Den britiske filmregissøren Jonathan Glazer vakte en del oppsikt med sin debutfilm Sexy Beast i år 2000. Filmen ble presentert som en “gangsterkomedie” – mange har senere klassifisert Sexy Beast som “neo-noir” – hvor vi blant annet fikk en oscarnominert fremstilling av den mildt sagt psykopatiske karakteren Don Logan av han som tidligere var mest kjent for å ha spilt Gandhi, Ben Kingsley. Definitivt ikke en type som man vil “ha etter seg”. Folk må nesten se filmen for å fatte hvilken genial jobb Kingsley egentlig gjorde der — særlig i forhold til de delene av publikum som var vant til å tenke på ham som “en Gandhi-type”. Dette var noe helt annet. Jeg mener å huske at Sexy Beast falt naturlig inn i en trend på den tiden – la oss si fra midt på 90-tallet og i omtrent et tiår fremover – som muligens lar seg spore tilbake til Quentin Tarantino, hvor mange gangsterfilmer hadde et komisk eller absurd skjær over seg, også denne. Eldre kriminaldrama var nettopp dette, mer “dramatiske” i sitt fokus på forbrytelsens tragiske elementer, karakterenes personlighetsforstyrrelser og det ene med det andre, mens den nyere stilen fokuserte mer på hvor fette dumt et straffbart opplegg som regel er. Fortellerstemmens innfallsvinkel har endret seg i en type historie som ellers forblir den samme i selve handlingsforløpet. For eksempel husker vi fra Tarantinos debutfilm Reservoir Dogs at han fremstilte ikke fortellingen på en normal måte. Vi fikk strengt tatt ikke se noe av “selve handlingen”, bare omstendighetene rundt og konsekvensene etterpå, nesten som om hele filmen var en “bakomfilm” som snakket om seg selv. Veldig postmodernistisk.
Det seneste jeg hørte om Jonathan Glazer var at han har blitt kontroversiell nå, dog ikke i kunstnerisk forstand. Dette er politisk. Glazer slapp jo filmen The Zone Of Interest nå nylig, først den 19. mai 2023 på filmfestivalen i Cannes, deretter den 15. desember samme år på kinoer i USA og ellers. Til Norge kom filmen i 2024. Saken er at det hadde jo skjedd ting mellom mai og desember i året 2023. Først kom terrorangrepene mot israelske mål i regi av Hamas den 7. oktober, deretter fulgte den – forutsigbare – overreaksjonen fra Israels side som fortsatt pågår, med uhyrlige sivile tapstall og enda verre offentlige uttalelser – i fullt alvor – fra høyt politisk hold i Israel, om at det er på tide å “fjerne” palestinerne en gang for alle. Herregud. Man forventer forsåvidt slike ytringer fra evneveike troll på nettet, men ikke fra seriøse mennesker som forvalter et stort samfunnsansvar. Hvorom allting er, jeg har ikke selv sett The Zone Of Interest ennå, så jeg kan ikke si noe annet om filmen enn det alle kan finne ut i form av anmeldelser og diverse annet materiale, men jeg har inntrykk av at den tilnærmer seg temaet Holocaust fra en “alternativ” synsvinkel, litt på samme måte som Reservoir Dogs handlet om et bankran. Det forutsettes at når man kommer til denne historien så har man allerede “sett hundre filmer” om det samme temaet, slik at Glazer gjør ikke noe forsøk på å gjenfortelle det historiske faktagrunnlaget, han bare ser på noen “imaginære scener fra dagliglivet” til de som befant seg i periferien av utryddelsesleiren Auschwitz — litt på den samme måten som Tarantino i Reservoir Dogs forutsetter at de som kommer for å se denne filmen allerede har “sett hundre filmer” om bankran, slik at de behøver ikke å få noen lineær fremstilling av denne synsvinkelen. Det vi får er heller en fortelling om ting som skjer “bak kulissene” og som vi vanligvis aldri ser. Som rimelig er ble The Zone Of Interest nominert til fem Oscarpriser, og vant to. Beste utenlandske film og beste lydmiks. Under takketalen henviste Jonathan Glazer til krisen i Gaza, med oppfordring til våpenhvile og kritikk for bruken av Holocaust – man kan av naturlige årsaker anta at hodet hans var ganske fullt av akkurat det temaet ved akkurat den tiden – for å “rettferdiggjøre en okkupasjon” (av Gaza). Dette var ikke populært. Glazer ble følgelig av mange umiddelbart relegert til den eksklusive kretsen av “antisemittiske jøder” som man noen ganger hører om.
Som alle vet er jeg jo så psykopatisk at jeg bent frem driter i om “mange mener det samme som meg” – hvis jeg mener noe, så mener jeg det, uavhengig av om det er korrekt eller populært – men ikke desto mindre mener mange det samme som meg i saken om at det er ikke nødvendigvis antisemittistk å kritisere staten Israel for inhuman behandling av den palestinske folkegruppen som helhet. Det kan selvsagt være et element innenfor en større antisemittisk strategi å fokusere på alt som medfører “negativ PR for Israel” men det kan også være bare vanlig bekymring for den humanitære situasjonen slik den faktisk er og fremstår. Ethvert normalt anstendig menneske reagerer når de observerer trakassering, brutalisering, mobbing og overgrep. Hvis det mot formodning skulle være “noe annet” som foregår enn det folk kan se med sine egne øyne; vennligst utdyp hva “dette andre” består i, på en måte som ikke krever tredjegrads mental saltomortale for å forstå. Der står vel saken mer eller mindre per i dag. Det er ubegripelig for et stort antall mennesker at det er “nødvendig” å fare frem på så brutalt vis på så tynt moralsk grunnlag. Hvis jeg forsto det riktig så var Glazers poeng i sin takketale under oscarseremonien at det virker dehumaniserende på alle de impliserte parter når det foregår noe uhyrlig rett ved siden av der du bor og oppholder deg, selv om du ikke direkte deltar i overgrepene — men særlig da. Det er jo som alle vet en kunst å “late som om man ikke ser noe” på en troverdig måte når galskapen når et visst nivå. Det er i praksis umulig – ihvertfall i “den vestlige verden” – å si ordet jøde uten å automatisk henge på ordet “forfølgelse”, eventuelt hat og andre ord som måtte føles dekkende. Historien er jo som den er. Antisemittisme eksisterer. Norge har heller ikke gode karakterer i dette faget, når vi ser på hva som skjedde med arrestasjoner og deportering under krigen. Noen var selvsagt bedre enn andre, i den forstand at de gjorde hva de kunne for å bistå med ressurser til flukt, dekning eller hva som var aktuelt der og da, men helhetsbildet er ikke bra. Det er ingen grunn til å tro at det har blitt noe bedre siden.
USA har sine “presidentihistorikere” som spesialiserer seg bare på dette. En av dem fortalte nylig at da Benjamin Netanyahu var på besøk i Det hvite hus under sin første periode som statsminister i Israel vakte han forargelse hos Bill Clinton fordi han var så “selvsikker” i forhold til det nivået av respekt som Clinton mente man burde vise overfor det amerikanske presidentskapet. Det som hadde skjedd den gangen var at Netanyahu benyttet anledningen til å “skolere” Clinton om hvordan arabere er “dårlige mennesker” i generell forstand, mens han ellers oppførte seg som om han “eide stedet”. Poenget med å fortelle denne anekdoten var åpenbart at karakteren Benjamin Netanyahu – en hardkokt sionist og hensynsløs maktpolitiker – er viktig for å forstå det som foregår i Gaza. Rykter sier at Netanyahu vil havne i fengsel så snart tilstandene normaliseres igjen. Jeg vet ikke noe om bakgrunnen for denne påstanden. Jeg følger ikke med på politikken i Israel. Imidlertid mener jeg det var noe med at de prøver å endre grunnloven og innskrenke makten til høyesterett, for å beskytte Netanyahu mot anklager om korrupsjon, forretningsfusk og det ene med det andre. Hvem vet? Ihvertfall ikke jeg, selv om jeg rent personlig synes at han har et anstrøk av noe “demonisk” over seg. (Det samme kan man forsåvidt si om mange andre politikere i Vest-Asia.) Om det siden også er sant at det er israelerne som står bak “islamskepsis” i USA og Europa vet jeg heller ikke noe om. Selv om de åpenbart ikke har noe å direkte tape på generelt hat overfor muslimer i “vesten”, så ligger det vel ikke noen direkte vinning for dem i saken heller. I all hovedsak er jo israelere og arabere det samme – semittiske – folkeslaget. Sånn sett er hets overfor arabere også antisemittisme, ihverfall kommer det fra den samme kilden i menneskehjertet. Som alle vet var det Maurice Joly som i 1864 utga det satiriske skriftet Dialog mellom Machiavelli og Montesquieu i helvete som senere dannet grunnlaget for det kapittelet i boka til Sergej Nilus – jeg vet ikke engang hva jeg skal kalle ham, han var jo en religiøs mystiker, kanskje litt som dagens Aleksander Dugin, men i forhold til sin samtid var han vel noen slags anarkist? – som tsarens hemmelige politi senere trakk ut og utga som pamflett i 1905: Nedtegnelser fra Sions vises protokoller. På den tiden hadde jo Ashkenazjødene fortsatt ordningen med kahal, et slags indre jødisk selvstyre av “de eldstes råd” eller noe, som i hovedsak handlet om praktiske affærer i forhold til skatter og utskrivning til militærtjeneste i tsarens armè. Det var imidlertid politisk beleilig der og da – jeg vet ikke noe mer detaljert – å bruke “jødenes råd” som konspirasjonsteori, så slik ble det. Og slik har det fortsatt siden.
Midt på 1800-tallet var begrepet rase veldig “i vinden” blant folk både innenfor og utenfor det som gikk for å være vitenskapsmiljøer den gangen. Raselære var en av mange ologier som ble oppfunnet og klassifisert som akademiske fag, men som senere ble forkastet og relegert til boksen for pseudovitenskap. Uansett var det slik at folks rase for en tid ble betraktet som en meningsfull – og ikke minst respektabel – kategori å sortere mennesker etter, akkurat lenge nok til at “jødefolket” rakk å bli nominert til status som egen rase. Det var ikke de selv som ønsket dette. Det var ikke engang jøder som fant opp sionismen. Dette var i utgangspunktet en evangelisk kristen idè som finnes i slike miljøer den dag i dag og som handler om at visse profetier må oppfylles for at Jesus skal komme tilbake, blant annet må staten Israel gjenoppstå. Det er mye mer. Ganske kompliserte affærer. Jeg vet ikke hva de ser for seg skal skje, men jeg behøver heller ikke å vite mer enn jeg gjør for å avskrive det som paranoide fantasier. Religiøst vanvidd. Ikke desto mindre er dette “psykologiske realiteter” i den forstand at et tilstrekkelig antall mennesker motiveres av disse fantasiene til at de ønsker å manifestere det som konkrete realiteter i menneskenes livsverden. Noen jøder tok til seg sionismen da den var en ny idè, inkludert tanken om at jøder utgjør en egen rase, men det vanlige var at “jødefolket” ble betraktet som et internasjonalt religiøst fundamentert fellesskap som forholdt seg lojale til sine respektive lands politiske myndigheter i verdslige affærer. Alt dette endret seg imidlertid etter Den andre verdenskrig. Det spiller jo liten rolle i denne sammenhengen hva jødene tenker om seg selv. Hvis alle andre tenker at de er en egen rase som er fundamentalt upålitelig overfor sine respektive lands nasjonale interesser, så har de jo ikke stort annet valg enn å “ta dette til etterretning” og etablere seg med sin egen etnostat og det ene med det andre. Sånn sett ble jødene “rase gjennom henfall”, ikke etter eget ønske. Og nå har vi staten Israel. Simsalabim. Det er vanskelig å se hvordan noen deler av denne historien kunne gått særlig mye verre for et usannsynlig antall ofre, men gjort er gjort og spist er spist. Som vanlig etterspør vi faget “fremtidsrealisme”. Hvor er vi på vei hen? Spør hvem du vil av tilfeldige folk du møter på gata. Alle kommer til å skrive under på at “det er aldri for sent å slutte som drittsekk”. Når som helst man har tenkt å bli en kul og corny normal person er bra.
