Uten noen form for fysisk stimulering. Uten å bli berørt, massert eller slengt veggimellom under kraftfull lek. Uten engang å ta av seg noen klær eller på andre måter forberede noen slags “akt”, verken rituelt eller impulsivt, finnes det enkelte kvinner – men også menn og andre – som kan trenes opp til å få orgasme på kommando. Det er imidlertid ikke enkelt å utvikle slike egenskaper. Vi kan grovt sett si at det har den samme vanskelighetsgrad som å trene seg til fysisk toppform i idrettsmessig sammenheng, eller bli ekspert på et håndverksfag. Jeg vet ikke om det går an å plutselig bli sånn, for eksempel etter slag mot hodet eller noen slags sykdom som går i hjernen, man hører jo så mye rart, men hvis man skal gå den disiplinerte veien vil jeg si det tar “noen år” i samarbeid med en partner som man har blind tillit til for å lære dette.
De som allerede er oppvåknede vil se at jeg snakker om et konsept fra zen-buddhistisk fundamentert “martal arts” som kalles mushin no shin og som vi på omtrentlig vis kan oversette til “bevisst ubevissthet” (eller “ubevisst bevissthet”), som forresten også er den formen for grasiøs “flyt” i bevegelsene som dansere og andre kroppskunstnere etterstreber — man bare transporterer prinsippet over i den seksuelle sonen. Siden gjenstår naturligvis spørsmålet: Hvorfor skal man gidde å lære seg seksuelle sirkuskunster? Det kommer neppe til å fungere bra på noen konvensjonelt sosial måte, la oss si som et sjekketriks: Jeg kan få orgasme bare av å se på deg. Eh nei, ellers takk, jeg er allerede godt forsynt med diverse seksuelle dysfunksjoner på grunn av ting jeg har sett og gjort, så vennligst henvend deg til noen annen.
Forholdet mellom selvet og verden er noe jeg stadig kommer tilbake til. Åpenbart har det noe å si i seksuelle situasjoner. Behøver vi å stille opp en strikt definisjon av sex? Det er veldig vanskelig å være eksakt, men vi kan i det minste si at det må være minst to personer fysisk til stede for at det etter min mening skal telle som sex. De behøver ikke nødvendigvis å berøre hverandre, men de må befinne seg så nære hverandre at det er mulig å berøres (hodet kan lyve i vilden sky, men kroppen vet hva som er hva). Jeg vil med andre ord trekke opp en skarp skillelinje mellom masturbasjon – som noen nå ha begynt å kalle “alenesex” – og seksuell kontakt, som er noe “mellom” to (eller flere) individer, altså en “delt opplevelse”, som imidlertid kan være (og ofte er) hvor snål som helst.
Nå for tiden har vi naturligvis internett, som medfører diverse kamerasex mellom mennesker som ikke befinner seg i umiddelbar nærhet av hverandre, hvilket er en interessant overgangsform mellom ting og noe som mange frivillig oppgir å foretrekke, fremfor “ekte vare” — som kommer med et sett problemer og komplikasjoner man ikke har lyst på, eller tid til, eller kanskje det som foregår er “virtuell utroskap” hvor man søker utløp for fantasier som man ikke kan eller vil dele med sin samlivspartner. Vi kan trygt anta at hvis vi kan tenke det så finnes det, pluss at det sikkert finnes mye vi ikke engang kan tenke, når det kommer til seksuelle fantasier hos mennesker. Vi kan også trygt anta at det erotiske området av livet befinner seg i samme nabolag som det nevrotiske. Folk har tildels mange mystiske “hang ups”, som igjen leder oss tilbake til forholdet mellom selvet og verden. Vi har idèer om oss selv og vi har idèer om “de andre”. Ikke alle disse er gode idèer.
Psykologen Wilhelm Reich sa at det er meningsløst å snakke om politisk frihet i et samfunn som ikke tilbyr seksuell frihet. Eller altså, hvis man ikke føler seg fri til å ha den typen sex man foretrekker med den typen partner man foretrekker, så er det mager trøst at man ellers kan stemme ved valg og søke på hvilken jobb man vil. De som søker å begrense menneskers seksuelle frihet vet hva de driver med: Når man godtar èn type tvang i forhold til noe som er “dypt personlig” vil man lettere finne seg i mer av det samme. En seksuelt forknytt person som engster seg for å bli uthengt og latterliggjort er mer politisk medgjørlig enn de som har et avslappet forhold til hele temaet. Bortsett fra de åpenbare rammebetingelsene i forhold til seksuell lavalder og informert samtykke finnes det jo ikke noen “korrekt” form for seksuell praksis, bortsett fra at hvis man aktivt “prøver å lage barn” så må seansen ved et eller annet tidspunkt medføre deponi av et kvantum ejakulat like i nærheten av livmorshalsen. De fleste som ønsker dette klarer imidlertid å fomle seg frem til et slikt resultat — men det er ikke derfor de fleste har sex mesteparten av tiden. Du vet. Prevensjon og det ene med det andre. Fødselskontroll som de kaller det på engelsk. Det er oftere noe man prøve å unngå enn noe man prøver å oppnå. Det er sikkert mange blant oss som ikke var “planlagt”. Hva er verst? Å bli fortalt at man er resultatet av en omhyggelig planlagt og kostbar medisinsk prosess, eller at man er en utilsiktet bivirkning av en øyeblikk med rå lyst mellom noen vanlige vinglemennesker som bare måtte pule der og da? Det beste er sannsynligvis å la temaet ligge.
