Metatøddelen og dens funksjon i det norske språket

Faidra var i henhold til gresk mytologi datter av kong Minos på Kreta som var sønn av guden Zevs og Europa. Hennes mor var Pasifaë, datter av guden Helios og okeaniden Perse. Hun var søster av Ariadne, en fruktbarhetsgudinne på Kreta. Hun var den andre hustruen til den greske helten Thesevs (som drepte monsteret Minotauros). Hun ble mor til Demofon (konge av Athen) og Akamas. Legenden om Faidra forteller at hun forelsket seg i ektemannens sønn Hippolytos, som avviste henne. Som hevn påsto hun at hun var blitt voldtatt av stesønnen, og Thesevs forbannet sønnen som ble drept ved en guddommelig inngripen. Deretter tok Faidra livet av seg og Thesevs fikk vite sannheten.

(Wikipedia)

Jeg kan ikke gjøre rede for hvordan jeg havnet i en diskusjon om verdensbygging. Er det et eget fag nå? Sannsynligvis burde jeg ikke ha sagt at jeg ikke liker Tolkien umiddelbart etter at en av de andre tilstedeværenda hadde påstått at “alle liker Tolkien”. Men det er jo sant. Hvorfor skulle alle like Tolkien? Jeg skjønner ikke det. Jeg skjønner at noen gjør det, men det angår ikke meg. Jeg oppfatter det ikke som spesielt interessant eller kontroversielt å verken like eller mislike Tolkien, bare et spørsmål om litteratursmak. Det er jo ikke sånn at jeg oppsøker nettsteder beregnet for beundrere av Tolkiens arbeider for å “disse” dem eller noe sånt. Det er bare på direkte forespørsel – eller noe nær opptil dette, som vi ser – at jeg opplyser noen om mitt syn på Ringenes Herre og resten av opplegget. Det raker ikke meg om andre digger dette materialet – noe mange åpenbart gjør – men det appellerer altså ikke til min smak. For å liksom understreke poenget mitt la jeg til at Game of Thrones var også kjempepopulært hos mange, men jeg likte ikke den serien heller. Eller rettere sagt, politikken i Game of Thrones var jo komisk, men jeg melder meg ut så snart de kommer trekkende med drager og demoner.

Her er en påstand: Historiene bor i språket. Sann eller usann? Usann i den forstand at det finnes jo for eksempel stumfilm, eller film som de bare kalte det før vi fikk lydfilm. Dessuten pantomime og så videre. Imidlertid kan vi kontre med å si at språk behøver ikke å handle om bare ord. Ethvert uttrykk som har evnen til å “bære frem et budskap” må regnes som “språk”. Billedspråk, formspråk, det er en lang liste. Til og med kroppsspråk må regnes med. “Snakke med øyet” er jo det folk faktisk gjør når de er så godt samkjørte at de kan kommunisere budskap til hverandre bare med blikkretningen og den typen ting. Filmregissører bør helst være sensitive overfor denslags. Fortellinger som er basert bare i ord – la oss si en bok – behøver strengt tatt ikke å bry seg om “verdensbygging” fordi leserens fantasi vil uansett fylle inn alle blanke felter underveis, mens i en film henger alt på det rette perspektivet. Har noen noensinne sett en film basert på en bok de kjenner godt og etterpå syntes at filmens “verden” lignet på den de allerede hadde? Det man typisk hører folk si er jo at “boka var bedre” og da handler det sannsynligvis om at “filmen tok feil” i forhold til hvordan historien burde vært fortalt. Som fan av boka hadde man faktisk allerede en følelse for materialet som filmen kanskje ikke tok tilstrekkelig hensyn til. Nesten som når noen kritiserer kjæresten din. Dette kan bare bety umiddelbar og blodseriøs forsvarsposisjon. Å diskutere handlingen i en bok er ikke det samme som å diskutere handlingen i en film.  du det? er ikke naturlig å spørre noen om etter at de har lest noe, men egentlig det eneste man kan referere til i forhold til en film. Man leser jo ikke filmer — og selv om man eventuelt har lest boka som filmen er basert på – og derfor presumptivt “kjenner historien” – så kan man ikke si noe om filmen av den grunn. Den kan være god eller dårlig på sine egne premisser.

Dette blir en kake med mange lag. Nederst har vi “selve virkeligheten” som for eksempel de politiske realitetene som fulgte i kjølvannet av Alexander den stores felttog gjennom “hele verden”. Det neste laget vi legger oppå der er de historiene folk forteller om Alexander og hans politiske etterkommere, hvorav den som har fått mest PR sannsynligvis er Cleopatra. Her finnes det mye mystisk fruktsmak. Mange tanker og meninger. Alle har hørt mange slags historier om Roma, Hellas, Egypt og “antikkens verden” forøvrig, lenge før vi introduserer film – eller teater, herregud – som kan være mer eller mindre “historisk korrekt” i forhold til kildematerialet, både “slik det ser ut” for publikum der og da og “slik det fremstilles” i sin videre kontekst. Som sagt, mye mystisk fruktsmak. Hva skal man tenke og hva skal man tro? Kanskje er det nettopp fordi jeg er såpass “aktivt” historieinteressert som jeg er at jeg ikke digger fantasy som sjanger. Det er for mange sjarlataner og bløffmakere som kretser rundt i utkanten av historiefaget med løgnhistoriene sine. Det hjelper ikke at vi har verdensbyggere som Tolkien til å dekonstruere allerede eksisterende mytologisk materiale – inkludert ganske mye norrønt – for så å sette det sammen til en helt ny fantasiverden som han både bebygger, befolker og i det hele tatt. Dverger, alver, nisser og troll. Herregud. Drager og demoner. Jeg har ikke tid til sånt. Tålmodigheten renner ut av meg som livsblodet til en nystukket gris. Foreløpig hyler jeg ikke, men jeg føler at dette kanskje bør komme på repertoaret hvis man torturerer meg særlig mye mer med familiebåndene mellom orker og alver og den typen ting. Selvsagt ser jeg det imponerende – isolert sett – i alt arbeidet Tolkien – eller han med bøkene bak serien Game of Thrones – har lagt ned i å bygge opp en “alternativ virkelighet” som fungerer i henhold til sin egen indre logikk, men det er imponerende på den samme måten som jeg må lete etter ord for å beskrive hva jeg tenker om noen som har bygd en modelljernbane til mange hundre tusen på loftet, over en periode på tredve år og mer. Hmm. Ja. Så interessant. Du vet. Ikke uofte havner man i situasjoner hvor man ikke bør si hva man tenker. Folk er som alltid forskjellige, men hvis Norge Rundt oppfatter deg som et aktuelt innslag i programprofilen sin så har du gjort noen gale valg i livet.

 

 

 

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 1030

3 thoughts on “Metatøddelen og dens funksjon i det norske språket

  1. Jeg liker kaka di, og spesielt dine refleksjoner rundt Game of Thrones. Har ikke sett serien, digger ikke fantacy. Kunne kanskje vært interessant å studert kommunikasjonen mellom karakterene, på ulike plan. 😀

    1. Som mange andre syntes jeg det beste med Game of Thrones var den kyniske maktpolitikken, som mange assosierer til de såkalte rosekrigene i middelalderens England, da huset York og huset Lancaster sto mot hverandre i nådeløs kamp om kongemakten. Sånn sett likte jeg for eksempel bedre BBCs serie om huset Tudor og andre slike “historisk korrekte” serier (som likevel tillater seg å fantasere om intriger mellom persongalleriet og så videre).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top