som av forskjellige årsaker er historisk upopulær ved dette tidspunkt, til tross for at han teknisk sett gjør en god jobb. Det kan gå slik det gjorde for Bush senior i 1992, da Ross Perot utgjorde jokeren i det spillet som til slutt endte med Bill Clinton som president.
Helt siden Trump først lanserte sitt kandidatur til presidentskapet – han er jo til politikk hva Olga Marie Mikalsen var til opera – har det vært vanlig blant tilhengerne hans å snakke om TDS. Trump Derangement Syndrome. Det er en tilstand som inntreffer hos folk som ikke klarer å se hva de ser i Trump. Hvorfor vil noen frivillig velge en sånn type som sjef for noe som helst, minst av alt en kjernefysisk supermakt? Det er ikke til å begripe — med mindre man forutsetter at Trumps tilhengere liker den måten ellers rasjonelle og velformulerte folk mister fatningen og ikke forstår hvordan de skal forholde seg til ham. Selve ordet “derangement” er åpenbart fransk og betyr uorden, eller mer presist “å bringe uorden i rekkene”, jevnfør til ordet arrangement, som betyr å lage et opplegg, skape en orden, “rangere” noe i henhold til en skala, og så videre. Derangement betyr det motsatte. TDS er den magiske superkraften til Trump; derved at han gjør folk ukomfortable nettopp fordi han er en temmelig uberegnelig “villmann”, og tilhengerne hans liker dette. Hele opplegget er ganske nihilistisk. Historisk sett er det vanskelig å se hvordan pendelen kunne ha svingt lengre vekk fra Obama som personlighetstype enn Donald Trump, noe da også svært mange har påpekt som et viktig moment i “det store bildet”. Trump er en nærmest perfekt Anti-Obama. Alle sjekkpunktene klaffer. Det samme kan man imidlertid ikke si om Joe Biden, som jo er selve den fysiske legemliggjøring av begrepet kompromiss. Hele livet har han handlet hest på bakrommet i all stillhet, mens de mer dramatiske skrikhalsene har stukket av med all oppmerksomheten.
Vi lever som alle kan se i interessante tider; forstått som et korrelat av den gamle – og temmelig passiv-aggressive – forbannelsen fra Kina: Måtte du få et interessant liv. Det kan jo bety hva som helst, men fredelig blir det uansett ikke. Det finnes ikke mange ekte eventyrere blant oss. De fleste som har hatt diverse “store opplevelser” sånn sett har rotet seg inn i ting ved et uhell oftere enn de har valgt å utsette seg før prøvelsene sine frivillig. Mange fantaserer om alskens eventyrlige opplevelser, men når sannhetens øyeblikk kommer velger de fleste likevel en stødig og forutsigbar tilværelse hvor de for det meste vet hva som skjer fra dag til dag. Det er jo veldig stressende å leve med stor usikkerhet i livet, med mindre man er en sånn type som oppsøker risiko og elsker “adrenalinrushet”. Det finnes jo faktisk mennesker som nærmest visner og dør hvis de ikke får holde på med noen slags galskap uti den eksistensielle randsonen, men dette er altså ikke på noen måte et flertall blant oss. Vår fortsatte eksistens som art er avhengig av at de fleste heller vil være hjemme og pule enn å klatre rundt i fjellvegger eller sette verdensrekord i lengdehopp med motorsykkel. Politikken – i den grad det demokratiske prinsippet faktisk fungerer – burde egentlig reflektere dette, i den forstand at vi vil heller ha stødige og forutsigbare enn “interessante” typer som politiske ledere. Alle vil selvsagt ha det man kaller “et rikt liv” i form av positive erfaringer og det ene med det andre, men de vil også ha en viss grad av kontroll over hva som skjer og ikke skjer med dem. La oss kalle det balanse. For mye trygghet gjør livet kjedelig. For lite gjør det stressende. Det blir kanskje en artig historie utav det senere – hvis det ender bra – men folk nyter jo ikke typisk livet mens de er nødt til å være fullstendig “på tuppa” for å i det hele tatt overleve de neste fem minuttene (bortsett fra den unntaksgruppen som vi allerede har nevnt).
Tilhengerne hans Donald Trump har alltid – med rette eller urette – lignet mer på en personkult enn på en fornuftsorientert, sller engang “normalt lidenskapelig” politisk bevegelse, basert i et program for “positiv samfunnsendring” fullt av fine idealer og hele den sulamitten der. Ingen vet hva han kan komme til å finne på, ikke engang han selv. Jamen Trump lyver jo hele tiden, kan man forsåvidt si til tilhengerne hans, som da bare trekker på skuldrene og sier at alle politikere lyver uansett, hele tiden. Trump er i det minste underholdende med alt det absurde han sier og gjør. Han er rett og slett et troll av den typen man finner overalt på internett, og han er “underholdende” – for seg selv og andre – på den samme måten og av de samme årsaker. Hvorfor ikke gi ham presidentmakten – nok en gang – i USA? Hva kan gå galt? Det er her TDS kommer inn i bildet. Fra et fornuftsmessig – ja et nærmest kynisk – synspunkt, er svaret på spørsmålet selvinnlysende. Problemet består i usikkerhetsmomentet. For Trumps tilhengere handler det imidlertid om at han får folk til å skjelve. De liker hvordan Trump får “eliten” – som de hater over alt og alle andre – til å miste fatningen og henfalle til skjellsord, opprørt kroppsspråk og i det hele tatt. Jeg tror det er vanlig blant tilhengere av Trump å føle seg som “tapere” – eller “ofre” om du vil – i en verden de verken gjenkjenner eller forstår. Jo mer faenskap og bråk Trump havner i jo mer identifiserer de seg med prøvelsene hans. Vi kan kalle dette nihilisme. Vi kan til og med si det er psykotisk, men ikke desto mindre består problemet i at Donald Trump nok en gang er den republikanske kandidaten ved presidentvalget i USA, som går av stabelen om et drøyt halvår — men akkurat nå sitter han på tiltalebenken i en straffesak. Det er ganske surrealistisk. Ingen har sett noe sånt før. Det burde vært omtrent “det eneste folk snakket om” – det er jo for eksempel mange lysår mer dramatisk enn det som skjedde med Richard Nixon – men folk lider tilsynelatende av Trufa nå. Trump fatigue. “Trumputmattelse.” Ingen orker mer av akkurat denne maten, ikke engang tilhengerne hans. Ingen møter opp for å demonstrere utenfor rettslokalene. Trump selv er som vanlig rabiat og histrionisk på denne Twitter-kopierende plattformen for sosiale media som han eier, men i rettslokalet sitter han og halvsover mesteparten av tiden. Ennå vet ingen hvor dette bærer hen.
Interessante refleksjoner. Godt skrevet. Jeg leste for øvrig noen kloke ord i dag: Det er kun er de som ikke er fornøyd med seg selv, som plager andre. Da kan man kanskje regne med at disse samme folkene liker å se at andre blir plaget også.
Første bud i psykologien til Carl Jung er vel at “enhver anklage er samtidig en tilståelse”, altså det vi den dag i dag kaller projeksjon. Hvor kommer misnøye fra? Det er jo alltid noe i observatøren som “kobler seg sammen” med noe i det som blir observert. Elementært, som Sherlock Holmes pleide å si.
Carl Jung har bidratt med mye visdom, mange quotes. 🙂