Bør man ignorere nazibloggere?

Populisme som ideologi handler om å se politikken som en grunnleggende konflikt mellom «folket» og «eliten». Ideologien omtales gjerne som tynn fordi den sier lite om spesifikke politiske spørsmål, og fordi den kan kombineres med andre tykkere ideologier som sosialisme, liberalisme, agrarianisme og grønn tenkning. Populismen er skeptisk til politiske partier, til konstitusjonelle begrensninger (for eksempel minoriteters rettigheter) og overnasjonale organisasjoner (slik som EU). Populistiske partier fremhever gjerne at de representerer sunn fornuft i motsetning til det de mener er de politiske elitenes virkelighetsfjerne og elitistiske grunnholdning.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Julekalenderne som får opp temperaturen i heimen 🔥

Selv tilhører jeg de som argumenterer for “tidlig forfall” i den romerske republikken, det vil si at den “populismen” som ble iverksatt først av Gracchus-brødrene fra år 134 før vår tidsregning, senere av Gaius Marius, startet en kjedereaksjon av begivenheter som kulminerte med at Octavian ble transformert til keiser Augustus og det egentlige romerriket startet. Senere følger hele det innavlede menasjeriet av galninger og psykopater som alle kjenner og elsker, fra Caligula til Konstantin. Den samme typen politisk tilbakeslagseffekt (bare mye raskere) kunne vi også observere i form av Napoleonstidens “fasthet” som svar til den forutgående revolusjonstidens utsvevende ustabilitet.

Hvor interesserte er folk i historie? Jeg opplever at de fleste har i det minste noen slags form for nysgjerrighet i forhold til det kaotiske hekleverket av begivenheter som har ført menneskeheten til hvor vi står i dag — men de foretrekker å få det i små doser om gangen, og helst i et format som ikke gjør panna svett på grunn av varmgang i tenkamentet. Det må ikke være vanskelig å begripe, er hva jeg sier. Da melder folk seg ut. Problemet med dette er imidlertid at det finnes ingen lettvinte veier til gode resultater. Hvis du vil ha det enkelt blir det pølse med lompe. Skal du ha mer sensuelt smakfull og ernæringsmessig fordelaktig mat må du legge ned mer arbeid på saken. Sånn er det med alle ting i livet. Solide resultater er produktet av solid innsats. Usle resultater er produktet av ussel innsats.

Ondskap er ikke et saklig begrep, snarere en type “karaktersetting” vi bruker post hoc vurdert ut ifra vårt eget verdisyn, som naturligvis alltid er fundamentert i subjektivt erfaringsmateriale og livssyn. Imidlertid er alle enige om at ondskap er noe menneskelig, som er tilknyttet vår frie vilje, det finnes ikke i naturen. Verken giftige dyr eller dødelige sykdommer er “onde” i den forstand, Ingen mentalt friske mennesker gråter over at vi ikke kan spise hvit fluesopp uten å dø av det, de bare aksepterer dette som et saklig faktum som man må ta med i beregningen når man skal ut og plukke sopp. Sånn er livet. Det finnes farlige ting som bare står der, som høye stup med landing i spiss steinrøys. Det onde kommer ikke inn i bildet før “noen” slenger deg utfor kanten med vilje — la oss si sånn som gamle keiser Tiberius var beryktet for å gjøre, fra terrassen til villaen sin på Capri og til den visse død mot steinene nedenfor (for å holde oss til et romersk tema). Jeg er ikke glad i tanken om ondskapen som sjelsegenskap (jeg foretrekker begrepet sadisme) og enda mindre som selvstendig metafysisk “åndskraft”, jeg foretrekker Hannah Aredts banale ondskap, det vil si den som følger av det vanlige assortementet av menneskelige svakheter, fremst blant dem hat, forakt, misunnelse og hevngjerrighet (som sagt, det vanlige, alle kan denne regla), men også det at ingen bremser i tide, ingen griper inn selv om de ser hva som skjer, alle går og sover. Sjelens frelse ligger i å aldri løfte blikket og betrakte virkeligheten, langt mindre protestere mot det man vet er galt.

Ut fra mitt subjektive verdisyn er Carl Ivar Hagen – stifter og mangeårig partileder av Fremskrittspartiet – det ondeste nålevende menneske i Norge. Ingen har gjort like mye for å normalisere hets av utsatte grupper og usaklig hat rettet mot kategorier av mennesker, på åpenbart usant grunnlag (men det gjentas så ofte at idèen fester seg allikevel). Denne onde mannen har gått i spissen for en revolusjonær bevegelse bort fra vanlig menneskelig anstendighet, både hva gjelder temavalg og presentasjonsform innenfor offentlig debatt. Dette er livsverket hans, men han har naturligvis ikke vært alene om det — og i dagens virkelighet har det frøet Carl Ivar sådde blitt til en hel åker av ugress. Så dette skal han ha så mange slags takk for. Vi reagerer jo nesten ikke når nazibloggere setter i gang med de postmoderne jødeforfølgelsene sine, altså det de i sin blyghet kaller islamkritikk — og som kollapser etter bare to sekunders saklig fornuftsvurdering. Alle skjønner dette, bortsett fra de som selv agiterer for hat mot en hel kategori av mennesker – de fleste av dem åpenbart sakesløse – av årsaker som de rasjonaliserer for seg selv på ymse vis, men selv tipper jeg det handler om angst. Altså xenofobi. Frykten for “de fremmede”. Jeg er ikke selv spesielt begeistret for muslimer som er “veldig muslimer” men det handler om at religiøse mennesker i sin alminnelighet irriterer meg med all sin selvgode skinnhellighet, for jeg kjenner jo faktisk mange – mer enn hundre – mennesker som identifiserer seg som “muslimer” uten at jeg noensinne har opplevd dem som særlig religiøse, så hva fanden dette betyr vet ikke jeg, men jeg ser jo det jeg ser. Det finnes åpenbart gale mennesker som også er muslimer, men de er den samme typen avvikere som disse vemmelige “hvit kristen makt” typene som marsjerer rundt der ute med flaggene og hornorkestrene sine, oppmuntret av all fremgangen i den nettbaserte propagandaen sin.