De sier at man bør vise følelser. For noe vås. Alle gir uansett eksakt zero faen i hva du føler. Det betyr ingenting. I den grad de sier at de bryr seg så er dette nesten alltid av perverse, selvnytende årsaker. Det får dem til å føle seg som “gode mennesker” når de får til å presse frem et kvantum tårer over hvor galt alt er i denne verden. Dypest sett handler det om å synes synd på seg selv og å dele denne tragedien med noen. Imidlertid er det slik i de voksnes verden at det eneste som virkelig betyr noe er om man snakker sant. Om man oppfører seg som et anstendig menneske. Om man betaler det man skal når man skal. Slike ting. Hvem fanden har tid til å høre på andre sippe?
Grunnlaget for respekt er at man er respektabel. Det går ikke an å respektere de som lyver og bløffer om ting. Det er ikke mentalt sunt å så mye som engang forsøke. Det går heller ikke an å respektere de som støtt syter og klager over ting som det er vanskelig å gjøre noe med. Og hvorfor skal man respektere sånne som fornærmer og trakasserer andre på helt usaklig grunnlag? De fortjener ingen respekt. De fortjener å bli spyttet på. De eneste “verdier” som er virkelige er de man demonstrerer gjennom handling. Resten er bare prat.
Folk har en tendens til å lyve fordi de “ikke ønsker å såre noen”, uten at jeg helt klarer å forstå hvorfor det er bedre å lyve for noen enn å såre dem. Best er det naturligvis å oppføre seg som folk i utgangspunktet, slik at man slipper å bli sittende med et forklaringsproblem, men hvis det toget allerede har gått er det nest beste å presentere alle sakens fakta for alle det angår på det tidligst mulige tidspunkt. At man ikke vil ha noe bråk er forståelig men ingen god strategi når man bør fokusere mer på skadebegrensning enn på å unnslippe konsekvensene av det man har gjort (eller ikke gjort, selv om man lovet det). Løgner vil ikke forenkle noe som helst, det vil tvert imot bare komplisere saken.
Uten at jeg kan tidfeste når, langt mindre hvorfor, ble det ved et punkt alminnelig blant mennesker å spørre seg selv hva de “føler” om ting i samfunnet. Ikke hva man kan gjøre fra eller til med saken men hva man føler. Que? Skal vi kaste bort verdifull levetid på å sitte i en ring og tjatre om følelsene våre eller skal vi fokusere på det vi behøver å gjøre? Hvis vi hadde evig liv ville det muligens være et poeng i å sitte ned og nappe litt i følsa hver gang noe skjer, men slik er det jo ikke. Vi er skapninger som skal dø. Dette er det perspektivet vi bør ha på tingene i livet. Tikk takk. Hør dødsklokkens klang. Det er ikke noe poeng i å frykte døden men vi bør respektere den og være bevisste på at den finnes når vi skal vurdere hvor viktig en sak er for oss. Prioriteringer vil bli nødvendige. Din tid er begrenset.
Du har rett i at vi må være flinkere til å gjøre noe enn bare å prate. Noe kan man gjøre noe med, andre ting har man ikke bestemmelsesrett over. Jeg bor på et lite sted og der har man mulighet til å gjøre noe i lokalsamfunnet og utgjøre en betydning for andre rundt seg. Det er veldig fint.
Ellers tenker jeg at vi er mennesker som har følelser på både godt og vondt og de viser også noe om hvem vi er. Vi er alle forskjellige og det er fint det også. Å respektere hverandres meninger og tanker synes jeg er viktig og slik lærer man også mer og har mulighet til å se ting fra flere sider og uten følelser har man ikke evne til å sette seg inn i andres opplevelser. Hadde vi ikke hatt følelser hadde vi heller ikke hatt mennesker som stiller opp og hjelper andre når det trengs. Det fins mange flotte mennesker som bryr seg om andre og som blant annet stiller opp og er med i frivillige organisasjoner som hjelper andre, heldigvis.🤗 Ønsker deg en kjempefin dag!😊
Selvfølgelig har vi følelser. Det eneste som er enda dummere enn å la seg styre av følelsene sine er å fornekte dem. Ellers bør der reven sier tolkes i sammenheng med posten om Benito Napoloni. Ha en fin dag du også.