Hvis man har en veldig umiddelbar form for intelligens vil man kanskje tenke at kyllinger spiser jo ikke franske treskruer, så dette utsagnet gir ingen mening, men hvis man bruker virkeligheten som mål – og antar at alle andre også gjør det – så vil man forstå at det mangler et stykke informasjon i midten der. Hvorfor vil franske treskruer bidra til å mate kyllingene på noe vis? Vi vet jo allerede at kyllingene ikke skal spise dem, så derfor må de være til noe annet. Noen slags automatisk innretning for å måle ut en passende mengde kyllingfòr kanskje? Det virker som en rimelig arbeidshypotese inntil videre. Vi er nødt til å vente på mer informasjon for å forstå detaljene i bildet.
Som alle skjønner er dette bare et eksempel. Misforståelser oppstår typisk når og fordi folk trekker for vidtgående konklusjoner basert i den lille informasjonen de har. Slutningen kan være korrekt, men den kan også være ukorrekt. Det blir egentlig et spørsmål om “gambling” og odds. Det kan hende at jeg er psykotisk og at “stemmene i hodet” forteller meg at kyllingene behøver å spise franske treskruer for at universet skal gi mening — men det kan også hende at jeg bare “tenker høyt” – og usammenhengende – om hvordan jeg skal feste noen hengsler til en greie som skal gå langs den ene veggen sånn som dette. Og så gestikulerer jeg litt med hendene. Og du svarer med å si greit, jeg skjønner at du har en plan men jeg ser det ikke for meg sånn som du forklarer det. Så skifter vi tema.
Som håndverker er det mer enn bare meningsløst å “jobbe raskt” hvis man ikke også jobber korrekt. Tro meg, du vil heller ha han som jobber sakte og korrekt enn han som tilsynelatende er en effektiv jævel, men han slurver og gjør for mange feil som folk må rykke ut og korrigere i etterkant, så alt i alt er det mest lønnsomt å jobbe så sakte som man må for å få det helt korrekt den første gangen man gjør jobben. Selvsagt hører det med i en profesjonell servicepolitikk at man kommer og rydder opp etter seg hvis man har gjort en feil hos en kunde, men dette skal ikke være nødvendig hvis man konsekvent holder seg til de fagmessige standardene som gjelder. Serviceklager mot håndverkere handler nesten alltid om slurv, sjusk og dårlige faglige standarder. Mye av dette oppstår fordi man har “dårlig tid” på et sted, oppdragene står i kø, alle maser og det ene med det andre. Og plutselig oppstår det en “komplikasjon”.
Som tenker har det ikke de samme praktiske konsekvenser hvis man gjør en sjuskete jobb i utgangspunktet. Hvis det i tillegg er et åpent spørsmål hvem som “har rett” kan man jo bare holde fast ved sin egen påstand uten at dette har noen følger for deg. Ihvertfall ingen som du behøver å ta hensyn til. Hva er det verste som kan skje? At folk ikke vil like deg? Bu hu. Følelsen av å “ha rett” er så orgasmisk – hvis du gjør det riktig – at dette i seg selv betaler for alle sosiale konsekvenser som måtte følge. At folk reagerer negativt på greiene dine er et tegn på at du er på sporet av noe. Sånn er det alltid med alle geniale idèer. Først gjør de narr av dem, Så møter de dem med aggresjon og truende atferd, før de til sist aksepterer dem som sannhet (som de siden vil forsvare med den samme primitive villskap som de forsvarte det gamle paradigmet med). Dette er i hovedsak hvordan et paradigmeskifte skjer. Det gikk for eksempel an å skrike skjellsord mot den da helt nye kvantefysikken for hundre år siden – noe mange jo også gjorde med stor lidenskap – men dette er ikke noe seriøse mennesker kan gjøre nå i dag. Man er pent nødt til å sette seg inn i hele den hjernesprengende pakka for å komme noen vei med “den nye fysikken”. Om ikke må man rett og slett bare finne seg et annet fag å sysle med. Alle har jo ikke legning for fysikk heller.
Logisk sett er det vel hva man kaller en invers syllogisme – når man stokker om på det generelle og det spesielle – hvis man tenker at det i seg selv beviser at man har rett når man møter mye motstand fra mange hold. Geniale idèer er jo fundamentalt fremmede for alle andre enn geniet før vi kommer til det stadiet at alle tar dem som en selvfølge, men det samme kan (og bør) man dessverre også si om idiotiske idèer. Grunnen til at ikke alle allerede gjør noe på en “smartere” måte er ofte fordi alle andre måter allerede har vært prøvd og forkastet ut ifra pragmatiske effektivitetshensyn som det er vanskelig å oppdage – og enda vanskeligere å forstå – før man er “dypt inne i faget”. Hvis vi for eksempel ser på hvor lenge folk har holdt på med å tukle med stein og murverk så må man jo være veldig lærling i hodet sitt for å tenke at man kommer fra et gunstig utgangspunkt for å “revolusjonere faget” på noen materiell eller metodisk måte som ikke allerede har vært prøvd. Det bor jo til enhver tid “en liten oppfinner” i oss alle. Også alle de som har passert gjennom livet før oss. I sin mest abstrakte form har de prinsippene som underligger kvantefysikken vært velkjente filosofiske problemer i mer enn to tusen år. Er den “substansen” som virkeligheten er laget av glatt eller “kornete” i sin fundamentale struktur? Dette var utgangsspørsmålet for Demokrit og “atomlæren” den gangen. Som alle ser er dette et typisk kvantemekanisk spørsmål. Når vi kommer ned til de minste nivåene i naturen – og de er idiotisk små, de spesielt interesserte kan google “planckenheter” – så observerer vi at ting hopper fra ett stadium til et annet, heller enn å “gli”. Det er dette vi kaller kvantesprang; for eksempel innenfor atomets struktur. Jeg gidder ikke å gå inn i dette akkurat nå. De spesielt interesserte kan google på “standardmodellen for partikkelfysikk” for å sette seg inn i saken.
Poenget her og nå er jo det beryktede kunnskapens paradoks. Jo mer man vet, jo mer vet man at man ikke vet. All kunnskap har en yttergrense som trykker mot “den uvitenhet som man vet om” — hvor man i prinsippet må anta at det går an å lese seg opp på hva som helst i en hvilken som helst av mange retninger, men dette vil i seg selv bare flytte grensene for “den uvitenhet som man vet om”, helt til man kommer til selveste grensen for hva noe menneske kan vite om saken. Sånn er hverdagslivet for filosofer. Det har forsøksvis vært definert som “det å tenke om det å tenke” men jeg synes dette er unødig rekursivt og mystifiserende. Jeg foretrekker å si at det handler om å formulere bedre spørsmål. Det beste “resultat” en filosof kan håpe på er en snedig måte å syntetisere en problemstilling ned til et enkelt spørsmål. Glem alt du har hørt om “forklaringer”. Verden og menneskelivet er notorisk uforklarlige størrelser. Det er meningsløst å henge seg opp i spørsmålsstillinger som “hva er meningen med livet?” fordi hjernen vil jo umiddelbart eksplodere i “opsjonsparalyse” når det ikke kan finnes noe annet svar enn en privat og subjektivt tilrettelagt løsning. Hvorfor må livet ha en mening? Det er et bedre spørsmål, eller skal vi kanskje heller kalle det “et bedre utgangspunkt for filosofering”. Til syvende og sist er det ikke til å komme forbi at livet må leves på en fundamentalt fysisk og materiell måte, enten man kan “forklare” ting eller ikke. Dette er utgangspunktet for alt annet, for alle. Derfor er det et vanlig inngangskrav hos alle “filosofiske skoler” at man må rydde opp i alt rot man eventuelt har i privatlivet sitt før man begir seg “ut på nye eventyr” i det mentale spillerommet. Den vanlige metaforen er at man må “tømme koppen sin” fordi hvis man ikke kommer til filosofien med “tom kopp” vil det heller ikke la seg gjøre å fylle den med noe bedre enn det hjemmebryggede skvælet man allerede hadde. Claro? Sånn er hverdagslivet for filosofer. Sivilistene har mange tanker, på den samme måte som barn har mange tanker. De smarte forstår dette intuitivt. De noe mindre smarte protesterer og henviser til at alle meninger er likeverdige meninger.
