De lærde strides til en viss grad over spørsmålet om matematikk er en oppdagelse eller en oppfinnelse. Har naturen en matematisk struktur eller er dette noe som ligger i måten vi observerer ting? Det vi kan si med sikkerhet er at uansett matematikkens opprinnelse så er dens anvendelse grunnlaget for all menneskelig logikk. De som liker litt vitenskapssladder er sannsynligvis informerte om det menneskelige dramaet rundt “Principia Mathematica” og dets endelige konklusjon: Det finnes ikke noe fast fundament for matematikken. Alt henger i løse lufta. Eller sagt på en annen måte: All menneskelig tenkning eksisterer uavhengig av hva som finnes i naturen. Vi kan ikke kjenne “tingenes egentlige natur”, bare de aspekter vi kan observere. Følgelig kan vi heller ikke si noe sikkert om “virkeligheten”, bare hva vi tenker om den.
Vi skal ha dette i mente når vi vurderer hvor sårbare vi er for manipulasjon.
Det vi kaller ligninger (eller likninger) handler om likhetstegnet. Si for eksempel 2a = b som gir b = 4 dersom a = 2, og så videre. Med rene ord sier vi her at det som befinner seg til venstre for likhetstegnet ligner på det som befinner seg til høyre. Siden kan vi komplisere dette til en nærmest hvilken som helst grad så lenge det vi tilfører ligningen har den samme verdi på begge sider av likhetstegnet. Vi kan utbrodere med førti-femti tall på hver side, helt til det ser fullstendig ubegripelig ut for alle andre enn de som har en høyere utdannelse innenfor matematikk. Spørsmålet er hvorfor vi ønsker å gjøre noe slikt. Alle som har lært noe som helst om ligninger vet at veien til forståelse ligger i å forenkle ligningen så mye som mulig, helt til det fremkommer ikke-reduserbare tall og symboler (som i vårt eksempel 2a = b ender med 2 = 2). Svaret på hvorfor noen ønsker å komplisere ligningene handler om å kontrollere informasjon. Vi forenkler det vi ønsker å forstå mens vi kompliserer det vi ønsker å kontrollere. Poenget med dette er at når noe fremstår som “for vanskelig å forstå” er sjansen stor for at de fleste av oss ikke engang prøver, vi bare aksepterer den matematikken som blir presentert.
Hvilket leder oss til det berømte karbonfotavtrykket. Ganske kompliserte saker, men vi oppfatter det som “rom for handling” hvor de fleste av oss har anledning til å “gjøre noe” med det som oppfattes som et eksistensielt problem. Kildesortering, gjenbruk, sparetiltak. Det er mye å ta tak i … for de fleste av oss som lever i rike land har et forbruksmønster som ikke ligner grisen. Eller det ligner grisen? Poenget med hele propagandakampanjen er uansett at ansvaret for klimaproblemene skyves over på forbrukersiden mens de som faktisk skaper problemene får holde på som før. Det appelleres til forbrukernes skam, skyldfølelse og sosiale angst. Du er en synder. Det skapes et inntrykk av at det er forbrukerne som må ta regningen for å rydde opp i hele denne suppa mens de som høster profitten av det hele skal holdes sakesløse. Det som utgjør ligningen i dette bildet er “hele folket i arbeid = de rike blir rikere”. Når det siden påpekes at det å gjøre de rike rikere er selve grunnlagsproblemet i forhold til klimaet blir denne ligningen komplisert på en slik måte at “hele folket” blir nødt til å gjøre enda mye mer for at “de rike” skal kunne beholde sine komfortable fortjenestemarginer. I stedet for å ta de politiske grep som må til for å for eksempel redusere bruken av plastemballasje søker man å bevisstgjøre forbrukerne slik at de skal vaske plasten og levere den til gjenbruksstasjon. Dermed “skjer det noe” og alle er fornøyde. Ønsker man ytterligere helligdom for seg selv kan man kaste seg inn i kampanjer for å øke gjenbruken, redusere mengden matavfall, og så videre. På slikt vis kan man oppnå en varm og selvtilfreds følelse av at man er en miljøforkjemper som representerer selveste Moder Jord og større heltemot kan ingen forlange.
