Jeg har selv tidligere pleid å si at “den eneste frie vilje er motvilje” fordi hele konseptet frihet koker jo ned til ordet nei. Det der vil jeg ikke være med på. En fri person skal når som helst kunne ta seg selv ut av et hvilket som helst bilde, slippe alt de har i hendene for å gå og gjøre noe helt annet. Hvis dette ikke er et aktuelt alternativ er man strengt tatt ikke fri. Man er “bundet” av noe. Man må fullføre det man holder på med, man må bli der man er, man må rekke hjem til middag – eller hva som helst annet som man bare “må” – poenget er at vi alle har til enhver tid et sett med plikter som følger av de planer og avtaler som vi har. Vi må jo ta hensyn til menneskene i vårt liv; partnere, familie, venner, kolleger; og tilpasse oss de sosiale realitetene vi lever med. Teknisk sett er det nesten umulig å bli “fullstendig fri” i en virkelighet som stiller krav til oss. Alle voksne mennesker vil umiddelbart kunne skrive ned en liste over “nødvendigheter” i livet, men de vil også kunne argumentere for at “de gjør som de må for å kunne gjøre som de vil”, det vil si de har selv valgt å ta på seg det ansvaret de har, som et logisk ledd i begivenhetsrekken man må inn i for å skape det livet man ønsker å ha.
Noe annet jeg til stadighet gjentar er at europèisk frihet (eller rettere sagt “frihetstenkning”) definerer konseptet frihet som “fravær av regler” – noe som typisk medfører at alle umiddelbart tar seg til rette på det verst tenkelige vis – mens amerikansk frihet ligner mer på et religiøst budskap; en brusende følelse i brystet som vokser ut av fantasien om alt man kan gjøre og bli, hvis man bare “jobber hardt” og utviser nøysomhet. Av årsaker ingen forstår har amerikanere typisk et mer “optimistisk” menneskesyn enn europèere (eller hvem som helst andre som ikke er nordamerikanere, for den saks skyld), selv om mange vil foretrekke å bruke ordet naiv om den typisk amerikanske tanken om frihet. Vi har jo ingen erfaringer som tilsier at folk oppfører seg bedre når de kan gjøre hva pokker de vil. Alle rimelig fornuftige mennesker skjønner intuitivt at det ville ikke ende bra hvis vi en vakker dag plutselig erklærte at fra og med nå skal det være “full frihet” på alle norske kjøreveier. Trafikkreglene gjelder ikke lenger, men man “oppfordrer publikum til å vise aktsomhet og ta hensyn”. Lykke til. Selv med det ganske strenge regimet av trafikkregler som vi har i dag er det til tider fullt anarki der ute. Herregud. Alle vet jo at folk allerede “tøyer reglene” hele tiden, både her og der, motivert av at dette er til deres umiddelbare fordel i øyeblikket. Trafikkmessig sett er det slett ikke uvanlig å risikere livet bare for å tjene noen meter eller minutter. Hvem blant oss har aldri sett sånt?
Alle har hørt om Hamlet. Å være eller ikke være. Til og med det norske språket er fullt av ord og uttrykk som stammer fra Shakespeare, så desto mye mer det engelske. Uansett, dette med å “protestere for mye” har vi fra mor hans Hamlet, hu Gjertrud. The lady doth protest too much, methinks. Hvilket bringer oss til dagens poeng: Mennesker er “fulle av protest” fra naturens side. Eller vi kan kalle det trass om du vil. Antagonisme. Motvilje. Den første fuglen som våkner i det skrikende gjøkeredet folk typisk har mellom ørene. Den første posisjon folk inntar i livets eksistensielle teater – ganske instinktivt – er jo alltid “forsvarsposisjon”, ihvertfall mens man orienterer seg i forhold til situasjon og omgivelser. Du vet. “Den sikre siden” er der man helst vil være, mesteparten av tiden. Det er jo en farlig verden der ute. Man vet til enhver tid at verden er tjokk full av ting man verken ønsker å se eller være med på, eller engang “forholde seg til” på teoretisk grunnlag. Hvordan skal man navigere for å maksimere det ønskelige og minimere det uønskede? Det er spørsmålet. For hva er edel ferd? undrer Hamlet seg videre. Skal man bare “tåle” det man står i? — eller skal man “angripe” alle de drager som skjebnen sender like raskt som de ankommer? Svaret er at det finnes ikke noe svar. Alle som vet noe om norsk insektsliv vet at man ikke kan bekjempe knott med makt, alt man kan gjøre er å bruke hatt med finmasket myggnetting hele veien rundt, hansker og gjenteipede overganger mellom plaggene så ikke knotten kommer seg inn noe sted, men selv da sliter det på nervene å være omsvermet av knott. Jeg er forsåvidt villig til å diskutere flått som “verst blant insekter” på det grunnlag at de kan overføre farlig smitte, men det finnes ikke noe verre enn en tjukk sverm av knott for å drive folk til vanvidd. Alle som ikke er “pansret” mot knottangrep ender invariabelt med å “løpe for livet”. Hva kan vi lære av dette? Makt er relativt. Hagle hjelper ikke mot knott, med mindre man bruker den mot seg selv.
