Det er en vanlig misforståelse blant norskinger at de kan engelsk, men så viser det seg allikevel – når de er nødt til å snakke med noen som ikke forstår noe annet enn engelsk (og knapt nok det) – at språkmakten deres ikke var så sterk som de trodde. Vi lærer jo engelsk på skolen alle sammen — og senere går mange gjennom noen slags språkpubertet hvor de strør rundt seg med engelske gloser og uttrykk som de strengt tatt ikke forstår, eller ihvertfall ikke kan kontekstualisere innenfor en anglofon lingvistikk, og da går det som det går. Det blir som i den der fjernsynsserien; The Julekalender. Andre nordmenn forstår dem selvsagt, men de som bare kan engelsk forstår lite eller ingenting. Den engelsken vi lærer på skolen er ikke lik den engelsken folk snakker ute i den virkelige verden.
Hvorom allting er, når vi kommer til de katolske dødssyndene – peccatum mortale – oversetter vi på norsk det latinske superbia med hovmot, mens man på engelsk bruker ordet pride. Vi forbinder ikke tradisjonelt noe negativt med en passende dose stolthet. Når det blir for mye av det gode kaller vi det bare hovmodighet og da snakker vi egentlig om noe helt annet. Imidlertid foretrekker vi at folk har noen slags saklig grunn til å være stolt, altså noe de er stolte av, for eksempel et resultat de har oppnådd, vanskeligheter de har overvunnet, det ene med det andre, alle vet hva dette handler om. I disse tider har vi en slags feiring av praid – som det uttales – og det foregår selvsagt ikke uten støy. Nå for tiden oppfatter vel de fleste det som den sommermåneden som er helliget til prinsippet om seksuell frihet og/eller “mangfold” når det kommer til kjønnsroller, seksuelle objektsvalg og i grunnen hele lysløypa av ting som tidligere ble betraktet som psykiske helseproblemer, men som vi nå anerkjenner som relativt harmløs personlig – og privat – variasjon over et allmenneskelig tema.
Vanlig konvensjon er å spore pride-feiringen tilbake til Stonewall-opptøyene i 1969, men det begynte noen år før dette — og hovedproblemet var den gangen “internt” i homofile miljøer i USA. Frontlinjene sto mellom se som var “passable” – i den forstand at de hadde en personlig fremtreden som i det store og hele var streit og på alle synlige måter “normal” – og de som hadde en mer outrert stil, kanskje som det man på norsk kaller skruller, altså i den forstand at det lyste homofil lang vei av hele opplegget deres. Kjernen i saken var at det ble ikke betraktet som et saklig argument at man bare kan “kamuflere” sin legning med et karslig atferdsmønster og på dette viset tilpasse seg en heteronormativ verden som har visse forventninger til folks kjønnsrollevalg. Forholdet var (og er) noe annerledes på kvinnesiden, men blant homofile menn har dette med “mandighet” vært et problem hele veien (som det forsåvidt også er for heterofile menn, det finnes jo ingen klar regel for hva det betyr å være “mann”). Noen fetisjerer det mandige, andre føler bare vemmelse. Problemet er til enhver tid at det oppleves som urimelig å bli presentert med et sett forventninger fra omverdenen som man ikke har noen realistisk mulighet til å etterleve, Spørsmålet da man kom så langt som til Stonewall i 1969 er om man virkelig må finne seg i å bli forfulgt og trakassert bare fordi man står og går på en måte som ikke tiltaler samfunnets såkalt konservative segmenter.
Pride handler ikke om de som er “normale” i atferd og utseende (bortsett fra at de er homoseksuelle når det gjelder), men om de som virkelig er annerledes — og som heller ikke føler at de lever som de burde når de gir etter for gruppepresset og dermed ender som noen slags B-skuespillere i livets teater. De krever frihet til å være seg selv. Jeg synes ikke dette er et urimelig krav. Det kan ikke understrekes mange nok ganger og med rød nok blyant at det var transene som startet Stonewall-opptøyene, først og fremst støttet av lesbene. Det var ikke “LHBTQ-miljøet” fordi noe slikt fantes ikke den gangen. (Det finnes mange og sterke argumenter for at det var AIDS som virkelig gjorde en forskjell, men det er en annen historie.) Med andre ord, de som gikk i fronten for hele smæla var de som hadde størst grunn til å frykte for sitt eget liv og sin egen sikkerhet ute i samfunnet. Og de som reagerte mest negativt var ikke “de normale heteroborgerne” men de homofile menn som mente at de hadde mye å tape på å tiltrekke seg oppmerksomhet. Slik er det til en viss grad ennå. Jeg vil tippe at de fleste som ikke selv er skeive for det meste bare trekker på skuldrene av hele problemstillingen. Det er ikke min sak. Kanskje de går for å se på paraden i tilfelle det skjer noe skandaløst som gir dem en god historie å slenge rundt i selskapslivet, men de er ikke engasjerte.
Selv er jeg en genuin frik, nærmest psykopatisk i den forstand at jeg aldri har gjort annet enn akkurat hva som passer meg, uten å spørre verken om tillatelse eller tilgivelse, men – sannsynligvis – fordi jeg alltid også har passet på å kalkulere inn alle risikofaktorer og alle kjente interesser i saken eller situasjonen, har jeg for det meste kommet meg helskinnet gjennom, vel, ganske mye sprøtt. [Citation needed]. Men altså, i det store og hele er ikke “min historie” verken interessant i seg selv, eller noe som egner seg for barneører. Jeg er bare han som forteller denne historien. Selv måtte jeg jobbe meg gjennom Jean Baudrillards mystiske begrepsunivers for å komme frem til at selvet, eller personligheten, bare er en simulasjon — men senere har jeg erfart at dette er en av grunnsetningene innenfor buddhismen. Hva annet kan det være? Enten er det medfødt eller så har det oppstått. Vitenskapelige forsøk viser etter min mening at “den frie viljen” ikke er fullt så fri som vi tror; kroppen reagerer tidligere enn sinnet. Senere skaper vi imidlertid en sekvens av bilder og kaller dette vår “forklaring” — selv om alle vet at ingen vet noe som fette helst om noenting. Vi lever med et selvbærende system av antagelser. Dette er imidlertid ikke så helt halvgalt sammenlignet med pisseuniverset som hunder lever i, eller den evige skrekken som ligger innbakt i det å være en hare. Det finnes noen frynsegoder i den menneskelige tilstand. Uansett, poenget med alt dette er at pride er et bra tiltak. Det handler om frihet — først og fremst fra “plikten til å forklare seg”. Man er som man er. Ferdig snakket.
Til sist noen ord fra mitt favorittband (blant de jeg kjenner til) fra Ukraina:
