Man hører noen ganger økonomer si slike ting som at landbrukssektoren utgjør bare noen få prosent av bruttonasjonalproduktet — etter alt å dømme uten å reflektere over at dette er noen ekstremt viktige prosenter, som man ikke bare kan slenge inn i forhandlinger som om varians i matvareforsyningen er et problem som ligner på alle andre forhold som er gjenstand for tilbud og etterspørsel. Nyliberalistisk politikk gjennom mange tiår har medført at Norge per i dag importerer halvparten av alle matvarer vi behøver for å fø befolkningen. Denne modellen vil neppe være holdbar mer enn noen ganske få år inn i fremtiden, og allerede nå merker vi at systemet er utsatt for stress. Vi har hatt noen fete år i Norge ganske lenge nå. I løpet av denne tiden har vi bygget ned norsk landbruk og etablert avhengighet av andre lands overskudd i produksjonen. Et av disse er Spania. Det går en jevn strøm av trailere med spanske landbruksprodukter nordover. Regelverket i EUs indre marked gjør at dette per i dag er ukomplisert. Dagens priser reflekterer hva det koster å kjøpe varene i Spania, pluss hva det koster å få dem fraktet til Norge, pluss matvarekjedenes prispåslag. Vi ser for oss at prisene kan øke, men har vi en plan for når leveransene opphører?
Ser vi på kartet ovenfor legger vi merke til at Spania og Frankrike er grovt sett like store. De har til og med noenlunde samme form på kartet, som attpåtil har en viss demografisk resonans, siden “vorta i vest” heter henholdsvis Galicia i Spania og Bretagne i Frankrike, begge er “keltiske” distrikter fra gammelt av, og “medlemmer” av den atlantiske bronsealderkulturens ruter for handel og sjøfart (som fortsetter videre via Cornwall og inn i Irskesjøen). Digresjon til side, både Spania og Frankrike er svært viktige jordbruksland som har seriøse deler av nasjonaløkonomien sin knyttet opp imot tilvirkning av landbruksprodukter beregnet på eksport. Noe annet som de har er “problemer med været” — særlig vannsyklusen, som selvsagt er den tredje viktigste enkeltfaktoren for å lykkes med dyrking av salgbar vare (nest etter jord og sol) innenfor landbrukssektoren. Siden tilkommer transportproblemet, men de har veldig gode veier i denne enden av Europa, slik at det er mulig å ha forutsigbare kostnadsforhold. Vi har hatt noen år med god logistikk slik sett. Nå må vi imidlertid forberede oss på store endringer i bildet. Systemet vi har akkurat nå er svært sensitivt for endringer i grunnforhold. Følg med på nyhetene. Når de begynner å snakke om “unormalt høye priser i verdensmarkedet” er det rett før hele mannskiten kollapser. Kloke mennesker begynner allerede nå å tilegne seg kompetanse i forhold til å selv dyrke deler av matvarebehovet sitt. Inntil videre kan det jo være en hobby.
Jeg leser og følger med på lokale nyhetskanaler fra Spania, som er mye “blanda drops” i temavalg, men alt de har om klima er preget av “forsiktig pessimisme”, særlig i forhold til sommerens hetebølger og skogbranner. I tillegg har det ikke regnet normalt på mange år, slik at strategisk viktige vannreservoarer ligger på tildels kritisk lave nivåer — også “under jorda”, det vil si at grunnvannsnivået synker, særlig langs middelhavskysten, noe som i de lavest liggende områdene medfører tilbakeslag av saltvann fra havet og dermed blir det ganske snart snipp snapp snute for eksempel for både rismarkene i Ebrodeltaet og ikke minst de enorme veksthusanleggene i Andalucia. De har riktignok et system for kvoter og rasjonering, men de har også sterke tradisjoner for “sivil ulydighet” og korrupsjon. Folk tar seg til rette og synes at dette må være greit. Sånn har det jo alltid vært. Mennesker bør “tenke globalt” men nesten ingen gjør dette i praksis. Folk er opptatt med seg og sitt. Problemer her og nå er viktigere enn fremtidens hypotetiske “kanskjeproblemer”. Vi gjør det vi kan med det vi har. Selv i et rikt land som Norge lever folk typisk i en kronisk tilstand av pengeknapphet. Det er ikke rimelig å forlange at forbrukerne skal bære ansvaret for forsvarlig behandling av plastavfall og den typen ting. Politikerne må regulere markedet — og hvis kapitalistene begynner å sutre må de bare drepe et par av dem slik at resten av pakket forstår at det er alvor nå. Jeg mener ikke “ta livet av dem fysisk” men knuse og ødelegge dem som frie økonomiske aktører, noe som bør være bagatellmessig enkelt for staten. Ta de som er størst i kjeften og riv et nytt rasshøl i dem. Resten vil se hva som skjer og tilpasse seg. Eksempelets makt er stor.
