Psykodrama er en behandlingsmetode for psykiske lidelser, hvor terapeuten fungerer som regissør av et skuespill (drama) hvor pasienten spiller hovedrollen. En medhjelper kan være motspiller og skifte rolle med pasienten, som dermed får se seg selv med andres øyne.
(Store medisinske leksikon)
Vi skal imidlertid ikke la den profesjonelle og terapeutiske definisjonen av psykodrama komme i veien for folkelig praksis rundt temaet, som grovt sett er hva som skjer når noen iscenesetter seg selv, med pauker og fanfarer, på et mellommenneskelig nivå, ikke uofte i tilknytning til romantiske affærer. En eller begge parter “prøver å være noe” og søker bekreftelse fra motparten. Det ligner nyttårsforsetter i den forstand at det handler mer om hva man gjerne vil enn om hva man faktisk kommer til å gjøre. Den psykodramatiske skuespilleren prøver å manifestere en idealisert utgave av seg selv og vil normalt tendere mot å skylde på andre når dette ikke lykkes. De fikk ikke den formen for “samarbeid” som de hadde tenkt seg. De andre skuespillerne følger ikke skriptet. Derfor opplever man ikke “vekst” i forholdet.
Et annet navn for psykodramatisk atferdsmønster som kommer fra det ubevisste er psykose. Eller når idèene gis presedens fremfor fakta som utgår fra virkeligheten, for eksempel når det foreligger religiøs eller annen “konspiratorisk” sinnslidelse. Psykotiske individer kan ha en svært høy grad av mekanisk funksjonalitet overfor samfunnets krav til økonomisk selvhjulpenhet og så videre, men de vil nesten alltid ha store og tunge sosiale dysfunksjoner. Så lenge de holder kjeft om hva de tenker kan ingen se forskjell på en litt mutt og innesluttet type og en som lever i en fullstendig vanvittig forestillingsverden. Hvilket leder oss til et klassisk spørsmål: Handler psykologi om mentale prosesser eller om atferd? Det ene eksisterer selvsagt i sammenheng med det andre, men hvilken av dem skal vi rette behandlingstiltakene mot?
Den samfunnsmodellen vi lever med tillater (mange vil si krever) en høy grad av somomisme — det vil si når man lever “som om” man egentlig er noe helt annet enn hva man faktisk er – eller altså “hva man føler seg som” – enten fordi man prøver å bli dette andre eller fordi man lyver med noen slags kortsiktig vinnings hensikt. Eller i de mest patologiske tilfeller: Fordi man tror at “det er slik det skal være” — man later som om alt er bare bra fordi man ikke ønsker noe oppstuss rundt saken, man ønsker ikke å forklare seg, det ene med det andre, man ender uansett opp med å praktisere det som Henrik Ibsen kalte “livsløgnen”. (Fra “Vildanden”: Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme.) Alle voksne mennesker bør ha en ganske godt utviklet intuitiv følelse for dette problemområdet, selv om de ikke alltid klarer å formulere hva det er de observerer.
Postmoderne psykiatri bryr seg ikke om idèkompleksene, bare om pasienten er velfungerende i forhold til den nyliberalistiske ideologien, det vil si om man er en god nigger for massa (som karakteren Onkel Tom anbefalte i romanen ved samme navn) og gjør som man får beskjed om. Den menneskelige tilstand er en økonomisk tildragelse, ikke et metafysisk problem. Samfunnsfunksjonaliteten hos individer måles ut fra i hvilken grad deres psykodramatiske selvfremstilling faller innenfor visse mekanistiske rammebetingelser. Om de selv opplever sitt liv som “sannferdig” er ikke relevant. På det sosiologiske nivå er man bare en “kropp” som i større eller mindre grad følger det vi kaller et normalt atferdsmønster, som igjen dikterer til hvilken grad man behøver terapeutiske virkemidler for å “justere” eventuelle misforhold i bildet. Vi kan ikke si at standardene er utpreget høye for å oppnå godkjentstempel som normal, men man må kunne “ta vare på seg selv” i forhold til helse og ernæring, økonomi og normale sosiale funksjoner. Klarer man dette er man ellers fri til å gjøre hva fanden man vil, innenfor lovens og rimelighetens grenser. Klarer man det ikke vil man før eller siden komme i kontakt med Nav, eventuelt via politiet, helsevesenet og andre institusjonelle strukturer, det finnes så mange slags veier som leder til det samme dilemmaet: Du fugerer ikke som du skal.
Nav bryr seg ikke om rett og galt eller individuelle idiosynkrasier, de bryr seg bare om mandatet sitt, som er å få folk i arbeid med de midler man har til rådighet. Det skal lønne seg å jobbe. (For hvem?) Dette er ikke “realpolitikk”, det er et ideologisk fundamentert program som er designet for å betjene “eierklassen” innenfor det økonomiske systemet, det vil si de som lever av å flytte penger og ta ut fortjeneste, eller på tusen andre måter manipulere systemet til sin egen vinnings fordel, hvilket til en stor grad henger på om folk av egen fri vilje eller gjennom tvangsmidler er villige til å ta en hvilken som helst jobb, hvor som helst for å finansiere sitt eget livsopphold til en slik standard som de synes de behøver. Innenfor nyliberalistisk ideologi er mennesker potensielle leverandører av en vare som markedet etterspør, nemlig arbeidskraft, men av forskjellige årsaker er det slik at folk “lager vanskeligheter” — de nekter å levere. Da må de justeres. Aggressive tvangstiltak for å skaffe seg arbeidskraft – det vil si slaveri – var vanlig før i tiden men er ikke lenger tillatt. Nå for tiden bruker man økonomiske sanksjoner mot de som er vrange. I et samfunn hvor alt koster penger er fattigdom en tilstand hvor man bare har råd til å “eksistere”, man har ikke noe grunnlag for å finansiere et aktivt liv hvor man “gjør ting” av den typen som oppfattes som normalt innenfor kulturen. Etter å ha blitt påført fattigdom i kortere eller lengre tid er tanken at man vil “skjerpe seg” og heller ta en hvilken som helst drittjobb enn “mer av dette”.
Hvilket bringer oss til det andre virkemiddelet nyliberalistene har til sin rådighet: Psykisk tortur, særlig ved hjelp av byråkratiske virkemidler, det som klientellet til Nav noen ganger kaller “rebusløp” — som er når man sendes ut på oppdrag for å skaffe alskens dokumenter og attester som ikke behøver å være verken nødvendige eller relevante, men de “står på listen” over formelle krav, så da blir det slik. Jeg har ingen tall eller andre statistiske data, men jeg er en ganske skarp observatør av “ting i samfunnet” og det er mitt bestemte inntrykk at ikke utpreget mange griper mikrofonen for å rose Nav – det alminnelige er å sammenligne det med den typen tjenester bjørnen tilbyr – hvor alle de såkalte solskinnshistorier jeg har sett handler om at folk på tross av Nav klarte å etablere noe slags personlig forhold til en arbeidsgiver, som er hvordan slike ting normalt foregår, over halve Norge jobber i “små og mellomstore bedrifter” hvor alle kjenner alle. De fleste som bytter jobb gjør jo ikke dette i en kontekst hvor de har lest annonser og skrevet søknader og så videre, det handler nesten alltid om en mulighet som oppstår i forbindelse med at man innleder en samtale med noen, så leder det ene til det andre og man får et tilbud. Men for at dette skal være en realistisk mulighet må man på personnivå befinne seg i en tilstand av “psykisk overskudd” som ikke støttes av metodikken til Nav. Det ligger innbakt i “pakka” deres at klientene skal drives ned til et eksistensielt minimumsnivå, gjennom de foran nevnte økonomiske sanksjoner og psykiske torturmidler. Derfor skjer eventuelle positive ting “på tross av” hva Nav legger opp til.
Som et kortsiktig virkemiddel – la oss si på plasternivå – fungerer Nav sikkert bra, men Gud hjelpe deg hvis du kommer til dem med noe mer komplisert, la oss si et benbrudd. Alt de har er plaster og Paracet. Det såkalte langtidsklientellet, altså de egentlige navere, forteller alle stort sett den samme historien: Dette kunne ha gått på en helt annen måte, men Nav ødela dem. Derfor bør vi spørre: Hva fanden er det Nav gjør (eller ikke gjør)? Dette spørsmålet lar seg imidlertid ikke besvare på noen enkel måte, ihvertfall ikke hvis man ønsker å forstå saksmaterien. Som jeg stadig gejntar, det koker etter min mening ned til et grunnleggende moralsk spørsmål: Er det greit å utnytte andre mennesker i sin egen vinnings hensikt? Er det for eksempel greit å underbetale dem i forhold til de gjeldende tariffer? Er det greit å overarbeide dem i forhold til de gjeldende arbeidsmiljøstandarder? Er det greit å utsette dem for farlige operasjoner? Skittent miljø? Nedverdigende sanitærforhold? Meningsløse arbeidsoppgaver? Hvis man svarer nei på alt dette – som alle anstendige mennesker naturligvis gjør – så vil man havne i en tilstand av kognitiv dissonans hvis man samtidig synes Nav gjør en god jobb i forhold til å løse de problemene de ble innstiftet for å håndtere på en både økonomisk og etisk forsvarlig måte. Sånn har det vært i alle år. Det er liten grunn til å tro noe vil endre seg . ihvertfall ikke på noe vesentlig vis – i året vi står overfor. Vel, mest fordi den nyliberalistiske ideologien råder. Hallo? Strømpriser?
