A4-menneske med splittet personlighet

A4 er et standard papirformat definert av den internasjonale standarden ISO 216 som 210 mm × 297 mm. Et A4-ark som deles i to på tvers av langsiden gir to A5-ark. Tilsvarende er et A3-ark dobbelt så stort som et A4-ark. Alle A-formatene er formlike. Forholdet mellom langsiden og kortsiden er tilnærmet kvadratroten av 2. Det kan bevises matematisk at dette er det eneste forholdet som gir denne spesielle egenskapen.

(Wikipedia)

Takk til bloggeren Frodith for å ha sparket igang hjernen min. Jeg satt og filosoferte over hva som kan være et bra hverdagslig eksmpel på prinsippet om skalainvarians – at en ting beholder de samme egenskapene uansett hvor mange ganger den blir fordoblet eller halvert – så ble det publisert en innlegg om metaforen A4; som de interessante menneskene noen ganger bruker som nedsettende betegnelse på de som er forutsigbare i forhold til samfunnsnormalen, kanskje også noen ganger litt redd for å stikke hodet frem. Slik som for eksempel meg. Jeg er en litt sånn der grå type som ingen legger merke til. Jeg kler meg anonymt og oppfører meg anonymt. Veldig A4. Jeg liker det slik.

Folioformatet er mas o menos det samme som A4, bortsett fra at ting var mer omtrentlige på den tiden da mesteparten av alt utstyr var åpent justerbart, slik at for eksempel folioutgaven av Hypnerotomachia Poliphili fra 1499 (“meget dyr bok”) ble fremstilt i formatet 196 mm x 297 mm, altså noe smalere enn A4 men med samme høyde — mens folioutgaven av Shakespeares samlede verker fra 1623 (“verdens dyreste bok”) kom i det røslige formatet 304,8 mm x 482,6 mm, som jo blir mer for A3 å regne. Formatet kom uansett inn i verden som en standard størrelse for “ett stykk kalveskinn” som man med mye arbeid omgjorde til vellum, eller pergament, og siden brettet dobbelt et antall ganger, som i våre dager er reflektert i papirstørrelsen “A” (fulgt av et tall, normalt bare 0-6) som er internasjonal standard.

Bøker er ikke hva det var, i den grad det overhodet er noe lenger. Kindle og andre digitale “lesebrett” kan ha et veritabelt bibliotek i minnet sitt og allikevel passer de fint i sidelommen på en vanlig reiseveske. Det er jo mer bekvemt enn å trekke med seg en pall med bøker, som man eventuelt måtte ha gjort hvis man skulle reise med den samme informasjonsmengden i tradisjonell hardkopi — som faktisk var noe folk gjorde for et par hundre år siden, da en sjentelmann ikke ville bli tatt seriøst som “lærd” med mindre han hadde noen kasser med bøker i bagasjen. Hvor er vi nå? Enhver tosk kan google hva som helst på telefonen sin i løpet av få sekunder. Men gjør de det? Det er et helt annet spørsmål, eller altså det er selve spørsmålet: Hva skal man spørre om? Vi lever på mange måter i en “motsatt” tidsalder, når kunsten med å finne frem til korrekt informasjon handler mer om å avgrense søket enn å følge en sekvens med ledetråder. Hvis vi betrakter slike nettsteder som wikipedia, arxiv.org, og så videre, som et kollektivt eksternminne på vegne av hele menneskeheten, består det praktiske problemet for de aller fleste i å vite hva det er man egentlig leter etter. Hvor finner man “hemmelighetene”?

Vi legger merke til at Robert Dallington i året 1592 publiserte en utgave av Hypnerotomachia under tittelen “The Strife of Love in a Dream” og som alle vet var den historiske personen William Shakespeare opptatt med å skrive dette året, fordi alle teatrene var i “lockdown” på grunn av pestutbrudd og samtidig foregikk det opptøyer rettet mot “innvandrere” eller “de fremmede” (anti-alien riots) i London, som førte til mye materielt skadeverk og mange døde. Ihvertfall er dette hva alle sier. De individene som sto bak opptøyene var visstnok unge soldater og sjømenn som hadde blitt dimittert inn i et liv i arbeidsløshet etter seieren over Den spanske armada i 1588, slik at det var mye uro og sosial ustabilitet i England som altså kulminerte i vold og skadeverk dette året, uten at det er krystallklart eksakt hva det var som utløste bølgene av opptøyer, bortsett kanskje fra “revolusjonær agitasjon” som jeg personlig tror er hva som fikk Christopher Marlowe drept året etter. (Han nevnes jo stadig som en av mange mulige kandidater for hvem Shakespeare “egentlig” var.) Hva som ihvertfall er fette sikkert er at jo mer man graver i historien rundt William Shakespeares forfattergjerning, jo mindre mening gir den offisielle historien, annet enn som et slags teater-i-seg-selv, bare at det handler om den svært lønnsomme Shakespeareindustrien, hvor bare turistbesøk til Stratford alene er verd mange millioner pund hvert år. Som noen en gang formulerte problemet: Hvis det å skrive bøker og skuespill hadde vært en straffbar handling så ville ingen ha kunnet bevise Shakespeares skyld i en normal juridisk prosess. Alt vi har er “det folk sier”.

Er det så nøye? Jeg vet ikke. Det er sikkert noe psykiatrisk som får meg til å ikke bare “slippe tak” i sånne ting. For eksempel plukket jeg tilfeldigvis opp boken “Arktos” av Joscelyn Godwin da jeg var i London i 1995, ikke minst på grunn av den fengende undertittelen: The Polar Myth in Science, Symbolism, and Nazi Survival. Men også litt på grunn av assosiasjonen til William Godwin, ofte kalt “anarkismens far”, men mer prosaisk var han biologisk far av Mary Shelley, som skrev Frankenstein. (Historien er litt av et hekletøy.) Materialet var såpass fascinerende at jeg la merke til utgivelsen av Hypnerotomachia til 500-årsjubilèet i 1999, som var noe Joscelyn Godwin sto bak, og slik kom jeg første gang i kontakt med dette klassiske verket om Poliphilio – “venn av mange ting” . og hans elskede Polia (“mange ting”). Det er derfor jeg har et registrert firma kalt Las Cosas Maravillosas (“de vidunderlige tingene”). Et generelt råd jeg deler ut gratis til alle er at de bør ikke spørre meg hvorfor jeg sier og gjør det eller det hvis de har dårlig tid. Forklaringen er alltid minst hundre sider lang, med fotnoter til de viktigste historiske hendelsene over de seneste par-fem tusen år, så langt jeg kjenner til dem (hvilket er ganske langt). Jeg vet tusen ganger så mye nå som da jeg var bare en ung hanekylling på noenogtredve. Herrgud for et uvitende fjols jeg var. Men jeg hadde gode instinkter. Det har jeg forsåvidt fortsatt, men jeg er ikke lenger like avhengig av dem for å overleve. Jeg har en hjerne nå.