På vei mot livet (originaltittel: Les Quatre Cents Coups) er en fransk dramafilm fra 1959, regissert av François Truffaut. Filmen var Truffauts debut som spillefilmregissør, og vant prisen for beste regi i Cannes i 1959.
(Wikipedia)
Hvis det ikke er snakk om et håpløst uoversettelig ordspill på originalspråket er jeg ikke begeistret for dette med å endre titlene på utenlandske filmer når de lanseres i Norge. Men, som så ofte ellers, den store verden gir bent frem faen i hva jeg mener. Det er fortsatt vanlig praksis å finne opp en egen norsk tittel, uavhengig av hva originaltittelen eventuelt måtte bety i direkte oversettelse, som for den filmen det refereres til ovenfor er Les Quatre Cents Coups som betyr “De fire hundre slagene” — et tall som formodentlig henviser til det antall “trøkk i trynet” (forstått som metafor, filmen inneholder ingen vold) som hovedpersonen, den 14 år gamle Antoine Doinel er nødt til å gjennomgå “på sin vei mot livet” (formodentlig tanken bak den norske tittelen) som selvstendig person. Det handler med andre ord om det man kaller en oppvekstfilm, en sjanger som inneholder ganske mye kleint og moraliserende materiale, men denne er blant de beste.
Det franske ordet coup betyr “slag”, som i det å slå noen, men det kan også bety “servering”, som i det å legge opp en sleiv med gryterett. Det sistnevnte er sannsynligvis årsaken til at beaucoup betyr “veldig mye”, som i det svært vanlige uttrykket merci beaucoup, eller “tusen takk” som vi ville sagt på norsk når vi mener det samme i en lignende situasjon. De tusen takkene er imidlertid en enda dårligere norsk tittel som ville vært fullstendig misvisende, selv om det ville fått frem en mystisk dobbeltbetydning, siden “takkene” kan bety pigger eller torner som man må smyge seg rundt som best man kan for ikke å bli rever istykker av livets kjøttkvern. (Tallet 400 i tittelen er jo vilkårlig, siden det ikke fremkommer noe slikt i filmens narrativ, men det er som sagt relativt “mye”, som kanskje henviser til “beaucoup”.) Hvorom allting er, jeg kjøpte en DVD-utgave av filmen mens jeg bodde i England (tekstet på engelsk) — og der kaller de den The 400 Blows siden et svært velkjent engelsk uttrykk for “selve livet” er the school of hard knocks, slik at de valgte åpenbart å gå rett på sak. (Vi skal imidlertid ikke dvele ved dobbeltbetydningen av knock, altså både et slag og et knull – jevnfør uttrykket knocked up som på norsk tilsvarer det å si at noen er “kjørt på tjukken” – bare bemerke at de klokelig valgte ordet blow, selv om seksuelle hentydninger kanskje ville solgt et par ekstra filmer.)
Når det gjelder filmsynet mitt så er jeg litt “kinofil”. Jeg liker ikke nødvendigvis alt det samme som alle andre, men jeg liker definitivt “nok av det samme” til at jeg havner i kategorien for sånne som går på filmklubber for å se sære ting, eller på filmfestivaler for å se enda særere ting. Alt henger sammen med alt. Jeg er mer kunstinteressert enn egentlig intellektuell, men visse ting kommer med terrenget, som for eksempel dansk dogmefilm fra 90-tallet eller – som er aktuelt her og nå – “den nye franske bølgen” som kom tidlig på 60-tallet, hvor Truffaut er et av de store navnene. Man prøver jo å forstå formspråket. Lese noen artikler om saken. Sånne ting. Litt dilettantisk, la gå, men jeg er i det minste mer interessert enn helt uinteressert. Jeg “ser film” når jeg ser film, for å si det sånn. Det er ikke bare en passiv konsumhandling som jeg glemmer like etterpå. Du vet. Ting man gjør for å slå ihjel tiden. Mange ser jo ikke “filmen” — alt de ser er en sekvens av bilder som de føler mer eller mindre engasjement i forhold til, basert i hva slags stimulanser de liker. Finnes det for eksempel noen studier som ser på forholdet mellom hva slags kategori av filmer folk foretrekker og til hvilken grad de er begeistret for fyrverkeri? Mye såkalt actionfilm drar seg jo i retning av pornofilmer når det gjelder hva slags unyttig vedheng selve “historien” i filmen er — de har åpenbart blåst hele budsjettet på diverse pyroteknisk effektmakeri, mens manuset ser ut som noe noen har lagd med ræva og skuespillerarbeidet er en dårlig vits. Det går an å berge nesten alle andre sider av en filmproduksjon hvis man har et bra manus, men man bør helst være en jævlig dyktig håndverker før man kan kaste manuset og begi seg inn i improvisasjon med håndholdt kamera innenfor “et alternativt formspråk” og den typen ting.
Uansett, da jeg kjøpte filmen i England – jeg tror det var i 2009 – hadde jeg sett noen andre filmer av Truffaut, men jeg trodde ikke jeg hadde sett denne, slik at det var nesten litt kvalmende ubehagelig å føle sterk deja vu da jeg så den senere samme aften, noe jeg ikke kunne forklare på noen annen måte at jeg må ha sett filmen før, jeg kunne bare ikke huske det. Veldig irriterende det der, når man ikke klarer å plassere noe i sin rette kontekst i hukommelsen. Imidlertid er jeg rimelig sikker på at jeg ikke har sett filmen på klubb eller festival i voksen alder, den ble sannsynligvis vist på NRK som mandagsfilm eller søndagsmatinè på det sene 70- eller tidlige 80-tallet. De viste jo vel så mye klassisk europèisk (og internasjonal) kunstfilm som nyere drama og mer “handlingsorienterte” filmer. Mye bra som vi filmelskere sier, for vi er jo vel så glade i psykologisk drevet og “indirekte” spenning som den typen klore-seg-fast-i-armlenet type spenning som drives frem av handlingsforløpet, som “alltid” bygger seg opp mot en jump scare med masse påfølgende skriking og kloring, før ting roer seg ned og man setter i gang med å bygge opp mot en ny “utløsning”. På vei mot livet er sånn sett en norsk tittel som ikke lover noe den ikke holder. Det skjer ting i livet til unge Antoine underveis, men ikke noe stordramatisk. Vi merker imidlertid hvordan han “møter veggen” i sine forsøk på å etablere seg som “noe” utenfor det traurige barndomshjemmet — og filmen ender i et spørsmålstegn snarere enn et utropstegn. Vi får ikke vite “hva som skjer” med hovedpersonen, men vi får en veldig “emotivt” filmet sekvens om “menneskets lengsel mot havet”. Om jeg vil anbefale filmen? Selvsagt. Truffaut er en regissør man kan stole på slik sett. Han leverer varene.
Årsaken til at jeg nevner alt dette er at dette er min bloggpost nummer 400 på denne plattformen, så jeg “feirer” på dette viset. Det er en ganske solid produksjon av “blanda drops” med mye tull og sludder, men ikke bare dette. Har jeg “min egen stil”? Jeg tror det. Årsaken til at jeg skriver som jeg gjør er at jeg er som jeg er, hvilket fra mitt eget perspektiv er en god ting, ikke minst fordi det har brakt meg “hell i kjærlighet” (noe diskutabelt på grunn av omstendighetene) i den forstand at jeg har en kjæreste. Hun er skuespiller og dette er hva som førte oss sammen, så å si, men vi ble kjent på nettet før vi traff hverandre i virkeligheten. Man blir for det første ikke skuespiller i utgangspunktet hvis man ikke har “kunstnerisk legning” — og man vil for det andre ihvertfall ikke trives i miljøet uten dette. Noe litt komisk var at vi begge bar på en hemmelig frykt før vi tilbrakte tid sammen, nemlig at den andre skulle være en av disse masete typene som må “gjøre noe” hele tiden. Både hun og jeg var forberedte på at dette kunne bli et problem, men det ble det jo ikke. Tvert imot viste det seg at vi er den typen “radarpar” som forstår hverandres blikkretninger og håndbevegelser etter bare noen timer, slik at vi i prinsippet ikke behøver verken hennes dårlige engelsk eller min enda dårligere spansk, vi kan bare lee på øyenbrynet og skakke på hodet. Ganske interessant det der. Kanskje er det også noe med at ingen av oss er “fryktsomme” personer, heller ikke den typen som “må bevise noe”. Imidlertid er jeg arktisk mens hun er tropisk, slik at vi har en situasjon av typen “Njord og Skade” (jevnfør norrøn mytologi) hvor det er litt tilløp til diskusjon om hvor vi skal bo når vi endelig får manøvrert oss frem til et fungerende opplegg for samboerskap. Spania virker som et fornuftig kompromiss, men ingen beslutning er ennå fattet, annet enn at samboerskap er vår felles målsetting. Og sånn går dagene. Norge og Colombia befinner seg i forskjellige tidssoner, slik at “etter endt arbeidsdag” for henne tilsvarer midt på natten for meg, hvilket imidlertid fungerer bra for her og nå, siden jeg er noen slags ekstremistisk A-menneske. Jeg står “alltid” opp før alle andre. Imidlertid fungerer jeg mindre bra sent om kvelden. Men nok om det. Dette var mitt “slag” nummer 400 i denne bloggen, og nå er det fullbrakt.
