En markløper (engelsk: tumbleweed) er en strukturell del av en rekke planter, og som løsner fra hovedplanten når den er moden og tørr, og ruller vekk ved hjelp av vind. Markløpere er mest vanlig på stepper og i tørre klimaer, hvor et flatt landskap og mye vind tillater uavbrutt frøspredning gjennom rulling. Markløpere har i moderne popkultur blitt et symbol på det ville vesten, og den amerikanske prærien. Og i tillegg ofte brukt som et symbol på at et sted eller hendelse er øde, folketomt etc.
(Wikipedia)
Samuel Longhorne Clemens (1835-1910) – bedre kjent under sitt forfatterpseudonym Mark Twain – la ut på en ekspedisjon vestover i året 1861, sammen med sin bror Orion. Det ble flere reiser etterhvert, noe som til sist kulminerte i utgivelsen av boka Roughing It (det betyr noe sånt som å “leve spartansk” under primitive forhold) i 1872, om sine opplevelser i “det ville vesten”. Senere i verden var det en blogger som spekulerte rundt hvorfor Mark Twain aldri skrev noe om markløperne – altså de så ikoniske “tumbleweeds” – fordi senere har de jo blitt en slags klisjè i forhold til å beskrive “et øde, forblåst sted på prærien” i så å si hver eneste westernfilm som noensinne har blitt laget. Det hører liksom til i bildet, sammen med bluestoner fra en slidegitar eller et munnspill. Du vet hvordan westernfilmer er. Uansett, svaret på gåten viste seg å være både enkelt og opplagt: Mark Twain så aldri noen markløpere. De kom ikke til USA før midt på 1870-tallet; først kjent under navnet russertistel (“Russian Thistle”) — og de spredte seg lynkjapt. Faktisk så raskt at botanikere betrakter det som den hurtigste spredningen av en ny planteart noensinne, eller ihvertfall så langt noen vet. Opplegget er genialt. Russertistel har enorme røtter som sprer seg mange titalls meter i alle retninger, med planteskudd over jordbandet både her og der, som vokser til en tornete “kuleform” mens de er unge og grønne, men senere tørker de ut og løsner fra røttene for å “rulle fritt med vinden” og spre oppimot en million frø over et hvor stort område som helst. Det er vinden som bestemmer. De brukte bare ti år på å erobre den amerikanske prærien til en slik grad at planten nå betraktes som et nasjonalsymbol i de traktene.
Det er sannsynligvis ikke normalt å betrakte planter som bevisste skapninger, men det finnes de som gjør det — og de begrunner dette med blant annet at hver eneste tupp i hver eneste rotende under jorda til enhver tid er nødt til å “fatte valg” i forhold til hvilken retning den skal vokse i. Planter er selvsagt ikke raske skapninger, sånn som oss, så de behøver ikke vår form for hyperaktiv “tenkning” hele tiden; de står jo bare der. Hvis planter har noen form for mental virksomhet – basert i noe slags sentralt system for koordinering av datasignaler, det vi også kaller en hjerne – så er den sannsynligvis abstrakt “drømmeaktig” og befinner seg snarere i rota enn i krona. I det aller minste har alle planter en “vilje til å vokse” i henhold til den “planen” som er programmert inn i DNA-koden deres. Sånn sett er planter akkurat som oss, og vi deler da også omtrent halvparten av vårt DNA-materiale med ymse skapninger i planteriket. Selve “livsprinsippet” er altså likt, men for at informasjonen som er kodet inn i DNA skal kunne iverksettes materielt må det finnes en eksekutivfunksjon, eller altså en “kommandosentral” om du vil – planter må med andre ord ha en vilje – som fortløpende “tar beslutninger” i forhold til lokal tilpasning på mikronivå, og som i tillegg kan lagre denne informasjonen – altså huske den – til senere bruk. Om planter har en subjektiv “livsfølelse, en opplevelse av at de “er noen” som lever og som forholder seg til omgivelsene – altså en personlighet om du vil – er heller tvilsomt. Alt de har er nok en ganske ukomplisert “underbevissthet” som ikke desto mindre er abstrakt i natur, altså en slags form for “sjel”. Et register som husker ting og en vilje som fatter beslutninger i forhold til fortløpende disposisjon av ressurser; “vekststrategier” og den typen ting. Noe annet vi kan nevne i denne forbindelse er at mange gartnere – både profesjonelle og hobbyister – hevder ganske hardnakket at det gjør en viss forskjell for planters vekst og trivsel at man snakker til dem, spiller musikk for dem og så videre — og, motsatt, at planter liker dårlig å stå i et miljø preget av støy og ulyder. De kommer fortsatt til å vokse, men det blir suboptimalt. Hvis man er ute etter “avling” er det best hvis vedkommende planter får stå i relativ ro, minst mulig utsatt for enhver type “stressfaktor”.
Som alle vet er omtrent ti prosent av det menneskelige DNA laget av diverse virusmateriale som vi har plukket opp gjennom noen millioner av år. Blant annet er det genet som koder for myelin, et fettstoff, opprinnelig noe “vi” fikk fra et virus for omtrent 300 millioner år siden. Hvis vi ikke hadde hatt myelin ville det vært som å strekke et eletrisk anlegg i et hus fullstendig uten isolasjon av noen ledninger på noe sted, som sikkert vil la seg gjøre på et slags vis, men det vil se helt annerledes ut enn de strømsystemene vi bruker i dag. Myelin er grunnen til at hjernen – både i mennesker og andre dyr – kan “pakkes” såpass kompakt, med alle sine skrukker og folder, at vi får mye kapasitet på liten plass, altså en svært nyttig – men i utgangspunktet altså “fremmed” – egenskap. Sånn er det med virus. De er bare små biter av løs kode som prøver å “blande seg inn” i det som allerede er i DNA-materialet, noe som i 99,99% av alle tilfeller manifesterer seg som “sykdom” så lenge dramaet pågår – kroppen prøver å avvise inntrengeren med alle midler den har – men en sjelden gang innimellom vil det forekomme en positiv mutasjon i organismen på grunn av et virus. La oss si det tilsvarer omtrent hvordan det innenfor kategorien “giftstoff” finnes noen få – rusgiftene – som noen ganger kan være “morsomme” opplevelser for folk, mens de fleste giftstoffer overhodet ikke innbyr til verken latter eller hygge. I den grad man overhodet overlever faenskapet er det bare fæle opplevelser.
Det er uklart hvor lenge mennesker har forstått sammenhengen mellom frø og planter – noen har sikkert vanskelig for det ennå – men det er uansett en gammel fascinasjon, hvordan for eksempel en ganske liten eikenøtt kan bli til et gigantisk tre som lever i mange hundre år. Av “årsaker” befant jeg meg i Danmark i året 2013, da de annonserte at dronningens eiketrær er klare for levering. De ble bestilt for to hundre år siden, etter noen uheldige affærer med marinens flåte i tilknytning til napoleonskrigene. Det oppsto et behov for å bygge nye skip. I mellomtiden har selvsagt de sjømilitære forholdene endret seg såpass kraftig at marinen ikke lenger har bruk for en kravellbygget flåte av seildrevne eikeskip, men det er jo ingen som har avbestilt eiketrærne heller, så leveringen kommer i henhold til bestilling. Det var litt snakk om dette i Danmark akkurat da. Som alle skjønner var det “billig føde” for komikere en stund. Ikke vet jeg hva som siden skjedde med “dronningens egeskove” men de bygget ihvertfall ikke marinefartøyer av dem. Jeg tror ikke det er vanlig blant folk å tenke på at det går an å dyrke frem en avling med trær heller. Jeg tror det vanlige er å tenke at skog oppstår “av seg selv”, men sannheten er at mye norsk skog er et resultat av styrt avl, ikke av naturkreftenes tilfeldige spill. Problemet er at det tar 50-60 år å modne et hogstfelt, slik at de fleste vil jo se at “skogen hugges ned” bare èn gang i løpet av sine personlige liv. Følgelig vil det oppleves som mer dramatisk enn det egentlig er, mens de mer skogsvante er inneforstått med at gjenvekst er generelt sett det operative prinsippet i naturen, enten man ønsker dette eller ikke. Følgelig må man på årviss basis rydde unna gjenveksten hvis man ønsker å bevare “kulturlandskapet”, enten man gjør dette med mannskap og ryddesag eller man slipper ut noen geiter på beite der. Til og med en gennomsnittlig villahage vil se ut som et stykke villmark – riktignok preget av mange mystiske planter – hvis ingen rører noe som helst der i løpet av femti år.
