Stort sett har ikke Big Pharma mer interesse av å skade pasientene enn det en stor gatekjøkkenkjede har av å matforgifte kundene sine. Sånt er jo utrolig dårlig PR som kan skade selskapets forretningsinteresser både på kort og lang sikt. Ikke engang en “gatepusher” som driver med heroin og denslags har noen interesse av å lure folk og levere dårlige varer. Det er rett og slett dødelig farlig for et firma som driver med salg å få rykte på seg for å være uhederlige, useriøse eller hva som helst annet som gjør kundebasen skeptiske. Ethvert salg av den typen som knuser kundens tillit er potensielt et “opphørssalg” innenfor det aktuelle markedet. Du er jo ferdig hvis du stiller deg sånn at ingen stoler på deg lenger. Ihvertfall så lenge det finnes kompetente konkurrenter som ennå ikke har fått ødelagt ryktet sitt.
Flyprodusenten Boeing har pådratt seg litt negativ oppmerksomhet i det siste. Du vet. Fly som styrter – eller bare forsvinner – og denslags. Fly som mister dører, hjul, hydraulikkvæske og det ene med det andre. Typisk sånt som folk ikke liker når de skal ut og fly. Det har ikke hjulpet at en høyt profilert “varsler” – tidligere ansatt som ingeniør hos Boeing – nå ser ut til å ha blitt myrdet. Det kommer uansett frem i lyset at selskapet Boeing gjennom lang tid nå har vært svært aggressive med å betale ut aksjeutbytte — på bekostning av alle de vanlige tingene som nedskjæringer her, innskrenkniger der, kutt i alt som kuttes kan, inkludert kvalitetskontroll og sikkerhetsrutiner. Det er kanskje en subtil forskjell, men vet et tidspunkt gikk Boeing fra å være “et selskap som bygger fly” til å være “en pengemaskin for eierne sine”. Det handler om prioriteringer. Valg som har blitt fattet på ledelsesnivå, og deres konsekvenser.
Et kinky element i Boeingaffæren er at oppimot halvparten av omsetningen deres kommer fra kontrakter med staten, om levering av diverse militært materiell. Det er foreløpig ukjent om det finnes noen politisk interesse for å ta tak i saken og blåse den opp til en skandale, men den har potensiale slik sett. Narrativet er jo veldig salgbart: Grådige forretningsfolk går over lik – bokstavelig talt – for å maksimere profitten sin. Det er en ideologisk fundamentert fantasi – noen ganger også en paranoid vrangforestilling – at “private næringsinteresser” noensinne kan gjøre noe som helst bedre enn offentlig sektor. De er jo først og fremt opptatt av at ting skal være lønnsomme, som verken er her eller der i forhold til hvor nødvendige de er. Tenk selv. Finnes det ting i dette livet som er “nødvendige” uten å være “lønnsomme”? Vi har for eksempel gående en debatt i Norge – ihvertfall hver vinter de par seneste årene – om levering av strøm (en nødvendighet for de fleste) og hva det skal koste. Folk utvikler seg typisk til “sosialister” når dette er i deres direkte økonomiske interesse, slik at de fleste er vel enige om at det bør – på grunn av klimaet og så videre – fattes politisk vedtak om noen slags “privat normalkvote” (under leveringsplikt) som folk får kjøpe til fastpris, så kan heller ytterligere “overforbruk” være gjenstand for markedspris, som i praksis ligner på dagens ordning med strømstøtte, men det må da være lettere å administrere et “fast” opplegg.
Det store skillet mellom offentlige og private interesser går ved hva slags tidshorisont man jobber innenfor. Skoler, sykehus og andre tydelig offentlige foretak eksisterer jo i prinsippet “til evig tid” uten at nedleggelse på grunn av “ulønnsomhet” noensinne er et aktuelt alternativ. Det handler ikke om hva det koster men om at det er nødvendig. Selvsagt må det være økonomisk styring, men ikke av den typen som kutter i kostnadene for å øke aksjeutbyttet. Et privat foretak planlegger sjelden for mer enn noen få år om gangen, med sterk fokus på resultattallene i neste kvartalsregnskap til enhver tid. Sånn må det være når “lønnsomhet” er selve hovedpoenget med foretaket. Dette er en mentalitet som passer best til å drive med sånt som har begrenset holdbarhetstid og som derfor ikke bør havne i noen slags situasjonsmessig parentes på grunn av byråkratisk ubesluttsomhet, la oss si ferskvarer av alle slag, som bare eksisterer innenfor en kort tidshorisont. Jo mer effektivt man flytter varene mellom produsent og sluttbruker, jo bedre. Det er ingen grunn til å tro at det offentlige kan gjøre sånt bedre enn det private, om de i det hele tatt får det til. Et annet forhold er mest politisk av natur, men ikke desto mindre et viktig poeng: Hvordan ting “ser ut” er ofte vel så viktig som hvordan de faktisk er. Det ser for eksempel ikke bra ut når private næringsinteresser tjener penger på folks sykdom og andre lidelser, slik at av denne grunn alene bør helsevesenet alltid være et offentlig foretak — med åpning for “private sanatorier” og denslags som man typisk finner mer ute i periferien av det medisinske fagområdet, la oss si der hvor Venn-diagrammet for helse møter det for velvære i en gråsone vi kan kalle “terapi”, men alt vi med rimelighet kan kalle akuttmedisin bør ligge under det offentlige. Det er jo provoserende når “den enes død er den andres brød” på en så direkte og tydelig måte. Vi vil ikke vite hva det koster, vi vil bare ha jobben gjort. Det er nødvendig å ha tilstrekkelige ressurser innenfor helsesektoren, derfor er det egentlig en perversjon å begynne å mase om prisen. De som er ute i felten og gjør jobben vet hva som behøves, så får det heller koste hva det koster. Jobben må uansett gjøres.
Amerikanere har – med gode grunner – et helt annet og mye mer paranoid forhold til “helsevesenet” enn vi typisk har i Norge. Det er jo et faktum at klinikkene drives for profitt, organisert i form av “forsikringsselskaper” som praktiserer streng kostnadskontroll ut ifra det prinsipp at jo mer de betaler for din sykehusbehandling, jo mindre aksjeutbytte blir det på eierne. “Det store bildet” er ganske uskjønt. Sannheten er at de som selger helsetjenester tjener mest på at man har mange helseproblemer og spiser mange piller. Dette er en logisk konsekvens av at helsevesenet er styrt av private næringsinteresser. I Norge er det så å si stikk motsatt; at det er et netto tap for staten at folk har problemer med helsa, slik at de vil helst at vi alle skal leve med en sunnere livsstil og alt det der, mens i USA er man “fri til å spise seg ihjel” på alskens mettet fett, sukkerprodukter og tvilsomme tilsetningsstoffer. Det beste er – fra big pharma sin synsvinkel – hvis hele befolkningen hver dag går på et titall forskjellige piller som de kjøper på fast basis hver måned eller noe. Det betyr stabil innkomst av deilig cashish i maskinen som sier ka-ching, altså alle private næringsinteressers ypperste guddom og mest hellige gral. Når valget står mellom å gi en eller annen gamling kreftbehandling eller nytt påbygg på hytta i Hafjell sier det seg selv at hytta må prioriteres. Sånn er forholdet i USA. Derfor hater folk de som selger piller og dyre behandlingsformer. Det går an å få til en lignende ordning i Norge også, men er det hva folk vil ha? Sånn som tingene er organisert i dag mangler vi jo selve hovedargumentet for å innta en fiendtlig innstilling til helsevesen og legemiddelindustri: Det er ingen som har noe å tjene på at folk blir mer syke og mindre arbeidsdyktige. Det ender jo som en netto tapspost på statsbudsjettet. Bortsett fra den vanlige prosentandelen av privat motivert snusk, fusk og snyteri som man typisk finner overalt i samfunnet så fungerer jo opplegget ganske bra. Vi har ingen strukturell ordning som på noe rimelig grunnlag kan tolkes til å være korrupt i sitt prinsipielle vesen.
Interessante betraktninger. Man kan helt klart ikke stole på legemiddelindustrien. De som forsker og utvikler medisiner, gjør dette med skills og de beste intensjoner, men det er mye snusk og fusk lenger opp i systemene. Dessuten er det ALLTID bivirkninger med ALLE medisiner.
Som jeg alltid sier, de man bør frykte er sånne som “driver med penger” uten å ha noen faglig interesse eller kompetanse for arbeidet som utføres i en bedrift eller annet tiltak. Vi kan tidfeste ganske nøyaktig – året 1959 – da denne (som det ble kalt den gangen) “bokholdermodellen” ble innført første gang i det internasjonale næringslivet. Før dette var den vanlige tanken at noen som skulle være toppleder i en bedrift burde være spesialist på det bedriften spesifikt drev med, men senere har det blitt vanlig at man etterspør “spesialister innenfor kunsten å tjene penger” mer enn sånne som har særlig god fagmessig peiling.