Prisen for frihet er evig vaktsomhet.
(Nelson Mandela)
Jeg skal ikke diskutere friheten som filosofisk konsept med en mann som satt tredve år i fengsel. Perspektivene våre – og ikke minst den daglige erfaringen av å “være noen” i samfunnet – er for ulike. Selv om jeg har blitt moderert noen ganger av ordenspolitiet, til og med vært arrestert, satt på celle og det ene med det andre, så har jeg i all hovedsak vært fri hele livet. Jeg har aldri vært i alvorlig trøbbel på den måten. De “begrensningene” jeg har å eventuelt sutre over er bare tøys i sammenligning med alvorlig politisk og sosial undertrykkelse slik vi finner det i utlandet, hvorav noen land er mye lengre ute enn andre — og Sør-Afrika av i dag blir vel betraktet som “verdens mest ulike samfunn” når det gjelder forskjeller i livsstil og sosiale privilegier mellom rik og fattig.
Hva mener Nelson Mandela med sitatet ovenfor? Før jeg svarer på det skal jeg tilstå at jeg er ikke hundre prosent sikker på at det er ham jeg siterer. Det kan ha vært Desmond Tutu, men jeg er nesten helt sikker på at det var Mandela. Eller var det Steve Biko? Hvorom allting er, når man er i tvil kan man jo bare google, noe som forteller meg at det er faktisk Thomas Jefferson jeg driver og siterer. Herregud. Hva er det som er galt med meg? Er jeg helt evneveik eller hva? Jeg må jo selvsagt google før jeg begynner å prate, noe jeg vanligvis også gjør, men jeg var så sikker på at jeg siterte Mandela at jeg hadde etablert overskrift, illustrasjonsbilde og første avsnitt av teksten før jeg gjorde det som var nødvendig — hvilket er særlig interessant når vi ser på meningen av selve sitatet. Vaktsomhet? Alle vet hva det betyr. Man må følge med på omgivelsene, “lese energien i rommet” og være klar for det meste på kort varsel.
Hvilket bringer oss til en kompis av Jefferson, nemlig Benjamin Franklin, som i sakens anledning bemerket at de som vil gi fra seg sin frihet i bytte for trygghet fortjener ingen av delene. Ser du? Det er å være “forberedt”. Jeg kunne på stående fot dreie trill rundt og hoppe rett inn i en tilfeldig diskurs om “opplysningstidens idealer” og grunnleggelsen av USA. Du vet. Frihet. De har jo et religiøst forhold til konseptet der borte, selv om det ofte er så som så med praksisen. Imidlertid drikker de ganske respektable mengder med alkohol. Mer enn for eksempel i Norge, som ligger langt ned på listen over de landene hvor gjennomsnittsforbruket er høyest. Totalt sett har faktisk gjennomsnittlig alkoholkonsum i Europa som helhet vist en tendens til å falle over de seneste tredve årene, selv om det stadig produseres like idiotiske mengder sterk drikk i hele verdensdelen (mest i øst) som alltid. Når det gjelder narkotikabruk generelt står alkoholen i en særstilling på grunn av hvor enkelt det er å skaffe de dosene man trenger, men alkohol er som alt annet dop når det kommer til fornektelsen av hva det er man egentlig driver med. Det handler jo om å ruse seg. Punktum. Ingen flere “forklaringer” er nødvendige. Folk ruser seg på alkohol av akkurat de samme årsaker som alt annet som brukes til det samme formål. Forskjellen på heroinisten og “vinkjenneren” handler egentlig bare om en gradsforskjell innenfor stiløvelsen operativt selvbedrag.
En godt innarbeidet dranker vil klare seg på noen få alkoholenheter om dagen, uten å egentlig oppleve “abstinenssymptomer” hvis de hopper over noen dager, men det vil føles ubehagelig, for ikke å si “unaturlig” for vedkommende å avstå fra det å ta et glass vin eller en øl til lunsj og middag, eventuelt bare “for kosens skyld” utpå kveldinga ettersom dagene og ukene begynner å gå. Det blir selvsagt et definisjonsspørsmål, men slik jeg ser det har de fleste alkoholikere som også kan kalles “høyt fungerende” innrettet seg i forhold til et regime av “mikrodoser” som er tilstrekkelig til å oppnå effekt som “nervemedisin” og generelt hverdagsregulerende trylledrikk, selv om man ikke typisk vil fremstå som påvirket av alkohol overfor en uavhengig observatør. Sånn fungerer det for drankere som har kontroll, eller som vi godt kan si har et typisk “medisinsk” orientert alkoholforbruk. De går ikke på fylla, de bare vedlikeholder en lavintensiv men konstant promille, nesten som om de går på antidepressiva eller andre “nervemedisiner”. Du vet. Sånn som de innfødte i “syden” forholder seg til alkohol. Man ser dem sjelden i “overstadig beruset” tilstand, selv om de drikker ganske mye og hele tiden. Det handler jo om justering av formen etterhvert som timene går gjennom døgnet, ikke om å gå på fest. “Utagerende alkoholisme” er noe helt annet, som i prinsipp ligner mer på noen slags bipolar lidelse. Jeg tenker da på sånne som “skifter ham” når de får i seg et par alkoholenheter. Det vanlige er at de er stille og rolige som typer så lenge de er edru, mens nesten hva som helst kan skje når de drikker alkohol. Den “norske” alkoholkulturen ligner mest på dette siste, hvor det å drikke til man stuper ofte ser ut til å være hele poenget. Derfor blir det forutsigbart litt kulturkræsj når nordmenn konfronteres med lave priser og liberal alkoholpolitikk i typiske ferieland. Riktignok har dette normalisert seg litt i løpet av de seneste femti år, men det er fortsatt en distinkt forskjell i kulturen.
Spørsmålet er selvsagt hvorfor mennesker er så glade i rusmidler, hvorav alkoholen står i en særstilling. Selv de som praktisk talt alltid holder seg edru har som regel et visst forbruk av kaffe, som jo er et rusmiddel som virker mildt oppkvikkende og fordøyelsesdrivende. Det er ekstremt uvanlig å finne kulturer og folkeslag som ikke har noe slags forhold til noe slags dop — og det vi kaller “sivilisasjonen” er i det store og hele en konsekvens av alkoholisme. Alle våre fantasier om menneskets storhet og den lysende fremtiden vår med teknologi og nirvana og det ene med det andre er i virkeligheten bare alkoholindusert delirium. Vanviddet hos en fyllik. Blant de filosofiske superstjerner gjennom alle tider finner vi Jean-Paul Sartre, som hadde mer pessimistiske idèer om begrepet frihet enn det vi finner hos amerikanerne, hvor poenget er at frihet er bare et annet navn på menneskets naturtilstand — som vi søker å unngå med tildels ganske desperate midler. Det Nelsan Mandela – som siterte Thomas Jefferson – mente å si med påstanden “prisen for frihet er årvåkenhet” impliserer jo at man er konstant på vakt, man har skjerpede sanser og vedvarende alarmberedskap, man følger med på alt og alle rundt seg på en nesten litt “paranoid” måte – som et vilt dyr ute i naturen – slik at man kan reagere raskt og håndtere de utfordringene som kommer i løpet av dagen. Sartres poeng var at frihet er ikke noen ettertraktet tilstand. Mennesker søker ikke frihet med mindre de direkte holdes fanget mot sin vilje på noe vis, de søker privilegier og komfort, behagelige opplevelser og “kos” — som mange sikkert vil påstå er å “nyte friheten” i praksis, fordi de har blitt hjernevasket av et “positiv” og optimistisk frihetsparadigme som man imidlertid må være dritings for å tro på. Eller ihvertfall akkurat så småpussa at man ikke får nervøse rykninger av å leve i løgnens rike.
