Om kosthold vet vi blant annet dette: Man bør ikke spise som en bryggesjauer hvis man jobber på kontor. Da får man jo i seg alt for mye næring og påfører kroppen lidelser og ekstraarbeid den ikke behøver. Hvor vanskelig kan dette være å forstå? Det er slitsomt å fordøye mat, selv om man ikke akkurat “bruker musklene” for å få jobben gjort. Kroppen vil helst at man sover litt etter et måltid. Jo tyngre mat man spiser jo mindre fritt vil dette valget oppleves. Noen brukte en gang uttrykket matstein – ordet “stein” er her et faguttrykk fra rusens verden – som jeg liker ganske godt. “Matstein” dekker det som foregår fra flere ulike vinkler. Man får en slags “lammende metthetsfølelse” som går i kroppen og fremkaller gjesping og søvnbehov. Det er en svært tilfreds følelse som folk kan bli ganske hekta på, i “narkoman” forstand, slik at mange ender med å “overspise” i forhold til det behovet for næringsopptak som de egentlig har. Dette er svært enkel mekanikk som man ikke behøver noen akademisk grad for å fatte. Det er godt å spise god mat. For mye av det gode er imidlertid problematisk.
Nominelt sett er det enklere – dessuten svært mye billigere – å regulere næringsopptaket enn næringsforbruket, men det er “enkelt” på den samme måte som det er enkelt å slutte med hasjrøyking og andre sånne snuskete uvaner som folk legger seg til gjennom livet. Det er per i dag så velkjent at “livsstilssykdommer” utgjør samfunnets største helseproblem at det nesten virker litt mistenkelig når man påpeker dette. Det er ikke korrekt å si at alt skyldes “ultraprosessert” industrimat og sukker, men man må jo være evneveik for å ikke se korrelasjonen mellom stadig mer “ferdigmat” og industriell halvfabrikata i husholdningene og “epidemien av fedme” som har kommet i løpet av den samme perioden, riktignok ikke fullt så ille her i Norge som i mange andre av “industrilandene”, men vi har heller ikke sluppet unna et visst trykk mot helsevesenet som kan spores direkte tilbake til usunne kostholdsvaner. Bare prøv selv. Fortell fastlegen din at du har begynt å følge et program for sunnere kosthold — og du vil kunne observere hvordan ansiktet deres sprekker opp i et like stort smil som om du har nettopp sluttet å røyke. Leger er enkle skapninger sånn sett. De heier på “helsa” i nesten alle saker.
På et annet sted og i en annen sammenheng var jeg nylig involvert i enda en diskusjon om “opprinnelsesmyter”. Min generelle posisjon i saken er jo at dagens iterasjon av vår biologiske art er en degenerert utgave av “mennesket på sitt beste”. Utviklingen har med andre ord gått i “gal” retning i løpet av de seneste 5-6000 årene, som sammenfaller ganske nøyaktig med “sivilisasjonens tidsalder”. Tilsynelatende er vi “sunnere” på et målbart gjennomsnittsnivå. Du vet. Bedre medisinsk innsikt og teknologi rekker langt sånn sett. Imidlertid vil jeg påstå at folk i vår tid er “spesialiserte” til en sånn grad at de i praksis ikke vil kunne overleve uten samfunnets støttefunksjoner. Jeg kan egentlig bare fantasere om saken, men jeg hører jo “utrolige” historier om hvordan folk ikke engang skjønner hvor maten deres kommer fra — noe jeg vil karakterisere som en kritisk mangel på elementær innsikt i årsaker og virkninger i egne livsforhold; som i “hvordan verden fungerer”. Går det virkelig an å være uinteressert i noe som er så direkte avgjørende for livskvaliteten? Alt henger på næringsopptaket. Kroppen kan jo bare bruke de byggematerialene den får — og alt som er “for mye” av èn type materialer blir satt på lager. I biologisk forstand er man “rik” hvis man har et tykt spekklag rundt en ellers velfødd kropp, men man blir også en prima godbit for rovdyr og parasitter. Sånn fungerer naturen. Det er et ganske “sosialistisk” opplegg for utjevning av konkurransefordeler over tid.
De som biologisk sett er rike og mette vil bli jaktet på av de som er fattige og sultne. Dette er den grunnleggende dramalinjen i alle historier om naturen. Hvis man har normalt gode “dyreinstinkter” vil man kunne føle denne mekanikkens tilstedeværelse. I praksis betyr det blant mennesker sånne ting som å skjule smykkene og stramme grepet rundt håndveska hvis man ferdes i “skumle strøk”. Du vet. Ikke vise frem for alle rundt seg at man bærer på mye kontanter. Sånne ting. Eventuelt at man bekymrer seg for sånt som verdien av egen eiendom i et bystrøk som “forslummes” av sosialklienter og innvandrere. Det finnes en lang liste over nevrotiske kramper som man bare finner blant de som “har noe å tape”. Har man ikke noe kan man heller ikke miste det man har. Ingen bekymrer seg for eksempel over børskursene hvis de ikke har fingrene sine inni klemma på et eller annet vis, la oss si at man har satset sparepengene sine på aksjemarkedet, eller at man befinner seg i en slik sosial eller profesjonell stilling at det man driver med kan bli “misforstått”. Vi er faktisk fortsatt de samme gamle “steinaldermenneskene” på instinktnivå, selv om vi kler oss og grer oss helt annerledes nå. Vi føler oss kanskje som en helt annen kategori av skapning enn våre “ville” forfedre, men vi er i det store og hele akkurat som dem. Den viktigste forskjellen mellom dem og oss ligger sannsynligvis i hvordan vi identifiserer oss, eller altså “hva vi tror at vi er” — ofte i motsetning til hva vi faktisk er.
En av de store gåtene i menneskehetens historie er hvorfor vi gikk fra å være for det meste frittgående jegere og samlere til å bli for det meste fastboende jordbrukere og “hudyrholdere”. Problemet ligger i at det kreves forholdsvis mye mer kultiveringsarbeid for hver kalori når man dyrker maten enn når man jakter, fanger og sanker den inn direkte fra “naturens spiskammer”. Det er med andre ord ulogisk i en strengt økonomisk forstand, hvor man bare vurderer det matematiske forholdet mellom innsats og utbytte. Imidlertid kan man jo lagre for eksempel råvaren korn på en helt annen måte enn de ferskvarene man lever av som jeger og samler, eller altså når selve livsstilen handler om “bevegelighet” slik at man ikke kan bære med seg en masse unødvendige saker og ting. Et lager bør helst ligge stille, hvis ikke er det jo bare en bør man må bære, som ganske brennkvikt vil “koste mer enn det smaker”. En av de store antropologiske teoriene på denne saksfronten er Brian Hayden sin “festmodell” — hvor fastboende samfunn i prinsippet oppstår fordi folk samler seg rundt individer som organsierer diverse former for fester, festivaler og annet, gjerne preget av imponerende byggverk og overdådige arrangementer ellers. Om vi siden legger til religiøs ekstase, rusmidler og annet som gjør det hele til en sterk psykodramatisk erfaring, så har vi vel i det store og hele selve “sivilisasjonens grunnlag” i søkelyset. Eller sagt på en annen måte: Folk samlet seg i utgangspunktet rundt “vertshus”, ikke templer og markedsplasser (mer eller mindre sammenblandet). Disse to siste er sekundære manifestasjoner, eller konsekvenser om du vil. Selve årsaken ligger i lysten til å reise til et sted hvor man vil treffe mange andre og feste sammen med dem. Det er som jeg alltid pleier å si – og mange sier det samme som meg – at fylla har skylda. Folk kan snakke om både kokain og ecstasy, men det finnes ikke bedre “festdop” enn alkohol. Snippen blir løs nok ganske fort når man begynner å helle innpå seriøse mengder sterk drikk. Alkohol har jo som alle vet sin egen innebygde “gullhårsone” – når man er pussa nok til å ha lagt av seg sosial sjenanse og andre hemninger, men fortsatt ikke drita nok til å fremstå som frastøtende – og folk liker seg i den sonen. De legger ut store beløp på å komme seg dit.
