Det skal ganske mye til før jeg kaller noen verdiløs. Dette er et kompliment ikke mange fortjener. Folk er stort sett bare skadedyr og intet annet. De etterlater seg bare ekskrementer, heslighet, gift og ødeleggelser. For å bli verdiløs må man være netto nøytral slik sett, men det er svært vanskelig å komme dit. Færre enn èn av tusen oppnår verdinøytralitet i dette livet. De fleste ender som netto skadedyr. Sånn er det bare. Slik er den menneskelige tilstand. Men hvorfor? Hva er det som gjør oss slik?
Alle arter av levende skapninger har en dominant livsstrategi. Menneskets er kleptoparasittisme. Det vil si at vi baserer oss på å stjele fra andre skapninger; planter, dyr og annet, inkludert “oss selv” — vi tar det andre har hvis dette fremstår som lønnsomt der og da, vurdert ut fra innsats, risiko og så videre. Våre tidligste forfedre var åtseletere som fulgte etter diverse store rovdyr for å stjele byttene deres. Siden utviklet vi våre egne jaktmetoder, men instinktene bestod. Smør på noen lag intellektuelt matfett og primitiv kleptoparasittisme utvikler seg til å bli moderne eiendomsfølelse. Legg så til nok “komplisert psykologi” til et hele bildet blir bortimot ubegripelig — og vi ender mer eller mindre der vi er i dag: Alle ikke-psykopater kan føle at “det er noe alvorlig galt” men ingen vet riktig hva, langt mindre hvordan ting kan forbedres.
Hva betyr ordet arbeid? Innenfor fysikken, grovt sett “det å tilføre energi til et system” (og dermed endre systemets parametre), men i den mer folkelige parlans betyr det “ting som behøver å bli gjort” og/eller det å gjøre disse tingene. Formålstjenelig aktivitet. Ordet (eller rettere sagt konseptet) er hvor gammelt som helst. Det vi må gjøre for å fremstille de resulatene vi ønsker er “arbeid”. Hus, klær, mat, og så videre, alt vi behøver er produkter av arbeid. Er det noe poeng i å harpe videre på denne definisjonen? Jeg tror ikke det. Poenget er uansett bare å etablere distinksjonen mellom arbeid og jobb. Det å jobbe betød i utgangspunktet – den gangen ordet var nytt – å trikse og mikse med aksjer og forretninger for å utnytte “bevegelser i økonomien” til å hente ut fortjeneste uten å levere noen form for arbeid. Kanskje noenlunde det samme som hva vi i våre dager ville kalle en “finansakrobat”. Å kalle noen en jobber var i utgangspunktet et skjellsord. De er snyltere. De misbruker såkalte smutthull i lovverket slik at de kan tilgne seg tildels ganske store rikdommer uten å levere noe av verdi i bytte.
Hundre år etter den siste “jobbetiden” i Norge har det imidlerid blitt vanlig å beskrive alt som jobbing, enten det handler om formålstjenelig aktivitet eller “noe annet”. Det er ikke vanlig å jobbe på akkord, de fleste forholder seg til “arbeidstiden” og tenker på dette som “når de er på jobb” — i praksis den del av livet ditt som ikke tilhører deg selv, du er der for å utføre slike arbeidsoppgaver som tilligger den under kontrakt avtalte “stillingen” du har i forhold til arbeidsgiveren, som i sin tur ikke har noe personlig ansvar (de fleste arbeidsgivere er jo teknisk sett ikke engang mennesker, men “juridiske personer” som kan være registrert som ymse slags “enheter” i Brønnøysundregisteret) for sine ansattes ve og vel, ut over kontraktsbetingelsene spesielt og samfunnets lovverk generelt. Slik ting har blitt strukturerte i samfunnet vårt måles en arbeidsgivers overlevelsesdyktighet i det private næringsliv bare etter økonomiske parametre. De fremstiller penger først og fremst. Lønnsomhet. Alle andre produksjonsforhold må nødvendigvis bli sekundære hensyn. Blant annet prinsippet om formålstjenelighet, dersom vedkommende “formål” er noe mer eller noe annet enn det å tjene penger. “Markedskreftene” tillater ikke annet.
Det har vært litt bevegelse innenfor menneskehetens såkalte utvikling (selv om det strengt tatt heller bør kalles innvikling) over de siste par tusen år, de fleste vil hevde til det bedre. Ting er bedre nå enn de var for 2000 år siden, ihvertfall de tingene vi typisk måler når vi skal bedømme hvor bra materiell levestandard vi har — uten at vi kan kalle dette “materialisme”, vi snakker bare om saklige fakta furbundet med det å ha og drifte en kropp. Naturligvis er det mulig å fortape seg i en i ytterste konsekvens formålsløs jakt på fine blanke ting og sånt som får folk til å gispe av beundring, men de fleste velger ikke dette alternativet. De fleste velger å være det Marx kalte proletarer, altså at de lever av å selge arbeidstid, de har ikke noen form for selvstendig produksjon av omsettelige verdier. Altså i praksis slaver, fordi jobben kaster sjelden nok av seg til at man for eksempel kan spare i ti år før man legger opp og lever av denne formuen — slik folk jo gjorde i Roma, de gikk inn i en slavekontrakt som ofte handlet om å levere ti års “forefallende arbeid” (etter nærmere avtale) i bytte for det beløp og de andre former for støtte som de trengte for å etablere seg på selvstendig grunnlag. Romerske tanker om frihet var ikke avanserte. Man er ikke fri hvis man jobber for andre. Fra et romersk perspektiv ville det vi kaller fremskritt bare bestå i at vi nå praktiserer deltidsslaveri. Halve dagen er man fri til å gjøre nokså som man vil, men det er ikke den beste halvdelen. Jobben har en tendens til å dominere livet.
Staten var noe helt annet i romersk tid, både under republikken og i den senere keisertiden. Den var i aller høyeste grad det instrumentet Marx beskrev som “en innretning beregnet på å beskytte eierklassens interesser” og fint lite annet. Siden har dette i hovedsak vært den rollen som tradisjonelt sett forbindes med konservative politiske holdninger. Proletarer var den gangen et navn man brukte på de som i det daværende samfunnet ikke produserte noe annet enn proler, det vil si barn. Nye mennesker. Til tross for de ganske brutale forholdene i Roma ble mennesker alltid betraktet som den mest verdifulle av alle ressurser. Vi behøver alltid flere mennesker, slik at vi kan få gjort mere arbeid. Sånn var det den gangen. Ikke så mye “respekt for livet” som respekt for inntjeningspotensialet. Roma var en rovdyrstat. Opplegget deres var å ta land og skattlegge befolkningen. Metoden var tvang og trusler. Godene var “beskyttelse”, pluss at du fikk lov til å føle deg stolt av å tilhøre Roma. Vifte med noen symboler og si hurra hver gang de staselig utseende soldatene kom marsjerende forbi.
Ein parasitt (eller snyltar) er ein organisme som lever på eller i ein annan levande organisme (vert) og utnyttar denne i eit samliv kalla parasittisme. Parasitten ernærer seg på verten og har difor fordel av samlivet, medan verten tek meir eller mindre skade av utnyttinga.
(Store norske leksikon)
Det finnes noen komiske meningsforskjeller rundt hvem som snylter på hvem i det norske samfunnet, og hvordan dette foregår i praksis. I en naturrettslig forstand tilhører arbeidets produkt den som utfører arbeidet, men vi lever ikke i naturen. Kulturen vår påbyr at den som eier produksjonsmidlene – inkludert tiden og stedet hvor produksjon foregår – også eier produktene. Den som utfører arbeidet eier ikke annet enn sin egen tid og den har de jo solgt for en allerede fastsatt sum. Penger som tjenes inn “i andre enden” av produksjonslinja vedkommer ikke de som utfører lokale arbeidsoppgaver forbundet med fremstillingen av salgbare verdier. Systemet er rigget slik at alle vil prøve å stikke av med en så stor andel som mulig av sluttsummen, definert som “sistesalget” til forbrukerleddet. For eksempel koster det neppe mer enn femti øre å produsere en halv liter med kulørt sukkerdrikk som de kan selge for oppimot femti kroner på bensinstasjoner. Hvem får mesteparten av pengene? Ihvertfall ikke de som kjører rundt og leverer pallevis av jævelskapet til forskjellige slags utsalgssteder. Generelt sett havner alle prispåslag til slutt i kvartalsregnskapet til noe slags stort firma, som viderebefordrer pengene som “utbytte til eierne” (etter å ha høvlet bort en passende uanstendig mengde bonuspåskjønnelser til driverne).
Hvis – som de sier – alle veier leder til Roma, så må jo det bety at alle veier også kommer fra Roma. Tenk litt på det, du.
