Slektninger er hva de er. Man kan ikke forvente for mye av dem. Ta for eksempel fetteren min. Det er bare ti år siden jeg fortalte ham at femti er ikke et interessant tall da han ringte meg og spurte om jeg hadde planlagt noe i anledning min egen femtiårsdag. Imidlertid var det litt stas å fylle førtini. Det er jo kvadratet av syv og det siste kvadrattallet før sekstifire. Hvorfor skulle seksti være mer interessant enn femti? De er noen veldig kjedelige tall, disse titallene. Hva betyr det å fylle seksti år? Vel, man er tredve år for annen gang, tyve år for tredje gang, femten år for fjerde gang, tolv år for femte gang og ti år for sjette gang. Det er jo noe man kan jobbe med, men er det interessant?
Seksti var selve grunntallet i Babylon, på en tid mens matematikk – eller bare det å kunne telle – ble betraktet som svartekunst og magi. De fleste hadde ikke noen forhold til “mengder” selv om de kunne se forskjell på store og små mengder. Folk har jo for det meste ingen bruk for å kunne telle i sine dagligliv, gitt at disse dagliglivene for det meste handlet om jordbruksarbeider eller enkle håndverk. Det fantes ingen tid, annet enn dag og natt. Folk hadde ikke noe klart begrep om alder, annet enn at noen mennesker kunne huske flere ting enn andre. Alle kan jo se at man starter som barn og hvis man ikke dør vokser man etterhvert opp, men etter at man har nådd full størrelse skjer det ikke så mye mer før man liksom visner og dør. Men hvem kan si noe om hvor “lenge” dette var? Tellekunsten var forbeholdt presteskapet.
Seksti kan deles på 2, 3, 4, 5, 6 og 10, 12, 15, 20, 30. Henholdsvis de nedre og øvre derivatene av shar, kongen blant tall. Hvorfor de la opp matematikken sin slik i Babylon er det ingen som vet, men en rimelig spekulasjon handler om at man brukte fingrene som kuleramme når man skulle telle for eksempel en saueflokk. Tommelen på ene hånden brukes til å telle de tre knokene på hver av de andre fire fingrene inntil man har “en full hånd” som er tolv. Da flytter man dette over i den andre håndens minne, hvor hver finger representerer mengden tolv, inntil man har alle fem, det vil si seksti. Da slipper man opp for minnekapasitet og må eventuelt engasjere en stein man legger i en kurv, eller hva som helst annet som fungerer i henhold til formålet. Altså en ekstern harddisk som man sier nå. Det er nesten alltid mest sannsynlig at de abstrakte kunstene har organiske forklaringer, altså at det er forbundet med forhold i kroppen.
Det går riktignok an å “telle” uten at man vet noe om tall, ved å for eksempel drive alle sauene i flokken gjennom en trang port, èn etter èn, og så slippe en småstein ned i en krukke for hver sau som passerer. Da har man etablert en matematisk modell av saueflokken ved hjelp av småstein i en krukke uten å egentlig ha “tellet” dem. Men denne metoden er ikke lett å holde hemmelig overfor de som ikke klarer å forstå hvordan noen kan se at det mangler en sau i flokken, etter at de stjal en av dem da de tok på seg jobben med å flytte flokken fra et sted til et annet. Hvordan kan noen se forskjell på 123 og 124? De fyktsomme vil skrike av angst og tenke at dette skyldes stor magisk makt, men de intelligente vil snart ferske metoden med småstein i en krukke. Dermed vet de hvordan de skal omgå systemet: For hver sau de stjeler må de ta ut en småstein fra krukken. Slik begynte våpenkappløpet mellom tyver og alarmsystemer. Telling ble funnet opp på grunn av handel og behovet for mer eksakthet og bedre kontroll. Senere har det bare ballet på seg. I våre dager foregår nesten all handel med abstraksjoner. De som kjøper og selger varepartier måter sjelden selv opp på stedet for å inspisere godset. De forholder seg bare til papirene.
