Ingen blir overrasket når de hører historier om “dumme amerikanere”. Det er helt standard vare for komikere. Hvorfor?
I utgangspunktet må vi ta med i beregningen at det er et veldig stort land. Høyt folketall. Dersom intelligensfordelingen i et hvilket som helst samfunn følger en standard kurve for statistisk distribusjon vil dette alene medføre et høyt antall dumme mennesker, men det finnes mange land som har høyt folketall uten at folk snakker om dem som utpreget “dumme” land. Det er noe spesielt med USA.
Jeg tror det har å gjøre med “amerikansk likhetstenkning”. All men are born free and equal. (But some are more equal than others.)
Vi har det samme problemet i Norge. En kritisk mangel på selvkritikk. Fra de er små blir folk trent opp til å tro at de er spesielle, vidunderlige skapninger som er “bedre” enn andre folk i resten av verden. Faktisk bør vi synes synd på de som er så uheldige at de ikke er norske. De kan jo ikke noe for dette selv. Det er helt vanlig å tenke på den måten. Som en godhjertet overklassefrue som bekymrer seg over levekårene hos de fargede og ønsker å hjelpe. Men hun vil hjelpe dem “der de er”. Å invitere dem hjem er ikke aktuelt.
Dobbeltmoral er et interessant fenomen. Men er det bedre enn ingen moral?
Moral er å ha meninger om egen atferd. Moralisme er meninger om andre. Jeg bør ikke synde kontra du bør ikke synde. Psykologien i dette kan bli ganske komplisert, men den koker alltid ned til at pasienten opplever seg selv som bedre enn andre mennesker. Mer kompetent og bedre informert. Igjen, en kritisk mangel på selvkritikk. De ble ikke sånn på grunn av naturtalenter. De ble trent opp til å være sånn. I den grad man kan observere massepsykotiske fenomener (skjer hele tiden) bør man også kunne observere massetrauma. For eksempel etter at det har vært krig et sted er det opplagt at det vil forligge massetrauma som vil “sitte i kroppen” i et par generasjoner. Intet fornuftig menneske vil tenke at det er noe mystisk med det. Men hva med “livsstilstraumer”?
Etter min mening bør vi snakke om traumatisering når noen – for eksempel den tidligere nevnte godhjertede overklassefruen – har blitt trent opp til å bli en drittsekk. Jeg er verdens sentrum og alt handler om meg. Norske massetraumer. Vi vet ikke hvordan vi skal omgås hverandre. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hører folk si at de føler seg omgitt av psykopater på alle kanter. Hva er det som skjer når alle er omgitt av emosjonelle rovdyr? Når alle opplever at alle andre er noen kjipe duster som ikke viser nok respekt?
I Lukas evangelium sier Jesus La de små barna komme til meg. En morsom grafitti man lenge kunne se i Oslo sa La de små barna komme til seg selv. Det går an – faktisk er det alminnelig – å overtrene barna sine. For mange formaninger, for store forventninger, for harde krav, for tett oppfølging. (Ja, det motsatte er også noe som skjer, men det er ikke det vi snakker om nå.) En blogg jeg leste uttrykte forargelse over hva vedkommende oppfattet som manglende interesse for skolens foreldremøter. Hvorfor tror vi at vi er kompetente til å ha meninger om hva skolen gjør og ikke gjør i forhold til læreplanen? Hva fanden er en “foreldregruppe”? Vi traumatiserer jo barna når vi ikke gir dem rom til å utvikle seg som seg selv snarere enn hva vi ønsker at de skal være. Hvis du elsker noen, gi dem frihet som sangen sier.
Det er creepy AF (som de unge sier) når det går så langt at man installerer en app på mobilen for å overvåke barnas bevegelser. Jeg trodde det var bare kødd første gangen jeg hørte om dette. Noen slags dystopisk humor om teknologi og herskermentalitet. Den typen “nyheter” man hører den 1, april. Men sånt finnes der ute. Herregud. Hva er det som skjer med oss? Det er ikke normalt å “chippe” barna sine. De er riktignok uerfarne nybegynnere i livet som behøver vår beskyttelse, men de er også selvstendige personer som har sin egen integritet og sitt eget liv å leve. Overton-vinduet er en teknisk betegnelse på hva som anses å være normalt i debatter, både i forhold til temavalg og stil En utvidet betydning er hva slags livsstil vi anser å være det normale. Heimskringla så å si. Gjerdet rundt vår verden. Inngard og utgard. Vi kan trygt si at dette Overton-vinduet har flyttet seg en god del i løpet av min levetid (59 år så langt). Folk pleide ikke å være redde for å la barna gå løs og holde på med sine egne greier uten konstant “oppfølging” og gjetermentalitet.
Underbevisstheten ser alt og husker alt. Vi har imidlertid bare begrenset adgang til dens innhold. Nevroser oppstår når minner og andre ting i underbevisstheten prøver å ta seg inn i bevisstheten for å “fortelle oss noe”, men vi ønsker ikke å høre det. Vi har andre planer. Energien fra denne konflikten kan gå i kroppen og manifestere seg som anspenthet og “nerver”. Den kan også bli til aggresjon. Pasienten ser etter de som “gjør dette” utenfor seg selv. Depresjon kan følge av “post-nevrotisk utmattelse”. Medikamentbasert behandling i kombinasjon med kognitiv samtaleterapi er gullstandarden nå for tiden, men tidligere var det vanlig å bli oppfordret – både av seg selv og andre – om å “bare ta seg sammen”. Alkoholisme og annen narkomani handler ofte om mer eller mindre desperate forsøk på “egenterapeutiske tiltak” som ofte gjør mer skade enn nytte. Hvorfor drikker Jeppe? Fordi han opplever tilværelsen som jævlig men rusen gir ham en kunstig frihetsfølelse for noen øyeblikk, før marerittet vender tilbake. Et mer aktuelt spørmål i vår tid er imidlertid hva Jeppe gjør på nettet.
Hvorfor skriver folk blogg? Fordi de har lyst til det. Hvorfor har de lyst til det? Vi behøver ingen ytterligere forklaring. Det er nok å konstatere at de har lyst til det, derfor gjør de det. Dersom de ønsker å utrede temaet vil de selv ta initiativ til dette ved et tidspunkt som det er deres privilegium å velge. Vi har ikke – moralsk sett – lov til å forfølge noe spørsmål over det gjerdet som skiller privatlivets fred fra et individs offentlige selvfremstilling. Ingen gjør dette når de står ansikt til ansikt med noen i den fysiske verden, med mindre deres hensikt er å starte noe slags bråk. Dette Overton-vinduet har imidlertid vist en jevn bevegelse i retning av det skamløse siden nettet kom. “Sinte mennesker i kommentarfelt” har blitt et lett gjenkjennelig tema i komediesammenheng. Dette ville ikke være den samme type problem hvis folk for det meste hadde saklige argumenter som det går an å forstå, selv om entusiasmen kanskje er litt ute av kontroll noen ganger, men det er ikke hva vi typisk observerer. Misinformasjon er minst like vanlig som faktabasert dialog mellom voksne mennesker. Ondartede idèer som skaper ondartede ringvirkninger ute i verden. Massetraumatiske energier i grensesnittet mellom det bevisste og det ubevisste.
Vi ler av “dumme amerikanere” fordi vi gjenkjenner oss selv i dem. På underbevisst vis.
