Jeg er interessert, sa norsken til svensken

Da svarte svensken: Inte jag häller.

Dette er en omskrivning av min egen t-skjorte-design som sier JAG VILL INTE GRERAS, som skrives over fire linjer og i blokk. Det komiske er selvsagt alle evneveike fjøsnissers favorittkonsept: integrasjon, men da bare i betydningen “tvangskristning” av sånne som kommer fra fremmede land for å stjele en liten del av den norske lykken, som er vårt felles arvegods hvis vi er “etnisk norske” (eller til nød samer) og ellers av god familie. Det som har skjedd er jo at noen har satt seg ned og hatt en voksensamtale om økonomiske realiteter med de som føler veldig angst i forhold til dette med innvandring – enten de er “ekte flyktninger” eller sånne som “bare vil ha en jobb” – slik at nå har skansene flyttet på seg. De evneveike er nå villig til å godta innvandring, men bare hvis dette medfører et fornorskningsprogram som alle må gå gjennom (samene slipper imidlertid) slik at vi kan installere de politisk korrekte holdningene hos alle sånne som er nye i Norge og ikke vet hvordan ting fungerer her. Litt ideologisk trening, kan man si, slik at Norge ikke skal bli belemret med alskens “fremmedkultur”.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

I hovedsak fungerer ting slik at de som oftest og med størst grunn kan si hva var det jeg sa? også er de som føler minst tilfredsstillelse over at forutsigelsene deres slo til. Jeg minnes for eksempel hvordan “noen” sa at det å starte en ny krig i Midt-Østen vil medføre mange millioner av nye flyktninger til Europa over de neste tyve årene – jeg snakker nå om Irak-krigen i 2003 – mens de evneveike som vanlig trodde at så snart tyrannen i Bagdad ble styrtet fra makten så ville demokrati og alle gode ting spre seg lik en velduftende blomstereng over regionen. “Operasjon varig frihet” kalte de det, eller noe i den retningen. Selvsagt medførte det i praksis ikke annet enn maktvakuumet øyeblikkelig ble fylt av sånne typer som ser sitt gylne øyeblikk til å forandre på hele virkelighetskonseptet. Ta for eksempel den militante geriljaen som de kaller ISIS – selv om den gamle egyptiske gudinnen ved det navnet neppe sette pris på assosiasjonen – og gud vet hva annet de har gående løs der for tiden. Har situasjonen i dette eldgamle konfliktområdet forbedret seg i løpet av de siste tyve årene? Jeg synes ikke det. Jeg vet ikke hva de trodde skulle skje da de startet det ulykksalige felttoget, men jeg vet hva som faktisk skjedde: Akkurat det jeg trodde – og sa den gangen – ville skje: Konflikter driver folk på flukt. Jo verre ting blir, jo flere vil prøve å komme seg unna galskapen.

Det er en pussig vrangforestilling at folk fra Midt-Østen, Nord-Afrika – og alt hva man ellers men noen rett kan kalle “den tredje verden” – går rundt og ønsker seg til “vesten”. Hvis de kunne velge fritt ville de helst hatt et bra liv i hjemlandet, sammen med familien, i fred og velstand og alt sånt som folk typisk ønsker seg. (De færreste fantaserer om rikdom, men nesten alle ønsker seg “et trivelig hverdagsliv”.) Problemet deres er jo at dette ikke er gjennomførbart i praksis på grunn av den ene eller den andre “uroligheten” i området. Væpnede og ustabile folk streifer rundt der og leter etter “fiender” — som noen ganger medfører trefninger med andre bander, men som mest av alt rammer stedets sivilbefolkning. Det er jo ikke de som på det ene eller det andre grunnlaget er “krigførende” som rømmer fra området, det er alle de andre. Sånt er deprimerende forutsigbart. Hvis man ikke ønsker å bli nedrent av nødlidende folk på flukt så får man for fanden la være å sprenge istykker den lille tryggheten de har, eller hva? Herregud. Hvor dust må man være for å ikke fatte dette regnestykket, liksom. Det er svært begrenset hva man kan oppnå med krigføring. Man kan drepe folk og ødelegge ting, men særlig mye mer duger ikke våpenmakten til. Den er faktisk mest effektiv som “trussel”. Hvis du ikke gjør sånn og sånn så begynner jeg å skyte på deg. Ingen av de krigene som har blitt startet siden år 2000 har endt bra, i den grad en krig overhodet kan ende bra. Ihvertfall går det ikke an å si det når alle opplever at alt har blitt mye verre siden krigen startet. Det er ennå uklart hva Putins felttog i Ukraina vil ende med, men noen “lykkelig slutt” vil det ikke bli for noen. Og hva det helvetes rotet i Gaza angår så vil jeg ikke engang si noe. Det går jo ikke an å si noe om saken som både er sant og som fritar deg for anklager om “antisemittisme” slik dette begrepet brukes nå i dag. Er “nasjonale hensyn” viktigere enn menneskerettigheter?

Samtidig leser jeg at visse ikke imponerende intelligente politiske dyr i det norske landskapet mener det er på tide å forberede seg på at det kan komme en storkrig; i praksis at vi må ruste opp med all slags våpen og ammunisjon, dessuten, antar jeg, stramme inn på sikkerheten også innenlands. Strategisk utplasserte kontrollposter for identitetssjekk er sikkert lurt. Vi må jo vite hva slags folk som ferdes rundt i landet nå som trusselbildet er så høyt. Hva kaller man det? Rød varseltrekant? Spørsmålet er bare hvem som eventuelt skal angripe Norge militært og i så fall hvorfor. Russerne? Det virker ikke realistisk. På den annen side virket ikke overfallet på Ukraina realistisk heller, men vi har noe i overkant av 70.000 flyktninger fra Ukraina i Norge per i dag. For dem er realismen ubestridelig. Men hvorfor skulle russerne ha noe ønske om å ta Norge? Vi har hørt argumentene i forhold til Ukraina. De handler om historiefortolkning på konspirasjonsnivå og er sannsynligvis mest ment som et propagandamessig røykteppe som dekker over de mer Sovjetlignende ambisjonene som jeg personlig tror er hva som driver Russlands nåværende statsledelse. Det er uansett uklart hva russerne prøver å oppnå i Ukraina, mens det er fette krystallklart hva ukrainerne vil. Hvordan vil for eksempel en russisk “seier” eventuelt se ut? Vil den ligne på USAs knusende seier i Afghanistan og Irak? Skal de bli stående som fiendtlig okkupasjonsstyrke i Ukraina fordi de regner med at dette vil svekke ukrainsk nasjonalitetsfølelse? Jeg tror ikke at Putins felttog i Ukraina har utviklet seg slik han hadde sett for seg. Vi kommer stadig tilbake til dette med at våpenmakt har begrenset nytteverdi. Det har vært filosofert hvor mye som helst i sakens anledning, si for eksempel den med at det er viktigere å “vinne freden” enn å vinne krigen. Eller altså, hva slags planer har man for den første tiden umiddelbart etter at stridshandlingene har opphørt? Det føles litt upassende i si at det blir interessant å se hva slags oppvask som følger etter situasjonen i Gaza, men ikke desto mindre blir det altså interessant å se. Det er jo grenser for hvor langt man kan gå innenfor kategorien “rimelig selvforsvar”. Når kommer flyktningestrømmen?