Mange mennesker har en seksuell preferanse som de kun bruker i fantasien uten at dette er til sjenanse for andre. Andre setter sin seksuelle preferanse ut i livet og kan komme i konflikt med andre individer, grupper eller samfunnet som helhet. En lang rekke seksuelle uttrykksformer er harmløse, for eksempel det å onanere. Andre uttrykksformer kan være farlige, skadelige eller nedverdigende og også ulovlige og straffbare for utøveren og andre. Normalitetsbegrepet er avhengig av hva som regnes for sosialt akseptabelt og er i mange sammenhenger et moralsk spørsmål.
(Wikipedia)
Dette sitatet er sakset fra en artikkel om parafili, det vil si seksuelle preferanser som befinner seg “ved siden av” det normale, hvis “det normale” er å jobbe seg frem mot en orgasme gjennom stimulering av kjønnsorganer og “andre erogene soner”, for eksempel via samleie, oralsex, massasje og annet. En av de mest klassiske parafilier er å bli seksuelt opphisset av å forholde seg til individer med “makt”, særlig i en religiøs kontekst. men også ofte fordi man har et fetisjistisk forhold til penger og diverse “symboler på rikdom” som gjør at man skjelver litt i knærne foran denslags. Vi snakker med andre ord om den psykoseksuelle dimensjon og fantasienes makt. Vekselvirkningen mellom det som foregår i kroppen og det som “egentlig” skal foregå i hodet, hvorav kontrasten mellom disse to – den kognitive dissonansen – ofte er det sterkeste elementet i bildet. Du vet. “Det forbudte” og den grenseoverskridende følelsen av å leke med flammer.
Et ankepunkt i forhold til sitatet ovenfor gjelder onani. Etter min oppfatning foreligger det ingen seksuell situasjon hvis man er alene på stedet, uansett hva som eventuelt måtte foregå i hodet. En person som runker har ikke sex noe mer enn en person som går i skogen og angriper noen trær med knyttnevene er innblandet i et slagsmål. Det nærmeste vi kommer er å si at de har en “utagerende fantasi” som handler om henholdsvis noe seksuelt og noe voldelig. Det skjer sannsynligvis mye i hodet både hos han som runker og han som banker opp trærne, men så lenge ingen andre verken ser hva de gjør eller vet hva de tenker på så har det “nullverdi” i enhver sosial forstand. Det involverer jo ingen andre, annet enn eventuelt som “fantasiobjekter” i begge tilfeller. Imidlertid endrer alt seg straks det blir flere deltagere i opplegget. Når det “foregår noe” mellom to personer som er objektivt usynlig for alle andre men som virker gjensidig opphissende på de som deltar i fantasien har vi beveget oss inn i en helt annen type landskap.
Hvor begynner egentlig det man kaller forspill? Folk som er typisk nyforelskede har en tendens til å være “påtent” hele tiden til å begynne med. Fra omgivelsenes synspunkt kan de bli bent frem kjedsommelig opptatt av hverandre (og lite annet) når det blir sånn. Man kan merke på dem at de bare venter på neste anledning til å snike seg unna for å hverandrifisere seg enda litt mer i kroppen sin. Teknisk sett er det ikke urimelig å si at de som befinner seg i akkurat denne metafysiske tilstanden driver med diverse former for “fnisete forspill” og erotisk selskapslek seg imellom ved alle tidspunkter når de ikke er direkte engasjert i seksuelle aktiviteter, så lenge det varer. Etterhvert kjølner jo denne galskapen typisk noe ned og utvikler seg i retning av “noe annet”. Spørsmålet er bare hva. De som akkurat har “oppdaget hverandre” behøver jo ingen parterapi eller andre oppfordringer for å søke hverandres selskap, men folk som har vært sammen i lang tid har en tendens til å miste lysten på akkurat “hverandre” (sånn som før) uten å helt miste selve “lysten” hvis du skjønner hva jeg mener. Det kommer ofte til et punkt hvor man må velge mellom om man skal “prøve mer med partneren” eller om man skal “prøve med noen annen” for å gjenfinne den flyktige “magien” som man en gang hadde i livet sitt, eller kanskje bare har hørt om. Det er jo ikke alltid folk søker sammen i par fordi de “traff hverandre” slik eller sånn og ble forelsket på den typisk “psykotiske” måten som senere forsvinner. Mange tar en mer “pragmatisk” innstilling til sex og samlivsproblematikk, med særlig vekt på partnerens – tilsynelatende – skikkethet i forhold til “foreldrerollen”. Hvor troverdig er man som rollemodell? Dette er et minst like vanlig grunnlag for pardannelse som “forelskelse”.
Uansett hvor man kommer fra og hvor man senere havner, alle har en libido, altså en seksualdrift som imidlertid enkelt lar seg ombygge og brukes til andre formål, særlig religiøse. Vi kaller dette sublimering. Når den formen for fanatisme de forelskede typisk føler for “den elskede” overføres på noe annet, som i religiøs kontekst vil være det aktuelle gudebildet – og/eller sitt forhold til gudsforestillingen – mens det for eksempel når det foreligger “politisk glød” kan handle om saken, eller hva har du. Idealet. En bedre morgendag. Den typen ting. Det er jo ikke akkurat som om vi mangler tildels ganske frisk bruk av erotiske metaforer i diverse religiøse tekster heller. For eksempel er det meningen at en nonne skal være en “jordisk kysk kristi brud” som sparer seg for de himmelske herligheter, uten å besmittes av kjødets lave driftsliv. Her er det hellig ånd for alle penga, ihvertfall så langt fantasien deres rekker. I enhver saklig sammenheng må dette være å forstå som en perversjon, men vi betrakter det likevel som fullstendig respektabelt når folk – på mer eller mindre vellykket vis – sublimerer seksualiteten sin til “noe høyere” enn akkurat lysten til å tukle med egne og andres kjønnsorganer — selv om vi kanskje noen ganger er litt bekymret for hvor realistisk et sånt prosjekt kan være, særlig for unge menn. Hormoner er hva de er. Enhver kokk kan fortelle deg at når gryta koker må du enten skru ned varmen eller ta av lokket. Det ender helt galt hvis man bolter fast lokket, forsegler alle sprekker og bare køler på med mer varme. Hvor ofte ser vi seksuelle overgrep skje i sammenhenger hvor alt seksuelt er strengt regulert? Folk går jo fra vett og forstand av snillere og mildere årsaker enn trykket man opplever på grunn av “seksuell avholdenhet”. Og selv om man eventuelt lykkes i å oppnå fullkommen undertrykkelse av egen seksualitet får man jo for fanden ingen premie av den grunn, man blir bare en jævla psyko.
